4 Oversikt over eksisterende regelverk og ordninger som ivaretar voldsofres interesser

4.1 Innledning

Arbeidsgruppen gir i dette kapittel en kort oversikt over deler av det eksisterende regelverk og ordninger som skal søke å ivareta voldsofres interesser. Flere av de omtalte ordninger retter seg mot kriminalitetsofre i sin alminnelighet, mens gruppen fokuserer i dette kapittel på voldsofre spesielt.

4.2 Informasjon til voldsofre

I utgangspunktet har politiet en alminnelig informasjonsplikt som er nedfelt i politiinstruksen som er fastsatt ved kronprinsregentens resolusjon av 22. juni 1990, § 12-1 første ledd som lyder:

«Politiet plikter å bistå publikum med veiledning og hjelp så langt tjenesten og omstendighetene ellers tillater dette.»

Den generelle informasjonsplikten vil bl.a. innebære at fornærmede orienteres om gangen i en straffesak. Ut over dette er det i strpl. § 236 og pti. § 8-7 inntatt mer konkrete informasjonsregler. Her fremgår bl.a. at fornærmede skal underrettes om adgangen til å få pådømt erstatningskrav i straffesaken mot gjerningspersonen og om adgangen til å søke erstatning gjennom den statlige voldsoffererstatningsordningen, jfr. nedenfor under punkt 4.5.1 og 4.5.3. I sedelighetssaker fremgår det av pti. § 8-8 at fornærmede skal gjøres kjent med bistandsadvokatordningen, jfr. punkt 4.3 nedenfor.

Fornærmede skal videre holdes orientert om den påtalemessige behandlingen av saken. Etter strpl. § 264 a første ledd skal påtalemyndigheten underrette fornærmede om at det er tatt ut tiltale og at fornærmede kan gjøre seg kjent med tiltalebeslutningen. Videre skal fornærmede etter begjæring gjøres kjent med sakens dokumenter, såfremt dette kan skje uten skade eller fare for sakens behandling ved retten eller for en tredjeperson, se strpl. § 264 a andre ledd. Ved henleggelse skal fornærmede underrettes om klageretten i strpl. § 59 a, jfr. pti. § 17-2. Det samme gjelder ved påtaleunnlatelse, jfr. pti. § 18-5. For det tilfellet at påtalemyndigheten avslår å ta med fornærmedes krav om erstatning i straffesaken, jfr. strpl. § 427 andre ledd og nedenfor under punkt 4.5.1, skal fornærmede straks underrettes om dette og om at avgjørelsen kan påklages til overordnet påtalemyndighet.

For å imøtekomme informasjonsbehovet har alle politidistrikt utarbeidet en kort, lokal informasjonsfolder hvor det bl.a. er opplyst hvor voldsofre kan søke hjelp, veiledning og informasjon. Folderen inneholder opplysninger om institusjoner som kan yte hjelp, samt adresser og telefonnumre til disse, så som sykehus/legevakt, krisesentre o.l. Folderen deles ut til folk som tar kontakt med politiet.

Videre har Justisdepartementet utarbeidet en generell brosjyre til kriminalitetsofre. Den gir opplysninger om hvordan man skal gå frem ved anmeldelse, saksgangen i en eventuell straffesak, hvordan man som offer kan få hjelp, og hvilke erstatningsordninger som eksisterer. Brosjyren er sendt alle politidistrikt, lensmannskontor, fylkesmenn og sosialkontor.

4.3 Rett til bistandsadvokat i straffesak

Regler om fornærmedes rett til bistandsadvokat ble ved lov av 12. juni 1981 nr. 66 inntatt i straffeprosessloven av 1887 gjennom vedtakelse av §§ 113-116. Med visse endringer, ble reglene ved ikrafttredelsesloven av straffeprosessloven fra 1981, inntatt som et nytt kapittel 9 a. 1

Bestemmelsen i strpl. § 107 a regulerer adgangen til å få oppnevnt bistandsadvokat på det offentliges bekostning. 2 Politiet skal gjøre fornærmede kjent med retten til å la seg bistå av advokat ved anmeldelse av forholdet, jfr. strpl. § 107 a tredje ledd. Paragraf 107 a første ledd lyder:

«I saker om overtredelse av straffeloven §§ 192 til § 199, 207, 209 eller 212 annet ledd annet og tredje punktum har fornærmede rett til hjelp fra advokat dersom fornærmede ønsker det. I andre saker kan retten på begjæring oppnevne advokat for fornærmede hvis det er grunn til å tro at fornærmede som følge av handlingen får betydelig skade på legeme eller helbred og det anses å være behov for advokat.»

Etter første punktum har altså fornærmede i visse sedelighetssaker krav på bistandsadvokat. 3 Andre punktum gir en skjønnsmessig adgang til å oppnevne bistandsadvokat i visse saker. 4 Vilkåret er at det er grunn til å tro at fornærmede som følge av handlingen får betydelig skade på legeme eller helbred, og at det ansees å være behov for advokat. Hvorvidt det fore­ligger betydelig skade må avgjøres ut fra strl. § 9 som lyder: 5

«Ved betydelig Skade paa Legeme eller Helbred forstaaes i denne Lov Skade, hvorved nogen mister eller faar væsentlig Svækkelse paa Syn, Hørsel, Taleevne eller Evne til at forplante sin Slægt, bliver vanfør, udyktig til at fortsætte sit Erhverv eller i høi Grad vansiret, falder i livsfarlig eller langvarig Sygdom eller bliver påført alvorlig psykisk skade.

