Årslønnsvekst for hovedgrupper

Med årslønn for en lønnstakergruppe menes gjennomsnittlig årslønn for arbeidstakere som utfører et fullt avtalefestet normalt årsverk uten overtid.

Beregningene av årslønnsvekst er ført fram til 1996 og gjengis i tabellene 3.1 og 3.2. De bygger på lønnsstatistikk for gruppene og på opplysninger om reguleringstidspunkter i de enkelte år. Det presenteres også beregnet gjennomsnittlig årslønn i kroner.

Tabellene er videre basert på oppgaver for time- eller månedsfortjeneste eksklusive overtidstillegg, men inklusive andre typer tillegg. Dette innebærer at lønnstillegg som kan ha bakgrunn i spesielle forhold i en bransje som f. eks skifttillegg og ulempetillegg, er med i tallene.

Av tabell 3.1 ser vi at lønnsutviklingen for de største forhandlingsområdene viser stor grad av parallellitet de siste årene. Størrelsen på lønnsveksten har imidlertid variert og har vist en fallende tendens fram til 1993/1994. Deretter har veksttakten økt noe igjen, særlig fra 1995 til 1996. Tabell 3.1 viser videre at ansatte i varehandel og funksjonærer i bankvirksomhet har hatt den sterkeste prosentvise lønnsveksten sett under ett i den perioden tabellen dekker. Offentlig sektor har perioden under ett hatt svakere lønnsutvikling enn gruppene i privat sektor som er med i tabell 3.1. Imidlertid har ansatte i både stat og kommune noe høyere lønnsvekst fra 1995 til 1996 enn timelønte i industrien.

I tabell 3.3 har en beregnet gjennomsnittlig lønns­utvikling for tre hovedgrupper:

• industrien

• annen privat næringsvirksomhet

• ansatte i offentlig forvaltning

Næringene/gruppene i annen næringsvirksomhet er klassifiserte som skjermet virksomhet. Industrien omfatter både skjermet og konkurranseutsatt virksomhet, men er i hovedsak konkurranseutsatt.

Samlet årslønnsvekst fra 1995 til 1996 for alle grupper er beregnet til 4,4 prosent. Gjennomsnittlig årslønnsnivå for de samme grupper, kan beregnes til om lag kr 236 600 i 1996.

Fra 1995 til 1996 har lønnsutviklingen vært om lag den samme i industrien og i offentlig forvaltning, mens den har vært noe sterkere i annen privat næringsvirksomhet. Tabell 3.3 viser videre at lønnsveksten i annen næringsvirksomhet har vært noe sterkere enn i industrien under ett i perioden 1986-96. Offentlig forvaltning har hatt den svakeste utviklingen.

Den kvartalsvise lønnsveksten.

Tabell 3.4 viser utviklingen i timefortjenesten eksklusiv overtidstillegg fordelt på tariffmessig lønnsøkning og lønnsglidning for voksne arbeidere i industrien(menn + kvinner) fra samme kvartal året før. Timefortjenestene er beregnet eksklusive overtidstillegg og omregnet til 37,5 t/uke.

Lønnstilleggene ble en del forskjøvet i 1996, hvor en relativ stor del av økningen falt i 4. kvartal 1996. Ulike varianter av lønnssystemer og/eller prestasjonsavhengig lønnsvekst, dels engangsbonuser som etterslep etter gode resultater i 1995, bidro med ekstra lønnsglidning i 1. kvartal 1996. I noen bransjer førte arbeidskonflikter i 1996 til at de sentrale lønns­tilleggene i 1996 ble gitt på et noe senere tidspunkt enn utløpet av avtalene, blant annet i verkstedsindustrien. Dette forrykket kvartalsutslagene.

Statistikktall for 1. kvartal 1997 viser en vekst på 3,6 prosent fra 1. kvartal 1996. Tallene for 1. kvartal 1997 tyder ikke på bonus i samme størrelsesorden som i 1. kvartal 1996. Den kvartalsvise lønnsveksten etter 1996-oppgjøret, korrigert for forskyvning av utbetalingstidspunkter og ekstraordinære bonusutbetalinger, ble på i overkant av 4 prosent etter at alle tillegg som følge av lønnsoppgjøret og lokale tillegg og annen lønnsglidning var gitt.

De gjennomsnittlige tarifftilleggene, inklusive den direkte effekten av skifttillegg og andre tillegg knyttet til arbeidets art er beregnet til:

• For arbeidere i BYGGEVIRKSOMHET økte årslønnen fra 1995 til 1996 med 4,5 prosent, mot 3,7 prosent året før.

Byggevirksomhet består av arbeidere innenfor tømrerfaget, murere, grunnarbeide innenfor sten-, jord- og sementarbeide, bygge- og tømmermestre, elektrotekniske installasjonsfirmaer, malermestre, rørleggerbedrifter, kobber- og blikkenslagmestre o.l.

Generelt bedre tider og innføring av nye lønnssystemer for bransjen, har ført til en sterkt stigende lønns­vekst. Arbeidskonflikt innenfor elektrobransjen forsinket dog en del av de gjennomsnittlige lønnstilleggene gjennom 1996.

I takt med bedre tider for byggevirksomhet var det en stigende lønnsvekst fra årsskiftet 1993/94 med 1,2 prosent lønnsvekst fra 1. kvartal 1993 til 1. kvartal 1994 til over 5 prosent lønnsvekst i 4. kvartal 1996 og 1. kvartal 1997, i forhold til de samme kvartaler året før.

Anleggsbransjen består av kraftlinjefirmaer og anleggsbedrifter med oppdrag både innenfor kraftverkssektoren, oljerelaterte virksomheter og veiprosjekter (inkl tunnelarbeider). Frafallet av antall timer fra 1993 frem til 1996 var betydelig. Gjennomgående førte bevegelsene bort fra kraftverksanlegg til nedgang i gjennomsnittlig lønn.

