3 Medieetikken i de øvrige nordiske land, med vekt på Danmark og Sverige

3.1 Felles normsystem/ulike tilsynssystem

Journalistikken i de nordiske land baserer seg på en temmelig lik tradisjon, og det er derfor ikke overraskende at presseetikken er basert på et normsystem som også er likt. «Vær Varsom-plakaten» i Norge skiller seg ikke mye fra de tilsvarende reglene i Sverige og Danmark. Formuleringene er ulike, men meningsinnholdet er mye det samme.

Arbeidsgruppen har studert det danske og det svenske systemet. Finland og Island er ikke besøkt, og omtalen av det finske og islandske systemet er derfor beskjeden.

Medieetikken har vært satt kraftig under lupen i alle de tre landene. Et gjennomgående trekk er at selve normsystemet oppfattes som tjenelig. Det er medienes brudd på normene det reageres imot.

Når det gjelder den praktiske organiseringen av det medieetiske arbeidet, er det imidlertid mye som skiller. Norge og Sverige har for eksempel ikke felles klageorganer for presse og kringkasting. Det har man i Danmark. Her er medieetikken lovfestet, noe som ikke er tilfelle i de to andre landene.

Svenskene har også etablert en ordning med en presseombudsmann. Danskene har avvist en slik tanke.

Sanksjonssystemene er ulike. Alle landene praktiserer ordningen med at aviser eller programselskaper må publisere fellende kjennelser i eget medium. Sverige har i tillegg ordninger med gebyr dersom et medium får en fellende avgjørelse mot seg. I Danmark og Norge er slike gebyrordninger sterkt omdiskutert i bransjen.

Felles er at alle landene har utvalg som vurderer om en avis eller et programselskap har brutt god presseskikk. Det er mediene selv - og da i særlig grad avisene - som har utviklet de presseetiske reglene. Avgjørelsene i utvalgene påvirker i sin tur innholdet i medieetikken. Begrepet «god presseskikk» er således ikke en statisk størrelse, men er under kontinuerlig utvikling.

Følgende skjematiske oversikt settes opp over medieetikken i Norden.

3.2 Sverige

Sverige er ett av de landene i verden som har lengst tradisjon når det gjelder medieetisk arbeid. Allerede i 1916 ble Pressens Opinionsnämnd (PON) opprettet. I 1969 fikk Sverige, som det første land i verden, et medieombud under navnet Allmänhetens Pressombudsman (PO).

3.2.1 Selvjustis for trykt skrift

Både PONs og POs virksomhet er begrenset til pressen, og det er en selvjustisordning. Den etiske overvåkning av radio- og TV-virksomheten er underlagt Granskningsnämnden (GN) som er et lovforankret organ. GN har et eget normsystem som blant annet er nedfelt i den svenske radioloven. Funksjonen til GN strekker seg lenger enn til bare medieetiske problemstillinger, med saklighet og upartiskhet som viktige vurderingmomenter.

3.2.1.1 Allmänhetens Pressombudsman

Det vesentligste skillet mellom det svenske og det norske systemet, er ordningen med Allmänhetens Presseombudsman. Denne ble innført etter at et presseoppnevnt utvalg i 1968 foreslo opprettelsen av et presseombud. På den tiden var det stor politisk oppmerksomhet omkring presseetikken. Avisen Expressen førte an i en aggressiv personrettet journalistikk der personvernet ble satt til side. I politiske kretser var det mange og sterke talsmenn for et statlig oppnevnt medieombud. For å hindre dette satte pressen selv i gang en utredning som konkluderte med at ombudet skulle utnevnes av pressen selv og skulle ha en avgrenset initiativrett.

Dette forslaget møtte imidlertid kritikk, blant annet fordi mange opplevde at selvdømmeordingen fungerte dårlig overfor det store publikum. Både mht. PO og PON ble det foretatt en del endringer i forhold til det opprinnelige utvalgsforslaget. De viktigste endringene var:

• Pressens Opinionsnämnd skulle få representanter fra allmennheten. Disse skulle utpekes av Justisombudsmannen og lederen i Advokatforeningen.

• PO fikk såkalt initiativrett. Det betyr at PO på eget initiativ kan legge fram saker for PON selv om ikke noen har klaget.

• PO fikk også en meglerrolle mellom publikum og pressen. Han kan hjelpe klageren til å utforme klagen, og han kan også hjelpe personer med å få inn rettelser eller tilsvar.

• PO fikk også en rolle med tanke på generell opplysningsvirksomhet overfor publikum på det presseetiske området.

