4 Medieetikken i Norge

To systemer

Det medieetiske tilsynet i Norge er organisert i to systemer: Ett bransjestyrt selvjustissystem for trykte medier (PFU) og et lovforankret system for kringkasting (Klagenemnda for kringkastingsprogram).

Dette kan grovt skisseres slik i forhold til ulike typer medier:

De sentrale kringkastingsbedriftene har nå meldt seg inn i Norsk Presseforbund. Dermed har de forpliktet seg på selvjustissystemet, men de er også underlagt Klagenemnda for kringkastingsprogram og reglene i kringkastingsloven.

Skissen viser at en meget stor del av de sentrale norske medier i dag er under et tilsynssystem. Når det gjelder avgrensninger i forhold til elektroniske medier, vises til omtale i kap. 2.6.1.

4.1 Selvjustissystemet

4.1.1 Norsk Presseforbund

Norsk Presseforbund er et fellesorgan for norske massemedier i etiske og redaksjonelt faglige spørsmål. Formålet med NP er å fremme den etiske standard, yrkesetikken og integriteten i norske massemedier. NP arbeider også for å styrke og verne ytringsfriheten, presse- og informasjonsfriheten.

Norsk Presseforbund (NP) organiserer et selvjustissystem basert på «Vær Varsom-plakaten». NP har siden 1936 oppnevnt et eget utvalg, Pressens Faglige Utvalg (PFU), for å føre tilsynet med medieetikken. Norsk Fagpresses Forening har også oppnevnt et et etisk utvalg, men PFU kan også behandle saker fra fagpressen.

4.1.1.1 Medlemsskap

Helt til de siste årene har NP vært en organisasjon som har rettet sin virksomhet mot trykte medier. De siste fem årene har det vært arbeidet for at NP skal være en felles medieorganisasjon for alle medier. Det redegjøres for dette arbeidet i slutten av kapitlet.

Tidligere var det tre medlemsorganisjoner innen pressen som stod bak NP:

• Norsk Journalistlag som organiserer det store flertall av norske journalister i alle medier.

• Norsk Redaktørforening som har redaksjonelle ledere i alle medier som medlemmer

• Norske Avisers Landsforening som er aviseiernes organisasjon

Disse organisasjonene står fortsatt bak NP, men fra 1. januar 1992 er også NRK kommet med. Fra 1. juli 1992 kom også Norsk Nærradioforbund, Norske Fjernsynsselskapers Landsforbund og Landslaget for Lokalaviser med i NP.

De mediene som er medlemmer av Norsk Presseforbund er forpliktet på «Vær Varsom-plakaten» og «Redaktørplakaten». Dermed aksepterer de også PFU som klageinstans.

I styremøte 10. januar 1996 tok Norsk Presseforbund opp følgende nye medlemmer: TV2, TVNorge, TV 3 og P4. Fagpressen forhandler også med sikte på at fagbladene skal bli medlemmer av NP. Norsk Fagpresse opplyser i brev at organisjonens beslutning om medlemskap i Norsk Presseforbund vil bli fattet i løpet av kort tid.

Norsk Presseforbund er en paraply-organisasjon, og den enkelte redaktør eller journalist kan ikke være direkte medlemmer av NP, men de må forplikte seg på NPs regler for å kunne være i med i Norsk Redaktørforening eller Norsk Journalistlag. Denne formen for indirekte medlemskap gjør det vanskelig å kartlegge hvor stor andel av den samlede medievirksomhet som NP organiserer, men det er jevn oppslutning om grunnorganisasjonene som står bak NP.

Norsk Journalistlag oppgir at denne organisasjonen organiserer mellom 85 og 90 prosent av journalistene i Norge. Norsk Redaktørforening har nær 100 prosent oppslutning fra redaktørene i dags- og ukepressen.

Medieeierne er representert gjennom Norske Avisers Landsforening, de enkelte tv-stasjonene, Norsk Nærradioforbund, Norske Fjernsynsselskapers Landsforbund og Landslaget for Lokalaviser. Det er stor grad av opplslutning fra de respektive mediene i eierorganisasjonene. I Norske Avisers Landsforening er det nær 100 prosent oppslutning fra de enkelte avisbedrifter.

4.1.1.2 Vedtekter og styrende organer

Norsk Presseforbund drives på basis av vedtekter som vedtas av styret i NP. Nye vedtekter ble vedtatt i NPs hovedstyre 17. juli 1994 etter behandling i grunnorganisasjonene. Vedtektene følger vedlagt.

