2 Sammendrag og hovedkonklusjoner
2.1 Innledning
I dette kapitlet gis et sammendrag av utredningen. Hovedvekten er lagt på de kapitler som inneholder utvalgets vurderinger, konklusjoner og forslag.
2.2 Utvalgets mandat, sammensetning og arbeidsmåte
I kapittel 1 redegjøres for utvalgets mandat og sammensetning og for hvordan utvalget har arbeidet. Videre gjengis uttalelser fra Sosialkomiteen og de stortingsvedtak som ligger til grunn for oppnevning av utvalget.
2.3 Begrepsdiskusjon og vitenskapssyn
I kapittel 3 drøftes innledningsvis begrepene alternativ medisin og skolemedisin. Utvalget har valgt å benytte disse to begrepene i sitt arbeid til tross for at det lett kan reises kritiske innvendinger mot dem. Valget er gjort fordi utvalget mener at begrepene, slik disse benyttes i Norge i dag, gir en meningsfull avgrensning av virksomhetsområdene, samtidig som de synes å være de vanligst brukte begrepene.
Sykdomsbegrepet blir kort omtalt. Utvalget har ikke funnet å kunne gå dypere inn i en drøftelse av dette begrepet. Det foreligger ingen allment akseptert definisjon av sykdom. Synet på hva som er sykdom, vil kunne variere fra person til person og ikke minst også med kulturelle og sosiale forhold. I tillegg har begrepet juridiske implikasjoner. Utvalget peker på at et økende tilbud av ulike behandlinger også vil påvirke oppfatningen av hva som til en hver tid anses som sykdom.
Siste del av kapitlet er viet en kort presentasjon av noen tilnærminger til spørsmålet om hva som er vitenskap. Utvalget fremhever problemene som er knyttet til spørsmålet om vitenskap kan være verdinøytral. Det sentrale er hvorvidt oppfatninger om sannhet og kunnskap er å anse som objektive fenomener eller alltid må ses i et subjektivt lys. Det gis også en kort oversikt over kvalitative og kvantitative metoders muligheter og begrensninger i forhold til forskning innen alternativ medisin.
2.4 Alternativmedisinens røtter
I kapittel 4 gis en beskrivelse av alternativmedisinens røtter, herunder folkemedisintradisjonen i Norge, medisinske kunnskapstradisjoner utenfor Europa og medisinske tradisjoner i Europa i historisk tid.
Et historisk og et kulturkomparativt perspektiv viser hvorledes viktige premisser for det vi i dag kjenner som henholdsvis skolemedisin og alternativ medisin, er blitt lagt i tidligere tider. Disse to perspektiver er uadskillelig knyttet sammen. Medisinsk kunnskap er gjennom historien dels blitt skapt lokalt gjennom menneskers erfaringer og de forklaringsmodeller disse erfaringer er blitt fortolket innenfor, dels er de skapt gjennom den mer utstrakte globale prosess som gjør at mennesker med forskjellige medisinske tradisjoner gjennom tidene, under skiftende samfunnsforhold, har møttes og utvekslet erfaringer. Man skiller mellom (1) folkemedisin eller etnomedisin, (2) alternativ medisin og (3) skolemedisin, selv om grensene mellom disse ofte er uskarpe. Folkemedisinen er den eldste av disse. Mange av dens elementer har beholdt sin opprinnelige form helt frem til vår tid. Både skolemedisinen og den alternative medisinen kan sies å ha vokst frem fra folkemedisinen.
Alternativ medisin i vår del av verden har hentet mange impulser fra folkemedisin i andre verdensdeler. For eksempel er ideer fra asiatiske kunnskapstradisjoner ført videre i mange av vår tids alternativmedisinske behandlingsformer.
I kapitlet trekkes en del utviklingslinjer i Europa fremover mot vårt århundre. Det sies også noen om mulige årsaker til fremveksten av den alternative medisinen.
Til sist i kapitlet omtales folkemedisinen i verden i dag.
2.5 Alternativmedisinske helse-, sykdoms- og forklaringsmodeller
I kapittel 5 redegjøres for grunnleggende alternativmedisinske forklaringsmodeller. Innen alternativ medisin finnes det en rekke behandlingsformer og forklaringsmodeller, og ikke alle former av alternativ medisin bygger på de samme prinsipper og teorier. En rekke modeller går likevel igjen i mange forskjellige alternativmedisinske terapiformer, selv om terminologien varierer en del. I kapitlet vektlegges fellestrekk ved terapiformene fremfor ulikheter.
Bioenergetiske forklaringsmodeller, forestillinger om vitalenergi og om kroppen som en integrert helhet, står sentralt. Det gjelder også det holografiske prinsipp som går ut på at helheten er representert i flere av kroppens deler. Den nære koblingen mellom psyke og kropp er også felles for mange alternativmedisinske behandlingsformer.
Kroppens selvhelbredende evner søkes stimulert slik at man kan gjenvinne anatomisk og funksjonell integritet. Sykdom vurderes mer som en svekkelse i den selvhelbredende evne enn som smitte av bakterier og virus. Man ser på utviklingen fra akutte til kroniske sykdommer som et uttrykk for at denne selvhelbredende vitalkraften gradvis blir svekket.
I en rekke former for alternativ medisin legges det også vekt på det naturlige, for eksempel å spise naturlige næringsstoffer. Det anses videre viktig å unngå - og å kvitte seg med - forskjellige typer forurensning av kroppen i form av kunstige tilsetningsstoffer, syntetiske legemidler m.v. som anses å kunne gi opphav til sykdom.
En av de eldste modelltyper som også er vanlig i alternativ medisin i dag, er inndelinger i kategorier og kvaliteter, for eksempel fire eller fem elementer, værtyper eller kroppsvæsker. Symptomer kategoriseres, behandleren vurderer ubalansen og søker å gjenskape balansen mellom kvaliteter ved bruk av kost, urter, livsførsel og andre tiltak.
2.6 En del alternativmedisinske behandlingsformer
I kapittel 6 er det gitt en kortfattet oversikt over en rekke alternativmedisinske behandlingsformer (punkt 6.2), og en nærmere beskrivelse av en del av dem, med redegjørelse for historikk, metode, anvendelsesområder og forklaringsmåte (punkt 6.3). Videre er noen alternativmedisinske analysemetoder beskrevet (punkt 6.4). Beskrivelsene bygger på hvordan sentrale behandlingsmiljøer i Norge i dag oppfatter sin behandlingsmetode og dens bakgrunn. Utvalget har ikke foretatt en kildekritisk vurdering av dette materialet.
2.7 Brukerne av alternativmedisinske behandlingsformer
I kapittel 7 redegjøres for bruken av og brukerne av alternativ medisin med grunnlag i en rekke undersøkelser, herunder en undersøkelse foretatt for utvalget.
