9 Helsevesenets holdninger til og bruk av alternativ medisin

9.1 Innledning

Etter utvalgets oppfatning er det mulig å få et inntrykk av helsevesenets holdninger i forhold til alternativ medisin ved å studere hvilke handlinger, aktiviteter og samhandlingsformer helsevesenet utøver innen alternativ medisin og i forhold til alternativmedisinske behandlere. Det er gjennom observasjon, av de konkrete handlingene som utføres over et visst tidsrom, man best får et innblikk i hvilke holdninger som er styrende. Men det er også slik at handlinger som gjentas mer eller mindre regelmessig, påvirker holdningene som legges til grunn for senere nye handlinger. Vektleggingen av dette samspillet mellom handlinger og holdninger er lagt til grunn for fremstillingen i dette kapitlet og de konklusjoner som følger. I kapitlet er også overordnede styringssystemers holdninger behandlet.

Helsevesenets handlinger og ytringsformer ellers overfor alternativ medisin kan innta tre prinsipielt ulike posisjoner, med glidende overganger: avvisende, nøytral eller aktiv positiv. Tradisjonelt har mange i helsevesenet vært avvisende til å anbefale eller overhode å ha kontakt med alternativmedisinske miljøer. Det ser ut til å være en tendens i tiden til at mange nå har gått over til en mer nøytralposisjon, der man mer eller mindre stilltiende aksepterer forhold vedrørende alternativ medisin som noe som tilhører pasientens eget valg. Avstanden derfra til den aktive samhandling eller henvisende praksis må likevel sies å være stor.

9.2 Grunnlag for samhandling

Praktisk samhandling mellom helsepersonell med ordinær helsefaglig utdanning og alternativmedisinske utøvere har ofte et tilfeldig, løst og uformelt grunnlag. Helsepersonellets egne holdninger vil i stor grad være styrende for hvordan denne samhandlingen skal skje. Samhandling kan skje på ulike nivåer: i forhold til styring og prioriteringer, i forhold til forskning og faglig utveksling på generell basis eller ved oppfølgning av en konkret pasient.

I forbindelse med samhandling er det viktig å være klar over hvem som har mulighet til å definere når samhandling skal skje og på hvilke premisser de kan gå. I dag er det i alt vesentlig eksisterende helsevesen og aktører innenfor det skolemedisinske miljøet som legger premisser hva som er problemer, hvilke sykdommer som bør behandles og hvordan problemene og sykdommene skal behandles. I en samhandlingssituasjon og videre i et samarbeid vil det være nødvendig med likeverdighet mellom skolemedisinske og alternativmedisinske aktører.

Samhandling på generell basis vil ha en samfunnspolitisk betydning som kan gå i ulike retninger. Det kan også få betydning for utvikling av fagområder og helsetjenesten. Grunnlaget for denne samhandlingen og prioriteringer vil være bestemmende for om det totalt sett vil gavne eller belaste befolkningen.

Utgangspunktet for konkret oppfølgning av pasienter vil ofte være at disse har oppsøkt alternativmedisinske utøvere og ber om et samarbeid eller en samordning med helsepersonell. Uansett helsepersonellets egne holdninger kan ikke pasientens interesser i disse situasjonene ignoreres. Det vil derfor være en utfordring både for helsepersonell og alternativmedisinske utøvere at et samarbeid mellom ulike behandlere skjer slik at pasienten opplever trygghet og forutsigbarhet, både med hensyn til involvering av pasienten, ansvar og kompetanse.

Samhandling og samarbeid bygger på en rekke forutsetninger. Det forutsettes at helsepersonell og alternativmedisinske utøvere får informasjon fra pasienten: om pasienten og vedkommendes behandlere - og en viss faglig innsikt i hverandres kompetanse og arbeidsmetoder. Informasjon fra pasienten baseres i stor grad på dennes tillit til sine behandlere og vilje til å tilrettelegge for samarbeid. Styrking av - og tilgang på faglig kunnskap hos behandlere på generell basis må derimot anses som en politisk og pedagogisk oppgave. Det kan vanskelig pålegges det enkelte helsepersonell å selv skaffe seg slik kunnskap hvis dette ikke er tatt inn i studiet eller i alminnelig faglitteratur på området. Her må det også tas i betraktning at ingen offentlig instans i dag har ansvar for å ha oversikt og innsikt i alternativmedisinske behandlinger (jf. kapittel 14). Det kan også være grunn for offentlig helsemyndigheter til å skaffe seg en oversikt over innhold i utdanning m.v. (jf. kapittel 8).

Samhandling forutsetter i tillegg til denne innsikten, en interesse, eventuelt et pålegg, for dette. I kunnskapskravet vil et sentralt moment være å skape en felles forståelse eventuelt et felles begrepsapparat for samhandling. Først da kan det skje en reell utveksling og samordning av oppfølgningen av pasienten. Dersom det ikke eksisterer en felles forståelse om hvilke momenter et samordnet undersøkelses- og behandlingstilbud skal kunne omfatte, kan det ikke sies å foreligge noe grunnlag for en samordnet oppfølgning. Dette betyr ikke at det behøver å være enighet om det vitenskapelige grunnlaget for, betydningen av eller virkningene av de ulike elementer som opplegget omfatter.

I forbindelse med slik samhandling vil en rekke rettsregler sette skranker og gi retningslinjer. Helt grunnleggende er det at undersøkelse og behandling først skjer etter pasientens uttrykkelige eller presumerte ønske. En alminnelig forutsetning for dette er at pasienten er i stand til å gi slik tillatelse. Både ved å ha fått tilstrekkelig kjennskap til de metodene som nyttes, metodenes muligheter og begrensninger, og at pasienten har kompetanse til å gi tillatelse. Videre vil en rekke andre rettsregler knyttet til behandling av informasjon og pasient gi føringer. Opplysninger som formidles mellom ulike behandlere om forhold vedrørende den enkelte pasient må skje med utgangspunkt i pasientes samtykke til slik kommunikasjon. I dag kan det anses å være et hinder for samhandling at alternativmedisinske utøvere, som mottar taushetsbelagt informasjon fra helsepersonell, ikke er pålagt samme plikt til å bevare taushet. Det samme gjelder ansvar for skriftlig dokumentasjon (jf. punkt 14.1.3).

Både faglige forhold knyttet til behandlingen og ansvarsforhold bør være drøftet før det tilbys et samordnet behandlingsopplegg.

9.3 Politiske helsemyndigheter

Politiske helsemyndigheters holdninger til alternativ medisin kan vanskelig avdekkes på andre måter enn gjennom dokumentasjon. Utvalget har valgt å kun forholde seg til skriftlig offentlig tilgjengelig materiale. Av dette materialet kan det trekkes ut en klar tendens i retning av øket interesse for alternativ medisin, herunder i virkemidler for å skille mellom de metoder som har nytteverdi for pasienter. Mye kan tyde på at offentlige helsemyndigheters interesse for dette området i stor grad er drevet frem av befolkningens etterspørsler etter disse tjenester og informasjon på denne bakgrunn, og ikke ved informasjon på bakgrunn av forskning. Et gjennomgående trekk er derfor at det etterlyses dokumentasjon på effekt og mulighetene til mer offentlig kontroll med dette markedet. Nedenfor gjengis utdrag av Stortingets og departementets behandling av temaet. Gjengivelsen er ikke uttømmende.

