4 Alternativmedisinens røtter

4.1 Innledning

To ulike perspektiver kan hjelpe oss til å spore opp alternativmedisinens røtter. Det er for det første det kulturkomparative perspektiv. Dette dreier seg dels om å vise hvorledes oppfatninger om sykdom, helse og behandling varierer i ulike kulturelle kontekster, dels om hvordan det finnes store likhetstrekk mellom de forskjellige medisinske kunnskapstradisjoner. Det andre perspektivet som kan hjelpe oss til forståelse, er det historiske perspektivet. Dette viser hvorledes viktige premisser for det vi i dag kjenner som henholdsvis skolemedisin og alternativ medisin er blitt lagt i tidligere tider. Disse to perspektiver er uatskillelig knyttet sammen. Medisinsk kunnskap har gjennom historien dels blitt skapt lokalt gjennom menneskers erfaringer og de forklaringsmodeller disse erfaringer er blitt fortolket innenfor. Dels er den blitt til gjennom den mer utstrakte globale prosess som gjør at mennesker med ulike medisinske tradisjoner gjennom tidene, under skiftende samfunnsforhold, har møttes og utvekslet erfaringer. Den alternativmedisinske virkelighet vi har i Norge i dag er et resultat av alt dette.

Vi skiller i dette kapitlet mellom (1) folkemedisin eller etnomedisin, (2) alternativ medisin og (3) skolemedisin. Folkemedisinen er den eldste av disse og mange av dens elementer har beholdt sin opprinnelige form helt frem til vår tid. Både skolemedisinen og den alternative medisinen kan sies å ha vokst frem fra folkemedisinen.

4.2 Folkemedisin

Folkemedisin er kunnskaper, forestillinger og tradisjoner vedrørende sykdom, sykdomsforebyggelse, behandling og helbredelse som er knyttet til en bestemt folkegruppe. Slike kunnskaper og tradisjoner overføres fra generasjon til generasjon, men gjennomgår også forandringer som følge av samfunnsendringer og ved kontakt med utøvere fra andre medisinske kunnskapstradisjoner. Etnomedisin er en annen betegnelse som ofte brukes om det samme. Et etnomedisinsk system er de mønstre av sosiale institusjoner og kunnskapstradisjoner som springer ut av menneskers streben etter å bevare eller gjenvinne god helse. De er livskraftige fordi de er integrert i folks verdensbilde og bæres oppe av en logikk som er nedfelt i kulturen.

Moderne medisin kan, på tross av sin globale spredning, på et vis også forstås som et etnomedisinsk system idet den er solid forankret i vår industrialiserte verdens syn på naturvitenskapen som den eneste sanne vitenskap. Den alternative medisin slik vi kjenner den i dag i ulike avskygninger, integrerer ofte elementer fra etnomedisinske systemer (for eksempel akupunktur fra kinesisk medisin, yoga fra indisk medisin eller urter fra folkemedisinske tradisjoner). Hvorvidt enkelte alternativmedisinske retninger som for eksempel homøopati eller kinesiologi kan sies å utgjøre egne etnomedisinske systemer, er diskutabelt. De utgjør en egen medisinsk kunnskapstradisjon, men mangler for en stor del folkemedisinens lokale preg. Folkemedisinens utøvere skiller seg dermed fra de fleste alternativmedisinske utøvere ved sin kulturelle forankring.

Folkemedisinens utøvere har ervervet sine ferdigheter på mange måter. Noen har gått i lære, gjerne i flere år, og ofte ser vi at kunnskapen forvaltes av visse slekter som gjerne overfører den fra foreldre til barn. Andre hevder å ha medfødte iboende evner til å helbrede, for eksempel ved «varme hender», mens andre igjen har fått sine evner i form av en kallelse, ofte i forbindelse med egen sykdom og helbredelse. Kristendommen brakte med seg de religiøse vekkelser som i møtet med den folkelige medisin har antatt ulike former. Her er ikke kunnskapen om medisin det viktigste, men det å formidle en kraft fra Gud. Den moderne variant av healing (jf. punkt 6.3.10) har elementer fra så vel den kristne helbredelse som fra de «varme hender». Troen på Gud er ikke nødvendigvis av betydning, men det å formidle åndelige krefter gjennom hendene. I den gamle norske folkemedisin møter vi helbredere særlig i form av de såkalte kloke koner og menn som både kan ha iboende evner og ha lært av andre (for eksempel om urtemedisin).

Folkemedisinen henter i hovedsak sin legekunst fra to kilder, naturen og magien. Naturens spiskammer er over alt i verden fullt av planter som gjennom tidene har vist seg å være virksomme for menneskenes lidelser. Den kinesiske urtetradisjonen er knyttet til den mytiske keiser Shen Nong («Guddommelige jordbruker») som man antar ble født i det 28. århundret f.Kr. Det tidligste kinesiske verk i urtetradisjonen, «Ben Cao Jing» (urteklassiker), som omtaler 365 legeplanter, tillegges ham, men er trolig nedtegnet i det andre århundre e.Kr. I papyrus Ebers fra 1600 år før vår tidsregning omtales nesten 700 planter. Hippokrates nevner 300 medisinplanter og Pedanius Dioscorides (cirka 40-90 e.Kr.) beskriver 500 planter i sitt kjente verk «De materia medica». Munkene bevarte og overførte kunnskaper om urter til de ble fratatt retten til å ta syke i kur. Araberne brakte store kunnskaper om urter til europeisk folkemedisin. På 14- og 1500-tallet florerte urtemedisin og utvikling av farmakopeer i Europa.

Urter, eventuelt også dyreprodukter og mineraler, kan ansees å være virksomme i seg selv gjennom spising, inhalering eller påsmøring, men innenfor folkemedisinske tradisjoner henter de ofte en vesentlig del av sin kraft gjennom de ritualer som helbredelsen omgis av. Magi er de ritualer som er motivert av ønsket om å oppnå en bestemt effekt. Det snakkes gjerne om hvit og svart magi. Den hvite magi er den som hjelper, helbreder og beskytter. Den svarte magi er den som kan brukes til å skade andre eller for egen gevinst. De to er imidlertid nær knyttet sammen, og en folkelig helbreders bruk av det gode forutsetter i folks forestillingsverden oftest også kjennskap til, og kontroll over, det onde. Slik så vi det for eksempel i Europa i middelalderen.

Folkemedisinen har et vidt virkefelt. I det daglige liv gjennom tabuer og ritualer, i forebyggende øyemed og ved de naturlige milepeler i livet slik som fødsler, pubertet og død. I forhold til sykdom gjennom legekunstens naturmedisiner og ritualer. Sykdom sees ikke på som et isolert kroppslig fenomen, men settes inn i en større sammenheng. Medisin, religion og kosmologi blir således nært knyttet sammen på en måte som skiller seg radikalt fra den sektoroppdeling vi ser i vårt moderne samfunn. På dette området har den alternative medisin mye til felles med folkemedisinen.

Når folkemedisinen (etnomedisinen) kan omtales så generelt som det vi her har gjort, skyldes det at på tross av at de ulike tradisjoner er utviklet lokalt, er det store fellestrekk som går på tvers av geografiske og kulturelle områder. For eksempel har norsk heksetro fra middelalderen mye til felles med dagens heksetro i Afrika og lignende forestillinger er beskrevet fra nær sagt alle verdenshjørner. Sjamanisme er beskrevet fra en rekke sirkumpolare folk (deriblant samer, jf. punkt 6.3.22.) så vel som fra indianerstammer i Sør-Amerika, og er som fenomen beslektet med åndemaning og åndebesettelse som finnes en rekke andre steder i verden. Det er tankevekkende at mennesker på ulike steder til ulike tider ofte har tydd til likeartete forklaringer og handlingsmåter i forhold til sine sykdommer og øvrige livskriser. Det er samtidig like viktig å kjenne til de store forskjeller som ligger i etnomedisinske systemers filosofiske betraktninger og de mange måter å oppfatte sykdom og helse på.

Når vi i moderne medisinske kilder ofte ser folkemedisinen omtalt som en «irrasjonell medisin», kan dette sies å være et etnosentrisk standpunkt - sett fra vårt moderne medisinske ståsted. Tvert om er folkemedisinen høyst rasjonell og logisk for dem som bruker og utøver den, fordi den er integrert i et tros- og kunnskapsgrunnlag som de er bærere av. Den samme påstand kan fremsettes når det gjelder alternativ medisin, selv om brukerne her nok ofte i mindre grad deler kunnskap og overbevisning med behandlerne enn det som er tilfellet innen folkemedisinen.

4.3 Folkemedisintradisjonen i Norge

Den norske folkemedisinen har, om man skal dømme ut fra de kilder som finnes, hatt mye til felles med folkemedisinen i andre deler av verden. Våre forfedre har vært opptatt av å leve i harmoni med seg selv, sine sosiale omgivelser og naturen omkring seg og det har vært regler for hvordan man kunne oppnå slik harmoni. Brudd på slike regler, eller tabuer, kunne føre til sykdom og annen ulykke. Magien, både den svarte og den hvite, har også hatt en fremtredende plass i folketroen.

