Årslønnsvekst for hovedgrupper

Med årslønn for en lønnstakergruppe menes gjennomsnittlig årslønn for arbeidstakere som utfører et fullt avtalefestet normalt årsverk uten overtid.

Beregningene av årslønnsvekst er ført fram til 1997 og gjengis i tabellene 3.1 og 3.2. De bygger på lønnsstatistikk for gruppene og på opplysninger om reguleringstidspunkter i de enkelte år. Det presenteres også beregnet gjennomsnittlig årslønn i kroner.

Av tabell 3.1 ser vi at lønnsutviklingen for de største forhandlingsområdene viser stor grad av parallellitet de siste årene. Størrelsen på lønnsveksten har imidlertid variert og har vist en fallende tendens fram til 1993/1994. Deretter har veksttakten økt noe igjen. Tabell 3.1 viser videre at ansatte i varehandelen under ett og funksjonærer i bankvirksomhet har hatt den sterkeste prosentvise lønnsveksten sett under ett i den perioden tabellen dekker. For ansatte i varehandel har lønnsveksten vært sterkere i detaljhandel enn i engroshandel, jf tabell 3.2. Særlig gjelder dette i den organiserte delen av detaljhandelen, noe som må ses i sammenheng med at det ofte har vært gitt like kronetillegg i oppgjørene. Offentlig sektor har perioden under ett hatt svakere lønnsutvikling enn gruppene i privat sektor som er med i tabell 3.1.

Det bør utvises forsiktighet ved sammenlikning mellom gruppene. Dette gjelder særlig ved vurdering av utviklingen i ett enkelt år.

I tabell 3.3 har en har en beregnet gjennomsnittlig lønnsutvikling for tre hovedsektorer:

• industrien

• annen privat næringsvirksomhet

• ansatte i offentlig forvaltning

Bedriftene i annen næringsvirksomhet er klassifiserte som skjermet virksomhet. Industrien omfatter både skjermet og konkurranseutsatt virksomhet, men er i hovedsak konkurranseutsatt.

Samlet årslønnsvekst fra 1996 til 1997 for alle grupper er beregnet til 4,3 prosent. Fra 1996 til 1997 har lønnsutviklingen vært sterkere i annen privat næringsvirksomhet enn både i offentlig forvaltning og i industrien.

For perioden 1987-97 viser tabell 3.3 at lønnsveksten i annen næringsvirksomhet har vært noe sterkere enn i industrien under ett. Offentlig forvaltning har hatt den svakeste utviklingen.

Den kvartalsvise lønnsveksten.

Tabell 3.4 viser utviklingen i timefortjenesten eksklusiv overtidstillegg, fordelt på tariffmessig lønnsøkning og lønnsglidning for voksne arbeidere i industrien (menn + kvinner) fra samme kvartal året før. Timefortjenestene er beregnet eksklusive overtidstillegg og omregnet til 37,5t/uke. Fra tariffoppgjøret i 1995 frem til 1.kvartal 1998 har lønnsveksten målt mot tilsvarende kvartaler året før ligget mellom stort sett 3 ½ og 4 ½ prosent, med en underliggende lønnsvekst rundt 4 prosent. Lønnstilleggene som ble gitt i 1996 ble forskjøvet mellom kvartaler i forhold til det som har vært vanlig. Dette forklarer svigningene mellom kvartaler de siste 2 årene.

Tarifftilleggene.

De gjennomsnittlige tarifftilleggene, inklusive den direkte effekten av skifttillegg og andre tillegg knyttet til arbeidets art er beregnet til:

Tarifftillegg i de bransjevise forhandlingene i 1998, har virkning fra noe ulike tidspunkter på vår/forsommer 1998. Sammen med opplysninger om 1. kvartal 1998 og foreløpig anslag for tarifftilleggene våren 1998 anslår man en vekst på 4,0 prosent for industriarbeidere fra 1997 til 1998, før bidrag fra lønnsglidning for de 3 siste kvartaler av 1998. For 1997 var dette bidraget 1,2 prosentpoeng, mens i 1996, som også var et forbundsvist lønnsoppgjør, var lønnsglidningsbidraget, korrigert for ekstraordinær bonus i 1. kvartal 1996 omlag 0,8 prosentpoeng.

• For arbeidere i BYGGEVIRKSOMHET økte årslønnen fra 1996 til 1997 med 5,8 prosent, mot 4,5 prosent året før.

Byggevirksomhet består av arbeidere innenfor tømrerfaget, murere, grunnarbeide innenfor sten-, jord- og sementarbeide, bygge- og tømmermestre, elektrotekniske installasjonsfirmaer, malermestre, rørleggerbedrifter, kobber- og blikkenslagmestre o.l.

Etter flere år med lav gjennomsnittlig lønnsvekst for byggevirksomhet før 1994, har det i takt med bedre tider for byggevirksomhet, vært en jevn stigende lønnsvekst fra årsskiftet 1993/94 med 1,2 prosent i 1. kvartal 1994 til 5,5 prosent både i 4. kvartal 1997 og 1. kvartal 1998, i forhold til tilsvarende kvartaler året før. Dette er noe lavere enn i 2. og 3. kvartal 1997 hvor veksten var over 6 prosent.