Ut fra det foreliggende tallmateriale synes det å ha vært en økning i bruken av alternativ medisin de siste tiår. Homøopati, akupunktur og soneterapi er de mest benyttede terapiformer. Kvinner går oftere til alternativmedisinske behandlere enn menn. Imidlertid er det en økende tendens blant menn til å benytte slike tilbud. Middelaldrende og yngre benytter alternativ medisin oftere enn eldre, men de siste årene har bruken blant eldre økt mest. Mens bruken av alternativ medisin tidligere var størst i byer, er bruken nå omtrent jevnstor i by og land. Sammenhengen mellom utdanningsnivå og bruk av alternativ medisin er i ferd med å viskes ut, men personer med høy utdanning bruker fortsatt alternativ medisin noe oftere enn personer med lavere utdanning.
Det er særlig personer med kronisk eller alvorlig sykdom som benytter alternativ medisin, men det synes å være økende bruk også ved andre typer sykdom. Hodepine, allergi, rygg- og nakkeproblemer er de lidelser det hyppigst søkes alternativmedisinsk behandling for. Mange som oppsøker alternativmedisinske behandlere ønsker veiledning om kosthold og kosttilskudd, og hjelp til å styrke immunforsvaret og bedre allmenntilstanden.
I hovedsak oppsøker pasientene lege før de oppsøker alternativmedisinsk behandler. I økende grad konsulteres alternativmedisinsk behandler uten at pasienten først har vært hos lege. Dette gjelder særlig dersom pasienten tidligere har fått hjelp med samme type sykdom hos alternativmedisinsk behandler.
Mer enn to tredjedeler av dem som har benyttet alternativ medisin, oppgir at de er blitt friske eller bedre av behandlingen, mens de øvrige verken er blitt bedre eller dårligere. Flere kvinner enn menn, og flere yngre enn eldre oppgir å ha blitt bedre. Bedring angis hyppigere å finne sted dersom alternativmedisinsk behandling benyttes tidlig i sykdomsprosessen.
To tredjedeler av dem som ikke har benyttet alternativ medisin, kan tenke seg å gjøre det. Andelen er større blant yngre mennesker enn blant eldre.
Det er en økende tendens til at pasienter forteller sin lege at de benytter alternativ medisin, men fortsatt føler mange at de ikke kan diskutere slike spørsmål med legen.
To tredjedeler av de spurte er positive til refusjonsordninger for alternativmedisinsk behandling, og fire av fem vil ha godkjennings- eller autorisasjonsordninger for alternativmedisinske behandlere. Et flertall av brukerne av alternativ medisin mener at alternativ medisin bør være et tilbud ved sykehusene.
Resultater av undersøkelser i andre land om bruk av alternativmedisinsk behandling er tatt opp i punkt 7.3. Forbruk av, offentlig interesse for og forskning innen alternativmedisinsk behandling er økende i de fleste land, ikke minst i Europa. I de land utvalget har opplysninger fra, varierer andel av befolkningen som har oppsøkt alternativmedisinsk behandler mellom 18 og 70 prosent. Mellom 50 og 80 prosent av befolkningen i disse landene har en positiv holdning til alternativmedisinske behandlere.
Som i Norge viser undersøkelser i mange av de europeiske land og i USA at kvinner benytter alternativmedisinsk behandling oftere enn menn. I de fleste landene utvalget har opplysninger fra, er forbruket størst i aldersgruppen 30 - 60 år. Bruken synes konsentrert om de samme typer sykdommer og lidelser som i Norge.
2.8 Utdanning og organisering av alternativmedisinske utøvere
I punkt 8.2 gis en oversikt over utdanningstilbud i alternativ medisin i Norge. Opplysningene er hentet fra besvarelsene av et spørreskjema utvalget sommeren 1997 sendte til de utdanningsinstitusjoner innen alternativ medisin som man kjente til. Skjemaet ble sendt til 62 læresteder, og utvalget mottok 39 svar. Oversikten er således ikke uttømmende.
Det tilbys utdanning i en rekke behandlingsformer: akupunktur, akupressur, aromaterapi, biopati, fargeterapi, gestaltterapi, healing, helhetsterapi, homøopati, kinesiologi, lysterapi, osteopati, polaritetsterapi, soneterapi og yoga/åndedrett. Enkelte skoler tilbyr undervisning i grunnmedisinske fag (som ikke er alternativ medisin, men som inngår i en del utdanninger innen alternativ medisin).
Lærestedene er i første rekke konsentrert i Oslo-området. De fleste skolene er opprettet i løpet av de siste 20 år. Skolene drives privat og har ikke eksamensrett etter høyskoleloven (med unntak av enkelte utdanninger i grunnmedisinske fag). De fleste av lærestedene er små, med mellom 10 og 40 studenter årlig. I perioden 1971 til 1997 er circa 3 500 utøvere utdannet ved de lærestedene som har besvart spørreskjemaet.
Utdanningens lengde varierer fra korte kurs til flere års heltidsutdanning. Alle utdanningene inneholder en praksisdel. Noen tilbud er etter- eller videreutdanning for helsepersonell eller utøvere av alternativ medisin, men de fleste studietilbudene er ment som grunnutdanning. Opptakskravene varierer svært. Noen læresteder stiller ikke noen krav til formell kompetanse, mens andre stiller krav til avsluttet helseutdanning (for eksempel sykepleie eller fysioterapi). Noen skoler stiller krav om personlig egnethet. De fleste lærestedene tilbyr deltidsstudier. Prisen på utdanning varierer fra 5 000 kroner til 240 000 kroner for hele utdanningen. Årlig studieavgift varierer mellom 2 600 kroner og 39 000 kroner. Dette har i første rekke sammenheng med den store variasjonen i utdanningenes omfang, men variasjonen i pris per undervisningstime er heller ikke ubetydelig. Ingen utdanningstilbud innenfor alternativ medisin er i dag godkjent for utdanningsstøtte gjennom Statens lånekasse for utdanning.
Det er i punkt 8.2 også redegjort for det nærmere innhold i og omfang av studiene, undervisningspersonalets kompetanse, skolenes tilknytning til forskningsaktiviteter, samarbeid mellom læresteder i Norge og med læresteder i utlandet, samt rekruttering fra utenlandske utdanningsinstitusjoner.
