4 Prisutvikling og konsumprisindeksen

• Konsumprisindeksen økte med 1,3 prosent fra 1995 til 1996, mot 2,4 prosent året før. I desember 1996 var prisstigningstakten 1,8 prosent på 12 måneders basis. Etter å ha vist en svakt fallende tendens gjennom 1995, falt prisstigningstakten kraftig i januar 1996. Redusert engangsavgift på personbiler, reduserte priser på elektrisitet og det at effekten av økt merverdiavgift ett år tidligere var uttømt, var hovedårsakene til det kraftige fallet i stigningstakt fra desember 1995 til januar 1996. Tolvmånedersveksten lå i første halvår 1996 på et lavt nivå, for så å stige noe i annet halvår, hovedsakelig på grunn av økte elektrisitetspriser og at ordningen med momskompensasjon for ost, melk og kjøtt falt bort fra 1. juli 1996. I 1996 var prisstigningen i Norge lavere enn i EU-landene og også i underkant av gjennomsnittet for våre ­handelspartnere.

4.1 Konsumprisindeksen

Figur 4.1 gir en oversikt over tolvmånedersveksten i konsumprisindeksen i Norge, hos våre handelspartnere og i EU-landene. I mars 1987 var prisstigningen 7,7 prosentpoeng høyere i Norge enn hos våre handelspartnere. Deretter ble forskjellen gradvis redusert, og fra mars 1989 og fram til januar 1995 økte prisene mindre enn hos våre handelspartnere. I 1995 var prisstigningstakten i Norge omtrent på linje med prisstigningen hos våre handelspartnere og noe lavere enn i EU-landene. I første halvdel av 1996 falt prisstigningstakten også under nivået hos våre handelspartnere. Etter økningen i prisstigningstakten høsten 1996 ligger prisveksten i Norge ved utgangen av 1996 omtrent på linje med gjennomsnittet for våre handelspartnere, men fremdeles noe under prisveksten i EU-området i gjennomsnitt. Prisutviklingen i tidligere år samt siste tolvmånedersperiode for en del OECD-land, framgår av tabell 4.1.

1. EU-15, sammenveid med kjøpekraftsparitet-justerte andeler av privat konsum som vekter. Frem til og med 1994 viser grafen prisutviklingen for EU-12.

Kilde: OECD, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Den gjennomsnittlige konsumprisveksten i Norge fra 1995 til 1996 var 1,3 prosent, mot 2,4 prosent året før. Ved utgangen av 1996 var overhenget mellom 0,9 og 1,0 prosent, dvs. at desemberindeksen var mellom 0,9 og 1,0 prosent høyere enn gjennomsnittlig indeks for 1996. Ved utgangen av 1995 var overhenget 0,5 prosent.

Tabell 4.2 viser prisstigningstakten beregnet i forhold til samme måned året før. Etter å ha vist en svakt fallende tendens i siste halvdel av 1995, falt prisstigningstakten kraftig i januar 1996. I første halvår 1996 varierte tolvmånedersveksten mellom 0,7 og 1,2 prosent. Det er flere faktorer bak fallet i prisstigningstakt i første halvår 1996; engangsavgiften for biler ble redusert fra årsskiftet 1995/96, effekten av økningen i merverdiavgiften ett år tidligere var etter hvert ut­tømt, veksten i elektrisitetsprisene lå på et lavere nivå enn i tilsvarende periode året før og prisene på klær og skotøy falt sterkere enn det den vanlige sesongmessige prisnedgangen skulle tilsi. I annet halvår 1996 viste prisstigningstakten igjen en stigende tendens, og økte gradvis fra 0,9 prosent i juni til 1,8 prosent i desember. Fjerning av momskompensasjonen for ost, melk og kjøtt fra 1. juli 1996, gradvis økte elektrisitetspriser samt økte priser på klær og skotøy bidro til økningen i prisstigningstakt i annet halvår.

Tabell 4.3 gir en oversikt over gjennomsnittlig prisendring fra 1994 til 1995 og fra 1995 til 1996 for de ulike konsumgruppene. Prisstigningen for de enkelte gruppene var betydelig lavere i 1996 enn i 1995, med unntak for gruppene matvarer og andre varer og tjenester hvor prisveksten i 1996 lå på om lag samme nivå som året før. I 1996 var det i første rekke konsumgruppen bolig, lys og brensel som bidro til veksten i konsumprisindeksen. En viktig faktor var økningen i elektrisitetsprisene, som steg med 4,5 prosent fra 1995 til 1996. I 1996 økte husleiene med 1,7 prosent. Konsumgruppen matvarer bidro også ­vesentlig til veksten i konsumprisindeksen i 1996. Bortfallet av ordningen med momskompensasjon for ost, melk og kjøtt fra 1. juli 1996 var blant årsakene til prisveksten på matvarer. Beregninger indikerer at bortfallet av momskompensasjonen fra 1. juli isolert sett bidro til en økning i konsumprisindeksen på om lag 0,25 prosent ved halvårsskiftet, eller i overkant av 0,1 prosent for 1996. I 1996 steg også prisene på grønnsaker, frukt og bær kraftig. For konsumgruppen andre varer og tjenester var prisstigningen i 1996 på om lag 2,2 prosent. Prisfall på klær og skotøy ga et markert negativt bidrag til prisveksten, og i 1996 falt prisene på klær og skotøy med i overkant av 3 prosent. Denne utviklingen kan sees i sammenheng med sterk konkurranse i klesbransjen.

