Årslønnsvekst for hovedgrupper

Med årslønn for en lønnstakergruppe menes gjennomsnittlig årslønn for arbeidstakere som utfører et fullt avtalefestet normalt årsverk uten overtid. Beregningene av årslønnsvekst er ført fram til 1996 og gjengis i tabellene 3.1 og 3.2. Imidlertid foreligger det ved avslutningen av denne rapporten ikke lønnsstatistikk i 1996 for alle grupper. Begge tabellene bygger på lønnsstatistikk for gruppene og på opplysninger om reguleringstidspunkter i de enkelte år. Det presenteres også beregnet gjennomsnittlig årslønn i kroner.

Tabellene er videre basert på oppgaver over time- eller månedsfortjeneste eksklusive overtidstillegg, men inklusive andre typer tillegg. Dette innebærer at lønnstillegg som kan ha bakgrunn i spesielle forhold i en bransje, f eks skifttillegg og ulempetillegg, er med i tallene. For de lønnstakergrupper hvor det ikke fore­ligger lønnsstatistikk for 1996, er lønnsveksten fra 1995 til 1996 anslått på grunnlag av overhenget til 1996, oppgaver over tarifftillegg i 1996 og anslag på lønnsglidningen i 1996. For bank og forsikring har en i tillegg til lønnsstatistikk for 1996, opplysninger om lokale tillegg til bestemte datoer i 1996. For funksjonærene i NHO-bedrifter foreligger det foruten lønnsstatistikk for 1996 opplysninger om tidspunkter for lønnsreguleringer i løpet av 1996.

Av tabell 3.1 ser vi at lønnsutviklingen for de største forhandlingsområdene viser stor grad av parallellitet de siste årene. Størrelsen på lønnsveksten har imidlertid variert og har vist en fallende tendens fram til 1993/1994. Deretter har veksttakten økt noe igjen, særlig fra 1995 til 1996. Tabell 3.1 viser videre at ansatte i varehandel og funksjonærer i bankvirksomhet har hatt den sterkeste prosentvise lønnsveksten sett under ett i den perioden tabellen dekker. For ansatte i varehandel må den forholdsvis sterke prosentvise lønnsveksten ses i sammenheng med at det ofte har vært gitt like kronetillegg i oppgjørene. Offentlig sektor har perioden under ett hatt svakere ­lønnsutvikling enn gruppene i privat sektor som er med i tabell 3.1. Imidlertid ser det ut som stat og kommune får noe høyere lønnsvekst fra 1995 til 1996 enn timelønte i industrien.

Det bør utvises forsiktighet ved sammenlikning mellom gruppene. Dette gjelder særlig ved vurdering av utviklingen i ett enkelt år.

I tabell 3.3 har en har en beregnet gjennomsnittlig lønnsutvikling for tre hovedgrupper

• industrien

• annen privat næringsvirksomhet

• ansatte i offentlig forvaltning

Næringene/gruppene i annen næringsvirksomhet er klassifiserte som skjermet virksomhet. Industrien omfatter både skjermet og konkurranseutsatt virksomhet, men er i hovedsak konkurranseutsatt.

Samlet årslønnsvekst fra 1995 til 1996 for alle grupper ser foreløpig ut til å bli om lag 4¼ prosent. Gjennomsnittlig årslønnsnivå for de samme grupper kan beregnes til om lag kr 226 600 i 1995.

Fra 1995 til 1996 tyder foreløpige anslag på at lønnsutviklingen vil bli om lag den samme i industrien og i offentlig forvaltning, mens den ser ut til å bli noe sterkere i annen privat næringsvirksomhet. Tabell 3.3 viser videre at lønnsveksten i annen næringsvirksomhet har vært noe sterkere enn i industrien under ett i perioden 1986-96. Offentlig forvaltning har hatt den svakeste utviklingen.

Staten

I lønnsforhandlingene for 1. avtaleår våren 1996 ble Staten, LO Stat, Akademikernes Fellesorganisasjon, Yrkesorganisasjonenes sentralforbund – Seksjon stat og Norsk Lærerlag den 30. april enige om følgende:

• et generelt tillegg fra 1. mai 1996 på 6 000 kr pr år på alle trinn på hovedlønnstabellen. Dette utgjør 2,7 prosent gjennomsnittlig lønnsvekst for de statsansatte.

