5 Utviklingen i norsk industris konkurranseevne

• Etter en nokså sammenhengende styrking i perioden 1988 til 1994, og en viss svekkelse i 1995, skjedde det ifølge foreløpige tall bare små endringer i industriens kostnadsmessige konkurranseevne fra 1995 til 1996.

  Veksten i timelønnskostnadene i norsk industri var i perioden 1988-94 i gjennomsnitt lavere enn for handelspartnerne. Når en samtidig tar hensyn til at kronekursen svekket seg, gikk relative lønnskostnader i felles valuta ned med knapt 12 prosent fra 1988 til 1994. Som følge av at kronekursen styrket seg gikk de relative lønnskostnadene i felles valuta noe opp i 1995. I 1996 anslås veksten i timelønnskostnadene i norsk industri til vel 4 prosent, som er om lag på linje med tilsvarende anslag for handelspartnerne. Med om lag uendret kronekurs fra 1995 til 1996 kan de relative timelønns­kostnadene i norsk industri regnet i felles valuta ha blitt opprettholdt fra 1995 til 1996.

  Sammenliknbare tall som foreligger for timelønte i industrien, indikerer at lønnskostnads­nivået i 1996 lå 11 prosent over gjennomsnittsnivået for handelspartnerne målt i felles valuta. Dette er om lag som i 1995, men klart lavere enn på slutten av 1980-tallet. Om en ser på de samlede lønnskostnadene, er det grunn til å tro at lønnskostnadene i norsk industri i fjor var noe høyere enn gjennomsnittet for våre handelspartnere.

  I ettertid kan industriens totale konkurranseevne et stykke på vei avleses gjennom utviklingen i markedsandelene for industriprodukter på ­hjemmemarkedene og eksportmarkedene. I perioden 1988-95 økte industriens markedsandeler på eksportmarkedene med i underkant av 10 prosent. Foreløpige tall indikerer at eksportmarkedsandelen for tradisjonelle industrivarer gikk opp med om lag 5 prosent fra 1995 til 1996. Hjemmemarkedsandelene for tradisjonelle industrivarer har fortsatt å falle, bl.a. som følge av økt internasjonal arbeidsdeling.

  I dette kapitlet ser vi på noen utvalgte indikatorer som kan belyse utviklingen i industriens konkurranseevne. I avsnitt 5.1 kommenteres utviklingen i hhv. lønnskostnader, kapitalkostnader og andre kostnader. I avsnitt 5.2 går vi nærmere inn på tall for utviklingen i produktivitet og lønnskostnader pr. produsert enhet. For å antyde noe om mulige nivåforskjeller i industriens kostnadsmessige konkurranseevne mellom land, omtales de totale lønnskostnadsnivåene for arbeidere i industrien i Norge og i andre land i avsnitt 5.3. For andre kostnadskomponenter er det svært vanskelig å finne brukbare tall for nivåsammenlikninger. I ettertid kan en et stykke på vei avlese industriens totale konkurranseevne ved bl.a. å se på utviklingen i markedsandeler for industriprodukter hjemme og ute, jf. omtale i avsnitt 5.4.

5.1 Indikatorer for industriens kostnadsutvikling

Tabell 5.1 gir en oversikt over enkelte indikatorer for kostnadsutviklingen i norsk industri i forhold til handelspartnerne. Det understerkes at de angitte tallseriene ikke er ment å gi noe fullstendig og presist bilde av utviklingen i den kostnadsmessige konkurranse­evnen, men er ment å antyde noe om tendenser. En nærmere omtale av de enkelte kostnadskomponentene og utviklingen i disse er gitt nedenfor.

5.1.1 Lønnskostnader

Den enkeltfaktoren som betyr mest for kostnadene ved norsk industriproduksjon er lønnskostnadene.