Tabell 4.4 gir en oversikt over prisendringene for varer og tjenester gruppert etter leveringssektor. ­Denne måten å splitte opp konsumprisindeksen gjør det lettere å danne seg et bilde av hvilke prisimpulser som ligger bak konsumprisveksten. Utviklingen i prisene på fiskevarer og importerte konsumvarer bidro til å dempe den generelle prisstigningen i 1996. Prisutviklingen på jordbruksvarer, andre norskproduserte konsumvarer, husleier og andre tjenester trakk prisveksten opp i 1996. Importerte konsumvarer falt i pris i 1996, og bidro i betydelig grad til å dempe prisveksten. Hovedårsakene var reduserte bilpriser som følge av redusert engangsavgift, samt reduserte klespriser. Leveringssektoren andre norskproduserte konsumvarer bidro også til prisveksten i 1996, og denne leveringssektoren fanger bl.a. opp prisstigningen på elektrisitet. I gruppen for andre tjenester er det tjenester med arbeidslønn som dominerende prisfaktor som har hatt den sterkeste prisveksten i 1996.

4.2 Offentlige tjenester

Den offentlige sektor og det offentlige tjenestetilbudet blir finansiert på ulike måter, bl.a. gjennom direkte skatter, avgifter og brukerbetaling. Noen offentlige tjenester tilbys gratis, andre tilbys med en viss ­egenandel eller til selvkost. I konsumprisindeksen inngår offentlige tjenester bare i den grad det er satt en pris på tjenestene. Noen tjenester leveres eksklusivt av det offentlige til vedtatte priser, mens andre tjenester leveres enten i samarbeid eller i konkurranse med private aktører. Det kan således være problematisk å skille ut og kategorisere tjenester som fullt ut offentlige, og av samme grunn kan det være vanskelig å få en samlet oversikt over prisutviklingen på offentlige tjenester.

Kommunale tjenester utgjør en viktig del av det offentlige tjenestetilbudet. Prisene på kommunale varer og tjenester har økt betydelig i de siste årene. Dette har bl.a. sammenheng med at kommunene har økt selvfinansieringsgraden. Kommunale tjenester har i større grad blitt brukerfinansiert, og for kommunale tjenester som vann, avløp, renovasjon, feiing, barnehagetjenester og hjemmehjelp, er brukerbetaling vanlig. I den kommunale helse- og tannhelse­pleien er det i mindre grad egenbetaling. For kommunale tjenester skal ikke kommunene beregne seg høyere priser enn det som reflekterer kostnadene ved å levere tjenestene (inkludert kostnader som følger av ulike offentlige reguleringer og forskrifter)

Det kan være av interesse å se nærmere på i hvilken grad endringer i prisene på de kommunale tjenestene fanges opp av konsumprisindeksen. Endringer i kommunale gebyrer for vann, renovasjon, avløp og feiing inngår på en indirekte måte i konsumprisindeksen. Konsumgruppe 311-314 består av renter av lån til boligformål, forsikring av boliger, vannavgift og andre avgifter (renovasjon, feiing, avløp og feste). Disse gruppene har en vektandel i konsumprisindeksen på om lag 9,8 prosent. Disse gruppene har imidlertid ingen egne representantvarer, men forutsettes å stige i takt med husleier (konsumgruppe 315). Kommunale gebyrer påvirker dermed konsumprisindeksen på to måter. For det første gjennom den innvirkning som de har på husleiene i borettslag m.v., og for det andre gjennom endringer i budsjett-/vektandelen. Begge deler innebærer at det tar tid før endringer i kommunale gebyrer slår ut i indeksen. Husleiene i borettslag m.v. endres som regel bare en gang i året, og tilsvarende revideres vektandelene i konsumprisindeksen en gang pr år, i august. Det er flere faktorer bak utviklingen i hus­leiene, og selv om delindeksen husleier har hatt en stabil utvikling i de senere år, kan enkeltfaktorer ha endret seg i betydelig grad. Isolert sett er det grunn til å tro at rentenedgangen de siste årene skulle ha gitt grunnlag for nedsetting av husleiene. Når dette ikke har skjedd, kan én forklaring være den sterke økningen i kommunale gebyrer i de senere år. Siden konsum­prisindeksen ikke gir direkte informasjon om utviklingen i de kommunale gebyrene knyttet til egen bolig, kan det være av interesse å se nærmere på disse, jf. tabell 4.5.

