7 Arbeidsgruppens vurdering

7.1 Bør det opprettes et fond?

Spørsmålet om det bør opprettes et fond, må sees i sammenheng med hvem som eventuelt skal pålegges å betale avgift til fondet og hvem som skal nyte godt av fondets midler.

Det er på det rene at samfunnet påføres store skader som følge av kriminalitet. Skadene rammer både samfunnet som sådant og enkeltmennesker. Som et utgangspunkt er det en naturlig tanke at den som påfører andre skade, har et særlig ansvar for å bidra til å rette opp skadene etter sin handling. For å støtte det enkelte offer, kan det være hensiktsmessig å etablere et fond. Men før man har tatt stilling til hvem som skal betale og hvem som skal nyte godt av fondets midler, er det vanskelig å trekke noen bastant konklusjon.

I drøftelsen i punkt 7.2 har arbeidsgruppen søkt å skissere en modell som: 1) er enkel å administrere, 2) ivaretar hensynet til at det må være sammenheng mellom de som betaler og de formål som støttes og 3) gir fondet en størrelse som gjør det forsvarlig å etablere et apparat for innkreving og utdeling av fondets midler. Den modell som best ivaretar disse hensyn er et kriminalitetsofferfond som finansieres ved at alle som blir ilagt en straffereaksjon skal betale avgift til fondet.

Arbeidsgruppen ser at det kan rettes prinsipielle innvendinger mot en slik ordning. Dersom det er liten sammenheng mellom hvem som betaler og hvilke formål som blir tilgodesett, kan avgiften oppleves som urettferdig. For eksempel kan en person som blir ilagt forenklet forelegg for en mindre graverende trafikkforseelse føle at det er urimelig at han skal betale avgift til fondet når handlingen ikke har påført hverken samfunnet eller enkeltpersoner konkret skade.

Innvendingene kan avdempes ved at det åpnes for at flere formål enn rene voldsoffertiltak blir tilgodesett gjennom bidrag fra fondet. Arbeidsgruppen forutsetter i den videre drøftelse at fondet må ta sikte på å støtte et relativt bredt spekter av tiltak som har som formål å avbøte skadevirkninger av kriminalitet. Ut fra arbeidsgruppens forslag, vil fondet få en størrelse som bl.a. kan dekke statens utgifter til voldsoffererstatning, herunder finansiere eventuell utbygging av denne ordningen. Videre skal det kunne gis bidrag til forskning som fremskaffer mer kunnskap om voldskriminalitet, kriminalitetens ofre og andre skadevirkninger av kriminalitet. Slik kunnskap kan skape grunnlag for å forebygge kriminalitet, samt sette samfunnet i bedre stand til å hjelpe kriminalitetsofre.

Når arbeidsgruppen til tross for de nevnte innvendingene går inn for å etablere et kriminalitetsofferfond, er dette begrunnet i at nytteverdien av et fond veier tyngre. Et fond etter den modell som arbeidsgruppen foreslår, gir rom for å utrette noe for kriminalitetsofre generelt og voldsofre spesielt.

7.2 Hvem skal pålegges å betale avgift?

Som det fremgår ovenfor i kapittel 6.5, står man overfor flere alternativ når man skal avgjøre hvem som skal pålegges avgift. Som nevnt i kapittel 6.5.1 antar arbeidsgruppen at finansiering gjennom en særskatt som utlignes på alle skatteytere, ikke er noe ønskelig reguleringsmodell. Dette er i realiteten ordningen i dag, hvor utgifter til å dekke skader etter kriminalitet bevilges over offentlige budsjetter. Mandatet forutsetter at avgiften skal pålegges personer som er ilagt en strafferettslig reaksjon.

På denne bakgrunn antar arbeidsgruppen at det heller ikke er aktuelt å finansiere fondet gjennom at en viss andel av ilagte bøter overføres til fondet, se ovenfor i kapittel 6.5.2. Bøter tilfaller i dag statskassen, og en slik finansiering ville i realiteten kun representere en omrokkering innenfor offentlige budsjetter, uten at det tilføres nye midler.