I punkt 8.3 redegjøres for organisering av alternativmedisinske utøvere. Opplysningene bygger på besvarelser av et spørreskjema utvalget sommeren 1997 sendte de 37 foreningene for alternativmedisinske utøvere som man kjente til. Utvalget mottok besvarelse fra 25 foreninger. Opplysningene kan ikke anses å være uttømmende. Av foreningene som besvarte henvendelsen, var 3 opprettet før 1980, 8 kom til på 1980-tallet, mens 14 var opprettet på 1990-tallet. Totalt antall aktive medlemmer i disse foreningene per 1. juli 1997 var 2 604. Noen utøvere er medlemmer i flere foreninger. Medlemstall i den enkelte forening varierte mellom 7 og 385 aktive medlemmer. Noen foreninger organiserer utøvere av flere forskjellige behandlingsformer. Flere foreninger organiserer utøvere av de samme behandlingsformene. Enkelte foreninger organiserer bare offentlig godkjent helsepersonell som utøver alternativ medisin.
2.9 Helsevesenets holdninger til og bruk av alternativ medisin
I kapittel 9 redegjøres for holdninger til alternativ medisin blant en rekke institusjoner, organisasjoner og persongrupper som utgjør en del av det vi kan kalle helsevesenet i vid forstand, samt for holdninger uttrykt av enkelte andre organisasjoner m.v. Inkludert i redegjørelsen er helsemyndigheter sentralt og lokalt, politiske partier, Statens helsetilsyn og fylkeslegene, utdanningsinstitusjoner i helsefag, forskningsmiljøer, offentlige og private helseinstitusjoner, autorisert/godkjent helsepersonell og studenter i helsefag. Beskrivelsen bygger dels på besvarelser av henvendelser fra utvalget og dels på andre dokumenter og undersøkelser.
Man kan si at helsevesenets handlinger og ytringsformer overfor alternativ medisin kan innta tre former, med glidende overganger: avvisende, nøytral eller aktivt positiv. Utvalgets inntrykk er at mange aktører innen helsevesenet stort sett har vært avvisende til å anbefale eller overhode å ha kontakt med alternativmedisinske miljøer. Det ser ut til at mange nå har gått over i en mer nøytralposisjon der man mer eller mindre stilltiende aksepterer alternativ medisin som et område der pasienten primært foretar egne valg. Aktiv samhandling eller henvisende praksis er fortsatt relativt lite utbredt, selv om en undersøkelse viser at 65 prosent av legene henviser pasienter til akupunkturbehandling.
Materiale utvalget bygger på, viser at kvinnelig helsepersonell stort sett er mer positive til alternativ medisin enn mannlig, yngre mer positive enn eldre, og allmennpraktiserende leger mer positive enn sykehusleger (med kirurger som de mest avvisende). Leger som har fått sin utdanning i utlandet, er mer positive enn de som har fått sin utdanning i Norge. Sykepleiere og annet helsepersonell er langt mer positive til alternativmedisinsk behandling enn leger. Holdninger hos helsepersonell i andre land viser seg stort sett å være mer positive enn i Norge. I de fleste utenlandske undersøkelser utvalget kjenner til, kommer det frem at leger mener at alternativmedisinske behandlingsformer kan tilføre metoder og ideer som skolemedisinen ville kunne tjene på å integrere i sin praksis. I mange land i Syd-Europa har leger monopol på å utøve enkelte former for alternativmedisinsk behandling, for eksempel homøopati.
2.10 Oversikt over regulering av tjenester og tjenesteutøvere i og utenfor helsevesenet
I kapittel 10 redegjøres for gjeldende rett på områder av betydning for utvalgets drøftelser. Det er deler av den relevante helseretten og tilstøtende rettsområder med særlig vekt på bestemmelser som regulerer utøvelse av og utøvere av alternativ medisin.
Som bakgrunnsinformasjon er det blant annet redegjort for helsevesenets oppbygging, organisering og finansiering, og de regler som gjelder for autorisert/godkjent helsepersonell.
I tillegg til de strafferettslige, erstatningsrettslige og forbrukervernrettslige regler som gjelder generelt, er det særlig lov om innskrenkning i adgangen for den som ikke er norsk læge eller tannlæge, til å ta syke i kur fra 1936 (kvaksalverloven) som er av betydning for utøvelse av alternativmedisinsk virksomhet. Loven setter blant annet grenser for adgangen til å benytte visse behandlingsmetoder og til å behandle nærmere bestemte sykdommer. Således er bruk av reseptpliktige legemidler, operative inngrep, innsprøytninger og fullstendig eller lokal bedøvelse forbeholdt leger og tannleger. Kun leger har rett til å behandle allmennfarlige smittsomme sykdommer, kreft, sukkersyke, farlige anemier og struma med sykelige former. I punkt 10.4 drøftes det nærmere innhold i disse bestemmelsene. I punkt 10.4.8.4 drøftes det uavklarte spørsmålet om akupunktur er å anse som operativt inngrep i kvaksalverlovens forstand. Utvalget mener at dette er å strekke lovens ordlyd svært langt, og at gode grunner derfor taler for at akupunktur som ikke innebærer alvorlig risiko, er lovlig også for andre enn leger og tannleger. Kvaksalverloven har også bestemmelser om bruk av titler, markedsføring av virksomhet, oppholdstid i riket m.v. Overtredelse av loven er straffbar. Den som tar syke i kur uten å være norsk lege eller tannlege, kan også bli straffet dersom noens liv eller helbred utsettes for alvorlig fare, enten ved selve behandlingen eller ved at den syke unnlater å søke kyndig hjelp. Det er ikke straffriende at behandleren på grunn av manglende legekyndighet ikke forsto sykdommens art eller den faren pasienten ble utsatt for.
I punkt 10.5 redegjøres for relevante pasientrettigheter, særlig pasienters rett til å velge og fravelge behandling. Utgangspunktet er at pasienten har selvbestemmelsesrett, og at undersøkelse og behandling skal være basert på frivillighet og samtykke. Pasienten kan i utgangspunktet selv velge om han eller hun vil ha behandling dersom det først foreligger et behandlingstilbud. Det foreligger i tillegg et krav til utøveren om å tilby og yte behandling innenfor et profesjonelt forsvarlighetskrav. Det skal et særlig rettsgrunnlag til for å gjennomføre undersøkelse eller behandling med tvang. I praksis kan valgfriheten også begrenses av andre faktorer, som informasjon, økonomi og tilgjengelighet.
I punkt 10.6 gis en beskrivelse av tilsyn med og sanksjoner innenfor og utenfor helsevesenet. Statens helsetilsyn og fylkeslegene fører tilsyn med helsevesenet og autorisert/godkjent helsepersonell, og behandler dessuten saker etter kvaksalverloven. Andre offentlige tilsynsmyndigheter fører tilsyn på sine områder, for eksempel Forbrukerombudet og Konkurransetilsynet. I punkt 10.6.4 redegjøres det for yrkesgruppenes interne kontroll som følger av yrkesorganisasjonenes etiske regler og disiplinærordninger m.v. Fremstillingen er i stor grad basert på besvarelse av et spørreskjema som utvalget sendte til foreninger for utøvere av alternativ medisin sommeren 1997.
