1 Utredning om personvern ut fra en juridisk synsvinkel

av advokat Cato Schiøtz

1 Innledning

1.1 Mandat

Ved brev av 3. juli 1995 er undertegnede anmodet om å skrive en 10-15 siders generell utredning om personvernet ut fra en juridisk synsvinkel. Betenkningen skal inngå i utredningen vedrørende spørsmål om innføringen av et eventuelt medieombud.

1.2 Avgrensning

Spenningsfeltet mellom personvern og ytringsfrihet er et særdeles omfattende og omstridt tema. Det er en rekke bestemmelser som begrenser ytringsfriheten, men som ikke er et utslag av personvern-interesser i tradisjonell forstand. I denne forbindelse kan f eks nevnes bestemmelsene om hemmeligholdelse av opplysninger vedrørende rikets sikkerhet, forbud mot rasediskriminerende utsagn, bestemmelser om taushetsplikt, reglene i personregisterloven mm.

Gjenstand for behandlingen begrenses til følgende fire regelsett:

1. Bestemmelsene om beskyttelse av ære og omdømme i straffelovens § 246-247.

2. Bestemmelsen om privatlivets fred i straffelovens § 390.

3. Det ulovfestede personvern.

4. Retten til eget fotografi i åndsverkslovens § 45 c.

1.3 Rettskildebildet

Rettskildebildet er særdeles omfattende. Personvernbestemmelsene har i de senere årene blitt underkastet en meget inngående drøftelse, hvor Henry John Mælands bok om ærekrenkelse fra 1984 uten sammenligning representerer hovedverket. Den andre viktige teoretiske behandlingen er kapittelet om ærekrenkelser i Johs. Andenæs og Anders Bratholm: Spesiell strafferett, 2. utgave fra 1992. Videre bør straffelovrådets innstilling om «reformer innen injurielovgivningen» avgitt i mars 1995 nevnes. Den grundigste og mest ajourførte fremstilling av straffelovens § 390 og reglene om det ulovfestede personvernet er inntatt i Ole Tokvam: Personvern og straffeansvar - straffelovens § 390 fra 1995.

I tillegg foreligger det et betydelig antall artikler om enkeltspørsmål, som det ikke er noen foranledning til å gå nærmere inn på.

I tillegg til en rikholdig juridisk teori har vi etter hvert fått en betydelig rettspraksis. Høyesteretts kjæremålsutvalg har vært relativt liberale med hensyn til å henvise ærenkrenkelsessaker til Høyesterett og i perioden 1990 - 1995 har Høyesterett avgjort følgende 16 viktige saker:

• Rt 1990 s 1731 («Widerødommen»)

• Rt 1990 s 257 («Carl I. Hagen-dommen»)

• Rt 1990 s 636 («Redd Barna-dommen»)

• Rt 1990 s 1250 («Prost-biskop-dommen»)

• Rt 1991 s 1069 («Multipel Sklerose-dommen»)

• Rt 1992 s 587 («Sammy Korir - A. Haugestad»)

• Rt 1992 s 625 («Kvinnefront-dommen»)

• Rt 1993 s 537 («Bratholm-dommen»)

• Rt 1993 s 1047 («Bugge-Periscopus AS»)

• Rt 1994 s 50 («Holstad-dommen»)

• Rt 1994 s 174 («Blichfeldt-dommen»)

• Rt 1994 s 348 («Røv-dommen»)

• Rt 1994 s 506 («Sammy Korir - VG»)

• Rt 1994 s 518 («Sammy Korir - Aftenposten»)

• Rt 1994 s 1574 («Inside Data-dommen»)

• Rt 1995 s 306 («Mitsem-kjennelsen»)

I tillegg har Høyesterett avgjort noen saker av mer prosessuell karakter eller som for øvrig er av mindre viktighet med hensyn til det materielle innholdet i injuriebestemmelsene.

Jeg kommer tilbake til en nærmere vurdering av Høyesteretts praksis i disse 5 årene nedenfor under pkt 4.2.

Det er et gjennomgående trekk ved Høyesteretts praksis at hovedspørsmålet i nær sagt samtlige saker er hvorvidt det utsagn som vurderes, er rettsstridig eller ikke. Innholdet av rettsstridsbegrepet er således det helt dominerende spørsmål innen ærekrenkelsesretten.

Lovgiver har vært relativt tilbakeholdende med hensyn til å revidere bestemmelsene om ærekrenkelser og privatlivets fred. Hovedrevisjonene av injurielovgivningen skjedde i 1939 og i 1958 - de senere endringer har vært av mindre rekkevidde.

Det er grunn til å understreke at Høyesterett har hatt en klar rettsskapende rolle når det gjelder utpenslingen av innholdet i injuriebestemmelsene. Det er få andre felter innen strafferetten hvor Høyesterett i samme grad har påvirket innholdet av gjeldende rett.

De neste årene vil imidlertid etter all sannsynlighet innebære en endring for så vidt gjelder lovgivers tilbakeholdende rolle. For det første er straffeloven generelt i støpeskjeen, og injuriekapittelet skal - i likhet med lovens øvrige bestemmelser - vurderes av straffelovkommisjonen. I tillegg er det to spesialutredninger som vil stå sentralt i tiden som kommer.

Justisdepartementet ga ved brev av 11. august 1993 Straffelovrådet i oppdrag å utrede spørsmål om endring i injurielovgivningen på bakgrunn av et forslag fra Den norske redaktørforening, og Straffelovrådet la - som nevnt ovenfor - frem til sin utredning i mars 1995. Utredningen har under pkt 2 (s 6-37) kommentert gjeldende rett på de punkter som ligger innenfor Straffelovrådets mandat. Disse synspunktene representerer den mest ajourførte utredning om gjeldende rett. Nærværende utredning bygger på noen av hovedsynspunktene fra denne innstillingen, som det henvises til for så vidt gjelder en utdypning av gjeldende rett.

I tillegg har kulturminister Åse Kleveland opplyst at det vil bli nedsatt en bred sammensatt kommisjon som på generell basis skal utrede ytringsfriheten. Ytringsfrihetskommisjonens mandat og sammensetning er ennå ikke bestemt. Opprettelsen av denne kommisjonen er et resultat av et ønske fra pressehold som i mange år har etterlyst en prinsipiell gjennomgang av spørsmålene vedrørende ytringsfriheten.

2 Det forfatningsmessige og internasjonale vern om ytringsfriheten

2.1 Grunnlovens § 100

Ytringsfriheten er slått fast i Grunnlovens § 100, annet og tredje punktum, som lyder:

«Ingen kan straffes for noget Skrift, af hvad Innhold det end maatte være, som han har ladet trykke eller udgive, medmindre han forsætligen og aabenbare har enten selv vist, eller tilskyndet Andre til, Ulydighed mod Lovene, Ringeagt mod Religionen, Sædelighed eller de konstitutionelle Magter, Modstand mod disses Befalinger, eller fremført falske og ærekrænkende Beskyldninger mod Nogen. Frimodige Ytringer, om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand, ere Enhver tilladte.»

Andre punktum inneholder en skranke for lovgivningen for så vidt gjelder mulighetene til å begrense ytringsfriheten. Bestemmelsen har imidlertid liten praktisk betydning og har ikke vært til hinder for utformingen av injurielovgivningen i sin nåværende form.

Derimot innebærer § 100, tredje punktum, en absolutt begrensning for så vidt gjelder straffesanksjonering av «Frimodige Ytringer». Dette innebærer imidlertid ikke at man er forhindret fra å kreve at en frimodig ytring har en sømmelig form m v.

Grunnlovens § 100, tredje ledd har hatt sin vesentlige funksjon som et sentralt tolkningsmoment ved anvendelsen av lovbestemmelser som regulerer ytringsfriheten. Normalt tar man utgangspunkt i at f eks straffelovens § 247 «må tolkes med grunnlovens § 100 som bakgrunn og ledetråd», jf f eks Rt 1978 s 1072, særlig s 1076. Dette medfører at man i praksis må trekke en grense mellom det utsagn som nyter grunnlovsvern og den ærekrenkelse som karakteriseres som rettsstridig.

Straffelovrådets innstilling av mars 1995 gjengir på s 7 Mælands oppsummering som følger:

«De ytringer som går inn under ytringsfrihetens «vesen» er beskyttet. Ytringsfriheten har en hard kjerne som er unndratt fra lovgivningsmaktens kompetanse. Denne kjerne omfatter i første rekke ytringer som angår åndslivet og utbredelsen av tanker i den forbindelse. Forretningsmessige meddelelser og lignende uttalelser som ikke har noe å gjøre med utbredelsen av tanker og meninger i egentlig forstand går ikke inn under grunnlovsvernet. Den forfatningsvernede ytringsfrihet gjelder altså meningsytringer innen politikk, vitenskap, kunst og litteratur etc.; i det hele det vi gjerne kan kalle «ideologiske utsagn». Det sentrale i ytringsfrihetsbestemmelsen er at enhver har rett til å offentliggjøre sine tanker om alle åndelige spørsmål og å forsøke å overbevise andre om riktigheten av sine ideer, uansett om ideene er i overensstemmelse med rådende samfunnsoppfatninger eller om man tar sikte på å endre disse.»