NP ledes av et styre på åtte medlemmer. De opprinnelige medlemmene i NP oppnevner seks av disse representantene, NRK én og de øvrige medlemmene én.

Den daglige virksomheten ledes av en generalsekretær, og NP finansieres i sin helhet ved bidrag fra medlemsorganisasjonene.

NP oppnevner utvalg til å forberede eller behandle saker. De to viktigste utvalgene er Pressens Faglige Utvalg (PFU) og Offentlighetsutvalget. Virksomheten til Pressens Faglige Utvalg er det som er av interesse i denne sammenheng. NP er sekretariat for PFU.

4.1.2 Pressens Faglige Utvalg (PFU)

PFU ble opprettet i 1928, og den første «Vær Varsom-plakaten» ble vedtatt i 1936. Denne veiledende plakaten, samt redaktørplakaten, angir hvilken norm utvalget har å arbeide etter.

«Vær Varsom-plakaten» følger som vedlegg. PFU er opprettet for å overvåke og fremme den etiske og faglige standard i norsk presse.

4.1.2.1 Sammensetning

Virksomheten til PFU framgår av de vedlagte vedtekter som gjelder fra 1. januar 1996.

Utvalget består av sju representanter, og tre av disse skal rekrutteres utenfor mediene. Både utvalgets leder og representanter blir oppnevnt av styret i Norsk Presseforbund. Virketiden er to år. Norsk Presseforbund utnevner også allmennhetens representanter.

4.1.2.2 Klager

PFU har hittil behandlet klager rettet mot trykte medier der Norsk Presseforbunds grunnorganisasjoner har medlemmer. I praksis blir det oftest et spørsmål om publikasjonen har journalister som har organisert seg i Norsk Journalistlag, ettersom det er denne grunnorganisasjonen som har størst spredning av sine medlemmer. Etter de nye vedtektene kan PFU behandle klager om det påklagede mediet er medlem eller ikke.

Til tross for at kringkastingsselskapene i noen år har vært medlemmer av NP, har ikke PFU behandlet klager rettet mot disse mediene. Dette har sammenheng med at en ikke ønsker noen kompetansekonflikt med Klagenemnda for kringkastingsprogram. NP har nå endret vedtektene slik at PFU også kan behandle klager mot elektroniske medier. Dersom saken blir brakt inn for Klagenemnda for kringkastingsprogram, vil saken imidlertid ikke bli behandlet av PFU.

Norsk Presseforbund har lagt opp til at terskelen for å bringe en klage inn for PFU skal være lav. PFU kan behandle klager fra enkeltpersoner, organisasjoner, institusjoner og myndigheter. Generalsekretæren i Norsk Presseforbund kan også be utvalget behandle saker av stor prinsipielle interesse. Denne initiativretten kan også brukes i saker hvor det er rimelig å gi den eller de personer det gjelder, bistand til å fremme saken for PFU. Generalsekretærens initiativrett ble innført i 1992.

Dersom PFU blir bedt om å behandle spørsmål som er anmeldt eller brakt inn for domstol, skal behandlingen av klagen utsettes inntil rettskraftig avgjørelse foreligger. Dette gjelder også dersom saken åpenbart vil bli brakt inn for domstolsapparatet. PFU kan i alle tilfeller ta saken opp til behandling når det innklagede presseorgan samtykker i det.

I noen tilfeller skjer det at den «fornærmede» ikke ønsker at PFU skal behandle en sak. I slike tilfeller respekterer PFU dette ønsket. Viktige, prinsipielle saker kan på den måten bli stående uprøvd. PFU har her en nødutgang ved at utvalget kan avgi prinsipputtalelser på generelt grunnlag.

4.1.2.3 Behandling av klagen

En normal saksgang i en klagesak er at det først etableres kontakt mellom «fornærmede» og det aktuelle medium. Ofte skjer det ved at sekretariatet i PFU anmoder «fornærmede» om å ta kontakt med mediets redaktør. Dersom redaktøren erkjenner at mediet har gjort en feil, vil det normale være at det beklager feilen. Redaktøren kan også velge å ta inn en rettelse, eller den berørte får anledning til å komme med sitt syn gjennom et leserinnlegg. Av og til skjer det at den krenkede får en økonomisk kompensasjon, uten at det er formalisert.