Som betydelig Skade ansees det ogsaa, naar Forbrydelsen øves mod en svanger Kvinde, og Fosteret som Følge heraf faar Skade eller gaar tilgrunde.»

Dette medfører at det kun er i de mest alvorlige voldssaker det er aktuelt å oppnevne bistandsadvokat. På tidspunktet spørsmålet om bistandsadvokat kommer opp, kan det imidlertid være uklart om det vil inntre skade som nevnt i § 9. Det er derfor tilstrekkelig at det er grunn til å tro at det vil inntre slik skade. 6 For øvrig vil det bero på en konkret vurdering om det skal oppnevnes bistandsadvokat. Ved vedtakelsen av loven uttalte Justisdepartementet:

«.. at det som hovedregel vil være behov for advokat der fornærmede er påført betydelig skade. I slike tilfeller vil fornærmede blant annet ofte ha et komplisert erstatningskrav.» Ot.prp. nr. 33 (1993-94) s. 50 andre spalte.

At siktede neppe vil kunne betale erstatning, er ikke tilstrekkelig begrunnelse for å avslå begjæring om bistandsadvokat når grunnvilkåret om skadens omfang er oppfylt, se Rt. 1996 s. 1056.

Bistandsadvokatens oppgaver, rettigheter og plikter fremgår av strpl. § 107 c: 7

«Fornærmedes advokat skal vareta fornærmedes interesser i forbindelse med etterforsking og hovedforhandlig i saken. Advokaten skal også gi fornærmede slik annen hjelp og støtte som er naturlig og rimelig i forbindelse med saken.

Advokaten skal varsles om og har rett til å være til stede ved politiets og rettens avhør av fornærmede under etterforskingen. Advokaten har også rett til å være til stede ved hovedforhandlingen i saken. Når bevisførselen er avsluttet, kan retten bestemme at advokaten skal fratre.

Ved avhør av fornærmede har advokaten rett til å stille ytterligere spørsmål. Advokaten har rett til å protestere mot spørsmål som ikke kommer saken ved eller som er stilt på en utilbørlig måte. Under avhør i retten må fornærmede ikke uten rettens samtykke rådføre seg med sin advokat før vedkommende svarer på spørsmål.

Fornærmedes advokat skal gis adgang til å uttale seg om prosessuelle spørsmål som angår fornærmede. Advokaten skal videre gis adgang til å uttale seg om borgerlige rettskrav som tilkommer fornærmede også når kravet fremmes av påtalemyndigheten.»

Som det fremgår skal advokaten bistå både under etterforskingen og under hovedforhandlingen. Forut for hovedforhandlingen vil nok bistandsadvokatens hovedoppgave være å informere fornærmede, herunder formidle kontakt mellom fornærmede og hjelpeapparatet. 8 Under forberedelsen til hovedforhandlingen vil tilrettelegging av behandlingen av et eventuelt erstatningskrav være en viktig oppgave. 9 Bistandsadvokaten skal ivareta fornærmedes interesser under hovedforhandlingen slik at han ikke påføres unødvendig belastning. 10 Etter hovedforhandlingen er det bistandsadvokatens oppgave å informere fornærmede om virkningen av sakens utfall, eventuelt bistå med å fremsette søknad om voldsoffererstatning fra staten. 11

4.4 Besøksforbud

I tilknytning til den nevnte lovendring av 1. juli 1994 nr. 50, ble det også foretatt endringer i strl. § 33 og vedtatt en ny strpl. § 222 a som tar sikte på å verne fornærmede mot gjerningspersonen.

Etter strl. § 33 jfr. § 16 nr. 2 kan domfelte som tilleggsstraff forbys å oppholde seg i bestemte områder dersom handlingen viser at opphold der kan være til særlig fare eller plage for andre. Bestemmelsen antas særlig å kunne få anvendelse i familievold- og kvinnemishandlingssaker, men er ikke begrenset til disse tilfeller. Overtredelse av forbudet straffes etter strl. § 342 andre ledd. 12

Forbud som nevnt i strl. § 33 må ilegges ved dom. Men det kan være behov for et midlertidig forbud om opphold på bestemte steder. På denne bakgrunn ble det inntatt et nytt kapittel i straffeprosessloven – kapittel 17 a om besøksforbud. Etter § 222 a kan påtalemyndigheten nedlegge besøksforbud. 13 Bestemmelsen lyder:

«Påtalemyndigheten kan forby en person å oppholde seg på et bestemt sted, forfølge, besøke eller på annet vis kontakte en annen person, hvis det på grunn av særlige forhold antas å foreligge risiko for at den forbudet vil rette seg mot, ellers ville begå en straffbar handling overfor, forfølge eller på annet vis krenke den andres fred. Forbudet kan ilegges på begjæring av den forbudet skal beskytte, eller når det finnes påkrevet av allmenne hensyn. Forbudet skal gjelde for en bestemt tid, høyst ett år av gangen.