På s 8 i samme i samme utredning gjengis Mælands oppsummering av den forfatningsvernede ytring på følgende måte:

«Grl. § 100 tredje punktum innebærer en skranke og et tolkingsprinsipp for vår injurielovgivning. Noen effektiv skranke er bestemmelsen ikke. Til det gir ordlyden altfor liten veiledning om hvor grensene for det materielle grunnlovsvern går. En viss veiledning finner vi imidlertid i læren om ytringsfrihetens vesensinnhold [---]. Public-interest-synspunktet er også et argument som bør tillegges vekt. Derimot bør læren om uinnskrenket ytringsfrihet om offentlige anliggender eller om offentlige personer avvises hos oss, [...] Dette betyr at det ikke kan gis klare kriterier til å bestemme grensen mellom den forfatningsvernede ytring og den rettsstridige ærekrenkelse. Grensen her må bero på en konkret interesseavveining, [...] Ved denne interesseavveining må domstolen innrømme særlige konsesjoner til den type ytringer som ovenstående vesensinnholdssynpunkt og public-interest-synspunkt får anvendelse på. Derimot er det neppe å anbefale at det legges til grunn et alminnelige overbeskyttelsessynspunkt for å stimulere den offentlige debatt i sin alminnelighet, [...]»

2.2 Den europeiske menneskerettighetskonvensjon art 10

Ytringsfriheten beskyttes både av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon av 1950 og av FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter av 1966. Det er imidlertid rettspraksis vedrørende konvensjonens artikkel 10 fra Strasbourg-domstolen som representerer en viktig rettskilde i norsk rett. På straffeprosessens område går både konvensjonen og Strasbourg-domstolens avgjørelser foran norsk internrett hvis det oppstår motstrid.

Når det gjelder ytringsfriheten er forholdet at Menneskerettighetsdomstolens praksis anses bindende for Høyesterett når det gjelder innholdet av rettsstridsvurderingen etter § 247. Dette fremgår bl a av Carl I. Hagen-dommen, jf Rt 1990 s 257, hvor Strasbourg-domstolens avgjørelse i den såkalte Lingens-saken var helt sentral.

I Straffelovrådets innstilling er rettspraksis fra Menneskerettighetsdomstolen inngående referert og vurdert på s 39-66. På s 65 konkluderer de faste medlemmene av Straffelovrådet med at man ikke kan se at den foreliggende praksis fra Strasbourg reiser problemer i forhold til norsk høyesterettspraksis.

Det er imidlertid to forhold som det er grunn til å behandle nærmere, og som er av sentral betydning for personvernet.

Artikkel 10, første ledd, fastslår prinsippet om rett til ytringsfrihet uten inngrep av offentlige myndigheter. Bestemmelsen åpner i annet ledd adgang til å innskrenke denne friheten bl a under henvisning til ønsket om å beskytte privatpersoners omdømme.

Forholdet er imidlertid at menneskerettighetsdomstolen understreker at hensynet til ytringsfriheten skal ha fortrinnsrett. Menneskerettighetsdomstolen har i sin praksis bestemt at unntak fra «freedom of expression» må skje på basis av at unntakene må bli «narrowly interpreted» - dette er f eks uttrykkelig presisert i den såkalte Sunday Times-dommen avsnitt 65. Dommen en inntatt i sin helhet i Andenæs/Tønne Huitfeldt: «Trykkefrihed bør finde sted». Det aktuelle avsnitt lyder:

«The Court is faced not with the choice between two conflicting principles, but with the principle of freedom of expression that is subject to a number of exceptions which must be narrowly interpreted.»

Det er således ikke riktig å anføre - som man av og til ser eksempler på i norsk rett - at det er to fundamentale menneskerettigheter, ytringsfriheten og hensynet til personvernet, som må veies mot hverandre gjennom en interesseavveining.

Det er også et annet forhold som det er grunn til å understreke ved Strasbourg-domstolens praksis. Ved lovanvendelsen er det gitt en viss margin for nasjonal selvbestemmelse, «the margin of appreciation». I denne forbindelse er avgjørelsen i saken Jersild mot Danmark sentral, Straffelovrådet har kommentert denne på s 63-65 i utredningen.

En viktig side ved denne avgjørelsen er den begrensning som domstolen underkastet den nasjonale domstol. Jersild-saken gjaldt konkret en straffesak mot journalisten Jersild, som var tiltalt og dømt for spredning av rasistiske uttalelser.

Den danske fellende dom ble av Menneskerettighetsdomstolen under dissens 12-7 ansett for å være i strid med artikkel 10. Det ble således trukket relativt snevre grenser for den nasjonale selvbestemmelsesrett. Dette er spesielt viktig å understreke både fordi man sto overfor utsagn som var direkte forbudt etter dansk rett, og fordi den danske høyesterett omhyggelig hadde avveiet de relevante forhold.

Når således Strasbourg-domstolen har både forutsatt en «narrow» fortolkning av personvernet i konkurranse med ytringsfriheten og en «narrow» margin for den nasjonale skjønnsmargin, betyr dette at domstolene har bygget opp et sterkt konvensjonsvern for ytringsfriheten. Det er således grunn til å tillegge rettspraksis vedrørende artikkel 10 stor vekt ved vurderingen av det norske rettsstridsbegrepet, og Strasbourg-praksis står sentralt ved den fremtidige lovrevisjon av injuriebestemmelsene.

3 Hovedpunktene i injuriebestemmelsene

3.1 Innhold

I straffelovens § 247 refererer gjerningsbeskrivelsen seg til den som i ord eller handling opptrer på en måte som enten er egnet til å skade en annens gode navn eller rykte, utsette en annen for hat, ringeakt, eller for tap for den tillit som anses nødvendig for hans stilling eller næring.

Det er et krav at påstander refererer seg til faktiske forhold. På dette punkt er det forskjell mellom § 246 og § 247. Ubestemte skjellsord uten meningsinnhold faller utenfor rammen for § 247.

Bestemmelsen rammer både såkalte realinjurier og verbalinjurier - i praksis er det verbalinjurier man står overfor i nær sagt samtlige tilfeller. Et ærekrenkende utsagn kan ha form av fremkastelse av mistanke eller inneholde subjektive reservasjoner. Det er derfor ikke tilstrekkelig for frifinnelse at en uttalelse er formet som en formodning eller mistanke. En injurie kan likeledes ha form av en indirekte beskyldning eller en insinuasjon. I Bratholm/Andenæs s 146-148 foretas det en utdypning av de forskjellige former for verbalinjurier.

3.2 Tolkning

Tolkningen av et utsagn har sentral betydning i to relasjoner. For det første har det betydning for så vidt gjelder en klarlegging av beskyldningens innhold. I tillegg må man tolke beskyldningen for å finne frem til hva som skal være temaet for sannhetsbeviset, jf § 249 nr 1.

Ved enhver tolkning tar man utgangspunkt i ordlyden, dvs vanlig språkbruk. Det er uriktig å tolke det aktuelle utsagn isolert, jf Rt 1989 s 773, hvor Høyesterett opphevet en frifinnende dom fordi underretten hadde anlagt et for snevert tolkningsperspektiv.

Overskrift og ingress er helt sentrale. I rettspraksis finner man flere eksempler på at aviser blir dømt for en tilspisset overskrift som det ikke er dekning for i selve artikkelen. De sentrale dommene i denne forbindelse er Rt 1987 s 1058 (Kemner Frantzen), og Rt 1994 s 348 (Røv-dommen).

Spørsmålet om utvidet ytringsfrihet i relasjon til karakteristikker som er ledsaget av sanne og ufullstendige premisser, er inngående behandlet av Mæland på s 345-355. Høyesterett har understreket at et slikt prinsipp må anvendes med betydelig varsomhet. Dette gjelder i særdeleshet hvor karakteristikken fremkommer i en avisoverskrift.

3.3 Hovedregelen vedrørende rettsstridsreservasjonen

1. Det er bare de rettsstridige ærekrenkelser som er straffbare. Det er flere forhold som kan utelukke rettsstrid. De to viktigste er inntatt i straffelovens § 249: Sannhet vil normalt utelukke rettsstrid, jf nr 1. I tillegg vil rettsstrid utelukkes, selv om beskyldningen ikke kan bevises, dersom den ansvarlige for utsagnet har utvist tilbørlig aktsomhet, jf nr 3.Hovedregelen om at sannhet utelukker rettsstrid gjelder ikke uten unntak. Straffelovens § 249 nr 2 bestemmer at en beskyldning likevel kan være straffbar dersom den er fremsatt uten at det var aktverdig grunn til det, eller dersom den ellers er utilbørlig på grunn av formen eller måten den er fremsatt på eller andre grunner.Det forekommer imidlertid svært sjelden i praksis at media blir dømt for sanne injurier. Den eneste høyesterettsdommen er inntatt i Rt 1986 s 1307 hvor et sant førstesideoppslag ble ansett for å være utilbørlig, da omtalen først og fremst var foranlediget av sakens underholdningsverdi. I tillegg ble det lagt vekt på at avisen brukte det vesentligste av førstesiden på et oppslag som var av helt marginal nyhetsverdi. Omtalen refererte seg til et rettsreferat, og dommen representerer således også et unntak fra hovedregelen om at pressen har referatadgang fra hovedforhandlinger, jf for øvrig nedenfor.Det er den som har fremsatt ytringen som har bevisbyrden for beskyldningens sannhet. Hovedregelen er at denne bevisbyrden er like streng som påtalemyndighetens bevisbyrde i straffesaker. I praksis spiller bestemmelsen i straffelovens § 249 nr 1 en relativt stor rolle. En rekke saker blir avgjort ved at injurianten blir frifunnet fordi sannhetsbevis føres.