Det følger av «Vær Varsom-plakaten» pkt. 4.13. at mediet skal rette og beklage eventuelle feil.

Etter pkt. 4.14. skal den som utsettes for sterke beskyldninger skal ha rett til samtidig imøtegåelse av påstandene så sant det er mulig. Ifølge pkt. 4.15. skal den som utsettes for angrep snarest mulig skal få adgang til tilsvar.

Dersom ikke partene kommer til enighet, f.eks. fordi mediet nekter å beklage en sak, kan den bringes videre til PFU.

Sekretariatet i Norsk Presseforbund forbereder saker som skal bringes inn for PFU. Sekretariatet overvåker at fristene holdes og skal sørge for at PFU behandler sakene så raskt som mulig.

Når en klage kommer inn, skal sekretariatet forelegge klagen for det medieorgan som det klages over. Dersom saken blir ordnet i minnelighet med klageren, gir partene beskjed om det til PFU innen to uker, og PFU trenger ikke behandle klagen. Det er tre måneders klagefrist for å bringe saken inn for PFU.

Dersom partene ikke lykkes med å komme fram til en minnelig ordning, har det mediet som det klages over rett til å utforme et tilsvar, som skal legges fram for PFU. Både klageren og mediebedriften har rett til å komme med bemerkninger en gang til før saken behandles i utvalget.

PFU drøfter saken og former en uttalelse med saksframstilling og konklusjon. Uttalelsen er offentlig.

I PFUs vedtekter er det bestemt at «fellende uttalelser» skal offentliggjøres «på godt synlig plass» og snarest mulig i den publikasjonen som har fått fellende uttalelse mot seg. Uttalelsen fra PFU skal etter vedtektene gjengis raskt, klart og i sin helhet med PFUs faste vignett og logo. PFUs uttalelser skal ikke offentliggjøres uten samtykke fra den «fornærmede» eller dens representanter.

PFU har møte hver måned med unntak av juli. Saksbehandlingstiden varierer, men er gjennomgående to måneder fra skriftlig klage er mottatt.

4.1.2.4 Klagestatistikk

Norsk Presseforbund har laget klagestatistikker etter varierende forutsetninger. I lange perioder ble statistikkene ikke ført etter kalenderår, men i forhold til årsmøteperiodene. Først i de siste årene er det utarbeidet årsstatistikker som er basert på felles forutsetninger og som dermed er sammenlignbare.

Telefonhenvendelser til PFUs sekretariat registreres ikke.

Oversikten nedenfor viser antall skriftlige klager til PFU de siste årene og antall fellende uttalelser:

Klageantallet har økt i 1995 sammenlignet med tidligere år, men antall fellende uttalelser er gått ned.

Av statistikken framgår at omlag en firedel av de innklagede sakene resulterer i fellende uttalelser. Andelene av frifinnende uttalelser ligger også på en firedel. Resten av sakene finner sin løsning eller faller bort gjennom behandling i sekretariatet. Alle klager som er stilet til PFU legges fram for PFU i referatsform. Dersom utvalget er uenig i sekretariatets avgjørelse, kan det be om å få saken til behandling.

De to mest vanlige klagekategoriene er unødig identifikasjon av personer i kriminalsaker, og brudd på retten til samtidig imøtegåelse når det settes fram påstander om en person, organisasjon eller firma uten at vedkommende får gi sin versjon av saken.

Klagestatistikken for 1995 fra PFU følger som vedlegg.

Det er vanskelig å si noe entydig om hvilke typer aviser som får fellende uttalelser mot seg. En del år lå løssalgsavisene høyt på statistikken, men fra 1993 er ikke dette bildet så entydig. I 1995 har imidlertid Dagbladet fått fem fellende uttalelser mot seg i PFU.

4.1.2.5 Finansiering

Norsk Presseforbund, og dermed også PFU, finansieres i sin helhet av bidrag fra grunnorganisasjonene i NP. I praksis er det Norske Avisers Landsforening, Norsk Journalistlag og Norsk Redaktørforening som tilfører storparten av inntektene. Etter at etermediene også er blitt medlem av NP, bidrar også de med en viss andel, men de opprinnelige eierorganisasjonene betaler fortsatt to tredeler av samlede utgifter.

