6 Økonomiske utsikter

6.1 Internasjonal økonomi

• Etter en relativt svak utvikling i 1995 og 1996, er det flere tegn til at veksten for gjennomsnittet av handelspartnerne og EU-landene vil ta seg opp i 1997. Som følge av den svake veksten gikk ­arbeidsledigheten både hos handelspartnerne og i EU svakt opp i 1996 sammenliknet med året før, mens det kan ligge an til en svak nedgang i inneværende år. Inflasjonen blant handelspartnerne og i EU er på sitt laveste nivå siden 1960-tallet og det ventes fortsatt lav prisstigning i de nærmeste årene.

Etter et økonomisk oppsving i 1994 og første halvdel av 1995 har det vært svak vekst i europeisk økonomi, særlig blant de kontinentaleuropeiske landene. En økning i de langsiktige rentene gjennon 1994, relativt store valutakurssvigninger i første halvdel av 1995 samt en stram finanspolitikk i flere av de store landene kan ha bidratt til den svake aktivitetsveksten. Vekstpausen kan ha blitt forsterket ved at det var større lagernedbygginger i første halvår i fjor enn vanlig. Det er nå flere tegn til at veksten i Europa er i ferd med å ta seg opp, særlig i Nord Europa. I USA fort­setter den langvarige oppgangskonjunkturen, selv om det nå er visse tegn til avmatning. I Japan tok veksten seg markert opp i fjor, bl.a. som følge av en ekspansiv finanspolitikk.

Veksten i bruttonasjonalproduktet (BNP) for gjennomsnittet av EU-landene anslås til 1½ prosent fra 1995 til 1996, som er en nedgang i veksttakten på 1 prosentpoeng i forhold til året før. Hos gjennomsnittet av våre viktigste handelspartnere gikk veksttakten i BNP ned fra 2½ prosent i 1995 til anslagsvis 2 prosent i fjor. Prognoser fra bl.a. OECD, IMF og nasjonale myndigheter indikerer at aktivitetsveksten vil ta seg opp i 1997, særlig som følge av rentefallet de siste par årene. Press i retning av en fortsatt stram finanspolitikk vil isolert sett virke dempende på den økonomiske veksten. Både for gjennomsnittet av handelspartnerne og EU-landene anslås veksten i BNP til om lag 2½ prosent for inneværende år.

Arbeidsledigheten både blant våre viktigste handelspartnere og blant EU-landene gikk svakt opp i 1996 sammenliknet med 1995. Blant handelspartnerne utgjorde ledigheten i fjor i gjennomsnitt 9 prosent mens den i EU var 11½ prosent, som er nær toppnivået fra 1994. Det er store forskjeller i ledighetsutviklingen landene i mellom. I løpet av det siste året har ledigheten gått ned i Storbritannia, Danmark, Nederland og Irland, mens Tyskland, Frankrike og Sverige har hatt en markert økning. Sett på bakgrunn av at det ventes sterkere aktivitetsvekst i år enn i fjor, kan det ligge an til en svak reduksjon i ledigheten i de aller fleste land i Europa i 1997.

I de siste tre årene har prisveksten hos våre viktigste handelspartnere ligget på et svært lavt nivå. Den svakere økonomiske utviklingen og ledig produksjonskapasitet har bidratt til å holde prisstigningen lav, men også liberaliseringen av verdenshandelen og økt økonomisk integrasjon har trolig bidratt til å ­dempe pris- og lønnsveksten. I fjor var prisstigningen hos gjennomsnittet av våre viktigste handelspartnere og for gjennomsnittet av EU-landene hhv. 1¾ og 2½ prosent. Prisstigningen ventes å bli relativt moderat også i de nærmeste årene.

De siste års finanspolitiske innstramminger har bidratt til å redusere budsjettunderskuddene. Målt som andel av BNP falt budsjettunderskuddene for EU-landene samlet fra 5¼ prosent av BNP i 1995 til anslagsvis 4½ prosent i fjor. Både et generelt behov for å styrke de offentlige finansene og den planlagte gjennomføringen av den økonomiske og monetære unionen (ØMU) fra inngangen til 1999, legger et visst press på å oppnå en fortsatt rask budsjetttstyrking framover.