I såvel skolemedisin som noen former for alternativ medisin anvendes stoffer til innvortes eller utvortes bruk. Slike stoffer reguleres dels av medisinallovgivningen/legemiddellovgivningen og dels av næringsmiddellovgivningen. Disse to regelsettene er svært forskjellige både med hensyn til krav til produkter og regler for omsetning. Det er derfor viktig å skille mellom de stoffer som anses som legemidler og følger medisinallovgivningen, og andre stoffer. Det redegjøres for hva som er legemidler og de regler som gjelder for slike midler, herunder særordningen for naturlegemidler. Videre omtales den rettslige situasjonen for naturpreparater, kosttilskudd og lignende som ikke er legemidler. For slike produkter gjelder næringsmiddellovgivningen, men legemiddelloven har også bestemmelser om reklame for produkter som ikke er legemidler.
Regelverket om medisinsk utstyr omtales i punkt 10.8.
I punkt 10.9 redegjøres for økonomiske støtteordninger ved medisinsk behandling, som gratis behandling ved sykehus, refusjon gjennom folketrygden, grunn- og hjelpestønad og skattemessig særfradrag.
I punkt 10.10 settes reguleringen av alternativ medisin inn i et internasjonalt perspektiv.
I punkt 10.11 omtales forslagene til nye helselover, særlig pasientrettighetslov og ny helsepersonellov, jf. Ot.prp. nr. 12 og nr. 13 for 1998-99.
2.11 Aktørers synspunkter på hvilken plass alternativmedisinske utøvere bør ha i helsevesenet
I kapittel 11 presenteres synspunkter på alternativ medisins plass i helsevesenet som fremkom i besvarelsene av utvalgets spørreskjema sommeren 1997. Spørreskjema ble sendt til organisasjoner for utøvere av alternativ medisin, utdanningsinstitusjoner innen alternativ medisin og pasientorganisasjoner. Det hovedinntrykk utvalget har fått gjennom besvarelsene, er at de fleste både utøverforeninger, skoler og pasientorganisasjoner ønsker mer samarbeid og større integrering mellom alternativ medisin og helsevesenet.
2.12 Generelt om effektvurderinger
I kapittel 12 drøftes grunnlaget for den metoden som er valgt for effektvurderingene i kapittel 13. Utvalget mener at det ikke er mulig å sette opp generelle og utfyllende kriterier for hva som er effektiv behandling og hva som skal til for at en behandling skal tas i bruk utover utprøvingsstadiet. Flere hensyn må vektlegges, blant annet hvilke alternativer som foreligger.
Utvalget har blant annet tatt utgangspunkt i drøftelser av effektbegrepet i andre offentlige utredninger fra de senere årene. Disse utredningene skiller ikke mellom krav til skolemedisin og alternativ medisin. Det poengteres at det som bør legges til grunn for vurderingen av effekt av legemidler og andre behandlingstiltak, er at dokumentasjonen er god og at den kan etterprøves etter definerte vitenskapelige kriterier. Selv om det er et mål at effekten skal være fastslått før en metode tas i bruk, viser det seg i praksis at mange tiltak iverksettes og prioriteringer gjøres uten at dette er oppfylt.
Utvalget drøfter også placebobegrepet og viser ulike innfallsvinkler som kan være aktuelle i fortolkningen av dette fenomenet. Effektbegrepet i alternativ medisin tolkes ofte videre enn det som vanligvis gjøres i legemiddel- og metodevurderinger i skolemedisinen. Det vanskeliggjør tolkningen av effektundersøkelser utført innen alternativ medisin. I dette kapitlet presenteres også visse vanskeligheter og begrensninger knyttet til de vanlig brukte metodene for effektvurderinger. Avslutningsvis peker utvalget på at det er mange andre forhold enn rent vitenskapelige fakta som i praksis påvirker implementeringen og bruken av gitte metoder i medisinen. Eksempelvis kan nevnes pasienters og pasientorganisasjoners ønsker samt markedsføring av legemidler.
2.13 Vurdering av alternativmedisinske behandlingsformers effekt og bivirkninger
Det har vært en økende forskningsaktivitet i vestlige land innen feltet alternativ medisin de siste 15-20 år. Flere land, deriblant Norge, har hatt egne forskningsprogram om alternativ medisin. Etablerte forskere i naturvitenskapelige fag har testet alternativmedisinske metoder, men mange alternativmedisinske terapeuter har også villet delta i vitenskapelige utprøvinger. Et problem har vært at de etablerte forskerne ofte har hatt for liten kunnskap om behandlingsmetodene, mens de alternativmedisinske utøverne ofte har hatt for liten skolering i vitenskapelige metoder. Det har i liten grad vært oppbygging av alternativmedisinske forskningsmiljøer, og det har derfor vært liten utvikling av forskningsmetoder og -design spesielt tilpasset alternativ medisin.
Utvalget har vurdert kvaliteten på og resultatene av en del forskning på alternativmedisinske terapiformer som praktiseres i Norge. Utvalget har i det vesentligste vurdert materiale som er sendt inn av miljøene for alternativ medisin i forbindelse med besvarelse av utvalgets spørreskjema sommeren 1997. Behandlingsformer hvor organisasjonene ikke har sendt inn dokumentasjon, er således ikke vurdert av utvalget.
Utvalget har i punkt 13.2 redegjort for hvilke kriterier som er lagt til grunn ved vurderingen av dokumentasjonen. Det drøftes hva som er kriterier for effekt, hva man bør sammenligne med, ulike nivåer av dokumentasjon, og vitenskapelige kriterier ved vurdering av dokumentasjon.
Utvalget har satt opp en skala med seks trinn som muliggjør klassifisering av de enkelte behandlingsmetoder:
Dokumentert effektiv: Omfattende positive forskningsresultater sammenholdt med god klinisk erfaring gir grunnlag for å anse metoden dokumentert effektiv.
Mulig effektiv: En del positive vitenskapelige forskningsresultater og god klinisk erfaring foreligger. Metoden kan ikke anses dokumentert effektiv med mindre dette bekreftes gjennom flere kliniske studier.
Kanskje effektiv: Noen få positive vitenskapelige forskningsresultater og noe god klinisk erfaring gir grunnlag for å forske videre på metoden.
Utilstrekkelig datagrunnlag: Den sparsomme dokumentasjon umuliggjør konklusjoner.
Ikke effektiv: Omfattende negative forskningsresultater sammenholdt med dårlig klinisk erfaring gir grunnlag for å anse metoden dokumentert ikke effektiv.
Farlig: Omfattende forskningsresultater gir grunnlag for å anse metoden som farlig.