Norsk Presseforbund har et årsbudsjett som er i overkant av tre millioner kroner. Hvor mye av dette som går til PFU er noe vanskelig å si fordi virksomhetene er innvevd i hverandre med blant annet NP som sekretariat for PFU. Generalsekretæren i NP anslår imidlertid at 75 til 80 prosent av NPs totale ressurser brukes til medieetisk arbeid.

Gjeldende vedtekter for Norsk Presseforbund og Pressens Faglige Utvalg følger vedlagt.

4.1.3 Hyppig debatt om stridstemaer

De siste 15 årene har medieetiske problemstillinger fått en stadig sterkere plass i medienes organiasjoner. Dette har også ført til at virksomheten til PFU er blitt debattert. Vedtektene for Norsk Presseforbund og PFU er blitt endret med stadig større takt. Nåværende vedtekter trådte i kraft i 1972, men det har vært revisjoner både i 1976, 1984, 1987, 1994 og 1995. De hyppige vedtektsendringene har sammenheng med den generelle medieutvikling, men også ønsket om å få inn nye medier og den generelle fokusering på medieetikk både i opinionen og mediene har bidratt til revisjonene.

Den løpende debatten har vist at det er en del uenighet om PFUs virksomhet. Debatten har gått på følgende hovedpunkter:

4.1.3.1 PFUs sammensetning

Et av de viktigste spørsmålene har vært om medienes representanter eller representantene for allmennheten skal utgjøre flertallet i PFU. I dag har utvalget sju medlemmer, og allmennheten har tre av disse. Før revisjonen i 1992 hadde allmennheten to medlemmer.

Norsk Journalistlag gikk i 1991 inn for at allmennheten skulle utgjøre flertallet i PFU. Dette motsatte Norsk Redaktørforening seg. NR hevdet at fagfolkene måtte være i flertall der presseetikken skulle forvaltes. Motsatt hevdes det at det er «bukken som passer havresekken» når pressefolkene er i flertall.

Det har også vært omdiskutert at det er Norsk Presseforbund som utnevner allmennhetens representanter. Et utvalg (1984-komiteen) drøftet om spesielle organisasjoner utenfor pressen skulle oppnevne disse representantene etter mønster av den svenske modellen. Dette ble avvist ut fra begrunnelsen at det ville være vanskelig å finne fram til de organisasjonene som skulle gis en slik særlig rettighet. Utvalget kontaktet også Sivilombudsmannen med spørsmål om han kunne utnevne allmennhetens representanter, men ombudsmannen avslo det. Utvalget vurderte også om sittende medlemmene fra allmennheten skulle velge deres etterfølgere. Denne tanken ble også lagt bort.

De faglige kvalifikasjonene til allmennhetens representanter er også blitt hyppig diskutert. Enkelte har ment at det bør være jurister med i PFU, slik det er i Sverige og Danmark. Norsk Presseforbund har landet på det standpunkt at det bør være personlige kvalifikasjoner som er avgjørende for å være allmennhetens representanter i PFU. NP understreker at det ikke dreier seg om jus, men yrkesetikk.

Nåværende representanter for almennheten er professor Inge Lønning, lektor Helen Bjørnøy og adm.dir. Jan Vincents Johannessen.

Diskusjonen om sammensetning har dempet seg noe. Det viser seg nemlig at det ikke er noe åpenbart skille mellom allmennhetens representanter og medienes representanter. Når PFUs uttalelser ikke er enstemmige, er det intet mønster at uenigheten går mellom fagfolkene på den ene siden og allmennhetens representanter på den andre siden.

4.1.3.2 Sanksjonssystemet

Den eksisterende sanksjonen ligger i adgangen til å gi pålegg om publisering av fellende PFU-uttalelser. Fram til 1972 ble fellende uttalelser i PFU bare publisert i fagbladet «Journalisten». Etter mye diskusjon ble det vedtatt at uttalelsene skulle publiseres i den publikasjonen som klagen ble rettet mot.

Redaktørene har ikke alltid være like villige til å publisere uttalelsene. Opp gjennom årene har det vært utvist mye fantasi for å redusere effekten av PFU-uttalelser. Det er eksempler på at uttalelser er blitt kunngjort alt for sent og enkelte har lagt til polemiske haler. En annen variant har vært å presentere uttalelsen under dagens post.