De internasjonale finansmarkedene var i fjor preget av betydelig større stabilitet enn året før. Amerikanske dollar fortsatte å styrke seg mot yen og tyske mark , hhv. med 12 og 8 prosent i løpet av 1996. Ved utgangen av året var dollaren målt i forhold til yen om lag 15 prosent sterkere enn før valutauroen våren 1995, mens den målt i forhold til tyske mark var marginalt sterkere. Reverseringen av de store kursbevegelsene mellom hovedvalutaene i løpet av det siste halvannet året har sammenheng med generelt økt tillit til amerikansk økonomi, men var høsten 1995 også et resultat av flere tildels samordnede tiltak. Svekkelsen av tyske mark og yen må også ses i lys av den mer ekspansive pengepolitikken som har blitt ført i de to landene. Valutakursforholdene mellom de tre hovedvalutaene synes nå å være bedre i samsvar med de underliggende økonomiske forhold enn det som har vært tilfelle i de senere årene.

Forholdene i det europeiske valutamarkedet var også relativt stabile i fjor. Det har vært en tendens til at øvrige europeiske valutaer har styrket seg i forhold til tyske mark. Særlig gjelder dette de valutaene som ble svekket i forbindelse med valutauroen våren 1995. Styrkingen av svenske kroner, italienske lire, irske og britiske pund har vært mest markert. I tiden forut for den siste nedsettelsen av den tyske reporenten i august var enkelte valutaer, særlig franske franc, under et visst depresieringspress.

Som følge av den svake økonomiske utviklingen og lav inflasjon, har pengepolitikken vært preget av reduksjoner i signalrentene i de aller fleste europeiske landene, og de kortsiktige pengemarkedsrentene har falt. I Tyskland ble reporenten satt ned med om lag ¾ prosentpoeng i 1996. Reduksjonene i signalrentene har imidlertid først og fremst vært betydelig i Sverige, Spania og Italia, der rentene ble satt ned hhv. 4½, 2¾ og 1½ prosentpoeng gjennom fjoråret. Storbritannia var det eneste landet i EU-området der det i fjor høst fant sted en økning i signalrentene. I EU-området har 3-månedersrentene gjennomgående falt, og særlig har fallet vært sterkt for franske franc, svenske kroner og italienske lire. Den tyske tremånedersrenten var om lag 3 prosent ved utgangen av 1996, mens den tilsvarende ECU-renten var om lag 4 prosent, mot hhv. 3¾ og 5 prosent ved inngangen til året. Tremånedersrenten på både amerikanske dollar og japanske yen endret seg lite gjennom 1996 og lå i området 5½ prosent for dollar og ½ prosent for yen.

Etter et betydelig fall i de langsiktige rentene i 1995, steg disse igjen i første halvdel av 1996. Oppgangen var særlig sterk for de amerikanske rentene, der økningen i stor grad skyldtes forventninger om økt inflasjon. Den amerikanske renteoppgangen trakk også med seg de langsiktige rentene i en del europeiske land, særlig i Tyskland og de andre kjernelandene i ERM, selv om den økonomiske utviklingen og inflasjonsutsiktene isolert sett ikke skulle tilsi en slik økning. I andre halvdel av fjoråret har de lange rentene falt igjen og var ved årsskiftet lavere enn ved inngangen av året for de fleste EU-landene. Fallet kan bl.a. ses i lys av at inflasjonsfrykten igjen er redusert.

6.2 Norsk økonomi

• Fortsatt høy BNP-vekst. Utsikter til fall i arbeidsledigheten også i 1997.