Noen av utvalgets medlemmer mener at kortformen på skalaens trinn nr. 2 bør være trolig effektiv.
Utvalget har kommet til følgende konklusjoner når det gjelder dokumentasjon av effekt:
Akupunktur:Utvalget mener akupunkturbehandling er dokumentert effektiv ved postoperativ og cellegiftindusert kvalme hos voksne. Metoden er mulig effektiv ved svangerskapskvalme, smertetilstander etter dentalkirurgi, som hjelpemiddel ved narkotika- og alkoholavvenning og som hjelpemiddel i slagrehabilitering. Ved behandling av smerter etter generell kirurgi, kroniske smertetilstander og astma og ved røykeavvenning anser utvalget akupunktur som kanskje effektiv. Ved akupunkturbehandling av andre lungelidelser anser utvalget at det foreligger utilstrekkelig datagrunnlag.
Aromaterapi:Essensielle oljer har biologiske effekter. Det foreligger utilstrekkelig datagrunnlag for en vurdering av kombinasjonsbehandling av oljenes spesifikke virkning, massasje og luktpåvirkningen.
Ayurvedisk medisin: Ayurvedisk medisinsk tradisjon inneholder sannsynligvis elementer som kan antas å ha terapeutiske effekter, men innsikten i spesifikke virkningsmekanismer er mangelfull. Utvalget anser at dokumentasjonen på dette området gir grunnlag for å anse metoden kanskje effektiv.
Healing: Effekt av healing kan ikke avvises, men en eventuell virkningsmekanisme er ukjent. Metoden må anses som kanskje effektiv, men det er ikke mulig å si noe om effekten på enkelte sykdommer eller sykdomsgrupper.
Homøopati: Utvalget anser homøopatisk behandling generelt som mulig effektiv, men kan vanskelig gi konkrete vurderinger ved spesifikke lidelser.
Kinesiologi: Det er utilstrekkelig datagrunnlag for å trekke sikre konklusjoner om kinesiologi som terapeutisk system. Det er holdepunkter for at muskeltestingsmetodikken har et grunnlag som kan forklares ut fra nevromuskulære virkningsmekanismer. Muskeltestingsmetodikken anser utvalget dermed som kanskje effektiv.
Osteopati: At det er en sammenkobling i eller utenfor ryggmargen av nervefibre fra det autonome og somatiske nervesystemet anses dokumentert. Som klinisk behandlingsmetode av systemiske sykdommer anser utvalget at det er et utilstrekkelig datagrunnlag.
Soneterapi: Det er fremdeles utilstrekkelig datagrunnlag til å vurdere metodens kliniske effektivitet.
Transcendental meditasjon: Transcendental meditasjon brukt som avslapningsteknikk karakteriseres som mulig effektiv. I forhold til avhengighetsproblemer må metoden anses som mulig effektiv. Ved andre tilstander, som for eksempel hjerte-kar sykdommer, er det utilstrekkelig datagrunnlag.
Generelt konkluderer utvalget med at alternativmedisinsk behandling ser ut til å ha et potensiale i behandlingen av en rekke sykdomstilstander utenom akuttmedisinen, men at forskningen er kommet altfor kort eller har en retning som kanskje ikke er formålstjenlig. Utvalget har i punkt 13.5 pekt på en del problemer i forbindelse med forskning i alternativ medisin, så som for små undersøkelser, for få systematiske etterprøvinger av tidligere undersøkelser, vanskeligheter med å gjennomføre gode placebokontroller, skjevhet (bias) med hensyn til pasientinklusjon, urealistisk behandlingssituasjon, for dårlig kvalitet på behandlingen, og publikasjonsbias (skjevhet i hva som publiseres).
Forskningen har i mange tilfelle vært bygget opp etter mønster av legemiddelforskning. Denne forskningen er karakterisert av behovet for å finne ut om nye legemidler i det hele tatt har biologiske effekter, for deretter å utprøve den kliniske brukbarhet. Å følge denne veien i utforskningen av alternativmedisinske behandlingsformer kan være en tilnærming som ikke passer med det terrenget alternativ medisin utøves innenfor.
Mange personer som oppsøker alternativ medisin, har tilstander hvor også skolemedisinen er klar over at det ikke finnes et eller flere spesifikke medikamenter som kan kurere vedkommende. Ved slike langvarige, men ikke livstruende, sykdommer og plager er det nødvendig med en helhetlig tilnærming som kan bestå av flere komponenter. Det bør derfor igangsettes mer forskning av hele «behandlingspakker» for å sammenligne den skolemedisinske omsorgen med den omsorg som gis av alternativmedisinske behandlere. Denne forskningen vil for eksempel kunne gi viktig kunnskap om hvilke komponenter i en terapeut-pasient relasjon som er viktigst for at enten bedring eller aksept av sykdomstilstanden kan finne sted.
2.14 Oversikt over relevante hensyn og mulige former for rettslig regulering og andre virkemidler vedrørende alternativ medisin
2.14.1 Hensyn
I punkt 14.1 gjøres det rede for hvilke hensyn som gjør seg gjeldende ved vurderingen av om utøvelse av alternativ medisin bør undergis særskilt regulering, eventuelt på hvilken måte slik regulering bør gjennomføres. Hensynene vil kunne trekke i hver sin retning. Hvilken vekt utvalget legger på de enkelte hensyn fremgår av kapittel 15. De hensyn utvalget har funnet relevante, er særlig hensynet til en effektiv og god helsetjeneste, herunder forutsigbarhet og sikkerhet ved bruk av behandlingstjenester, en god folkehelse, en rasjonell utnyttelse av samfunnets ressurser (god samfunnsøkonomi), beskyttelse av pasientene og deres integritet, ivaretakelse av pasientenes selvbestemmelsesrett, valgfrihet og behov for behandling, samt etableringsfrihet for behandlere.
2.14.2 Rettslige virkemidler
I punkt 14.2 gis en oversikt over mulige former for rettslig regulering av alternativ medisin. Også reguleringsformer utvalget ikke har ønsket å drøfte nærmere, blir kort gjennomgått. Det skilles mellom negative og positive reguleringsformer. De førstnevnte sikter mot å avgrense hvilke former for virksomhet som anerkjennes av samfunnet. Av slike omtales strafferettslige bestemmelser, erstatningsrettslige bestemmelser, tilbakekall av godkjenning, registreringsrett m.v. og tilsyn med faglig virksomhet. Positive reguleringsformer tar sikte på å anerkjenne eller oppmuntre til bestemte typer virksomhet. Av slike mulige former nevnes rett til registrering, mulighet for godkjenning m.v. av utøvere, rett til økonomisk tilskudd til pasient, utøver eller virksomhet, og rett til behandling.