2. Straffelovens § 249 nr 3 statuerer straffefrihet selv om meddelelsen er usann. Vilkåret er imidlertid at den ansvarlige for utsagnet har plikt til å uttale seg eller har uttalt seg til berettiget ivaretakelse av eget eller andres tarv. I tillegg kreves det at det godtgjøres at han i enhver henseende har vist tilbørlig aktsomhet.Denne bestemmelsen spiller en minimal rolle i rettspraksis. Årsaken til dette er at aktsomhetskravet tolkes meget strengt.Bestemmelsen har i dag mindre betydning enn tidligere. Årsaken til dette er at Høyesterett har tillagt rettsstridsbegrepet en så sentral stilling. Det vil være meget få tilfeller hvor en avis blir frifunnet etter § 249 nr 3, hvis Høyesterett finner at uttalelsen er rettsstridig.Høyesteretts praksis i 1990-årene viser også med all tydelighet at bestemmelsen i § 249 nr 3 ikke spiller nevneverdig betydning. Rent prinsipielt er det imidlertid å bemerke at hvis frifinnelse skjer med hjemmel i § 249 nr 3, kan utsagnet mortifiseres. Hvis en frifinnelse er begrunnet i manglende rettsstrid, antas det at mortifikasjon ikke kan finne sted.

3.4 Rettsstridsvurderingen for øvrig ved usanne ærekrenkelser

Straffebudet i § 247 fortolkes innskrenkende fordi det følger av motivene til bestemmelsen at det oppstilles et kvalifiserende tilleggsvilkår: Ytringen må være utilbørlig eller rettsstridig. Dette kravet kommer i tillegg til at meddelelsen må være usann og injurierende etter sin art.

I juridisk teori finner man inngående drøftelser av de forskjellige elementer i rettsstridsvurderingen. I diskusjonen om hvilke særlige forhold som utelukker rettsstrid deler man normalt opp i

• Kritikk av litterære og kunstneriske prestasjoner

• Ytringer på det politiske område

• Ytringer vedrørende den alminnelige samfunnsdebatt

• Spesielle ytringsformer

Selv om man befinner seg på disse områder hvor man har et utvidet ytringsprivilegium, oppstilles det som hovedregel et unntak for så vidt gjelder angrep på den personlige hederlighet.

I Rt 1993 s 544 heter det:

«Beskyldninger om løgn, belastende motiver, uhederlighet o.l. tjener for øvrig heller ikke til å fremme ytringsfriheten, men kanskje til å kvele eller hindre debatt som burde fått utvikle seg videre.»

For øvrig er det ikke mulig å gi noen uttømmende redegjørelse for hvilke elementer som inngår i skjønnet.

3.5 Særlig om referater

Hovedregelen i norsk rett er at den som refererer en annens beskyldning, har et selvstendig ansvar for beskyldningens sannhet. Dette betegnes ofte med stikkordet «formidleransvaret».

Det er unntak fra denne hovedregelen. Unntaket kan for det første referere seg til at kravet til sannhetsbevis etter straffelovens § 249 nr 1 utelukkende refererer seg til beskyldningens eksistens - og ikke dens sannhet.

I tillegg kan det forholdet at det foreligger et referat, være et viktig element i den totalvurdering som skal foretas ved rettsstridsdrøftelsen. Det forhold at det er et referat kan således være ett av flere momenter som medfører at man ut fra en totalvurdering frifinner den som har fremsatt ytringen.

Det er i hvert fall tre situasjoner hvor den som refererer en annens beskyldning vil bli frifunnet hvis man kan bevise beskyldningens eksistens - og ikke dens sannhet.

For det første anføres det at man som hovedregel ansvarsfritt kan referere det som blir sagt i møter i Stortinget.

For det annet er det sikker norsk rett at uttalelser fra offentlige rettsmøter kan refereres. Forutsetningen er imidlertid at referatet er korrekt, og at eventuelle beskyldninger fremstår som referat, og ikke som formidlerens egen påstand, jf Rt 1976 s 1055, hvor forholdet til rettsstridig «farvelegging» er kommentert.

For det tredje er det i rettspraksis lagt til grunn at ved referat av siktelser og tiltalebeslutninger, vil bevistemaet etter straffelovens § 249 nr 1 være siktelsen eller tiltalebeslutningens eksistens, jf Rt 1979 s 807, ikke realiteten i siktelsen.

Referatadgangen kan imidlertid bli begrenset som følge av at straffelovens § 249 nr 2 kommer til anvendelse. Selv om referatet i og for seg er riktig, kan referatet være rettsstridig fordi det var fremsatt uten at det var noen aktverdig grunn til det eller dersom det var utilbørlig på grunn av formen eller måten den er fremsatt på eller av andre grunner. I Rt 1979 s 590, tok Høyesterett stilling til om den manglende anonymiseringen var utilbørlig. Høyesterett kritiserte at den omtalte person var navngitt, men forholdet var ikke så graverende at forholdet ble rammet av straffelovens § 249 nr 2.

Det eneste eksempel på at et riktig referat er blitt erklært for rettsstridig er inntatt i Rt 1986 s 1307, som gjaldt omtale av en sak om legemsbeskadigelse. Dommen er referert ovenfor i forbindelse med straffelovens § 249 nr 2.

Når det gjelder øvrige referater,kan referatsituasjonen være et viktig moment ved rettsstridsvurderingen. Dette var f eks tilfelle i den såkalte Redd Barna-dommen (Rt 1990 s 636) hvor Aftenposten ble frifunnet for en korrekt forhåndsomtale av en rettssak med samfunnsinteresse til tross for at det senere viste seg at det referat som var gjengitt i avisen, inneholdt usanne og isolert sett injurierende påstander.

Førstvoterende formulerer skjønnstema på følgende måte:

«Det må legges vesentlig vekt på om saken har allmenn interesse sett i forhold til hva saken gjelder og til hvem som er parter. Videre må det legges vekt på den sammenheng utsagnet er fremkommet i og foranledningen til at det er fremkommet. Vesentlig vekt må det også ha om det gis en nøktern og balansert fremstilling av saken med hovedvekten på å få fram hva den gjelder og eventuelt hva den bygger på.»

Politianmeldelser reiser særskilte spørsmål. Det er ikke tilstrekkelig å føre sannhetsbevis for at det rent faktisk foreligger en politianmeldelse. Den sentrale avgjørelse er inntatt i Rt 1994 s 50 (Arbeiderbladet - Henning Holstad) der Høyesterett foretok en bred vurdering av retten til å gjengi anmeldelser. Synspunktet er nyansert noe i Korir-kjennelsen, jf Rt 94 s 506 hvor en fellende dom over Verdens Gang ble opphevet. (VG hadde gjengitt en gammel politianmeldelse.)

Det foreligger også flere underrettsdommer hvor aviser har blitt frifunnet for referat av anmeldelser, fordi retten godtok at det var ført sannhetsbevis for den bakenforliggende beskyldning.

Det foreligger ingen høyesterettsavgjørelser med hensyn til referatprivilegiet vis-a-vis domstolslignende organer som Trygderetten, Markedsrådet og Forbrukertvistutvalget eller for referater fra folkevalgte organer i lokalforvaltningen.

Det må imidlertid kunne legges til grunn at dette er organer med en så stor grad av seriøsitet og tyngde at det skal meget til før et referat blir ansett for å være rettsstridig. I underrettspraksis er det henvist til at man må kunne ha tillit til offentlige organer som kilder, og at offentlige etaters undersøkelsesplikt og rutiner i det konkrete tilfelle har vært fulgt på en måte som medfører at avisen ikke kunne dømmes for å ha gjengitt en feilaktig uttalelse.

Det er grunn til å tro at formidleransvaret er noe mindre strengt enn det man for noen år siden la til grunn, og at årsaken til dette er at rettsstridsvurderingen i dag lettere vil falle ut i pressens favør.

3.6 Særlig om identifikasjon og anonymisering

Spørsmålene om anonymisering reiser særlige spørsmål. Media unnlater av og til å navngi personer eller sladder fotografier for at omtalte ikke skal identifiseres. Det er ikke uvanlig at man står overfor en delvis anonymisering ved at f eks bare yrke/alder/generell bostedsadresse blir angitt, eller at et fotografi blir sladdet ufullstendig.

Det settes meget strenge krav i rettspraksis for at avis/kringkasting skal frifinnes utelukkende fordi anonymiseringen er gjennomført. Når det gjelder krenkelsen av omdømme er det prinsipielt tilstrekkelig for domfellelse at noen utover den krenkede selv har identifisert vedkommende som beskyldningen gjelder, jf Mæland s 92.

Som eksempler skal nevnes to danske dommer:

I UfR 1969 s 233 (Ø) var forholdet at en fjernsynssending viste en sekvens fra gatemiljøet med prostituerte kvinner. Filmen ble tatt opp med skjult kamera. Selv om bildene var mørke og tilslørte kunne kvinnen gjenkjennes. Kvinnen reiste sak for krenkelse av privatlivets fred. Sendingen ble ansett som en krenkelse av privatlivets fred. I denne konkrete saken ble resultatet allikevel frifinnelse idet den nødvendige skyld ikke forelå.

Spørsmålet om anonymisering har således en viktig side mot skyldkravet. Hvis man har forsøkt å anonymisere, men mislykkes, vil dette normalt innebære at forsettskravet ikke er oppfylt. Imidlertid må det kreves at man virkelig har gjort et forsøk på å anonymisere hvis man skal bli straffri. Dette illustreres av en annen dansk dom, referert i UfR 1960 s 382 (H):

En avis hadde ved beskrivelse av en person som ble undersøkt for betydelige skatteunndragelser opplyst at det var en «kend borger» som var «overrettssagfører, der tidligere har spillet en viss rolle i det kommunale liv». En slik omtale medførte ingen virkelig anonymisering og redaktøren av avisen ble dømt for krenkelse av privatlivets fred, daværende dansk straffelov 263, stk. 1, nr. 4.