• Pressen ble heller ikke alene om å oppnevne PO. En gruppe, sammensatt av Justitieombudsmannen, lederen i Advokatforeningen og lederen for Publisistklubben, peker ut PO.

Disse ordningene viste seg å fungere godt, og de gjelder fortsatt. En revisjon i 1992 medførte en del endringer. Den viktigste var at PO fikk mandat til å praktisere «presseetikk på direkten».

Fram til 1992 har jurister bekledd stillingen som PO, men etter at forrige PO gikk av i protest etter uenighet med PON i 1991, er det for første gang en person med publisistisk bakgrunn som innehar vervet.

3.2.1.2 POs virksomhet

PO tar opp om lag 400 saker årlig. De fleste gjelder feilaktige saksopplysninger, «olämplig eller kontroversiell bildebruk», og umotivert utpeking/identifisering av enkeltpersoner. I tillegg tar PO opp enkelte leserinnlegg til behandling.

Nåværende PO legger stor vekt på det instruksfestede pålegget om å bedrive allmenn opplysningsvirksomhet om presseetiske spørsmål. Informasjon om POs eksistens og muligheten for å klage spres via kampanjer og profilskapende aktiviteter.

PO skal etter instruksen hurtig løse tvister mellom enkeltpersoner og aviser gjennom å foreslå forlik og tilby rådgivning. I saker som PO selv behandler tar han i flere saker direkte kontakt med avisen og ber om beriktigelse. I vanskeligere tilfeller tar han kontakt og ber om en redegjørelse for saken og en vurdering om beriktigelse bør publiseres. PO har en tommelfingerregel om at saker bør være behandlet i løpet av en uke.

3.2.1.3 Presseetikk på direkten

Ordningen «Presseetikk på direkten» ble innført som følge av et utvalgsarbeid i 1992. Hensikten med ordningen er man på et så tidlig tidspunkt som mulig skalkunne løse de konflikter som oppstår mellom et medium og publikum. PO skal kunne reagere raskt og smidig og løse uenighet uten at klagene havner i PON. Dette betyr at PO kan henvende seg direkte til avisene med oppfordring om at de må bidra til å løse en oppstått konflikt. Nyordningen blir vurdert som vellykket.

3.2.1.4 Forholdet mellom PO og PON

Både PO og PON bygger sin virksomhet på basis av den svenske «Vær Varsom-plakaten», «Spelreglar for Press, Radio og TV». Som i Norge er dette veiledende regler, og en stor grad av skjønn må benyttes i vurderingen av hver enkelt sak. Selv om PON og PO deler ansvarsområde og fungerer i et samvirke, er de likevel separate organer.

POs avgjørelse kan imidlertid påklages til PON, som behandler klagen på grunnlag av POs saksbehandling. PO kan selv bestemme at en sak skal oversendes PON. I så fall må det være skjellig grunn for klagen, og klagen må gjelde en artikkel som er relativt aktuell. Klagefristen er tre måneder.

PON har mellom og ti og tjue møter i året, og nemnda behandler prinsipielle saker som gjelder god presseskikk. Nemnda tar opp saker etter begjæring fra PO eller etter klage som rettes til PO, og som han har henvist til nemnda. Der det ikke er snakk om prinsippavgjørelser, kan PO velge å fatte beslutning i saken uten å legge den fram for nemnda. PON har ingen initiativrett, og nemnda har heller ikke noe eget sekretariat slik som i Norge. Om nødvendig har PON mandat til å formulere nye presseetiske retningslinjer, men nemnda henviser som regel til den svenske «Vær Varsom-plakaten» når den fatter avgjørelser.

Skjematisk kan en si at PON fastlegger de lange og prinsipielle linjene i det presseetiske arbeidet, mens PO har ansvaret for håndteringen fra dag til dag. PO er ikke en del av PON. Selv om han forbereder saker for PON, kan ordningen skape konflikter mellom de to organene. Dette forsterkes ytterligere ved at PO ikke har anledning til å være med på møtene i PON. Etter en justering av reglene i 1992 er det en forutsetning at PO og leder for PON skal holde regelmessige møter hvor man orienterer hverandre om aktuelle saker.

Konflikter mellom PO og PON har i enkelte tilfeller ført til kritikk mot ordningen. Flere pressefolk har hevdet at autoriteten til både PO og PON svekkes når de avslører uenighet seg i mellom. Tilliten til selvdømmeordningen kan bli skadelidende, hevdes det. Dette er forsøkt løst ved at PO ikke i så sterk grad lenger utformer egne uttalelser om presseetikk. De prinsipielle uttalelsene overlates til PON.

