4 Prisutvikling og konsumprisindeksen

• Gjennomsnittlig økte konsumprisindeksen med 2,9 prosent de fem første månedene i 1997, sammenlignet med tilsvarende periode i fjor. I mai 1997 var prisstigningstakten 2,7 prosent på 12 måneders basis. Etter å ha vist en svakt økende tendens gjennom siste halvår 1996, steg prisstigningstakten kraftig i januar 1997. Økte offentlige avgifter, økning i elektrisitetsprisene og det at effekten av reduserte bilavgifter ett år tidligere var uttømt, var hovedårsakene til den kraftige økningen i stigningstakt fra desember 1996 til januar 1997. Etter å ha nådd en topp på 3,3 prosent i februar 1997, viser tolvmånedersveksten nå en fallende tendens, bl.a. som følge av reduserte elektrisitetspriser. Prisstigningstakten i Norge ligger nå i overkant av stigningstakten i EU-landene, og også over gjennomsnittet for våre handelspartnere.

4.1 Konsumprisindeksen

Figur 4.1 gir en oversikt over tolvmånedersveksten i konsumprisindeksen i Norge, hos våre handelspartnere og i EU-landene. I perioden fra 1990 og til januar 1995 var prisstigningen i Norge lavere enn gjennomsnittet for våre handelspartnere, og også lavere enn i EU-landene. I 1995 var prisstigningstakten i Norge omtrent på linje med prisstigningen hos våre handelspartnere, og noe lavere enn i EU-landene. I første halvdel av 1996 falt prisstigningstakten også under nivået hos våre handelspartnere. Stigningstakten økte igjen i annet halvår 1996, og etter den markerte stigningen i tolvmånedersveksten i de første månedene av 1997, er prisveksten i Norge nå høyere enn hos våre handelspartnere, og også høyere enn i EU-landene. Utviklingen i konsumprisindeksen for en del OECD-land, fremgår av tabell 4.1.

1. EU-15, sammenveid med kjøpekraftsparitet-justerte andeler av privat konsum som vekter. Frem til og med 1994 viser grafen prisutviklingen for EU-12.

Kilde: OECD, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Tabell 4.2 viser prisstigningstakten beregnet i forhold til samme måned året før. Etter å ha vist en svakt økende tendens i annet halvår 1996, steg prisstigningstakten kraftig i januar 1997. Tolvmånedersveksten steg fra 1,8 prosent i desember 1996, til 3,0 prosent i januar 1997. Økte offentlige avgifter, økning i elektrisitetsprisene og det at effekten av reduserte bilavgifter ett år tidligere var uttømt, var hovedårsakene til den kraftige økningen i stigningstakt ved årsskiftet 1996/97. Etter å ha nådd en topp på 3,3 prosent i februar 1997, viser tolvmånedersveksten nå en fallende tendens, med stigningstakt for april og mai på henholdsvis 2,6 og 2,7 prosent. Fallet i stigningstakt kan blant annet forklares med reduserte elektrisitetspriser, og fall i tolv­måneders­veksten for klær og skotøy.

Tabell 4.3 gir en oversikt over gjennomsnittlig prisendring for periodene mai 1995 til mai 1996, og fra mai 1996 til mai 1997, for de ulike konsumgruppene. Prisstigningen for de enkelte gruppene var høyere i den siste perioden, mai 1996 til mai 1997, enn for den tilsvarende perioden ett år tidligere, med unntak for gruppen andre varer og tjenester. Det var i særlig grad konsumgruppene matvarer, bolig, lys og brensel og reiser og transport som bidro til veksten i konsumprisindeksen i perioden fra mai 1996 til mai 1997. Bortfallet av ordningen med momskompensasjon for ost, melk og kjøtt fra 1. juli 1996, var blant årsakene til prisveksten på matvarer. En kombinasjon av økning i husleier og elektrisitetspriser, var hovedårsakene til den sterke prisveksten for konsumgruppen bolig, lys og brensel. I perioden fra mai 1996 til mai 1997 steg elektrisitetsprisene med 8,6 prosent. Prisveksten for gruppen reiser og transport skyldes i hovedsak en økning i bilpriser og bensinpriser. Bensinprisene steg med 6,1 prosent i perioden fra mai 1996 til mai 1997.

Tabell 4.4 gir en oversikt over prisendringene for varer og tjenester gruppert etter leveringssektor. ­Denne måten å splitte opp konsumprisindeksen gjør det enklere å danne seg et bilde av hvilke prisimpulser som ligger bak endringene i konsumprisindeksen. Jordbruksvarer, andre norskproduserte konsumvarer og andre tjenester bidro mest til veksten i konsumprisindeksen i perioden mai 1996 til mai 1997. Gruppen andre norskproduserte konsumvarer bidro sterkest til veksten, og denne leveringssektoren fanger bl.a. opp prisstigningen på elektrisitet. I gruppen for andre tjenester er det tjenester med arbeidslønn som dominerende prisfaktor, som har hatt den sterkeste veksten i perioden mai 1996 til mai 1997.