9.3.1 Stortinget

Med utgangspunkt i St. meld. nr. 37 (1992-93) «Utfordringer i helsefremmende og forebyggende arbeid» ble alternativ medisin drøftet i Stortinget. Sosialkomiteen i Stortinget avga Innst. S. nr. 118 (1993-94) «Innstilling fra sosialkomiteen om utfordringer i helsefremmende og forebyggende arbeid.» Det ble i innstillingen lagt vekt på at pasientens ønske om å bruke alternativ medisin skal tas alvorlig og lagt til grunn at slik behandling har effekt. Samtidig forutsettes det at alternativ medisin ikke gir et entydig innhold og at det er behov for å skille de seriøse fra de useriøse. Det ble pekt på at alternativ medisin har en funksjon i det forebyggende helsearbeidet. Videre at alternativmedisinske terapiformer trekkes inn som samarbeidsparter i den videre forskningen og utbyggingen av miljøer med høy kompetanse i forhold til helsefremmende og forebyggende arbeid. Behovet for å styrke kunnskapsgrunnlaget fremheves.

I innstillingen heter det blant annet:

«Komiteen vil også understreke viktigheten av tverrfaglig samarbeid om vi skal nå de mål vi har satt for det helsefremmende og de mål vi har satt for det helsefremmende og forebyggende arbeid. Foruten skolemedisinen og de tradisjonelle profesjonene i helsevesenet, ser komiteen det som ønskelig at alternativ medisin får sin plass i dette arbeidet. Etter komiteens oppfatning er det i denne sammenheng viktig å videreføre arbeidet med hvordan man kan skille de seriøse fra de useriøse utøverne på dette feltet.»

«Komiteen er kjent med at mange benytter seg av alternativ medisin i dag, med vellykket resultat. Erfaringer viser at alternativ medisin har noe å tilby ved både fysiske og psykiske lidelser. Komiteen ser det derfor som naturlig at seriøse utøvere av alternativ medisin inviteres med på forsøksprosjekter lokalt med sikte på å styrke det helsefremmende og forebyggende arbeid.»

Under avsnitt om utdanning, kompetanseheving og forskning fremhever Sosialkomiteen at andre enn helsepersonell bidrar med nødvendig kompetanse i det forebyggende helsearbeidet. Det gjelder blant annet lærere, ernæringsfysiologer, samfunnspsykologer, planleggere, ingeniører, administratorer, politi, journalister m.v. Alternativmedisinske utøvere blir ikke nevnt, men det understrekes et behov for å styrke kunnskapsnivået for forebyggende arbeid. Tre nye hovedsatsingsområder blir nevnt: Mental helse og psykososiale problemer, belastningslidelser og ulykker. På disse feltene anses det å være et særlig stort behov for forskning som kan gi innsikt i de risikoforholdene og prosessene som har sammenheng med sykdom og helse. Videre står det:

«Komiteen ser det som nødvendig at det bygges opp flerfaglige forskningsgrupper og miljøer med høy kompetanse innen de områder som er relevante i forhold til helsefremmende og forebyggende arbeid. I den sammenhengen vil det være naturlig å trekke inn alternative terapiformer.»

I den påfølgende behandling i Stortinget ble det reist flere problemstillinger knyttet til alternativ medisin. Med utgangspunkt i disse problemstillingene ble Aarbakke-utvalget nedsatt (jf. kapittel 1).

St. meld. nr. 50 (1993-94) behandles i Innst. S. nr.165 (1994-95). Under kapittel 3 om «Prioritering: Prinsipper og prosesser» kommenterer komiteen stortingsmeldingens merknad om vurdering av bruk av alternativmedisinsk behandling:

«Komiteen sier seg også enig i økt vektlegging på behandlingens forventede effekt. Dette tilsier at det ikke er noe til hinder for å nytte alternative behandlingsformer når behandlingen har dokumentert nytteverdi.»

9.3.2 Sosial- og helsedepartementet

Stortingsmeldingene 37 (1992-93) «Utfordringer i helsefremmende og forebyggende arbeid» og 50 (1993-94) «Samarbeid og styring» viser at Sosial- og helsedepartementet trekker frem at andre utenfor skolemedisinen kan bidra i forhold til en bedre helse. Imidlertid forventes det at de behandlingsformene som settes inn har en dokumentert effekt.

Det blir pekt på at endrede samfunnsforhold fører til endrede helseproblemer. Blant annet ligger St.meld. nr. 37 (1992-93) til grunn for senere vedtak og dokumenter som trekker frem alternativ medisin som en viktig bidragsyter i forhold til helsefremmende og forebyggende arbeid. I meldingen heter det blant annet:

«Helse- og sosialsektorens personellgrupper representerer bare en liten del av den kompetansen som er nødvendig i helsefremmende og forebyggende arbeid. Lærere, ernæringsfysiologer, planleggere, ingeniører, administratorer, politi, journalister, ansatte og tillitsvalgte m.fl. vil være viktige medarbeidere.»

I St.medl. nr. 50 (1993-94) diskuteres blant annet prioriteringer i helsetjenesten, herunder tiltakets forventede effekt og betydningen av dokumentert nytteverdi. Det sies blant annet:

«Det har vært stor fokusering på alternativ behandling de senere årene. Det viser seg for eksempel at 25-40 prosent av kreftrammede pasienter søker alternativ behandling som ikke er dokumentert nyttig. Prinsipielt er det ikke noe i veien for å benytte alternative behandlingsformer i den grad behandlings forventede effekt kan dokumenteres gjennom studier og ved gjennomgang av medisinsk litteratur. Alternative behandlingsformer bør samtidig vurderes i lys av ønsket om å slippe til forsøk/eksperimentell behandling som også kan komme andre pasienter til gode. På den annen side innebærer bruk av alternative behandlingsmetoder en risiko for at annen behandling ikke settes i gang og at sykdommen forverres. Pasienten bør informeres om forventet nytteverdi og risiko for at effekten av skolemedisinen uteblir eller forsinkes, samt de personlige og økonomiske kostander som kan følge, hvis behandlingen ikke fører frem.»

I St.prop. nr. 61 (1997-98) «Om Nasjonal kreftplan og plan for utstyrsinvesteringer ved norske sykehus» problematiseres dette ytterligere. Forholdet til gjeldende lovgivning trekkes frem. Det står blant annet:

«... undersøkelser viser at mange pasienter med kreftsykdom bruker alternativ medisin i forsøkene på å helbrede sin sykdom eller lindre sine plager. Dette har vært et vanskelig tema for mange pasienter å ta opp med sine leger, fordi det etter kvaksalverloven er forbudt for enhver som ikke er lege å behandle kreft.»

Videre henvises det til arbeidet som er igangsatt i Aarbakke-utvalget, med en forpliktende uttalelse om at departementet på denne bakgrunn vil vurdere hvilken rolle alternativ medisin skal ha innenfor kreftbehandling i Norge.

9.3.3 Fylkene og kommunene

Utvalget har tilskrevet samtlige fylkeskommuner og bedt om opplysninger om det er fattet vedtak i folkevalgte organer som viser holdninger i spørsmål som berører alternativmedisinsk behandling. Fylkene er også bedt om å gi opplysninger om den administrative praksis når det gjelder økonomiske tilskudd til alternativmedisinsk virksomhet.

Det er innkommet svar fra Buskerud, Finnmark, Hordaland, Nord-Trøndelag, Oppland, Sogn og Fjordane, Sør-Trøndelag, Telemark, Troms, Vest-Agder, Vestfold og Østfold. Ingen av disse har opplysninger om at folkevalgte organer har tatt stilling til spørsmål vedrørende alternativmedisinsk behandling. Fylkeshelsesjefen i Nord-Trøndelag skriver at alternativ medisin har en betydelig tradisjon i fylket som supplement til den vitenskapelig fundamenterte medisin (skolemedisin) uten at fylkeshelsesjefen har kjennskap til at denne tradisjonen har vært belastet de offentlige budsjettene. To fylkeskommuner (Troms, Vest-Agder) opplyser at søknader om tilskudd vil bli behandlet på linje med søknader om tilskudd fra frivillige organisasjoner.