Norsk økonomi har i de siste fire årene vært inne i en klar konjunkturoppgang. Målt i faste priser ser brutto­nasjonalproduktet i fastlands-Norge ut til å ha vokst med vel 3 prosent i 1996, etter en vekst på 4,3 prosent i 1994 og 2,7 prosent i 1995. Aktivitetsveksten har ført til en markert økning i sysselsetting og arbeidsledigheten har falt. Konjunkturoppgangen må blant annet ses på bakgrunn av den sterke nedgangen gjennom slutten av 1980-tallet. Således nådde ikke antall sysselsatte toppnivået fra 1987 før i fjor og ledigheten er fremdeles om lag 50 prosent høyere enn under lavkonjunkturen i 1983-84. Aktivitetsveksten er antatt å gå noe ned fra 1996 til 1997. Sterk vekst i petroleumsproduksjonen bidro i 1996 til at BNP totalt økte langt mer enn BNP i fastlands-Norge. Også i år venter en sterkere produksjonsvekst i petroleumssektoren enn i øvrige næringer, men forskjellen blir trolig klart mindre enn i fjor.

De foreløpige tallene fra kvartalsvis nasjonalregnskap (KNR) for de tre første kvartalene i fjor indikerer at det i første rekke var utviklingen i husholdningenes konsum og tradisjonell vareeksport som bidro til den forholdsvis sterke veksten i fastlandsøkonomien. I 1995 var det særlig utviklingen i næringslivsinvesteringene i fastlands-Norge som bidro til å holde veksten oppe, mens bidraget fra disse investeringene i fjor var forholdsvis beskjedent. Offentlig konsum har så langt i denne oppgangsperioden vist svak vekst.

Ifølge KNR-tallene var det en markert oppgang i husholdningssektorens konsum fra de tre første kvartalene i 1995 til samme periode i 1996. En avgiftsnedsettelse på biler og en midlertidig økning i vrakpanten fra inngangen av fjoråret medvirket til en kraftig vekst i bilkjøpene. Den markerte konsumveksten må ellers ses på bakgrunn av en forholdsvis sterk økning i sysselsetting og en klar reallønnsvekst. Spareraten ble trolig litt redusert fra 1995 til 1996. Veksten i investeringene i fastlands-Norge ser ut til å ha vært om lag 4 prosent i fjor, en klar nedgang i forhold til i 1995, da veksten var 13,5 prosent. I følge KNR lå boliginvesteringene i de tre første kvartalene i 1996 vel 4 prosent lavere enn i samme periode året før, mens industriinvesteringene økte med nær 10 prosent. Den markerte produksjonsveksten i fastlands-Norge har bidratt til at sysselsettingen i følge nasjonalregnskapet økte med 43 000 personer fra 1994 til 1995 etter en økning på 24 000 personer året før. I fjor ser sysselsettingen ut til å ha økt med rundt 60 000 personer 1 som om lag er på linje med veksten i toppåret 1986.

Den demografiske utviklingen tilsier for tiden en årlig økning i arbeidstilbudet på 10 000-15 000 personer, forutsatt uendrede yrkesfrekvenser etter utdanning, kjønn og alder. Nedgangen i yrkesfrekvensene gjennom perioden 1988 til 1993 har nå gjennomgående snudd til økning, slik at arbeidstilbudet ifølge arbeidskraftsundersøkelsen (AKU) som årsgjennomsnitt økte med om lag 20 000 i 1994 og 35 000 i 1995. I 1996 økte arbeidsstyrken trolig med om lag 50 000. Yrkesfrekvensene har i de to siste årene økt for de fleste aldersgrupper, jevnt over mest for kvinner.

Arbeidsledigheten målt ved AKU falt fra 6,0 prosent av arbeidsstyrken i 1993 til 5,4 prosent i 1994 og videre til 4,9 prosent i 1995. I 1996 ligger det an til at arbeidsledigheten ifølge AKUs definisjoner vil bli redusert med om lag 0,5 prosentpoeng. Utviklingen i tallet på ledige registrert ved arbeidskontorene viser om lag den samme utviklingen. Antall personer på arbeidsmarkedstiltak ble redusert med om lag 10 000 fra 1994 til 1995 og er blitt ytterligere redusert gjennom 1996. Nedgangen i antall personer i arbeidsstyrken uten ordinær sysselsetting; målt som summen av registrerte ledige og personer på tiltak, var derfor i 1995 og 1996 kraftigere enn nedgangen i arbeidsledigheten målt ved AKU.