Tabell 5.2 viser øverst utviklingen siden 1980 i lønnskostnader pr. time i norsk industri sammenliknet med våre viktigste handelspartnere. Ved å ta hensyn til endringer i valutakursen, kommer en fram til endringer i relative timelønnskostnader i felles valuta. Tallene gir imidlertid ikke uten videre uttrykk for en enkel årsaks-virknings- sammenheng. For eksempel vil en svekkelse av den norske kronen kunne påvirke prisstigningen, som i neste omgang kan påvirke lønnsveksten. 2

De internasjonale tallene for timelønnskostnader for årene 1980 t.o.m. 1995 i tabell 5.2 er noe revidert i forhold til tallene som ble gjengitt i den forrige rapporten fra Beregningsutvalget ( NOU 1996:19). Hovedtrekkene i utviklingen for de relative lønnskostnadene er imidlertid fortsatt de samme som ble lagt til grunn i den forrige rapporten.

I årene 1989-1994 var økningen i timelønnskostnadene i norsk industri i gjennomsnitt lavere enn for handelspartnerne, mens veksten var sterkere gjennom størstedelen av 80-tallet. Fra 1988 til 1994 gikk relative lønnskostnader i felles valuta ned med knapt 12 prosent. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall gikk timelønnskostnadene i norsk industri opp med 4,6 prosent fra 1994 til 1995 som er om lag på linje med den anslåtte veksten i timelønnskostnadene for handelspartnerne. Kronekursen styrket seg samtidig med 2,3 prosent, slik at de relative timelønnskostnadene i felles valuta kan ha gått opp om lag tilsvarende.

Fra 1995 til 1996 kan veksten i timelønnskostnadene i norsk industri anslås til vel 4 prosent, som er om lag på linje med foreløpige anslag for våre handelspartnere. Kronekursen målt ved industriens effektive valutakurs, jf. vedlegg 5, styrket seg med 0,1 prosent fra 1995 til 1996. Regnet i felles valuta kan dermed de relative timelønnskostnadene i 1996 ha blitt opprettholdt på om lag samme nivå som i 1995.

Utviklingen i enkeltvalutaer kan avvike betydelig fra industriens effektive valutakurs. Dette innebærer at et veid gjennomsnitt ikke gir et fullstendig uttrykk for den endringen i konkurransesituasjonen de enkelte bransjene står ovenfor. Tabell 6-6 i vedlegg 6 gjengir utviklingen i timelønnskostnader i industrien i lokal valuta og i norske kroner i de enkelte landene som inngår i beregningen.

5.1.2 Kapitalkostnader

Ved siden av lønnskostnadene vil kostnadene ved bruk av kapital være viktig for industrien. Det er imidlertid enda vanskeligere å finne enkle, sammenliknbare tall her enn for lønnskostnadene. Tabell 5.3 gir imidlertid en framstilling av to indikatorer som kan antyde noe om utviklingen.

I teorien er det den såkalte brukerprisen på kapital som gjenspeiler kapitalkostnadene. Brukerprisen tar hensyn til markedsprisen på kapitalutstyret, kostnadene ved å binde kapital i bedriften (renten), kapitalslitet og reglene for bedrifts- og kapitalbeskatning. Brukerprisen på kapital er imidlertid vanskelig å måle i praksis, men en har data for enkelte viktige komponenter i brukerprisen som f.eks. renter og pris på nytt kapitalutstyr. Det er i prinsippet også mulig å beregne virkninger av skattereglene på brukerprisen.

I lys av den tettere integrasjonen i de internasjonale kapitalmarkedene og at reguleringene av kapitalbevegelser over landegrensene i all hovedsak er tatt bort, er det mindre grunn til å vente at kostnadene for bedriftene ved å ta opp lån skal være vesentlig forskjellig i Norge sammenliknet med andre land. Likevel vil det være en klar tendens til at mange bedrifter låner mest i nasjonal valuta. Dette vil særlig gjelde små og mellomstore bedrifter som produserer for hjemmemarkedene hvor tilbud av kreditt forutsetter god lokal kunnskap om marked og aktører. Det kan også være rasjonelt å ha gjeld i nasjonal valuta siden andre kostnader og inntekter er i nasjonal valuta. Også slike bedrifter vil imidlertid møte internasjonal konkurranse. Det kan derfor være relevant å sammenlikne lånekostnadene i norske kroner med lånekostnadene for gjennomsnittet av våre handelspartnere. I så fall må en også korrigere for endringer i verdien på den norske kronen i forhold til valutaene til våre handelspartnere.