Stor etterspørsel etter arbeidskraft og økte diversetillegg, som dels skyldes økt antall skifttimer, er noen av årsakene til den sterkt stigende lønnsveksten innenfor byggevirksomhet. Større prosjekter og endrede avlønningsformer bidrar også til økningen.

Anleggsbransjen består av kraftlinjefirmaer og anleggsbedrifter med oppdrag både innenfor kraftverkssektoren, oljerelaterte virksomheter og veiprosjekter (inkl.tunnelarbeider).

Etter fallende gjennomsnittsfortjenester både i 1994 og 1995, har det vært en økning både i 1996 og 1997, slik at fortjenestenivået per time i 1997 for første gang var over det nominelle nivået i 1993. Årslønnsveksten fra 1996 til 1997 ble 7,7 prosent, mens veksten fra 1. kvartal 1997 til 1. kvartal 1998 ble 6,3 prosent. Økt antall tunnelarbeidere, med høyere fortjenester, har bidratt til den sterke økningen i gjennomsnittsfortjenesten.

Store enkeltprosjekter, som hovedflyplassen på Gardermoen og tunnelprosjekter bidrar til sterk vekst. Det knytter seg usikkerhet til utviklingen når flere av disse avsluttes i slutten av 1998. Færre arbeidede timer og nye avlønningsformer med større vekt på akkord, kan føre til fall i gjennomsnittlig timelønn ved overgang til prosjekter med lavere akkorder per time.

For bygge- og anleggsvirksomhet under ett ble det registrert en gjennomsnittlig årslønnsvekst på 5,8 prosent fra 1996 til 1997. Ettersom antall timer steg sterkest i byggevirksomhet, hvor lønnsnivået er lavere enn i anleggsvirksomhet, økte timefortjenesten i området under ett svakere enn både byggevirksomhet og anleggsvirksomhet isolert sett. Lønnsveksten fra 1. kvartal 1997 til 1. kvartal 1998 ble 5,6 prosent.

• For LANDTRANSPORT som blant annet omfatter rutebilselskaper, grossistbedrifter, spedisjonsfirmaer, oljeselskaper m.v. økte årslønn fra 1996 til 1997 med 3,9 prosent, mot 5,2 prosent året før.

Tariffmessige lønnstillegg innenfor rutebilsektoren ble lavere i 1997 enn i 1996. Dette bidro til at landtransport fikk en vekst fra 1996 til 1997 på linje med industriarbeiderne. Lønnsveksten fra 1. kvartal 1997 til 1. kvartal 1998 ble 2,7 prosent, eksklusive etterbetalinger, mens den tilsvarende kvartalsvise lønnsveksten ett år tidligere var 6,3 prosent.

Visse deler av gruppen landtransport er ennå ikke ferdigforhandlet. Dessuten har det vært konflikter, med senere utbetaling av tarifftillegg. Bare en liten del av landtransport har rett til lokale tillegg.

• I OLJEVIRKSOMHETEN, offshore i alt, som omfatter offshorearbeidere i operatørselskaper og oljeboringsbedrifter, oljeservicebedrifter samt offshorearbeidere i industri og bygge- og anleggsvirksomhet, hadde en årslønnsøkning totalt sett på 5,7 prosent.

Fra 1996 til 1997 har flere forhold påvirket lønnsveksten.

• For arbeidere innenfor operatørselskaper, oljeboringsbedrifter og oljeservicebedrifter viste diversetilleggene moderat vekst, noe som fører til en årslønnsvekst fra 1996 til 1997 for denne gruppen på 3,7 prosent.

• For offshorearbeidere i industri og bygge- og anleggsvirksomhet var gjennomsnittlig årslønnsvekst fra 1996 til 1997 5,0 prosent. Denne gruppen har over 55 kr/t lavere gjennomsnittslønn enn gruppen nevnt i første strekpunkt.

• Sistnevnte gruppe utgjorde i 1997 en mindre andel av offshorearbeidere totalt (21,2 prosent i 1997 mot 25,7 prosent i 1996). Dette forholdet øker lønnsveksten fra 1996 til 1997 med omlag 1,5 prosentpoeng for offshorearbeidere totalt, fordi timer med lavere fortjeneste blir erstattet av timer med høyere fortjenester. Tarifforhandlingene innenfor oljebransjen, offshore er fortsatt ikke ferdig for de aller fleste avtaleområdene.

Staten

Lønnsstatistikken for statstilsatte per 1. oktober 1997 omfattet 167 618 arbeidstakere som utførte 152 979 årsverk. Lønnsveksten per årsverk fra 1. oktober 1996 til 1. oktober 1997 var på 5,0 prosent. For heltidstilsatte var økningen 5,0 prosent i samme periode. For heltidstilsatte menn var økningen 5,0 prosent, og for kvinner 5,2 prosent. Virkningen av de lokale forhandlingene per 1. august 1997 er ikke med i statistikktallene. Årslønnsveksten fra 1996 til 1997 er på grunnlag av lønnsstatistikk per 1. oktober 1997 beregnet til 4,2 prosent. I rapport nr. 1 1998 ( NOU 1998:2) ble årslønnsveksten anslått til omlag 4 prosent basert på en prognose over lønnsutviklingen fra 1. oktober 1996 til 1. oktober 1997.