Med årene har disiplinen blitt sterkere, og det er nå nedfelt regler i vedtektene for PFU for hvordan PFU-uttalelsene skal presenteres og hvilke tidsfrister som gjelder. Det er sjelden at disse reglene ikke blir etterfulgt. Da har styret i NP henvendt seg til publikasjonen, og det har ført til at publikasjonen har valgt å følge påbudet. Uttalelsene er også blitt mer synlige ved at PFUs logo med telefonnummer og adresse skal tas med.

Den høye debattemperaturen omkring kunngjøringsspørsmålet viser at uttalelsene fra PFU svir. Likevel er det mange som hevder at straffen ikke er streng nok. Derfor har det i Norsk Presseforbund i mange år pågått en debatt om fellende PFU-uttalelser også bør medføre bøter eller gebyr.

Dette er blitt avvist fordi en ikke ønsker at PFU skal bli et domstollignende organ og fordi det kunne føre til en «halvkriminalisering» av presseetiske overtramp. Det blir også vist til enkelte problemer med den svenske gebyrordningen. Det blir også pekt på at økonomiske bøter vil slå skjevt ut for fattige og rike medier, og at dette ytterligere vil styrke konkurransesituasjonen til de store mediene.

Eksklusjon har også vært drøftet som et mulig sanksjonsmiddel ved gjentatte overtramp. Slik Norsk Presseforbund er organisert, er det imidlertid blitt et spørsmål om hvem skal utestenges. Er det mediet, journalisten eller aviseieren som eventuelt skulle bli utestengt fra det gode selskap? Men det er ikke bare de organisatoriske vanskelige spørsmålene som har forhindret eksklusjonsparagrafer. Det er en meget sterk reaksjonsform, og det hersker tvil om det ville tjent medieetikken på lang sikt.

I den løpende sanksjonsdebatten har det også vært reist spørsmål om PFU-uttalelser burde kreves slått opp på første side eller som henvisning på første side. Dette forslaget ble vraket av 1984-komiteen med den begrunnelse at det vil gripe inn i den redigeringsfrihet som en redaktør har. Det er likevel vedtatt at kunngjøringen skal settes «på godt synlig plass».

4.1.3.3 PFU-behandling av domstolsaker

Norsk Redaktørforening har vært klar i sitt synspunkt på at PFU ikke bør behandle saker som er eller vil bli brakt inn for domstolene. Ettersom behandlingen i PFU er raskere enn domstolenes, kan PFU-uttalelsen bli brukt i forberedelsen av en rettssak. Dermed kan PFU-uttalelsen få lengre føringer enn det som er intensjonen med ordningen. God presseskikk anses ikke som et juridisk begrep, men som et faglig-etisk begrep.

Forholdet til domstolene har vært en gjenganger når vedtektene til PFU er blitt revidert. Diskusjonen var sterk da PFU behandlet Dagbladets dekning av Vassdalen-saken i 1986. Denne saken ble senere brakt inn for domstolene, og vedtektene ble som følge av dette endret. Det ble slått fast at PFU kan stille saker som er «varslet brakt inn for en domstol» i bero til rettskraftig dom foreligger. Senere har man vedtatt formen «er anmeldt eller brakt inn for domstol, eller som åpenbart vil bli brakt inn for domstol».

Det er enighet om at begge parter i en sak kan utnytte dette systemet. Mediene kan forsøke å hindre at en sak blir behandlet, under henvisning til at klager har truet med å bringe saken inn for retten. Ofte er dette tomme trusler, men truslene kan brukes av de innklagede mediene.

På den annen side kan en klager som kjenner PFU-systemet, unnlate å nevne at han vurderer å bringe saken inn for en domstol. Ingen kan hindre vedkommende å forfølge saken rettslig etter en PFU-kjennelse. Dermed kan klageren bruke PFU i forberedelsen av en rettsak. Dersom sekretariatet til PFU har grunn til å tro at dette er motivet hos klageren, kan saken bli nektet behandlet i PFU.

4.1.3.4 Presseombud innenfor selvdømmeordningen

Utvalget som vurderte vedtektene i 1992 hadde blant annet som mandat å vurdere «prinsipielle, praktiske og økonomiske sider ved å opprette en stilling som presseombud innenfor selvdømmeordningen».

Utvalget konkluderte med at de ikke ønsket et presseombud. Blant annet henviste de til samtaler med daværende presseombudsmann i Sverige som pekte på kompetansestriden mellom Presseombudsmannen og Pressens Opinionsnämnd. Daværende presseombudsmann i Sverige mente det ville være bedre med én presseetisk institusjon i stedet for to.

