1 Arbeidsgruppens mandat og arbeid

1.1 Mandat

I Stortingstingsmelding nr. 32 (1992-93), Media i tida, la Regjeringen opp til en drøfting av medieetikken. Ordningen med medieombud ble omtalt i meldingen. Departmentet konkluderte med at en ikke ville foreslå opprettet medieombud. Et flertall i daværende Kirke- og undervisningskomite, sa seg i Innst. S. nr. 223 (1992-93) enig med departementet i at det ikke bør opprettes et medieombud uten en nærmere utredning. Komiteen gav imidlertid uttrykk for at et medieombud kan være et hensiktsmessig organ, og ba Regjeringen utrede spørsmålet og komme tilbake til Stortinget med saken.

Kulturdepartementet oppnevnte 11. mai 1994 en arbeidsgruppe på tre personer for å utrede spørsmålet om medieombud. Arbeidsgruppen har bestått av:

Sjefredaktør Helge Simonnes

Forbrukerombud, senere lagdommer Kjersti Graver

Professor Anne-Lise Seip

Helge Simonnes har vært arbeidsgruppens leder og har stått for mesteparten av skrivingen. Flertallets uttalelser er skrevet av Kjersti Graver. Arbeidsgruppen har ikke hatt sekretær.

Utvalget har hatt følgende mandat:

1. Vurdere praktiske og prinsipielle spørsmål knyttet til en medieombudsordning.

2. Vurdere om et medieombud vil kunne styrke det medieetiske arbeidet som drives i Norge.

3. Eventuelt fremme et forslag om hvordan et medieombud best kan organiseres i forhold til eksisterende ordninger som Pressens Faglige Utvalg og Klagenemnda for kringkastingsprogram.

4. Utrede økonomiske og administrative konsekvenser av sine forslag.

En nærmere avgrensing av arbeidsgruppens mandat og arbeid er foretatt i kap. 2.6 etter en gjennomgang av utgangspunkt og definisjoner.

1.2 Arbeidet

Arbeidsgruppen har hatt 22 møter.

Arbeidsgruppen har vært i Sverige og Danmark og sett på de medieetiske tilsynssystemene i disse to landene.

Arbeidsgruppen har hatt møter med generalsekretær Gunnar Gran i Norsk Presseforbund; tidligere redaktør i Arbeiderbladet, informasjonssjef Arvid Jakobsen; tidligere saksbehandler for Pressens Faglige Utvalg, Gunnar Bodahl-Johansen, professor Inge Lønning som er allmennhetens representant i PFU, og advokat Cato Schiøtz.

Arbeidsgruppen har bestilt to utredninger som er vedlagt rapporten:

Advokat Cato Schiøtz: Utredning om personvernet ut fra en juridisk synsvinkel.

Amanuensis Svein Brurås:Utredning om personvernet fra en journalistisk synsvinkel.

Vedtekter for Norsk Presseforbund og vedtekter for Klagenemnda for kringkastingsprogram er vedlagt. Likeså «Vær Varsom-plakaten» og «Redaktørplakaten».

1.3 Sammendrag

I kapittel 2 gjøres rede for de forutsetninger som arbeidsgruppen har basert sitt arbeid på og hvilke avgrensninger som arbeidsgruppen har foretatt. Her redegjøres om de medieetiske signaler som er gitt fra politiske hold.

Bakgrunnen for kravet om at mediene må underlegges en sterkere medieetisk styring drøftes. Generelle trekk ved medieutviklingen beskrives, og hva som ligger i begrepet medieetikk, drøftes.

I kapittel 3 gis en beskrivelse av de medieetiske tilsynssystemene i Sverige og Danmark. Arbeidsgruppen gir en vurdering av hvordan disse to ulike tilsynssystemene fungerer.

I kapittel 4 beskrives det medieetiske tilsynssystemet i Norge. Virksomheten til selvjustisorganet Pressens Faglige Utvalg beskrives, og likeså virksomheten til det lovbaserte organet Klagenemnda for kringkastingsprogram. Arbeidsgruppen gir en vurdering av hvordan disse to systemene fungerer.

Arbeidsgruppens vurderinger og anbefalinger gjengis i kapittel 5. Arbeidsgruppen drøfter svakhetene ved de nåværende tilsynssystemer. Gruppen foreslår at Klagenemnda for kringkastingsprogram nedlegges, og at det etableres et nytt medieetisk tilsynssystem for alle medier, i bransjeregi. I dette systemet inngår et medieombud og et klageutvalg.

Arbeidsgruppen tilrår at Norsk Presseforbund oppretter en stilling som medieombud, som fungerer uavhengig av klageorganet. Medieombudet bør inneha en meklerrolle mellom publikum og mediene for saker som gjelder personvernet. Publikum skal kunne henvende seg til medieombudet og få hjelp til mekling mellom mediet og den som føler seg krenket. Om ikke mekling fører fram skal medieombudet ta initiativ til at saken sendes til klageutvalget. Medieombudet bør kunne ta opp saker på eget initiativ.

Det forutsettes at medieombudet tillegges en aktiv informasjonsrolle om medieetiske saker. Medieombudet skal ikke uttale seg om generelle mediepolitiske saker.

Det foreslås opprettet et klageutvalg som i stor grad bør drive sin virksomhet etter det mønster nåværende Pressens Faglige Utvalg arbeider etter. Utvalget skal fatte avgjørelser i saker som gjelder personvernet etter «Vær Varsom-plakaten». Utvalget skal ikke behandle sakene før de har vært til behandling hos medieombudet.

Arbeidsgruppen har på enkelte punkter delt seg i et flertall (Graver og Seip), og et mindretall (Simonnes). Flertallet foreslår at det skal være en rammelov for å sikre at alle aktører blir forpliktet til å respektere avgjørelsene til et bransjestyrt klage- og tilsynssystem. Flertallet mener videre at en forvaltningsmodell vil være aktuell dersom bransjen ikke etablerer et tilfredsstillende klagesystem innen rimelig tid.

Mindretallet mener det er prinsipielt galt å forankre et klage- og tilsynssystem i annet enn en selvjustisordning.