I lønnsforhandlingene for 2. avtaleår (1996-98) våren 1997 ble det gitt følgende tillegg:

• et generelt tillegg fra 1. mai 1997 på kr 2 500 per år på samtlige trinn og visse tekniske justeringer fra lønnstrinn 7 til og med lønnstrinn 24. Samlet utgjorde lønnsendringene 1,1 prosent per 1. mai.

• en avsetning på 1,2 prosent per 1. august 1997 til sentrale justeringsforhandlinger. Forhandlingene skulle ta hensyn til virksomhetenes rekrutterings- og konkurransesituasjon, samt likelønn på alle nivåer. Kvinner skulle ha en større andel av lønnsmidlene enn en proratafordeling tilsa.

• en pott på 0,55 prosent 1. august 1997 til lokale forhandlinger. Av dette utgjorde 0,1 prosent lønnsmidler som ble ledige p.g.a lønnsendringer ved skifte av arbeidstakere. De sentrale parter tilrådde at partene lokalt gjennomgikk lønnsrelasjonene og lønnsutviklingen for å rette opp kjønnsbetingede lønnsforskjeller på alle nivå. Kvinner burde få en større andel av potten enn en proratafordeling tilsa.

• en avtalefestet pensjonsordning (AFP) med rett til å fratre med pensjon ved fylte 63 år fra 1.10.97 og ved fylte 62 år fra 1.03.98, etter de regler som er avtalt for AFP mellom LO og NHO.

I oppgjøret mellom staten og Norsk Politiforbund/Lensmannsetatens Landslag (nå Politiets Fellesforbund) ble det enighet om de samme tillegg som for statsansatte ellers.

I hovedoppgjøret våren 1998 ble staten, LO Stat, Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund-Stat og Norsk Lærerlag enige om å anbefale Riksmeklingsmannens skisse med:

• et generelt tillegg fra 1. mai 1998 på kr 10 000 per år på alle trinn på hovedlønnstabellen, enkelte tekniske harmoniseringer av lønnstabellen mellom ltr 2-13 og ltr 26-35 fra samme dato og fire nye lønnstrinn på tabellen slik at topplønnen ble økt fra kr 462 500,- til kr 514 000. Samlet utgjør lønnsreguleringen 4,25 prosent per 1. mai.

• endringer av begynnerlønningene med virkning fra 1. august 1998, tilsvarende 0,17 prosent.

• en avsetning på 2,0 prosent per dato til sentrale justeringsforhandlinger med virkning fra 1. august 1998. Hensynet til virksomhetenes rekrutterings- og konkurransesituasjon, samt likelønn på alle nivåer, skal ivaretas i disse forhandlingene. Kvinner og skoleverket skal ha en større andel av lønnsmidlene enn en proratafordeling tilsier.

• en pott på 0,55 prosent til lokale forhandlinger med virkning fra 1. september 1998. Av dette utgjør 0,1 prosent lønnsmidler som blir ledige p.g.a lønnsendringer ved skifte av arbeidstakere. De sentrale partene tilrår at partene lokalt gjennomgår lønnsrelasjonene og lønnsutviklingen for å rette opp kjønnsbetingede lønnsforskjeller på alle nivå. Kvinner bør få en større andel av potten enn en proratafordeling tilsier.

• visse endringer i Hovedtariffavtalens forhandlingsbestemmelser/fellesbestemmelser med virkning fra 1. mai 1998, herunder en økning i enkelte ulempetillegg.

Politiets Fellesforbund og staten ble under oppgjøret enige om de samme tilleggene som for statstilsatte ellers.

Overhenget i staten inn i 1998 er anslått til omlag 1,7 prosent. Sammen med de avtalte tilleggene i 1998 gir dette en årslønnsvekst fra 1997 til 1998 på om lag 5 ½ prosent. I tillegg kommer lønnsglidningen. Fra 1996 til 1997 bidro lønnsglidningen til årslønnsveksten med 0,3 prosentpoeng.

Skoleverket

Lønnsstatistikken for skoleverket per 1. oktober 1997 omfattet 94 631 arbeidstakere som utførte 83 680 årsverk. Lønnsveksten per årsverk fra 1. oktober 1996 til 1. oktober 1997 var 3,9 prosent. Lønnsveksten for heltidstilsatte var 4,1 prosent, herav 3,8 prosent for kvinner og 4,6 prosent for menn. Virkningen av de lokale forhandlingene per 1. august 1997 er ikke med i statistikktallene.

Den gjennomsnittlige årslønnsveksten i skoleverket fra 1996 til 1997 er beregnet til 3,5 prosent.

Det har i perioden 1996-97 skjedd en betydelig strukturendring i skoleverket, spesielt i forbindelse med Reform-97. Denne strukturendringen har medført at det er forholdsvis flere kvinner enn menn i grunnskolen i 1997 enn i 1996. For skoleverket i alt er lønnsutviklingen fra 1. oktober 1996 til 1. oktober 1997 for identiske personer beregnet til 5,7 prosent, mens tilsvarende tall for staten er beregnet til 5,5 prosent.