9.3.4 Politiske partier

Utvalget har henvendt seg til de politiske partiene for å få frem eventuelle synspunkter på alternativ medisin. Utvalget har valgt å bruke tilsendt skriftlig materiale. Muntlig informasjon er ikke tatt med. Fem partier har gitt skriftlig materiale. Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig folkeparti omtaler ikke alternativ medisin i sine programmer. Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre har formuleringer om alternativ medisin i sine programmer. I hovedsak gjøres det ved en understreking av alternativmedisinens betydning, og spesielt at det skal vises respekt for pasientens ønsker om valgfrihet. Et nærmere samarbeid mellom helsevesenet og alternativ medisin blant annet basert på forskning og fagutvikling stilles opp som målsetting. Enkelte forespeiler også at trygden skal dekke kostnader til alternativ medisin.

I Arbeiderpartiets program står det blant annet:

«Det er naturlig og viktig både for samfunn og individ å stadig lete etter nye muligheter til å forebygge og kurere sykdom og lidelser. Interessen har vært økende for alternative behandlingsformer. De kan være alt ifra tradisjoner som har egen yrkeskvalifisering og dokumenterte resultater, til metoder med uklare effekter. De alternativmedisinske tradisjonenes vektlegging av kosthold, livsstil og de menneskelige sidene ved behandlingen har hatt viktige ringvirkninger. Pasientens beste må uansett være utgangspunkt for nytenkning og omstilling. Ofte vil mangfold i seg selv ha verdi for å bygge opp en bredere erfaringsbakgrunn. Det bør derfor gjennomføres en mer systematisk forskning og evaluering av de ulike alternative behandlingsformene, slik at man bedre kan vurdere deres muligheter og fremtidige plass i det totale helsestellet. I helsevesenet må det legges bedre til rette for at leger og sykepleiere skal kunne skaffe seg kunnskaper om alternative behandlingsformer gjennom etter- og videreutdanning.»

I Senterpartiets program står det blant annet:

«Det er stadig flere pasienter som benytter seg av alternativ medisin. Sp er positiv til alternative behandlingsformer, og har ment at arbeidet med å anerkjenne og styrke alternativ medisin må intensiveres. Det er imidlertid viktig å skille mellom seriøse og useriøse utøvere. Utbredelsen av bruk av alternativ behandling, effekten av alternativ medisin og betydningen av ulike former for alternativ medisin for pasienter har hittil ikke vært godt nok dokumentert eller beskrevet. Alle partier er enige om at det er behov for å fjerne useriøse utøvere fra markedet. Dette kan åpne for at alternativ medisin får en større plass innen skolemedisinen. Det ble våren 1997 satt ned et offentlig utvalg som skal utrede hvorvidt ulike former for alternativ medisin bør ha plass i det etablerte helsevesenet. Utvalget skal også utarbeide forslag til aktuell lovregulering av alternativ medisin. Behandling hos seriøse utøvere av alternativmedisinske behandlingsformer må etter Senterpartiets mening på sikt gi rett til refusjon fra Folketrygden.»

Sosialistisk Venstreparti skriver at de vil arbeide for større aksept for alternativmedisinske behandlingsmåter og valgfrihet av behandlingsform når det er mulig å velge. Venstre uttaler at det offentlige også bør kunne benytte private tilbud og tilbud i utlandet når det offentlige behandlingstilbudet ikke strekker til og at alternativ medisin i større grad må være et offentlig ansvar. Det tverrpolitisk folkevalgte kystpartiet som i dag har en representant på Stortinget, skriver i sitt program at også alternativmedisinske behandlingsmetoder i utgangspunktet må dekkes av Folketrygden.

9.4 Helsetilsynet og fylkeslegene

Utvalget kjenner ikke til at det foreligger klare uttalelser fra tilsynsetaten som viser noen generell holdning til alternativ medisin. Helsetilsynets uttalte mål og prioriteringer omfatter ikke alternativ medisin. Det innebærer imidlertid ikke at Helsetilsynet kan unngå å forholde seg til alternativ medisin. Gjennom klager på alternativmedisinske utøvere og helsepersonell som anvender alternativmedisinske behandlingsmetoder, forespørsler fra helsepersonell, organisasjoner og lignende, tar Helsetilsynet stilling til forhold som gjelder alternativ medisin. Helsetilsynets og fylkeslegenes holdninger kommer til uttrykk ved behandlingen av enkeltsaker og til dels gjennom rundskriv. Det kan også komme til uttrykk ved kunnskapsnivået, interesse, annen aktivitet - eller mangel på denne.

Utvalget har ikke fått kjennskap til at tilsynsetaten har inntatt en aktiv holdning til alternativ medisin - eller at det har blitt igangsatt tiltak for å systematisk opparbeide kunnskap om alternativ medisin. I 1992 ble det avgitt en rapport om akupunktur, med følgende hovedkonklusjoner:

• akupunktur kan ha en viss effekt i forhold til smerter

• adgangen til å anvende akupunktur burde forbeholdes fysioterapeuter og leger.

I klagesaker mot helsepersonell som anvender alternativ medisin, er det i hovedsak profesjonslovene som danner grunnlag for tilsynsetatens vurderinger (jf. kapittel 10).

Helsetilsynet vurderer om den aktuelle behandlingsmetoden ligger innenfor den enkelte helseprofesjons vitenskapelige grunnlag eller fagtradisjon. Aktiviteter som ikke hører inn under fagtradisjonens handlingsrom, vil lett komme i strid med kravet til forsvarlighet (jf. kapittel 10).

Forsvarlighetskravet er dermed tolket som å omfatte mer enn et kvalitets- og sikkerhetskrav. I motsatt tilfelle ville Helsetilsynet måtte vurdere den enkelte metode konkret utfra disse hensyn, og utfra utøverens kompetanse, noe som hadde forutsatt kunnskap om alternativ medisin.

Dette innebærer at det i praksis er lite rom for individuelt tilegnede ferdigheter som ikke står i en tydelig fagtradisjon der vedkommende har sin tilhørighet. Dette gjelder også der ferdigheter utøvet innenfor en annen fagtradisjon kan være forsvarlig. Det er fagtradisjonen som tillegges størst betydning og ikke en konkret vurdering av den alternative metoden. Metoden vil imidlertid også ha betydning hvor det uten særskilt kunnskap er åpenbart at den kan utsette pasienten for unødvendig risiko eller ikke vil ha effekt.

Helsetilsynet har fått forelagt seg spørsmål om sykehus og andre helseinstitusjoner kan og bør tillate pasienter å motta alternativmedisinske behandlere under opphold i institusjon. I den såkalte Tromsø-saken viste Helsetilsynet til den avveiing som må foretas mellom hensynet til faglig forsvarlighet og hensynet til pasienter adgang til medbestemmelse og valgfrihet. I og med at forsvarlighetskravet står sentralt også her, er det av stor betydning å avklare innholdet i forholdet til alternativ medisin. Innholdet i dette kravet vil endres med tid og utvikling, i likhet med andre rettslige standarder:

«... leger (kan) ikke etter legelovens bestemmelser pålegges å gi/administrere uvitenskapelig alternativ behandling, men legen er i legeloven pålagt å involvere pasienten i eget behandlingsopplegg med muligheter for pasienten selv til påvirkning. Pasientens ønske om udokumentert/alternativ behandling bør således vurderes konkret og helhetlig ...»