Dersom fondet skal være et offerfond, fremstår en ordning hvoretter avgiften pålegges ved handlinger som har et konkret offer eller en fornærmet, som rimelig, se kapittel 6.5.3 og 6.5.4 ovenfor. I dette tilfellet vil det være en direkte forbindelse mellom den som innbetaler avgift og den som mottar støtte fra fondet. Det kan imidlertid anføres argumenter mot en slik regulering. For det første kan det oppstå en del rettstekniske problemer mht. avgrensning av begrepet offer eller fornærmet. Som nevnt i kapittel 6.5.3 kan disse problemene løses ved at man i lovteksten definerer hvem som skal ansees som offer, f.eks. ved at det for overtredelser av visse oppregnede straffebud skal ilegges avgift til fondet. Man kommer likevel ikke utenom at det vil medføre en del administrativt arbeid å undersøke om det i den konkrete sak foreligger overtredelse av et straffebud som medfører avgiftsplikt.

I Budsjett-innst. S. nr. 4 (1996-97) s. 28 første spalte har Justiskomitéen forutsatt at det er voldsdømte som skal ilegges avgift til fondet. Når man skal ta stilling til om det er hensiktsmessig å etablere et fond basert på denne forutsetning, kan man ta utgangspunkt i oversikten inntatt i kapittel 6.5.4, se tabell 6.2 som inneholder en oversikt over antall saker hvor det typisk vil være et offer. Som det fremgår var det i 1994 tale om 3828 reaksjoner. Hvis avgiften settes til kr. 500,- per reaksjon, vil fondet bli tilført midler i størrelsesorden 2 millioner kroner per år. Det må antas at administrasjonskostnadene i dette tilfellet langt på vei vil konsumere fondets inntekter. Arbeidsgruppen kan derfor ikke anbefale at det etableres et fond innenfor så snevre rammer.

Dersom man skal realisere Justiskomitéens forutsetning, må avgiften settes temmelig høyt. Fastsettes avgiften til f.eks. kr. 1.000,- per reaksjon, vil fondet bli tilført ca. 4 millioner kroner per år. Også dette er et relativt beskjedent beløp, og administrasjonskostnadene må antas å utgjøre en relativ stor andel av ilagt avgift. Dertil kommer at den gruppe domfelte som det her er tale om, formodentlig ofte vil bli ilagt erstatningsansvar overfor fornærmede. I tillegg kan det være aktuelt å ilegge saksomkostninger. Avgift til fondet vil mao. komme på toppen av andre krav, og det må legges til grunn at mange domfelte ikke vil være i stand til å gjøre opp for seg. Arbeidsgruppen vil derfor sterkt fraråde at det etableres et fond basert kun på finansiering fra personer som er ilagt reaksjon for handlinger som inneholder element av vold eller tvang.

Dersom forslaget om et fond i det hele tatt skal kunne realiseres, er man nødt til å utvide avgiftsgrunnlaget ved at flere domfelte pålegges avgift. I kapittel 6.5 er det angitt flere reguleringsmodeller. Begrenses avgiftsplikten til å omfatte personer som blir ilagt reaksjon for forbrytelser, vil fondet også få relativt begrensede midler, se tabell 6.3 inntatt i kapittel 6.5.5. Et annet alternativ er å gjøre avgiftsplikten avhengig av den konkrete strafferamme, se kapittel 6.5.6. Det er vanskelig å sette opp noen oversikt over fondets inntekter avhengig av variabel strafferamme, men arbeidsgruppen legger til grunn at en slik reguleringsmodell er gjennomførbar. Det vil imidlertid kreve en god del administrativt arbeid å avgjøre om vilkårene for å ilegge avgift er oppfylt i det konkrete tilfellet.

