4 Prisutvikling og konsumprisindeksen

• Konsumprisindeksen steg i gjennomsnitt med 2,2 prosent de fem første månedene i 1998, sammenlignet med tilsvarende periode i fjor. Etter å ha vist en stabil utvikling gjennom annet halvår 1997 falt prisstigningstakten i januar 1998. I første halvdel av 1998 har tolvmånedersveksten variert mellom 2,0 og 2,5 prosent. I mai 1998 lå tolvmånedersveksten på 2,1 prosent. I første kvartal av 1998 har prisstigningstakten falt i EU-landene og hos gjennomsnittet av våre handelspartnere, og i denne perioden har stigningstakten i Norge vært høyere enn i disse landene.

4.1 Konsumprisindeksen

Figur 4.1 gir en oversikt over tolvmånedersveksten i konsumprisindeksen i Norge, hos våre handelspartnere og i EU-landene, i perioden fra 1986 til mars 1998. I perioden fra 1989 til 1997 lå prisstigningstakten i Norge under eller på linje med stigningstakten hos våre handelspartnere og i EU-landene. Etter den kraftige økningen i den norske tolvmåneders-veksten ved årsskiftet 1996/97, lå den norske prisstigningstakten i første halvdel av 1997 både over nivået i EU-landene og gjennomsnittet for våre handelspartnere. I annet halvår 1997 skjedde det en tilnærming i prisstigningstakt, slik at tolvmånedersveksten mot slutten av året lå omtrent på samme nivå i Norge som hos våre handelspartnere og i EU-landene. I første kvartal av 1998 har imidlertid stigningstakten falt i EU-landene og hos gjennomsnittet av våre handelspartnere, og i denne perioden har stigningstakten i Norge ligget på et høyere nivå enn i disse landene. Utviklingen i konsumprisindeksen for en del OECD-land, fremgår av tabell 4.1.

1. EU-15, sammenveid med kjøpekraftsparitet-justerte andeler av privat konsum som vekter. Frem til og med 1994 viser grafen prisutviklingen for EU-12.

Kilde: OECD, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Tabell 4.2 viser prisstigningstakten beregnet i forhold til samme måned året før. Gjennom 1997 viste prisstigningstakten en fallende tendens, fra 3,0 prosent i januar til 2,3 prosent i desember. Fallet i stigningstakt våren og sommeren 1997 kan blant annet forklares med reduserte elektrisitetspriser, fall i tolvmånedersveksten for klær og skotøy samt at effekten av bortfallet av ordningen med momskompensasjon med virkning fra 1. juli 1996 var uttømt.

Prisstigningstakten falt i begynnelsen av 1998 bl.a. på grunn av et markert prisfall på klær i forbindelse med vintersalget. I mars og april tok imidlertid prisstigningen seg noe opp som følge av at reduksjonen i elektrisitetsprisene var mindre i år enn i tilsvarende periode i fjor, samt variasjoner i sesongmønsteret for klesprisene. I mai falt imidlertid prisstigningstakten igjen. Dette skyldes bl.a. at fjorårets bensinprisøkning ikke gjentok seg i år. I tillegg falt elektrisitetsprisene kraftigere fra april til mai i år enn de gjorde på samme tid i fjor. Med en budsjettandel på i overkant av 4 prosent har de siste års fluktasjoner i elektrisitetsprisene hatt betydelig innflytelse på tolvmånedersvekstens forløp. I tillegg til avgiftsendringene ved årsskiftet 1996/97 var den observerte økningen i prisstigningstakten gjennom 1996 og i første kvartal 1997 i sterk grad påvirket av den kraftige økningen i elektrisitetsprisene i perioden. Deretter falt elektrisitetsprisene som igjen bidro til en reduksjon i prisstigningstakten våren og sommeren 1997. I første del av 1998 har elektrisitetsprisene vært markert lavere enn i tilsvarende periode i fjor, som har bidratt til å dempe tolvmånedersveksten så langt i 1998.

I tabell 4.3 er konsumprisindeksen inndelt etter konsumgrupper. Tabellen gir en oversikt over gjennomsnittlig prisendring fra mai 1996 til mai 1997 og fra mai 1997 til mai 1998, samt bidragene til den samlede prisveksten for de ulike konsumgruppene. Konsumgruppene matvarer, drikkevarer og tobakk, reiser og transport samt andre varer og tjenester bidro sterkest til veksten i konsumprisindeksen fra mai 1997 til mai 1998. Innenfor gruppen matvarer var det jevnt over prisoppgang på de fleste vareslag. Den kraftige prisveksten for drikkevarer og tobakk skyldes i hovedsak avgiftsøkninger ved årsskiftet 1997/98. Innenfor konsumgruppen reiser og transport var det særlig kategorien drift og vedlikehold av transportmidler som bidro til prisveksten, på tross av en liten nedgang i bensinprisene i perioden. Kraftige prisøkninger på vedlikehold og forsikring forklarer denne utviklingen. Veksten for gruppen andre varer og tjenester skyldes i hovedsak prisøkninger på hoteller, restauranter, selskapsreiser mv. Konsumgruppen bolig, lys og brensel bidro kun i beskjeden grad til prisveksten i perioden, men det var store variasjoner for de enkelte komponentene. På grunn av høy budsjettandel bidro selv en moderat økning i husleier betydelig til den samlede prisveksten i perioden. I motsatt retning trakk en kraftig prisnedgang på elektrisitet.