Denne trenden er snudd. Årslønnsveksten fra 1995 til 1996 var 4,8 prosent, mens veksten fra 1. kvartal 1996 til 1. kvartal 1997 var 6,5 prosent. Gjennomsnittlig timefortjeneste i 1. kvartal 1997 ligger på om lag samme nominelle nivå som i 1993.

I 1995 og i første halvdel av 1996 var det frafall av et stort antall timer knyttet til oljerelaterte oppdrag. Dette dro lønnsveksten fra 1995 til 1996 ned med 1,8 prosentpoeng. Store enkeltprosjekter som f.eks. byggingen av hovedflyplassen på Gardermoen, bidro gjennom siste halvdel av 1996 og inn i 1997 i motsatt retning til en sterkere lønnsvekst.

For bygge- og anleggsvirksomhet under ett ble det registrert en gjennomsnittlig årslønnsvekst på 4,3 prosent fra 1995 til 1996. Ettersom antall timer steg sterkest i byggevirksomhet, hvor lønnsnivået er lavere enn i anleggsvirksomhet, økte timefortjenesten i området under ett svakere enn både byggevirksomhet og anleggsvirksomhet isolert sett. Lønnsveksten fra 1. kvartal 1996 til 1. kvartal 1997 er 5,2 prosent.

• For LANDTRANSPORT som blant annet omfatter rutebilselskaper, grossistbedrifter, spedisjonsfirmaer, oljeselskaper m.v. økte årslønn fra 1995 til 1996 med 5,2 prosent, mot 2,4 prosent året før.

Lave tarifftillegg i 1995 særlig innenfor rutebilsektoren, ble avløst av om lag dobbelt så høye bransjevise tillegg i 1996. I store deler av rutebilsektoren er det dessuten innført nye lønnssystemer.

Tallene for 1. kvartal 1997 viser en vekst på 6,3 prosent fra samme kvartal året før. Bare en liten del av landtransport har rett til lokale tillegg. Med bakgrunn i de tillegg som ble gitt i tariffoppgjøret for 1997 og annen lønnsvekst på samme nivå som i 1996, vil lønnsveksten fra 1996 til 1997 bli i underkant av 3,5 prosent.

• I OLJEVIRKSOMHETEN,OFFSHORE i alt, som omfatter offshorearbeidere i operatørselskaper og oljeboringsbedrifter, oljeservicebedrifter samt offshorearbeidere i industri og bygge- og anleggs­virksomhet økte årslønn med 4,4 prosent fra 1995 til 1996.

De siste årene har gjennomsnittlige diversetillegg dempet lønnsveksten betydelig. Denne effekten har stoppet opp mot slutten av 1996 og i begynnelsen av 1997. Veksten fra 1. kvartal 1996 til 1. kvartal 1997 var 5,4 prosent.

Staten

Lønnsstatistikken for statstilsatte per 1. oktober 1996 omfattet 167 590 arbeidstakere som utførte 152 544 årsverk. Lønnsveksten per årsverk fra 1. oktober 1995 til 1. oktober 1996 var på 5,0 prosent. For heltidstilsatte var økningen 4,9 prosent i samme periode. For heltidstilsatte menn var økningen 4,7 prosent, og for kvinner 5,5 prosent. Virkningen av sentrale justeringsforhandlinger per 1. august 1996 og lokale forhandlinger per 1. september 1996 er ikke med i statistikktallene. På den annen side ble resultatene fra slike oppgjør i 1995 først registrert 1. oktober 1996. Årslønnsveksten fra 1995 til 1996 er på grunnlag av lønnsstatistikk per 1. oktober 1996 beregnet til 4,4 prosent. I rapport nr. 1 1997 ( NOU 1997:13) ble årslønnsveksten anslått til 4¼ prosent basert på en prognose over lønnsutviklingen fra 1. oktober 1995 til 1. oktober 1996.

I hovedoppgjøret våren 1996 ble staten, LO Stat, Akademikernes Fellesorganisasjon, Yrkesorganisasjonenes sentralforbund – Seksjon stat og Norsk Lærerlag enige om følgende:

• et generelt tillegg fra 1. mai 1996 på kr 6 000 per år på alle trinn på hovedlønnstabellen. Dette utgjorde 2,7 prosent gjennomsnittlig lønnsvekst for de statsansatte.

• en avsetning på 1,3 prosent per dato til sentrale justeringsforhandlinger med virkning fra 1. august 1996. Hensynet til virksomhetenes rekrutterings- og konkurransesituasjon, samt likelønn på alle nivåer, skulle ivaretas i disse forhandlingene. Partene ble enige om at kvinner skulle få en større andel av potten enn en proratafordeling tilsier. Resultatet fra justeringsforhandlingene viser at kvinner fikk om lag 47 prosent av midlene, mens en proratafordeling tilsier 42 prosent.

• en avsetning på 0,45 prosent per dato til lokale forhandlinger med virkning fra 1. september. Av dette utgjorde 0,1 prosent lønnsmidler som blir ledige p.g.a lønnsendringer ved skifte av arbeidstakere. De sentrale parter tilrådde at forhandlingene skulle gi kvinner en større andel av lønnsmidlene enn en proratafordeling tilsier.

I oppgjøret mellom staten og Norsk Politiforbund/Lensmannsetatens Landslag ble det enighet om de samme tillegg som for statsansatte ellers.

I lønnsforhandlingene for 2. avtaleår våren 1997 ble det gitt følgende tillegg:

• med virkning fra 1. mai 1997 gis et generelt tillegg på kr 2 500 per år på samtlige trinn. Ulempetillegg m.m. ble ikke regulert. I tillegg ble det foretatt tekniske justeringer fra lønnstrinn 7 til og med lønnstrinn 24. Samlet utgjorde lønnsendringene 1,1 prosent per 1. mai.