Det kan også være aktuelt å knytte avgiftsplikten til hvilken straffereaksjon som er gitt i det konkrete tilfelle, se ovenfor under kapittel 6.5.7. En slik regulering må antas å være relativ enkel å administrere. Som det fremgår av tabell 6.4 er det særlig når man inkluderer reaksjonen bot at fondet virkelig tilføres store verdier. Og dersom fondet skal komme voldsofre til gode, er det nødvendig å inkludere bot for legemsfornærmelser. Som det fremgår i kapittel 6.5.7 vil det for øvrig kunne være andre forhold enn handlingens grovhet og gjerningsmannens skyld som er avgjørende for valg av straffereaksjonen. Dette kan tilsi at den konkrete straffereaksjon ikke er det beste avgrensningskriterium.

Arbeidsgruppen mener derfor at den mest hensiktsmessige løsning er å pålegge alle som blir ilagt en straffereaksjon for en straffbar handling å betale avgift til fondet. Som det fremgår av punkt 7.4 nedenfor, tilrår arbeidsgruppen at avgiften til fondet settes lik rettsgebyret. Sammenholdt med hvem som skal betale avgift, vil arbeidsgruppens forslag til regulering medføre at fondet blir tilført midler i størrelsesorden 100 millioner kroner per år. Beløpet forsvarer utvilsomt opprettelsen av et eget fond, og administrasjonskostnadene vil være begrenset i forhold til fondets størrelse.

Et fond i denne størrelsesorden vil fullt ut kunne dekke utgiftene til den eksisterende statlige voldsoffererstatningsordningen. For 1995 utgjorde dette kr. 36.106.811,-. 1 Det kan også være rom for å vurdere utbygging av den eksisterende ordningen. Dertil kommer at fondet vil gi mulighet for å støtte ideelle organisasjoner som arbeider for å hjelpe voldsofre eller andre kriminalitetsofre, privat eller offentlig voldsofferinnrettet virksomhet, samt finansiere forskning innenfor dette området, se nærmere nedenfor under punkt. 7.5.

Ordningen vil ikke skape særlige administrative problemer. Sammenlignet med de øvrige modeller hvor det i det enkelte tilfelle må foretas en konkret undersøkelse om handlingen er av en art som utløser avgiftsplikt, er det tilstrekkelig å fastslå at det er ilagt reaksjon for en straffbar handling. Det må antas at saksbehandlingen i stor grad vil la seg automatisere gjennom edb-behandling.

Arbeidsgruppen har drøftet om denne modellen vil oppleves rettferdig. Det kan bl.a. oppstå problemer med å skape forståelse for at den som f.eks. overtrer arbeidsmiljøloven eller vegtrafikklovens bestemmelser om vikeplikt skal pålegges avgift til fondet. Den vesentligste del av fondets midler vil komme fra personer som vedtar forelegg, herunder forenklede forelegg, for ulike typer mindre alvorlige forseelser og forbrytelser. Men alt etter hvor mye penger som vil tilflyte fondet, kan det også være aktuelt å bevilge penger til andre tiltak som tar sikte på å forebygge og reparere skadevirkninger etter ulike former for kriminalitet, slik som vegtrafikkriminalitet, arbeidsmiljøkriminalitet mv. Det vil i så fall gjøre ordningen mindre kontroversiell.

Selv om en rekke overtredelser ikke rammer en privat fornærmet, vil de indirekte få konsekvenser for den enkelte. Ved f.eks. skatteunndragelser vil samfunnet som sådant være skadelidende ved at midler unndras fra fellesskapet.