Bente Alver peker på tre områder som det var viktig for den enkelte å være i balanse med: (1) det hellige, maktene eller Gud, (2) seg selv som mikrounivers og (3) sine medmennesker. Det fantes to viktige maktsentre i folks hverdag, nemlig de døde og de underjordiske. Disse kunne man komme til å krenke ved ikke å overholde de nødvendige forsiktighetsregler, eller man kunne komme dem i møte gjennom bestemte ritualer og dermed oppnå goder som menneskene vanligvis ikke hadde tilgang til. Draug og tusser var noe folk forholdt seg til i dagliglivet, og helt opp til våre dager har det levd mennesker som med stor overbevisning hevder å ha møtt huldra (NRK hadde for få år siden et radioprogram hvor mennesker ble intervjuet om sitt møte med huldra og de underjordiske).

Folks kroppsforståelse var selvsagt forskjellig fra den innsikt vi i dag har som følge av den moderne medisinske lære. Først på slutten av forrige århundre begynte man for eksempel å få forståelse for bakterienes rolle i sykdomsprosesser. I sitt store verk om norsk folkemedisin gir Ingjald Reichborn-Kjennerud mange eksempler på hvordan tabuforestillinger (for eksempel knyttet til livsstil eller kosthold) måtte overholdes for å oppnå god helse. Naturens spiskammer ga legemidler for både folk og fe, og bruk av legende urter har opp til våre dager særlig vært knyttet til praksisen til såkalte «kloke folk». Forestillingen om hugen som noe annet enn det rent kroppslige sto sentralt. Ulike tilstander i hugenkunne føre til sykdom og vanskjebne av forskjellige slag, og i verste fall kunne atskillelsen av hugen fra legemet føre til alvorlig sinnslidelse. Man hadde også forestillinger om at dyr eller åndevesener kunne krype inn i mennesket og besette det.

Forholdet til de sosiale omgivelser ble sett på som betydningsfullt for fortidens mennesker. Man skulle være varsom med å skille seg ut på noen måte. Dette kunne føre til misunnelse og i verste fall at man ble utsatt for hekseri eller beskyldt for å være heks. Slik sett har norsk folketro sterke fellestrekk med heksetroen mange andre steder i verden. Vi vet fra middelalderens hekseprosesser i Norge at det særlig var kvinner som ble beskyldt for å være hekser. Ofte var disse middelaldrende, enker eller enslige, og kyndige i urter og legekunst. Disse utøverne representerte i folks bevissthet både den svarte og den hvite magien. Når det gjelder kirkens rolle i hekseprosessene, er det interessant å merke seg at den ikke, som man kanskje kunne forventet, tok avstand fra magi og heksetro som tull og overtro, men tvert om gikk inn som en aktiv part i jakten på de antatte hekser, og dermed bidro til å befeste troen på magien som reelt tilstedeværende.

Den norske folkemedisinske tradisjonen eksisterer ikke lenger som et eget medisinsk system i den forstand at den utgjør en integrert del av folks verdensbilde og sykdomsoppfatning. Deler av denne tradisjonen lever imidlertid videre som «kjerringråd» og kunnskaper om urter, særlig i vår nordlige landsdel, og denne overførte kunnskapen er i noen grad blitt tatt opp i praksisen til moderne varianter av alternativmedisinske helbredere. Dens rolle som supplement til skolemedisinen er ikke noe nytt.

4.4 Medisinske kunnskapstradisjoner utenfor Europa

Homer skrev at egypterne hadde de beste leger. Profesjonen var så utviklet at de også hadde medisinske spesialister og faste prosedyrer ved utspørring og diagnose. Selv hjerneoperasjoner er blitt utført i det gamle Egypt. Også i Babylon, Mexico, Peru, Persia, India, Kina og blant jøder, fønikere, kretere og etruskere har man funnet spor etter en systematisk utviklet legekunst. Legekunsten ble i disse kulturene ofte utført av presteskapet, og magi og ritualer utgjorde en stor del av det medisinske repertoar. Medisinens og religionens historie er nært sammenbundet. Begge søker å forsvare individet mot onde krefter.

Det var vanlig i kulturene i oldtiden å tenke seg mennesket (mikrokosmos) som en kopi av makrokosmos. Man forestilte seg at universet, naturen og mennesket bestod av et gitt antall elementer. Både i Kina, India og Hellas diskuterte man over noen århundreder om verden var bygget opp av 2, 3, 4 eller 5 slike elementer. Sykdom var ensbetydende med disharmoni i balansen eller samspillet mellom disse elementene.

En av de eldste medisinske kunnskapstradisjoner vi kjenner er ayurveda, som er nært knyttet til hinduistisk filosofi og tradisjon og skriver seg tilbake til omkring 2000 år f.Kr. i India (de tekster som dagens ayurveda bygger på er imidlertid nedtegnet en gang mellom Kristi fødsel og 1000 e.Kr.). Ayurveda betyr «kunnskapen om livet» og bygger på tanken om en balanse mellom elementer i menneskekroppen, naturen og det åndelige. Ayurvedisk medisin har tre hovedformål: å kurere sykdommer, å beskytte de friske og å forlenge livet. Helse ses på som balanse mellom tre kroppsvesker og fem vinder. Sykdom behandles ut fra prinsippet om at ulike egenskaper oppveier hverandre. For eksempel behandles en «kald» sykdom av en matvare med varme egenskaper og omvendt. Behandlingen spenner over diettforskifter, urtemedisin, massasje, meditasjon og yoga. Ayurveda er knyttet til den hinduistiske tanken om sjelevandring og karma. Ayurveda er fortsatt en levende medisinsk tradisjon i India i dag, nå med egne universiteter og sykehus som et supplement til den moderne medisin (jf. punkt 6.3.4).

Den første dokumentasjon av en kinesisk medisinsk tradisjon skriver seg tilbake til cirka 1300 f.Kr. i form av orakelben med inskripsjoner som viser en forfedredyrkelse hvor sykdom ble tolket som uttrykk for forfedrenes misnøye. Dette har mye til felles med divinasjonsmetoder og sykdomsforklaringer som fortsatt er levende i Afrika syd for Sahara. Den tradisjon som mange i dag assosierer med tradisjonell kinesisk medisin, knytter seg til den mytiske Gule Keiseren, og verket som tillegges ham, «Huang Di Nei Jing» («Gule keisers klassiker»), en samling heterogene skrifter trolig nedtegnet i det første århundre f.Kr. Ideen om at et harmonisk samspill mellom mennesket og den ytre verden (natur og samfunn) gir fravær av sykdom, finnes representert i dette verket. Yin/yang og fem-fase inndelingen (jord, ild, metall, vann, tre) brukes for å forklare samspillet mellom aspekter ved mennesket og de ytre omgivelser (i vid forstand). Akupunktur og moksibusjon (oppvarmet kinesisk burot som brukes til å stimulere akupunkturpunkter) er de praksiser som over lengst tid og i størst grad er blitt praktisert i henhold til en slik forståelsesmodell i Kina. Urtemedisin (inklusive mineraler, dyreekstrakter, menneskesubstanser) er en like gammel tradisjon, men ble først etter omkring 1200 e.Kr. forsøkt integrert i denne forklaringsmodellen. Akupunkturen ble tidlig spredd til nærliggende land og står i dag i særstilling i Korea og Japan (jf. punkt 6.3.1). Begge har over århundrene utviklet sine egne spesialiteter. Tibetansk medisin oppstod i krysning mellom kinesisk og ayurvedisk medisin i det 700 århundrede og er også nært knyttet til buddhistiske klostertradisjoner.

I Midtøsten, Pakistan og blant de muslimske befolkningsgrupper i India finner vi unanimedisinen. Dette er i sin opprinnelse den gamle greske medisin (jf. kapittel 4.5.1) som har vandret østover (unani betyr «gresk» på arabisk), blitt tatt opp i og tilpasset den islamske lære rundt år 1000 e.Kr. Deretter spredte den seg over store deler av verden, til Europa i middelalderen, og til Latin-Amerika (med de spanske erobrerne), hvor den er blitt integrert med indiansk folkemedisin. Unanimedisinen er som ayurveda og kinesisk medisin basert på en filosofi om kvalitative kategorier og balanse mellom mennesket og dets omgivelser (se gresk medisin nedenfor). Som i ayurveda klassifiseres så vel sykdommer som matvarer i henholdsvis «kalde» og «varme», og man behandler med motsetninger. Unanimedisinen har i dag sine universiteter og sykehus i både India og Pakistan og virker som et anerkjent supplement til den moderne medisinen.