3.2.1.5 Sanksjonssystemet

PONs fellende avgjørelser skal trykkes i det mediet som avgjørelsen gjelder. De mediene som felles, må uten unødig opphold offentliggjøre vedtaket. I tillegg må det betales en såkalt ekspedisjonsgebyr på nær 8300 (SEK) kroner for aviser med opplag under 10000. De aviser eller blader som overstiger dette opplaget, må betale over 22.500 (SEK) kroner i ekspedisjonsgebyr.

Det har vært reist kritikk mot ordningen med administrasjonsgebyr fordi enkelte mener at PON på denne måten får en domstolslignende funksjon, noe som ikke er meningen. Dessuten er det blitt påpekt at saker ikke blir klaget inn for PON fordi medier som innser at de blir dømt i PON, kan begynne å forhandle direkte med den som er blitt fornærmet. Vissheten om at de vil bli idømt administrasjonsgebyr medfører at de kan tilby den fornærmede samme kronebeløpet mot at de slipper en klage mot seg. I hvor stor utstrekning det forekommer er vanskelig å si, men muligheter for misbruk av systemet ligger der. Dermed kan viktige prinsippsaker bli holdt utenfor systemet, og det er selvsagt meget uheldig fordi man mister den signaleffekt en uttalelse har.

3.2.1.6 Finansiering

POs og PONs virksomhet finansieres delvis av administrasjonsgebyrene, men disse inntektene dekker bare en liten del av de totale kostnadene. De øvrige utgiftene dekkes av de grunnorganisasjonene som står bak virksomheten.

3.2.2 Lovforankret medieetikk (radio og fjernsyn)

3.2.2.1 Granskningsnämnden (GN)

Granskningsnämnden har sitt mandat fra den svenske radioloven. Nemnda gransker programvirksomheten til kringkastingsselskap som er underlagtkonsesjon. I praksis vil det si riksdekkende bakkesendt kringkasting: Sveriges Television, Sveriges Radio, Sveriges Utbildningsradio og TV4.

Den svenske radioloven fastslår at programvirksomheten skal være saklig og upartisk og at ytringsfrihet og informasjonsfrihet i vid forstand skal råde både i fjernsyn og radio.

I Sverige er det utformet individuelle avtaler mellom det enkelte kringkastingsselskap og staten. I disse avtalene er det nedfelt en bestemmelse om at selskapene skal ta hensyn til medienes særlige gjennomslagskraft mht. programmenes emner og utforming og sendetidspunkt. Denne bestemmelsen innebærer at det skal utvises særlig varsomhet ved framstillinger av volds- og sexinnhold. Tilsvarende regel gjelder for medikamenter og narkotikaproblematikk, og programmer som kan oppfattes kjønns- eller rasediskriminerende. Videre innholder avtalene bestemmelser om at den enkeltes privatliv skal respekteres (om ikke sterke almenne hensyn tilsier noe annet). Programselskapene forplikter seg dessuten til å kontrollere riktigheten av saksopplysninger m.m.

GN har i tillegg til dette tilsyn med regler om sponsing og reklame. I så måte skiller den seg fra Klagenemnda for kringkastingsprogram i Norge. Slike saker er i Norge underlagt Statens medieforvaltning og dels Forbrukerombudet.

3.2.2.2 Sammensetning

GN ledes administrativt av en direktør med erfaring som dommer. Direktøren kan fatte vedtak på vegne av nemnda når det ikke er rom for tvil hvorvidt det foreligger regelbrudd fra programselskapets side og ingen prinsipielle spørsmål skal bedømmes. Direktøren har bare myndighet til å frikjenne, ikke felle, programselskapene.

Nemnda består av sju medlemmer med en ordfører og en viseordfører. Begge disse skal være jurister i høye dommerembeter. De øvrige medlemmene skal ha bakgrunn fra ulike samfunnssektorer og erfaring i samfunns-, kultur- og mediespørsmål. Nemnda og direktøren oppnevnes av regjeringen.

3.2.2.3 Sanksjonssystemet

GN kan fatte følgendevedtak:

• «friande beslut»

• «kritiserande beslut»

• «fällande beslut»

En fellende beslutning fører til pliktsending av vedtaket. Ved gjentatte regelbrudd informeres regjeringen. Regjeringen kan deretter vedta å trekke tilbake selskapets sendingstillatelse.

• «beslut om vitesföreleggande»

Denne vedtakstypen benyttes ved gjentatte brudd på regler om reklame og sponsing. «Vite» er et betinget gebyr, som får virkning om det vedtak vitet er knyttet til blir overtrådt.