• det avsettes en pott på 1,2 prosent per 1. august 1997 til sentrale justeringsforhandlinger. I de sentrale justeringsforhandlingene skal det tas hensyn til virksomhetenes rekrutterings- og konkurransesituasjon, samt likelønn på alle nivåer. Kvinner skal ha en større andel av lønnsmidlene enn en proratafordeling tilsier.

• med virkning fra 1. august 1997 skal det føres lokale forhandlinger innenfor en økonomisk ramme på 0,55 prosent av lønnsmassen. Av dette utgjør 0,1 prosent lønnsmidler som blir ledige p.g.a lønnsendringer ved skifte av arbeidstakere. De sentrale parter tilrår at partene lokalt gjennomgår lønnsrelasjonene og lønnsutviklingen for å rette opp kjønnsbetingede lønnsforskjeller på alle nivå. Kvinner bør få en større andel av potten enn en proratafordeling tilsier.

• det gjennomføres en avtalefestet pensjonsordning (AFP) med rett til å fratre med pensjon ved fylte 63 år fra 1.10.97 og ved fylte 62 år fra 1.03.98, etter de regler som er avtalt for AFP mellom LO og NHO.

Overhenget i staten inn i 1997 er beregnet til 2,1 prosent. Sammen med de avtalte tilleggene i 1997 gir dette en årslønnsvekst fra 1996 til 1997 på om lag 3½ prosent. I tillegg kommer lønnsglidningen. Fra 1995 til 1996 bidro lønnsglidningen til årslønnsveksten med 0,2 prosentpoeng.

Skoleverket

Lønnsstatistikken for skoleverket per 1. oktober 1996 omfattet 88 939 arbeidstakere som utførte 78 327 årsverk. Lønnsveksten per årsverk fra 1. oktober 1995 til 1. oktober 1996 var 4,9 prosent. Lønnsveksten for heltidstilsatte var 4,5 prosent, herav 4,7 prosent for kvinner og 4,4 prosent for menn. Virkningen av sentrale justeringsforhandlinger per 1. august 1996 og lokale forhandlinger per 1. september 1996 er ikke med i statistikktallene. På den annen side ble resultatene fra slike oppgjør i 1995 først registrert 1. oktober 1996. Den gjennomsnittlige årslønnsveksten i skole­verket fra 1995 til 1996 er beregnet til 4,1 prosent.

Elementene bak lønnsveksten i skoleverket fra 1. oktober 1995 til 1. oktober 1996 følger de samme hovedtrekk som for statstilsatte. Elementene i lønnsoppgjøret for staten per 1. mai 1997 vil være gjeldende også for skoleverket.

Kommunene

Ifølge lønnsstatistikk fra Kommunenes Sentralforbund steg den gjennomsnittlige månedsfortjenesten for kommunale arbeidstakere inklusive ansatte i helsevesen og sosial omsorg, men eksklusiv skoleverket og ansatte som er timelønte med 5,5 prosent per årsverk fra 1. oktober 1995 til 1. oktober 1996. Ansatte i Oslo er ikke med i disse lønnsveksttallene. Lønnsutviklingen inkluderer ikke resultatet av de lokale forhandlinger med virkningsdato 1. oktober 1996 på 0,5 prosent. Årslønnsveksten for 1995-96 i tabell 3.1 er korrigert for dette.

I oppgjøret våren 1996 ble det med virkning fra 1. mai 1996 enighet om et generelt kronetillegg på lønnsregulativet på kr 6 000 per år. Dette utgjorde 3,1 prosent per 1. mai. I tillegg ble det avsatt en pott på 1,8 prosent til sentrale justeringer med virkning fra 1. august. Til lokale forhandlinger ble det avsatt 0,5 prosent med virkning fra 1. oktober.

Årslønnsveksten fra 1995 til 1996 er på grunnlag av lønnsstatistikk per 1. oktober 1996 beregnet til 4,4 prosent. I rapport nr. 1 1997 ( NOU 1997:13) ble årslønnsveksten anslått til 4¼ prosent basert på en prognose over lønnsutviklingen fra 1. oktober 1995 til 1. oktober 1996.

I oppgjøret våren 1997 ble det med virkning fra 1. juni enighet om et generelt kronetillegg på lønnsregulativet på kr 2 500 per år. Ansatte med årslønn fra kr 147 200 (lønnstrinn 7) til kr 199 900 (lønnstrinn 24) fikk et ekstra lønnstillegg som varierte fra kr 100 til kr 900. Samlet utgjør dette 1,3 prosent per 1. juni. I tillegg ble det avsatt en pott til lokale forhandlinger på 0,72 prosent fra 1. november 1997.

Overhenget til 1997, beregnet til 2,6 prosent, og de avtalte lønnstilleggene i 1997 gir et bidrag til årslønnsveksten fra 1995 til 1996 på om lag 3,5 prosent. I tillegg kommer lønnsglidningen. Fra 1995 til 1996 er bidraget fra lønnsglidningen til årslønnsveksten beregnet til 0,3 prosentpoeng.

Lønnsbegrepet

I dette avsnittet har en i hovedsak lagt til grunn samme lønnsbegrep som ellers i kapittel 3, dvs time- eller månedsfortjenesten eksklusive overtidstillegg, men inklusive andre typer tillegg. Videre er timelønnen for arbeidere i NHO-bedrifter omregnet til 37,5 time, se vedlegg 3. Forskjellen mellom kvinners og menns timefortjeneste reduseres med vel 1 prosentpoeng dersom en går fra uomregnede til omregnede tall.