Som det fremgår ovenfor i kapittel 5.2, har man i Sverige valgt å avgiftsbelegge alle som blir gitt en sanksjon for overtredelser av bestemmelser som inneholder fengselsstraff i den generelle strafferammen. Arbeidsgruppens standpunkt er at det skal være tilstrekkelig at det er ilagt en reaksjon for en straffbar handling, uten hensyn til om denne kun kan medføre bot. Om man hadde lagt den svenske ordlyden til grunn hadde man imidlertid ikke innskrenket avgiftsgrunnlaget vesentlig. Bakgrunnen er at de alt overveiende antall straffebud i Norge inneholder fengselsstraff i den generelle strafferammen. Overtredelse av f.eks. vegtrafikkloven straffes med bøter eller fengsel inntil ett år. Som det fremgår av kapittel 6.5.10, har man en annen oppbyggning av straffelovgivningen i Sverige, hvoretter en avgrensning med å avgiftsbelegge kun handlinger som har fengselsstraff i strafferammen, får en reell betydning. Mht. avgrensning av avgiftsgrunnlaget til den generelle strafferamme vises det for øvrig til fremstillingen ovenfor og kapittel 6.5.6.

Som det fremgår ovenfor tilrås det at avgiftsplikten utløses i alle tilfeller hvor det er gitt en straffereaksjon. Dette medfører at alle straffereaksjoner medfører avgiftsplikt, dvs. forelegg, dom på bot, rettighetstap når dette idømmes istedenfor annen straff, betinget eller ubetinget fengsel og samfunnstjeneste. Vedtak om overføring av sak til mekling i konfliktråd jfr. strpl. § 71 a, er ingen straffereaksjon og utløser således ikke avgiftsplikt.

I Sverige har man valgt å unnta påtaleunnlatelsene fra avgiftsplikt, se ovenfor i kapittel 5.2. Etter arbeidsgruppens syn er det ikke grunn til å ha et slikt unntak i Norge. I Sverige har man knyttet avgiften til reaksjonssystemet ved at de minst alvorlige overtredelser – dvs. overtredelse av straffebud som kun har bøter i den generelle strafferammen samt handlinger som avgjøres med påtaleunnlatelse – ikke medfører avgiftsplikt. Avgiften må etter arbeidsgruppens mening løsrives fra alvorligheten i straffereaksjonene. Dersom det gis påtaleunnlatelse har påtalemyndigheten funnet at det er bevis for at den siktede er skyldig i å ha begått en straffbar handling. På denne bakgrunn er det ikke grunn til å unnta påtaleunnlatelsene fra avgiftsplikt. Avgiftsplikten bør imidlertid begrenses til vedtak om påtaleunnlatelse etter § 69. Ved påtaleunnlatelse etter § 70 vil gjerningspersonen ha flere andre forhold som han får en annen straffereaksjon for, slik at han uansett blir pålagt avgift.

Avgiften bør beregnes per reaksjon, og ikke en avgift per lovbrudd. Som det fremgår av kapittel 6.5.9 er det helt urealistisk at de mest aktive kriminelle vil ha evne til å betale en avgift per lovbrudd. Dertil kommer problemene med å avgjøre om det foreligger ett eller flere lovbrudd. Tilsvarende begrensning er valgt i Sverige, se kapittel 5.2 ovenfor.

I visse tilfeller kan det oppstå en viss usikkerhet om det skal ilegges avgift. Arbeidsgruppen tenker på tilfeller hvor det er gitt betinget dom eller dom på samfunnstjeneste, men dommen bringes inn for forhørsretten med begjæring om fullbyrding av straffen jfr. strl. § 54 nr. 2, eller fullbyrding av den subsidiære fengselsstraff, jfr. strl. § 28 c første ledd. Omgjøring av betinget dom etter § 54 nr. 2 forutsetter ikke at det er begått en ny straffbar handling. Således foreligger det ingen straffbar handling som kan utløse avgiftsplikt. Omgjøring av en betinget dom kan således ikke i seg selv begrunne ny avgift. Er det derimot tale om nye straffbare forhold, foreligger det brudd på hovedvilkåret for betinget dom jfr. strl. § 53 nr. 1. I så fall vil det gjerne bli avsagt ny felles dom jfr. strl. § 54 nr. 3, og i og med at denne inkluderer en handling som tidligere ikke er pådømt, skal det på nytt ilegges avgift.