Elementene bak lønnsveksten i skoleverket fra 1. oktober 1996 til 1. oktober 1997 følger de samme hovedtrekk som for statstilsatte. Elementene i lønnsoppgjøret for staten per 1. mai 1998 vil være gjeldende også for skoleverket.

Kommunene

Ifølge lønnsstatistikk fra Kommunenes Sentralforbund steg den gjennomsnittlige månedsfortjenesten for kommunale arbeidstakere inklusive ansatte i helsevesen og sosial omsorg, men eksklusiv skoleverket og ansatte som er timelønte med 2,5 prosent per årsverk fra 1. oktober 1996 til 1. oktober 1997. Lønnsutviklingen inkluderer ikke resultatet av de lokale forhandlinger med virkningsdato 1. november 1997 på 0,72 prosent. Derimot er resultatet av de lokale forhandlingene per 1. oktober 1996 på 0,5 prosent med i veksttallet. Årslønnsveksten for 1996-97 i tabell 3.1 er korrigert for dette. Ansatte i Oslo er ikke med i disse lønnsveksttallene.

I oppgjøret våren 1997 ble det med virkning fra 1. juni enighet om et generelt kronetillegg på lønnsregulativet på kr 2 500 per år. Ansatte med årslønn fra kr 147 200 (lønnstrinn 7) til kr 199 900 (lønnstrinn 24) fikk et ekstra lønnstillegg som varierte fra kr 100 til kr 900. Samlet utgjør dette 1,3 prosent per 1. juni. I tillegg ble det avsatt en pott til lokale forhandlinger på 0,72 prosent fra 1. november 1997.

Årslønnsveksten fra 1996 til 1997 er på grunnlag av lønnsstatistikk per 1. oktober 1997 beregnet til 3,9 prosent.

Riksmeklingsmannens skisse til ny hovedtariffavtale i kommunene fra 1. mai 1998 til 30. april 2000 innebærer et generelt tillegg på hovedlønnstabellen på kr 10 000 og visse tekniske harmoniseringer av hovedlønnstabellen fra ltr 2-13 og fra ltr 26-35 fra samme dato, tilsvarende 4,85 prosent fra 1. mai. Dessuten er det fordelt en pott til sentrale justeringer av lønnsrammer og lønnsstruktur på 2,67 prosent per 1. september. Det ble også avsatt en pott til lokale forhandlinger per 1. november på 0,78 prosent.

Overhenget til 1998, beregnet til 1,3 prosent, og de avtalte lønnstilleggene i 1998 gir et bidrag til årslønnsveksten fra 1997 til 1998 på knapt 5 3/4 prosent. I tillegg kommer lønnsglidningen. Fra 1996 til 1997 er bidraget fra lønnsglidningen til årslønnsveksten beregnet til 0,45 prosentpoeng.

Resultater

1. Tall fra Statistisk sentralbyrås lønnsstatistikk og NHOs lønnsstatistikk for funksjonærer

For gruppene i tabell 3.7 varierte gjennomsnittlig årlig vekst i perioden 1990-97 mellom 3,9 og 4,9 prosent. Til sammenlikning har veksten for lønnstakere i gjennomsnitt vært 3,7 prosent og for industriarbeidere 3,5 prosent i den samme perioden.

2. Tall fra Brønnøysundregisteret (Tall for 1997 vil foreligge ved årsskiftet 1998/99.)

Lønnsutviklingen fra 1995 til 1996 varierte en del etter bedriftsstørrelse, jf tabell 3.8. Den sterkeste gjennomsnittlige veksten var det for ledere i bedrifter med 100 til 249 ansatte med 8,1 prosent. Deretter fulgte ledere i bedrifter med mer enn 250 ansatte med 6,7 prosent. Gjennomsnittlig lønnsvekst for lønnstakere under ett var til sammenlikning 4,4 prosent fra 1995 til 1996.

Tabell 3.8 viser at det var 4 883 ledere med oppgitt lønn i 1996 i bedrifter med 25 ansatte og over. Antall ledere har blitt redusert til 3 745 (jf tabell 3.9) når en går fra alle til identiske, dvs ledere som var med både i 1995 og 1996. Fra 1995 til 1996 har identiske ledere i bedrifter med over 25 ansatte gjennomgående hatt en lønnsvekst som har vært om lag 1-3 prosentpoeng høyere enn for lønnstakere i gjennomsnitt litt avhengig av hvilke bedriftsstørrelser en ser på. For alle ledere har lønnsveksten vært om lag lik med identiske i de større bedriftene. I mindre bedrifter har lønnsveksten p.g.a større innslag av strukturendringer vært noe lavere for alle.

3. Lønnsutviklingen for identiske ledere i aksjeselskaper og i allmenne børsnoterte selskaper etter LTO-registeret

Det lønnsbegrepet utvalget har brukt i dette avsnittet omfatter all utbetalt lønn og annen kontantgodtgjørelse for arbeid som ikke er utført som ledd i selvstendig næringsvirksomhet. I tillegg er også med skattepliktige og trekkpliktige naturalytelser som ikke er opptjent som ledd i selvstendig næringsvirksomhet, jf boks 3.6.