Utvikling i lønnsforskjeller mellom kvinner og menn

Tabell 3.9 og 3.10 viser lønnsutviklingen for heltidsansatte kvinner og menn. I tabell 3.9 presenteres hovedgruppene, mens det i tabell 3.10 er foretatt oppsplitting innenfor disse og tatt med flere enkeltgrupper.

Utviklingen fra 1995 til 1996

Tabell 3.9 viser fortsatt tilnærming mellom kvinners og menns gjennomsnittlige årslønn fra 1995 til 1996 for hovedgruppene vi har tall for, med unntak for forretnings- og sparebankene. Her har forskjellen mellom kvinne- og mannslønninger økt svakt fra 1994 til 1996.

Tabell 3.10 viser samme hovedbilde, med fortsatt tilnærming innenfor de fleste enkeltgruppene vi har tall for fra 1995 til 1996. Unntakene synes å være gruppene behandling av klienter, landtransport og statsansatte i ytre etater.

Utviklingen fra 1980 til 1996

Tabell 3.9 viser at det i perioden 1980-96 i gjennomsnitt har vært en bedring i kvinners relative lønnsnivå innen alle de hovedgruppene vi har tall for. Sterkest har tilnærmingen vært blant funksjonærene i NHO-bedrifter – det området hvor forskjellene i utgangspunktet var størst. Innenfor skoleverket, hvor forskjellene var minst i 1980, har tilnærmingen vært svakest. Dette bildet er endret i siste del av perioden. Fra 1990 har tilnærmingen vært sterkere innen skoleverket enn for funksjonærer i NHO-bedrifter.

Det er fortsatt forholdsvis store variasjoner i størrelsen på lønnsforskjellene mellom kvinner og menn hovedgruppene imellom. Imidlertid er disse gruppene ikke sammenliknbare med hensyn til sammensetning. I forretnings- og sparebanker er f eks alle ansatte med, mens bare timelønte er med i industrien – en arbeidstakergruppe preget av mindre stillingsmessig spredning.

Et veid gjennomsnitt av gruppene som inngår i tabell 3.9 og 3.10 (hvor sysselsettingen er brukt som vekter), viser at samlet sett utgjorde heltidsansatte kvinners lønn om lag 86,5 prosent av heltidsansatte menns lønn i 1996. I 1991 var andelen knapt 85 prosent. Vi ser ikke samme grad av tilnærming i kvinne- og mannslønninger når gruppene sees under ett som når vi ser på dem enkeltvis. Gruppene som inngår omfatter om lag 60 prosent av alle heltidsansatte.

Vi har ikke noe godt mål for lønnsforskjellen mellom alle kvinner og menn under ett. Levekårsundersøkelsen 1995 viser at gjennomsnittlig timelønn (inklusiv overtidsbetaling) for kvinner utgjorde 79,7 prosent av gjennomsnittlig timelønn for menn, mens Levekårsundersøkelsen 1991 viste en andel på 81,3 prosent 1 .

Forhold som kan forklare forskjellen mellom Levekårsundersøkelsen og resultatet av sammenveiingen av tabell 3.9 og 3.10, er bl a at Levekårsundersøkelsen inkluderer overtid, mens det lønnsbegrep vi bruker i denne rapporten som nevnt ikke har med overtid. Videre inkluderer også Levekårsundersøkelsen deltidsansatte, som i stor grad er kvinner. Lønnsutviklingen for deltidsansatte i forhold til heltidsansatte og endringer i gjennomsnittlig arbeidstid for deltidsansatte kan gi andre relative lønnsforskjeller enn de som framkommer i tabell 3.9. Det er dessuten knyttet usikkerhet til disse resultatene fra Levekårsundersøkelsen, fordi den er en utvalgsundersøkelse og basert på opplysninger direkte fra inntektstakerne.

Erling Barth ved Institutt for samfunnsforskning (ISF) har sett nærmere på Levekårsundersøkelsene. Etter enkelte statistiske korreksjoner av grunnlagsmaterialet 2 , finner han et brutto lønnsgap på 18,1 prosent i kvinners disfavør i 1991, mot 17,3 prosent i 1995. Dette indikerer at det reelt sett har vært en svak tilnærming i løpet av perioden på arbeidsmarkedet i alt. Endringen fra 1991 til 1995 er imidlertid svært liten.

Når det tas hensyn til utdanningslengde og yrkeserfaring er netto lønnsgap mellom kvinner og menn så og si uendret i perioden (redusert fra hhv 15,4 prosent til 15,2 prosent). Tas det i tillegg hensyn til bransje, går gjennomsnittlig lønnsforskjell mellom kvinner og menn ned fra 14,3 prosent i 1991 til 11,7 prosent i 1995. Mao: innenfor samme bransje er lønnsgapet mellom kvinner og menn med like lang erfaring og utdanning redusert. Gjennomsnittlig lønnsforskjell mellom kvinner og menn på arbeidsmarkedet sett under ett reduseres altså mindre enn lønnsforskjellen innen enkeltbransjer tilsier. Dette innebærer at det har skjedd bransjeforskyvninger og sysselsettingsendringer som motvirker den tilnærming i lønn som finner sted innenfor enkeltbransjer.

Vedleggstabell 7-3 viser utviklingen for arbeidere innen en del bransjer i industrien. I store trekk finner vi også innenfor enkeltbransjer fortsatt tilnærming mellom kvinners og menns gjennomsnittlige timefortjeneste fra 1995 til 1996. I treindustrien og i elektrokjemisk industri, som er mannsdominerte bransjer, var det om lag lik gjennomsnittlig timelønn i 1996.

Tabell 3.10 viser at innenfor landtransport, hvor kvinneandelen er lavest, er forskjellen minst mellom kvinners og menns gjennomsnittlige årslønn. Innenfor området behandling av klienter i kommunesektoren – som har den høyeste kvinneandelen – er imidlertid lønnsforskjellen relativt stor. Størst lønnsforskjell fant vi i 1996 blant kontorfunksjonærer i varehandel og blant ansatte i forsikring, grupper som også har en relativt høy kvinneandel.