• en avsetning på 1,3 prosent pr dato til sentrale justeringsforhandlinger med virkning fra 1. august 1996. Hensynet til virksomhetenes rekrutterings- og konkurransesituasjon, samt likelønn på alle nivåer, skulle ivaretas i disse forhandlingene. Partene ble enige om at kvinner skulle få en større andel av potten enn en proratafordeling tilsier. Resultatet fra justeringsforhandlingene viser at kvinner fikk om lag 47 prosent av midlene, mens en proratafordeling tilsier 42 prosent.

• en avsetning på 0,45 prosent pr dato til lokale forhandlinger med virkning fra 1. september. Av dette utgjør 0,1 prosent lønnsmidler som blir ledige p.g.a lønnsendringer ved skifte av arbeidstakere. De sentrale parter tilrådde at forhandlingene skulle gi kvinner en større andel av lønnsmidlene enn en proratafordeling tilsier. De lokale forhandlinger er ennå ikke sluttført og en har derfor ikke data om likelønnsprofilen.

I oppgjøret mellom staten og Norsk Politiforbund/Lensmannsetatens Landslag ble det enighet om de samme tillegg som for statsansatte ellers.

Lønnsvekst.

For arbeidstakere i statsforvaltningen innhentes lønns­tall pr 1. oktober hvert år. En prognose basert på et foreløpig materiale, viser at den ukorrigerte gjennomsnittlige månedsfortjenesten pr årsverk økte med 5,0 prosent fra 1. oktober 1995 til 1. oktober 1996. Veksten for kvinner var 5,5 prosent og for menn 4,7 prosent.

Resultatene av justeringsoppgjøret og de lokale forhandlingene i 1996 er ikke kommet med i 1996-tallene. Tilsvarende ble resultatene fra slike oppgjør i 1995 først registrert 1. oktober 1996. Videre må en del av den anslåtte lønnsglidningen mellom registreringstidspunktene i 1995 og 1996 på vel 0,8 prosent, antas å ha sammenheng med justeringsoppgjøret og de lokale forhandlingene i 1995 og må dermed tilbakeføres til dette året.

Korrigert for disse forholdene anslås lønnsveksten for statsansatte fra 1995 til 1996 til om lag 4¼ prosent, mens lønnsoverhenget til 1997 anslås til om lag 2¼ prosent.

Skoleverket.

Det foreligger ennå ikke prognose for lønnsutviklingen i 1996.

Kommunene

Ifølge lønnsstatistikk fra Statistisk sentralbyrå steg den gjennomsnittlige månedsfortjenesten for heltidsansatte kommunale arbeidstakere inklusive ansatte i helsevesen og sosial omsorg, men eksklusiv skole­verket og ansatte som er timelønte med 3,3 prosent fra 1. oktober 1994 til 1. oktober 1995. Ansatte i Oslo er ikke med i disse lønnsveksttallene. Lønnsutviklingen inkluderer resultatet av de lokale forhandlinger med virkningsdato 1. oktober 1994 på 0,5 prosent. Årslønnsveksten for 1994-95 på 2,8 prosent i tabell 3.1 er korrigert for dette. Lønnsstatistikk for 1996 foreligger ikke ennå.

I oppgjøret våren 1996 ble det med virkning fra 1. mai 1996 enighet om et generelt kronetillegg på ­lønnsregulativet på kr 6 000 pr. år. Dette utgjorde 3,1 prosent pr. 1. mai. I tillegg ble det avsatt en pott på 1,8 prosent til sentrale justeringer med virkning fra 1. august. Til lokale forhandlinger ble det avsatt 0,5 prosent med virkning fra 1. oktober.

Etter en samlet vurdering anslår Beregningsutvalget årslønnsveksten i kommunene fra 1995 til 1996 til om lag 4¼ prosent.

Lønnsbegrepet

I dette avsnittet har en i hovedsak lagt til grunn samme lønnsbegrep som ellers i kapittel 3, dvs time- eller månedsfortjenesten eksklusive overtidstillegg, men inklusive andre typer tillegg. Videre er timelønnen for arbeidere i NHO-bedrifter omregnet til 37,5 time, se vedlegg 3. Forskjellen mellom kvinners og menns timefortjeneste reduseres med vel 1 prosentpoeng dersom en går fra uomregnede til omregnede tall.

Utvikling i lønnsforskjeller mellom kvinner og menn

Tabell 3.8 og 3.9 viser lønnsutviklingen for heltidsansatte kvinner og menn. I tabell 3.8 presenteres hovedgruppene, mens det i tabell 3.9 er foretatt oppsplitting innenfor disse og tatt med flere enkeltgrupper.