En begjæring om fullbyrdelse av subsidiær fengselsstraff ved samfunnstjeneste, kan være begrunnet i at domfelte ikke overholder vilkårene for samfunnstjeneste eller at han har begått ny kriminalitet under gjennomføringstiden, se ordlyden i strl. § 28 c første ledd. Her skal det bare ilegges ny avgift dersom det er ny kriminalitet som har begrunnet begjæringen. Forutsetningen er likevel at den nye kriminelle handlingen pådømmes samtidig med at det treffes avgjørelse om begjæringen om fullbyrding av den subsidiære fengselsstraff, jfr. strl. § 28 c andre ledd. I motsatt fall vil jo den nye kriminelle handlingen komme til pådømmelse senere, og således utløse avgiftsplikt.

Også ved etterskuddsdom jfr. strl. § 64, kan det oppstå spørsmål om det skal ilegges avgift på nytt. Ved den egentlige etterskuddsdom, skulle alle handlinger vært pådømt under den forutgående dommen, se ordlyden i § 64 første ledd. I så fall skal det ikke tas ut avgift på nytt. Men omfatter dommen dels forhold som er begått forut for tidligere dom og dels forhold som er begått senere, skal det tas ut avgift på nytt.

7.3 Voldsofferfond eller Kriminalitetsofferfond?

Arbeidsgruppen vil altså tilrå at avgiftsplikten gjøres vid ved at alle som blir ilagt en straffereaksjon skal ilegges avgift. Det brede avgiftsgrunnlaget tilsier at midler fra fondet må kunne brukes til flere formål enn om det var tale om et Voldsofferfond, se nedenfor under punkt 7.5 om bruken av fondets midler. Dette bør få konsekvenser for hva man skal kalle fondet. Arbeidsgruppen antar at betegnelsen Kriminalitetsofferfond er et mer dekkende navn enn Voldsofferfond.

7.4 Avgiftens størrelse

Avgiftens størrelse må som nevnt først og fremst fastsettes ut fra hensynet til å sikre fondet en rimelig finansiering, se ovenfor under kapittel 6.6. Ved fastsettelsen av avgiftens størrelse må det dessuten tas hensyn til at det vil påløpe noen omkostninger med inndrivingen.

Som det fremgår av kapittel 6.6 må ikke avgiften settes så høyt at bare et mindretall vil være i stand til å gjøre opp for seg. Og i og med at avgiften ikke er av pønal karakter, bør avgiften være den samme for alle straffbare handlinger uavhengig av handlingens grovhet.

Ved vurderingen av hvor stor avgiften bør være, må man også ta i betraktning hvor stor andel av ilagt avgift som vil la seg inndrive. I denne forbindelse kan oppgjørsprosenten for bøter gi en viss veiledning. Arbeidsgruppen har henvendt seg til Statens innkrevingssentral, som i brev av 18. november 1996 opplyser:

«For 1995 var oppgjør på bøtekrav fordelt som følger:

Tabell -7 

Maskinelt (dvs. frivillig innen forfall):	76%
Avdrag:	7%
Utleggstrekk (trekk i lønn eller trygd):	10%
Annen tvang:	7%

Innenfor annen tvang ligger de saker der det ikke har vært mulig å iverksette trekk, men oppgjør lykkes ved f.eks. trussel om soning/utlegg. Etter en viss periode hvor en har forsøkt å innhente opplysning om arbeidsgiver/trygdeytelser blir det sendt en siste purring som varsler om at saken vil bli begjært avsonet. Dette fører til at en del betaler, mens de resterende blir oversendt politiet med anmondning om å innkalle til soning av subsidiær fengselsstraff. Også dette fører til en god del innbetalinger, slik at den andelen som til slutt soner ligger på under 1% av totalt innregistrerte bøtekrav. Soning iverksettes vanligvis innenfor det siste året før kravet foreldes (bøter har hhv. 3 og 5 års foreldelse). Kun et fåtall av kravene blir oppgjort ved utlegg i løsøre eller fast eiendom.