I tabell 4.4 er konsumprisindeksen inndelt etter leveringssektorer. Tabellen gir en oversikt over gjennomsnittlig prisendring fra mai 1996 til mai 1997 og fra mai 1997 til mai 1998, samt bidragene til den samlede prisveksten for de ulike leveringssektorene. Denne oppsplittingen av konsumprisindeksen kan antyde noe om hvilke mekanismer som ligger bak endringene i konsumprisindeksen. Andre tjenester, husleie og importerte konsumvarer bidro sterkest til prisveksten fra mai 1997 til mai 1998. Den sterke veksten for gruppen andre tjenester fanger bl.a. opp prisøkninger på vedlikehold og forsikring av driftsmidler, offentlige transportmidler, hoteller, restauranter og selskapsreiser mv. Økte priser på drikkevarer, tobakk, frukt, grønnsaker og biler bidro til veksten for gruppen importerte konsumvarer, mens nedgang i prisene på klær og skotøy trakk i motsatt retning. Innenfor gruppen andre norskproduserte konsumvarer, som i gjennomsnitt ikke bidro til prisveksten i den aktuelle perioden, skjuler det seg store variasjoner. Det var blant annet sterk prisoppgang på tobakk, men samtidig prisnedgang på elektrisitet og bensin.

4.2 Offentlige tjenester

Den offentlige sektor og det offentlige tjenestetilbudet blir finansiert på ulike måter, bl.a. gjennom direkte skatter, avgifter og brukerbetaling. Noen offentlige tjenester tilbys gratis, andre tilbys med en viss egenandel eller til selvkost. I konsumprisindeksen inngår offentlige tjenester bare i den grad det er satt en pris på tjenestene. Noen tjenester leveres eksklusivt av det offentlige til vedtatte priser, mens andre tjenester leveres enten i samarbeid eller i konkurranse med private aktører. Det kan således være problematisk å skille ut og kategorisere tjenester som fullt ut offentlige, og av samme grunn kan det være vanskelig å få en samlet oversikt over prisutviklingen på offentlige tjenester.

Kommunale tjenester utgjør en viktig del av det offentlige tjenestetilbudet. Prisene på kommunale varer og tjenester har økt betydelig i de siste årene. Dette har bl.a. sammenheng med at kommunene har økt selvfinansieringsgraden. Kommunene har altså redusert omfanget av subsidier, slik at prisene på kommunale tjenester i større grad enn tidligere reflekterer kostnadene ved å levere tjenestene. Kommunale tjenester har i større grad blitt brukerfinansiert, og for kommunale tjenester som vann, avløp, renovasjon, feiing, barnehagetjenester og hjemmehjelp, er brukerbetaling vanlig. I den kommunale helse- og tannhelsepleien er det i mindre grad egenbetaling. For kommunale tjenester skal ikke kommunene beregne seg høyere priser enn det som reflekterer kostnadene ved å levere tjenestene (inkludert kostnader som følger av ulike offentlige reguleringer og forskrifter).

4.2.1 Kommunale avgifter/gebyrer

Det kan være av interesse å se nærmere på i hvilken grad endringer i prisene på de kommunale tjenestene fanges opp av konsumprisindeksen. Endringer i kommunale gebyrer for vann, renovasjon, avløp og feiing inngår på en indirekte måte i konsumprisindeksen. Konsumgruppe 311-314 består av renter av lån til boligformål, forsikring av boliger, vannavgift og andre avgifter (renovasjon, feiing, avløp og feste). Disse gruppene har en vektandel i konsumprisindeksen på om lag 8,5 prosent. Disse gruppene har imidlertid ingen egne representantvarer, men forutsettes å stige i takt med husleier (315). Innenfor konsumgruppen husleier er husleier i borettslag den dominerende komponenten. For andelshavere i borettslag betales kommunale gebyrer gjennom husleien.

Kommunale gebyrer påvirker dermed konsumprisindeksen på to måter. For det første gjennom den innvirkning som de har på husleiene i borettslag mv., og for det andre gjennom endringer i budsjett-/vektandelen. Det er flere faktorer bak utviklingen i husleiene, og selv om delindeksen husleier har hatt en relativt stabil utvikling i de senere år, kan enkeltfaktorer ha endret seg i betydelig grad. Isolert sett er det grunn til å tro at rentenedgangen de siste årene skulle ha gitt grunnlag for nedsetting av husleiene. Når dette ikke har skjedd, kan én forklaring være den sterke økningen i kommunale gebyrer i de senere år. En annen forklaring kan være husleieøkninger i det private utleiemarkedet utenom borettslagene. Siden konsumprisindeksen ikke gir direkte informasjon om utviklingen i de kommunale gebyrene knyttet til egen bolig, kan det være av interesse å se nærmere på disse, jf. tabell 4.5.