Norsk Presseforbunds utvalg så likevel klare fordeler med et presseombud. Utvalget skrev følgende:

«Fordelen kan være at en ombudsmann allikevel kan markere seg som en tydeligere adresse enn Pressens Faglige Utvalg, at vedkommende kan bli oppfattet som mer uavhengig av pressen (det vil dels bero på hvem som skal utnevne Presseombudsmannen), og Presseombudsmannen vil også føle seg selv som mer uavhengig av pressen enn et sekretariat som tilhører pressens egne organisasjoner. Ulempen kan være at presseombudsmannen oppfattes som en «fremmed fugl» i pressemiljøet. En av fordelene sekretariatet har hatt, er at det har vært mulig å spille meglerens rolle i mange situasjoner. Det har bidratt til å bilegge strider som ellers ville ha kommet opp til PFU eller på annen måte gitt offentlighet. Sekretariatet har kunnet gi råd ut fra sin erfaring fra pressen, både til pressen selv og til klagere».

Styret i NP avviste tanken om et medieombud, blant annet med henvisning til at det ikke burde være to «offisielle instanser» som gav til kjenne hva som var god presseskikk. Det kunne føre til uklarhet både hos publikum og i mediene hvis uttalelsene fra de to instansene sprikte.

4.1.4 Arbeidsgruppens vurderinger

Arbeidsgruppen mener at Norsk Presseforbund og Pressens Faglige Utvalg har lagt et godt grunnlag for medieetisk bevissthet i Norge. Mediebransjen - og da i særlig grad avisene - kan vise til lange tradisjoner når det gjelder medieetisk arbeid. Både Norsk Journalistlag og Norsk Redaktørforening har de senere årene vist stor interesse for medieetiske spørsmål.

De siste årene har den generelle interesse for medieetikk øket i samfunnet. Arbeidsgruppen mener at den økende bevissthet hos publikum er en viktig og positiv utvikling. Medieetikk var et sentralt tema i stortingsmeldingen «Media i tida», som ble behandlet i Stortinget våren 1993.

Norsk Presseforbund og medieorganisasjonene har tatt flere initiativ, herunder:

• Norsk Presseforbund satte i 1992 i gang en landsomfattende etikkoffensiv.

• «Vær Varsom-plakaten» er revidert både i 1992 og 1994

• Generalsekretærens initiativrett ble vedtektsfestet i 1992. Generalsekretæren kan på eget initiativ ta opp saker overfor PFU.

• Radio- og TV-selskaper er nå gått inn i Norsk Presseforbund. Dermed er det lagt grunnlag for en felles medieetisk tenkning i alle toneangivende medier.

• Den generelle økte oppmerksomheten om medieetikk har gjort fellende avgjørelser i PFU til en mer alvorlig sak for de som blir «dømt»

• De lokale redaksjonelle miljøene er opptatt av å utarbeide interne husregler for hver redaksjon. De fleste større redaksjoner i aviser og TV har utarbeidet slike regler.

• I januar 1996 ble det satt i gang en landsomfattende annonsekampanje for å gjøre PFU kjent. «Vær Varsom-plakaten» og vedtektene for PFU legges ut på Internet, sammen med uttalelsene fra PFU.

• PFU har de siste årene lagt to av sine møter til utdanningsinstitusjoner for mediefolk. Dette for å gi en pedagogisk innføring i medieetikk i praksis.

• Norsk Presseforbund er en aktiv deltaker i den offentlige debatten om medieetikk. Dette skjer både på seminarer, egne kurs og konferanser.

Arbeidsgruppen mener likevel at dagens medieetiske situasjon ikke er optimal. Det skyldes ikke mangler ved «Vær Varsom-plakaten» eller den generelle tilslutningen til den. Men det medieetiske arbeidet er lite synlig for folk flest, og mange reagerer på aggressive og nærgående omtaler. Når mediene begår overtramp er feilene svært tydelige, og de kan overskygge det faktum at det tross alt drives et aktivt medieetisk arbeid i Norge. Arbeidsgruppen mener at meklerrollen mellom mediene og publikum må vektlegges sterkere.

Nåværende klage- og tilsynssystem og de svakhetene det etter arbeidsgruppens oppfatning har, drøftes nærmere i kapittel 5.