Påtalemyndigheten må snarest mulig og senest 3 dager etter beslutningen bringe saken inn for forhørsretten som avgjør spørsmålet ved kjennelse. §§ 174, 175 første ledd, 177, 181 annet ledd og 184 gjelder tilsvarende så langt de passer. Spørsmålet om forbudet kan også bringes inn for retten på begjæring av den forbudet skal beskytte.»

Overtredelse av forbud nedlagt med hjemmel i § 222 a straffes etter strl. § 342 andre ledd.

4.5 Økonomisk kompensasjon for skaden

4.5.1 Erstatning fra gjerningspersonen

Etter vanlige erstatningsrettslige regler vil gjerningspersonen være erstatningsansvarlig overfor den han påfører skade. Hvilke tap som skal erstattes er regulert i skadeserstatningsloven av 13. juni 1969 nr. 26 kapittel 3 jfr. kapittel 5. På nærmere vilkår har skadelidte krav på erstatning for skade på person, jfr. skl. § 3-1 jfr. § 3-3, ménerstatning jfr. skl. § 3-2 jfr. § 3-3 og oppreisning jfr. skl. § 3-5. De etterlatte kan kreve erstatning etter skl. § 3-4. 14

Selv om voldsofre i utgangspunktet har krav på erstatning fra skadevolder på lik linje med andre som er påført personskade, vil de likevel ofte oppleve at det ikke oppnås dekning for kravet hos gjerningspersonen. På denne bakgrunn uttalte departementet i forbindelse med etablering av den statlige voldsoffer­erstat­ningsordning at:

«Ofre for straffbare handlinger står derfor erstatningsrettslig i en særlig ugunstig stilling.» St.prp. nr. 39 (1975-76) s. 11 første spalte.

Velger skadelidte å fremme krav mot gjerningspersonen, kan flere regelsett være til hjelp for erstatningssøkeren. Etter reglene i straffeprosessloven kapittel 29 kan skadelidte velge om han vil forfølge kravet selv, jfr. strpl. § 428, eller begjære at påtalemyndigheten fremmer kravet, jfr. strpl. § 427. Det er grunn til å understreke at påtalemyndigheten som hovedregel har plikt til å fremme krav fra den umiddelbart skadelidende. 15 Begjæring om pådømmelse av erstatningskrav kan bare avvises av påtalemyndigheten i de tilfeller som er nevnt i § 427 andre ledd:

«Krav mot siktede fra den som er umiddelbart skadelidende ved den straffbare handling kan bare nektes tatt med dersom kravet er åpenbart ugrunnet, eller dersom det ville være til uforholdsmessig ulempe for behandlingen av straffesaken om kravet ble fremmet i forbindelse med denne. Den umiddelbart skadelidende skal straks underrettes om en slik beslutning.»

Av forarbeidene fremgår det at kravet kan avvises når det:

«... f.eks. [vil] være nødvendig med en bevisføring for å få klarlagt et relativt lite erstatningsbeløp, eller pådømmelse av kravet byr på komplikasjoner på grunn av den fornærmedes eget forhold i forbindelse med skadevoldelsen ...», se Ot.prp. nr. 35 (1978-79) s. 236 andre spalte.

Dette gir en relativ snever adgang til å nekte å fremme erstatningskrav fra fornærmede. For det tilfellet at fornærmede har vært bistått av bistandsadvokat, se ovenfor under punkt 4.3, vil denne kunne forestå forberedelsen av pådømmelsen av kravet.

Er erstatningskravet pådømt i straffesaken, kan Statens innkrevingssentral forestå inndrivelsen om den berettigede ønsker det, se strpl. § 455 tredje ledd andre punktum jfr. pti. § 30-11

For det tilfellet at erstatningskravet fremmes utenfor straffesaken, kan voldsofre ha krav på fri rettshjelp, jfr. lov av 13. juni 1980 nr. 35. Ut over de generelle regler i denne loven, er det med hjemmel i § 6 andre ledd iverksatt et særskilt rettshjelptilbud bl.a. i forbindelse med straffesaker vedrørende kvinnemishandling. I rundskriv G-73/96 s. 95 er begrepet kvinnemishandling definert på denne måten:

«Med kvinnemishandling siktes i denne forbindelse særlig til fysisk mishandling, tvang og trusler (straffeloven kap. 21, 22 og 25) fra person som kvinnen er gift med eller lever sammen med. Rettshjelptilbudet skal også omfatte advokatbistand til f.eks. prostituerte som utsettes for mishandling, trusler og tvang fra kunder og halliker. Tilbudet gjelder videre for eldre kvinner som blir utsatt for mishandling, trusler og tvang fra voksne barn. Derimot tar ordningen ikke sikte på straffbare handlinger mot kvinner i andre forbindelser.»

Om rettshjelptilbudet i slike saker fremgår det av rundskrivet:

«... tilbudet går ut på at kvinnen skal gis fri rettshjelp uten behovsprøving dvs. uten hensyn til hvilken inntekt og formue hun har. Det skal heller ikke betales egenandel for den advokatbistand hun får, jf. forskrift om fri rettshjelp kapittel 2 om egenandel § 2-1.