(Brev fra Helsetilsynet til Prof. dr.med. Erik Wist, Regionsykehuset i Tromsø, 10. januar 1994.)

Så lenge behandlingen kan anses faglig forsvarlig, mener Helsetilsynet at sykehus og helsepersonell bør strekke seg langt i å imøtekomme pasientens ønsker. Helsetilsynet sendte ut et rundskriv om helsepersonell og alternativ medisin i oktober 1995 hvor disse momenter ble fremhevet. Dette kan anses være et skritt i retning av en mer åpen holdning til alternativ medisin, herunder vektlegging av pasienters ønsker:

«Pasienter bør etter eget ønske ha anledning til å benytte alternative behandlere under bestemte forutsetninger, også under sykehusopphold. - Behandlingen må være genuint ønsket av pasienten og ikke fremkommet etter utilbørlig påvirkning fra pårørende og andre som pasienten er knyttet til. - Den må ikke komme i konflikt med annen behandling som sykehuset tilbyr. - Den alternative behandlingen må ikke medføre fare for pasienten, og ikke være til plage for andre pasienter. - Den må ikke påføre sykehuset noe form for ansvar, verken medisinsk eller økonomisk.»

(Brev fra Helsetilsynet til landets sykehus, Fylkeslegene, Norsk Sykepleierforbund og Den norske Lægeforening, datert 30. oktober 1995.)

Når det gjelder utøvere som ikke er helsepersonell, benyttes kvaksalverloven og straffeloven som grunnlag for å vurdere overtredelser. Eventuelle overtredelser politianmeldes. Kvaksalverloven gir lite rom for nyansering mellom seriøse og useriøse utøvere. En klar tendens er at Helsetilsynet har tolket kvaksalverloven strengt i retning av vide monopoler for leger (og tannleger) når det gjelder bruk av bestemte behandlingsmetoder og behandling av bestemte sykdommer. Dette er gjort ved at ordlyden i lovteksten er forstått slik at «operative inngrep» omfatter ethvert nålestikk og «syke i kur» omfatter mer enn selve den målrettede behandlingen, forebygging, lindring m.v. Begrunnelsen for denne praksisen kan være ønsket om å beskytte pasienter mot å bli skadet som følge av behandling gitt av andre enn leger og tannleger. At Helsetilsynet går så vidt langt i å sette restriksjoner for annen behandlervirksomhet kan være et uttrykk for en holdning til alternativ medisin, eventuelt til pasientens autonomi og valgfrihet. Men denne praksisen må også ses i lys av manglende og unyansert lovgivning.

9.5 Helseutdanninger

Det har siden midten av 1980-årene vært en økning i integrering av alternativmedisinske fag ved flere utdanningsinstitusjoner for helsepersonell. Noen undervisningssteder har etablert endagsseminarer, og noen har integrert denne undervisningen som en del av sin fagplan.

Eksempel på dette kan være undervisning som tilbys ved Menighetssøsterhjemmets sykepleierskole, Diakonhjemmets sykepleierskole, Ullevål sykepleierhøgskole, reseptarutdanningen og ergoterapiutdanningen ved Høgskolen Oslo og Det medisinske fakultet i Oslo. Undervisningen har vært på 4-6 timer med tema som historikk, forskjell og likhet mellom alternativmedisinsk og skolemedisinsk behandling, situasjonen i Norge (utdanning, lover, foreninger), de ulike behandlingsformene, homøopati (1 time inkludert historie, prinsipper, praksis, forskning) og akupunktur (1 time inkludert historie, prinsipper, praksis, forskning). Undervisningen gir en orientering om fagene, fagmiljøene og forskningen på områdene. Den gir ikke praksis i bruk av metodene.

Utvalget har tilskrevet offentlige helseutdanningsinstitusjoner (mars 1998) og forespurt om og i tilfelle i hvilket omfang det tilbys undervisning i alternativ medisin og hvilke holdninger institusjonene har til alternativ medisin. Følgende skoler har besvart spørsmålene:

• Fysioterapiutdanning

  • Høgskolen i Oslo, Oslo

• Medisin

  • Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Trondheim

  • Universitetet i Bergen, Bergen

  • Universitetet i Oslo, Oslo

  • Universitetet i Tromsø, Tromsø

• Odontologi

  • Universitetet i Bergen, Bergen

• Psykologi

  • Universitetet i Tromsø, Tromsø

  • Universitetet i Trondheim, Trondheim

• Sykepleierudanning

  • Diakonhjemmets høgskolesenter, Oslo

  • Diakonissehjemmets høgskole, Bergen

  • Høgskolen i Agder, Kristiansand S

  • Høgskolen i Bodø, Bodø

  • Høgskolen i Harstad, Harstad

  • Høgskolen i Hedmark, Elverum

  • Høgskolen i Nord-Trøndelag, Steinkjer

  • Høgskolen i Oslo, Oslo

  • Høgskolen i Stavanger, Stavanger

  • Høgskolen i Stord/Haugesund, Haugesund

  • Høgskolen i Telemark, Porsgrunn

  • Høgskolen i Tromsø, Tromsø

  • Høgskolen i Ålesund, Ålesund

  • Menighetssøsterhjemmets sykepleierhøgskole, Oslo

• Vernepleieutdanning

  • Høgskolen i Akershus, Bekkestua

  • Høgskolen i Harstad, Harstad

Tendenser i svarene er at alternativ medisin er lite vektlagt eller at det er et ikke-tema, og at det ikke inngår i pensum. Svarene illustrerer likevel visse forskjeller i holdninger til å trekke alternativ medisin inn i undervisningen. Flere av høyskolen stiller seg positive til alternativ medisin og undervisning på disse områder. Det uttales blant annet: «... noen har en åpen holdning men ikke fulgt det opp i praksis ...», «... vurdert etablering av studie tilbud ...», «... Instituttet stiller seg positivt til et mulig fremtidig samarbeide og kan se mange spennende forskningsmessige perspektiver i et slik samarbeide ...», «... Positiv holdning med ønske om systematisk undervisningsopplegg som kan gi studentene kunnskap og forståelse ...», «... bør berøres i sykepleieutdanning ...», «... temaet er av stor interesse og det ønskes derfor en større fokusering på dette ...». Noen mener likevel at dette ikke bør prioriteres; «... i gjeldende ramme- og fagplan kan vi i liten grad prioritere å gi studentene innføring i alternativ medisin ...». Fra et medisinsk fakultet pekes det på at «... som medisinsk læreinstitusjon bør fakultetet bekjenne seg til rasjonaliteten og den forskningsbaserte vitenskap ...».

Ut fra de svarene utvalget har fått, går det ikke frem at det er forskjeller i uttalelsene fra universitetene og uttalelsene fra høyskolene.

Det må her som ellers tas forbehold om noe ulik forståelse av innholdet i begrepet alternativ medisin, slik at enkelte metoder som tidligere ble regnet som tilhørende alternativmedisinske utøvere nå kan være implementert i de tradisjonelle helsefagene. Det samme gjelder vektleggingen av enkelte tiltak, som for eksempel kosthold.

9.6 Forskningsmiljøer

Generelt er det vanskelig å avdekke hvilke holdninger tradisjonelle forskermiljøer i Norge har til alternativmedisinsk behandling. Tidligere har det vært lite forsket på alternativ medisin i Norge. Det kan tyde på en manglende interesse for - eller oppmerksomhet mot dette fagområdet. De senere årene er det imidlertid en klar tendens i retning av øket forskningsinnsats. Fokus på forskning har ført til mer enn bare «rene» forskningsprosjekter. Det har i tillegg bidratt til tiltak som kurs og metodeopplæring og stimulert en interesse for forskning.