Spørsmålet om identifikasjon sto også sentralt i Rt 1952 s 1217, jf nedenfor under avsnittet om det ulovfestede personvern: Høyesterett sluttet seg på side 1219 til byrettens uttalelse;

«Til tross for at meningen eller hensikten med filmen ikke er å gi noen skildring av lensmannsmordet [...] har filmen så mange likhetspunkter [...] at det ikke er noen tvil om at filmen [...] vil bli oppfattet av publikum som en film om lensmannsmordernes flukt, og at den således må sies å gjøre bruk av «levende modell».

Videre uttalte Høyesterett på side 1220:

«det vil ikke være til å unngå at ankemotpartens identitet - til tross for at han har skiftet navn - vil bli avslørt for folk for hvem den tidligere var ukjent.»

Høyesterett nedla etter dette forbud mot visning av filmen på ulovfestet grunnlag.

Spørsmålet om identifikasjon/anonymisering vil således sjelden i seg selv innebære grunnlag for en frifinnelse. Det vil imidlertid være et meget sentralt moment ved den generelle rettsstridsvurdering, hvor graden av anonymisering vil være ett av de sentrale elementer.

4 Noen utviklingstendenser

4.1 Generelt om forholdet mellom Høyesteretts og underinstansens vurdering

Ser man på Høyesteretts praksis i perioden 1990 - 1995, er det på det rene at Høyesterett i større grad enn underrettene tillegger ytringsfriheten prinsipiell verdi, og prioriterer ytringsfriheten på bekostning av personvernet i større grad enn underinstansene. Ser man på de 16 dommene som er nevnt innledningsvis finner man at i syv av dommene har Høyesterett enten frifunnet eller opphevet en tidligere fellende dom. Dette var tilfelle i følgende dommer:

• Rt 1990 s 1731 («Widerødommen»)

• Rt 1990 s 257 («Carl I. Hagen-dommen»)

• Rt 1990 s 636 («Redd Barna-dommen»)

• Rt 1990 s 1250 («Prost-biskop-dommen»)

• Rt 1991 s 1069 («Multipel Sklerose-dommen»)

• Rt 1994 s 506 («Sammy Korir - VG»)

• Rt 1994 s 518 («Sammy Korir - Aftenposten»)

I syv av de øvrige sakene ble underrettens resultat opprettholdt. I to av sakene ble imidlertid pressen dømt under dissens 3-2, (Rt 1993 s 1047 og Rt 1994 s 1574). Høyesterett var således i sterk tvil om utfallet. Bare i ett tilfelle dømte Høyesterett i en sak hvor lagmannsretten hadde frifunnet, jf Rt 1994 s 348. I denne dommen var imidlertid avisen domfelt i byretten. I ett tilfelle har en frifinnende dom blitt opphevet, jf Rt 1995 s 306.

Det er selvfølgelig vanskelig å ha noen sikker oppfatning av hvorfor Høyesterett i større grad synes å tillegge ytringsfriheten verdi enn de andre domstolene. Én forklaring kan være at Høyesterett er sterkere influert av rettspraksis i forbindelse med artikkel 10 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Menneskerettighetsdomstolen har som nevnt ovenfor klart understreket at man ikke skal foreta noen avveining mellom hensynet til ytringsfriheten på den ene side og til personvernet på den annen side. Det er som nevnt ovenfor ikke tale om en avveining mellom to sideordnede og likeverdige hensyn.

Injuriedommer fra byrett og lagmannsrett har nok i mindre grad lagt Strasbourg-domstolens grunnleggende holdning til grunn: Ytringsfriheten skal gis prioritet ved at unntak fra «freedom of expression» som personvernet er, må bli «narrowly interpreted».

4.2 En nærmere vurdering av Høyesteretts praksis i 90-årene

Det er særlig på tre felter hvor Høyesteretts praksis i 90-årene har gått i retning av en større ytringsfrihet.

For det første har Høyesterett nyansert utgangspunktet om at det normalt må trekkes en grense ved utsagn som går på den enkeltes hederlighet eller motiver, og det er også gitt en viss konsesjon for at skillet mellom meningsytringer i motsetning til faktiske opplysninger ikke er unntaksfritt. For det annet har Høyesterett igjen understreket den utvidede ytringsfrihet man har i samfunnsdebatten om politiske og faglige spørsmål, og for det tredje har Høyesterett påpekt den betydning det har at fornærmede selv har trådt frem for offentligheten.

Den første Sammy Korir-kjennelse, jf Rt 1994 s 506, representerte en klar liberalisering i pressens favør. I tidligere høyesterettspraksis var det slått fast at ved tilspissede utsagn i politisk debatt og annen debatt om samfunnsspørsmål eller faglige spørsmål vil hensynet til ytringsfriheten veie tungt. De avveininger som i rettspraksis var foretatt på disse områder mellom hensynet til ytringsfriheten og hensynet til den krenkede, konkluderte med at det bør være et visst spillerom for uttalelser med krenkende innhold, men at det normalt vil måtte trekkes en grense ved utsagn som går på den enkeltes hederlighet eller motiver. I Korir-kjennelsen hadde VG gitt flere opplysninger som utvilsomt gikk på den personlige hederlighet, og som var uriktige. Høyesterett antok imidlertid - ut fra en konkret vurdering - at Korir hadde trådt frem for offentligheten i en spent utenrikspolitisk situasjon. I denne situasjonen var det en oppfordring til pressen til å bringe alle faktiske relevante opplysninger på det rene. Høyesterett uttalte at det i en slik situasjon vil kunne skje glipp uten at det var særlig meget å bebreide pressen, og at det da ville ha uheldige virkninger hvis ethvert feilskjær skulle medføre reaksjoner.

Førstvoterende uttalte:

«Hensynet til ytringsfriheten står særlig sterkt når det gjelder meningsytringer. Den foreliggende sak gjelder utsagn av en annen art. Det dreier seg ikke om meningsytringer, men om opplysninger om konkrete faktiske forhold, og om opplysninger som dessuten gjelder en persons hederlighet og pålitelighet. På den annen side hadde i dette tilfellet personens hederlighet en direkte betydning for vurdering av utsagn han hadde kommet med - utsagn som var selve kjernen i den diskusjon som ble ført.»

Korir-kjennelsen fremstår således som et prinsipielt unntak fra den hovedregel som Høyesterett tidligere hadde skissert.

I den såkalte MS-dommen i Rt 1991 s 1069 understreket Høyesterett igjen det utvidede ytringsprivilegium hvor det var tale om diskusjon/kritikk av politiske og faglige spørsmål. Premissene i denne saken går meget langt i å imøtekomme pressens prinsipielle holdning. Det ble henvist til at det på det aktuelle området var sterkt ønskelig med en aktiv presse, og flertallet kom med følgende spissformulering i forbindelse med begrunnelsen for frifinnelse av et konkret utsagn:

«Stenger man for slike utsagn, stenger man også for selve debatten.»

Denne spissformulering fra Høyesterett har senere underrettsavgjørelser henvist til som begrunnelse for å frifinne media. Det vises f eks til Oslo byretts dom mellom diverse selfangere og Aftenposten av 1. februar 1993 Dommen ble stadfestet av Eidsivating lagmannsrett og selfangernes anke til Høyesterett ble avvist ved kjæremålsutvalget.

I Carl I. Hagen-saken ble omtaltes forhold som politiker tillagt stor vekt.

«Ved bedømmelsen av dette er det vesentlig at saken dreier seg om et utsagn på det politiske området med tilknytning til Hagens opptreden som politiker. På det politiske området vil hensynet til ytringsfriheten komme sterkt inn ved den avveining som skjer ovenfor hensynet til personers ærefølelse og omdømme.»

Det samme poenget fremgår av Blichfeldt-dommen, Rt 1994 s 174:

«Den som ikke har søkt offentlighetens lys, må ha et sterkere krav på personvern enn den som selv har stilt seg til skue i det offentlige liv.»

Forholdet er at det er glidende overganger med hensyn til hvilken plass omtalte har i det offentlige liv. Her vil det være en skala fra ledende politikere/ledere for næringsliv til personer som står i en mellomstilling, til de som helt bevisst ikke har søkt noen form for offentlighet.

Mindretallet i Inside Data-kjennelsen fra Rt 1994 s 1574 uttaler:

«Ytringsfriheten står sterkere jo mer de det gjelder, er i posisjoner der deres handlinger har offentlig interesse.»

Flertallets standpunkt er i realiteten det samme.

Den sterke dissensen i denne saken er for øvrig en indikasjon på hvor sterkt ytringsfriheten av og til blir prioritert - i dommen var det tale om meget infamerende beskyldninger.

4.3 Utvikling med hensyn til utmålingen av oppreisning

Det er likeledes en klar tendens i retning av en mer liberal oppreisningsutmåling. Dette kommer klarest til uttrykk i saken mellom Helge Røv og Bergens Tidende, jf Rt 1994 s 348, hvor Helge Røv ble tilkjent kr 2.700.000 i erstatning for lidt skade og fremtidig erverv og kr 1.050.000 i oppreisning. Røv-saken er spesiell, men underrettspraksis i de to siste år taler sitt rimelig entydige språk med hensyn til dagens utmålingspraksis.