Oppgangen i norsk økonomi har blitt møtt av en forholdsvis stram finanspolitikk, i hovedsak gjennom en lav utgiftsvekst. Målt ved en olje-, rente- og aktivitetskorrigert indikator for budsjettbalansen i staten, tilsvarte innstrammingen om lag 2 prosent av BNP i fastlands-Norge i både 1994 og 1995. I Salderingsproposisjonen for 1997 ble den finanspolitiske innstrammingen for både 1996 og 1997 målt ved den korrigerte budsjettindikatoren, anslått til om lag 1 prosent av fastlands-Norges BNP. Det vedtatte budsjettet for 1997 ble imidlertid noe mindre stramt enn det Regjeringen foreslo i Salderingsproposisjonen.

Så lenge hovedmålsettingen for den norske pengepolitikken er å holde en stabil valutakurs, de siste årene overfor europeiske valutaer (ecu), kan korte norske renter bare i begrenset grad avvike fra tilsvarende renter i ecu-området. Gjennom 1995 og frem til og med oktober 1996 gikk imidlertid norske pengemarkedsrenter klart mindre ned enn tilsvarende ecu-renter. I denne perioden styrket kronen seg overfor ecu, samtidig som Norges Bank netto kjøpte valuta for over 60 milliarder kroner. Den 6. november senket Norges Bank sine rentesatser overfor de private bankene, og pengemarkedsrentene falt raskt ned til ecu-nivået. Til tross for dette og fortsatte valutakjøp fra Norges Banks side, styrket kronen seg ytterligere overfor ecu mot slutten av fjoråret.

De private finansinstitusjonenes renter har stort sett fulgt utviklingen i pengemarkedsrenten. I 3. kvartal i fjor var husholdningenes gjennomsnittlige lånerente i private finansinstitusjoner anslagsvis 7,1 prosent, 0,7 prosentpoeng lavere enn på samme tid i 1995. Pengemarkedsrenten falt i samme periode med om lag 0,4 prosentpoeng, mens de som årsgjennomsnitt lå 0,6 lavere i 1996 enn i 1995

Statistisk sentralbyrå, Finansdepartementet og Norges Bank er forholdsvis samstemte i sine anslag for den økonomiske utviklingen i 1997. Norges Bank anslår imidlertid en noe sterkere lønnsvekst enn Statistisk sentralbyrå. Finansdepartementets anslag som blant annet er basert på en forutsetning om en vellykket videreføring av det inntektspolitiske samarbeidet, er på linje med anslaget fra Statistisk sentralbyrå. Alle de tre institusjonene regner med en klar reduksjon i BNP-veksten fra 1996 til 1997, og en noe mindre nedgang i aktivitetsveksten i fastlands-næringene. Arbeidsledighetsraten antas å gå ned med om lag ½ prosentpoeng fra 1996 til 1997. Veksten i husholdningenes konsum vil trolig bli redusert, men mens SSB anslår veksten i 1997 til 2,5 prosent ligger Finansdepartementet og Norges Bank om lag et prosentpoeng høyere. I 1997 ventes veksten i investeringene i fastlands-Norge å bli om lag som i fjor, mens investeringene i petroleumssektoren trolig tar seg opp. Eksportveksten antas å gå noe ned fra 1996 til 1997.

6.3 Anslag på konsumprisutviklingen i 1997

Utvalget har som i tidligere år vurdert prisutviklingen i inneværende år. Slike anslag vil alltid være usikre, og basert på usikre forutsetninger. I vedlegg 1 gis det en nærmere beskrivelse av forutsetninger og bakgrunn for anslagene.