Fordel ved erverv og fordel ved salg/innløsning av opsjoner i arbeidsforhold er med i lønnsbegrepet. Derimot er ikke fordel ved kjøp av aksjer til underpris med i lønnsbegrepet (kode 111A + 112A) som er benyttet i statistikken fra LTO om lederlønninger. Slik fordel skal skattlegges som lønn i ervervsåret for børsnoterte selskaper, men blir registrert på egen kode i LTO-systemet (kode 132A) og er dermed ikke kommet med i vårt lønnsbegrep.

Utvalget vil foreta en gjennomgang av lønnsbegrepet for toppledere etter LTO-registeret fram til rapporten i januar 1999.

I LTO-registeret er det ingen opplysninger om stilling, noe som gjør det vanskelig å skille ut administrerende direktør/daglig leder i selskapene. Leder er definert som den personen i hvert foretak som har høyest utbetalt lønn både i 1995 og 1996 og i 1996 og 1997, jf boks 3.6. Det kan ikke utelukkes at en på denne måten i noen tilfeller har fått med personer som har høy lønn p.g.a sin spisskompetanse uten å være toppleder. Utvalget tror ikke dette er noe stort problem.

Lønnsnivået i 1996 for identiske ledere i bedrifter med 25 ansatte og over er lavere i LTO-materialet enn i Brønnøysundregisteret. Det skyldes i hovedsak at det er flere lønnsforhold enn ansatte, dvs at det er med noen flere mindre bedrifter i tabell 3.10 enn i tabell 3.9. En kan derfor ikke direkte sammenlikne lønnsveksten for ledere som er sortert etter henholdsvis antall ansatte og antall lønnsforhold.

Fra 1995 til 1996 har identiske ledere i bedrifter med over 25 lønnsforhold etter LTO-registeret også gjennomgående hatt en lønnsvekst som har vært om lag 1-3 prosentpoeng høyere enn for lønnstakere i gjennomsnitt.

Sammenliknet med 1995-96 har det vært en tiltakende lønnsvekst fra 1996 til 1997 for toppledere etter LTO-registeret, og forskjellen til lønnstakere i gjennomsnitt har økt fra 1-3 prosentpoeng i 1996 til 2 ½ - 4¾ prosentpoeng i 1997.

4. Nærmere om lønnsutviklingen for ledersjiktet under administrerende direktører/daglige ledere i NHOs lønnsstatistikk for funksjonærer.

NHOs funksjonærstatistikk omfatter vel 1500 personer innenfor følgende kategorier:

• Tekniske direktører eller stilling med tilsvarende funksjoner, som sorterer direkte under administrerende direktør.

• Assisterende direktører og disponenter.

Lønnsbegrepet er identisk med lønnsbegrepet man bruker for alle øvrige grupper i lønnskapitlet i denne rapporten.

Tabellen viser noe ulik lønnsvekst mellom gruppene. Dette kan skyldes strukturelle forhold og/eller endringer i bedriftenes sysselsetting, som f eks. kan føre til at bedrifter skifter fra en størrelsesgruppe til en annen. For gruppene i tabellen var veksten fra 1. september 1995 til 1. september 1996 i gjennomsnitt 5,4 prosent, mens den for funksjonærer totalt i NHO-området var 4,7 prosent. For tilsvarende periode fra 1996 til 1997 var gjennomsnittsveksten for gruppene i tabellen 6,5 prosent mot 4,9 prosent for alle funksjonærer i NHOs funksjonærstatistikk. Dette betyr at gruppen i tabellen har hatt en sterkere lønnsvekst enn funksjonærer for øvrig de siste to årene.

Identiske personer i tabellen (dvs. personer som er med i statistikktallene i begge årene i sammenligningene), utgjør i gjennomsnitt vel 80 prosent av totalmaterialet. Som følge av alders-, ansiennitets- og avansementsopprykk vil normalt veksten for identiske være noe høyere enn for gjennomsnittet for hele gruppen. Dette er ikke tilfelle for gruppen fra 1996 til 1997. Årsaken til dette er at rekrutteringen av lederne i gruppen i 1997 har kommet inn på et høyere nivå enn gjennomsnittet i gruppen og/eller i forhold til de som har forlatt statistikkgruppen fra 1996.

Lønnsbegrepet for ledersjiktet (eksklusive administrerende direktør/daglige ledere) i NHOs funksjonærstatistikk avviker en del i forhold til lønnsbegrepet for toppsjiktet fra Brønnøysundregistrene og LTO registeret, noe som alene kan forklare ulik lønnsvekst i de to materialene. For ledersjiktet i NHO-statistikkene (eksklusive administrerende direktør/daglige ledere) var økningen fra 1995 til 1996 noe sterkere enn for toppsjiktet fra Brønnøysundregistrene, mens forholdet var motsatt for identiske personer.

Lønnsbegrepet

I dette avsnittet har en i hovedsak lagt til grunn samme lønnsbegrep som ellers i kapittel 3, dvs time- eller månedsfortjenesten eksklusive overtidstillegg, men inklusive andre typer tillegg. Videre er timelønnen for arbeidere i NHO-bedrifter omregnet til 37,5 time, se vedlegg 3. Forskjellen mellom kvinners og menns timefortjeneste reduseres med vel 1 prosentpoeng dersom en går fra uomregnede til omregnede tall.

