4 Sammenligning av nivåer på abeidskraftkostnader i industrien i Norge og andre land.

Totale lønnskostnader for en rekke land i forhold til timelønte i industrien i Norge (tidligere betegnet industriarbeidere), ble presentert i rapport nr. 2 i 1996 ( NOU 1996:19). De faktiske valutakursene er lagt til grunn sammen med konkurransevektene som er brukt i kapittel 5.

Tallene for lønnskostnadene for de enkelte land de siste årene fram til 1995 er nå revidert. Lønnskostnadstallene fram til 1995 er i hovedsak sammenstilt av BLS (Bureau of Labor Statistics) i USA. Tallene for 1996 er foreløpige anslag for enkeltland, bygd på ulike kildematerialer som Bureau of Labor Statistics, lønnskostnadsvekst for industriarbeidere (foran benevnt timelønte i industrien) ifølge OECD og lokale anslag. Innholdet i lønnsbegrepene kan være ulikt mellom land og man må være oppmerksom på usikkerheten i 1996 for enkeltland. Beregningsutvalget mener likevel at de relative lønnskostnadstallene for 1996 vil gi grovt sett relevante indikasjoner på lønnskostnadsforskjellene landene imellom.

Lønnskostnadene består av lønn pr. faktisk arbeidet time, lønn for ikke-arbeidet tid (f.eks lønn under sykdom, feriepenger etc.) og andre indirekte personalkostnader som arbeidsgiveravgifter, pensjonsutgifter osv. og som knytter seg til bruken av arbeidskraft.

Lønnsbegrepene som brukes i sammenligningen av BLS (før 1996) faller ikke helt sammen med ILOs definisjon av totale lønnskostnader. Noen elementer av indirekte lønnskostnader er ikke med. Blant annet er rekrutteringskostnader, opplæringskostnader, arbeidsklær og bedriftsfasiliteter som f.eks kafeteria og helsetjenestekostnader ikke med i sammenligningen. Grunnen til dette er at at det ikke finnes data over slike kostnader i alle landene, og at det derfor gir en bedre sammenligning mellom landene å ikke ta disse med for noen av landene. I noen land, særlig i Norden er noen av disse kostnader påbudt ved lov eller avtale (f.eks bedriftshelsetjenesten i Norge) og påløper automatisk ved ansettelse, mens det for andre land er mer bedriftsbestemte kostnader. Imidlertid er summen av elementer som ikke er tatt med for de landene hvor det finnes data, ikke mere enn 4 prosentpoeng i noe land.

Noen av komponentene i lønnskostnadstallene er nokså løst anslått. Statistikken må derfor ikke sees på som et presist uttrykk for kostnadsforholdene mellom land. Nivåsammenligningen er basert på gjennomsnitt for industriarbeidere og er ikke representativ for alle deler av industrien. F.eks. er forskjellene mellom deler av industrien (bransjer) i h.h.v. Japan og USA svært store, mens f.eks. Tyskland og de nordiske landene har langt mindre forskjeller mellom bransjegrupper.

I takt med utviklingen av pensjonsordninger for ansatte betalt av bedriften, ved blant annet oppbygging av fond som skal sikre utbetalinger fra pensjonsalder, er en del av kostnadene for bedriften relatert til et lønnsbegrep som inneholder påløpt, men ikke realiserte lønnskostnadselementer. Slike forhold skaper stadig større usikkerhet i sammenligningen mellom land.

Tabell 4-1 viser lønnskostnader pr. time for norske industriarbeidere regnet i felles valuta for konkurrentlandene. Lønnskostnadene for norske industriarbeidere lå høyest av samtlige land i tabellen både i 1988 og 1989.

Fra 1988 frem til 1994 ble forskjellen mellom lønskostnadene for norske industriarbeidere og et veiet gjennomsnitt for handelspartnerne redusert med ­omlag 2/3, men det er store forskjeller mellom land. En styrking av kronekursen ga lavere lønnsvekst for handelspartnerne målt i norske kroner og førte til at det relative lønnskostnadsnivået gikk noe opp i 1995, til vel 10 prosentpoeng høyere enn i de viktigste konkurrentlandene i 1995.

I 1996 er gjennomsnittlig lønnskostnadsnivå for industriarbeidere svært likt i alle de nordiske landene med forskjeller på bare 3 prosentpoeng, målt i norske kroner. Endring i valutakursene og endel høyere ­lønnskostnadsvekst i Sverige, førte til at svenske lønns­kostnader gikk kraftig opp fra 1995 til 1996 i forhold til de andre landene i Norden, mens Finland falt under Norge i 1996. Utviklingen fra 1995 til 1996 kjennetegnes for øvrig med et kraftig fall i de relative lønns­kostnadene for USA, først og fremst p.g.a. lavere dollarkurs. Pr. dags dato ser det ut til at gjennomsnittlige lønnskostnader for timelønte i industrien i Norge i forhold til for våre konkurrenter, lå på samme nivå eller gikk svakt opp (0,7 prosentpoeng) fra 1995 til 1996.

Strukturen på lønnskostnadene varierer sterkt fra land til land. Noen land har forholdsvis høye faktiske lønninger pr.arbeidet time og lavere indirekte personalkostnader, mens andre land har lave faktiske lønninger pr. arbeidet time og høyere indirekte personalkostnader. Tabell 4-2 viser faktisk lønn pr. arbeidet time og totale indirekte personalkostnader for 1995. Mens tre land (Danmark, Sveits og Vest-Tyskland) hadde høyere lønn pr. arbeidet time enn Norge, hadde 10 land høyere indirekte personalkostnader pr. arbeidet time målt i norske kroner.

Fram til idag er det bare for timelønte i norsk industri at det kan foretas internasjonale sammenligninger av totale lønnskostnader pr. time av tilstrekkelig kvalitet, basert på harmonisert statistikk mellom landene.

Sammenligningen av lønnsnivåene i industrien mellom land i dette avsnittet gjelder således i hovedsak timelønte i industrien, da funksjonærene som i hovedsak er månedslønte, ikke er med.

Funksjonærene (i hovedsak månedslønte), slik de defineres i statistikken, har fått stadig større betydning for lønnssummen både i Norge og i de fleste andre land. Om lag 45 prosent av lønnssummen i norsk industri tilfaller de som i lønnsstatistikken defineres som funksjonærer (i hovedsak månedslønte).

Arbeidstid og de indirekte personalkostnader er forskjellige for arbeidere og funksjonærer i de ulike landene. I tillegg kan fordelingen av antall funksjonærere og arbeidere være svært forskjellig. Utvalget mener likevel at tallmessige indikasjoner for enkelte land innenfor EU-området fortsatt peker i retning av at lønnskostnadene i Norge er på nivå med, eller noe over gjennomsnittet for våre handelspartnere for 1996, dersom funksjonærene hadde vært med i sammenligningen for industrien.

Prosjekter for å etablere felles internasjonale standarder av grupper arbeidstakere, både innenfor arbeider- og funksjonærgruppene, og standarder for lønn og lønnskostnader pågår innenfor EUROSTAT-systemet.

I Norge arbeides det med et opplegg for statistikk i privat sektor, som i særlig grad skal ta hensyn til de nasjonale behov som kan komme til nytte ved tarifforhandlingene, samtidig som man må kunne tilpasse det innsamlede materialet slik at man kan sammenligne hovedgrupper internasjonalt.