Det vi ser i disse få utvalgte eksemplene på etnomedisinske kunnskapstradisjoner fra Asia er en tanke om helhetsbegrep, kvalitative kategorier og sammenheng mellom mennesket og omgivelsene. Disse ideene er ført videre i vår tids alternativmedisinske terapiformer. Behandlingstradisjoner fra de store asiatiske medisinske tradisjoner er blitt integrert i så vel alternativmedisinsk som skolemedisinsk virksomhet (for eksempel akupunktur og meditasjon/yoga).

4.5 Medisinske tradisjoner i historiens Europa

I dette avsnittet vektlegges omtale av de forhold som er nødvendige for å forstå den alternative medisinens stilling i forhold til skolemedisinen i dag.

4.5.1 De gamle grekernes medisin

I Europa er det naturlig å trekke den medisinske historie tilbake til det gamle Hellas. Også her hadde man en medisinsk kunnskapstradisjon preget av en filosofi om kvalitative kategorier og balanse mellom menneskekroppen og de ytre omgivelser. Mest kjent for oss er grekernes kategoriinndeling i fire elementer: jord, vann, luft og ild. De fleste fenomener ble klassifisert under disse. Mennesket ble delt i fire mennesketyper, kroppen i fire organsystemer og fire væsketyper. Året ble delt i fire årstider. Hvert temperament ble forbundet med en av kroppsvæskene. Melankolikeren hadde for mye sort galle, kolerikeren for mye gul galle, flegmatikeren for mye slim og sangvinikeren for mye blod. Diagnose dreier seg kun om likevekten mellom elementene på tvers av psyke og soma, ikke om et årsaksforhold mellom dem. Derfor blir skille mellom psyke og soma uvesentlig. Behandling bestod i å balansere væskene. Sort galle ble tømt med avføringsmidler, gul galle med brekkmidler, slim eller «flegma» med slimløsende midler, som ofte var hosteløsende midler, og sist men ikke minst, blod ble trukket ut med årelating, koppesetting eller igler. Humoralpatologien eller væskebalanselæren er denne medisin også blitt kalt, og den levde i beste velgående i Europa helt opp til forrige århundre.

Mest kjent blant de greske leger er Hippokrates (cirka 460-377 f.Kr.), kalt «legekunstens far». Den Hippokratiske lege-ed er godt kjent, men ikke unik. Slike eder for leger var vanlige også i andre kulturer og kunne være eneste kriterium for å få lov å praktisere. Hippokrates har fått æren for at han førte nedtegnelser av symptomer, forstod sykdomsårsakene som ytre faktorer, og la vekt på kroppens selvhelbredende evner. Han har uttalt at alle midler som virker ved diare også kan fremkalle diare. Dette viser at han kjente til det som senere er blitt kjent som det homøopatiske prinsipp, men i hvilken grad han brukte det er usikkert. En av hans mest siterte aforismer, ofte brukt av alternativmedisinere er: «Først ordet, så planten, til slutt kniven». Bjørn Olav Røssberg, en av homøopatiens pionerer, har tatt denne aforismen og tilpasset den dagens forhold: «Først ordet, så de forebyggende, milde metoder, de alternative metoder og til slutt før kniven, konvensjonell medisin og dens medikamenter.»

Mye av den greske medisinen ble ført videre av romerske leger. Viktigst blant disse er legen Galen (cirka 130-200 e.Kr). Han virket i Roma ved overgangen mellom storhetstiden til den greske og den romerske medisinen. Han har fått æren for humoralpatologien (basert på fire inndelinger) selv om den var en del av gresk og egyptisk medisin lenge før hans tid. Han er også kjent for prinsippet «Contraria contrariis». Dette utrykket blir ofte satt opp mot det som homøopatien kaller «Similia similibus curentur». Galen hevdet at man motsetter seg sykdom med det motsatte, mens homøopatene hevder at man stimulerer til helbredelse med det lignende. Galens anatomi og humoralpatologi har påvirket Europas medisinske historie lengre tid enn noe annet system.

Vi kan i konflikten mellom «contraria» og «similia» spore en av de første kilder til ulikheten mellom alternativmedisinen og skolemedisinen. Galens etterfølgere og skolemedisinen har valgt å vektlegge intervensjon. Her er idealet medisinske tiltak som virker så effektivt at man har optimal kontroll. Jo kraftigere tiltak desto viktigere blir diagnosen. Vi kan gjennom historien se hvordan denne tradisjon har utviklet diagnostiske verktøy med større og større presisjon, og dermed en økende fokusering på lokalisering av sykdomsårsaker. I dag kommer dette til utrykk i kraftige og effektive tiltak av kirurgisk og medikamentell art. Den andre tradisjonen har valgt å vektlegge kroppens selvregulerende og selvhelbredende evner. Her er idealet et så sunt legeme at man ikke kan bli syk. Denne tradisjon har gjennom historien vektlagt sunt levesett, forebyggende behandling og tiltak som stimulerer kroppens selvhelbredende evner. I Kina og India har man idag enkelte steder kombinert disse to tradisjoner ved at man bruker vestlige metoder til å stille diagnose og evaluere resultater, mens man bruker de alternativmedisinske metoder til behandling så lenge ikke tilstanden er blitt så prekær at man må inn med kraftige virkende medikamenter eller kirurgiske inngrep.

4.5.2 Middelalderen - kirke og medisin.

Medisinen i den tidlige middelalderens Europa var på mange måter preget av klostermedisinen, hvor medisin og presteskap gikk hånd i hånd. Domkirkeodden og Hovedøya er to av stedene her i landet fra denne perioden, enda beriket med urter fra de gamle klosterhagene. Munkene fungerte som terapeuter helt frem til kirkemøtet i Clermont (1095) der man forbød munker å praktisere medisin, da det skulle være forstyrrende for et anstendig klosterliv. Munkenes rolle som terapeuter og kunnskapsbærere av medisinske tradisjoner ble nå overtatt av arabere og jøder. Disse hadde oversatt gresk medisinsk litteratur noen hundre år før og brakt den med seg til Europa og representerte et aktivt og mangfoldig medisinsk miljø. I høymiddelalderen vokser de første universiteter frem av katedralskolene. I perioden mellom 1110 og 1220 etableres de første medisinske skoler og universiteter i Salerno, Montpellier, Paris, Bologna, Oxford og Padua. Samtidig legges grunnlaget for latin som medisinsk språk. Brytningen mellom medisin og religion ble klarere og den eksperimentelle ånd vokste frem i større grad enn før, men fortsatt var medisin, filosofi og religion nært knyttet sammen.

Skillet mellom legekunst og kirurgi oppsto i 1163 ved at kirkerådet i Tours bestemte at leger ikke lenger skulle befatte seg med kirurgi. Det skulle gå 600 år før de igjen ble forent. Nå ble kirurgien overlatt til barberere, bødler, bad-eiere, syere, slaktere med flere.

I høymiddelalderen økte mulighetene for handel for bønder og håndverkere. De gamle profesjoner knyttet til gård og familier ble nå samlet i broderskaper, kjøpmannsgilder og håndverkerlaug. Håndverkerne i laugene var ikke lenger beskyttet av lensherrer og adel, og de etablerte sine profesjonsbeskyttelser. De første medisinske profesjonslover og lover som regulerte ulike hygieniske forhold oppstod også på denne tiden. Selv om man nå fikk godkjente leger utgjorde disse en ubetydelig minoritet. De fleste oppsøkte fortsatt barberere, kloke koner og andre som tilbød medisinske tjenester.

De første europeiske sykehus kom i gang allerede på 300-tallet under keiser Konstantin. I middelalderen ser vi en ny oppsving i sykehus med utspring i Montpellier, de så kalte Hellige ånds sykehus. Til å begynne med representerte disse sykehusene veldedighet, kost og ly for syke og gamle, men de ble etterhvert mer medisinske under ordenssamfunnenes innflytelse. Johanitterordenen (senere Malteserordenen) var den viktigste. Blant ordensmedlemmer, arabere og jøder i Spania og Frankrike florerte nye tanker og ideer. De fleste legene og helbrederne kom fra disse miljøene, som etter hvert ble sett på som en trussel mot kirke og kongemakt. Her foregikk alt fra åndemaning, håndspåleggelse og bønn, til bruk av urter, årelating og kirurgiske inngrep. I flere ordenssamfunn ble man pålagt ikke bare å hjelpe sine egne medlemmer, men også å hjelpe sine medmennesker etter beste evne økonomisk og medisinsk.

Jødene ble drevet ut av Frankrike i 1306, og fra Spania i 1492, og maurerne (araberne) ble endelig drevet tilbake fra Granada i 1502. Med dem forsvant mange av de dyktigste leger og helbredere. Den kulturelle impuls som araberverdenen hadde brakt med seg inn i Europa over Gibraltar, og som korsfarerne brakte med seg fra møtet med de mange kulturer i Jerusalem, ble effektivt stanset. Det ble forbundet med stor fare å sympatisere med de «alternative». Johanitterordenen holdt seg innenfor den aksepterte tro og ble derfor ikke angrepet. Dens arbeide gjorde at sykehusene vokste frem. Fra trettenhundretallet tok bystyrene selv over sykehusene i økende grad ved at borgerskapet skapte sine egne styreorganer, og ved at byer slo seg sammen i forbund.