Kvinnen har rett til fri rettshjelp uten behovsprøving, både i forbindelse med at forholdet anmeldes til politiet, og i forbindelse med senere politiavhør m.v. Advokaten skal ivareta den fornærmedes interesser i forbindelse med etterforskningen i saken, og gi kvinnen den hjelp og støtte som ellers er naturlig og rimelig i forbindelse med saken. Kvinnen kan også la seg bistå av advokat på det offentliges bekostning under hovedforhandlingen i straffesaken mot gjerningsmannen.

I forbindelse med saker som omfattes av det særlige rettshjelptilbudet, vil kvinnen ofte ha behov for rettshjelp i forbindelse med spørsmål som relaterer seg til annet enn det rent strafferettslige f.eks. spørs­mål om oppløsning av ekteskap mv. Rettshjelp til å få behandlet slike spørsmål forutsettes gitt etter de vanlige regler i rettshjelploven.»

«Advokaten kan selv innvilge inntil 10 timer fritt rettsråd, jf. rettshjelploven § 14 annet ledd, jf. forskrift om fri rettshjelp kapittel 4 om advokaters adgang til å innvilge fritt rettsråd § 4-2. Advokaten må imidlertid heller ikke i disse sakene gi fritt rettsråd i større utstrekning enn det som er rimelig og nødvendig. Dette må fylkesmannen vurdere nærmere ved behandling av søknader og ved salærfastsettingen. Det vises i den forbindelse til kap. VII pkt. 3.3.

Den bistand en mishandlet kvinne etter det foranstående kan gis, vil etter rettshjelplovens system dels kunne karakteriseres som fritt rettsråd og dels som fri sakførsel. Departementet har imidlertid av administrative grunner funnet det mest hensiktsmessig at alle utgifter blir dekket som fritt rettsråd. Det er således fylkesmannen som skal fastsette salæret.» Rundkriv G-73/96 s. 95-96.

Også overfor voldsofre er det iverksatt et spesielt rettshjelpstilbud med hjemmel i § 6 andre ledd. Med begrepet voldsoffer forstås de personer som omfattes av § 1 i forskrift om erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling, jfr. punkt 4.5.3 nedenfor. Om rettshjelpstilbudet i disse saker hitsettes fra rundskrivet s. 96-97:

«...voldsofre skal ha krav på fri rettshjelp uten behovsprøving, dvs. uten hensyn til søkerens inntekt og formue, ved erstatningssøksmål mot skadevolder, jf. rettshjelploven § 18 første ledd nr. 2. Det skal heller ikke betales egenandel av den advokatbistand som ytes, jfr. forskrift til lov om fri rettshjelp kapittel 2 om egenandel § 2-1. Dersom det er reist straffesak mot skadevolderen, er det en forutsetning at erstatningskravet er begjært tatt med i straffesaken mot skadevolder, jfr. straffeprosessloven kapittel 29, men at kravet likevel enten ikke er fremmet av påtalemyndigheten eller ikke i sin helhet pådømt av retten.

Det utvidede rettshjelptilbudet til voldsofre gjelder i tillegg til fri sakførsel også fritt rettsråd, jf. rettshjelploven § 13 annet ledd, ved nødvendig rådgivning og bistand fra advokat til vurdering av om det skal fremmes erstatningssøksmål mot skadevolder eller til å få kravet fremmet i straffesak mot skadevolder.»

«Advokaten kan selv innvilge inntil 7 timer fritt rettsråd i saker som nevnt ovenfor, se rettshjelploven § 14 annet ledd, jf. forskrift til lov om fri rettshjelp kapittel 4 om advokaters adgang til å innvilge fritt rettsråd § 4-1.»

4.5.2 Kompensasjon gjennom offentlige trygdeytelser og forsikring

Voldsofre kan ha krav på ytelser etter folketrygdloven dersom vilkårene for å få den enkelte ytelse er oppfylt. De ytelser som først og fremst kan være aktuelle er medisinsk stønad etter kapittel 2. Medfører skaden arbeidsfravær, kan det ytes sykepenger etter kapittel 3. Ved de mest alvorlige skader kan det bli tale om ytelser under attføring etter kapittel 5A og 5B, eller uførepensjon etter kapittel 8. Men som Justisdepartementet uttalte i tilknytning til etableringen av voldoffererstatningen,

«... er det klart at ... [trygdedekningen] ikke helt ut dekker ethvert inntektstap som en skadelidt påføres. Trygdene gir ikke, og tar heller ikke sikte på å gi, full erstatning for ethvert inntektsbortfall. De som blir påført personskade som medfører fravær fra arbeidet på grunn av arbeidsuførhet for kortere eller lengre tid (og som ikke får full lønn under sykdom), vil derfor regelmessig lide et tap. Dersom skadelidte skal bli stilt i samme eller tilsvarende økonomiske situasjon som før skaden, har skadelidte behov for erstatning i tillegg til trygdeytelsene.» St.prp. nr. 39 (1975-76) s. 11 første spalte.