Utvalget foreslår at kvaksalverloven oppheves og at visse strafferettslige bestemmelser som begrenser adgangen til å utøve behandlingsvirksomhet, i stedet tas inn i forslaget til ny helsepersonellov. Utvalget foreslår ikke endringer i andre strafferettslige regelsett som kan ha betydning for utøvere av alternativ medisin, for eksempel medisinallovgivningen og andre, mer generelle lover med straffebestemmelser.
Utvalget foreslår ikke endringer i erstatningsrettslige bestemmelser. Behandling hos alternativmedisinske utøvere omfattes ikke av bestemmelsen i Norsk Pasientskadeerstatning (NPE). Utvalget finner at en eventuell utvidelse av ordningen vil kreve en særskilt utredning. I forbindelse med forslag om registerordning for utøvere av alternativ medisin, foreslår utvalget et krav til utøverne om løpende ansvarsforsikring for å sikre skadelidte pasienter økonomisk oppgjør ved erstatningsbetingende skade.
I forbindelse med registerordningen som utvalget foreslår, vil også tilbakekall eller bortfall av registreringsrett være et virkemiddel. Tilsvarende vil tilbakekall av godkjenning/autorisasjon være et virkemiddel dersom det opprettes godkjennings-/autorisasjonsordninger for alternativmedisinske utøvere, enten i medhold av den foreslåtte nye helsepersonelloven eller en eventuell særskilt godkjenningsordning. Spørsmålet om slike ordninger bør opprettes, er nærmere drøftet i punkt 15.4.
Utvalget foreslår ikke å utvide eller formalisere det ulovfestede tilsyn Statens helsetilsyn og fylkeslegene fører med alternativmedisinsk virksomhet. Dersom alternativmedisinske utøvere får autorisasjon etter den foreslåtte nye helsepersonelloven, vil det tilsynssystemet som gjelder for helsepersonell, automatisk gjelde. Dersom det skal opprettes særskilte godkjenningsordninger, kreves etter utvalgets mening en egen utredning, som også bør ta opp spørsmålet om tilsyn.
Regulering i form av rett til registrering eller godkjenning/autorisasjon er drøftet nærmere i punkt 15.3 og 15.4.
Tilsvarende er refusjon fra folketrygden drøftet i punkt 15.5. Utvalget har ikke funnet grunn til å foreslå eller drøfte andre lovfestede tilskuddsordninger.
Spørsmålet om det bør lovfestes en egen bestemmelse om at pasienter skal ha rett til behandling hos alternativmedisinsk utøver, behandles i punkt 14.2.3.3.
2.14.3 Andre virkemidler enn rettslig regulering
I punkt 14.3 gis en oversikt over mulige virkemidler eller tiltak av pedagogisk, organisatorisk og økonomisk art.
Av pedagogiske virkemidler er nevnt «informasjonsbank», forskningstiltak og informasjonsspredning gjennom alminnelig opplysning og utdanning.
Organisatoriske tiltak som er nevnt, er samarbeidsprosjekter lokalt, i institusjon og med henblikk på folkehelsen.
Økonomiske virkemidler kan være tilskudd til kommuner og fylkeskommuner, til allmenne informasjonstiltak, til forskningsformål, og til samarbeidsprosjekter mellom helsevesenet og alternativmedisinske behandlere.
Utvalgets forslag til tiltak som bør tas i bruk, omtales i punkt 15.6.
2.15 Utvalgets vurderinger og forslag
2.15.1 Prinsipielle vurderinger
I punkt 15.1 redegjør utvalget for hvilke hensyn og forhold utvalget legger særlig vekt på i sine forslag.
Et samlet utvalg står bak de beskrivelser og vurderinger som er foretatt i kapitlene 1 til 13. Utvalgsmedlemmene har nærmet seg den felles beskrivelsen utfra forskjellige ståsteder, og har ikke alltid de samme begrunnelser for konklusjonene som trekkes på grunnlag av disse kapitler.
Utvalget vurderer hensynet til pasientenes beste, herunder hensynene til selvbestemmelse, ivaretakelse av pasienters trygghet og behov for behandling, som overordnet.
Utvalget ønsker at kunnskapen om alternativ medisin skal øke, og at pasienten gis mulighet til å dra nytte av denne kunnskapen slik at valgfriheten blir mer reell og sikkerheten for pasienten styrkes. Utvalget ønsker også tiltak som øker åpenhet og respekt mellom alternativ medisin og skolemedisin for å møte pasientens behov. Økt samarbeid kan være med å synliggjøre alternativ medisin. Noen utvalgsmedlemmer ønsker en utvikling som fremmer alternativ medisin som et komplementært tilbud til skolemedisinsk behandling, mens andre har en mer avventende holdning til hvordan utviklingen bør skje.
Andre forhold som utvalget har lagt vekt på, er de opplysninger man har om at mange mennesker oppsøker alternativmedisinske behandlere, at flertallet er fornøyd med behandlingen, samt at holdninger til alternativ medisin blant helsepersonell er i forandring fra avvisende til nøytralt aksepterende.
Tilbudet av alternativmedisinske analyser og behandlingsformer er stort og mangeartet. Det er ikke lett for pasienten å orientere seg i dette markedet, og å vite hvilke terapiformer som kan ha positiv effekt, eventuelt for hvilke lidelser, og hvilke utøvere som er seriøse. Noen utvalgsmedlemmer legger vekt på at det finnes pasienter som er blitt villedet og utnyttet i møtet med alternativ medisin.
Utvalget legger til grunn at det er i pasientenes interesse å utvide den samlede kunnskap om behandlingsmetoder. Det bør være åpenhet overfor alle seriøse forsøk på å innhente systematisk kunnskap. Forskningsmetodene må tilpasses forskningens objekt og målsetning.
Utvalget mener at behandlingsmetoder som skal tilbys av et offentlig helsevesen, bør være tilstrekkelig dokumentert som virkningsfulle og nyttige. Slik utvalget bedømmer det, er de fleste former for alternativ medisin i dag ikke tilstrekkelig dokumentert. Det er en forskningsmessig utfordring å skaffe til veie ytterligere kunnskap om alternativ medisins effekter, særlig hensett til at så mange pasienter er fornøyde med behandlingen.
Utvalget er blitt bedt om å vurdere hvilken plass alternativ medisin skal ha i tilknytning til det etablerte helsevesen i fremtiden. Utvalget vil ikke foreslå, på generelt grunnlag, å innlemme den alternative medisinen i det etablerte helsevesen. Utvalget vil heller foreslå tiltak som kan bidra til at alternativmedisinen og skolemedisinen kan nærme seg hverandre på en måte som de involverte aktører erfarer er hensiktsmessig.