Norges forskningsråd har siden 1993 hatt et forskningsprogram innen området alternativ medisin. Målsettinger med programmet er i følge programnotatet å oppnå forskningsbasert viten om alternativmedisinske behandlingsmetoder, bidra til interesse for og økt kompetanse innen alternativmedisinsk forskning og bidra til økt respekt for alternativ medisin blant utøvere av alternativ såvel som etablert medisin. Hvert år fra 1993 er det avsatt midler i dette forskningsprogrammet. I 1998 var beløpet 2 millioner kroner.

Kreftforeningen har satt av 1 million kroner per år i forskning på alternativ medisin i forbindelse med kreft. Første møte i programkomiteen for disse midlene var i juli 1998.

Opprettelse av NFAM (Norsk forskningsfond for alternativ medisin) og virksomheten der har også bidratt til forskning, selv om omfanget og ressursbruken er beskjeden. Initiativet til NFAM kom fra en rekke alternativmedisinske forbund. Dette viser en vilje til å arbeide med systematisk forskning blant organiserte alternativmedisinske utøvere

9.7 Offentlige og private helseinstitusjoner

Utvalget har forsøkt å danne seg et bilde av bruken av alternativ medisin ved forskjellige institusjoner i det etablerte helsevesenet for å se om praksis kan avdekke holdninger til alternativ medisin. Det er en tendens i de offentlige helseinstitusjonene i de senere årene at enkelte metoder som er regnet som alternative er tatt i bruk. I all hovedsak er det offentlig autorisert/godkjent helsepersonell, og bare i liten grad alternativmedisinske utøvere, som yter disse tjenestene i helseinstitusjoner. Derimot tillater offentlige institusjoner i større grad enn tidligere at pasienter mottar sine alternativmedisinske behandlere mens de oppholder seg i en helseinstitusjon, jf. Tromsø-saken og Helsetilsynets uttalelse i den forbindelse.

Utvalget har fått kjennskap til at akupunktur blir brukt av flere helseinstitusjoner. Akupunktur brukes aktivt i behandlingen, og flere institusjoner vurderer å tilsette personell med kompetanse innen akupunktur. Det gjelder særlig ved smerteklinikker og fødeavdelinger.

Ved Aker sykehus, smerteklinikken, er det ansatt en alternativmedisinsk behandler (akupunktør/homøopat) på timebasis tre dager i uken, som deltar på ukentlige tverrfaglige møter. Ellers utøver fysioterapeut/manuell terapeut og en sykepleier akupunktur ved behov. Alle disse har treårig utdanning i akupunktur. Det meste av akupunkturbehandlingen gis poliklinisk. Den utføres etter henvisning/vurdering hos lege, og seksjonsansvarlig overlege er ansvarlig for behandling. Behandlingen avsluttes med time hos lege. Det benyttes takster for poliklinisk smertebehandling.

Ved barneavdelingen vurderer barnerehabiliteringsteamet å ansette sykepleier-akupunktør for behandling av anoreksi hos eldre barn. Det kan også nevnes at flere jordmødre ved fødeavdelingen har akupunkturutdanning.

Ved Sentralsykehuset i Akershus, smerteklinikken, er det ansatt sykepleier med treårig utdanning i akupunktur i halv stilling for å utøve akupunktur. Akupunkturbehandling gis primært poliklinisk og utføres etter henvisning/vurdering hos lege. Seksjonsansvarlig overlege er ansvarlig for behandling. Behandlingen avsluttes med en time hos lege. Akupunktøren deltar i ukentlige tverrfaglige møter. Det benyttes takster for poliklinisk smertebehandling. Ved fødeavdelingen er det flere jordmødre som har akupunkturutdanning.

Ved Vestfold sentralsykehus, smerteklinikken, er det ansatt fysioterapeut med treårig utdanning i akupunktur som gir akupunkturbehandling på timebasis (engasjement). Akupunkturbehandling gis primært poliklinisk og utføres etter henvisning/vurdering hos lege. Seksjonsansvarlig overlege er overordnet ansvarlig for behandlingen. Behandlingen avsluttes med en time hos lege. Akupunktøren deltar i ukentlige tverrfaglige møter. Det benyttes takster for poliklinisk smertebehandling.

Ved Regionsykehuset i Trondheim, smerteklinikken, har seksjonsansvarlig overlege «Legekurs i akupunktur». Akupunkturbehandling gis både poliklinisk og til inneliggende pasienter. Pasienten henvises også utenfor sykehuset.

Sunnaas sykehushar fysioterapeut med treåring utdanning i akupunktur som utfører akupunktur på slagpasienter i forbindelse med rehabilitering. Dessuten ble det for noen år siden gjennomført en studie av effekt av akupunkturbehandling ved lammelser. I den forbindelse ble det brukt utdannede kinesiske akupunktører.

Ved Haukeland sykehus, smerteklinikken, henvises enkelte pasienter til akupunktør utenfor sykehuset etter vurdering og utredning.

Ved Ullevål sykehus, fødeavdelingen, er det flere jordmødre som har akupunkturutdanning for å benytte denne kompetansen i forbindelse med fødsler.

Utvalget er kjent med at sentralsykehusene i Møre og Romsdal, Vest-Agder og Buskerud, og Det Norske Radiumhospital vurderer å ansette akupunktør.

Flere av institusjonene som er godkjent etter forskrift av 7. oktober 1991 om opptreningsinstitusjoner (rekonvalesenthjem og kurbad) har tilleggstilbud om rådgivning eller behandling bygget på alternativmedisinske behandlingsprinsipper, hovedsakelig når det gjelder kosthold og kostbehandling.

9.8 Autorisert/offentlig godkjent helsepersonell/studenter

Med helsepersonell menes offentlig godkjent og autorisert helsepersonell, eller de som etter helspersonellovgivningen til enhver tid regnes som helsepersonell. Det er leger, tannleger, jordmødre, vernepleiere, sykepleiere, fysioterapeuter, hjelpepleiere, m.fl. (jf. kapittel 7).

Helsepersonells holdninger til alternativ medisin fremtrer gjennom deres praksis, og kan variere fra å være avvisende, passiv, nøytral til aktiv og inkluderende (jf. punkt 9.2.). Tidsmessige, geografiske, faglige, kulturelle og lovmessige betingelser bidrar til å styre disse holdninger. Det ligger i sakens natur at vektlegging av dokumentasjon og vitenskapelig utprøving vil variere etter faglig nivå og kompetanse. Tilsvarende gjelder for vektlegging av pasient- og omsorgsperspektiv. Hva som tillegges størst vekt, vil dermed ha betydning for valg eller aksept av behandling og for innstilling til alternativ medisin og alternativmedisinske utøvere. Helsepersonells rolle og funksjon vil også ha betydning for disse valgene.

Man vet lite om hvorvidt helsepersonell har endret sine holdninger til alternativ medisin i løpet av de siste årtier. Vi vet at alternativ medisin er mer brukt enn tidligere i befolkningen sett under ett, men i hvilket omfang disse holdningene også gjenspeiles blant aktørene i helsevesenet er ikke kjent. Som det fremgår i kapitelet foran om helseinstitusjoner, vet vi imidlertid at alternativmedisinske metoder blir anvendt av helsepersonell og at det også blant helsepersonell er en økende interesse for og fokus på alternativ medisin.