4.5.3 Renessansen - Hekseprosess og modernitetens begynnelse

I renessansen ble middelalderen sett på som en mørk dyster tid da en maktsyk kirke la en kald hånd over all sann kultur. I ettertid ser vi at konfliktene mellom laug, gilder, broderskap, verdslige myndigheter og kirke representerte en endring av maktstrukturene i samfunnet. En av de viktige faktorene som muliggjorde den endrede maktstruktur, var fremveksten av pengeøkonomien. Med denne fikk borgerne en ny maktstilling i samfunnet.

Impulser som hadde ligget der fra den sene middelalder, fikk en kraftig oppblomstring med renessansen. Masseproduksjon av krutt, trykkekunsten, innføring av pengeøkonomi, oppdagelsen av sjøveiene til India og Amerika, samt tyrkernes beseiring av Konstantinopel i 1453 med den følgende flyktningestrøm av lærde grekere, er alt blitt tatt til inntekt for renessansens begynnelse. Den medisinske verden stod overfor nye sykdommer, blant de nye epidemiene skal spesielt nevnes syfilis. Hippokrates og Galen hadde ingen beskrivelser av syfilis, og man måtte i tråd med tiden tenke nytt. Religiøse reformer og motreformer samt radikale endringer i kunsten stod i samsvar med den intense individualisme og nyrealisme som dukket opp på alle områder av samfunnet. Bondeopprør på den ene siden og en revolusjon av astronomien gjennom blant annet Copernicus på den andre siden, snudde opp ned på samfunnets struktur og virkelighetsoppfatning. Den faste jorden under menneskene ble redusert til en del av et enormt maskineri. Historikeren og legen Erwin Ackerknecht mener det er i denne omveltningen vi finner den moderne medisinens krybbe. Denne perioden preges også av den kristne reformasjonen samt av faglig og ideologiske uenigheter i medisinen. Galenister og neo-galenister står mot arabere og hippokratere. Et eksempel på dette er Andreas Vesalius (1514-1564) som tok oppgjør med Galen. Han fant 200 feil i Galens anatomi og skrev på basis av sine mange og nøyaktige undersøkelser av knokler og lik en ny lærebok: «De humani corporis fabrica». Leonardo da Vinci (1452-1519) er et annet eksempel på en som bedrev anatomiske studier, og på renessansemennesket generelt. Kunst og anatomi var så nært knyttet sammen at i for eksempel Firenze tilhørte kunstnere, apotekere og leger samme laug.

Phillipus Areolus Theoprastus Bombast von Hohenheim (1493-1541), bedre kjent under navnet han selv valgte, Paracelsus, er et annet eksempel fra denne tiden. Han ble stadslege i Basel i 1527 og tok et oppgjør med Hippokrates, Galen og Avicenna ved å brenne bøkene deres. Man skulle først og fremst basere seg på empiri mente han, og bøker var dermed et hinder. Han innførte bruk av legemidler og la grunnlaget for biokjemien. Paracelsus har også lagt grunnlaget for viktige elementer i alternativmedisinen i det han flere ganger nevner bruken av og er den som har blitt tillagt formuleringen av homøopatiens hovedprinsipp: Similia similibus curentur (med lignende skal likt helbredes). Paracelsus er et eksempel på hvordan mange av legene i hans tid personifiserte foreningen av dagens leger og alternativmedisinere i en og samme person. Paracelsus, som på mange måter la grunnlaget for farmasi, fysiologi og biokjemi, var vitalist og følgelig overbevist om at alle kjemiske stoffer var belivet med hver sin spesielle åndskraft.

Nytenkning og reformer på den ene siden og fanatisme på den andre skapte store konflikter i denne perioden. Bitre religiøse uenigheter gjorde at man tok inkvisisjonens overvåking av arabere og jøder, samt dens bekjempelse av kjetterske tendenser fra noen få hundre år tilbake som mønster.

Dette var noe av bakgrunnen for hekseprosessene hvor tusenvis av mennesker ble brent på bål. Forfølgelsen av jøder, arabere og folk som ble stemplet som hekser, utgjorde et tilbakeskrittet for de folkemedisinske/etnomedisinske tradisjonene. Som Vilhelm Schjelderup skriver i «Legekunsten på nye veier»:

«Slike dype arr har hekseprosessene etterlatt i vår medisin. Ikke bare skapte de tradisjonelle holdninger som ennå er levende innen legestanden. Men de ga også grunnlag for fordommer og tabuforestillinger som selv i dag gjennomsyrer store områder av vår legekunst og vår medisinske forskning. Disse tabuforestillinger bestemmer faktisk fremdeles for en stor del hvilke områder av medisinen det er akseptabelt å beskjeftige seg med, og hva det ikke er god tone for en lege i det hele tatt å interessere seg for.»

Kirkens enerett på sannhet lå som en mørk skygge over utforskerånden, men observasjoner med det blotte øye kunne vanskelig bestrides. Vesalius' banebrytende arbeide innenfor anatomien, Parés reform av kirurgien og italieneren Fracastoro, som viste hvordan sykdommer spres gjennom smittestoffer, var ikke truende for kirken, og derfor blant de store fremskrittene i denne perioden. Bortsett fra disse stod utviklingen innen medisinen så godt som stille helt til opplysningstiden brøt frem.

4.5.4 Det mekaniske menneske og en systematisk sykdomsklassifisering

Alt i renessansen begynte et mekanistisk verdensbilde å vinne frem. Splittelsen mellom kropp og sjel fremheves av blant annet Descartes. Iatrokjemikere («legekjemikere») i Mellom-Europa forsøkte å bruke kjemien til å forklare kroppens funksjoner, men strandet på manglende utvikling av kjemien. Alkymistiske oppfatninger der hvert stoff ble forbundet med sjelelige kvaliteter, astrologiske relasjoner, signaturlære og symbolske forestillinger rådet enda og iatrokjemikere var stort sett, som Paracelsus, vitalister. Iatrofysikere («legefysikere») i Sør-Europa brukte fysikken til å forklare kroppens funksjoner. De lykkes godt på muskler og syn, mens forklaringene på andre områder ble absurde. Francis Bacon er kjent for sin innsats for å sikre at vitenskapelig arbeid tar utgangspunkt i eksperimenter og observasjoner. Harvey fikk takket være Francis Bacon forståelse for blodsirkulasjonen hos mennesket. Denne oppdagelsen ledet til blodtransfusjoner og muligheten for å injisere medikamenter i blodbanen allerede i midten av 1700-tallet. Utfra dette ser vi at synet på kroppen som styrt av mekaniske prosesser var i god overensstemmelse med nye oppdagelser innen astronomi og fysikk. Jorden var ikke lenger fundamentet i skaperverket, men en av flere deler av ett større maskineri. Det mekaniske synet vekket sterke reaksjoner fra vitalistene som forfektet at kroppens funksjoner ikke kan beskrives utfra kjemiske og fysiske prosesser alene. Det at kroppen animeres av en integrerende, selvhelbredende vitalkraft er tanker vi ser i mange alternativmedisinske terapiformer også i dag. Den belgiske legen Jan Baptista van Helmont (1579-1644) førte tradisjonen fra Paracelsus videre. Han tenkte seg at alt var belivet av en vital kraft som han kalte archeus. Han la hovedvekt på empiri og sa: «Jeg kjenner ikke epilepsi, lepra eller apopleksi - jeg vet bare om individer: epileptikere, spedalske, apoplektikere. Sykdom eksisterer kun som en modifikasjon av livet. Det fins ikke sykdommer, bare syke mennesker.» Denne oppfatningen er fortsatt gjeldende innenfor flere alternativmedisinske terapier. Som homøopatene ofte sier: «Vi behandler syke mennesker, ikke sykdommer».

Det som skulle vise seg å ta over var likevel at man begynte å klassifisere sykdommer og sykdommenes symptomer. Den kliniske medisinen vokste tydeligere frem. Thomas Sydenham (1624-1689) har fått mye av æren for dette. Han la stor vekt på viktigheten av kliniske observasjoner. Ideen om spesifikke midler for spesifikke sykdommer oppstår i denne perioden. Mest kjent er Sydenhams introduksjon av kinabarken ved malaria. Kinabarkens effektivitet var en viktig faktor i oppgjøret mot humoralpatologien, men representerte også begynnelsen på en mer reduksjonistisk medisin. I Descartes ånd var det om å gjøre å dele opp alle fenomener i deres enkelte bestanddeler når man skulle forstå dem. På samme måte som middelaldermennesket ikke sjekket premissene for sine oppfatninger eller sammenlignet dem med virkeligheten, spurte ikke renessansemennesket seg om validiteten av sine observasjoner. Men grunnlaget for forskning var lagt og forskerforeningene, Akademiene som de het, ble dannet og sørget for at forskningsarbeidene ble publisert.