Utvalgets forslag til virkemidler faller i to hovedkategorier - rettslige virkemidler og andre virkemidler, herunder organisatoriske, pedagogiske og økonomiske.
Utvalget foreslår endring av de strafferettslige begrensninger i adgangen til å ta syke i kur. Reglene foreslås tatt inn i den foreslåtte nye helsepersonelloven. Nye, mer tidsmessige lovbestemmelser kan bidra til at reglene håndheves etter intensjonene. Legemonopolet foreslås svekket for behandling av alvorlige sykdommer og lidelser, idet utvalget legger stor vekt på pasienters selvbestemmelsesrett. Utvalget foreslår videre lovregulert taushetsplikt for alternativmedisinske utøvere og en frivillig registerordning regulert i lov og forskrift, se nærmere om disse forslagene i punkt 15.2 og 15.3. Utover dette har ikke flertallet i utvalget ønsker om ytterligere lov- eller forskriftsregulering av alternativmedisinsk virksomhet på det nåværende tidspunkt.
Utvalget trekker frem andre former for virkemidler som helsemyndighetene kan og bør ta i bruk for å bidra til en utvikling med hensyn til alternativ medisin og for å øke samhandlingen mellom alternativmedisinske utøvere og det etablerte helsevesen. Etter utvalgets vurdering bør virkemidlene utformes slik at de reflekterer varierende behov, og slik at en større bredde av gode behandlingstilbud gjøres tilgjengelige. De bør være smidige og egnet til å utforske nytten av nye samarbeidsformer og alternativmedisinske behandlingsmetoder. De bør derfor være rettet inn mot konkrete prosjekter eller avgrensede forsøk og være tilpasset lokale forhold, herunder pasientenes behov og ønsker, tilgjengelige ressurspersoner og samarbeidsvilje mellom helsepersonell og alternativmedisinske behandlere. På denne bakgrunn bør disse virkemidlene ikke være av rettslig karakter, i den forstand at alternativmedisinske utøvere eller helsevesen i form av lov eller forskrift pålegges plikter eller gis rettigheter. I stedet bør det for disse formål benyttes organisatoriske, pedagogiske og økonomiske virkemidler.
2.15.2 Strafferettslig regulering
Et samlet utvalg foreslår i punkt 15.2 at kvaksalverloven oppheves og at strafferettslige bestemmelser om andre behandlere enn helsepersonell tas inn som et nytt kapittel i forslaget til ny helsepersonellov. Dette er i tråd med det som ble foreslått i Sosial- og helsedepartementets høringsnotat sommeren 1997. Utvalget finner det hensiktsmessig at kvaksalverloven erstattes av mer tidsmessige regler, som kan håndheves i tråd med de forutsetninger som ligger til grunn for reguleringen.
Utvalgets forslag innebærer også realitetsendringer såvel i forhold til dagens kvaksalverlov, og til lovforslaget i Ot.prp. nr. 13 (1998-99) om lov om helsepersonell m v, som til det nevnte høringsutkastet. Utvalget legger stor vekt på pasientenes selvbestemmelsesrett, og utvalgets forslag innebærer at alternativmedisinske utøveres adgang til å behandle pasienter med alvorlige sykdommer utvides. Behandling av allmennfarlige smittsomme sykdommer og alvorlige sinnslidelser foreslås forbeholdt helsepersonell, men ved andre alvorlige sykdommer foreslår utvalget at voksne personer som er kompetente til både å samtykke til og å nekte å motta skolemedisinsk behandling, selv skal kunne velge å motta alternativmedisinsk behandling uten at dette medfører straffeansvar for behandleren. For barn og andre som ikke har slik samtykkekompetanse, foreslår utvalget at alternativmedisinsk behandling ved alvorlige sykdommer kan gis straffritt dersom helsevesenet ikke har helbredende eller lindrende behandling å tilby. For alle vil forutsetningen være at behandlingen finner sted i samarbeid eller samforståelse med lege. Ett av utvalgets medlemmer mener adgangen for alternativmedisinske utøvere til å behandle kreft straffritt bør begrenses til tilfeller der pasienten, kreftspesialisten og den alternativmedisinske utøver er enige.
Utvalget foreslår videre at det innføres lovbestemt taushetsplikt også for andre behandlere enn helsepersonell.
2.15.3 Registerordning
Et samlet utvalg foreslår at det opprettes et register for utøvere av alternativ medisin. Registeret skal være åpent for både helsepersonell og andre som anvender alternativmedisinske behandlingsmetoder. Hensikten med et slikt register og vilkår for registrering m.v. er drøftet i punkt 15.3.
Formålet med en registerordning er å skille mellom utøvere på grunnlag av et sett kriterier. I stortingsvedtakene som ligger til grunn for oppnevningen av utvalget, heter det at «arbeidet med å skille ut de seriøse utøvere av alternativ medisin i et eget register må intensiveres». Begrepet «seriøs utøver» og hva som ligger i dette, er ikke uproblematisk. Det samme kan sies om å etablere en registerordning som skiller mellom «seriøse» og «useriøse» utøvere.
Utvalget foreslår at kriteriene for registrering skal være at yrkesutøveren er medlem av en yrkesorganisasjon for utøvere av alternativ medisin, at vedkommende har tegnet ansvarsforsikring og kan dokumentere virksomhet siste år ved årsoppgjør/alminnelig næringsopppgave/erklæring fra arbeidsgiver. Utvalget foreslår at Sosial- og helsedepartementet skal godkjenne organisasjoner hvor medlemsskap skal gi grunnlag for registrering. Foreningen må blant annet stille faglige krav for medlemskap, ha yrkesetiske regler og en disiplinærordning for behandling av klager på medlemmers yrkesetiske atferd, med mulighet for eksklusjon, samt ha minst 30 medlemmer. Utvalget har vurdert om det bør stilles krav om minimumsutdanning i basismedisinske fag og eventuelt også den alternativmedisinske behandlingsformen, men har forkastet dette. Utvalgets forslag til lovhjemmel og forskrift om registerordning fremgår i punkt 15.3.6 og 15.3.7.
2.15.4 Godkjennings-/autorisasjonsordning
Utvalget drøfter i punkt 15.4 om det bør innføres godkjennings-/autorisasjonsordninger for utøvere av alternativ medisin. Slike ordninger vil innebære noe annet og mer enn en registerordning, med blant annet en større offentlig involvering. Det vil stilles krav til utdanning og praksis, det vil bli ført tilsyn m.v.