Jeg har gått gjennom ikke-publisert underrettspraksis for 1994 og 1995. I 1994 er det ialt 14 kjente dommer i henhold til den oversikt man har ved Institutt for journalistikk i Fredrikstad. I tre av dommene ble omtalte tilkjent mer enn kr 200.000 i oppreisning. I tillegg foreligger det fire dommer hvor omtalte fikk mellom kr 100.000 og kr 200.000.

Tendensen er enda klarere i 1995. Det foreligger to underrettsdommer hvor det samlede erstatnings-/oppreisningsbeløp utgjør over kr 300.000, én dom hvor beløpet er på over kr 200.000 og to dommer hvor beløpet er på over kr 100.000.

Da injuriesaker normalt blir anlagt som private straffesaker (fordi mortifikasjonskrav inkluderes), er det sjelden Høyesterett tar stilling til utmåling av oppreisning/erstatning. Noen injuriesaker reises imidlertid som rene sivile søksmål, og Høyesterett har da full kompetanse. I tillegg til Røv-dommen som er referert ovenfor, nevnes Blichfeldt-dommen, jf Rt 1994 s 174, hvor Høyesterett tilkjente kr 200.000 i oppreisning og kr 200.000 i erstatning.

Det er for øvrig et generelt trekk at man i de senere årene har fått flere dommer hvor erstatning for økonomisk tap tilkjennes. I tidligere rettspraksis er dette et særsyn - i de alt overveiende tilfeller blir omtalte kun tilkjent oppreisning.

4.4 Antall injuriesaker

I forhold til pressen er det også en annen tendens som fremstår som rimelig klar: Antall injuriesaker er økende. Statistikken fra Institutt for journalistikk viser at søksmål reises hyppigere i 1990-årene enn i perioden 1980 - 1985 og i perioden 1985 - 1990. Årsaken til dette er ikke helt klar. Én forklaring kan være at utviklingen har gått i retning av en noe mer personfokusert presse, og at de typografiske virkemidler er sterkere som følge av den sterkere konkurranse om leserne.

4.5 Domstollovens § 131 a

Det er videre en klar tendens til at forbudet mot fotografering av siktede under hovedforhandling og på vei til hovedforhandlingen, jf domstolslovens § 131a, tas mer alvorlig enn før.

Tidligere har håndhevelsen av forbudet i domstolslovens § 131a vært praktisert meget lemfeldig, og verken media eller domstolene har i særlig grad vært opptatt av å respektere denne bestemmelsen. Et vendepunkt kom ved Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 21. juni 1995 i den såkalte Hancke-saken. Verdens Gang hadde brakt et stort førstesidefotografi av domfelte i en drapssak - etter at lagrettens kjennelse forelå - i strid med § 131a. Samtykke til fotografering forelå ikke, og lagmannsretten fant at de objektive og subjektive vilkår for ileggelse av rettergangsbot etter § 131a, jf § 199, forelå, og journalist og redaktør ble idømt en rettergangsbot som var historisk med hensyn til størrelsen, kr 125.000. I kjennelsen av 17. januar 1996 satt Høyesterett bøtene ned til hhv kr 2.000 og kr 10.000.

4.6 Anonymisering

Det er likeledes en økende oppmerksomhet med hensyn til spørsmålet om anonymisering av siktede og tiltalte. Tidligere har pressen lagt til grunn at man kan navngi siktede - dette gjelder i særdeleshet i celebre drapssaker, eller andre alvorlige kriminalsaker. Det er i dag en større bevissthet med hensyn til at en som bare er siktet eller tiltalt - før en eventuell domsavsigelse - har et større krav på anonymitet enn før.

Denne holdningsendringen har ikke sin bakgrunn i lovendring eller en mer restriktiv rettspraksis. Det er først og fremst pressen selv som av eget tiltak navngir i mindre grad enn tidligere.

Den foreløpige sluttstenen i denne utviklingen er forliket mellom Bergens Tidende og den siktede i den såkalte Landås-saken. Bergens Tidende hadde - sammen med TV2 - offentliggjort siktedes navn og utbetalte kr 250.000 ved et utenrettslig forlik.

4.7 De presseetiske reglene

Som nevnt ovenfor, har pressen selv inntatt en noe mer restriktiv holdning med hensyn til anonymiseringspraksis, og har således styrket siktedes/tiltaltes personvern. Det kan diskuteres om dette har sin årsak i den generelle holdning som Pressens Faglige Utvalg har gitt uttrykk for i sine kjennelser.

Praksis i Pressens Faglige Utvalg har ikke vært systematisk gjennomgått, og faller på siden av nærværende utredning. Det er imidlertid et faktum at Pressens Faglige Utvalg i sterkere grad enn før blir kritisert fra redaktørhold fordi man ikke tillegger ytringsfriheten tilstrekkelig vekt.

5 Straffelovens § 390

Straffelovens § 390 representerer et viktig supplement til bestemmelsene om ærekrenkelse. I henhold til denne bestemmelsen straffesanksjoneres den som krenker privatlivets fred ved å gi offentlig meddelelse om personlige eller huslige forhold. Bestemmelsens kjerneområde er at den beskytter sensitive opplysninger.

Man kan stille opp tre forskjellige kategorier personopplysninger som alle vernes av § 390:

En nedsettende meddelelse av personlig karakter vil normalt være vernet, selv om opplysningen ikke refererer seg til omdømme i straffelovens § 247. Typiske eksempler på denne type er opplysninger om kjønnssykdom, AIDS eller utenomekteskapelige forhold. I denne forbindelse er det grunn til å peke på at visse personer i kraft av sin stilling kan ha et utvidet vern med hensyn til visse former for personopplysninger.

Men opplysningene trenger ikke nødvendigvis være nedsettende for at § 390 skal komme til anvendelse. Også opplysninger med liten eller ingen infamerende virkning beskyttes. Meddelelser om temaer som generelt er av intim karakter, f eks seksuell eller medisinsk art, politisk overbevisning eller alvorlige sykdommer, er moralsk helt indifferente meddelelser. Allikevel vil § 390 kunne anvendes ut fra et rent diskresjonshensyn: man vil beskytte den enkelte mot det psykiske ubehag som spredning av slike opplysninger vil innebære. Det er på dette punkt § 390 innebærer det viktigste supplement til straffelovens § 247, jf § 249 nr 2.

I tillegg til de to ovenfornevnte kategorier er det også en tredje, som har et mer subjektivt preg. Man vil av og til beskytte opplysninger som verken er nedsettende eller som tilhører et område som qua tema anses intimt. Man vil da kreve noe i tillegg, normalt at offentliggjøringen skaper fare for ubehag (f eks av fysisk art), eller at det er et særlig behov for beskyttelse av denne konkrete opplysningstype. På dette grunnlag vil bestemmelsen normalt komme til anvendelse hvis man offentliggjør navn og adresse til en som har vunnet i tipping, avslører et pseudonym eller et hemmelig telefonnummer.

Hvis offentliggjørelsen ikke tilfredsstiller noen av de tre ovenfornevnte kategorier vil § 390 ikke komme til anvendelse. En isolert meddelelse om at en person er gift og venter barn, at hun har fått dét og dét resultat til en eksamen, er av så triviell karakter at bestemmelsen ikke får anvendelse.

Spørsmålet om et utsagns sannhet er - som nevnt ovenfor - av sentral betydning for vurderingen av om en ærekrenkelse er rettsstridig eller ikke. Spørsmålet om sannhetens betydning oppstår også ved § 390. Her er imidlertid situasjonen en helt annen. Normalt er det nettopp de sanne intime meddelelser som er beskyttelsesverdig.

Spørsmålet er om opplysningens sannhet har noen betydning for krenkelsesvurdering. Juridisk teori er noe sprikende med hensyn til dette spørsmålet. Andenæs legger i sin artikkel om privatlivets fred i TfR 1959 s 389 til grunn at det er likegyldig om en opplysning er sann eller usann. I Kjerschows kommentarutgave til straffeloven, s 899, legges det heller ikke vekt på om meddelelsen er sann eller usann. Kjerschow går så langt som å legge til grunn at sannhetsbevis ikke bør tillates ført. Dette er antakelig for kategorisk. Selv om sannhet ikke er en straffefrihetsgrunn, vil opplysningens sannhet kunne ha slik innvirkning på selve utilbørlighetsvurderingen at det skal mer til for at en krenkelse blir konstatert.

I den såkalte «Se og Hør-dommen» (se Eidsivating lagmannsretts dom av 18. april 1995) la lagmannsretten vekt på at opplysningene ikke var sanne:

«Lagmannsretten konstaterer på denne bakgrunn at flere utsagn i Se og Hørs artikler [...] er uriktige [...] Det er ikke direkte avgjørende om opplysningene er sanne eller usanne, men dette vil likevel kunne få betydning ved [krenkelses] avveiningen [...]». Retten la deretter vekt på at de var usanne under sin redegjørelse for at opplysningene ville skape «negative assosiasjoner» blant leserene.

Konklusjonen er antakelig at det forhold at en opplysning er sann vanskelig er noen formildende omstendighet ved rettsstridsvurderingen. Derimot er det grunn til å følge Se og Hør-dommen i at forholdet kan være det motsatte: det skal mindre til hvis de gitte opplysningene er usanne eller representerer halvsannheter: her vil offentliggjørelse av feilaktige opplysninger ramme den krenkede ekstra hardt. Konklusjonen er således at sannhetsbevis ikke kan svekke meddelelsens krenkende karakter, men dens usannhet kan forsterke krenkelsen.