4.5.5 Opplysningstiden

Først med opplysningstidens filosofer, Locke, Leibniz, Berkeley, Hume og Kant, kommer de nye fremskrittene. Konflikten mellom iatrofysikere og iatrokjemikere, som ble mer og mer kjemikere, på den ene siden og vitalister eller animister på den andre, kuliminerer i dette århundre. Et eksempel på den ene retningen er den tyske legen Georg Ernst Stahl (1660-1734), som forklarte helse og sykdom gjennom en «sensitiv sjel», «anima», som gjennomstrømmet alle legemets deler og hindret spontan forråtnelse. Stahl var også en av tidens største kjemikere. Vitalistskolen ble knyttet til universitetet i Montpellier, mens Pariserskolen ble dens motsetning. Et eksempel på Pariserskolen er Friedrich Hoffmann (1660-1742), som beskrev kroppen som en hydraulisk maskin styrt av væskestrømmer i nervesystemet. Modellen var mer i tråd med samtidens tekniske fremskritt og vant større anerkjennelse enn vitalistretningen. Denne reduksjonistiske tendens hos Hoffmann fikk sitt ekstreme uttrykk da han forsøkte å redusere farmakopeen til 10-12 effektive midler. Den andre ytterlighet har vi i Boissier de Sauvages, som inspirert av Sydenham definerte og kategoriserte 2 400 sykdommer.

Selv med et stadig mer dominerende mekanistisk verdensbilde, var det mange leger som knyttet de ulike delene i maskineriet sammen med det gamle hierarkiske verdensbildet. De assosierte engler, planter, planeter, organer og meteorologiske forhold sammen i ulike systemer. Den engelske legen Robert Fludd (1574-1637) er mest kjent for sine plansjer og systemer. Han utviklet en teori om at vitalkraften kom inn i kroppen via pusten og introduserte også magneter til terapeutisk formål. Denne astrologiske medisinen ble særlig kjent gjennom den berømte urtelegen Nicholas Culpepper (1616-1654). Både hans legebok og urtebok har vært tilgjengelige helt siden førsteutgavene kom ut.

I konflikten mellom rasjonalister med en teoribasert medisin, som antok at man kunne vite noe om årsaker og sammenhenger, på den ene siden, og empiristene, som kun la vekt på å beskrive det undersøkte, på den andre, oppsto homøopatien. Den tyske legen Samuel Hahnemann (1755-1843) reagerte på sin samtids spekulative medisin. Han mente at kunnskaper om legemidlenes virkning bare kunne baseres på eksperimentelt grunnlag, og ikke på teoretisk spekulasjon. Han la med dette grunnlaget for legemiddelforsøk. Hahnemann begynte også med placebokontroller, både enkle, doble og triple. Han kom gjennom sine forsøk frem til at den ikke bare mest effektive, men etter hans mening også eneste terapeutiske metode var å gi kroppen medisiner som kunne skape samme symptomsammensetning som kroppen allerede hadde. På denne måten kunne man stimulere kroppen til selv å reagere mot presis de symptomene den hadde. Hans metode spredde seg fort utover i Europa og fra Europa til Amerika og India (jf. punkt 6.3.11).

Bedre forståelse av mekanikken i legemet og studier av anatomi førte til at kirurgien blomstret opp og på ny ble tatt inn igjen i medisinen. Monarker og ministre regnet ut at det var lønnsomt å ha egne kirurger i hæren og man etablerte kirurgisk utdannelse.

I 1761 publiserte Giovanni Battista Morgagni fra Padua sitt monumental verk «On the Sites and Causes of Disease». Systematikken ga boken stort gjennomslag, og en ny epoke i medisinen så sitt lys. Man skiftet fokus fra generelle tilstander i pasienten til spesifikke lokaliserte organforandringer. Auensbruggers introduksjon av perkusjon, oppdagelsen av elektriske påvirkninger på muskler og nerver, utvikling av termometer og blodtrykksmålere var med på å styrke det mekaniske menneskesyn og underbygget synet på mennesket som en komplisert maskin. Vitalistene hadde ikke tilsvarende nyvinninger, og for mange var det et enten eller og ikke et både og mellom disse to retningene. Dette menneskesynet var med på å legge grunnlaget for intervensjon og medikalisering fremfor stimulering av vitale prosesser. Samfunnsutviklingen ellers avspeiler den samme maskintendensen med økende produksjonskapasitet og industrialisering.

Opplysningstiden la grunnlaget for så vel den franske som den amerikanske revolusjonen. Man skiftet fokus fra tro på sjelen i en åndelig verden til heller å bedre forholdene i denne verden. Vær og vind hadde hatt stor betydning i de medisinske systemer som baserte seg på en filosofi om balanse og kategoriinndelinger. Også hos Hippokrates og andre autoriteter var klima sett på som en av hovedårsakene til sykdom. I opplysningstiden endret dette seg, og man begynte å betrakte de sosiale sykdomsårsaker som viktigere enn klima. Enkeltmennesket kommer mer og mer i fokus og humanismen vokste frem. Troen på djevler og besettelse ble kraftig redusert, og dermed grunnlaget for hekseprosessene. Dette legitimerte samtidig arbeidet med sinnslidelser. Offentlig helsestell og forebyggende medisin vokste frem, blant annet gjennom bedre sykehus og økte kunnskaper om betydningen av personlig hygiene. Industrialisering, store folkemengder som bodde tett og under trange kår, ga grunnlaget for sykeforsikringsordninger. Man begynte også å ta hensyn til barn, gamle, mødre, døve, blinde og andre svakt stilte individer. Vaksinasjonsmetoden fra Kina ble tatt i bruk mot kopper. Edward Jenner (1749-1823) introduserte sin vaksine mot kopper i 1796.

4.5.6 Det 19. århundre. En sunn sjel i et sunt legeme

Industrialismens gjennombrudd og fabrikkarbeidernes harde kår er bare noen av faktorene som la grunnlaget for sosialisme og etablering av fagforeninger. Også på helsesiden økte forståelsen av sammenhengen mellom sykdom og arbeidernes boforhold, arbeidsforhold og mangelfulle kost. Helt inn i første del av vårt eget århundre var sykdom knyttet til matmangel blant arbeidere et sentralt tema også her i landet. Også innenfor den skolemedisinske tradisjonen ble sammenhengen mellom sosiale forhold, arbeidsliv og helse gitt stor oppmerksomhet. Viktige personer i dette atrbeidet var blant annet Johann Peter Frank. I denne perioden ser vi også at fokuseringen på mikroskopiske prosesser øker, spesielt i arbeidet til Rudolf Virchow (1821-1902).

Romantikken og lengselen tilbake til naturen kom som en reaksjon på det nye samfunnet.

Mange leger lærte seg bruk av planter fra legfolk og tradisjonelle utøvere. Noen samlet sammen kjerringråd fra folkemedisinen. For eksempel introduserte William Withering digitalis etter å ha lært bruken av en gammel dame.

Vitalistenes ideer florerte blant leger i Europa og Amerika på denne tiden. Mange av dem arbeidet i grenselandet mellom folkemedisin, healing, religion og urtemedisin. Den tyske legen Johan Gotfried Rademacher brukte først og fremt urter i sin behandling, derimot bygget hans diagnoser på den nye fokuseringen på organene som sykdommens sete. Han utviklet en egen «organtest» som bestod i å prøve ett og ett middel med affinitet til samme organ helt til han hadde funnet det optimale midlet. Rademacher brukte som homøopatene begrepet «genius epidemicus» knyttet til epidemiske sykdommer. Han mente at hver epidemi hadde sitt spesifikke middel, dette ville vare i noen måneder og så ville epidemien kreve en ny «genius epidemicus». I Amerika utviklet den eklektiske medisinen seg på denne tiden. Den vokse frem blant leger som hadde et ønske om å reformere medisinen til mer naturlige metoder. Eklektismen bestod i å kjenne igjen ulike mønstre av symptomer og tilstander og deres tilsvarende behandlingsopplegg. Idealet var å bruke de mest naturlige og samtidig mest effektive metoder. Mange var skeptiske til mineraler (medisiner som arsenikk, svovel og kvikksølv) og forfektet at kun urter var naturlige legemidler. Blant grunnleggerne kan nevnes Samuel Thomson og Wooster Beach, men de var ikke alene, systemet ble bygget over flere generasjoner og av mange utøvere. De så kalte rot-leger, urteleger og tradisjonelle leger var ikke klart atskilt fra eklektikerne, og mange av dem brukte homøopatiens potenseringsmetode til sine urteblandinger. De brukte relativt sterke konsentrasjoner i forhold til det som var vanlig blant homøopater. Det var store og til dels kvasse debatter mellom disse legene og legene som praktiserte homøopati. Eklektikeren James Tyler Kent (1849-1916), som konverterte til homøopatien, stod sentralt i denne debatten. Han la mye av grunnlaget for den klassiske homøopatien og utviklet de høye potensene som også brukes av homøopater i dag (jf. punkt 6.3.11). Debatten dreide seg både om bruken av høypotente kontra lavpotente medisiner, fokusering på organer istedenfor hele personen og contraria-prinsippet versus similia-prinsippet. Disse konfliktene delte miljøene opp i mange grupper: leger som bare brukte lave potenser, bare høye potenser, leger som fokuserte på organer, på hele mennesket, på gjenkjennelige mønstre av symptom og plager m.m.