Utviklingen fra 1995 til 1996

Tabell 3.8 viser fortsatt tilnærming mellom kvinners og menns gjennomsnittlige årslønn fra 1995 til 1996 for hovedgruppene vi har tall for, med unntak for forretnings- og sparebankene. Her har forskjellen mellom kvinne- og mannslønninger økt svakt fra 1994 til 1996.

Tabell 3.9 viser samme hovedbilde, med fortsatt tilnærming innenfor de fleste enkeltgruppene vi har tall for fra 1995 til 1996. Unntak kan være landtransport og statsansatte i ytre etater. Basert på anslag for lønnsutviklingen i 1996 finner vi her noe økte forskjeller mellom kvinne- og mannslønninger fra 1995 til 1996.

Utviklingen fra 1980 til 1996

Tabell 3.8 viser at det i perioden 1980-96 i gjennomsnitt har vært en bedring i kvinners relative lønnsnivå innen alle de hovedgruppene vi har tall for. Sterkest har tilnærmingen vært blant funksjonærene i NHO-bedrifter – det området hvor forskjellene i utgangspunktet var størst. Innenfor skoleverket, hvor forskjellene var minst i 1980, har tilnærmingen vært svakest. Dette bildet er endret i siste del av perioden. Fra 1990 har tilnærmingen vært sterkere innen skoleverket enn for funksjonærer i NHO-bedrifter.

Det er fortsatt forholdsvis store variasjoner i størrelsen på lønnsforskjellene mellom kvinner og menn hovedgruppene imellom. Imidlertid er disse gruppene ikke sammenliknbare med hensyn til sammensetning. I forretnings- og sparebanker er f eks alle ansatte med, mens bare timelønte er med i industrien – en arbeidstakergruppe preget av mindre stillingsmessig spredning.

Et veid gjennomsnitt av gruppene som inngår i tabell 3.8 og 3.9 (hvor sysselsettingen er brukt som vekter), viser at samlet sett utgjorde heltidsansatte kvinners lønn 86 prosent av heltidsansatte menns lønn i 1995. I 1991 var andelen knapt 85 prosent. Vi ser altså ikke samme grad av tilnærming i kvinne- og mannslønninger når gruppene sees under ett som når vi ser på dem enkeltvis. Gruppene som inngår omfatter om lag 60 prosent av alle heltidsansatte.

Vi har ikke noe godt mål for lønnsforskjellen mellom alle kvinner og menn under ett. Levekårsundersøkelsen 1995 viser at gjennomsnittlig timelønn (inklusiv overtidsbetaling) for kvinner utgjorde 79,7 prosent av gjennomsnittlig timelønn for menn, mens Levekårsundersøkelsen 1991 viste en andel på 81,3 prosent 1 .

Forhold som kan forklare forskjellen mellom Levekårsundersøkelsen og resultatet av sammenveiingen av tabell 3.8 og 3.9, er bl a at Levekårsundersøkelsen inkluderer overtid, mens det lønnsbegrep vi bruker i denne rapporten som nevnt ikke har med overtid. Videre inkluderer også Levekårsundersøkelsen deltidsansatte, som i stor grad er kvinner. Lønnsutviklingen for deltidsansatte i forhold til heltidsansatte og endringer i gjennomsnittlig arbeidstid for deltidsansatte kan gi andre relative lønnsforskjeller enn de som framkommer i tabell 3.8. Det er dessuten knyttet usikkerhet til disse resultatene fra Levekårsundersøkelsen, fordi den er en utvalgsundersøkelse og basert på opplysninger direkte fra inntektstakerne.

Erling Barth ved Institutt for samfunnsforskning (ISF) har sett nærmere på levekårsundersøkelsene. Etter enkelte statistiske korreksjoner av grunnlagsmaterialet 2 , finner han et brutto lønnsgap på 18,1 prosent i kvinners disfavør i 1991, mot 17,3 prosent i 1995. Dette indikerer at det reelt sett har vært en svak tilnærming i løpet av perioden på arbeidsmarkedet i alt. Endringen fra 1991 til 1995 er imidlertid svært liten.

