1 Den samlede inntektsutviklingen

1.1 Disponibel inntekt for Norge

• 4,0 prosents vekst i disponibel realinntekt for Norge i 1997.

Etter en meget sterk vekst i disponibel inntekt for Norge fra 1995 til 1996 var økningen fra 1996 til 1997 litt mer beskjeden. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall var økningen 55,7 milliarder kroner, fra 843,0 milliarder kroner i 1996 til 898,7 milliarder kroner i 1997. Økningen i de to foregående årene var på henholdsvis 89,5 i 1996 og 56,3 milliarder kroner i 1995.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Beregningsutvalget

Veksten i disponibel realinntekt for Norge ble mer enn halvert i 1997 i forhold til den meget høy veksten året før. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall var økningen i 1997 4,0 prosent, som er på linje med gjennomsnittet for de foregående åtte årene. I 1996 var veksten hele 9,1 prosent og 4,9 prosent i 1995. I 1992 var veksten i disponibel realinntekt nede i bare 1,4 prosent.

Veksten i disponibel realinntekt kan splittes i bidrag fra henholdsvis innenlandsk produksjonsvekst (nettonasjonalprodukt i faste priser), endring i rente- og stønadsbalansen overfor utlandet og endring i bytteforholdet overfor utlandet ( terms of trade). Vekstbidragene er vist i tabell 1.2, der bidraget fra produksjonsvekst er oppdelt i petroleumsvirksomhet og øvrige næringer.

Bidragene fra produksjonsveksten i petroleumsvirksomheten har på 1990-tallet gjennomgående vært høye, men bidraget i fjor var på bare 0,2 prosentpoeng. I 1996 var dette vekstbidraget på 2,4 prosentpoeng i 1996 og 1,4 prosentpoeng året før.

Bidragene fra produksjonsveksten i øvrige næringer har vært høye i de siste fem årene. I 1997 bidro produksjonsveksten i disse næringene med 3,3 prosentpoeng til veksten i disponibel realinntekt for Norge, noe lavere enn året før og noe høyere enn i 1995.

Etter at bytteforholdet overfor utlandet gjennomgående forverret seg i første halvdel av 1990-tallet har det i de tre siste årene gitt positive bidrag til disponibel realinntekt for Norge. I fjor bidro bytteforholdsutviklingen med 0,5 prosentpoeng.

Overskudd i Norges driftsbalanse overfor utlandet gjennom hele 1990-tallet har medført en stadig reduksjon i Norges nettogjeld, og Norge kom i 1996 over i en netto fordringsposisjon. I tråd med denne utviklingen har vekstbidragene fra endringene i rente- og stønadsbalansen i de senere årene gjennomgående vært positive. I 1997 var imidlertid utviklingen i rente- og støndsbalansen nøytral med hensyn til inntektsveksten for Norge.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

1.2 Faktorinntekt, lønn og driftsresultat

Faktorinntekten gir uttrykk for den inntekten som tilfaller produksjonsfaktorene arbeidskraft og kapital. Faktorinntekt kan beregnes som nettonasjonalprodukt (eller nettoproduktet for en næring) fratrukket netto produksjonsskatter, eller som summen av lønnskostnader og driftsresultat. Veksten var i 1997 5,9 prosent, som innebærer en klar nedgang fra veksten i 1996 og en noe mindre vekst enn i 1995.

Fra slutten av 1980-tallet førte en forholdsvis beskjeden vekst i lønn pr. årsverk, flere nedsettelser av arbeidsgiveravgiften og svak sysselsettingsutvikling til en moderat vekst i lønnskostnadene i Norge. I 1994 kom det et omslag i sysselsettingen og antall sysselsatte har i de fire siste årene økt markert. Dette har bidratt til å heve veksten i lønnskostnadene sammenliknet med årene før. I 1997 var økningen 8,1 prosent, som er den høyeste veksten på 10 år.

Etter to år med kraftig vekst, ser det ut til at driftsresultatet for økonomien som helhet utviklet seg forholdsvist svakt fra 1996 til 1997. I følge foreløpige nasjonalregnskapstall var veksten i fjor 2,0 prosent, mot henholdsvis 17,7 prosent i 1996 og 7,9 prosent i 1995. Den kraftige veksten i driftsresultat fra 1995 til 1996, kan føres tilbake til utviklingen i petroleumsvirksomheten. I følge de foreløpige nasjonalregnskapstallene ble driftsresultatet i de øvrige sektorer lavere i 1996 enn året før. I fjor har utviklingen trolig vært mer parallell og Beregningsutvalget anslår at driftsresultatet i petroleumsvirksomheten økte med 3,8 prosent mens utvalget har anslått veksten i resten av økonomien til 2,5 prosent.

1.3 Endringer i funksjonell inntektsfordeling

I tabell 1.5 og 1.6 og figur 1.3 a-c vises tall for lønnskostnader og driftsresultat for hovedgrupper av sektorer for å belyse hovedtrekk ved utviklingen i den funksjonelle inntektsfordelingen.