Det fremgår av tabell 4.5 at de kommunale gebyrene for renovasjon, feiing, vann og avløp siden 1993 har hatt en langt kraftigere vekst enn konsumprisindeksen. Årsakene til denne utviklingen er flere, bl.a. er det grunn til å tro at selvfinansieringsgraden har økt, og at subsidiene har blitt tilsvarende redusert. Høyere gebyrer for kommunale tjenester knyttet til egen bolig følger også som et resultat av økte kostnader i forbindelse med nye statlige reguleringer og forskrifter. Når det gjelder utviklingen i kommunale gebyrer er det også betydelige geografiske forskjeller, jfr. tabell 4.6.

Generelt kan man si at bakgrunnen for de geografiske forskjellene i kommunale gebyrer både er å finne i ulike kostnadsforhold, men også i ulike strategier for prissetting av slike tjenester. Den generelt sterke veksten i de kommunale gebyrene for avløp kan bl.a. ses i sammenheng med kravene til reduserte utslipp, og derav økte investeringer, som fulgte av Nordsjøavtalen. I perioden januar 1994 til januar 1996 hadde Nord-Norge i gjennomsnitt den sterkeste veksten i de kommunale gebyrene.

Konsumgruppen leid hjelp til hjemmet inkluderer også kommunale tjenester. I denne konsumgruppen, som har en vektandel på om lag 1,7 prosent, inngår blant annet representantvarene lønn til husmorvikar, egenbetaling hjemmehjelp og barnehagesatser. I representantvaren barnehagesatser inngår både kommunale og private barnehager. Tabell 4.7 viser utviklingen i barnehagesatser i perioden 1993 til 1996.

Tabell 4.7. viser at barnehagesatsene i de fire siste årene har hatt en sterkere vekst enn konsumprisindeksen, og at satsene for kommunale barnehager har steget kraftigere enn satsene for private barnehager. I perioden januar 1992 til januar 1996 var prisveksten i kommunale barnehager på over 15 prosent, som var det dobbelte av den generelle prisstigningen i samme periode. Foreldre med privat barnehageplass hadde i samme tidsrom en prisøkning på noe over 11 prosent.

Kommunale transporttjenester er med i konsum­prisindeksen under konsumgruppe 632 sporvei og forstadsbaner og konsumgruppe 635 buss. Til sammen har disse en vektandel på om lag 0,9 prosent.

Under konsumgruppen helsepleie finner vi bl.a. tannlegehjelp og legehjelp (til sammen en vektandel i overkant av 1 prosent). Dette er i hovedsak private tjenester, men har i større eller mindre grad tilskudd fra det offentlige. Dessuten drives det i noen grad lege- og tannlegetjeneste på kommunal basis. Når det gjelder den kommunale tannhelsetjenesten, er denne i stor grad rettet mot spesielle grupper (bl.a. skolebarn), og egenandeler er lite utbredt. Kommunale innsparinger skjer eventuelt gjennom reduksjon av tilbudet, og påvirker således ikke prisnivået. For legetjenester, ved f.eks. kommunale legesentre eller poliklinikker på sykehus, følges avtalte satser. Kommunene yter ellers driftstilskudd til private leger etter bestemte regler og etter avtale med den enkelte lege. I konsum­prisindeksen registreres bare de avtalebestemte egen­andelssatsene. Det at en stadig større andel av legene ikke har avtaler med kommunene, og at legetjenestene av den grunn i gjennomsnitt blir dyrere, kommer således ikke til uttrykk i konsumprisindeksen. Betaling for opphold på kommunale sykehjem m.v. kommer ikke med i konsumprisindeksen.

Kinodrift inngår også i det kommunale tjenestetilbudet. I tillegg til de kommunale tjenestene inngår noen tjenester i konsumprisindeksen som blir levert av offentlig eide selskaper. Prisene på disse tjenestene fastsettes av Stortinget. Dette gjelder blant annet for portotakstene, fjernsynslisensen og NSBs takster. Tabell 4.8. viser prisutviklingen for utvalgte konsumgrupper og representantvarer som inngår i konsum­prisindeksen.

Prisene på alle de utvalgte offentlige tjenestene i tabell 4.8 steg i perioden 1993 til 1996 sterkere enn konsumprisindeksen, med unntak for jernbane­takstene i årene 1993-95. Sammenholdt med prisutviklingen på kommunale tjenester i tilknytning til egen bolig og utviklingen i de kommunale barnehagesatsene, er det grunnlag for å si at prisene på offentlige tjenester som direkte og indirekte inngår i konsumprisindeksen, i de siste årene har steget kraftigere enn konsum­prisindeksen.