Når det tas hensyn til utdanningslengde og yrkeserfaring er netto lønnsgap mellom kvinner og menn så og si uendret i perioden (redusert fra hhv 15,4 prosent til 15,2 prosent). Tas det i tillegg hensyn til bransje, går gjennomsnittlig lønnsforskjell mellom kvinner og menn ned fra 14,3 prosent i 1991 til 11,7 prosent i 1995. Mao: innenfor samme bransje er lønnsgapet mellom kvinner og menn med like lang erfaring og utdanning redusert. Gjennomsnittlig lønnsforskjell mellom kvinner og menn på arbeidsmarkedet sett under ett reduseres altså mindre enn lønnsforskjellen innen enkeltbransjer tilsier. Dette innebærer at det har skjedd bransjeforskyvninger og sysselsettingsendringer som motvirker den tilnærming i lønn som finner sted innenfor enkeltbransjer.

Vedleggstabell 6.4 viser utviklingen for arbeidere innen en del bransjer i industrien. I store trekk finner vi også innenfor enkeltbransjer fortsatt tilnærming mellom kvinners og menns gjennomsnittlige timefortjeneste fra 1995 til 1996. I treindustrien og i elektrokjemisk industri, som er mannsdominerte bransjer, var det om lag lik gjennomsnittlig timelønn i 1996.

Tabell 3.9 viser at innenfor landtransport, hvor kvinneandelen er lavest, er forskjellen minst mellom kvinners og menns gjennomsnittlige årslønn. Innenfor området behandling av klienter i kommunesektoren – som har den høyeste kvinneandelen – er imidlertid lønnsforskjellen relativt stor (1995). Størst ­lønnsforskjell fant vi i 1995 innen forsikring, som også har en relativt høy kvinneandel.

Flere undersøkelser 3 har vist at det er en sterk tendens til at lønnsnivået er lavest der en finner den største andelen kvinner. Ser vi spesielt på industrien, viser kolonnene 2 og 3 i vedleggstabell 6.3 at det ikke er en slik entydig sammenheng, men en tendens til at sterkt kvinnedominerte bransjer, som f eks konfeksjonsfabrikker og vaskerier og renserier, har lavere gjennomsnittlig lønnsnivå enn de øvrige bransjer. Motsatt ser vi at det gjennomsnittlige lønnsnivået er klart høyere i sterkt mannsdominerte bransjer – som elektrokjemisk industri og grafisk industri. Sjokolade og sukkervareindustrien har nokså lik andel kvinner og menn. Lønnsnivået her er på linje med gjennomsnittet i industrien.

Likelønnstrekk ved lønnsoppgjør

Følgende trekk ved lønnsoppgjørene er av sentral betydning for hvordan de relative lønnsforskjellene mellom kvinner og menn utvikler seg:

1. Formen på de sentrale tilleggene, dvs om det gis generelle prosenttillegg og/eller kronetillegg, om det gis spesielle lavlønnstillegg, tillegg til bestemte yrkesgrupper m.v. Et likt kronetillegg vil gi en noe sterkere gjennomsnittlig lønnsvekst for kvinner enn for menn, ettersom kvinner i større grad enn menn er representert i lavlønnsgruppen.

2. Formen på de lokale tilleggene, bl.a. fordelingen av eventuelle avsetninger til lokale forhandlinger.

3. De relative lønnstilleggene i typiske kvinnesektorer og næringer til forskjell fra mannsdominerte sektorer og næringer.

Nedenfor gis hovedtrekk ved lønnsoppgjørene våren 1996 for noen grupper i privat sektor og for offentlig sektor.

Privat sektor

Det ble i fjor gjennomført forbundsvise oppgjør i LO/NHO-området, hvor det gjennomgående ble gitt et generelt tillegg på kr 1,50 pr time. I områder uten lokal forhandlingsrett ble det gitt ytterligere et tillegg på kr 1,50. I tillegg ble skifttilleggs- og minstelønnssatser økt. De sentrale tilleggene i de forbundsvise oppgjørene hadde en klar lavlønns- og likelønnsprofil. Videre fikk en rekke overenskomster i LO/NHO-området mer forpliktende tekst i sine avtaler. Bedriftene skal ivareta likestillingsperspektivet i sin personalpolitikk, og partene på den enkelte bedrift skal gjennomgå sine lokale avtaler for å sikre at disse er i samsvar med likestillingslovens bestemmelser.

I varehandel ble det gitt et generelt tillegg på kr 2,75 pr time. Minstelønnssatsene ble hevet med ytterligere 1 kr pr time. Også i dette området hadde det sentrale oppgjøret en klar lavlønns- og likelønnsprofil.