Tabell 1.5 viser at mens de samlede lønnskostnadene i 1997 ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall var 511,1 milliarder kroner, var lønnskostnadene innenfor markedsrettet produksjon (eksklusive slik produksjon i kommunene) 351,0 milliarder kroner. Forskjellen utgjøres av lønnskostnadene i offentlig forvaltning, i ideelle organisasjoner og i produksjonen av boligtjenester.

I 1988 utgjorde lønnskostnadene i offentlig forvaltning 26,2 prosent av de totale lønnskostnadene. Andelen økte inntil 1993, da den var kommet opp i 29,8 prosent. Gjennom de fire siste årene har lønnskostnadene i offentlig forvaltning utgjort en stadig avtagende del av de totale lønnskostnadene, noe som i første rekke reflekterer at sysselsettingen i markedsrettet virksomhet har tatt seg opp.

Industriens lønnskostnader som andel av lønnskostnader innenfor markedsrettet produksjon i Fastlands-Norge har i lang tid ligget stabilt på rundt 27 prosent. Gjennom de siste tre årene har det gradvis vært en svak nedgang i denne andelen, fra 27,2 i 1994 ned til 26,3 prosent i 1997.

Driftsresultat (jf. tabell 1.6) påvirkes sterkt av den generelle konjunktursituasjonen i norsk og internasjonal økonomi, og viser derfor betydelig svingninger fra år til år. Prisene på en del norske eksportprodukter er spesielt konjunkturfølsomme noe som fører til sterke fluktuasjoner i driftsresultatet i en del næringsgrupper. Bevegelsene i oljeprisen er av særlig betydning ettersom overskuddene i oljevirksomheten i perioder har utgjort en betydelig andel av samlet driftsresultat i Norge.

I 1988 stod petroleumssektoren for 9,3 prosent av næringenes samlete driftsresultatet, men økte raskt gjennom de to neste årene. Deretter utgjorde driftsresultatet i petroleumssektoren inntil 1996 en forholdsvis stabil andel på rundt 24 prosent. En markert vekst i pris og volum bidro til å øke denne andelen til 35,9 prosent i 1996. I følge beregningsutvalgets anslag vokste petroleumssektorens andel av samlet driftsresultat med ytterligere 0,5 prosentpoeng i 1997.

Ifølge beregningsutvalgets anslag økte driftsresultatet i markedsrettet virksomhet på fastlandet med 2,5 prosent i fjor, etter et fall på 2,5 prosent året før. Veksten i de to foregående årene var på henholdsvis 4,3 prosent i 1994 og 6,9 prosent i 1995.

I 1995 økte driftsresultatet i industrien med nær 30 prosent, men falt med nær 12 prosent året etter. I følge Beregningsutvalgets anslag økte driftsresultatet i industrien med 4 prosent i 1997. Etter at industriens andel av det samlete driftsresultatet i markedsrettet virksomhet i Fastlands-Norge var oppe i 18,0 prosent i 1995, ble andelen i 1996 redusert til 16,4 prosent. I følge Beregningsutvalgets anslag var andelen i fjor 16,6 prosent. I alle de tre siste årene utgjorde industriens en større andel av driftsresultatet i markedsrettet virksomhet i Fastlands-Norge enn tidligere på 1990-tallet. Utviklingen i driftsresultatet i industrien er i stor grad dominert av svingningene i de råvarebaserte sektorene. Veksten i driftsresultatet i øvrige fastlandsbaserte markedsrettete sektorer har i denne konjunkturoppgangen så langt vi nå har tall for vært forholdsvis moderat. I 1994 var økningen på 7,4 prosent for i de to neste årene å gå ned til 3-4 prosent. Fra 1995 til 1996 en nedgang på 0,4 prosent og i følge Beregningsutvalgets anslag var økningen i fjor på 2,2 prosent.

I figur 1.3 vises hvordan lønnskostnadene som andel av faktorinntekten har utviklet seg over tid for en del grupper. I markedsrettet virksomhet var lønnskostnadsandelen i 1988 oppe i 68 prosent (jf. figur 1.3a), men ble gjennom de påfølgende to årene sterkt redusert. Fra 1990 til 1995 lå den forholdsvis stabilt på rundt 60 prosent. Etter at andelen i 1996 ble redusert til 57 prosent, kom den i følge Beregningsutvalgets anslag i fjor opp i 58,5 prosent. Utviklingen i lønnsomheten i petroleumsvirksomheten har i stor grad påvirket denne utviklingen.

I markedsrettet virksomhet i Fastlands-Norge har det vært en jevnt synkende tendens i lønnskostnadsandelen fra slutten av 1980-tallet og til og med 1993, hvor den var nede i 66 prosent. Lønnsandelen har deretter vist en stigende tendens og ifølge Beregningsutvalgets anslag kom den i fjor opp i 70 prosent som er på høyde med nivået på slutten av 1980-tallet.