Forholdet er for øvrig det samme ved § 390 som ved § 247 i den forstand at det bare er de rettsstridige eller utilbørlige meddelelser som rammes.

Ved rettsstridsvurderingen er det grunn til å fremheve i hvert fall følgende elementer:

1. Utgangspunktet bør tas i spørsmålet om forholdene har nyhetsverdi eller offentlig interesse.I Rt 1952 s 1152 uttalte Høyesterett:

   «For ethvert presseorgan gjelder det å finne frem til «godt stoff» som slår an hos publikum - men dette kan ikke få selvstendig betydning hvor stoffet som her må antas å ha krav på offentlig interesse.»

   Det samme anføres i den såkalte Dagblad-dommen:

   «Når det som her gjelder forhandlinger i offentlig rettsmøte, må den aktverdige grunn - allmennhetens interesse i å få underretning om det som har foregått - i alminnelighet anses gitt.»

   I nyhetsverdi/offentlig interesse ligger det et forbehold - man kan ikke uten videre referere eller rippe opp i eldre forhold, f eks en gammel straffesak.En avgjørelse av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen - den såkalte Schwabe-dommen - illustrerer betydningen av offentlig interesse, og viser at man er villig til å strekke ytringsfriheten langt, selv om det kan innebære krenkelse av en annens privatliv, så lenge ytringen har forbindelse med en aktuell samfunnsdebatt:

   Ordføreren i den østerrikske kommunen Rain var blitt dømt for uaktsom legemsbeskadigelse etter en trafikkulykke hvor han hadde kjørt i alkoholpåvirket tilstand. Etter dette oppsto en politisk debatt hvor temaet var om ordføreren burde gå av. I denne forbindelse skrev lederen for opposisjonspartiet A i en artikkel at det ikke var akseptabelt at en person som var dømt for en slik handling innehadde et slikt verv. Som et tilsvar til denne artikkelen skrev Schwabe, lederen for ungdomsavdelingen i ordførerens parti, en pressemelding hvor han sa seg enig i at ordføreren måtte gå av, men at lederen for oppsisjonspartiet ikke var moralsk berettiget til å uttale seg. Dette grunnet i at A kjente til at C, som var en partifelle av han og som senere hadde vært transportminister, i alkoholpåvirket tilstand hadde forårsaket en trafikkulykke hvor en person ble drept. Schwabe hevdet at den opposisjonelle dermed anvendte strengere moralske standarder ovenfor politiske motstandere enn partifeller. Pressemeldingen nevnte imidlertid ikke at C ikke var blitt dømt for fyllekjøring (han var dømt for uaktsomt drap). C gikk deretter til søksmål mot Schwabe, som ble dømt for ærekrenkelser og for å ha konfrontert C med et straffbart forhold han hadde avtjent sin straff for. Schwabe brakte saken inn for menneskerettighetsdomstolen idet han mente at domfellelsen av hans uttalelse stred mot ytringsfriheten i EMK art. 10. Domstolen fant at en slik avsløring av andres private forhold i denne konkrete sak måtte være innen grensene for akseptabel kritikk i den offentlige debatt om et politisk spørsmål Dette blant annet på bakgrunn av at hensikten var å illustrere hva som etter Schwabes mening var en strengere moralsk standard. Domstolen uttalte bl.a. «[a] politican's previous criminal conviction of the kind at issue here, together with his public conduct in other aspects, may be relevant factors in assessing his fitness to exercise political functions». (§ 32)

2. Et sentralt spørsmål er hvilken betydning det har for krenkelsesvurderingen at de opplysningene som blir meddelt allerede er offentlig tilgjengelige. Dette problemet oppstår i to forskjellige situasjoner: for det første når opplysningene er tilgjengelige for den som søker etter dem, for det annet når opplysningene tidligere har vært meddelt offentlig.Når det gjelder offentlig tilgjengelige opplysninger er det sikker norsk rett at offentlig innsyn ikke innebærer et referatprivilegium. Mæland anfører på s 334-335:

   «En ting er det at visse krenkende opplysninger er tilgjengelige til gjennomsyn på et offentlig kontor. Noe helt annet og langt mer krenkende kan det være når de samme opplysninger offentliggjøres i massemedia. Det riktige er nok at referenten som hovedregel offentliggjør opplysningene under vanlig ansvar.»

   Mæland anlegger her et relativt restriktivt synspunkt, som muligens er noe strengt formulert.Når det gjelder opplysninger som tidligere er meddelt offentlig er situasjonen at det heller ikke her foreligger noe referatprivilegium i snever forstand. Det tillegges vesentlig vekt at en gjentatt offentliggjørelse vil kunne medføre at en større krets får kjennskap til de personlige forhold. Dette innebærer imidlertid ikke at forholdet til en eventuell tidligere offentliggjørelse er irrelevant. Momentet vil bli tillagt vekt i en rettsstridsvurdering. Problemstillingen ble behandlet i den såkalte «HIV-dommen» fra Drammen byrett av 8. desember 1987 hvor retten uttalte:

   «Det fritar ikke de saksøkte for straffeansvar at opplysningene allerede var offentliggjort i aviser i andre nordiske land, selv om de hadde et visst salg i Norge, og heller ikke at de var delvis framstilt i VG. Det er forsåvidt tilstrekkelig å vise til at avisen ved utforming og oppsett av artikkelen klart mente å bringe sine lesere en nyhet.»

   Konklusjonen er at man nok må kunne tillate å omtale andres personlige forhold i større grad dersom det har funnet sted en offentliggjørelse tidligere. Imidlertid vil dette måtte gjelde i begrenset grad hvis den nye meddelelsen har et større spredningspotensiale. Videre vil tidsaspektet i denne forbindelse også være viktig. Om den tidligere meddelelse ligger langt forut i tid, vil dette lettere medføre at en senere offentliggjørelse anses krenkende.

3. Opplysningenes art eller sensitivitet er også en sentral faktor: I Rt 1952 s 1259 uttalte mindretallet

   «... jo mer intimt det forhold er som meddelelsen angår, desto større bør etter min mening kravene være ...»

   Betydningen av opplysningenes sensitivitet ble også tillagt vekt i Se og Hør-dommen:

   «Ved denne avveiningen må det legges vekt på opplysningens art. Jo mer intim [...] desto mer må kreves av konkret aktverdig grunn.». I lagmannsrettens avgjørelse ble det i denne forbindelse uttalt: «Hensett til at Se og Hør offentliggjorde spesielt følsomme opplysninger og benyttet nærgående formuleringer, finner lagmannsretten det etter dette ikke tvilsomt at bladet krenket privatlivets fred i forhold til A [...]» (min kursivering).

   To byrettsavgjørelser understreker dette momenter ytterligere: Privatbrev-dommen, jf Oslo byretts dom av 20. april 1988:

   A som var en kjent person, som for tiden var innsatt, ønsket å sende kjærlighetsbrev til sin kjæreste B utenom sensuren i fengselet. Han sendte dermed fire brev med en annen innsatt som skulle på permisjon. Denne tok kontakt med Se og Hør som trykket brevene i flere numre. A og B reiste deretter søksmål mot utgiver, redaktør og journalist med påstand om straff og oppreisning. Det ble bl.a. uttalt «Retten er ikke i tvil om at gjengivelsen fra de fire brevene A hadde skrevet til B representerer en klar overtredelse av strl. § 390. I sin grunntone dreier det seg om kjærlighetsbrev av høyst privat karakter, og det er dessuten fra brevene gjengitt bemerkninger om legeundersøkelser og mulige sykdommer som enhver som leser dem må forstå hører privatlivet til.» (min kursivering). Redaktør og journalist ble idømt bøter på henholdsvis kr 25.000 og kr 5.000 og dessuten til å betale B kr 150.000 i oppreisning.

   I HIV-dommen ble det uttalt:

   «[---] Når det gjelder helsemessige forhold, antar retten at ikke enhver skade eller sykdom kan forutsettes å høre privatlivet til [---] Når det gjelder HIV-smitte og sykdommen AIDS er det på det rene at de syke og smittede i meget liten grad informerer andre enn sine aller nærmeste [...] det er på det rene at tilbakeholdenhet tilrås av helsepersonell. [...] de rådende holdninger [må] aksepteres i forhold til den strafferettslige grensesetting.»

4. Meddelelsens måte eller medium vil også bli tillagt vekt ved rettsstridsvurderingen. I Rt 1952 s 1217 ble bruk av film som medium understreket under henvisning til at filmen når et langt større antall mennesker enn f eks trykt skrift og er særlig levende i sin fremstillingsform.

5. Meddelelsens form er også et viktig element. Bruk av overskrifter, ingress og bilder og valget mellom førstesideoppslag eller oppslag inne i avisen, kan være bimomenter. Dette gjelder både ved rettsstridsvurderingen for ærekrenkelser og ved § 390.

6. I rettspraksis har hensikt og motiv blitt tillagt en overraskende stor vekt. Mangel på aktverdig grunn blir av og til fremhevet, jf f eks Se og Hør-dommen hvor retten uttalte:

   «[Retten] kan ikke se at Se og Hør hadde noen aktverdig grunn for å beskrive oppløsningen av A's ekteskap slik bladet faktisk gjorde. Hensynet til bladets lesere, og også hensynet til trykkefriheten, kan ikke tilsi noen annen konklusjon.»