I forsikring og i forretnings- og sparebanker ble det gitt et generelt prosenttillegg til alle. Her ble altså mønsteret med kronetillegg i LO/NHO-området og privat sektor forøvrig brutt.

Offentlig sektor

Både i staten og i kommunene ble det gitt et likt generelt kronetillegg til alle. Det ga i gjennomsnitt noe sterkere prosentvis vekst for kvinner enn for menn, ettersom kvinner i større grad enn menn er representert i lavlønnsgruppen. I staten ble det dessuten avsatt en relativt stor pott til sentrale justeringsforhandlinger og til lokale forhandlinger, hvor partene var enige om at kvinner skulle få en større andel av potten enn en proratafordeling tilsa. Ved justeringsforhandlingene i staten fikk kvinner omlag 47 prosent av midlene, mens en proratafordeling tilsa 42 prosent. En har ennå ikke data om likelønnsprofilen i de lokale forhandlingene i staten. I kommunene ble potten til sentrale justeringer avsatt til tiltak for kvinnedominerte yrkesgrupper i lavere/midlere sjikt.

Nærmere omtale av lønnsoppgjørene i 1996 er gitt i vedlegg 2.

Undersøkelser av lønnsgapet mellom kvinner og menn

Fordeling av lokale tillegg

Et partssammensatt utvalg søkte å belyse effekter av lønnsoppgjøret i LO/NHO-området i 1995. I den forbindelse ble det gjennomført en utvalgsundersøkelse (613 medlemsbedrifter) som hadde til hensikt å avklare hvilke konsekvenser det sentrale tariffoppgjøret hadde for de lokale lønnsoppgjørene og for lønnsrelasjoner i den enkelte bedrift. Ved tariffoppgjøret 1995 ble det i dette området gitt individuelle tillegg med sikte på å sikre lavlønnsgrupper, herunder kvinnedominerte grupper. Det ble imidlertid ikke lagt føringer om at kvinner skulle få mer ved lokale forhandlinger enn en proratafordeling skulle tilsi (slik det ble gjort i offentlig sektor). (En nærmere beskrivelse av dette oppgjøret finnes i vedlegg 2 i Rapport nr 1 1996.)

Undersøkelsen viste at de lokale parter i dette området i en viss grad gjenopprettet virkningen av de sentrale tilleggene i de lokale forhandlingenene. I 40 prosent av bedriftene ble lønnsrelasjonene fullstendig opprettet ved fordelingen av bedriftsvise tillegg. I 12 prosent av bedriften ble det gitt høyere tillegg til de som fikk minst gjennom det sentrale oppgjøret uten at lønnsrelasjonene ble fullstendig opprettet. I de resterende 48 prosent av bedriftene ble virkningen av de sentrale tilleggene ikke gjenopprettet. Det var en sterkere tendens til gjenoppretting i store bedrifter enn i små og mellomstore.

Andelen som gjenopprettet lønnsrelasjonene varierte sterkt mellom de ulike bransjene. Gjenopprettingen var minst i nærings- og nytelsesmiddelindustrien – den eneste bransjen med høy kvinneandel. Undersøkelsen viste også at graden av gjenoppretting var høy særlig i mannsdominerte bedrifter (med kvinneandel under 20 prosent).

I bedrifter som hadde gjenopprettet hadde menn en sterkere lønnsvekst enn kvinner. I disse bedriftene fikk man altså økt forskjell mellom kvinners og menns lønnsnivå i stedet for tilnærming. I bedrifter som ikke gjenopprettet lønnsrelasjonene hadde kvinner og menn omtrent samme lønnsutvikling. Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på at undersøkelsen ble foretatt pr. dato, og at det etter den tid har skjedd lønnsglidning i området som vi ikke kjenner kjønnsfordelingen i.

I staten ble partene ved lønnsoppgjørene både i 1995 og 1996 enige om at kvinner skulle få en større andel av pottene til sentrale justeringer og lokale forhandlinger enn en proratafordeling tilsa. I 1995 ble kvinner tildelt om lag 52 prosent av midlene i de sentrale justeringsforhandlingene, mens en prorata­fordeling skulle tilsi 42 prosent. I 1996 fikk kvinner som nevnt omlag 47 prosent av midlene, mens en proratafordeling skulle tilsi 42 prosent.