9.8.1 Sammenligning mellom grupper

I den senere tiden har flere undersøkelser vært publisert hvor norsk helsepersonells forhold til og bruk av alternativ medisin har vært belyst. I det følgende presenteres først et sammendrag av hovedfunnene i disse undersøkelser før de beskrives nærmere. Holdningene til alternativ medisin blant helsearbeidere i utlandet omhandles i slutten av kapitlet, som avsluttes med en litteraturliste.

9.8.2 Sammendrag

Sykepleiere synes å være hyppigere brukere av alternativ medisin enn det en finner blant befolkningen for øvrig, mens leger benytter slike metoder mot egne lidelser sjeldnere enn andre grupper i samfunnet. I hvilken grad sykepleiere skiller seg ut fra annet helsepersonell som fysioterapeuter, hjelpepleiere og andre er ukjent. Flere studier har vist hyppigere bruk av alternativ medisin blant kvinner i befolkningen enn blant menn. En gjenfinner dette også blant kvinnelige leger og sykepleiere. I flere av studiene som er utført på 90-tallet finner en også at kvinners holdninger til informasjon og økt kunnskap om alternativmedisinsk behandling er langt mer positive enn det en finner blant menn. I enkelte studier finner en at helsepersonellets kjønn tilsynelatende betyr mer enn alder og stilling i forhold til hvilke råd en vil gi pasienter vedrørende alternativ behandling. I alle studier finner en samtidig at yngre helsearbeidere er mer positive til alternative behandlingsformer enn eldre kolleger. En finner også en klar forskjell mellom sykehusleger og allmennleger der disse siste er mer positive til pasientenes ønsker om bruk, informasjon og samarbeid med andre terapitradisjoner enn den klassiske skolemedisinen.

Uavhengig av legens kjønn aksepterer legen enkelte terapier og forkaster andre behandlingstradisjoner som ubrukelige. Blant norske leger er det særlig akupunktur som aksepteres. Andre terapier som antas å ha nytte er urtemedisin og kostbehandling (enkelte dietter). Terapier som fotsoneterapi, homøopati og healing forkastes av de aller fleste norske leger.

Blant sykepleiere er det mange som også har stor tiltro til disse siste terapiformene. På samme måte som legene utrykker klare skiller mellom terapiene de tror på og de som vurderes som ubrukelige, finner en skarpe skiller mellom sykdomsgruppene hvor de mener terapiene kan benyttes. En studie utført blant medlemmer i Den norske lægeforening viser at noen av legene tror på akupunktur ved smertebehandling, men ikke som behandling ved astma. I studien utført i Tromsø oppgir legene at de tror på en mulig effekt av alternative terapiformer ved sykdommer som migrene og diffuse muskel/skjelettplager. Sykdommer der en har annen god terapi eller der sykdommen regnes som farlig (for eksempel kreftsykdommer) mener legene ikke egner seg for behandling med andre metoder enn de såkalte skolemedisinske.

Noen sykepleiere tror en kan behandle de fleste sykdomstilstander med alternative metoder. Ved tilstander der en ikke har tilfredsstillende skolemedisinsk behandling eller der pasientenes sykdom er så alvorlig at pasienten har et kort liv uavhengig av behandling eller ikke, mener mange helsearbeidere at pasientens ønske må være det som teller mest ved valg av terapi.

9.8.3 Helsepersonells kunnskaper og holdninger om alternativ medisin

Nærmere to tredjedeler av legene mener at de har gode eller middels gode kunnskaper om akupunktur mens bare cirka en tredjedel angir middels gode kunnskaper om homøopati. Når det gjelder andre terapiformer er det bare et fåtall av legene som har tilsvarende kunnskaper.

Bare to til tre prosent av legene hadde formell utdanning i noen alternative terapiformer. En av ti leger har kurs i akupunktur. I kontrast til det lave antallet leger som har noen form for utdanning i alternative terapier, finner en at de fleste mener at legene burde ha en viss kunnskap om de viktigste alternative terapiformene. I undersøkelsen utgått fra legeforeningens medlemmer fant en at 4 prosent av legene praktiserte akupunktur selv og 1 prosent praktiserte urtemedisin, mens bare 0,2-0,3 prosent praktiserte noen av de andre formene. Hele 65 prosent av respondentene hadde en eller flere ganger henvist pasienter til akupunktur mens bare 1-3 prosent henviste til andre former for behandling. 11 prosent av legene hadde regelmessig samarbeid med akupuktør, mens svært få hadde slikt samarbeid med utøvere av andre terapier. Alle legene som praktiserte akupunktur i denne undersøkelsen var menn.

Noe under halvparten av medlemmene i Den norske lægeforening mente alternativ medisin burde ha en plass i studiet, og et lignende antall at en burde tilby slik kunnskap i etterutdanningskurs for leger. I en studie beskrevet blant helsearbeidere i Helseregion Nord finner en lignende funn. I denne undersøkelsen sammenlignet en holdninger og bruk av alternativ medisin blant leger, sykepleiere og kontoransatte. Færre leger var positive til alternative terapier (16 prosent) i forhold til sykepleiere og kontorpersonell, der begge grupper var positive i over 70 prosent av tilfellene. En finner at sykepleiere i undersøkelsen ønsker mer åpenhet og informasjon enn det legene mener er nyttig. Bare en tredjedel av legene mente at temaet var tabubelagt og få mente at mer åpenhet var nødvendig. 61 prosent av sykepleierne syntes det var tabuer rundt alternativ medisin, og omtrent halvparten ønsket mer åpenhet. Flest kvinner, yngre personell, samt sykepleiere og kontorpersonell mente at en kunne lære noe av alternativ medisin. Blant legene skiller de unge, kvinnene og de som er utdannet i utlandet seg ut med positive holdninger til alternative terapiformer, mens eldre overleger ved sykehus synes å være blant dem med mest negativt syn på disse terapiene. I en undersøkelse blant medisinerstudenter i Tromsø fra 1992 finner en at over halvparten av studentene er positive til å forsøke akupunktur hos sine fremtidige migrenepasienter. Det påpekes i undersøkelsen at studentenes holdning til akupunktur gradvis blir mindre positiv i løpet av studiet. I en annen undersøkelse blant leger vedrørende deres holdninger og bruk av homøopati fant en at cirka en tredjedel av legene beskriver seg som positive i sine råd når pasientene ønsker slik behandling.

9.8.3.1 Bruk av alternativmedisinsk behandling blant helsepersonell

Akupunktur er den behandlingsform flest leger er blitt behandlet med, praktiserer selv, henviser til eller samarbeider med. Undersøkelsen blant legeforeningens medlemmer viser at 9 prosent av legene en eller flere ganger selv var behandlet med akupunktur. De andre terapiene som var representert i denne undersøkelsen var: urtemedisin 5 prosent, homøopati 4 prosent, fotsoneterapi 4 prosent og healing 1 prosent. I den sammenlignende studien fra Nord-Norge fant en at 12 prosent av legene, 32 prosent av sykepleierne og 46 prosent av kontorpersonalet selv hadde brukt alternative terapiformer for egen sykdom. Omtrent halvparten av brukerne hadde benyttet mer enn en metode. Akupunktur og homøopati var de mest brukte behandlingsmetodene. Legene hadde mest tiltro til akupunktur og urtemedisin, lite tiltro til andre metoder, mens sykepleiere og kontorpersonell hadde stor tiltro til de fleste metoder, kanskje unntatt helbredelse ved bønn og healing. I Aarbakke-undersøkelsen (jf. kapittel 7) svarte vel to tredjedeler av deltagerne ansatt i helsevesenet, og som ikke tidligere hadde benyttet alternative behandlere, at de kunne tenke seg å gjøre dette en gang i fremtiden. Akupunkturbehandling var den terapiform de fleste kunne tenke seg å benytte. Metoder som homøopati, smerteterapi og naturmedisiner ble også oppgitt av mange som mulige fremtidige behandlingsmuligheter.