Inndrivingsprosent:

Endelig oppgjørsprosent for bøtekrav ligger på ca. 98%. De ca. 2% som avskrives uten pengeoppgjør vil være saker som er sonet, saker der politiet ikke har iverksatt soning, eller saker der skyldner er bosatt i land utenfor Norden, hvor tvangsinndriving ikke lar seg gjennomføre.»

Man kan etter dette gå ut fra at en meget stor andel av ilagt avgift lar seg inndrive. Arbeidsgruppen bemerker dog at oppgjørsprosenten på 98% relaterer seg til ilagte bøter som fastsettes under hensynstagende til gjerningspersonens betalingsevne jfr. strl. § 27. Arbeidsgruppens forslag innebærer at alle – uavhengig av betalingsevne – blir ilagt avgift. Det er likevel grunn til å vise til oversikten i tabell 6.4 i kapittel 6.5.7 hvor det fremgår at den modellen som arbeidsgruppen foreslår, innebærer at den vesentligste del av fondets midler kommer fra personer som har vedtatt forelegg. Ut fra beregningen i denne tabellen er det tale om ca. 94 millioner kroner.

Avgiften vil på denne bakgrunn neppe få noen uheldig sosial profil. Dersom gjerningspersonen ikke har midler, vil ikke avgiften la seg inndrive. Og det vil ikke være noen subsidiær fengselsstraff å avsone dersom avgiften ikke betales. Avgiften vil heller ikke medføre noen økning av soningen av subsidiær fengselsstraff, da deknl. § 2-8 bestemmer at bøter skal dekkes før krav på skatt eller offentlig avgift.

Arbeidsgruppen mener at avgiften bør knyttes opp mot rettsgebyret, og avgiften fastsettes til 1 R. Dette utgjør per 1. januar 1997 kr. 505,-, jfr. lovendring av 20. desember 1996 nr. 105. I Sverige har man lovfestet avgiften til SEK 300,-. Dersom avgiften skal forhøyes, må det skje ved lovendring. Fordelen med å knytte avgiften til R, er at denne blir justert for hvert år uten at man behøver å endre lovteksten. Endring av R skjer gjennom kongelig resolusjon på bakgrunn av hvert års budsjettbehandling i Stortinget.

7.5 Hva skal fondets midler anvendes til?

Det andre sentrale spørsmålet er hva fondets midler skal brukes til. Ut fra den modell som foreslås valgt, vil fondet få tilført ca. 100 millioner kroner per år.

Arbeidsgruppen foreslår for det første at en del av fondsmidlene skal brukes til å finansiere den statlige voldsoffererstatningen. Per idag utgjør dette ca. 37 millioner kroner, jfr. ovenfor under kapittel 4.5.3. Det vil følgelig bli et betydelig beløp igjen i fondet etter at det er avsatt midler til erstatning. Arbeidsgruppen foreslår derfor at det vurderes foretatt en viss utbygging av dagens ordning, enten slik at flere faller inn under ordningen, eller at taket på kr. 200.000,- heves. 2 Arbeidsgruppen går ikke nærmere inn på dette, idet disse spørsmålene krever en særskilt utredning, men understreker at eventuelle endringer av dagens ordning bør utstå til man har fått erfaringer om hvor store midler som vil tilflyte fondet per år. Først da har man grunnlag for å ta stilling til hvilke endringer som bør foretas. Poenget er at ordningen med voldsoffererstatning bør være selvfinansierende gjennom avgiften til fondet.