Som det framgår av tabell 5.3, har det for kortsiktige pengemarkedsrenter vært forholdsvis store variasjoner fra år til år i rentedifferansen korrigert for valutakursendringer. På grunn av uroen i det norske pengemarkedet før kronen begynte å flyte i desember 1992, var forskjellen særlig stor i Norges disfavør i 1992. Med unntak av 1992, 1995 og 1996 har det i de øvrige årene fra og med 1990 vært billigere å låne i norske kroner enn i gjennomsnittet av handelspartnernes valutaer.

Et problem med rentetallene som her er brukt, er at det er usikkert hvor relevant kortsiktige pengemarkedsrenter er for bedriftenes lånekostnader. For det første låner bedriftene i liten grad direkte i pengemarkedet. For det andre foregår en stor del av opplåningen både i Norge og andre land med lengre rentebindingstid enn dette. Graden av rentebinding kan også variere mellom land. En tredje forhold er at den indikatoren som er stilt opp i tabellen ikke tar hensyn til forskjeller i skattesystemet mellom land, som også er viktig for å vurdere bedriftenes kapitalkostnader. Et fjerde forbehold er at bedriftenes valg mellom lån i ulike valutaer, må tas under usikkerhet mht. framtidige endringer i valutakurs og renter. Kostnadene ved å låne i norske kroner eller i handelspartnernes valuta kan oppfattes ulikt når lånet tas opp og i ettertid.

Kostnaden ved bruk av kapital påvirkes også av prisutviklingen på selve kapital-utstyret. For å få med dette momentet, har tabell 5.3 også en tallserie for prisutviklingen på industriens investeringer i forhold til den vi kan beregne for handelspartnerne. Disse tallene kan nok i større grad enn lønnskostnadene påvirkes av mer tilfeldige forhold. Men som vi ser, gir den mye av den samme utviklingstendensen som tallene for lønnskostnadene. Dette kan ha sammenheng med bl.a. at prisnivået for investeringer til dels avhenger av lønningene. Lønnskostnadene, direkte og indirekte gjennom produktinnsatsen, utgjør knapt 1/3 av investeringskostnadene til kjøperverdi.

5.1.3 Andre kostnader

Industriens kostnadssituasjon vil i tillegg til lønns­nivå og kapitalkostnader påvirkes av prisen på andre innsatsfaktorer. Særlig er energikostnader, spesielt knyttet til elektrisk kraft, av stor betydning for konkurranseevnen for viktige deler av norsk industri, jf. nærmere omtale i boks 5.1. Fra tabell 5.4 ser vi at elektrisitetskostnadene i Norge er vesentlig lavere enn hos handelspartnerne. Prisforskjellen ble klart redusert i perioden 1980-1988, mens den økte fram til 1993, og gikk noe ned fra 1993 til 1994.

Tallene for utvikling i lønnskostnadene for industrien vil indirekte også si noe om kostnadsutviklingen for de innsatsfaktorene som kjøpes i Norge. Det skyldes at lønnsutviklingen i industrien gjerne setter et visst mønster for andre næringer og dermed prisene på de varene og tjenestene de leverer til industrien selv.

For å utfylle dette bildet har tabell 5.5 også en framstilling av hvordan det generelle prisnivået i Norge utvikler seg i forhold til utlandet. Som indikator har en benyttet tall for konsumpriser i Norge og hos handelspartnerne i mangel av brukbare pristall for leveranser til bedriftene. Over tid kan en imidlertid regne med at det er en viss parallellitet i prisutviklingen, i det minste i den retning utviklingen går.

Et annet argument for å benytte denne tallserien er den sterke vekt som legges på tall for konsumprisstigningen i det enkelte land og i finansmarkedene. Denne kan få direkte virkning for rente og valutaforhold og dermed bety mye for industrien. En annen, men kanskje vel så viktig mekanisme, er hva den betyr for oppfatninger om stabilitet og framtidsmuligheter i det enkelte land. At Norge gjennom flere år har stabil konsumprisstigning, lavere eller på linje med omverdenen, kan i seg selv innebære en styrking av norsk industris konkurranseposisjon. Tallene i tabellen reflekterer en slik gunstig utvikling helt siden 1989. Oppgang i kronekursen førte imidlertid til at det i 1995 var en viss relativ prisoppgang når vi regner i felles valuta.