   Momentet ble også kommentert i HIV-dommen:Retten uttalte:

   «[...] lå det ingen annen verdi enn sensasjonsverdien i en offentliggjøring av smitteopplysningen.» I forbindelse med erstatningsutmålingen fortsatte retten: «Network er en Næringsbedrift. Den salgsfremning som artikkelen innebar, var i dens interesse.»

   Hensikt og motiv bør ses i sammenheng med spørsmålet om allmenn interesse, og bør neppe tillegges særlig selvstendig betydning.

6 Det ulovfestede personvern

I tillegg til de lovfestede regler om personvern har man i norsk rett også et ulovfestet personvern, som er et rent domstolskapt institutt. Det ulovfestede personvernet refererer seg til flere relativt forskjellige spørsmål. De viktigste sidene er:

6.1 Navnerett

Historisk er det naturlig å ta utgangspunkt i den såkalte Aars-dommen, Rt 1896 s 503, som - på et ulovfestet grunnlag - statuerte at det var et vern for visse typer av særegne slektsnavn. Dette vernet er idag lovfestet i egen lov om personnavn (29. mai 1964 nr. 1).

6.2 Bruk av levende modell

Gjennombruddet kom ved dommen i Rt 1952 s 1217, dommen om «To mistenkelige personer», som forbød en filmatisering av Gunnar Larsens roman med samme navn og som refererte seg til jakten på to innbruddstyver som hadde drept to lensmenn.

En av de tidligere straffedømte hadde sonet sin straff og var rehabilitert. Han fikk stanset filmen under henvisning til det ulovfestede personvern. Førstvoterende uttalte:

«Jeg [...] finner at det i norsk rett finnes et alminnelig rettsvern for personligheten, og at ankemotparten innenfor rammen av dette vern har rett til å motsette seg oppførelsen av den omhandlede film.»

Høyesterett knyttet avgjørelsen til en konkret avgjørelse av en tilbørlighetsvurdering.

Dommen inntatt i RG 1967 s 65 er utslag av den samme tankegangen. En kvinne som var frifunnet for drap fikk stanset Michael Grundt Spangs bok «Den ukjente morder». Eidsivating lagmannsrett avsa en midlertidig forføyning, og retten uttalte bl a:

«En tiltalt må finne seg i samme publisitet under rettssaken, enten han er skyldig eller ikke, men kravet på å være i fred når saken er kommet på avstand, gjør seg etter rettens mening sterkere gjeldende når tiltalte er frikjent.»

6.3 Ulovlig overvåkning

Det ulovfestede personvern blir også trukket inn i forbindelse med spørsmålet om ulovlig overvåkning. Se i denne forbindelse Rt 1991 s 616, som avviste et hemmelig videoopptak som bevis på bakgrunn av det ulovfestede personvern. Høyesterett uttalte:

«[...] Det [er] etter min mening klart at fremgangsmåten medfører et slikt inngrep i den personlige integritet at den ut fra alminnelige personvernhensyn i utgangspunktet bør anses uakseptabel.»

Agder lagmannsretts upubliserte dom av 5. oktober 1993 er et utslag av samme synspunkt. Videoopptak som skulle bevise svinn i en bar ble nektet ført som bevis. Ett eksempel på at regelen om det ulovfestede personvern ikke førte frem er Rt 1990 s 1008, hvor Høyesterett fant at bruk av såkalt «overskuddsinformasjon» ved trafikkovervåkning kunne brukes som bevis også i forhold til heleri og brukstyveri.

Andre utslag av det ulovfestede personvern er dommen i RG 1993 s 77, hvor en avskjed ble funnet urettmessig fordi arbeidsgiver utilbørlig hadde gått inn på arbeidstakers personlige filer på dataanlegget.

6.4 Utilbørlig markedsføring

Endelig skal nevnes Oslo byretts dom av 4. mai 1994 (mellom artisten Bjøro Håland og Norske Meierier AS) hvor det ulovfestede personvern ble brukt som støtteargument ved siden av markedsføringslovens § 1 for å tilkjenne Håland erstatning fordi hans navn var brukt urettmessig i reklame.

6.5 Konklusjon

Konklusjonen er at det ulovfestede personvern har et heterogent innhold. Bestemmelsen supplerer imidlertid bestemmelsene i straffelovens § 390 for så vidt gjelder beskyttelsen av ømtålelige opplysninger. I tillegg har det en side mot pressen o a ved at visse former for informasjonsinnsamlingi form av overvåkning må anses rettsstridige.

7 Åndsverkslovens § 45 c

Publisering av fotografi som avbilder en person, er noe som hører med til den daglige virksomheten innenfor media generelt. Bruk av stillbilder og levende bilder, inngår på linje med tekst og lyd som et sentralt virkemiddel i formidlingen av informasjon.

Slik bruk av personbilder er omfattet av den alminnelige ytringsfriheten. Etter gjeldende norsk rett oppstilles det imidlertid flere begrensninger i adgangen til å publisere bilder av personer. Når det gjelder begrensninger som er begrunnet i personvernshensyn, er straffelovens injuriebestemmelser og straffelovens § 390 om privatlivets fred, allerede nevnt. Publiseringen av en persons bilde vil kunne rammes av disse bestemmelsene, dersom vilkårene her er tilstede. Også domstollovens § 131 A er nevnt. Riktignok sikter denne etter sin ordlyd kun til selve fotograferingen, og ikke til publiseringen av det fotograferte bildet. Det må imidlertid antas at dersom selve fotograferingen er i strid med domstollovens § 131 A, vil det også være rettsstridig å publisere det samme bildet.

Det kan tenkes at publiseringen av en persons bilde ikke rammes av noen av disse bestemmelsene, men at personvernhensyn likevel tilsier at publiseringen er rettsstridig. Dette har også vært antatt av lovgiver, og helt siden 1909 har vi i Norge hatt bestemmelser som gir personer et generelt vern om retten til eget bilde. Dette vernet var opprinnelig hjemlet i tidligere fotografilovgivning, og er nå videreført i åndsverkslovens § 45 c.

Åndsverkslovens § 45 c kom inn ved lovendring av 23. juni 1995 nr. 37, og er i all hovedsak en videreføring av den nå opphevede fotografilovens § 15. Såvel rettspraksis som litteratur omkring tidligere fotografilovs § 15, er således fortsatt relevant.

Når det gjelder litteratur omkring den tidligere fotografilovs § 15, vises det særlig til Jon Henry Mælands artikkel i Lov og Rett 1985 side 195. Den inneholder en fyldig redegjørelse for regelen. Hva angår rettspraksis omkring regelen, finner man overraskende lite. Fra nyere tid nevnes avgjørelser inntatt i Rt 1983 side 637, Rt 1987 side 1082 og RG 1983 side 822.

Åndsverkslovens § 45 c nedlegger som hovedregel et generelt forbud mot å publisere fotografi som avbilder en person, uten at det foreligger samtykke fra den avbildede. Fra denne hovedregelen gjelder en rekke unntak. Unntakene fremgår av § 45 c, 1. ledd litra a-e.

Når det gjelder de renere personavbildningene - dvs. bilder der personen er bildets hovedtema - er det unntaket i litra a som er det mest praktiske. Etter dette unntaket vil publisering av bildet være rettmessig dersom avbildningen har «aktuell og allmenn interesse».

Hva som ligger i kravet til aktuell og allmenn interesse, reiser vanskelige tolkningsspørsmål. Forarbeidene til fotografiloven av 1909 («Udkast til lov om fotografirett med motiver. Afgivet til Kirke- og Undervisningsdepartementet af den under 29. desember 1906 nedsatte komité. Christiania 1907», side 13) angir visse retningslinjer:

«Den almindelige regel om den afbildede persons samtykke kan ikke opstilles uden begrænsning. Enkelte personer tilhører paa grund af sit virke mer samfundet end de øvrige. Andre træder ved en enkelt begivenhed eller anledning for et øieblikk ud af privatlivets halvlys. I saadanne tilfælde bør dagspressen og den illustrerede presse have lov til at offentliggjøre et fotografi af vedkommende person uden at behøve at indhente hans samtykke».

Uttalelsen forutsetter altså at det man kan kalle offentlige personer har et redusert vern til eget bilde. Regelen innebærer at en rekke personer som utgangspunkt vil ha et slikt redusert vern. Dette vil først og fremst gjelde personer som i sitt daglige virke opptrer som offentlige personer. Typiske eksempler på slike personer vil være politikere, næringslivsledere, idrettsstjerner, underholdningsartister etc. Andre personer vil kanskje bare tre frem i offentlighetens lys i forbindelse med en enkelt begivenhet, mens de forøvrig lever et liv som foregår langt fra allmennhetens interessesfære.

Det er viktig å merke seg at det etter lovens ordlyd er selve avbildningen som må ha aktuell og allmenn interesse. Dette er også presisert av Høyesterett i en dom inntatt i Rt 1987 side 1082:

En avis hadde publisert bilder av en soningsfange i forbindelse med fremstilling for retten. Fangen var blitt kjent av allmennheten bl.a. gjennom avisoppslag om hans tidligere sultestreik og den isolasjonen han var blitt pålagt under soningen. Bildene ble dels brukt i andre sammenhenger enn dette. Et av bildene viste fangen med påsatte håndjern, et annet viste ham med en aggressiv holdning, da han forsøkte å protestere mot fotograferingen. Billedbruken ble ansett uberettiget etter fotografilovens § 15. På side 1087 uttaler Høyesterett bl.a.: «Kravet om aktuell og allmenn interesse må være knyttet til det bildet som det er aktuelt å benytte. Ut fra dette må det vurderes hva bildet forteller og hvor relevant dette er for den situasjon som foreligger».