Utvalget påpeker at grupper av alternativmedisinske utøvere kan søke om at en autorisasjonsordning opprettes med hjemmel i den nye foreslåtte helsepersonelloven. Dersom det er behov eller grunnlag for en autorisasjonsordning, vil det være de samme hovedkriterier som bør gjøres gjeldende som for (annet) helsepersonell. Utvalget finner det unødvendig og lite hensiktsmessig å foreslå en særskilt godkjenningsordning for alternativmedisinske utøvere. En særskilt ordning vil kunne skape uklarhet og forvirring, og bidra til å opprettholde forståelsen av at det er et skarpt skille mellom slike utøvere og helsepersonell. Utvalget tar ikke stilling til om - og i såfall hvilke - grupper av alternativmedisinske utøvere som eventuelt bør gis autorisasjon etter den foreslåtte nye helsepersonellov. Lovforslaget inneholder noe om hvilke kriterier det skal legges vekt på ved søknad om autorisasjonsordning for en ny gruppe.
2.15.5 Refusjon fra folketrygden
Spørsmålet om det bør innføres en ordning med refusjon fra folketrygden ved alternativmedisinsk behandling, drøftes i punkt 15.5. Utvalgets flertall mener det ikke bør innføres en slik ordning. Det pekes på at det heller ikke ytes trygderefusjon ved behandling hos alle typer autorisert/godkjent helsepersonell. Til voksne pasienter gis for eksempel ikke refusjon ved ordinær tannbehandling. Et argument mot innføring av refusjon er også den lave grad av dokumentert effekt, se kapittel 13. Det forhold at det ikke foreligger adekvat vitenskapelig dokumentasjon for effekten av alle de skolemedisinske tiltak som det gis refusjon for, er intet argument for å utvide refusjonsordningen til å omfatte flere svakt dokumenterte behandlingsformer. Innføring av refusjon for flere typer behandling vil også øke det offentliges utgifter til helsesektoren. Utvalgets flertall mener at dersom det skal brukes offentlige midler på alternativ medisin, bør disse kanaliseres til andre tiltak enn refusjon, og først og fremst til tiltak som øker kunnskapen om alternativ medisin og bedrer samarbeidet mellom helsevesenet og utøvere av alternativ medisin. Praktisk sett vil innføring av en refusjonsordning for alternativmedisinsk behandling medføre mange og vanskelige avgrensningsproblemer.
Et mindretall foreslår at det innføres en refusjonsordning for behandling hos alternativmedisinske utøvere som er registrert i det register utvalget foreslår. Et vilkår for refusjon skal i så fall være at det er opprettet et samarbeid mellom lege og alternativmedisinsk behandler og at man erfarer at den alternativmedisinske behandlingen har positiv innvirkning på pasientens helse og helbred. Behandlingen må være av vesentlig betydning for pasientens funksjonsevne.
2.15.6 Forslag til andre virkemidler enn rettslig regulering
Utvalget foreslår i punkt 15.6 bruk av ikke-rettslige virkemidler for å øke kunnskapen om alternativ medisin og bidra til samhandling mellom alternativmedisinske utøvere og det etablerte helsevesen.
Utvalget foreslår at det opprettes en «informasjonsbank» hvor tilgjengelig kunnskap om alternativ medisin samles.
Utvalget mener at det bør settes i gang tiltak for å øke forskningsinnsatsen vedrørende alternativ medisin. Det bør tilrettelegges for et vitenskapelig forskningsmiljø for alternativ medisin, for eksempel i form av et senter for alternativmedisinsk forskning ved ett av universitetene. «Informasjonsbanken» kan eventuelt legges til dette senteret. Utvalget mener at det i tilknytning til senteret også bør vurderes å opprette et kontor som skal være ansvarlig for å formidle informasjon om forhold knyttet til alternativmedisinsk forskning og behandling.
Helsefaglige utdanninger bør omfatte en innføring i alternativmedisinske behandlingsformer m.v. slik at helsepersonell får kjennskap til feltet.
Videre foreslår utvalget at det settes av midler til samarbeidsprosjekter. Tiltakene bør være smidige, utforskende og tilpasset lokale forhold. Midlene bør fordeles av Sosial- og helsedepartementet etter søknad.
Utvalget foreslår at det settes av midler til gjennomføring av tiltak som nevnt. Samlet foreslår utvalget 100 millioner kroner over en periode på 5 år.
2.16 Økonomiske og administrative konsekvenser
Utvalget legger til grunn at utvalgets forslag til endringer i den strafferettslige regulering av alternativmedisinsk behandlingsvirksomhet ikke vil ha økonomiske eller administrative konsekvenser i forhold til dagens lovgivning.
Den registerordning for utøvere av alternativmedisinske behandlingsmetoder som utvalget foreslår, vil bare medføre mindre organisasjonsmessige konsekvenser for Brønnøysundregistrene. Utvalget foreslår at utgiftene ved etablering og drift av registeret dekkes inn gjennom innmeldingsgebyr og årlig avgift fra de registrerte, slik at registerordningen som utgangspunkt ikke skal ha økonomiske konsekvenser for det offentlige.
Utvalget foreslår at det avsettes et beløp på 100 millioner kroner over en femårsperiode som skal brukes først og fremst til andre virkemidler enn rettslig regulering. Dette utgjør utvalgets prioriterte satsningsområde med hensyn til alternativ medisin. Disse midlene inkluderer enkelte mindre utgiftsposter som i dag har sin plass på statsbudsjettet.
2.17 Lov- og forskriftsutkast
I kapittel 17 er inntatt utvalgets merknader til de enkelte lovbestemmelser i utvalgets lovutkast.
Utvalgets lovutkast med forslag til endringer i regjeringens forslag til ny helsepersonellov i Ot.prp. nr. 13 (1998-99) fremgår i punkt 18.1. Det er i hovedsak foreslått et nytt kapittel 14 om andre behandlere enn helsepersonell. Utkastet bygger i stor utstrekning på del VI i lovutkastet i Sosial- og helsedepartementets høringsnotat sommeren 1997, men adgangen til å yte alternativmedisinsk behandling i forbindelse med alvorlige sykdommer er utvidet. Nytt er også forslag om lovfesting av taushetsplikt, og nødvendig forskriftshjemmel for en registerordning for utøvere av alternativ medisin.
I punkt 18.2 er inntatt utvalgets utkast til forskrift til registerordning for utøvere av alternativ medisin.
Vedlegg
Som vedlegg er inntatt én lov og tre lovutkast/-forslag som det ofte refereres til i utredningen. Dette er lov om innskrenkning i adgangen for den som ikke er norsk læge eller tannlæge, til å ta syke i kur (kvaksalverloven), Sosial- og helsedepartementets høringsutkast fra 1997 til ny helsepersonellov del VI, samt lovutkastene til ny helsepersonellov (Ot.prp. nr. 13 for 1998-99) og ny pasientrettighetslov (Ot.prp. nr. 12 for 1998-99).
Som vedlegg 5 er inntatt et engelsk sammendrag av utredningen.