Homøopatene i USA hadde organisert seg i en egen forening og var en dominerende gruppe, de utgjorde 25 prosent av alle legene. De legene som var negative til homøopatien, bestemte seg for å forene sine krefter. Dette var en del av bakgrunnen for opprettelsen av den amerikanske legeforening. Leger som praktiserte eller sympatiserte med homøopatien ble nektet medlemskap. Homøopatien og andre uortodokse former for legepraksis fortsatte å vokse. Rockefeller, som var styrt av økonomiske motiver knyttet til sin farmasøytiske industri, og legeforeningen gikk sammen for å bekjempe sine konkurrenter og for å sikre en bedre utdanning av skolemedisinere i tråd med europeisk standard. Etter flere mislykkede forsøk klarte de gjennom Flexner-rapporten (Abraham Flexner), et arbeid for å standardisere universitetsutdanningen, å stenge de universitet som underviste i de «alternative metodene» eller som hadde dominans av kvinner eller svarte. De ble nektet retten til å gi legelisens og avsluttende eksaminering og mistet på denne måten sitt eksistensgrunnlag. I løpet av få år døde all undervisningen og med denne utøverne ut. I tillegg ble disse retningene svekket av indre konflikter samt lovende utvikling av farmasøytiske medisiner og mestring av smerte og infeksjon innenfor kirurgi.

Dette er også århundret da Louis Pasteur (1822-1895) og Robert Koch (1843-1910) gjør sine oppdagelser, og man finner mikroorganismene bak tuberkulose, difteri, kolera osv. Beauchamp hevdet at Pasteur, som ikke var lege, hadde stjålet hans ideer, men ikke forstått dem. Han skrev en bok om saken da han ikke vant frem på annen måte. Det vesentlige i Beauchamps arbeide var vektlegging av verten og ikke mikroorganismen. Han mente forholdene i organismen som gjorde det mulig for bakteriene å trives og mangfoldiggjøre seg, var viktigere enn selve organismen. Dette er i tråd med de fleste alternativmedisinske behandlingsmetoders oppfatning. Professor Johan Galtung har hevdet at den vesterlandske kulturs dikotomi mellom gud og djevel, det gode og det onde, gjorde at Pasteurs tanker vant frem. Kampen mot bakterier var mer i tråd med det rådende livssynet enn balansen med omgivelsene.

Mot slutten av århundret var det en oppblomstringen av teosofer, swedenborgianere og andre nye trosretninger. Mange av disse forfektet et vegetarisk kosthold, man måtte ha en sunn sjel for å få et sunt legeme og vice versa. Disse bevegelsene hadde store grupper av tilhengere, og de foretrakk de naturlige behandlingsmetodene. Homøopati, urtemedisin og hydroterapi fikk en oppblomstring og nye terapier som naturopati, kiropraktikk og osteopati ble etablert. Sunt levesett og sunn kost blir sentralt ved kurbad og blant leger i Mellom-Europa. I Sverige starter frisksportbevegelsen i 1903, men fikk først grobunn i Norge ved at norgesmester i turn, Odd By-Nielsen, tok initiativ til en tilsvarende bevegelse noen tiår senere. Tilsvarende var vegetarianerbevegelsen aktiv i Sverige på 1800-tallet, mens den først ble sterk her til lands i vårt eget århundre. Hans Jacob Røgler dannet i 1930 et landsforbund for vegetarianere, og Røgler-familien har båret disse tradisjonen helt frem til vår tid. Både livsstil, terapiform og livssyn som florerte i slutten av forrige århundre i Europa og Amerika har paralleller til dagens alternativbevegelse. Swedenborgs tanker om at all sykdom oppstår i de sentrale deler av vårt vesen, det mentale og emosjonelle, før det manifesterer seg i fysiologi og anatomi, ble tatt opp av mange utøvere av alternativmedisinske metoder. Disse psykologiske forklaringene var i tråd med gjennombruddet for psykologiske tilnærminger ellers i samfunnet. Psykologiske forklaringsmodeller og teknikker har i vår tid blitt vel så viktige elementer innenfor alternativmedisinen som på alle andre samfunnsområder.

4.6 Den norske folkemedisinens møte med den moderne medisinen

Med den moderne medisinens fremvekst i Danmark og Norge på 1800-tallet ble den norske folkemedisinen stilt overfor nye utfordringer. Olav Bø beskriver i sitt store verk om norsk folkemedisin denne konfrontasjonen mellom det offisielle og det folkelige synet på sykdom som en del av stridskomplekset embetsmann-bonde. I siste del av forrige hundreår resulterte dette i flere kvasse debatter på Stortinget.

Kvaksalverlovgivningens historie går langt tilbake. Den begynte med en forordning av 10. januar 1619 som ga leger (utdannede og godkjente Medici) enerett til å behandle innvortes sykdommer, mens andre kunne behandle sår og utvortes skader. Imidlertid skulle lege konsulteres ved alvorlige utvortes skader. Forordningen av 4. desember 1672 beholdt de samme hovedprinsipper, men ble igjen avløst av en forordning av 5. september 1794 som i praksis satte forbud mot at andre enn leger tok syke i kur.

Stortinget vedtok i 1863 å oppheve eller modifisere forbudet, men loven ble ikke sanksjonert. Det samme skjedde med en moderert versjon i 1869. I 1871 ble en ny lov vedtatt og sanksjonert (lov av 29. april 1871 om forandring i kvaksalverlovgivningen). Grunnet bøndenes store protester opphevet man kvaksalverforbudet, men satte grenser for virksomheten. Denne loven gjaldt - med mindre endringer - til den ble avløst av den nåværende kvaksalverloven i 1936 (jf. punkt 10.4.5 og vedlegg 1).

Av de 642 danske og norske leger som ble utdannet fra 1500-1800, var bare 35 (cirka 5 prosent) født i Norge. Olav Bø beskriver de få utdannede leger som praktiserte i Norge frem til 1800-tallet som en broket forsamling, mange av dem halvstuderte. Ofte var det prestene (som det fantes flere av enn legene) som praktiserte en mer eller mindre selvlært medisin. Omkring 1750 var det i hele landet ikke mer enn 5 embetsleger og bare 5-6 fullt praktiserende leger i byene. I 1827 var tallet kommet opp i 120, hvorav cirka 80 i byene. Dette i seg selv skulle tilsi at på landsbygda klarte folk seg stort sett som de alltid hadde gjort, med sine folkelige helbredere og sine «kjerringråd» - som i stor grad bygget på eldgammel empirisk kunnskap. Bø peker på at naturstoffterapien som utviklet seg i medisinen fra 1500-tallet, kom til å bety mye når det gjaldt anerkjennelse av deler av folkemedisinen, fordi det etter hvert ble mer og mer om å gjøre å finne frem til innholdet i medisinske naturprodukter. Trykkekunsten gjorde det også mulig å spre kunnskap om legemidler på en mer effektiv måte enn før. I begynnelsen av forrige århundre begynte imidlertid produksjonen av de syntetiske legemidler, hvilket medførte et tilbakeslag for naturmidlene. Først med oppdagelsen av naturlig antibiotika og vitaminer og kosttilskudd har pendelen igjen begynt å svinge i favør av naturproduktene.

I Nord-Norge var legestanden så godt som ukjent frem til slutten av 1700-tallet, selv om enkelte langveisfarende sjøfolk nok hadde vært i kontakt med leger eller feltskjærere på reiser sørpå. Nordland amt fikk sin første lege i 1790, og i 1834 var det bare to leger i amtet. Lange avstander, mangel på veier og barske klimatiske forhold gjorde i seg selv at tilgjengeligheten på medisinsk hjelp i krisesituasjoner nærmest ble for ingen ting å regne for folk flest. Imidlertid hadde distriktslegene sine offisielle medhjelpere i form av sognepresten, vaksinatører eller feltskjærere som ble utstyrt med medikamenter, særlig ved de store møtene mellom langveisfarende fiskere under Lofotfisket.

Fra omkring 1850, da antallet leger begynte å øke, ble behovet for å markere seg vis à vis de ufaglærte utøvere tydeligere. Dette gjaldt imidlertid ikke bare de folkelige utøvere og «kloke» folk, men også slike som feltskjærere, bartskjærere og såkalte «omstreifere» som var kyndige i litt av hvert av helbredelseskunst. Men selv om kvaksalverloven er et uttrykk for potensielle og virkelige konflikter mellom den etablerte medisin og de folkelige utøvere, har det trolig også eksistert en viss grad av gjensidig toleranse, kanskje til og med samarbeid.