Flere undersøkelser 3 har vist at det er en sterk tendens til at lønnsnivået er lavest der en finner den største andelen kvinner. Ser vi spesielt på industrien, viser kolonnene 2 og 3 i vedleggstabell 7-3 at det ikke er en slik entydig sammenheng, men en tendens til at sterkt kvinnedominerte bransjer, som f eks konfeksjonsfabrikker og vaskerier og renserier, har lavere gjennomsnittlig lønnsnivå enn de øvrige bransjer. Motsatt ser vi at det gjennomsnittlige lønnsnivået er klart høyere i sterkt mannsdominerte bransjer – som elektrokjemisk industri og grafisk industri. Sjokolade og sukkervareindustrien har nokså lik andel kvinner og menn. Lønnsnivået her er på linje med gjennomsnittet i industrien.

Likelønnstrekk ved lønnsoppgjør

Følgende trekk ved lønnsoppgjørene er av sentral betydning for hvordan de relative lønnsforskjellene mellom kvinner og menn utvikler seg:

1. Formen på de sentrale tilleggene, dvs om det gis generelle prosenttillegg og/eller kronetillegg, om det gis spesielle lavlønnstillegg, tillegg til bestemte yrkesgrupper m.v. Et likt kronetillegg vil gi en noe sterkere gjennomsnittlig lønnsvekst for kvinner enn for menn, ettersom kvinner i større grad enn menn er representert i lavlønnsgruppen.

2. Fordelingen av de lokale tilleggene.

3. De relative lønnstilleggene i typiske kvinnesektorer og næringer til forskjell fra mannsdominerte sektorer og næringer.

Nedenfor gis hovedtrekk ved lønnsoppgjørene våren 1997 for noen grupper i privat sektor og for offentlig sektor.

Privat sektor

I de sentrale oppgjøret i LO/NHO-området ble det enighet om følgende tillegg:

• et generelt tillegg på 0,80 kroner per time til alle.

• arbeidstakere i områder som i gjennomsnitt tjener mer enn 185 000 kroner på årsbasis og ikke har rett til lokale forhandlinger, fikk et tillegg på 1,20 kroner per time inklusive det generelle tillegget.

• arbeidstakere i områder som i gjennomsnitt tjener mindre enn 185 000 kroner på årsbasis, fikk 1,50 eller 1,80 kroner per time i tillegg (inkl. det generelle tillegget) avhengig av om det er rett til lokale forhandlinger eller ikke.

De sentrale tilleggene hadde en klar lavlønns- og likelønnsprofil. Som følge av oppgjøret i 1996 fikk en rekke overenskomster i LO/NHO-området mer forpliktende tekst i sine avtaler. Bedriftene skal ivareta likestillingsperspektivet i sin personalpolitikk, og partene på den enkelte bedrift skal gjennomgå sine lokale avtaler for å sikre at disse er i samsvar med likestillingslovens bestemmelser. Arbeidet med å forhandle fram lokale likestillingsavtaler med handlingsplaner skal forsterkes.

I varehandelen ble det gitt et generelt tillegg på 1,20 kroner per time. I tillegg ble det foretatt justeringer av minstelønnssatser. Gjennomsnittlig utslag av de samlede tillegg er anslått til kr 1,50 per time. Også i dette området hadde det sentrale oppgjøret en klar lavlønns- og likelønnsprofil.

I forsikring og i forretnings- og sparebanker ble det gitt et generelt prosenttillegg til alle på 2 prosent. Her ble altså mønsteret med kronetillegg i LO/NHO-området og privat sektor for øvrig brutt.

Offentlig sektor

Både i staten og i kommunene ble det gitt et likt generelt kronetillegg til alle. Det ga i gjennomsnitt noe sterkere prosentvis vekst for kvinner enn for menn, ettersom kvinner i større grad enn menn er representert i lavlønnsgruppen. I staten ble det avsatt en relativt stor pott til sentrale justeringsforhandlinger og til lokale forhandlinger, hvor partene var enige om at kvinner skulle få en større andel av potten enn en proratafordeling tilsa. I kommunene ble potten til lokale justeringer forutsatt å gå til bl.a lavlønn, likelønn og oppfølging av nytt stillingsregulativ.

Nærmere omtale av lønnsoppgjørene i 1997 er gitt i vedlegg 2.

Undersøkelser av lønnsgapet mellom kvinner og menn

Fordeling av lokale tillegg

Et partssammensatt utvalg søkte å belyse effekter av lønnsoppgjøret i LO/NHO-området i 1995. I den forbindelse ble det gjennomført en utvalgsundersøkelse (613 medlemsbedrifter) som hadde til hensikt å avklare hvilke konsekvenser det sentrale tariffoppgjøret hadde for de lokale lønnsoppgjørene og for lønnsrelasjoner i den enkelte bedrift.

Ved tariffoppgjøret 1995 ble det i dette området gitt individuelle tillegg med sikte på å sikre lavlønnsgrupper, herunder kvinnedominerte grupper. Det ble imidlertid ikke lagt føringer om at kvinner skulle få mer ved lokale forhandlinger enn en proratafordeling skulle tilsi (slik det ble gjort i offentlig sektor). (En nærmere beskrivelse av dette oppgjøret finnes i vedlegg 2 i NOU 1996:4).

Undersøkelsen viste at de lokale parter i dette området i en viss grad gjenopprettet virkningen av de sentrale tilleggene i lokale forhandlinger. I 40 prosent av bedriftene ble lønnsrelasjonene fullstendig opprettet ved fordelingen av bedriftsvise tillegg. I 12 prosent av bedriften ble det gitt høyere tillegg til de som fikk minst gjennom det sentrale oppgjøret uten at lønnsrelasjonene ble fullstendig opprettet. I de resterende 48 prosent av bedriftene ble virkningen av de sentrale tilleggene ikke gjenopprettet. Det var en sterkere tendens til gjenoppretting i store bedrifter enn i små og mellomstore.