Det fremgår av tabell 4.5 at de kommunale gebyrene for renovasjon, feiing, vann og avløp siden 1995 har hatt en langt kraftigere vekst enn konsumprisindeksen. Årsakene til denne utviklingen er flere, bl.a. er det grunn til å tro at selvfinansieringsgraden har økt, og at subsidiene har blitt tilsvarende redusert. Høyere gebyrer for kommunale tjenester knyttet til egen bolig følger også som et resultat av økte kostnader i forbindelse med nye statlige reguleringer og forskrifter. I løpet av det siste året hadde årsavgiften for renovasjon den sterkeste veksten med knapt 9 prosent. Denne prisøkningen har blant annet sammenheng med at enkelte kommuner må utbedre gamle søppelfyllinger grunnet miljøhensyn. Veksten i de kommunale gebyrene for avløp kan bl.a. ses i sammenheng med kravene til reduserte utslipp og derav økte investeringer, som fulgte av Nordsjøavtalen. Når det gjelder utviklingen i kommunale gebyrer er det også betydelige geografiske forskjeller, jfr. tabell 4.6.

Generelt kan man si at bakgrunnen for de geografiske forskjellene i veksten i kommunale gebyrer både er å finne i ulike kostnadsforhold, men også i ulike strategier for prissetting av slike tjenester. I perioden fra 1990 til 1998 hadde Nord-Norge i gjennomsnitt den sterkeste veksten i de kommunale gebyrene.

4.2.2 Andre kommunale og offentlige tjenester

Konsumgruppen leid hjelp til hjemmet inkluderer også kommunale tjenester. I denne konsumgruppen, som har en vektandel på om lag 1,8 prosent, inngår blant annet representantvarene lønn til husmorvikar, egenbetaling hjemmehjelp og barnehagesatser. I representantvaren barnehagesatser inngår både kommunale og private barnehager. Tabell 4.7 viser utviklingen i barnehagesatser i perioden 1995 til 1998.

Tabell 4.7. viser at barnehagesatsene i de fire siste årene har hatt en sterkere vekst enn konsumprisindeksen, og at satsene for kommunale barnehager har steget kraftigere enn satsene for private barnehager, dog med unntak for siste år. I perioden januar 1993 til januar 1998 var prisveksten i kommunale barnehager på knapt 20 prosent, som var det dobbelte av den generelle prisstigningen i samme periode. Prisene på private barnehageplasser økte i samme tidsrom med vel 15 prosent.

Kommunale transporttjenester er med i konsumprisindeksen under konsumgruppe 632 sporvei og forstadsbaner og konsumgruppe 635 buss. Til sammen har disse en vektandel på knapt 1 prosent.

Under konsumgruppen helsepleie finner vi bl.a. tannlegehjelp og legehjelp (til sammen en vektandel på omlag 1,4 prosent). Dette er i hovedsak private tjenester, men har i større eller mindre grad tilskudd fra det offentlige. Dessuten drives det i noen grad lege- og tannlegetjeneste på kommunal basis. Når det gjelder den kommunale tannhelsetjenesten er denne i stor grad rettet mot spesielle grupper (bl.a. skolebarn) og egenandeler er lite utbredt. I den grad kommunale innsparinger skjer gjennom reduksjon av tilbudet, påvirkes ikke prisnivået. For legetjenester, ved f. eks. kommunale legesentre eller poliklinikker på sykehus, følges avtalte satser. Kommunene yter ellers driftstilskudd til private leger etter bestemte regler og etter avtale med den enkelte lege. I konsumprisindeksen registreres bare de fastsatte egenandelssatsene. Det at en stadig større andel av legene ikke har avtaler med kommunene, og at legetjenestene av den grunn i gjennomsnitt blir dyrere, kommer således ikke til uttrykk i konsumprisindeksen. Betaling for opphold på kommunale sykehjem mv. kommer ikke med i konsumprisindeksen.

Kinodrift inngår også i det kommunale tjenestetilbudet. I tillegg til de kommunale tjenestene inngår noen tjenester i konsumprisindeksen som blir levert av offentlig eide selskaper. Prisene på disse tjenestene fastsettes av Stortinget. Dette gjelder blant annet for portotakstene, fjernsynslisensen og rammene for NSBs takster. Tabell 4.8. viser prisutviklingen for utvalgte konsumgrupper og representantvarer som inngår i konsumprisindeksen.

Prisene på de fleste utvalgte offentlige tjenestene i tabell 4.8 steg i perioden 1994 til 1997 sterkere enn konsumprisindeksen (dog med visse unntak for skinnegående transportmidler). Sammenholdt med prisutviklingen på kommunale tjenester i tilknytning til egen bolig og utviklingen i de kommunale barnehagesatsene, er det grunnlag for å si at prisene på offentlige tjenester som direkte og indirekte inngår i konsumprisindeksen, i de siste årene har steget kraftigere enn konsumprisindeksen.