4.2 Harmonisert konsumprisindeks

Innenfor EØS-området har det gjennom flere år pågått et samarbeid om å utvikle en ny prisindeks. Formålet har vært å utvikle et egnet mål for konsumprisutvikling ved sammenligninger mellom land, gjennom å harmonisere det metodiske opplegget for beregning av konsumprisindekser. Den 7. mars 1997 ble de ­første resultatene for den harmoniserte konsumprisindeksen publisert i alle EU-landene, Island og Norge. Den harmoniserte konsumprisindeksen vil for de fleste landene eksistere parallelt med den tradisjonelle konsumprisindeksen.

Fra januar 1997 er dekningsgraden for den norske harmoniserte indeksen 86 prosent, det vil si at den harmoniserte indeksen dekker 86 prosent av det private konsumet. Områder som foreløpig er utelatt fra den harmoniserte indeksen, men som derimot er dekket i den tradisjonelle konsumprisindeksen, er helse og utdanningstilbud berørt av offentlige overføringer, selveieres bokostnader og enkelte forsikringstjenester. Det tekniske beregningsutvalget vil komme til­bake til den harmoniserte konsumprisindeksen i senere rapporter.

4.3 Offentlige tjenester

Den offentlige sektor og det offentlige tjenestetilbudet blir finansiert på ulike måter, bl.a. gjennom direkte skatter, avgifter og brukerbetaling. Noen offentlige tjenester tilbys gratis, andre tilbys med en viss egen­andel eller til selvkost. I konsumprisindeksen inngår offentlige tjenester bare i den grad det er satt en pris på tjenestene. Noen tjenester leveres eksklusivt av det offentlige til vedtatte priser, mens andre tjenester leveres enten i samarbeid eller i konkurranse med private aktører. Det kan således være problematisk å skille ut og kategorisere tjenester som fullt ut offentlige, og av samme grunn kan det være vanskelig å få en samlet oversikt over prisutviklingen på offentlige tjenester.

Kommunale tjenester utgjør en viktig del av det offentlige tjenestetilbudet. Prisene på kommunale ­varer og tjenester har økt betydelig i de siste årene. Dette har bl.a. sammenheng med at kommunene har økt selvfinansieringsgraden. Kommunale tjenester har i større grad blitt brukerfinansiert, og for kommunale tjenester som vann, avløp, renovasjon, feiing, barnehagetjenester og hjemmehjelp, er brukerbetaling vanlig. I den kommunale helse- og tannhelsepleien er det i mindre grad egenbetaling. For kommunale tjenester skal ikke kommunene beregne seg høyere priser enn det som reflekterer kostnadene ved å levere tjenestene (inkludert kostnader som følger av ulike offentlige reguleringer og forskrifter).

Det kan være av interesse å se nærmere på i hvilken grad endringer i prisene på de kommunale tjenestene fanges opp av konsumprisindeksen. Endringer i kommunale gebyrer for vann, renovasjon, avløp og feiing inngår på en indirekte måte i konsumprisindeksen. Konsumgruppe 311-314 består av renter av lån til boligformål, forsikring av boliger, vannavgift og andre avgifter (renovasjon, feiing, avløp og feste). Disse gruppene har en vektandel i konsumprisindeksen på om lag 9,8 prosent. Disse gruppene har imidlertid ingen egne representantvarer, men forutsettes å stige i takt med husleier (konsumgruppe 315). Kommunale gebyrer påvirker dermed konsumprisindeksen på to måter. For det første gjennom den innvirkning som de har på husleiene i borettslag m.v., og for det andre gjennom endringer i budsjett-/vektandelen. Begge deler innebærer at det tar tid før endringer i kommunale gebyrer slår ut i indeksen. Husleiene i borettslag m.v. endres som regel bare en gang i året, og tilsvarende revideres vektandelene i konsumprisindeksen en gang pr år, i august. Det er flere faktorer bak utviklingen i husleiene, og selv om delindeksen husleier har hatt en stabil utvikling i de senere år, kan enkeltfaktorer ha endret seg i betydelig grad. Isolert sett er det grunn til å tro at rentenedgangen de siste årene skulle ha gitt grunnlag for nedsetting av husleiene. Når dette ikke har skjedd, kan én forklaring være den sterke økningen i kommunale gebyrer i de senere år. Siden konsumprisindeksen ikke gir direkte informasjon om utviklingen i de kommunale gebyrene knyttet til egen bolig, kan det være av interesse å se nærmere på disse, jf. tabell 4.5.