Andelen som gjenopprettet lønnsrelasjonene varierte sterkt mellom de ulike bransjene. Gjenopprettingen var minst i nærings- og nytelsesmiddelindustrien – den eneste bransjen med høy kvinneandel. Undersøkelsen viste også at graden av gjenoppretting var høy særlig i mannsdominerte bedrifter (med kvinneandel under 20 prosent).

I bedrifter som hadde gjenopprettet hadde menn en sterkere lønnsvekst enn kvinner. I disse bedriftene fikk man altså økt forskjell mellom kvinners og menns lønnsnivå i stedet for tilnærming. I bedrifter som ikke gjenopprettet lønnsrelasjonene hadde kvinner og menn omtrent samme lønnsutvikling. Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på at undersøkelsen ble foretatt per dato, og at det etter den tid har skjedd lønnsglidning i området som vi ikke kjenner kjønnsfordelingen i.

I staten ble partene ved lønnsoppgjørene både i 1995, 1996 og 1997 enige om at kvinner skulle få en større andel av pottene til sentrale justeringer og lokale forhandlinger enn en proratafordeling tilsa. I 1995 ble kvinner tildelt om lag 52 prosent av midlene i de sentrale justeringsforhandlingene, mens en proratafordeling skulle tilsi 42 prosent. I 1996 fikk kvinner som nevnt omlag 47 prosent av midlene, mens en proratafordeling skulle tilsi 42 prosent.

Det foreligger ennå ikke en samlet oppsummering av resultatet fra de lokale forhandlingene. Det innkomne materialet for 1995 representerer 76 prosent av lønnsmassen i Statens Sentrale Tjenestemannsregister. Kvinners andel av lønnsmassen, sett i forhold til det innkomne materialet, var 34,8 prosent. Av den samlede avsetningen har kvinner fått 36,2 prosent. Kvinner har altså fått mer enn en proratafordeling skulle tilsi både ved de siste års sentrale justeringer, og i de lokale forhandlingene 1995 (for de områdene det foreligger materiale for).

Bente Ingebrigtsen ved SINTEF IFIM har sett på fordelingen av lokale tillegg i 5 kommuner og 3 fylkeskommuner etter at det ble innført et nytt lønnssystem i kommunene i 1990 4 . Hun har sammenlignet fordelingen av lokale lønnstillegg til hhv kvinner og menn i 1992 og 1994. I 1994 var det sentrale føringer om at mesteparten av tilleggene skulle gis til kvinnedominerte yrker. I 1992 var det ikke lagt noen slike føringer på de lokale forhandlingene.

Totalt oppga 16 prosent av de ansatte at de fikk lokalt lønnstillegg i 1992, og 23 prosent i 1994. Det var en svak – men signifikant – tendens til at en større andel kvinner enn menn fikk lokale tillegg både i 1992 og 1994.

Privat sektor

For å belyse omfanget av lønnsforskjeller mellom kvinner og menn basert på de ulike mekanismene som er beskrevet i boks 3.7, er det gjennomført en analyse av individuelle lønnsdata 5 ).

Analysen er basert på individuelle lønnsoppgaver for 1990 for vel 440 000 arbeidstakere fordelt på viktige grupper av privat ansatte i norsk økonomi. Analysen er gjennomført ved å beregne kvinners gjennomsnittlige lønn som prosent av menns gjennomsnittlige lønn for hver av gruppene. Resultatene av analysen er oppsummert i vedlegg 7, tabell 7-4.

Lønnsforskjellene mellom kvinner og menn for disse gruppene, varierer fra 2-6 prosent (i gjennomsnitt) når vi sammenlikner kvinner og menn med samme kvalifikasjoner som arbeider i samme stilling og bedrift. Vedleggstabellen viser at lønnsforskjellene i noen grad har sammenheng med at kvinner og menn er fordelt ulikt på høy- og lavlønnsbransjer, men at det er forskjeller i stillingskategori som virkelig betyr noe for lønnsforskjellene mellom kvinner og menn.

Prosjektet viste for øvrig at graden av kjønnsatskillelse på stillingsnivå var ganske høy i de sektorer som er undersøkt. Den hadde imidlertid gått noe ned fra 1984 til 1990.

Et prosjekt – Kjønnsforskjeller i yrkesløp6 – har sett på kjønnsforskjeller i lønns- og karriereløp i et utvalg av private og statseide virksomheter. Virksomhetene som inngår i prosjektet er Samvirke, Freia, Postbanken, Shell Norge, Statoil og Telenor. Forskningsprosjektet omfatter analyser av lønnsutvikling, opprykk og avgang. En har også sett på betydningen av lønn ved ansettelse, permisjoner og deltid. For to av bedriftene Shell og Statoil, er det i tillegg til de kvantitative analyser gjort en fordypningsstudie som bl.a omfatter en gjennomgang av karriereplanleggingssystemer. En hovedkonklusjon i analysen er at de lønnsforskjeller som etableres mellom kjønnene ved ansettelse også synes å fortsette i det videre yrkesløp og at de forsterkes gjennom ulike opprykksjanser senere i yrkesløpet. Det er ikke diskriminering av betydning når det gjelder lønn i samme stilling i samme bedrift.