I undersøkelsen utgått fra legeforeningens medlemmer fant en ingen sikker forskjell i bruk av alternativ medisin blant kvinnelige og mannlige leger. Imidlertid finner man en slik forskjell når man ser på leger som arbeider ved medisinske og kirurgiske avdelinger der betydelig flere kvinner enn menn har benyttet alternative terapier (26 prosent versus 13 prosent). Denne forskjellen mellom kjønnene er svært tydelig i studien fra Nord-Norge. Kvinnelige leger var her brukere av alternativ medisin i hele 23 prosent av tilfellene, mens mannlige leger bare har benyttet slike metoder i 7 prosent av tilfellene. Den samme kjønnsforskjellen knyttet til bruk av alternativ medisin finner vi mellom kvinnelige og mannlige sykepleiere, der bare 10 prosent av mennene var brukere.

9.8.3.2 Ved hvilke lidelser kan alternativmedisinske terapiformer benyttes?

I studien fra Tromsø finner en at legene har tro på alternative terapier ved sykdommer som angst, fibromyalgi og migrene, mens sykepleiere har tro på alternative behandlingsformer også ved mange andre lidelser (jf. tabell. 9.1).

I en undersøkelse blant norske leger vedrørende deres bruk og forhold til homøopati beskrives det at de vanligste tilstandene der legene (menn/kvinner) ville være positive til å prøve homøopati var ved angst (26-35 prosent), migrene (22-32 prosent) og pollenallergi (12-23 prosent).

9.8.3.3 Erfaringer med alternativ medisin

To av tre leger svarer at de hadde positiv erfaring med at pasienter får øket håp, og tre av fire at pasientene opplever øket omsorg ved kontakt med alternative utøvere. Mange av legene hadde likevel negative erfaringer. 70 prosent fremhevet økonomisk spekulasjon, og over halvdelen av legene mente pasientene kunne komme for sent til skolemedisinsk behandling og at de alternative behandlingene kunne fortrenge virksom skolemedisinsk behandling.

Nesten tre fjerdedeler av legene mener akupunktur er et nyttig tillegg til skolemedisinen. I motsetning til dette mener 23 prosent at urtemedisin og 11 prosent at homøopati er nyttige tillegg. Fotsoneterapi og healing vurderes nyttig bare av 4-6 prosent av legene. 39 prosent av alle legene blant legeforeningens medlemmer mente at akupunktur burde godkjennes som en del av det offisielle helsevesenet. Når det gjelder de andre fire metodene var det bare 5 prosent som mente at slik godkjenning burde gis. Den samme holdningen gjenspeiles i spørsmålet om refusjon av behandlingskostnader. Ved de andre terapiformene var 75 til 85 prosent enige i at slik refusjon ikke burde gis.

Generelt sett hadde allmennleger flere positive erfaringer med alternativ medisin enn sine kolleger ved sykehus. Kvinner var mer positive enn menn. Et fåtall av legene ville ikke godta at pasientene gikk til alternativmedisinsk behandling, mens en fjerdedel fraråder pasientene slik behandling.

Den norske lægeforening hadde i tiden fra desember 1994 til januar 1996 et utvalg i arbeid for å utrede grunnlaget for foreningens holdninger til alternativ medisin. Dette utvalgets innstilling ble publisert i 1997. Sentralstyret i legeforeningen fulgte opp med et vedtak om alternativ behandling som er foreningens tilrådde begrep. Sentralstyret mener at det skal stilles betydelig større krav til leger enn til andre når det gjelder alternative behandlingsformer. Det vises til det vedtak i Rådet for legeetikk der man blant annet peker på at alternative behandlingsformer ikke må komme til fortrengsel for korrekt anvendt medisinsk behandling. Videre peker sentralstyret på at leger som utfører alternativ behandling må påse at det blir utført klinisk forskning etter aksepterte standarder. Sentralstyret mener at det ikke er grunnlag for formalisert samarbeid med organisasjoner for alternativ behandling, samt at det ikke foreligger grunnlag for å etablere offentlige godkjenings- og autorisasjonsordninger. Likevel bør legers kunnskaper om alternative behandlinger styrkes. Det vektlegges også at pasientens selvbestemmelse må respekteres fullt ut, og at dette innebærer at det ikke er grunnlag for å endre holdninger fra legens side overfor pasienter som oppsøker alternativ behandling.

9.8.4 Holdninger til bruk av alternativ medisin blant helsepersonell i andre land

Allmennpraktikere i mange land i Europa, Canada og New Zealand beskrives å ha positive holdninger til å henvise eller behandle sine pasienter med enkelte former for alternativ medisin. I de fleste undersøkelser mener legene at alternative behandlinger kan tilføre metoder og ideer som skolemedisinen ville kunne tjene på å ta opp i seg (se tabell 9.2).

Samtidig mener svært mange leger at de fleste alternative terapier er uvitenskapelige og således ikke basert på tilstrekkelig utprøvde metoder, og at mye av effekten skyldes at de alternative behandlerne utnytter placeboeffekten godt.

Andelen av leger som mener placeboeffekten er den viktigste effekten av alternativ medisin synes å være omvendt proporsjonal med deres eget forhold til alternative terapier. Leger som enten selv benytter alternativ medisin eller behandler/henviser sine pasienter til slik behandling er altså mer positive til faktisk virkning av behandlingen enn leger som ikke benytter alternative behandlingsformer. Europeiske helsearbeideres holdninger til og bruk av alternative behandlingsformer variere sterkt mellom landene. En av de viktigste årsakene til denne variasjonene er de forskjellige nasjonale lovreguleringene.

Det er vanskelig å sammenligne bruken av alternativ medisin i de forskjellige landene i Europa når for eksempel behandlingsformer som manipulasjon og kiropraktikk i enkelte land oppfattes som alternativ behandling og i andre land ikke. Undersøkelser fra begynnelsen av 1980-tallet i England viste at de fleste som praktiserte alternativ medisin ikke hadde bakgrunn som helsearbeidere (cirka 1 av 12). Nyere publikasjoner viser at langt flere er positive til alternative terapier blant engelske allmennleger, 12-38 prosent rapporteres å ha utdanning i en eller annen terapiform, og mellom 12 og 42 ønsker mer utdanning. Interessen for alternative terapiformer er særlig sterk blant yngre leger.

I kontrast til England, der allikevel langt de fleste utøvere av alternativ medisin ikke er helsearbeidere, finner en i Belgia at 84 prosent av behandlingen med homøopati og 74 prosent av akupunkturbehandlingen bedrives av leger. Over en tredjedel av allmennpraktikere i Frankrike utøver alternative terapiformer. I Nederland rapporteres det at 47 prosent av allmennlegene har benyttet alternative metoder. Hyppigst brukt er homøopati (40 prosent), manipulasjon (9 prosent) og akupunktur (4 prosent). I Tyskland benyttes akupunktur ved 77 prosent av smerteklinikkene og i England er det rapportert at 37 prosent av allmennlege har benytter homøopati. Holdningene til alternativ medisin blant hollandske og britiske allmennleger synes å være nokså like. De fleste av legene har tro på at manipulasjonsterapi er effektivt ved nakke og ryggplager. Blant hollandske allmennleger tror halvparten at akupunktur er effektivt ved kroniske smertetilstander, og omtrent det samme antallet at homøopati kan være effektivt ved øvre luftveisinfeksjoner og allergi. De fleste engelske allmennleger mener det bør være anledning til å få dekket utgifter fra trygdesystemet til osteopati og til terapiformer som akupunktur, kiropraktikk og homøopati. Når det gjelder terapiformer som soneterapi og aromaterapi mener engelske leger at slik behandling må dekkes av pasientene selv.