Det foreligger ennå ikke en samlet oppsummering av resultatet fra de lokale forhandlingene. Det innkomne materialet for 1995 representerer 76 prosent av lønnsmassen i Statens Sentrale Tjenestemannsregister. Kvinners andel av lønnsmassen, sett i forhold til det innkomne materialet, var 34,8 prosent. Av den samlede avsetningen har kvinner fått 36,2 prosent. Kvinner har altså fått mer enn en proratafordeling skulle tilsi både ved de siste års sentrale justeringer, og i de lokale forhandlingene 1995 (for de områdene det foreligger materiale for).

Bente Ingebrigtsen ved SINTEF IFIM har sett på fordelingen av lokale tillegg i 5 kommuner og 3 fylkeskommuner etter at det ble innført et nytt lønnssystem i kommunene i 1990 4 . Hun har sammenlignet fordelingen av lokale lønnstillegg til hhv kvinner og menn i 1992 og 1994. I 1994 var det sentrale føringer om at mesteparten av tilleggene skulle gis til kvinnedominerte yrker. I 1992 var det ikke lagt noen slike føringer på de lokale forhandlingene. Totalt oppga 16 prosent av de ansatte at de fikk lokalt lønnstillegg i 1992, og 23 prosent i 1994. Det var en svak – men signifikant – tendens til at en større andel kvinner enn menn fikk lokale tillegg både i 1992 og 1994.

Data fra senere år for funksjonærgruppen i NHO-bedrifter

En tilsvarende undersøkelse er gjennomført på 1994-, 1995- og 1996-data for funksjonærgruppen i NHO-bedriftene. Mens kvinner i samme stilling og bedrift i 1990 i gjennomsnitt hadde 93,9 prosent av menns lønn, er resultatene for 1994, 1995 og 1996 henholdsvis 95,8, 95,9 og 96,1 prosent. I dette materialet er gjennomsnittsalderen vel 2 år lavere for kvinner enn for menn innenfor samme stilling i samme bedrift. Korrigert for alder, er det derfor sannsynlig at lønnsforskjellen mellom kvinner og menn i samme stilling og bedrift innen funksjonærgruppen i NHO-bedriftene var kommet ned mot 3,5 prosent i 1996.

Et prosjekt – Kjønnsforskjeller i yrkesløp – som avsluttes i løpet av februar i år, vil gi nyere tall og analyser av lønnsforskjeller mellom kvinner og menn i privat sektor.

Offentlig sektor

I rapporten Lønnsforskjeller og lønnssystem i staten6 analyserer Erling Barth og Hang Yin lønnsutviklingen 7 for statsansatte i perioden 1987-1994. (Her sammenlignes lønnsstrukturen i statlig sektor før og etter innføringen av det nye lønnssystemet i 1991, som ga større lokal handlefrihet/desentralisering av lønnsforhandlingene.)

Barth og Yin estimerer lønnsrelasjoner som viser at lønnsstrukturen i staten stort sett ikke har endret seg vesentlig i løpet av perioden. Noen endringer har imidlertid funnet sted: Lønnsforskjellen mellom menn og kvinner er signifikant mindre for perioden 1991-94 enn for 1987-90. Dessuten har ansiennitet og utdanningslengde fått mindre betydning. De endringene som har skjedd har gått i retning av en mer sammenpresset lønnsstruktur for statsansatte, med mindre lønnsforskjeller også mellom kvinner og menn.

For staten som helhet, viste det seg at kvinner tjente i gjennomsnitt 10,4 prosent mindre enn menn med like lang utdanning, yrkeserfaring og ansiennitet i perioden 1987-90. Det tilsvarende tallet for perioden 1991-94 er 9,1 prosent. Når en sammenlignet den gjennomsnittlige timefortjenesten til kvinner og menn med samme kvalifikasjoner innen samme stilling, ble forskjellen redusert til hhv 1,6 og 1,3 prosent i de to periodene. Dette bekrefter mønsteret fra privat sektor om at det er stillingskategori som betyr mest når det gjelder lønnsforskjeller mellom kvinner og menn.

I rapporten er det også beregnet årlige tall for betydningen av utdanningslengde og brutto lønnsforskjell mellom kvinner og menn, basert på separate regresjonsanalyser for hvert enkelt år for hele staten. Denne analysen viser en klar tendens gjennom årene til at lengre utdanning gir mindre uttelling i lønn, mindre lønnsforskjell mellom kjønnene samt mindre lønnsspredning for hele staten.