Data fra senere år for funksjonærgruppen i NHO-bedrifter

En tilsvarende undersøkelse som Petersen, Becken og Snartland gjennomførte er også gjennomført på 1994-, 1995- og 1996-data for funksjonærgruppen i NHO-bedriftene. Mens kvinner i samme stilling og bedrift i 1990 i gjennomsnitt hadde 93,9 prosent av menns lønn, er resultatene for 1994, 1995 og 1996 henholdsvis 95,8, 95,9 og 96,1 prosent. I dette materialet er gjennomsnittsalderen vel 2 år lavere for kvinner enn for menn innenfor samme stilling i samme bedrift. Korrigert for alder, er det derfor sannsynlig at lønnsforskjellen mellom kvinner og menn i samme stilling og bedrift innen funksjonærgruppen i NHO-bedriftene var kommet ned mot 3,5 prosent i 1996.

Offentlig sektor

I rapporten Lønnsforskjeller og lønnssystem i staten 7 analyserer Erling Barth og Hang Yin lønnsutviklingen 8 for statsansatte i perioden 1987-1994. (Her sammenlignes lønnsstrukturen i statlig sektor før og etter innføringen av det nye lønnssystemet i 1991, som ga større lokal handlefrihet/desentralisering av lønnsforhandlingene.)

Barth og Yin estimerer lønnsrelasjoner som viser at lønnsstrukturen i staten stort sett ikke har endret seg vesentlig i løpet av perioden. Noen endringer har imidlertid funnet sted: Lønnsforskjellen mellom menn og kvinner er signifikant mindre for perioden 1991-94 enn for 1987-90. Dessuten har ansiennitet og utdanningslengde fått mindre betydning. De endringene som har skjedd har gått i retning av en mer sammenpresset lønnsstruktur for statsansatte, med mindre lønnsforskjeller også mellom kvinner og menn.

For staten som helhet, viste det seg at kvinner tjente i gjennomsnitt 10,4 prosent mindre enn menn med like lang utdanning, yrkeserfaring og ansiennitet i perioden 1987-90. Det tilsvarende tallet for perioden 1991-94 er 9,1 prosent. Når en sammenlignet den gjennomsnittlige timefortjenesten til kvinner og menn med samme kvalifikasjoner innen samme stilling, ble forskjellen redusert til hhv 1,6 og 1,3 prosent i de to periodene. Dette bekrefter mønsteret fra privat sektor om at det er stillingskategori som betyr mest når det gjelder lønnsforskjeller mellom kvinner og menn.

I rapporten er det også beregnet årlige tall for betydningen av utdanningslengde og brutto lønnsforskjell mellom kvinner og menn, basert på separate regresjonsanalyser for hvert enkelt år for hele staten. Denne analysen viser en klar tendens gjennom årene til at lengre utdanning gir mindre uttelling i lønn, mindre lønnsforskjell mellom kjønnene samt mindre lønnsspredning for hele staten.

En hovedkonklusjon er at lønnsforskjellene mellom kvinner og menn i statlig sektor er klart redusert fra 1987 til 1994, både når det tas hensyn til stillingsplassering og når det ikke gjøres det.

I en rapport 9 ) fra Kommunenes Sentralforbund belyses lønnsrelasjoner mellom kvinner og menn i kommunesektoren. Lønnsforskjeller knyttet til utdanning blir også behandlet. (Rapporten er forelagt Det tekniske Beregnings- og Statistikkutvalg for Kommunesektoren (TBSK). Medlemmene i dette utvalget har akseptert tabellene og vedleggene. KS står for kommentarene til tabellene.)

Analysen viser at gjennomsnittlig regulativlønn for alle kvinner i prosent av gjennomsnittlig regulativlønn for alle menn i KS-området, har økt fra 84 prosent per 1.10.86 til 88 prosent per 1.10.94. I disse gjennomsnittstallene er det ikke tatt hensyn til ulikheter i kvinners og menns utdanning, ansiennitet m.m. Det er gjennomført indeksberegninger 10 for hele årsverksmassen per 1.10.94, for å finne forklaringer på lønnsforskjellene mellom kvinner og menn.

Indeksberegning v h a stillingskode ga en lønn for kvinner i prosent av lønn for menn på 98 prosent. Lønnsforskjellene mellom kvinner og menn har altså i svært stor grad sammenheng med ulik stillingsplassering. Menn er gjennomgående tilsatt i stillingskoder med høyere lønn enn kvinner. Stillingens nivåmessige plassering i organisasjonen er også en viktig forklaringsfaktor.

Beregningene viste også at ulike utdanningskoder kunne forklare noe av lønnsforskjellen mellom kjønnene, men at alder og ansiennitet ikke kunne bidra til å forklare noe av forskjellen når man ser alle arbeidstakere i kommunesektoren under ett.

Arne Mastekaasa og Elisabeth Longva har i rapporten Kjønn og yrkeskarriere i kommunal virksomhet11 analysert lønns-, opprykks- og avgangsmønstre i fem kommuner, for å kunne bidra til en mer generell forståelse av kjønnsforskjeller i lønn og opprykk i kommunal sektor. I fire av kommunene lå brutto lønnsforskjell mellom kvinner og menn i gjennomsnitt mellom 12 og 14 prosent i 1994. Når det ble kontrollert for alder, ansettelsestid, utdanning, deltid og permisjoner sank kjønnsforskjellen i lønn til ca 7-10 prosent. Lønnsforskjellen når det ble kontrollert også for stilling viste seg å være minimal, på ca 1 prosent eller mindre i alle kommunene.

Begge disse rapportene bekrefter mønstret fra privat og statlig sektor: Også i kommunesektoren har menn i gjennomsnitt høyere lønn enn kvinner. Det har også her skjedd en tilnærming i lønnsnivå de senere år, og det er stillingskode/-kategori som har størst betydning for lønnsforskjellene mellom kjønnene.