Denne vurderingen er dekkende også i dag. I NOU 1992: 16 s. 63 andre spalte uttales det bl.a.:

«Men trygden dekker ikke ethvert økonomisk tap. Visse utgifter dekkes i det hele tatt ikke, slik som f.eks. vanlig tannbehandling, se blant annet lov om tannhelsetjenesten av 3. juni 1983 § 1-3, jfr. § 2-1. Videre gir ikke alltid de trygdeytelser man får, full kompensasjon for de inntekter de skal erstatte. Folketrygdloven dekker heller ikke erstatning for skade av ikke-økonomisk art, bortsett fra ménerstatning ved yrkesskade etter folketrygdlovens § 11-8.»

Videre ble det uttalt at:

«Kriminalitetsofre behandles i forhold til folketrygdlovens ytelser som enhver annen søker/trygdet. Det kan imidlertid stilles spørsmål om kriminalitetsofre har særlig behov som ikke tas tilstrekkelig vare på av det eksisterende system. Utvalget vil derfor ... anbefale at trygdemyndighetene nøye prøver de trygdetekniske sider ved lov om folketrygd, anvendt på kriminalitetsofre. Forbedringer kan tenkes gjennom­ført med henblikk på rett til refusjon og andre ytelser, og legers takster for behandling og utstyr.» NOU 1992: 16 s. 65 andre spalte.

Utenom folketrygden kan den enkelte skadelidte ha private pensjonsordninger eller pensjonsordninger gjennom arbeidsgiver, som kan dekke en del av tapet. Dessuten kan det foreligge forsikringsavtaler som sikrer skadelidte – eventuelt hans etterlatte – ytelser ved uførhet eller død, se forsikringsavtaleloven av 16. juni 1989 nr. 69, § 10-1 andre ledd. Det vil imidlertid bero på den enkelte skadelidte om han har tegnet personforsikring. I mange tilfeller må det antas at det ikke foreligger noen forsikring som kan dekke tap som følge av personskade etter vold. Og har gjerningspersonen tegnet ansvarsforsikring, vil selskapet normalt ha fraskrevet seg ansvar for skade som er voldt forsettlig eller grovt uaktsomt ved en straffbar handling.

4.5.3 Den statlige voldsoffererstatning

Ordningen med erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling, ble etablert ved kgl. res. av 11. mars 1976, se nærmere St.prp. nr. 39 (1975-76). Ordningen trådte ikraft 1. april 1976 og gjelder for skader oppstått ved straffbare handlinger begått etter 1. januar 1975. 16 Ordningen ble endret ved kgl. res. 23. januar 1981. Ved kgl. res. av 6. desember 1985 nr. 2077 ble den øvre beløpsgrensen for hvert enkelt skadetilfelle hevet fra kr. 100.000,- til kr. 150.000,- og ved kgl. res. av 26. november 1993 nr. 1067 ble grensen hevet fra kr. 150.000,- til kr. 200.000,-. 17

Da ordningen i sin tid ble innført ble det vurdert om man skulle gi skadelidte rettskrav på erstatning fra staten, eller om erstatning skulle gis etter en rimelighetsvurdering. Justisdepartementet kom

«... til at ordningen – iallfall i første omgang – bør baseres på billighet. Man legger først og fremst vekt på at også en billighetsordning kan etableres slik at den gir skadelidte en rimelig erstatningsdekning. Når dette sentrale formål kan oppfylles med billighetsordning, synes det rimelig at staten står noe friere ved vurderingen av om og i tilfelle i hvilken utstrekning erstatning bør gis. En må her bl.a. ta i betraktning at det ikke skulle være grunn til å frykte noen vilkårlighet fra det organ som avgjør saken. Det er dessuten ikke meningen at erstatning skal gis bare når det er økonomisk trang til stede. Det normale bør være at vanlige tap som personskaden har påført skadelidte, blir dekket (for så vidt ikke skadevolder, trygder m.v. dekker skaden). Derimot vil erstatningen – dersom det etter en samlet vurdering finnes rimelig – kune settes ned eller endog avslås, når behovet for erstatning er lite, f.eks. dersom skadelidte har meget god økonomi eller det dreier seg om et mindre tap (selv om det overstiger minstebeløpet).» St.prp. nr. 39 (1975-76) s. 12 første spalte.

Når det kan gis erstatning fremgår av forskriften § 1: 18

«I den utstrekning det finnes rimelig yter staten erstatning etter disse forskriftene for personskade voldt ved forsettlig legemskrenking eller ved annen straffbar handling som bærer preg av vold eller tvang. Det samme gjelder personskade oppstått i forbindelse med hjelp til politiet under arrestasjon, ved avverging eller forsøk på avverging av en straffbar handling, eller ved lovlig pågripelse eller forsøk på dette.

Erstatning kan ytes også når handlingen er begått i sinnssykdom eller bevisstløshet (straffelovens § 44) eller av en person under 14 år (straffelovens § 46), såfremt den bortsett fra dette ville vært straffbar som nevnt. I den utstrekning det finnes rimelig, kan erstatning ytes også i andre særlige tilfelle for skade voldt ved handling som bærer preg av vold eller tvang selv om den som voldte skaden ikke kan straffes, forutsatt at skaden har medført døden eller betydelig personskade.