En hovedkonklusjon er at lønnsforskjellene mellom kvinner og menn i statlig sektor er klart redusert fra 1987 til 1994, både når det tas hensyn til stillingsplassering og når det ikke gjøres det.

I en rapport 8 fra Kommunenes Sentralforbund belyses lønnsrelasjoner mellom kvinner og menn i kommunesektoren. Lønnsforskjeller knyttet til utdanning blir også behandlet. (Rapporten er forelagt Det tekniske Beregnings- og Statistikkutvalg for Kommunesektoren (TBSK). Medlemmene i dette utvalget har akseptert tabellene og vedleggene. KS står for kommentarene til tabellene.)

Analysen viser at gjennomsnittlig regulativlønn for alle kvinner i prosent av gjennomsnittlig regulativlønn for alle menn i KS-området, har økt fra 84 prosent pr. 1.10.86 til 88 prosent pr. 1.10.94. I disse gjennomsnittstallene er det ikke tatt hensyn til ulikheter i kvinners og menns utdanning, ansiennitet m.m. Det er gjennomført indeksberegninger 9 for hele årsverksmassen pr. 1.10.94, for å finne forklaringer på lønnsforskjellene mellom kvinner og menn. Indeksberegning v h a stillingskode ga en lønn for kvinner i prosent av lønn for menn på 98 prosent. Lønnsforskjellene mellom kvinner og menn har altså i svært stor grad sammenheng med ulik stillingsplassering. Menn er gjennomgående tilsatt i stillingskoder med høyere lønn enn kvinner. Stillingens nivåmessige plassering i organisasjonen er også en viktig forklaringsfaktor.

Beregningene viste også at ulike utdanningskoder kunne forklare noe av lønnsforskjellen mellom kjønnene, men at alder og ansiennitet ikke kunne bidra til å forklare noe av forskjellen når man ser alle arbeidstakere i kommunesektoren under ett.

Arne Mastekaasa og Elisabeth Longva har i rapporten Kjønn og yrkeskarriere i kommunal virksomhet 10 analysert lønns-, opprykks- og avgangsmønstre i fem kommuner, for å kunne bidra til en mer generell forståelse av kjønnsforskjeller i lønn og opprykk i kommunal sektor. I fire av kommunene lå brutto ­lønnsforskjell mellom kvinner og menn i gjennomsnitt mellom 12 og 14 prosent i 1994. Når det ble kontrollert for alder, ansettelsestid, utdanning, deltid og permisjoner sank kjønnsforskjellen i lønn til ca 7-10 prosent. Lønnsforskjellen når det ble kontrollert også for stilling viste seg å være minimal, på ca 1 prosent eller mindre i alle kommunene.

Begge disse rapportene bekrefter mønstret fra privat og statlig sektor: Også i kommunesektoren har menn i gjennomsnitt høyere lønn enn kvinner. Det har også her skjedd en tilnærming i lønnsnivå de senere år, og det er stillingskode/-kategori som har størst betydning for lønnsforskjellene mellom kjønnene.

Opprykk/karriereløp

Erling Barth og Hang Yin undersøker i artikkelen Lønnsforskjeller mellom kvinner og menn i et karriereperspektiv11 lønnsforskjellen gjennom karrieren i departementene. Det gjøres ved å følge lønnsutviklingen til samme individer i perioden 1983-1990. Ett av hovedfunnene er at lønnsforskjellene mellom kvinner og menn med samme kvalifikasjoner oppstår ved nyansettelser og ikke øker gjennom karrieren.

Hovedresultatene når det gjelder lønn ved ansettelse og lønnsutviklingen gjennom ansettelsestiden i kommunene i Mastekaasa og Longva (1996), viser langt på vei samme mønster som dokumentert av Barth og Yin for staten. Kvinner blir ansatt på lavere lønnsnivå enn menn, men har omtrent like god eller til dels bedre lønnsutvikling, med like mange – eller noe flere – opprykk enn menn.

Deltid

Barth og Yin finner i en annen analyse 12 en forskjell i timelønn mellom statsansatte på hel- og deltid på om lag 4 prosent for periodene 1987 til 1990 og 1991 til 1994. Det er her kontrollert for personlige ressurser som utdanning, yrkeserfaring og ansiennitet. I Mastekaasa og Longvas analyse fremkommer betydelige forskjeller også mellom heltids- og deltidsansatte kvinner i kommunal sektor. Både når det gjelder lønn ved ansettelse, opprykk og lønnsutvikling er det betydelige forskjeller i deltidsansattes disfavør. Beregnet effekt av deltid på lønnsnivået – når det kontrolleres for alder, ansettelsestid og utdanningsnivå – er negativ for alle kommunene, og varierer fra vel 2 prosent til 8-9 prosent.