I et flertall av studier er det et antall terapier legene anser som nyttige og hvor en mener behandlingen kan ha effekt. Mest tiltro i europeiske studier har akupunktur, manuell terapi/kiropraktikk og homøopati. Preferansene er imidlertid også avhengig av sykdomsgrupper de er tenkt å behandle. Som et eksempel kan nevnes diettbehandling hos kreftpasienter i Holland (den såkalte Moermannsdieten).

Et annet generelt trekk er at legene mener at behandlingen de har tro på, bør gis av medisinsk utdannet personell, mens terapiformer de har liten tro på (for eksempel håndspåleggelse, helbredelse ved bønn osv.), gjerne og oftest bør tilbys av ikke-helsepersonell. De fleste mener at leger bør ha kunnskaper som setter dem i stand til å diskutere og rettlede sine pasienter i spørsmål om alternativ medisin.

9.8.4.1 Holdninger til bruk av alternativ medisin blant helsepersonell i Sverige, Danmark og Finland

Få undersøkelser fra våre nordiske naboland er tilgjengelige. En artikkel publisert i Ugeskrift for læger i 1993 beskriver høyt forbruk av alternative behandlingsformer blant 111 helsepersonell, ansatt ved psykiatrisk og fysikalsk medisinsk avdeling, som behandling av egne lidelser. Nesten halvparten av deltagerne hadde benyttet alternativ behandling minst en gang i løpet av sin levetid, en fjerdedel hadde anvendt slik behandling i løpet av de siste 3 måneder. Deltagerne i denne undersøkelsen skiller seg fra deltagerne i de fleste andre undersøkelser idet bare 4 prosent var leger. Av andre resultater kan nevnes at helsepersonale i den midtre aldersgruppen (30 år til 44 år) var hyppigst brukere, og at de ansatte ved psykiatrisk avdeling synes å benytte alternative behandlinger hyppigere enn deltagerne fra fysikalsk medisinsk avdeling.

I en svensk studie fra 1992 beskriver en undersøkelse mellom to grupper av leger som benyttet alternative metoder og en tilfeldig trukket gruppe av leger (kontrollgruppen). Blant kontrollgruppen anga cirka en tredjedel av legene at de var i større eller mindre grad interessert i alternativ medisin. 38 prosent av legene som anga interesse for alternative terapier rapporterte at de hadde vært positivt innstilt til alternativ medisin også før de var uteksaminert som leger. Deltagerne ble bedt om å angi i hvilken grad de var positive eller negative til et antall forskjellige terapier. Foruten kiropraktikk/manuell terapi som også var med på listen over terapier, var akupunktur den terapiformen flest leger kunne stille seg positive til (43 prosent positive 30 prosent avventende). Dietter (31 og 42 prosent) og faste (15 og 35 prosent) var de to andre alternative terapiformene der mer enn 10 prosent av legene anga at de var positive til behandlingen. En nylig publisert studie utført blant 92 sykepleiere ved 2 finske kreftavdelinger viste at cirka 40 prosent en eller annen gang hadde benyttet alternative behandlingsformer ved egne lidelser, og 17 prosent benyttet slike metoder regelmessig. De fleste betraktet alternative terapiformer som lite virksomme ved kreftsykdommer, med mulige bivirkninger og med potensiale til å forsinke annen virksom terapi. De fleste (80-90 prosent) mente likevel at sykepleiere som arbeider med kreftpasienter må lytte til pasientene vedrørende deres tanker om alternative behandlingsformer og ha kunnskap nok til å kunne gi dem saklig og god informasjon. Bare cirka halvparten av sykepleierne var villige til å lære mer om alternative terapier. Generelt fant en at de pleierene som benyttet alternative terapier selv var mer positive til disse, samtidig som de stilte flest kritiske spørsmål til skolemedisinen og den behandlingspraksis en fulgte ved sykehusene. De eldste arbeidstakerne, samt de som hadde vært ansatt ved kreftavdelinger i 10 år eller mer, var mest skeptisk til bruken av andre metoder enn de skolemedisinske.

Referanser

Anderson E. og Anderson P.: General practitioners and alternative mediscine. J R Coll Gen Pract. 1987 37:52-5.

Christie Moe V.: Den andre medisinen. Universitetsforlaget 1991.

Fisher P. og Ward A.: Complementary medicine in Europe.British Medical Journal 1994 309:107-11.

Fulder S. J. og Munro R. E.: Complementary medicine in the United Kingdom: patients, practitioners and consultations. Lancet 1981 2:542-5.

Hadley C.: Complementary medicine and the general practitioner. N Z Med J. 1988 101:766-8.

Lynøe N. og Svensson T.: Physicians and alternative medisicine- an investigation of attitudes and practice.Scand J Soc Med. 1992 20:55-60.

Nordheim A. J.: Holdninger til akupunktur- spørreundersøkelse blant medisinstudenter i Tromsø. Tidsskrift for Den Norske Lægeforening 1993 113:1055-7.

Pedersen E. J., Norheim A. J. og Fønnebø V.: Norske legers holdninger til homøopati. Tidsskrift for Den Norske Lægeforening 1996 116:2186-9.

Perkin M. R., Pearcy R. M. og Fraser J. S.: A comparation of the attitudes shown by general practitioners, hospital doctors and medical students towards alternative medicine. J Roy Soc Med 1994 87:523-25.

Raben H., Jørgensen K. C. og Aggernæs K. H.: Brug av alternativ behandling blant personalet ved en psykiatrisk og en fysiurgisk afdeling.Ugeskr Læger. 1993 155:803-6.

Risberg T., Kolstad A., Johansen A. og Vingerhagen K.: Use of alternative medicine among hospital staff in north Norway.Psycho-Oncology 1998 7:156.

Salmenpera L., Souminen T. og Lauri S.: Oncology nurses' attitudes towards alternative medicine. Psycho-Oncology 1998 7.

Schachter L., Weingarten A. og Kahan E. E.: Attitudes of family physicians to nonconventional therapies.Ach Fam Med. 1993 2:1268-70.

van der Zouwe N, van Dam F. S., Aaronsen N. K. og Hanewald G. J.: Alternative treatments in cancer, extent and background of utilisation.Ned Tijdschr Geneeskd 1994 138:300-306.

Verhoef M. og Sutherland L. R.: Alternative medicine and general practitioners. Opinion and behaviour.Can Fam Physician 1995 41:1005-1011.

Verhoef M. og Sutherland L. R.: General practitioners' assessment of and interest in alternative medicine in Canada. Soc Sci Med. 1995 39:511-515.

Visser G. J. og Peters L.: Alternative medicine and general practitioners in the Nederlands: Towards acceptance and intergration. Famely Practice 1990 7:227-32

Wharton R. og Lewith G.: Complementary medicine and the general practitioner. British Medical Journal 1986 292:1498-500.

Aasland O. G., Borchgrevink C. F. og Fugelli P.: Norske leger og alternativ medisin. Tidsskrift for Den Norske Lægeforening 117, 17, 2464-8, 1997