Det fremgår av tabell 4.5 at de kommunale gebyrene for renovasjon, feiing, vann og avløp siden 1994 har hatt en langt kraftigere vekst enn konsumpris­indeksen. Årsakene til denne utviklingen er flere, bl.a. er det grunn til å tro at selvfinansieringsgraden har økt, og at subsidiene har blitt tilsvarende redusert. Høyere gebyrer for kommunale tjenester knyttet til egen bolig følger også som et resultat av økte kostnader i forbindelse med nye statlige reguleringer og forskrifter. Når det gjelder utviklingen i kommunale gebyrer er det også betydelige geografiske forskjeller, jf. tabell 4.6.

Generelt kan man si at bakgrunnen for de geografiske forskjellene i kommunale gebyrer både er å finne i ulike kostnadsforhold, men også i ulike strategier for prissetting av slike tjenester. Den generelt sterke veksten i de kommunale gebyrene for avløp kan bl.a. ses i sammenheng med kravene til reduserte utslipp, og derav økte investeringer, som fulgte av Nordsjøavtalen. I perioden januar 1990 til januar 1997 hadde Nord-Norge i gjennomsnitt den sterkeste veksten i de kommunale gebyrene.

Konsumgruppen leid hjelp til hjemmet inkluderer også kommunale tjenester. I denne konsumgruppen, som har en vektandel på om lag 1,7 prosent, inngår blant annet representantvarene lønn til husmorvikar, egenbetaling hjemmehjelp og barnehagesatser. I representantvaren barnehagesatser inngår både kommunale og private barnehager. Tabell 4.7 viser utviklingen i barnehagesatser i perioden 1993 til 1997.

Tabell 4.7. viser at barnehagesatsene i de fire siste årene har hatt en sterkere vekst enn konsumprisindeksen, og at satsene for kommunale barnehager har steget kraftigere enn satsene for private barnehager. I perioden januar 1992 til januar 1997 var prisveksten i kommunale barnehager på om lag 20 prosent, som var det dobbelte av den generelle prisstigningen i samme periode. Foreldre med privat barnehageplass hadde i samme tidsrom en prisøkning på om lag 15 prosent.

Kommunale transporttjenester er med i konsumprisindeksen under konsumgruppe 632 sporvei og forstadsbaner og konsumgruppe 635 buss. Til sammen har disse en vektandel på om lag 0,9 prosent.

Under konsumgruppen helsepleie finner vi bl.a. tannlegehjelp og legehjelp (til sammen en vektandel i overkant av 1 prosent). Dette er i hovedsak private tjenester, men har i større eller mindre grad tilskudd fra det offentlige. Dessuten drives det i noen grad lege- og tannlegetjeneste på kommunal basis. Når det gjelder den kommunale tannhelsetjenesten, er denne i stor grad rettet mot spesielle grupper (bl.a. skolebarn), og egenandeler er lite utbredt. Kommunale innsparinger skjer eventuelt gjennom reduksjon av tilbudet, og påvirker således ikke prisnivået. For legetjenester, ved f.eks. kommunale legesentre eller poliklinikker på sykehus, følges avtalte satser. Kommunene yter ellers driftstilskudd til private leger etter bestemte regler og etter avtale med den enkelte lege. I konsum­prisindeksen registreres bare de fastsatte egenandelssatsene. Det at en stadig større andel av legene ikke har avtaler med kommunene, og at legetjenestene av den grunn i gjennomsnitt blir dyrere, kommer således ikke til uttrykk i konsumprisindeksen. Betaling for opphold på kommunale sykehjem m.v. kommer ikke med i konsumprisindeksen.

Kinodrift inngår også i det kommunale tjenestetilbudet. I tillegg til de kommunale tjenestene inngår noen tjenester i konsumprisindeksen som blir levert av offentlig eide selskaper. Prisene på disse tjenestene fastsettes av Stortinget. Dette gjelder blant annet for portotakstene, fjernsynslisensen og NSBs takster. Tabell 4.8. viser prisutviklingen for utvalgte konsumgrupper og representantvarer som inngår i konsumprisindeksen.

Prisene på alle de utvalgte offentlige tjenestene i tabell 4.8 steg i perioden 1993 til 1996 sterkere enn konsumprisindeksen, med unntak for jern­bane­takstene i årene 1993-95. Sammenholdt med prisutviklingen på kommunale tjenester i tilknytning til egen bolig og utviklingen i de kommunale barnehagesatsene, er det grunnlag for å si at prisene på offentlige tjenester som direkte og indirekte inngår i konsumprisindeksen, i de siste årene har steget kraftigere enn konsum­prisindeksen.