Utvalget har til denne rapporten gjennomført beregninger med den makroøkonomiske modellen KVARTS. I tillegg har utvalget som i tidligere år hentet informasjon fra et materiale som utarbeides av Konkurransetilsynet om planlagte prisendringer i næringslivet og offentlige institusjoner fram til mai 1997. Konkurransetilsynets materiale indikerer at det gjennomsnittlige prisnivået i månedene fra januar til mai vil være 2,6 prosent høyere enn i tilsvarende periode i fjor. Tar en hensyn til avgiftsøkingene som ble vedtatt mot slutten av 1996, samsvarer Konkurransetilsynets materiale med modellberegningene fra KVARTS.

I modellberegningene er det lagt til grunn bestemte, men usikre, forutsetninger om bl.a. utviklingen i importpriser og elektrisitetspriser, samt tatt hensyn til effekter på prisutviklingen av det statlige avgifts- og subsidieopplegget. Utvalget har lagt til grunn at den gjennomsnittlige importveide kronekursen i 1997 blir om lag på linje med gjennomsnittskursen i 1996. Dette innebærer en svekkelse av kronekursen gjennom 1997 i forhold til kursnivået de første ukene i januar i år. For å illustrere virkningene av en sterkere kronekurs har utvalget foretatt en beregning der en ser på virkningene på konsumprisene av at kronen blir 2 prosent sterkere i 1997 enn i 1996. Også i virkningsberegningen holdes kronekursen konstant gjennom 1997, men altså på et nivå som avviker med 2 prosent fra det nivået som er forutsatt i modellberegningen.

I avgiftsopplegget for 1997 er mengdeavgiftene i hovedsak økt med om lag 6 prosent i forhold til de vedtatte avgiftssatsene i 1996, med unntak av satsene for tobakksvarer, bensin og autodiesel som i gjennomsnitt økte med om lag 10½ prosent. I forhold til et prisjustert avgifts- og subsidieopplegg, bidrar det vedtatte opplegget for 1997 isolert sett til å øke prisveksten i 1997 med om lag 0,3-0,4 prosentpoeng. Ved årsskiftet til 1996 bidro avgifts- og subsidieopplegget isolert sett til en reduksjon i prisveksten med knapt 0,4 prosent. Fra desember 1996 til januar 1997 vil 12-månedersraten isolert sett øke med om lag 0,7 prosent som følge av endringene i avgifts- og subsidieopplegget i 1996 og 1997.

Prisene på elektrisitet til husholdningene økte betydelig gjennom 1996, og bidro til en sterkere stigning i konsumprisene utover i 1996 og dermed økt prisoverheng til 1997. Utvalget regner med at elektrisitetsprisene også har økt ved inngangen til 1997, men legger til grunn en nedgang i elektrisitetsprisene gjennom året.

Modellberegningen gir en gjennomsnittlig stigning i konsumprisene fra 1996 til 1997 på 2,5 prosent. Dersom kronekursen blir 2 prosent sterkere enn forutsatt, indikerer modellberegningene at prisstigningen vil bli redusert med 0,3 prosentpoeng. En økning eller en reduksjon i elektrisitetsprisene på 10 prosent i andre halvår i forhold til den forutsatte utviklingen vil kunne øke eller redusere prisstigningen med 0,2 prosentpoeng på årsbasis. Modellberegningen viser at anslaget på konsumprisveksten fra 1996 til 1997 er ganske robust overfor ulike forutsetninger om lønnsveksten i år. Imidlertid vil økt lønnsvekst i modellen øke konsumprisveksten på lengre sikt.

Det er verdt å merke seg at forløpet i beregningene viser en fallende stigningstakt for konsumprisene, fra 3,1 prosent i 1. kvartal til 2,0 prosent i 4. kvartal. Dette fallet skyldes i hovedsak reduserte elektrisitetspriser gjennom 1997. I juli i år vil også effektene av at ordningene med kompensasjon for merverdiavgift på matvarer ble opphevet 1. juli 1996 tømmes ut.

Med bakgrunn i de beregninger og forutsetninger som er gjort regner utvalget med en gjennomsnittlig økning i konsumprisindeksen på rundt 2½ prosent fra 1996 til 1997.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Beregningsutvalget