4.7 Mulige årsaker til alternativmedisinens fremvekst

Årsakene til en økende oppmerksomhet omkring alternativ medisin i Norge i de senere år er mange og sammensatte. Vi skal her bare antyde noen av de forhold som trolig har spilt viktige roller i en slik endringsprosess:

• Den «grønne bølge»

• Økt internasjonalisering og reisevirksomhet

• Økt tilgjengelighet

• Endringer i livssyn

• Selvutvikling, ansvar for egen helse

• Spesialiseringen og teknologiseringen av den etablerte medisin

Den såkalte «grønne bølge» har sin grobunn i folks økende bevissthet om betydningen av å ivareta balansen og mangfoldet i naturen. At slike tanker også setter spor i folks måte å forholde seg til helse, sykdom og behandling på, er ikke til å undres over. I tråd med dette ser vi i dag en økende skepsis til tilsetningsstoffer i mat og øvrige miljøgifter som mennesker daglig utsettes for, og en søken etter det «naturlige» på en rekke områder, også når det gjelder helsespørsmål.

Økologisk tenkning innebærer en erkjennelse av hvordan individer, grupper og omgivelser spiller sammen, på lengere så vel som på kortere sikt. Tidlig på 1970-tallet knyttet Arne Næss den akademiske filosofi sammen med økologiske spørsmål i en dypøkologisk tenkemåte, også kalt «økosofi», hvor den grunnleggende tesen er at økonomiske vekst slik vi ser den i vår del av verden, ikke er forenlig med bevaring av økosystemet. Han etterlyste en mentalitetsendring, et totalsyn som går ut over de teknisk økonomiske betraktninger, og han ønsket å mobilisere til innsats. Erik Damman med bevegelsen «Fremtiden i våre hender» representerer på mange måter «økosofien» satt ut i praksis. Disse tankene kommer også til uttrykk i Brundtlandrapporten, hvor begrepet bærekraftig utvikling blir introdusert på den internasjonale dagsorden.

Det finnes imidlertid grupper, som for eksempel naturopatene og antroposofene, som har forfektet miljøbevissthet lenge før «økosofiens» tid. I slutten av forrige århundre fikk som nevnt ovenfor helsegymnastikken og den vegetariske livsstil mange tilhengere. Strømninger fra romantikken og oppblomstring av ny-religiøse retninger som teosofer, Christian Science og Swedenborgianere stod for noe av dette. Enkeltpersoner med overbevisninger om et sunt kosthold og hva det skulle innebære var også viktige faktorer. Sebastian Kneipp (1821-1897) begynte i 1848 med sine vannkurer, hydroterapien. Han brukte vann i kalde og varme bad i sin terapi. Han bestemte seg for å utvide sin terapi til områder som manipulasjon og kost, og dette førte til dannelsen av naturopati omkring 1900. Antroposofene har sin egen medisinske filosofi hvor man blant annet anbefaler biodynamisk dyrking og fraråder vaksinering, i det infeksjoner ses på som en måte å styrke kroppens eget immunforsvar. For mange andre har frykt for, eller erfaring med, bivirkninger av den moderne medisin ført til en søken etter mer «naturlige» legemidler og behandlingsmåter, men ikke alltid med den nødvendige oppmerksomhet for at også slike kan ha skadelige bivirkninger. Tabloidpressen spiller her en viktig rolle med sin i blant overdimensjonerte skremsel når det gjelder farer ved moderne medisin, og like store villighet til å slå opp ulike «mirakelkurer».

Kristendommen har, med unntak av enkelte kjerneområder, mistet mye av sitt grep på den norske folkesjelen. Sykdom fører ikke lenger så lett til tanker om Guds straff for synder, og troen på at bønner fører til helbredelse står også på vaklende grunn i dag. I stedet får vi tanker om egen skyld for sykdommer på grunn av «usunn livsførsel». Det hevdes at medisinen er blitt vår tids religionserstatning i søken etter evig liv. Kanskje fyller også alternativmedisinen litt av dette tomrommet? Mens den «grønne» bølge appellerer til «det naturlige», så kan sider ved alternativmedisinen muligens også fylle et behov for «det mystiske». Vi kan nevne akupunktur eller yoga med røtter i asiatisk filosofi, og den kontakt med islamske former for medisinsk tankegang vi etter hvert får gjennom innvandringen. Deler av den «grønne bølgen» kan trolig også føres tilbake til hippie-bevegelsen fra sent på 1960- og tidlig på 1970-tallet. Med sin hyldest til den hinduistiske guddom Krishna knyttes asiatisk filosofi og mystikk sammen med vestens «tilbake-til-naturen» ideologi. I vår tid ser vi hvordan New Age-bevegelsen gjenoppliver gamle religiøse former som ny-shamanisme, healing og meditasjon, og forener naturfolkenes «helhetlige» verdensbilde med en økologisk bevissthet, basert på blant annet «økosofi» og Gaia-teorien om at alt liv på jorden henger sammen slik at planeten oppfattes som én levende enhet.

Individualisme og tanken om selvrealisering er en del av vår moderne vestlige kultur, og nært knyttet sammen med dette er tanken om «ansvar for egen helse». Ut av denne springer kostholdsopplysning, trimbølger og slankekurer, men samtidig også håpet om en forlenget ungdom og tilnærmet «evig liv». Dette knytter seg igjen til «den grønne bølge» og redselen for giftstoffer samt kristendommens tap av terreng. Alternativmedisinen kommer her inn som en mulighet til selv å ta ansvar når skolemedisinen ikke strekker til. Det representerer også en frigjøring fra et hjelpeapparat som kan oppleves som avmaktsskapende og ansvarsfraskrivende.

Den økte internasjonalisering og reisevirksomhet som i dag finner sted i de brede lag av befolkningen, er også av betydning. Mennesker hører om, blir nysgjerrig på, og kanskje til og med eksponeres for alternativmedisinske tenkemåter og behandlingsformer. For eksempel er det sannsynlig at de gruppeturer Sosialistiske legers forening arrangerte til Kina på 1970-tallet var av betydning for at akupunktur senere har fått et fotfeste i norske medisinerkretser. Likeledes har såvel norske ungdommers eventuelle ønsker om å sitte ved indiske guruers føtter, som alvorlig syke menneskers anledning til å komme til utenlandske behandlingssteder blitt muliggjort ved rimelige flybilletter og økt informasjon.

Man må kunne anta at etableringen av alternativmedisinske behandlere i Norge i seg selv har en form for akselererende effekt. Tilgjengelighet fører til kunnskap og interesse for alternativmedisinske behandlingsformer. Mens alternativmedisinske behandlere tidligere først og fremst var et byfenomen, og de lokale folkemedisinere var mer benyttet på landsbygda, finner man i dag homøopater, soneterapeuter og lignende i nær sagt hvert utkantstrøk i landet vårt. For enkelte (kanskje særlig kvinner) i lokalsamfunn med få yrkesmuligheter, kan kanskje en alternativmedisinsk utdanning (som i noen tilfeller foregår ved flere kortere kurser) nettopp være et attraktivt alternativ til arbeidsløshet.

Den kanskje hyppigst brukte forklaring på alternativmedisinens fremvekst finner vi allikevel i egenskaper ved den etablerte naturvitenskapelig baserte medisin: dens økende spesialisering og vekt på teknologi, samt den moderne leges begrensede tid til den enkelte pasient. Manglende tid fører lett til utilstrekkelig informasjon - noe som har vist seg å være et hovedankepunkt i befolkningsundersøkelser om folks syn på helsetjenesten utenfor sykehus. En side av dette er at det lett bygges opp urealistiske forventninger til hva legen kan gjøre. Selve skolemedisinens vellykkethet på mange områder fører til økt etterspørsel etter helsetjenester på andre områder. Nær sagt ethvert avvik fra lykke kan nå defineres som sykdom, og en manglende evne eller vilje til å se døden eller det uhelbredelige i øynene kan føre til en søken etter alternativmedisinske behandlingsformer fra pasientens side. Den alternativmedisinske behandler ligger kanskje nærmere den gamle huslegen i sin interesse for ulike aspekter ved pasientens liv og bakgrunn, og i den tid som brukes ved den enkelte konsultasjon. Forklaringen knyttet til den moderne medisinens utilstrekkelighet kan ha mye for seg, men er alene ikke tilstrekkelig til å gi innsikt i den multifaktorielle prosess som ligger til grunn for alternativmedisinens vekst i Norge de siste tyve år.

4.8 Folkemedisinen i verden i dag

Den moderne, naturvitenskaplig baserte medisin har i dag en tilnærmet global utbredelse. Det finnes knapt et utkantstrøk eller folkegruppe som ikke på et eller annet tidspunkt har hatt kontakt med de hvite frakkene. Det kan være sporadisk, gjennom kortvarige vaksinasjonskampanjer finansiert av ulike donororganisasjoner, eller på mer regelmessig basis gjennom etablerte helseposter, sykehus eller mobile helsearbeidere. På denne måten har moderne medisin over alt i større eller mindre grad kommet i kontakt med både den etablerte etnomedisin i form av helbredere og noen steder læreseter, og den mer folkelige form slik den praktiseres av lekfolk. Utfallet av dette møtet har imidlertid vært ganske forskjellig fra sted til sted, men også med store likhetstrekk.