Figur 1.4 viser utviklingen i lønnskostnadsandelen for industrien og den øvrige markedsrettete virksomheten i Fastlands-Norge. I industrien nådde lønnskostnadsandelen en topp i 1991 med 82,5 prosent. I løpet av de fire påfølgende årene ble andelen redusert med 9 prosentpoeng, men økte deretter og kom ifølge Beregningsutvalgets anslag i 1997 opp i 78,8 prosent. Utviklingen i øvrig markedsrettet virksomhet i Fastlands-Norge har fulgt et noe annet forløp. Fra et betydelig lavere nivå falt andelen inntil 1993, hvor den var knappe 63 prosent. Deretter har lønnsandelen gradvis økt, i de to siste årene ganske markert. Beregningsutvalgets anslag for 1997 er 67,5 prosent, som er om lag det samme nivået som i 1988.

Figur 1.5 viser utviklingen i lønnskostnadene som andel av faktorinntekten for ulike deler av industrien. Gjennom perioden fra 1988 til 1996 har det vært en forholdsvis jevn nedadgående tendens i lønnskostnadsandelen i verkstedsindustrien. I den råvarebaserte industrien er det store fluktuasjoner i lønnskostnadsandelen. Dette reflekterer konjunkturfølsomheten i denne virksomheten, med store prisendringer som gir seg utslag i kraftige svingninger i faktorinntekt og driftsresultat. Fra et toppnivå i 1992 på 95 prosent, bidro kraftig prisvekst i 1994 og 1995 til at lønnsandelen ble kraftig redusert og var i 1995 nede i 61 prosent. I 1996 bidro fallende priser til at lønnsandelen kom opp i 80 prosent. Lønnskostnadsandelen i den øvrige industrien har nærmest fulgt det motsatte forløp, om enn med betydelig mindre utslag. Et bunnpunkt ble nådd i 1992 med en andel på 71 prosent, hvoretter den har steget og var i 1995 oppe i vel 75 prosent, før andelen i 1996 ble redusert til knappe 74 prosent.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Beregningsutvalget

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Beregningsutvalget

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

1.4 Den institusjonelle inntektsfordelingen

I dette avsnittet presenteres hovedtrekk i inntektsutviklingen i Norge etter institusjonell sektorinndeling. Det vises kun tall for total disponibel inntekt for de ulike gruppene av inntektsmottakere. I neste kapittel gir vi imidlertid en nærmere presentasjon og analyse av inntektsutviklingen for husholdningssektoren.

Disponibel inntekt i offentlig forvaltning var ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall 319,1 milliarder kroner i 1997. Dette er i prinsippet beløpet som i 1997 var disponibelt for offentlig konsum og til sparing, enten i form av netto realinvesteringer eller ved at det offentlige øker sine fordringer på andre grupper (netto finansinvestering).

Etter 1988 vokste disponibel inntekt for offentlig forvaltning i flere år gjennomgående mindre enn inntektene for landet som helhet. Økte stønadsutbetalinger til husholdninger og en generelt sett svak utvikling i aktivitetsnivået som har bremset skatteinngangen - er noe av forklaringene bak utviklingen. Svekkelsen av statens budsjettbalanse i disse årene førte også til en reduksjon i offentlig forvaltnings netto renteinntekter. Denne utviklingen snudde imidlertid i 1994 og i løpet av de fire siste årene har offentlig forvaltnings andel av disponibel inntekt for Norge økt med i overkant av 7 prosentpoeng. Dette har blant annet sammenheng med det generelle konjunkturoppsvinget, økte inntekter fra petroleumsvirksomheten og høyere netto renteinntekter som følge av at statens netto fordringer har økt.

Økningen har vært i Staten, mens kommunenes andel av de samlede inntekter i denne perioden har gått noe ned.

Finansinstitusjonenes andel av disponibel inntekt for Norge har med unntak for noen år vært meget stabil i årene etter 1988. I 1990 og 1995 falt andelen imidlertid klart, noe som kan føres tilbake til store overføringer fra Norges Bank til statsforvaltningen. Det er her viktig å være klar over at finansinstitusjonenes tap på utlån ikke kommer med i denne oppstillingen. Tapene regnes som omvurderinger av fordringer/gjeld, og hører hjemme i et kapitalregnskap.

Ikke-finansielle foretak har gjennomgående økt sine inntekter noe sterkere enn totalen gjennom perioden etter 1988 og frem til 1994. Andelen av disponibel inntekt økte fra 0,2 prosent i 1988 til 2,9 prosent i 1994. I de siste tre årene har andelen gått ned og var i 1997 nede på 1,7 prosent.

Husholdningssektoren (inklusive ideelle organisasjoner) er den klart største av de institusjonelle sektorene målt ved disponibel inntekt. Av tabellen går det frem at inntektsandelen gjennomgående økte i perioden 1988 til 1993, men at andelen er redusert gjennom de fire siste årene. I 1997 mottok husholdningene og ideelle organisasjoner 60,8 prosent av disponibel inntekt for Norge, mot 66,9 prosent i 1993 og 64,0 i 1988. Faktorene bak husholdningenes inntekter blir nærmere belyst i neste kapittel.