Dersom personskaden medfører døden, kan erstatning ved tap av forsørger ytes til den eller dem som avdøde ved dødsfallet helt eller delvis forsørget eller hadde lovbestemt plikt til å forsørge.»

Som det fremgår gis det i utgangspunktet bare erstatning for personskade etter forsettlig legemskrenkelse eller annen straffbar handling som inneholder element av vold eller tvang. 19 I tillegg til erstatning for personskade kan det også gis erstatning for skade på klær, proteser og andre personlige bruksting som skadelidte hadde på seg da skaden ble voldt, jfr. forskriften § 2. 20 Det er ikke noe vilkår for erstatning at gjerningspersonen er kjent eller er blitt dømt for handlingen. 21 Erstatning gis i utgangspunktet bare for skade voldt i riket, se § 3. 22

Som hovedregel er det krav om at den straffbare handling uten unødig opphold er anmeldt til politiet, og at erstatningssøkeren har begjært sitt erstatningskrav mot skadevolder pådømt i en eventuell straffesak mot ham, se forskriften § 5. 23

Det gis ikke erstatning for skade som faller inn under bilansvarsloven av 3. februar 1961, jfr. forskriften § 4. 24

Regler om fastsetting av erstatningen er inntatt i § 6: 25

«Erstatning for skaden ytes med det beløp som finnes rimelig i det enkelte tilfelle. For øvrig gjelder de vanlige regler for utmåling av erstatning for personskade eller forsørgertap, men med følgende særregler:

1. Erstatning ytes ikke når det tap som ville kunne kreves erstattet av staten, er mindre enn kr 1000,-.

2. Erstatning ytes ikke med mer enn kr 200 000,- for hvert enkelt skadetilfelle.

3. Ved erstatningsutmålingen gjøres fullt fradrag ikke bare for erstatning fra skadevolder og for trygde- og pensjonsytelser, men også for annen utbetaling, f.eks. forsikringsytelser, som erstatningssøkeren har fått eller kommer til å få på grunn av skaden.

4. Ikke-økonomisk skade erstattes ikke uten at særlige grunner foreligger.

Erstatning kan settes ned eller falle bort dersom den skadde (eventuelt avdøde) eller den erstatningssøkende etterlatte har medvirket til eller foranlediget skaden ved uforsiktighet eller annen skyld. Det samme gjelder når skaden for øvrig er oppstått under slike forhold at det ikke finnes rimelig at staten yter erstatning, helt eller delvis.»

I utgangspunktet skal det altså tilkjennes erstatning etter rimelighet, men slik at de vanlige erstatningsregler for øvrig får anvendelse. Som det videre fremgår er det bare aktuelt å tilkjenne erstatning mellom kr. 1.000,- og kr. 200.000,-som er maksimumsbeløpet for hvert enkelt skadetilfelle.

Som § 6 nr. 4 viser, kan det også tilkjennes erstatning for ikke-økonomisk skade – dvs. ménerstatning og oppreisning. Forutsetningen er at det foreligger særlige grunner. 26 Når betingelsene for å tilkjenne ménerstatning etter skl. § 3-2 er oppfylt, har erstatningsnemnden vanligvis ansett kravet til særlige grunner oppfylt. 27 Hvorvidt vilkårene for å tilkjenne oppreisning er blitt ansett oppfylt, har variert etter den enkelte type forbrytelse, samt grovheten innenfor den enkelte type forbrytelse. 28 Kravet er ansett oppfylt ved voldtekt og seksuelle overgrep mot barn. 29

Staten har regress mot skadevolder for beløp som utbetales under ordningen, se § 7.

Saksbehandlingsregler for avgjørelse av søknad om erstatning er inntatt i forskriften §§ 8-12. I utgangspunktet treffes vedtak av fylkesmannen, men slik at vedtaket kan påklages til Erstatningsnemnden for voldsofre, se § 9 jfr. § 10. Etter § 8 tredje ledd kan avgjørelse av saken utsettes inntil straffesaken er avgjort.

I Erstatningsnemndens årsrapport for 1995 er det gitt en nærmere redegjørelse for utfallet av saker i 1995, herunder en fylkesvis oversikt over antall søk­nader og hvilke skader det er gitt erstatning for. Det ble totalt utbetalt kr. 36.106.811,- i voldsoffererstatning i 1995.

4.5.4 Billighetserstatning

Den som faller utenfor ordningen med voldsoffererstatning fra staten, kan søke om billighetserstatning av statskassen. Ordningen med billighetserstatning ble etablert allerede i 1814. 30 Det er ingen formelle regler om ordningen, men Justisdepartementet har utarbeidet følgende generelle orientering:

«Generelt om billighetserstatning av statskassen

«Billighetserstatning kan søkes av alle som uforskyldt mener å ha lidt et tap, økonomisk eller ikke-økonomisk, som ikke kan dekkes gjennom andre ordninger som f.eks. trygder, sosial stønad, forsikringer eller erstatning på rettslig grunnlag. Billighetserstatning er ikke noe man har krav på. Erstatning er således ikke ment som et supplement til mer eller mindre utilstrekkelige trygdeytelser eller sosiale stønader m.v.