Utvikling i lønnsforskjeller mellom kvinner og menn

Tabell 3.15 og 3.16 viser lønnsutviklingen for heltidsansatte kvinner og menn. I tabell 3.15 presenteres hovedgruppene, mens det i tabell 3.16 er foretatt oppsplitting innenfor disse og tatt med flere enkeltgrupper.

Utviklingen fra 1996 til 1997

Tabell 3.15 viser et mer sammensatt bilde av utviklingen i kvinners og menns gjennomsnittlige årslønn fra 1996 til 1997 enn vi det vi har sett hittill på 90-tallet. Det nye trekket fra 1996 til 1997, er tilbakegang i kvinners gjennomsnittlige lønn i forhold til menns innen de viktige hovedgruppene kommunene og skolesektoren. I forretnings- og sparebanker fortsetter en tilbakegang som startet i 1994. For industriarbeidere og for statsansatte er det nær stabilitet mellom kvinners og menns lønn fra 1996 til 1997, mens det er fortsatt tilnærming i varehandelen og for funksjonærer i NHO-bedrifter.

For enkeltgruppene i tabell 3.16, er det en viss tilnærming i forholdet mellom kvinners og menns gjennomsnittlige årslønn for industrifunksjonærer i NHO-bedrifter, for kontor- og lagerfunksjonærer, innenfor forsikring, i statlig anleggs- og næringsdrift og innenfor hotell- og restaurant. Blant butikkfunksjonærer, innenfor landtransport og forretningsmessig tjenesteyting har det vært en viss tilbakegang fra 1996 til 1997. Gruppen behandling av klienter innenfor kommunesektoren skiller seg ut ved en klar tilbakegang i kvinners gjennomsnittlige årslønn som andel av menns. For det andre gruppene har forholdet mellom kvinners og menns lønn vært tilnærmet stabilt fra 1996 til 1997.

Tilbakegangen i tilnærmingen er spesielt markert innen kommunene. Det tekniske beregnings- og statistikkutvalget for kommunesektoren (TBSK) har gjort en foreløpig analyse av de økte lønnsforskjellene mellom kvinner og menn fra 1996 til 1997 2 . Hovedforklaringen er sterkere lønnsvekst enn den gjennomsnittlige for de mannsdominerte stillingsgruppene sykehusleger og e-verk. Dernest har endret stillings- og aldersstruktur generelt bidratt. Nytilsatte menn hadde høyere lønnsnivå enn menn som gikk ut av kommunesektoren i 1997, mens det var omvendt for kvinner. I tillegg har flere menn enn kvinner har skiftet lønnsrammekode, og dette har bidratt til merlønnsveksten for menn.

I undergruppa behandling av klienter (tabell 3.16) som er kvinnedominert, er hele lønnstilnærmingen som skjedde mellom kvinner og menn på 1990-tallet reversert per 1997. Den sterke tilbakegangen i denne gruppa, hvor vi finner sykehuslegene, veier tungt i hovedgruppa kommunene, med om lag 36 prosent av sysselsettingen i kommunesektoren. Statistikken for denne undergruppa viser bl a at menn i gjennomsnitt har hatt en kraftig økning i faste og variable tillegg fra 1996 til 1997, mens kvinner i gjennomsnitt ikke har hatt noen økning i utbetalinger knyttet til tillegg.

I perioden 1996 til 1997 skjedde det betydelige strukturendringer i skoleverket, spesielt knyttet til Reform-97, som bl a førte til en økning i kvinneandelen i grunnskolen fra 1996 til 1997. Det har blitt en relativ økning i antall årsverk på grunntrinnet i forhold til skoleverket under ett. For den kvinnedominerte gruppen førskolelærere som fulgte med 6-åringene inn i skolen er lønnen lavere enn for resten av gruppen. Disse forholdene bidrar til å forklare noe av den økte forskjellen i kvinners og menns gjennomsnittlige årslønn fra 1996 til 1997 innenfor skoleverket.

Utviklingen fra 1980 til 1997

Tabell 3.15 viser at det i perioden 1980-97 i gjennomsnitt har vært en bedring i kvinners relative lønnsnivå innen alle de hovedgruppene vi har tall for. Sterkest har tilnærmingen vært blant funksjonærene i NHO-bedrifter - det området hvor forskjellene i utgangspunktet var størst.

Det er fortsatt forholdsvis store variasjoner i størrelsen på lønnsforskjellene mellom kvinner og menn hovedgruppene imellom. Imidlertid er disse gruppene ikke sammenliknbare med hensyn til sammensetning. I forretnings- og sparebanker er f eks alle ansatte med, mens bare arbeidere er med i industrien - en arbeidstakergruppe preget av mindre stillingsmessig spredning.