Ved nærmere analyse av kommunesektoren viser det seg at effekten av deltid så og si utelukkende skyldes at det er forskjeller mellom heltidsdominerte og deltidsdominerte stillinger. Innen den enkelte stilling er forskjellene mellom hel- og deltidsansatte svært små - så og si alltid under en prosent. Hovedinntrykket er at deltid har negative effekter på såvel lønnsnivå som opprykk og lønnsutvikling, men at dette i all hovedsak er en følge av å være i stillinger med stor andel deltidssysselsatte. Også i staten viser det seg at lønnsfratrekket ved å jobbe deltid er sterkt knyttet til andelen deltidssysselsatte i stillingskategorien.

I Beregningsutvalgets rapport nr. 3 for 1996 gis en oversikt over omfang av og lønnsutvikling for deltidsansatte. Det fremgår her at andelen deltidssysselsatte kvinner er svært høy i kommunal sektor. I 1995 var hele 64 prosent av kvinnene i kommunesektoren deltidssysselsatte. I staten var 36,8 prosent av kvinnene deltidssysselsatt dette året. I privat sektor varierer andelen kvinner som jobber deltid kraftig mellom de bransjene det er tall for. Andelen deltidssysselsatte er klart redusert fra 1981 til 1995. Lønnsveksten for gruppene i privat sektor som er med i vedlegget har i gjennomsnitt vært svakere for deltidsansatte enn for heltidsansatte fra 1984 til 1995. I vedlegget antas at noe av årsaken kan være at opprykksmulighetene er mindre for de som jobber deltid enn for de som jobber heltid.

Det kjønnsdelte arbeidsmarkedet

Det kjønnsdelte arbeidsmarkedet kan defineres ved at kvinner og menn utfører forskjellig arbeid, i hver sine bransjer eller hver sine yrker – med ulike lønnsnivå. Også når kvinner og menn arbeider i samme bedrift eller samme yrke, utfører de ofte hver sine arbeidsoperasjoner eller arbeider i forskjellige avdelinger og stillinger.

Til tross for en svak oppmykning, er graden av kjønnsdeling i det norske arbeidsmarkedet fortsatt svært høy. Majoriteten av både kvinner og menn arbeider på en arbeidsplass dominert av sitt eget kjønn. Kvinner har et mer variert utdanningsvalg enn menn, mens menn har et mer variert yrkesvalg.

NOS utdanningsstatistikk viser at det fortsatt er betydelige forskjeller mellom kjønnene i valg av fagfelt, både i videregående opplæring og ved universitetene og høgskolene. Utdanningssystemet er sterkt kjønnsdelt, og det er ingen entydig tendens til at ­kjønnsforskjellene i valg av fagfelt er redusert i løpet av 1980-tallet. Innenfor videregående utdanning er det også etter Reform-94 store forskjeller i valg av utdannelse mellom kvinner og menn. Kvinner dominerer i studieretninger som helse- og sosialfag og formgivingsfag, mens de nesten ikke er å finne i studieretninger som byggefag, elektrofag og mekaniske fag. Kjønnsfordelingen i næringsstrukturen har ikke endret seg vesentlig de siste 20 årene. Arbeidsmarkedsstatistikken viser bl a at de fleste kvinner og menn arbeider i adskilte næringer og at menn fordeler seg på flere næringer enn kvinner. Kvinner er mer konsentrert i enkelte næringer. I 1995 arbeidet 55 prosent av alle yrkesaktive kvinner innenfor offentlig, sosial og privat tjenesteyting.

På bransjenivå innen industrien er det relativt stor grad av kjønnsdeling. Den bransjevise kjønnsdelingen på arbeidsmarkedet forsterkes av kjønnsforskjeller i yrkestilhørighet. Folke- og boligtellingen i 1990 viste at kun 7 prosent av alle yrkesaktive arbeider i et yrke med omtrent like mange kvinner som menn (definert som yrker hvor det ikke er mer enn 60 prosent av det ene kjønn). Så mye som 40 prosent av alle yrkesaktive menn arbeider i et yrke med mindre enn 10 prosent kvinner. Tilsvarende arbeider 34 prosent av kvinnene i yrker med mindre enn 10 prosent menn.