Billighetserstatningsordningen er ment som en håndsrekning og kan komme den til gode som uforskyldt er kommet helt spesielt ut i forhold til andre i samme situasjon. Ved vurderingen vil søker sammenlignes med andre som har fått samme behandling, eller andre som har hatt tilsvarende opplevelser som søker. Det vil bli vurdert hvorvidt søkers situasjon er påvirket av den skadegjørende hendelse, om hun eller han har lidt et økonomisk tap eller har fått et fysisk eller psykisk mén, eventuelt har lidd overlast på annen måte. Et annet alternativ som kan danne grunnlag for billighetserstatning av statskassen er at det offentlige kan bebreides for det tap som er oppstått.

Det finnes ingen formelle regler for tilståelse av billighetserstatning av statskassen. Erstatnings­spørs­målet avgjøres ved en rimelighetsvurdering i det enkelte tilfellet. Ved rimelighetsvurderingen tas det hensyn til praksis i lignende saker.

Søknaden må inneholde en beskrivelse av det forhold som er grunnlag for søknaden. Dette bør så godt som mulig dokumenteres, f.eks. ved lege- eller psykologerklæringer, attester, vitneutsagn fra familie, venner eller andre som kjenner søkers situasjon, etc. Søknaden bør også angi hvor stort beløp som søkes erstattet. Ligningsattest for de seneste tre årene må vedlegges. Søknaden kan sendes Justisdepartementet, som er sekretariat for Billighetserstatningsutvalget. Justisdepartementet sørger for å sende søknaden til forberedende behandling i det aktuelle fagdepartement. Deretter blir søknaden vurdert i Justisdepartementet før den sendes til Billighetserstatningsutvalget for avgjørelse. Utvalget har kompetanse til å avslå søknaden, innvilge erstatning inntil kr 150 000,- 31 eller anbefale at Stortinget bevilger et høyere beløp.

Billighetserstatningsutvalgets vedtak kan påankes og vil da bli forelagt Stortinget ved en stortingsproposisjon. Det er innført en ankefrist på 6 måneder etter at søker har mottatt underretning om avgjørelsen i Billighetserstatningsutvalget.

For så vidt gjelder søknad om billighetserstatning for pasientskade som det ellers ikke er dekning for, bemerkes at ordningen ikke er ment å dekke tap oppstått ved påregnelige bivirkninger eller komplikasjoner. Billighetserstatning vil bare kunne tilkjennes dersom helsevesenet kan bebreides for de plager søkeren har eller dersom søkeren er kommet helt spesielt uheldig ut av behandlingssituasjonen i forhold til det som er vanlig i lignende tilfeller.»

4.6 Ulike tiltak og støtteordninger

Foruten de ordninger som er ment å ivareta voldsofrenes økonomiske interesser, eksisterer det en del andre ordninger som skal ivareta voldsofrenes behov.

Som voldsoffer har man krav på nødvendig helsehjelp i den kommune man bor eller oppholder seg i, jfr. kommunehelsetjenesteloven av 19. november 1982 nr. 66 § 2-1 første ledd. Enkelte kommuner har opprettet særskilte volds- og voldtektsmottak knyttet til legevakt eller det lokale sykehus. Videre finnes familievernkontor i hver kommune som skal bistå ved konflikter i hjemmet.

I en del politidistrikt er det opprettet barne­verns­vakt som skal gi hjelp til barn, ungdom og deres foresatte ved kriser i hjemmet. Psykiatriske institusjoner og poliklinikker skal gi hjelp ved psykiske etterreaksjoner hos voldsofre.

I sin veiledningsserie til kommunene om samfunnsmedisinsk arbeid skriver det daværende Helsedirektoratet:

«Voldsofre utgjør en betydelig og til dels usynlig gruppe av pasientene i primærhelsetjenesten. Det gjelder såvel ofre for langvarig familievold av begge kjønn og alle aldre, som mennesker som har vært utsatt for enkelte voldsepisoder, f.eks. voldtekt, overfall, ran, mm. Alle typer personvold kan føre til en akutt psykisk krisetilstand, evt. med kroniske følgetilstander av psykisk og/eller somatisk karakter.

For å kunne diagnostisere, dvs. hjelpe pasienten (offer og/eller overgriper) målrettet med behandling og sekundær forebygging, må almenlegene kjenne til reaksjoner på vold, som innen krisepsykiatrien også kalles voldsoffer-syndromer. Det er ofte også stort behov for tverrfaglig samarbeid om multiproblempasienter (sosialkontor, psyk­isk helsevern, barnevern, krisesenter, familievern).

For kommunelege I er det vesentlig å kjenne til at vold er et medisinsk anliggende som krever såvel akutt behandling som evt. langvarig oppfølgning. Bak mange problempasienter innen misbrukeromsorgen, psykisk helsevern og fengslene skjuler det seg store familietragedier som startet med/ledsages av vold.

Følgende retningslinjer vil kunne være til hjelp for kommunelege I i arbeidet med veiledning av helsepersonell, utarbeidelse av behandlingsprogrammer, veileder for legevaktordninger, etc.:

Mottak av pasienter i akuttfasen: Personer som har vært utsatt for voldtekt, seksuelle overgrep eller mishandling må sikres et øyeblikkelig hjelpetilbud, uavhengig av politianmeldelse.