Ved en eventuell endring av den statlige voldsoffererstatning, bør ordningen dessuten lovfestes. Arbeidsgruppen viser til at tilsvarende ordninger i de øvrige nordiske land er lovfestet, og det synes mer hensiktsmessig å fastsette disse regler gjennom lov fremfor kgl. res. slik ordningen er i dag. 3

Dersom en del av fondsmidlene skal dekke den nåværende erstatningsordning, må det likevel bestemmes at staten skal stå som garantist for utbetaling av voldsoffererstatning. Det vil nemlig være uheldig å gjøre voldsoffererstatningen avhengig av fondets inntekter. I så fall kunne man risikert at i et år med sviktende inntekter, ville det ikke bli utbetalt erstatning til alle som burde falle inn under voldsoffererstatningsordningen.

Arbeidsgruppen vil også fremheve at den foreslåtte finansieringen av voldsoffererstatningsordningen vil medføre en besparelse for staten tilsvarende beløpet som i dag utbetales i erstatning. De ressurser som på denne måten frigjøres, bør etter arbeidsgruppens mening øremerkes for voldsoffer/kriminalitetsoffertiltak. Dette vil medføre at nytteverdien av fondet øker og bidra til at motforestillingene mot ordningen avdempes.

Selv med en utbygging av dagens voldsoffererstatning, vil det være betydelige midler igjen i fondet. Arbeidgruppen antar at disse midler bør brukes til generelle støttetiltak som kommer kriminalitetsofre til gode. Det kan f.eks. bli tale om støtte til incestsentre, voldtektsmottak, voldsofferforeninger, krisesentre mv. Det må antas at praksis fra Sverige også vil kunne være veiledende for hvilke støttetiltak som kan være aktuelle i Norge, se kapittel 5.1 og kapittel 6.3.2 ovenfor. Spesielt bemerkes at bidrag fra fondet ikke bør gis som varig driftsstøtte. Fondsmidler bør først og fremst kunne bidra til å utprøve nye tiltak samt prøve ut nye arbeidsmetoder innenfor eksisterende tiltak, informasjonstiltak mv.

Dertil bør fondsmidlene kunne brukes til å finansiere forskningsprosjekt som omhandler kriminalitetsofre og tilgrensede områder. Gjennom forskning kan det fremskaffes ny kunnskap som igjen kan bidra til en mer effektiv innsats mht. å avbøte skadevirkninger av kriminalitet.

7.6 Ileggelse og inndriving av avgiften

Avgiften til fondet er ikke å anse som straff, slik at det ikke er påkrevd å ilegge denne ved dom jfr. kapittel 6.4 ovenfor. På den andre siden er det ikke noe til hinder for at man bestemmer at domstolene ex officio skal ilegge avgift når det avsies fellende straffedom, eller at påtalemyndighet tar med krav på innbetaling av avgift ved utferdigelse av forelegg.

Arbeidsgruppen mener at det er mest hensiktsmessig at avgiften ilegges av Statens innkrevingssentral. Det ville påført domstolene et merarbeid om man skulle gi dom for avgiften, samtidig som Innkrevingssentralen uansett måtte behandle saken når det ilegges avgift til et offentlig fond, jfr. pti. § 30-3.

Når det utferdiges forelegg, kan det imidlertid være aktuelt at påtalemyndigheten tar med krav om betaling av avgift til fondet. Arbeidsgruppen forutsetter at dette spørsmålet avklares nærmere i høringsrunden. Poenget er at man må sørge for at det administrative arbeidet med å ilegge avgift minimaliseres.

For øvrig vil det være tale om lovbundne vedtak som ikke åpner for skjønn. For å ilegge avgiften vil det være tilstrekkelig å konstatere at det er ilagt en reaksjon for en straffbar handling, og at denne er rettskraftig. I stor grad må man anta at arbeidet kan edb-baseres, se nærmere kapittel 8.2.