5.2 Produktivitet og kostnader pr. produsert enhet

En bestemt utvikling i timelønnskostnadene kan motvirkes av utviklingen i arbeidsproduktiviteten, dvs. bruttoproduktet pr. timeverk. Hvis en både tar hensyn til timelønnskostnader og produktivitet får en lønns­kostnader pr. produsert enhet som er vist i tabell 5.6.

De internasjonale anslagene for lønnskostnader og produktivitet, som inngår i både tabell 5.2 og 5.6, bygger i hovedsak på anslag fra OECD, DRI 3 og enkelte nasjonale kilder. Usikkerheten ved anslagene, både de utenlandske og de norske er stor, og særlig gjelder dette anslagene for produktiviteten.

Usikkerheten ved produktivitetstallene er i hovedsak knyttet til tre forhold. For det første er det betydelige metodiske problemer knyttet til målingen av produktivitet. I de foreløpige regnskapene bygger produksjonsutviklingen på korttidsindikatorer som produksjonsindeksen. Denne indeksen måler den samlede produksjonen og en får dermed ikke korrigert for bidragene fra utviklingen i produktinnsatsen. ­Dette ivaretas først i senere regnskap slik at det er en tendens til betydelige revisjoner i produktivitets­tallene i ettertid. Oppdateringsrutinene for nasjonalregnskapsstatistikken og metoder for bl.a. deflatering kan videre variere mellom ulike lands nasjonalregnskapsstatistikker slik at det kan være problematisk å finne gode sammenliknbare tall.

For det andre kan tallene for gjennomsnittlig produktivitet i industrien gi et misvisende bilde dersom en ønsker å sammenlikne produktivitetsutviklingen melom land som har store forskjeller i industristruktur. Det synes imidlertid ikke som om dette er noen sentral faktor bak den svake norske produktivitetsutviklingen.

Det tredje problemet med produktivitetsmålet har sammenheng med at tallene blir påvirket av kortsiktige konjunkturelle svigninger som ikke er sammenfallende med de underliggende tendensene.

Statistikken som foreligger viser at produktivitetsveksten i norsk industri var vel 10 prosentpoeng svakere enn for gjennomsnittet av våre handelspartnere i perioden 1988 til 1994. Med et fall i relative lønnskostnader i felles valuta på knapt 12 prosent, gikk dermed RLPE ifølge reviderte tall ned med 1 prosent fra 1988 til 1994. I 1995 viser foreløpige tall en økning i RLPE på 5,7 prosent. En svekkelse i relativ produktivitet og en styrking av kronekursen sto for hhv. 3,1 og 2,3 prosentpoeng av denne økningen.

Måleproblemene knyttet til produktivitetstallene kan tilsi at deler av svekkelsen i relativ produktivitet siden 1988 bare er tilsynelatende. Videre kan en ikke utelukke at den svake produktivitetsutviklingen i norsk industri sammenliknet med industrien hos handelspartnerne til en viss grad reflekterer at norsk industri har en annen industristruktur enn handelspartnerne uten at den kostnadsmessige konkurranseevnen for sammenliknbare produkter er svekket, jf. også nærmere redegjørelse i Beregningsutvalgets rapport NOU 1996:4.

5.3 Sammenlikning av nivåer på arbeidskraftkostnader i industrien i Norge og andre land

Som ett av flere ledd i vurderingen av industriens konkurranseevnen har utvalget forsøkt å vurdere ­lønnsnivået i Norge i forhold til tilsvarende nivå for andre land målt i felles valuta. Beregningsutvalget vil understreke at en rangering av nivåtall for lønnskostnader mellom land isolert sett ikke sier noe om konkurranseevnen.