Den samme dommen inneholder også ellers en rekke veiledende uttalelser hva angår tolkningen av begrepet «aktuell og allmenn interesse», samt om hvilke øvrige momenter som kommer inn i vurderingen av hvorvidt det er berettiget å publisere et bilde av en person. Når det gjelder kravet til aktualitet, uttalte Høyesterett:

«Det kan være at den det gjelder må tåle å bli avbildet i en bestemt situasjon eller tidsrom, men at han senere må ha krav på beskyttelse mot den publisitet som ligger i ny avbildning. I den forbindelse vil ikke bare tidsforløpet ha betydning, men også den situasjon vedkommende befinner seg i».

Denne uttalelsen tilsier at selv om en person ved et enkelt tilfelle har satt seg i en situasjon hvor han må tåle at sitt bilde blir publisert, vil han ettersom tiden går igjen kunne tre ut av det offentlige lys og nyde godt av det generelle vernet om retten til eget bilde. For det annet tilsier uttalelsen at selv om en avbildning kan være av aktuell og allmenn interesse, kan den situasjonen vedkommende befinner seg i gjøre at personvernhensyn likevel tilsier at publisering av bildet er rettsstridig. Også andre momenter vil kunne komme inn her. Dette fremgår senere i premissene, når Høyesterett går konkret inn i sakens tilfelle:

Etter å ha redegjort for omstendighetene omkring fangens person, konstaterte Høyesterett at det var rimelig at hans navn ble trukket frem i media. Et annet spørsmål var om det var berettiget å bringe et bilde av ham. Om dette uttalte Høyesterett: «Spørsmålet om det også var berettiget å bringe et bilde av ham, må bero på en konkret vurdering. For innsatte kan det bety en særlig belastning at de blir avbildet under soningstiden. Under enhver omstendighet mener jeg at det var uberettiget av Verdens Gang å publisere de fotografier som ble tatt i bakgården. Det viser ham med påsatte håndjern, og særlig det ene av bildene, som er tatt på nokså nært hold, gir et inntrykk av B og hans situasjon som måtte virke sterkt på leserne. Jeg legger også vekt på at fotografiene ble tatt på en fordekt måte fra et vindu i tinghuset, og at B protesterte mot at han ble avbildet i avisen. De to sistnevnte momenter er ikke avgjørende etter ordlyden i § 15, 2. ledd nr. 1, men må etter min mening trekkes inn i den helhetsvurdering som skal foretas».

Uttalelsene viser at man ved praktiseringen av regelen, også må trekke inn personvernhensyn som ikke kan sies å følge av en naturlig fortolkning av ordlyden i loven. Dette harmonerer forsåvidt godt med det som følger av ulovfestet personvern, jf ovenfor under pkt. VI. Også Mæland har pekt på dette poenget i den ovenfor nevnte artikkelen side 203:

«Det kan nemlig neppe alltid være tilstrekkelig at et bilde har aktuell og allmenn interesse dersom tungtveiende personvernhensyn tilsier at det likevel må antas utilbørlig å publisere bildet. Eller for å si det på en annen måte: Man kan neppe offentliggjøre ethvert bilde av en offentlig person. Og man kan neppe heller offentliggjøre bilde av en offentlig person i enhver sammenheng. [---]. Hvorvidt det foreligger omstendigheter som tilsier at bildet må antas utilbørlig og rettsstridig, beror på en konkret vurdering av hele publiseringen. Tekst, lyd eller andre ledsagende omstendigheter i tilknytning til bildet må inngå i vurderingen».

Det må på denne bakgrunn, og på bakgrunn av den overfor refererte høyesterettsdommen, kunne slås fast at det avgjørende i en vurdering etter § 45 c, 1. ledd, litra a, er en avveining mellom publiseringshensyn på den ene siden og personvernhensyn på den annen. Personvernshensyn kommer inn som momenter ved tolkningen av begrepet «aktuell og allmenn interesse». Og selv om man i utgangspunktet er innenfor den sfære som dekkes av begrepet, viser rettspraksis at personvernhensyn kan komme inn som en begrensende faktor i en utilbørlighetsvurdering som ikke har direkte forankring i lovens ordlyd.

Det fremgår av den ovenfor refererte dommen at det beror på en konkret vurdering av hele publiseringen - inkludert tekst, lyd eller andre medvirkende midler - hvorvidt det foreligger omstendigheter som gjør publiseringen utilbørlig og rettsstridig. Det lar seg ikke gjøre å angi uttømmende hvilke momenter som vil kunne komme inn i en slik vurdering. Rettspraksis er som tidligere nevnt, heller ikke omfattende på dette området. Imidlertid må man slik som Mæland gjør i sin artikkel, kunne skille ut en del hovedkategorier av tilfeller der det typisk vil være utilbørlig å publisere bildet.

For det første kan man i den forbindelse trekke frem den rene kommersielle utnyttelsen av markedsverdien av et personbilde. Dette kan f.eks. skje som ledd i reklamevirksomhet eller ved direkte salg av bildene som formuesobjekter i seg selv. En underrettsdom inntatt i RG 1983 side 822 (Horten Herredsrett) illustrerer dette poenget:

Et selskap hadde benyttet et fotografi av popstjernen Jannicke til å produsere jakkemerker med navn og bilde av artisten. Disse ble solgt ut over i Norge. Hverken artisten eller fotografen hadde samtykket i dette. Spørsmålet for retten var hvorvidt unntaket i daværende fotografilov som tilsvarer dagens § 45 c, 1. ledd, litra a, kunne få anvendelse på tilfellet. Retten la til grunn at unntaket tok sikte på publisering gjennom massemedia så som aviser, tidsskrifter, ukepresse og fjernsyn. I forhold til sakens tilfelle uttalte retten: «Den «publisering» saksøkte har stått for faller helt utenfor området loven tar sikte på. Det er her snakk om en ren kommersiell utnytting av et fotografi. Saksøktes bruk av fotografiet tjener ingen annen hensikt enn å skaffe ham inntekter av salget».

Videre kan man skille ut den gruppen tilfeller som gjelder avbildninger av personer som f.eks. befinner seg i kompromitterende situasjoner eller i affektsituasjoner (eksempelvis i gråt, i redsel, i sinne eller under beruselse). Selv offentlige personer må ha et visst vern i slike tilfeller. Får en politiker et raseriutbrudd på Stortingets talerstol, må representanten nok tåle at avbildninger av situasjonen blir gjengitt i media. Dersom det samme skjer hjemme i politikerens egen hage i en ren familiesammenheng, vil derimot personvernhensyn veie adskillig mer og publiseringshensynet tilsvarende mindre.

Det må også nevnes at Høyesterettsdommen referert ovenfor, viser at subjektive momenter også vil være relevante. I den nevnte dommen ble det lagt vekt på at den avbildede hadde protestert mot fotograferingen. Det er klart at en slik protest ikke vil gjøre publiseringen av et fotografi som åpenbart har aktuell og allmenn interesse, rettsstridig. Imidlertid må det antas at en slik protest vil kunne få avgjørende betydning i grensetilfeller.

Når det gjelder de øvrige unntakene i § 45 c (litra b-e), skal disse i denne sammenheng kun kommenteres summarisk.

Litra b hjemler retten til publisering av bilder der den avbildede er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet. Et eksempel her vil være avbildningen av en bygning, hvor man nødvendigvis vil kunne få med seg tilfeldig forbipasserende på bildet.

Hva angår litra c, er denne nær beslektet med regelen i litra b. Her hjemles retten til å publisere bilder av forsamlinger, folketog i friluft eller forhold eller hendelser som har allmenn interesse. Typiske eksempler her vil være 17. mai-tog eller demonstrasjoner.

Litra d inneholder en særregel for fotografiforretninger. For at disse skal kunne opparbeide en portfolio, er det nødvendig at de skal kunne benytte fotografier de har tatt i reklameøyemed - f.eks. i utstillingsvinduer. Her er en slik adgang hjemlet i den grad den avbildede ikke har nedlagt forbud om det.

I litra e, finner vi to unntak fra forbudet i 1. ledd. Henvisningen til § 23, 1. ledd, 3. punktum hjemler adgang til å bruke personbilder i skrifter av biografisk innhold. Denne bestemmelsen er ny ved lovendringen av 1995. Her forutsettes det imidlertid at bildet på forhånd er offentliggjort. Om åndsverkslovens offentliggjørelsesbegrep, se § 8. Litra e inneholder også en henvisning til § 27, 2. ledd. Dermed hjemles bruken av personbilder som bevismiddel og i forbindelse med politietterforskning og etterlysning.

Retten til eget bilde er vernet i avbildedes levetid og 15 år etter hans død, jf § 45 c, annet ledd. Etter § 58, tredje ledd, er det kun personer som er eller har vært bosatt her i riket som er vernet etter § 45 c. Ulovfestet personvern må imidlertid antas å fange opp krenkelser av utlendinger dersom situasjonen tilsier det, men straff vil i så fall være utelukket.

Overtredelser av forbudet i åndsverkslovens § 45 c, er sanksjonert med såvel straff som erstatning, jf lovens kap. 7. Forsettlige eller uaktsomme overtredelser av bestemmelsen medfører bøter eller fengsel i inntil tre måneder. Også forsettlig eller uaktsom medvirkning er straffbart. Det samme gjelder forsøk på overtredelse.

Erstatning kan den krenkede kreve etter alminnelige erstatningsregler. Uansett skyld kan den fornærmede alltid kreve utbetalt nettofortjenesten ved den ulovlige handlingen.