1 Sammendrag

Høsten 1995 fremmet stortingsrepresentant Jan Simonsen forslag om å be regjeringen om å utrede spørs­målet om å etablere et voldsofferfond i Norge. Etter forslaget skulle finansieringen skje ved at alle personer som ble dømt for et lovbrudd som kunne medføre fengselsstraff, ble ilagt en avgift. Fondet skulle kunne gi direkte eller indirekte støtte til voldsofre. I forslaget ble det vist til en tilsvarende ordning i Sverige. Stortinget besluttet å oversende forslaget til regjeringen for nærmere utredning, se kapittel 2.

Ved Justisdepartementets brev av 30. mai 1996 ble nærværende arbeidsgruppe etablert. Arbeidsgruppens mandat er inntatt i kapittel 3.

Kapittel 4 gir en oversikt over ordninger som i dag skal ivareta voldsofrenes interesser. I de senere år er det foretatt flere endringer i regelverket for å forbedre voldsofrenes stilling. Det er også iverksatt flere informasjons- og støttetiltak overfor voldsofre.

I 1994 ble det i Sverige vedtatt en lov om brottsofferfond. Loven bestemmer at alle som dømmes for en straffbar handling som har fengselsstraff i den generelle strafferammen skal betale en avgift på SEK 300,-. Ordningen innbringer ca. SEK 10 millioner pr år, og midlene som kommer inn deles ut til ulike organisasjoner som arbeider for å hjelpe kriminalitetsofre. Det har også blitt bevilget penger til ulike forskningsprosjekt. Kapittel 5 inneholder en nærmere omtale av den svenske ordningen.

I kapittel 6 redegjør arbeidsgruppen for ulike modeller for etablering av et fond, herunder hva fondets midler kan brukes til, avgiftens størrelse og hvem som eventuelt skal ilegge og inndrive avgift.

Arbeidsgruppens vurdering og forslag til regulering er inntatt i kapittel 7, jfr. lovutkastet som er inntatt i kapittel 10. Spørsmålet om det bør opprettes et fond, må sees i sammenheng med hvem som eventuelt skal pålegges å betale avgift til fondet og hvem som skal nyte godt av fondets midler. Arbeidsgruppen har søkt å finne en skisse som: 1) er enkel å administrere, 2) ivaretar hensynet til at det må være sammenheng mellom de som betaler og de formål som støttes og 3) gir fondet en størrelse som gjør det forsvarlig å etablere et apparat for innkreving og utdeling av fondets midler. Den modell som best ivaretar disse hensyn, innebærer at alle som blir ilagt en straffereaksjon skal betale avgift til fondet. Avgiften foreslås fastsatt til ett rettsgebyr som per 1. januar 1997 utgjør kr. 505.-. Den foreslåtte regulering vil tilføre fondet ca. 100 millioner kroner per år.

Som følge av at alle som blir ilagt en straffereaksjon skal betale avgift, må man etter arbeidsgruppens mening gå bort fra tanken om å etablere et voldsofferfond. Dette vil gi et for snevert dekningsområde med hensyn til hvem som kan motta støtte fra fondet. Arbeidgruppen tilrår derfor at man i stedet etablerer et kriminalitetsofferfond. Fondets midler skal kunne gi støtte til tiltak for å hjelpe kriminalitetsofre, forebyggende tiltak og forskning om kriminalitetsofre.

Arbeidsgruppen ser at det kan anføres motfore­stillinger mot den foreslåtte ordning, men er kommet til at nytteverdien av fondet veier tyngre. Et fond etter den modell som arbeidsgruppen foreslår vil utvilsomt være et viktig bidrag i arbeidet med kriminalitetsofre generelt og voldsofre spesielt.

Arbeidsgruppen antar at de økonomiske og administrative konsekvenser m.h.t. driften av fondet vil være begrenset. Som nevnt vil fondet ha anslagsvis 100 millioner kroner i inntekter per år, mens utgiftene til driften er beregnet til ca. 5 millioner kroner. De økonomiske og administrative konsekvenser er nærmere omtalt i kapittel 8.