Med det statistiske grunnlaget som foreligger er det idag bare mulig å foreta internasjonale nivåsammenligninger av tilstrekkelig kvalitet for de totale lønnskostnadene pr. arbeidet time for timelønte i industrien. I en mere fullstendig sammenligning, måtte man også ha trukket inn månedslønte, men sammenlignbare tall finnes ikke. Mot slutten av dette avsnittet drøftes likevel mulige nivåforskjeller, dersom månedslønte hadde vært med i sammenligningen.

Lønnskostnadene består av lønn pr. faktisk arbeidet time, lønn for ikke-arbeidet tid (f.eks lønn under sykdom, feriepenger etc.) og andre indirekte personalkostnader som arbeidsgiveravgifter, pensjonsutgifter osv. og som knytter seg til bruken av arbeidskraft.

Strukturen på timelønnskostnadene varierer sterkt fra land til land. Noen land har forholdsvis høye faktiske lønninger pr. arbeidet time og lavere indirekte personalkostnader, mens andre land har lave faktiske lønninger pr. arbeidet time og høyere indirekte personalkostnader. Tabell 4.2 i vedlegg 4 viser faktisk lønn pr. arbeidet time og totale indirekte personalkostnader.

I 1988 lå lønnskostnadene for norske timelønte i industrien ca. 25 prosent høyere enn gjennomsnittet for handelspartnerne, og Norge lå høyere enn samtlige konkurrentland både i 1988 og 1989. (jfr.vedlegg 4 og figur 5.1)

Fra 1988 fram til 1994 ble forskjellen mellom lønnskostnadene for norske timelønte i industri (jf. tidligere arbeidere) og et veiet gjennomsnitt for handelspartnerne redusert med omlag 2/3. En styrking av kronekursen, førte blant annet til at det relative lønns­kostnadsnivået målt i felles valuta gikk opp med vel 2 prosentpoeng fra 1994 til 1995, til et nivå vel 10 prosentpoeng høyere enn gjennomsnittet i konkurrentlandene. Pr. dags dato ser det ut til at gjennomsnittlige lønnskostnader for timelønte i industrien i forhold til for våre konkurrenter, lå på samme nivå eller gikk svakt opp (0,7 prosentpoeng) i 1996.

De gjennomsnittlige timelønnskostnadene for de nordiske landene varierer med bare 3 prosentpoeng målt i norske kroner. Endring i valutakursene og endel høyere lønnskostnadsvekst i Sverige, førte til at svenske lønnskostnader gikk kraftig opp fra 1995 til 1996 i forhold til de andre landene i Norden, mens Finland falt under Norge i 1996. Utviklingen i de relative lønnskostnadene preges for øvrig av et kraftig fall i de relative lønnskostnadene for Japan, p.g.a. yenkursens fall.

Tallene for 1996 er foreløpige anslag for enkeltland, bygd på ulike kildematerialer som Bureau of Labor Statistics, lønnskostnadsvekst for industriarbeidere(foran benevnt timelønte) ifølge OECD og lokale anslag. Innholdet i lønnsbegrepene kan derfor variere mellom land og man må være oppmerksom på at 1996-tallene overfor enkeltland vil kunne bli betydelig revidert når sammenlignbar lønnsstatistikk for alle land foreligger.

For de samlede lønnskostnadene, medregnet funksjonærene mener utvalget at tall for enkelte land innenfor EU-området, peker i retning av at Norge er noe over gjenomsnittet for våre viktigste handelspartnere for 1996.

Utvalget henviser til vedlegg 4 for nærmere drøfting av lønnskostnadene med tabeller og til beskrivelse av den internasjonale standardiseringen som etterhvert kan føre til sammenlignbare tall mellom landene for flere arbeidstakergrupper.

Kilde: Det tekniske beregningsutvalget

5.4 Markedsandeler på hjemme- og eksportmarkedene

I ettertid kan en et stykke på vei avlese industriens totale konkurranseevne ved å se på utviklingen i markedsandeler ute og hjemme. Grunnlaget for dette er utdypet i boks 5.2.