Opprykk/karriereløp

Erling Barth og Hang Yin undersøker i artikkelen Lønnsforskjeller mellom kvinner og menn i et karriereperspektiv12 lønnsforskjellen gjennom karrieren i departementene. Det gjøres ved å følge lønnsutviklingen til samme individer i perioden 1983-1990. Ett av hovedfunnene er at lønnsforskjellene mellom kvinner og menn med samme kvalifikasjoner oppstår ved nyansettelser og ikke øker gjennom karrieren.

Hovedresultatene når det gjelder lønn ved ansettelse og lønnsutviklingen gjennom ansettelsestiden i kommunene i Mastekaasa og Longva (1996), viser langt på vei samme mønster som dokumentert av Barth og Yin for staten. Kvinner blir ansatt på lavere lønnsnivå enn menn, men har omtrent like god eller til dels bedre lønnsutvikling, med like mange – eller noe flere – opprykk enn menn.

Deltid

Barth og Yin finner i en annen analyse 13 en forskjell i timelønn mellom statsansatte på hel- og deltid på om lag 4 prosent for periodene 1987 til 1990 og 1991 til 1994. Det er her kontrollert for personlige ressurser som utdanning, yrkeserfaring og ansiennitet.

I Mastekaasa og Longvas analyse fremkommer betydelige forskjeller også mellom heltids- og deltidsansatte kvinner i kommunal sektor. Både når det gjelder lønn ved ansettelse, opprykk og lønnsutvikling er det betydelige forskjeller i deltidsansattes disfavør. Beregnet effekt av deltid på lønnsnivået – når det kontrolleres for alder, ansettelsestid og utdanningsnivå – er negativ for alle kommunene, og varierer fra vel 2 prosent til 8-9 prosent

Ved nærmere analyse av kommunesektoren viser det seg at effekten av deltid så og si utelukkende skyldes at det er forskjeller mellom heltidsdominerte og deltidsdominerte stillinger. Innen den enkelte stilling er forskjellene mellom hel- og deltidsansatte svært små – så og si alltid under en prosent. Hovedinntrykket er at deltid har negative effekter på såvel lønnsnivå som opprykk og lønnsutvikling, men at dette i all hovedsak er en følge av å være i stillinger med stor andel deltidssysselsatte. Også i staten viser det seg at lønnsfratrekket ved å jobbe deltid er sterkt knyttet til andelen deltidssysselsatte i stillingskategorien.

I vedlegg 4 gis en oversikt over omfang av og lønnsutvikling for deltidsansatte. Det fremgår her at andelen deltidssysselsatte kvinner er svært høy i kommunal sektor. I 1996 var hele 64 prosent av kvinnene i kommunesektoren deltidssysselsatte. I staten var 36,2 prosent av kvinnene deltidssysselsatt dette året.

I privat sektor varierer andelen kvinner som jobber deltid kraftig mellom de bransjene det er tall for. Andelen deltidssysselsatte er klart redusert fra 1981 til 1996. Lønnsveksten for gruppene i privat sektor som er med i vedlegget har i gjennomsnitt vært svakere for deltidsansatte enn for heltidsansatte fra 1984 til 1996. I vedlegget antas at noe av årsaken kan være at opprykksmulighetene er mindre for de som jobber deltid enn for de som jobber heltid. I analysen nevnt foran – Fra stat til marked – kommer det også fram at det å jobbe deltid eller ta ut fødselspermisjon har sterk negativ effekt på opprykksmulighetene.

Det kjønnsdelte arbeidsmarkedet

Det kjønnsdelte arbeidsmarkedet kan defineres ved at kvinner og menn utfører forskjellig arbeid, i hver sine bransjer eller hver sine yrker – med ulike lønnsnivå. Også når kvinner og menn arbeider i samme bedrift eller samme yrke, utfører de ofte hver sine arbeidsoperasjoner eller arbeider i forskjellige avdelinger og stillinger.

Til tross for en svak oppmykning, er graden av kjønnsdeling i det norske arbeidsmarkedet fortsatt svært høy. Majoriteten av både kvinner og menn arbeider på en arbeidsplass dominert av sitt eget kjønn. Kvinner har et mer variert utdanningsvalg enn menn, mens menn har et mer variert yrkesvalg.

NOS utdanningsstatistikk viser at det fortsatt er betydelige forskjeller mellom kjønnene i valg av fagfelt, både i videregående opplæring og ved universitetene og høgskolene. Utdanningssystemet er sterkt kjønnsdelt, og det er ingen entydig tendens til at kjønnsforskjellene i valg av fagfelt er redusert i løpet av 1980-tallet. Innenfor videregående utdanning er det også etter Reform-94 store forskjeller i valg av utdannelse mellom kvinner og menn. Kvinner dominerer i studieretninger som helse- og sosialfag og formgivingsfag, mens de nesten ikke er å finne i studieretninger som byggefag, elektrofag og mekaniske fag.

Kjønnsfordelingen i næringsstrukturen har ikke endret seg vesentlig de siste 20 årene. Arbeidsmarkedsstatistikken viser bl a at de fleste kvinner og menn arbeider i adskilte næringer og at menn fordeler seg på flere næringer enn kvinner. Kvinner er mer konsentrert i enkelte næringer. I 1995 arbeidet 55 prosent av alle yrkesaktive kvinner innenfor offentlig, sosial og privat tjenesteyting.

På bransjenivå innen industrien er det relativt stor grad av kjønnsdeling. Den bransjevise kjønnsdelingen på arbeidsmarkedet forsterkes av kjønnsforskjeller i yrkestilhørighet. Folke- og boligtellingen i 1990 viste at kun 7 prosent av alle yrkesaktive arbeider i et yrke med omtrent like mange kvinner som menn (definert som yrker hvor det ikke er mer enn 60 prosent av det ene kjønn). Så mye som 40 prosent av alle yrkesaktive menn arbeider i et yrke med mindre enn 10 prosent kvinner. Tilsvarende arbeider 34 prosent av kvinnene i yrker med mindre enn 10 prosent menn.