For å sikre en billig og effektiv overprøving av vedtaket, foreslås det at spørsmålet om vilkårene for å ilegge avgiften er oppfylt, kan forelegges for forhørsretten. I og med at det som nevnt er tale om lovbundne vedtak, vil rettslig overprøving neppe ha stor betydning. Det kan imidlertid tenkes at det ved en feil er ilagt avgift to ganger for samme handling, man har f.eks. oversett at saken er anket inn for lagmannsretten, og at avgift allerede er ilagt etter by-/herredsrettens dom.

Innkrevingssentralen må for øvrig gis effektive fullmakter for å forestå innkrevingen av avgiften. Arbeidsgruppen tilrår at SI gis fullmakter i samsvar med det som i de senere år er vedtatt for andre krav som SI er pålagt å inndrive, se f.eks. lov om innkreving av underholdsbidrag m.v. av 9. desember 1955 nr. 5 § 8 tredje ledd slik den lyder etter lovendring 11. juli 1993 nr. 103, lov om aksjeselskaper av 4. juni 1976 nr. 59 § 11-14 slik den lyder etter lovendring av 18. mars 1994 nr. 4. 4 I departementets høringsbrev av 11. desember 1996 er det for øvrig foreslått å gi tilsvarende fullmakter for så vidt gjelder innkreving av bøter.

7.7 Administrering av fondet

Et fond etter den modell som arbeidsgruppen foreslår medfører ulike administrative oppgaver, se nærmere kapittel 6.8 ovenfor. For den del av fondet som skal gå til dekning av statens utgifter til voldsoffererstatning, vil det bare være tale om å kanalisere midler til det eksisterende forvaltningsapparat. Innenfor dette apparatet vil ikke opprettelse av fondet i seg selv påkreve noen endring.

De administrative oppgaver vil knytte seg til utdeling fra fondet til konkrete prosjekter. Arbeidsgruppen foreslår at disse arbeidsoppgaver løses gjennom den eksisterende Voldsoffererstatningsnemnda, men slik at denne suppleres med flere medlemmer når det er tale om bevilgning av midler til annet enn individuell voldsoffererstatning, jfr. kapittel 6.8.3 ovenfor. I praksis vil dette være en ordning som ligner den svenske reguleringen, jfr. förordning om brottsofferfondet 2 §, inntatt som vedlegg til nærværende utredning.

I forkant av utdeling fra fondet kreves det tilrettelegging og bearbeiding av innkomne søknader. Viderer kreves det at det utarbeides budsjett, årsrapport mv., se kapittel 6.8.2 ovenfor. Arbeidsgruppen fore­slår at disse arbeidsoppgavene legges til Justisdepartementet som allerede i dag bistår den statlige Voldsoffererstatningsnemnda. Det vises i denne forbindelse til fremstillingen i kapittel 6.8.3 ovenfor. Hvor ofte det skal foretas utdeling og nærmere kriterier for å få tildelt midler, bør fastsettes gjennom forskrifter.

Når enkeltprosjekter eller organisasjoner får støtte av fondet, må det utarbeides rapporteringsrutiner mv. slik at det sikres kontroll med at midlene brukes i samsvar med forutsetningene som ligger til grunn for tildelingen. Arbeidsgruppen antar at de nærmere enkeltheter bør reguleres i forskrift. I denne forbindelse kan det vises til reguleringen i Sverige, se forordningen som er trykket som vedlegg til denne utredning.

Det er ikke gitt at det i det enkelte år vil være tilstrekkelig antall kvalifiserte prosjekter som fortjener støtte fra fondet. På denne bakgrunn kan man ikke utelukke at fondet vil vokse noe over tid. I så fall vil det være påkrevd å forvalte midlene med sikte på å sikre best mulig avkastning. Arbeidsgruppen antar at denne tjenesten kan kjøpes på det private markedet, eventuelt legges til et av de øvrige statlige fond, jfr. kapittel 6.8.2 ovenfor.