4.2 Klagenemnda for kringkastingsprogram

Klagenemnda for kringkastingprogram ble opprettet ved lov om kringkasting av 13. juni 1980 nr. 36. Denne loven er siden erstattet av lov av 4. desember 1992 nr. 127. En endringslov av 14. desember 1993 ga nemnda initiativrett fra 1. januar 1994.

Nemnda består nå av seks medlemmer med personlige varamedlemmer, som oppnevnes av Kulturdepartementet for fire år. Tre av medlemmene (med personlige varamedlemmer) oppnevnes etter forslag av kringkastingssektoren. Departementet oppnevner nemndas leder blant de seks medlemmene. Nemndas leder og dennes varamedlem skal oppfylle de alminnelige vilkår for å være dommer. Nemndas sekretær tilsettes av departementet.

Nåværende leder er lagdommer Ragnhild Dæhlin.

4.2.1 Klagegrunnlag

Klagenemndas mandat er slått fast i kringkastingsloven av 4. desember 1992, § 5-1, første ledd, som lyder:

«Klagenemnda prøver om program sendt i norske kringkastingsendinger har behandlet noen utilbørlig og om det har krenket privatlivets fred. Den prøver om kringkastingsselskapets avgjørelse i sak om beriktigelse av uriktige opplysninger er i samsvar med god skikk.»

Klagenemnda behandler klager mot NRK og kringkastingsselskaper med norsk konsesjon, herunder TV 2, TVNorge, P4, nærradioer og lokalfjernsyn. Programmer sendt fra utlandet - som f. eks. TV3 - eller formidlet på videokassett, faller utenfor nemndas mandat.

Dersom nemnda fatter en fellende avgjørelse, kan nemnda pålegge kringkastingsselskapet å offentliggjøre avgjørelsen og begrunnelsen for denne. Bortsett fra i saker vedrørende krenkelse av privatlivets fred, vil nemnda normalt pålegge kringkastingsselskapet å offentliggjøre avgjørelsen. I saker om krenkelse av privatlivets fred vil nemnda i noen tilfelle pålegge offentliggjørelse i anonymisert form. Når offentliggjørelse pålegges, sender nemnda ut pressemelding om avgjørelsen.

Normalt offentliggjør programselskapene avgjørelsen, men i 1995 lot TV 2 være å offentliggjøre en fellende uttalelse under henvisning til at de var uenige i nemndas avgjørelse. Dette vakte oppsikt, og etter en kombinasjon av politisk press, blant annet fra kulturminister Åse Kleveland, og press fra medieorganisasjonene, valgte TV 2 å offentligjøre uttalelsen.

Klagenemndas avgjørelser kan ikke påklages til departementet.

4.2.2 Hvem kan klage?

For at nemnda skal behandle en klage, må klageren være «direkte berørt». Loven omtaler den som kan være utilbørlig behandlet som «noen». Dette kan forstås som en person, en bedrift, en organisasjon, en etat etc. Nemnda har satt krav til at det skal gjelde interessene til identifiserbare personer eller grupperinger. Mer generelle rasistiske omtaler faller for eksempel utenfor nemndas virkeområde.

Nemnda fikk fra 1. januar 1994 anledning til å ta opp saker på eget initiativ. Initiativretten ble brukt for første gang i 1995. Nemnda utarbeidet en generell uttalelse om TV-selskapenes identifisering av ofre i trafikkulykker.

Nemnda behandler ikke klager der saken er brakt inn for domstolene.

Klagefristen er tre uker fra programmet er sendt.

4.2.3 Klagestatistikk

Fra starten i 1982 fram til 1989 var klageantallet gjennomgående under 10 i året.

Siden 1990 har antall klagesaker vært økende. Det er ikke overraskende på bakgrunn av at det er blitt stadig flere kringkastingsselskaper både på riks- og lokalplan. Nemnda er også blitt bedre kjent hos publikum etter 15 års virksomhet.

Nemndas årsberetninger for de siste årene viser følgende når det gjelder utviklingen av antall klager:

I 1994 lå NRK og TV2 på klagetoppen, med 10 klagesaker hver. I NRK-sakene fikk klager medhold 5 ganger. Klagerne mot TV 2 fikk medhold 4 ganger. Nærradioen har fått relativt få klager mot seg. For 1995 vises til statistikk i vedlegg 9.