Det akutte mottak bør inneholde et frivillig tilbud om: legeundersøkelse, rettsmedisinsk dokumentasjon og sporsikring, mulighet for kortvarig opphold (f.eks. i sykehus, sykehjem), kriseintervensjon evt. også til andre nærstående, praktisk sosial hjelp, kontakt med bistandsadvokat, kontakt med politi.

Oppfølgende tilbud bør omfatte: medisinsk opp­følgning, kriseintervensjon for pasienten og andre nærstående, kontakt med bistandsadvokat, kontakt med støttegruppetilbud (ofre for samme type overgrep treffer likestillede: f.eks. voldtektsofre møter andre voldtektsofre, incestutsatte møter andre incestutsatte).

For voksne pasienter som trenger verge, må samarbeid med overformynderen innledes. Det gjelder pasienter med mental svikt som ikke (lenger) kan ta vare på seg selv og/eller sin økonomi og det kan dreie seg om hjelpeordning eller umyndiggjøring.

Organisering av tilbudet

Det anbefales at tilbudet bygges inn i det ordinære hjelpeapparat og ikke organiseres som en særtjeneste. Tilbudet bør benytte seg av tilgjengelige ressurser i kommunen og fylket, både innenfor og utenfor hjelpeapparatet (f.eks. krisesentrene), utfra prinsippet om størst mulig tilgjengelighet for befolkningen og med nødvendig kompetanse fra personalet.» Samfunns­medisinsk arbeid i kommunehelsetjenesten, En veileder for kommunelege, Helsedirektoratet 1990.»

Kompetansesenter for voldsofferarbeid har kartlagt ulike tiltak og tilbud til voldsofre i kommunene. Resultatene av denne kartleggingen tyder på at Helsedirektoratets anbefalinger bare i liten grad er fulgt, og at svært få kommuner har etablert noe tilbud etter de retningslinjer direktoratet har foreslått. Særlig er det stor mangel på oppfølgningstilbud for voldsofre etter den første medisinske behandlingen. Psykososiale oppfølgningstilbud, utover den psykiatriske andrelinjetjenesten med svært lang ventetid, finnes så godt som ikke.

Mye av støttearbeidet for ofre for vold er basert på frivillig og til dels ulønnet innsats. Det er etablert ca. 65 krisesentre for voldtatte og mishandlede kvinner rundt om i landet. Krisesentrene drives som frivillige organisasjoner, men er finansiert av statlige og kommunale midler. Det eksisterer også en rekke andre frivillige organisasjoner som kan kontaktes dersom man er blitt utsatt for vold eller overgrep, bl.a. Norsk forbund for voldsofre, Landsforeningen mot mobbing på arbeidsplassen, Landsforeningen Rettferd for Taperne, Støttesenter mot incest, Incestsenter for menn, Krise og rådgivningstelefonen for menn, Psykopatofferforeningen, Det Gule Huset, Dixie samtalegrupper, osv.

Mange av disse organisasjonene, særlig de mindre og direkte offerrettede, sliter med dårlig økonomi og kan derfor bare tilby en begrenset innsats. Den direkte støttevirksomheten overfor voldsofre fra de frivillige organisasjonene er i stor grad konsentrert om ofre for seksualisert vold og kvinnemishandling.

Enkelte arbeidsgivere, både private og offentlige, har igangsatt særlige tiltak for å beskytte arbeidstakerne mot vold, og for å gi bistand til ansatte som har opplevd voldsepisoder i arbeidet.

Justisdepartementet samarbeider for tiden med Sosial- og helsedepartementet om et prosjekt for å opprette rådgivningskontorer for kriminalitetsofre. Kontorene gir veiledning, råd og hjelp til kriminalitetsofre som har behov for bistand. Foreløpig er det opprettet slike kontorer i Tromsø, Trondheim, Haugesund og Drammen.

Det er igangsatt et Nasjonalt resurssenter for seksuelt misbrukte barn. Senteret som er lagt til Aker sykehus, er i første omgang et treårig prosjekt fram til medio 1998. Resurssenterets hovedmål er at seksuelt misbrukte barn og deres pårørende skal få et bedre tilbud om utredning, behandling og støtte. Dette skal primært skje gjennom kompetanseoppbygging blant de involverte faggruppene. Senteret skal videre bidra til å utjevne geografiske forskjeller i tilbudene, inspirere til kontakt og samarbeid innen og mellom ulike fag- og forskningsmiljø, og formidle informasjon og delta i samfunnsdebatten for å forebygge seksuelle overgrep mot barn.

Sosial- og helsedepartementet har sammen med Barne- og familiedepartementet og Justisdepartementet opprettet et nasjonalt Kompetansesenter for voldsofferarbeid. Senteret som ligger ved Høgskolen i Oslo er i første omgang et fireårig prosjekt fram til ultimo 1999. Kompetansesenteret skal systematisere eksisterende kunnskap om volden som fenomen og de sosiale og psykologiske følgene av voldsbruk, formidle denne kunnskapen gjennom informasjonsvirksomhet, veiledning og nettverksbygging blant instanser, organisasjoner og profesjoner på dette området, og utvikle ny kunnskap om vold og voldsofre gjennom forskning.