3.2.3 Arbeidsgruppens vurderinger - Sverige

I motsetning til Danmark har ikke Sverige noe felles tilsynssystem for presse, radio og TV. Normgrunnlaget er også noe ulikt, med tanke på de individuelle avtalene mellom staten og kringkastingsselskapene. Journalistenes stadig hyppigere vandring mellom trykte og elektroniske medier burde være et argument for å skape en felles medieetikk uavhengig av medienes distribusjonsform.

Den viktigste begrunnelsen for at Sverige har ett medieetisk system for elektroniske medier og ett for trykte, er at elektroniske medier har en større gjennomslagskraft. Det hevdes at et todelt system gjør det lettere å ta hensyn til denne forskjellen. Arbeidsgruppen mener at dette hensynet er viktig, men mener likevel det kan ivaretas med et felles tilsynssystem.

Når det gjelder trykt presse, er svenskene kommet lengst i Norden med tanke på å gjøre medieetikken synlig og tilgjengelig for det store publikum. Presseombudsmannen har her en nøkkelrolle. Det svenske sanksjonssystemet med gebyrer er også interessant.

3.3 Danmark

3.3.1 Medieansvarslov

Danmark er det eneste av de nordiske land som har forankret medieetikken for alle medievirksomheter i en egen lov. Medieansvarsloven ble vedtatt 6. juni 1991, og tok til å gjelde 1. januar 1992. Den erstattet «lov av 1938 om pressens brug», som var langt mindre omfattende. I den nye loven er blant annet redaktøransvaret lovfestet, og det er regulert hvem som har straffeansvar og erstatningsansvar for medienes innhold.

Medieansvarsloven omfatter alle typer medier i Danmark. Det betyr at TV, radio og aviser samt øvrige medier har et felles normsystem å forholde seg til. I § 34 i medieansvarsloven heter det: «Massemediernes innhold og handlemåde skal være i overenstemmelse med god presseskik».

Den viktigste normen Pressenævnet har å forholde seg til er «vejledende regler for god presseskik». Disse reglene var opprinnelig utarbeidet for trykt presse, men de er aksepert også av elektroniske medier. Det er mediene selv som har satt disse reglene for hva som er god presseskikk. Et enstemmig medieansvarsutvalg slo fast at de veiledende reglene for god presseskikk uendret kunne benyttes som en fullt ut tilfredsstillende norm som grunnlag for Pressneævnets arbeid.

3.3.2 Pressenævnet

Det er oppnevnt et «Pressenævn» på åtte personer som skal avgjøre om et medium har handlet i strid med god presseskikk.

Pressenævnets medlemmer oppnevnes av justisministeren. Formann og nestformann skal være jurister, og Høyesterett skal uttale seg før justisministeren utnevner disse. Det danske journalistforbundet foreslår to medlemmer, to medlemmer utnevnes fra redaktørenes og eiernes rekker, og ytterligere to medlemmer representerer almennheten. De to siste utpekes etter forslag fra Dansk Folkeopplysnings Samråd. Det utnevnes også varamedlemmer til Pressenævnet.

Pressenævnet møtes hver tredje uke. Leder er for tiden høyesterettsdommer Else Mols. Hun var også leder av medieansvarsutvalget, som utredet forslaget til medieansvarslov.

3.3.3 Sanksjonssystemet

Pressenævnets vedtak skal publiseres i det medium som vedtaket omhandler.

Der som et medium nekter å offentliggjøre Pressenævnets avgjørelse, kan dette spørsmålet bringes inn for retten. Slik unnlatelse kan straffes med bøter eller fengsel. Domstolene vil være tilbakeholdende med å overprøve nemndas vurdering av normen «god presseskik», men mer begrense seg til å overprøve saksbehandlingen.

I Danmark er det ikke ordninger med gebyr ved fellende avgjørelser i Pressenævnet.

I medieansvarsutvalgets utredning av 1990 heter det:

«Udvalget finder det derimod principielt betænkeligt at tillægge Pressenævnet en domstolslignende kompetance til at anvende sanktionerne straf eller erstatning i de sager, der vil blive indbragt for nævnet.»

3.3.4 Finansiering

Danske medier finansierer Pressenævnets virksomhet etter en bestemt fordelingsnøkkel. Danmarks Radio og TV2 betaler tilsammen halvparten av de totale utgiftene. Av den andre halvparten dekker Danske Dagblades Forening en stor andel, og fagbladene finansierer en mindre andel.

3.3.5 Spørsmålet om medieombud i Danmark

Medieansvarsutvalget foreslo ikke at det skulle oppnevnes et offentlig medieombud. Hovedbegrunnelsen var at et medieombud ikke ville oppnå den nødvendige autoritet i mediene. Dette synspunkt fikk gjennomslag da medieansvarsloven ble utformet.