Et veid gjennomsnitt av gruppene som inngår i tabell 3.15 og 3.16 (hvor sysselsettingen er brukt som vekter), viser at samlet sett utgjorde heltidsansatte kvinners lønn om lag 86,4 prosent av heltidsansatte menns lønn i 1997. I 1991 var andelen knapt 85 prosent. Vi ser mao ikke samme grad av tilnærming over tid i kvinne- og mannslønninger når gruppene sees under ett som når vi ser på dem enkeltvis. Gruppene som inngår omfatter om lag 60 prosent av alle heltidsansatte.

Vi har ikke noe godt mål for lønnsforskjellen mellom alle kvinner og menn under ett. Levekårsundersøkelsen 1995 viser at gjennomsnittlig timelønn (inklusiv overtidsbetaling) for kvinner utgjorde 79,7 prosent av gjennomsnittlig timelønn for menn, mens Levekårsundersøkelsen 1991 viste en andel på 81,3 prosent 3 .

Forhold som kan forklare forskjellen mellom Levekårsundersøkelsen og resultatet av sammenveiingen av tabell 3.15 og 3.16, er bl a at Levekårsundersøkelsen inkluderer overtid, mens det lønnsbegrep vi bruker i denne rapporten som nevnt ikke har med overtid. Videre inkluderer også Levekårsundersøkelsen deltidsansatte, som i stor grad er kvinner. Lønnsutviklingen for deltidsansatte i forhold til heltidsansatte og endringer i gjennomsnittlig arbeidstid for deltidsansatte kan gi andre relative lønnsforskjeller enn de som framkommer i tabell 3.15. Det er dessuten knyttet usikkerhet til disse resultatene fra Levekårsundersøkelsen, fordi den er en utvalgsundersøkelse og basert på opplysninger direkte fra inntektstakerne.

Erling Barth ved Institutt for samfunnsforskning (ISF) har sett nærmere på Levekårsundersøkelsene. Etter enkelte statistiske korreksjoner av grunnlagsmaterialet 4 , finner han et brutto lønnsgap på 18,1 prosent i kvinners disfavør i 1991, mot 17,3 prosent i 1995. Dette indikerer at det reelt sett har vært en svak tilnærming i løpet av perioden på arbeidsmarkedet i alt.

Når det tas hensyn til utdanningslengde og yrkeserfaring er netto lønnsgap mellom kvinner og menn så og si uendret i perioden (redusert fra hhv 15,4 prosent til 15,2 prosent). Tas det i tillegg hensyn til bransje, går gjennomsnittlig lønnsforskjell mellom kvinner og menn ned fra 14,3 prosent i 1991 til 11,7 prosent i 1995. Mao: innenfor samme bransje er lønnsgapet mellom kvinner og menn med like lang erfaring og utdanning redusert. Gjennomsnittlig lønnsforskjell mellom kvinner og menn på arbeidsmarkedet sett under ett reduseres altså mindre enn lønnsforskjellen innen enkeltbransjer tilsier. Dette innebærer at det har skjedd bransjeforskyvninger og sysselsettingsendringer som motvirker den tilnærming i lønn som finner sted innenfor enkeltbransjer.

Vedleggstabell 8.3 viser utviklingen for arbeidere innen en del bransjer i industrien. Innenfor flere enkeltbransjer har det vært fortsatt tilnærming mellom kvinners og menns gjennomsnittlige timefortjeneste fra 1996 til 1997. Imidlertid har det også vært tilbakegang eller stagnasjon i andre bransjer. I treindustrien og i elektrokjemisk industri, som er mannsdominerte bransjer, var det om lag lik gjennomsnittlig timelønn for kvinner og menn i 1997.

Tabell 3.16 viser at innenfor landtransport, hvor kvinneandelen er lavest, er forskjellen minst mellom kvinners og menns gjennomsnittlige årslønn. Innenfor området behandling av klienter i kommunesektoren - som har den høyeste kvinneandelen - er imidlertid lønnsforskjellen relativt stor, og den økte fra 1995 til 1997. Størst lønnsforskjell fant vi i 1997 blant kontorfunksjonærer i varehandel og blant ansatte i forsikring, grupper som også har en relativt høy kvinneandel.

Flere undersøkelser 5 har vist at det er en sterk tendens til at lønnsnivået er lavest der en finner den største andelen kvinner. Ser vi spesielt på industrien, viser kolonnene 2 og 3 i vedleggstabell 8.3 at det ikke er en slik entydig sammenheng, men en tendens til at sterkt kvinnedominerte bransjer, som f eks konfeksjonsfabrikker og vaskerier og renserier, har lavere gjennomsnittlig lønnsnivå enn de øvrige bransjer. Motsatt ser vi en tendens til klart høyere gjennomsnittlig lønnsnivå i sterkt mannsdominerte bransjer - som elektrokjemisk industri og grafisk industri.

Likelønnstrekk ved lønnsoppgjør

Følgende trekk ved lønnsoppgjørene er av sentral betydning for hvordan de relative lønnsforskjellene mellom kvinner og menn utvikler seg:

1. Formen på de sentrale tilleggene, dvs om det gis generelle prosenttillegg og/eller krone-tillegg, om det gis spesielle lavlønnstillegg, tillegg til bestemte yrkesgrupper m.v. Et likt kronetillegg vil gi en noe sterkere gjennomsnittlig lønnsvekst for kvinner enn for menn, ettersom kvinner i større grad enn menn er representert i lavlønnsgruppen.

