5 Sammenligning av nivåer på abeidskraftkostnader i industrien i Norge og andre land.

Totale lønnskostnader for en rekke land i forhold til timelønte i industrien i Norge (tidligere betegnet industriarbeidere), ble presentert i rapport nr. 1 i 1997 ( NOU 1997:13). De faktiske valutakursene er lagt til grunn sammen med konkurransevektene som er brukt for øvrig i kapittel 5.

Lønnskostnadstallene er i hovedsak sammenstilt av BLS (Bureau of Labor Statistics) i USA. Tallene for 1996 er foreløpige anslag for enkeltland, tildels bygd på ulike kildematerialer som Bureau of Labor Statistics, OECD og lokale anslag. Innholdet i lønnsbegrepene kan være ulikt mellom land og man må være oppmerksom på usikkerheten i 1996 for enkeltland. Beregningsutvalget mener likevel at de relative lønnskostnadstallene for 1996 vil gi grovt sett relevante indikasjoner på lønnsforskjellene landene imellom.

Lønnskostnadene består av lønn per faktisk arbeidet time, lønn for ikke-arbeidet tid (f eks lønn under sykdom, feriepenger etc.) og andre indirekte personalkostnader som arbeidsgiveravgifter, pensjonsutgifter osv. og som knytter seg til bruken av arbeidskraft.

Lønnsbegrepene som brukes i sammenligningen av BLS faller ikke helt sammen med ILOs definisjon av totale lønnskostnader. Noen elementer av indirekte lønnskostnader er ikke med. Blant annet er rekrutteringskostnader, opplæringskostnader, arbeidsklær og bedriftsfasiliteter som f eks kafeteria og helsetjenestekostnader ikke med i sammenligningen. Grunnen til dette er at det ikke finnes data over slike kostnader i alle landene, og at det derfor gir en bedre sammenligning mellom landene å ikke ta disse med for noen av landene. I noen land, særlig i Norden er noen av disse kostnader påbudt ved lov eller avtale (f eks bedriftshelsetjenesten i Norge) og påløper automatisk ved ansettelse, mens det for andre land er mer bedriftsbestemte kostnader.

Noen av komponentene i lønnskostnadstallene er nokså løst anslått. Statistikken må derfor ikke sees på som et presist uttrykk for kostnadsforholdene mellom land. Nivåsammenligningen er basert på gjennomsnitt for industriarbeidere og er ikke representativ for alle deler av industrien. F eks kan lønnsforskjellene mellom bransjer i f eks Japan og USA være svært store, mens f eks Tyskland og de nordiske landene har langt mindre forskjeller mellom bransjegrupper.

I takt med utviklingen av pensjonsordninger for ansatte betalt av bedriften, ved blant annet oppbygging av fond som skal sikre utbetalinger fra pensjonsalder, er en del av kostnadene for bedriften relatert til et lønnsbegrep som inneholder påløpte, men ikke realiserte lønnskostnadselementer. Slike forhold skaper stadig større usikkerhet i sammenligningen mellom land.

Tabell 5-1 viser lønnskostnader per time for norske industriarbeidere regnet i felles valuta for konkurrentlandene. Lønnskostnadene for norske industriarbeidere lå høyest av samtlige land i tabellen både i 1988 og 1989.

Fra 1988 frem til 1994 ble forskjellen mellom lønnskostnadene for norske industriarbeidere og et veiet gjennomsnitt for handelspartnerne redusert med omlag 2/3, men det er store forskjeller mellom land. En styrking av kronekursen ga lavere lønnsvekst for handelspartnerne målt i norske kroner og førte til at det relative lønnskostnadsnivået gikk noe opp i 1995, til vel 10 prosentpoeng høyere enn i de viktigste konkurrentlandene. Per dags dato ser det ut til at gjennomsnittlig lønnskostnader for timelønte i industrien i Norge i forhold til for våre konkurrenter gikk svakt opp fra 1995 til 1996.

Utviklingen fra 1995 til 1996 kjennetegnes for øvrig med et kraftig fall i de relative lønnskostnadene for Japan, først og fremst p.g.a. lavere yenkurs.

Strukturen på lønnskostnadene varierer sterkt fra land til land. Noen land har forholdsvis høye faktiske lønninger per arbeidet time og lavere indirekte personalkostnader, mens andre land har lave faktiske lønninger per arbeidet time og høyere indirekte personalkostnader. Tabell 5-2 viser faktisk lønn per arbeidet time og totale indirekte personalkostnader for 1995. Mens tre land (Danmark, Sveits og Vest-Tyskland) hadde høyere lønn per arbeidet time enn Norge, hadde 10 land høyere indirekte personalkostnader per arbeidet time målt i norske kroner.

Det er fortsatt bare for arbeidere (i hovedsak timelønte) i norsk industri at det kan foretas internasjonale sammenligninger av totale lønnskostnader per time av tilstrekkelig kvalitet, basert på harmonisert statistikk mellom landene.

Funksjonærene (i hovedsak månedslønte), slik de defineres i statistikken, har fått stadig større betydning for lønnssummen både i Norge og i de fleste andre land. Omlag 45 prosent av lønnssummen i norsk industri tilfaller de som i lønnsstatistikken defineres som funksjonærer (i hovedsak månedslønte).

Arbeidstid og de indirekte personalkostnader er forskjellige for arbeidere og funksjonærer i de ulike landene. I tillegg kan fordelingen av antall funksjonærer og arbeidere være svært forskjellig. Utvalget mener likevel at tallmessige indikasjoner for enkelte land innenfor EU-området fortsatt peker i retning av at lønnskostnadene i Norge er noe over gjennomsnittet for våre handelspartnere for 1996, dersom funksjonærene hadde vært med i sammenligningene for industrien.

Prosjekter for å etablere felles internasjonale standarder av grupper arbeidstakere, både innenfor arbeider- og funksjonærgruppene, og standarder for lønn og lønnskostnader pågår innenfor EUROSTAT-systemet.

I Norge arbeides det med et opplegg for statistikk i privat sektor, som i særlig grad skal ta hensyn til de nasjonale behov som kan komme til nytte ved tarifforhandlingene, samtidig som man må kunne tilpasse det innsamlede materialet slik at man kan sammenligne hovedgrupper internasjonalt.