Saksbehandlingstiden ligger mellom 3 og 6 måneder for de fleste sakene. Sekretariatet gir vanligvis anledning til to innlegg fra hver part med 14 dagers svarfrist.

4.2.4 Norm-grunnlaget

Nemndas vurdering om noen er behandlet utilbørlig etter kringkastingslovens paragraf 5-1, er basert på skjønn. Som grunnlag for dette skjønnet bruker nemnda både Presseforbundets «Vær Varsom-plakat», NRKs programregler såvel som lovens forarbeider, selv om disse gir begrenset veiledning. Et program kan behandle noen utilbørlig ved at det blir gitt et sterkt nedsettende, krenkende og/eller diskriminerende framstilling eller vurdering av vedkommende. Det kreves ikke at programmet er injurierende i straffelovens forstand.

Et program kan krenke privatlivets fred for eksempel ved omtale av private eller personlige forhold, ved bruk av fotografier e.l. En viss veiledning for hva privatlivets fred innebærer gir lovforarbeidene i straffelovens § 390. Nemnda er imidlertid ikke bundet av straffeloven i sin tolkning av hva som omfattes av privatlivets fred.

Det tredje temaet Klagenemnda for kringkastingsprogram prøver, er om kringkastingsselskapet har beriktiget feilaktige opplysninger på en tilfredsstillende måte. Nemndas avgjørelser er her gjennomgående svært konkrete, og mindre prinsipielle.

Tidligere avgjørelser i nemnda og i Pressens Faglige Utvalg er også viktige kilder.

4.2.5 Arbeidsgruppens vurdering

Arbeidsgruppen har intervjuet lederen av Klagenemnda om nemndas funksjon og virkemåte.

Vurderingene baseres på denne kontakten og med andre aktører i mediemiljøet.

Klagenemndas arbeid er preget av en ryddig saksbehandling. Hvert år er det utarbeidet rapport om arbeidet med informative statistikker.

Det framkommer at nemnda lever en for isolert tilværelse, selv om sekretariatet nå har kontorfellesskap med Norsk Journalistlag.

Det er problematisk med to klageorganer, ett for pressen og ett for kringkasting. I flere tilfeller har klageren i første omgang gått til PFU fordi klagenemnda ikke er kjent hos publikum. Klagenemnda for kringkastingsprogram er for eksempel ikke oppført i telefonkatalogen for Oslo, og Telenors opplysningstjeneste kan heller ikke oppgi nemndas telefon og adresse.

Nemndas avgjørelser mangler tilstrekkelig respekt og gjennomslag i mediemiljøene. Dette er forsøkt rettet på ved at flere av de faste medlemmene i nemnda er rekruttert fra mediene.

4.3 Spørsmålet om å slå sammen PFU og Klagenemnda

I kap. 2.2.2 er det redegjort for kontakten mellom Kulturdepartementet og Norsk Presseforbund vedrørende et felles klageorgan og sammenslåing av Pressens Faglige Utvalg og Klagenemnda for kringkastingsprogram.

Norsk Presseforbund har fulgt opp arbeidet for å skape et felles etisk tilsynsystem for alle medier. Nye vedtekter ble vedtatt i NPs hovedstyre 22.11.1995 og gjelder fra 1.1.1996. Endringen av vedtektene åpner for behandling av klager mot alle medier, også organer som ikke er tilsluttet noen av NPs grunnorganisasjoner.

I den nye paragraf 1 står det (ny tekst uthevet):

Pressens Faglige Utvalg er opprettet av Norsk Presseforbund og har til formål å overvåke og fremme den etiske og faglige standard i norsk presse (trykt presse, radio og fjernsyn).

I paragraf 4, avsnitt 3 står det:

Utvalget behandler ikke klager på radio og fjernsyn som er forelagt Klagenemnda for kringkastingsprogram.

Paragraf 6 i de nye vedtektene er endret til:

God presseskikk tilsier at «fellende uttalelser» gjengis snarest mulig, i sin helhet og på godt synlig plass/ i relevant sendetid i de medier saken gjelder med PFUs logo. I trykt presse skal uttalelsen gjengis med den faste vignett med PFUs logo.

Hvis et medium som ikke er med i Norsk Presseforbunds medlemsorganisasjoner, ikke publiserer en fellende uttalelse, kunngjøres den på annen måte.