2. Fordelingen av de lokale tilleggene.

3. De relative lønnstilleggene i typiske kvinnesektorer og næringer til forskjell fra mannsdominerte sektorer og næringer.

Nedenfor gis hovedtrekk ved lønnsoppgjørene våren 1998 for noen grupper i privat sektor og for offentlig sektor.

Privat sektor

Det har i år vært gjennomført forbundsvise oppgjør i LO/NHO-området. Det er stort sett gitt et sentralt generelt tillegg på kr. 3 pr time i områder med lokal forhandlingsrett. Særlige lav- og likelønnstillegg gir sentrale tillegg på kr 5 og over i enkelte lavlønnsområder. Sammen med til dels betydelig økning minstelønnssatser tilsier dette klar likelønnsprofil. I hotell og restaurant ble partene dessuten enige om en særlig pott til bruk for likestillingstillegg i den enkelte bedrift, forutsatt at det inngås likestillingsavtaler på bedriften.

I varehandelen ble det gitt et generelt tillegg på 5 kroner per time. I tillegg ble tilleggene for ubekvem arbeidstid økt. Også i dette området hadde det sentrale oppgjøret en lavlønns- og likelønnsprofil.

I forretnings- og sparebanker ble det gitt et generelt prosenttillegg til alle på 4,1 prosent, eller minst kr 10 000 pr år fra 1. mai. Her avviker innretningen på oppgjøret fra LO/NHO-området og privat sektor for øvrig.

Offentlig sektor

Både i staten og i kommunene ble det gitt et likt generelt kronetillegg på kr 10 000 til alle. Det ga i gjennomsnitt noe sterkere prosentvis vekst for kvinner enn for menn, ettersom kvinner i større grad enn menn er representert i lavlønnsgruppen. Det ble også gjennomført enkelte tekniske harmoniseringer av lønnstabellene opp til lønnstrinn 35. I staten ble det avsatt en relativt stor pott til sentrale justeringsforhandlinger og til lokale forhandlinger, hvor partene bl a var enige om at kvinner og skulle få en større andel av potten enn en proratafordeling tilsa. Det ble også satt av midler til økte begynnerlønninger. I kommunene ble det foretatt sentrale justeringer av lønnsrammer og lønnsstruktur som utgjør 2,67 prosent med virkning fra 1. september. Det ble dessuten satt av en pott til lokale forhandlinger per 1. november på 0,78 prosent. Nærmere omtale av lønnsoppgjørene i 1998 er gitt i vedlegg 2.

Fordeling av lokale tillegg

Et partssammensatt utvalg søkte å belyse effekter av tariffoppgjøret i LO/NHO-området i 1995, da det i dette området ble gitt individuelle tillegg med sikte på å sikre lavlønnsgrupper, herunder kvinnedominerte grupper. Det ble imidlertid ikke lagt føringer om at kvinner skulle få mer ved lokale forhandlinger enn en proratafordeling skulle tilsi. I den forbindelse ble det gjennomført en utvalgsundersøkelse som hadde til hensikt å avklare hvilke konsekvenser det sentrale tariffoppgjøret hadde for de lokale lønnsoppgjørene og for lønnsrelasjoner i den enkelte bedrift.

Undersøkelsen viste at de lokale parter i dette området i en viss grad gjenopprettet virkningen av de sentrale tilleggene i lokale forhandlinger. I bedrifter som hadde gjenopprettet hadde menn en sterkere lønnsvekst enn kvinner. I disse bedriftene fikk man altså økt forskjell mellom kvinners og menns lønnsnivå i stedet for tilnærming. I bedrifter som ikke gjenopprettet lønnsrelasjonene hadde kvinner og menn omtrent samme lønnsutvikling. For en mer utfyllende drøfting av dette punkt vises til rapport nr. 2 1997.

I staten har partene i de siste lønnsoppgjørene blitt enige om at kvinner skulle få en større andel av pottene til sentrale justeringer og lokale forhandlinger enn en proratafordeling tilsa. I 1996 ble kvinner tildelt om lag 47 prosent av midlene i de sentrale justeringsforhandlingene, mens en proratafordeling skulle tilsi 42 prosent. I 1997 fikk kvinner omlag 46 prosent av midlene, mens en proratafordeling skulle tilsi 44 prosent.

Det foreligger ennå ikke en samlet oppsummering av resultatet fra de lokale forhandlingene i 1997. Det innkomne materialet for 1996 representerte 81 prosent av lønnsmassen i Statens Sentrale Tjenestemannsregister. Kvinners andel av lønnsmassen, sett i forhold til det innkomne materialet, var 29,5 prosent. Av den samlede avsetningen fikk kvinner 30,6 prosent. I 1995 ble kvinner tildelt 36,2 prosent av lønnsmassen man har statistikk for, mens kvinners andel av denne lønnsmassen var 34,8 prosent. Kvinner har altså fått mer enn en proratafordeling skulle tilsi både ved de siste års sentrale justeringer, og i de lokale forhandlingene for de områdene det foreligger materiale for.

I vedlegg 5 presenteres analyser som belyser lønnsgapet mellom kvinner og menn nærmere.