Det danske Pressenævnet har ingen andre sanksjonsmuligheter enn å pålegge de medier som får en fellende avgjørelse mot seg, om å offentliggjøre teksten i kjennelsen. Medieansvarsutvalget var kritisk til at Pressenævnet skulle gis en domstolslignende avgjøresesmyndighet. Utvalget understreket også betydningen av at Pressenævnet ble et uavhengig organ. Dette er fulgt opp i loven. Pressenævnets avgjørelser kan ikke klages videre til et administrativt høyere organ.

Den danske medieansvarsloven og «vejledende regler for presseskik» er vedlagt.

3.3.6 Arbeidsgruppens vurderinger - Danmark

Innen danske medier var det betydelig skepsis til medieansvarsloven. Kritikken har imidlertid forstummet, og vel tre år etter at loven trådte i kraft er de fleste godt fornøyd. Det gjelder både medienes representanter, politikerne og representanter for justisdepartementet.

At aktørene er godt fornøyd, må også ses på bakgrunn av at Danmark hadde tidligere et lite tilfredsstillende system. Dansk Journalisforbund og Danske Dagblades Forening maktet ikke å bli enige om et felles selvjustissystem. Til tross for mange iherdige forsøk, strandet de på et par prinsipielle spørsmål som ikke gikk på personvernet.

Medieansvarsutvalget påpekte i sin innstilling følgende:

«Etter udvalgets oppfattelse må årsagen til det nuværende pressetiske systems mangler søges ikke så meget i innholdet af de etiske regler som i den omstændighed, at Dansk Journalistforbund ikke har kunnet tilslutte seg ordningen, og at kun en del av den trykte presse har godkendt den og frivilligt anerkendt Dansk Pressenævns kompetanse til at håndhæve reglerne.»

Forarbeidet til medieansvarsloven bidro til å forene eiere og redaktører på den ene side med journalistene på den andre. Dessuten fikk man et felles normsystem for alle medier.

Dette er de direkte positive virkninger av medieansvarsloven. Saksbehandlingen synes dessuten å være balansert og grundig.

På den annen side bemerkes at Pressenævnet synes å ha ført en forsiktig linje i forhold til mediene. Nemnda har for eksempel ikke hittil benyttet sin initiativrett noen gang. Arbeidsgruppen fikk inntrykk av en «mild og tilbaketrukket nemnd».

Det må også anføres at det danske systemet ikke gir mulighet for en aktiv inngripen med forsøk på å få fram en minnelig løsning. Nemnda har et sekretariat, men det har ikke mulighet til å kommentere aktuelle presseetiske spørsmål på direkten. Arbeidsgruppen stiller derfor spørsmål om hvor godt nemnda fungerer, sett ut fra publikums interesser.

3.4 Finland

Den finske «Opinionsnemnden for massemedium» ble opprettet i 1968 og er et samarbeidsorgan blant finske medieorganisasjoner. Organisasjonene til journalister, avisredaktører, utgivere og radio- og TV-redaktører står bak nemnda, som har eget sekretariat.

Nemnda behandler klager fra alle medier. Den består av 12 personer, og fire av disse er rekruttert blant journalistene, fire fra redaktør-/utgiversiden og fire fra almennheten. Lederen er en framstående jurist/dommer. Staten betaler halvparten av utgiftene. Resten finansieres av medieorganisasjonene.

Det er utarbeidet vedtekter for nemnda, og nemndas avgjørelser bygger på en bransjenorm, som kalles «principer for god journalistisk sed».

Nemnda kan gi pålegg etter samme retningslinjer som PFU i Norge. Det finske systemet opererer ikke med bøter.

Ettersom arbeidsgruppen ikke har besøkt Finland, er det ikke grunnlag for noen vurdering av det finske systemet.

3.5 Island

På Island er det også en pressenemnd som behandler medieetiske saker. Nemnda er opprettet av det islandske journalistforbundet. Pressenemnda har tre medlemmer fra journalistforbundet, ett medlem fra utgiverne og ett medlem fra landets universitet.

Det er utarbeidet retningslinjer for nemnda, og dens avgjørelser bygger på en norm som journalistforbundet har vedtatt. Nemnda behandler klager mot alle typer medier. Journalistforbundet anmoder utgiverne om å offentliggjøre nemndas uttalelser, men det skjer ikke alltid. Nemda har ingen sanksjonsmuligheter.

Arbeidsgruppen har ikke foretatt noen vurdering av det islandske systemet.