Siden den økonomiske utviklingen er kjennetegnet ved økt internasjonal spesialisering, vil hjemmemarkedsandelene falle trendmessig i alle land, og den beste avlesning av konkurranseevnen på hjemmemarkedene framkommer derfor når vi ser norske hjemme­markedsandeler i forhold til handelspartnerne, se figur 5.2. Denne viser at vi over tid har hatt et noe sterkere fall i hjemmemarkedsandelene enn handelspartnerne. Avvik i enkeltår kan ha sammenheng med at den norske konjunkturutviklingen ikke er i fase med handelspartnerne. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall var det en klar nedgang i hjemmemarkedsandelene for mange industrivarer fra 1995 til 1996, som delvis hadde sammenheng med oppgang i investeringene. I tillegg økte eksporten betydelig i 1996 for de fleste varene som hadde nedgang i hjemmemarkedsandelene samme år.

1. Ferdigvare. Nivåtallene for Norge og handelspartnerne er ikke direkte sammenliknbare pga forskjell i definisjonen av ferdigvarer. Anslag for handelspartnerne for 1994.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, OECD og Finansdepartementet

1. Utenom skip og plattformer

2. Tekstil og bekledningsvarer, trevarer, kjemiske og mineralske produkter, andre vekstedprodukter.

3. Treforedling, kjemiske råvarer, raffinerte oljeprodukter, metaller, bergverkprodukter

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Figur 5.3 viser hjemmemarkedsandeler for enkelte grupper av industrivarer. Produsenter av metaller, tekstil- og bekledningsvarer, kjemiske og mineralske produkter, kjemiske råvarer og verkstedsprodukter har hatt de største tapene av markedsandeler siden 1988, jf. også tabell 6.5 i vedlegg 6.

Til forskjell fra hjemmemarkedsandelene, er det ingen tilsvarende trend i markedsandelene for eksport på grunn av økt internasjonal handel. Utviklingen i eksportmarkedsandelene bør imidlertid tolkes med stor varsomhet. Endringene i eksportmarkedsandelene blir målt ved å sammenlikne eksportveksten av tradisjonelle industrivarer med veksten i den samlede vareimporten hos våre handelspartnere. Forskyvninger i sammensetningen av norsk industris eksport i forhold til handelspartnernes vareimport vil kunne gi endringer i den samlede eksportmarkedsandelen uten at det behøver å være endringer i markedsandelene for undergrupper av industrivarer. Fortolkningsproblemet forsterkes når en måler utviklingen i markedsandeler for undergrupper av industrivarer med endringen i den samlede vareimporten hos handelspartnerne som indikator for markedsvekst.

Eksportmarkedsandelen for norsk industri i alt har vært relativt stabil i perioden 1986 til 1992, etter en klar nedgang i første halvdel av 1980-tallet, jf. figur 5.4. I 1993 og 1994 økte imidlertid markedsandelen betydelig, mens den var om lag uendret fra 1994 til 1995. Økningen i 1993 og trolig dels 1994 må ses i sammenheng med omlegging av statistikkgrunnlaget i EU i forbindelse med opprettelsen av det indre markedet, og kan være misvisende, se rapport 1995:2. Hovedforklaringen på økningen anses likevel å være den internasjonale konjunkturoppgangen, der norske markedsandeler gjerne øker i en tidlig fase. Også reduksjon i enkelte viktige eksportmarkedspriser i forhold til konkurrerende produkter gjennom de siste årene har trolig bidratt. Utflatingen av veksten i markedsandelen i 1995 må ses i sammenheng med avmatningen av aktivitetsveksten hos våre viktigste handelspartnere og at norske eksportrettede industrinæringer produserer varer som typisk blir etterspurt tidlig i en konjunkturfase.

Foreløpige tall for 1996 indikerer en vekst i eksportmarkedsandelen for tradisjonelle industrivarer i alt på om lag 5 prosent. Tallene viser at det først og fremst er markedsandelen for verkstedprodukter som har gått opp (om lag 10 prosent), noe som i stor grad må ses i sammenheng med at eksporten for denne gruppen av industriprodukter økte markert til land som ikke tilhører kjernen av Norges viktigste handelspartnere.

Kilde: Statistisk sentralbyrå