Syttitallets utviklingshjelp hadde en tendens til optimistisk å gå ut fra at bare man spredde det moderne medisinske budskap globalt, så ville folk endre de skikker som var uheldig for helsen og praktisere det som ut fra moderne medisinsk synspunkt var bra. Erfaringene har vist noe annet. Folkemedisinen har fortsatt, i kraft av sin kulturelle forankring, en sentral plass i menneskenes oppfatninger om sykdom og helse, og virker sammen medden moderne helseinformasjon inn på den forebyggende og behandlingssøkende atferd.

Samtidig med oppblomstringen av alternativ medisin i vår del av verden, har vi også sett en spredning av denne form for medisin til u-land. For eksempel kan man hos en moderne «tradisjonell» helbreder i Botswana finne urter fra Kina og homøopatiske midler fra Tyskland (bestilt per postordre gjennom sør-afrikanske aviser) i skjønn forening med selvplukkede urter, utskårede ben til å stille diagnose gjennom divinasjon (orakelsvar) og en moderne vibrerende elektrisk stol til å behandle «høyt blod». For den helbreder som integrerer disse ulike elementer i sin sykdomsoppfatning og behandlingspraksis, representer de ingen motsetning, men et supplement til hverandre.

Verdens Helseorganisasjon (WHO) har vært en sentral drivkraft i den globale spredning av naturvitenskaplig basert medisin, men har også etter hvert fått en (om enn liten) interesse for møtet med andre medisinske forståelsesmåter. Alma-Ata-deklarasjonen fra 1978 kom til å representere et sentralt veimerke i internasjonal helsetjeneste. I et møte med representanter fra 143 land ble det senere så kjente slagord «Helse for alle ved år 2000» skapt, og man vedtok de prinsipper som skulle ligge til grunn for utviklingen av en verdensomspennende plan for god primærhelsetjeneste. I artikkel VII nr. 7 i denne deklarasjonen står som følger:

«Primary health care relies, at local and referral levels, on health workers, including physicians, nurses, midwives, auxiliaries and community workers as applicable, as well as traditional practitioners as needed, suitably trained socially and technically to work as a health team and to respond to the expressed health needs of the community.»

Vi ser altså at Alma-Ata-deklarasjonen inneholder en klar oppfordring til samarbeid. Spørsmålet vi kan stille oss er på hvilke premisser dette skal skje. Er det snakk om et likeverdig samarbeid hvor de tradisjonelle utøvere skal få praktisere på egne premisser? Eller er det snakk om en form for «misjonsvirksomhet» hvor formålet er å gjøre dem til utøvere av den moderne medisin? Elementer i teksten til artikkel VII nr. 7 kan peke i retning av det siste.

WHOs arbeid for å fremme tradisjonell medisin har siden Alma-Ata-konferansen ligget til et eget kontor i hovedkvarteret i Genève, bemannet med kun en direktør og en sekretær, og med et meget beskjedent budsjett. Kontorets arbeid hviler på en rekke resolusjoner vedtatt i Verdens Helseforsamling (resolusjonene: WHA29.72, WHA30.49, WHA31.33, WHA40.33, WHA41.19), og har følgende prioriterte områder:

• Fremme samarbeid og integrasjon av tradisjonell medisin i medlemslandenes helsesystemer

• Lage retningslinjer for, og kvalitetssikre, trening og utdanning av tradisjonelle helsearbeidere

• Fremme registrering av tradisjonelle medisinplanter globalt

• Forskning og informasjonsformidling

De erfaringer man har høstet i dette arbeidet varierer mellom ulike land og temaområder. I land i Asia (for eksempel Kina og India), hvor den tradisjonelle medisin fra gammelt av har hatt en sterk posisjon og integrasjonsprosessen var kommet langt allerede før Alma Ata-konferansen, har kvalitetssikring, trening og forskning på effekt av medisinplanter hatt høyest prioritet. I Afrika sør for Sahara er det trening av tradisjonelle jordmødre som har hatt størst suksess. Med enkle midler og kortvarig opplæring har man oppnådd å høyne den hygieniske standard på hjemmefødsler mange steder og fått en markert nedgang i stivkrampe hos nyfødte. Når det gjelder samarbeid med de tradisjonelle helbredere, har erfaringene vært mer varierte. Det er blitt oppfordret til organisering av fagforeninger for helbredere og dialoggrupper hvor moderne og tradisjonelle helsearbeidere har møttes, men etter at den første entusiasmen har gitt seg har aktiviteten på disse felter avtatt mange steder. Helbredere er blitt brukt i AIDS-forebyggende arbeid, med vanskelig målbar effekt på epidemien. Hovedproblemet har trolig vært, som antydet tidligere, at helbrederne har følt at de ikke er blitt tatt alvorlig på egne premisser, men brukt til å fremme den moderne medisins budskap. Dermed har interessen for samarbeidet avtatt hos mange. Det har også vært et problem enkelte steder at de som har spilt en aktiv rolle i fagforeninger og dialoggrupper, ikke alltid har vært de som har sittet inne med den tradisjonelle medisinske kunnskap, men mer eller mindre nybegynnere som her har sett muligheten til en god levevei. Enkelte afrikanske land (for eksempel Tanzania og Botswana) har samlet inn og gjort forskning på effekt av medisinplanter, men enda er mye ugjort på dette området.

Det faktum at WHO hittil har holdt fast ved betegnelsen «tradisjonell» medisin har vært gjenstand for diskusjon. Fra antropologisk hold hevdes det at termen er misvisende i det den gir inntrykk av noe statisk, noe uforanderlig. I virkeligheten har også slike medisinske systemer stadig vært i endring, og denne prosessen er blitt ytterligere akselerert i møtet med moderne medisin. Et annet problem er avgrensningen til alternativmedisin. Det som er «tradisjonell medisin» i et land (for eksempel akupunktur i Kina) kan være «alternativ medisin» andre steder. Hvorvidt det faktum at WHO-kontoret for «tradisjonell» medisin inntil nylig har hatt få henvendelser fra industrialiserte land, og at regionalkontoret for Europa ikke har noe program for å følge opp resolusjonene vedrørende «tradisjonell» medisin skyldes betegnelsen, eller manglende interesse i disse landene, er det vanskelig å vurdere. I de senere år har man imidlertid opplevet at flere industrialiserte land har søkt råd i en prosess med å fremme samarbeid og eventuelt integrering mellom skolemedisin og alternativ medisin. Slik ser vi at Aarbakke-utvalgets mandat ikke er enestående for Norge, men ledd i en global prosess hvor det vi gjerne kaller «utviklingsland» til nå har tatt Verdens helseforsamlings resolusjoner mer på alvor enn i «industrialiserte land».

Referanser

Ackerknecht E.: A Short History of Medicine. The Johns Hopkins University Press 1982.

Alver B. G. og Selberg T.: «Det er mer mellom himmel og jord». Folks forståelse av virkeligheten ut fra forestillinger om sykdom og behandling. Etno-Folkloristisk institutt. Universitetet i Bergen. 1990.

Alver B.: Diagnostikk og forestillinger om sykdomsårsager i norsk folkemedisin. I Alver, B. G. og Selberg T.: ... enn all din kunskap drømmer om Horatio. Nye perspektiver i tradisjonsforskningen. Forlaget folkekultur 1990.

Anderson I. F.: Legene med pasientens øyne. Forbrukerrapporten, nr. 4:4-5: 1978.

Brundtland G.: Vår felles fremtid. Verdenskommisjonen for miljø og utvikling. Tiden Norsk forlag 1987

Bø O.: Folkemedisin og lerd medisin. Det norske samlaget 1972.

Coulter H.: Divided Legacy. Vol 1 & 2 A history of the Schism in Medical Thought. Vol 3 The conflict berween homoepathy and the American medical association. North Atlantic Books 1973.

Culpepper. Culpeppers Complete Herbal. English Bookprinting Limited. Særtrykk.

Damman E.: Fremtiden i våre hender: om hva vi kan gjøre for å styrke utviklingen mot en bedre verden. Gyldendal Norsk forlag 1974.

Danciger E.: The Emergence of Homoeopathy. Alchemy into Medicine. Century Paperbacks 1987.

Flagtower CD-rom: A History of Medicine. Flagtower 1996.

Goodrick-Clarke N.: Paracelsus, Essential Readings. Wellingborough. Thorsons Publishing 1990.

Ingstad B. og Møgedal S.: Samfunnsmedisin - Perspektiver fra utviklingslandene. Gyldendal 1992.

Ingstad B.: Healer, Witch or Modern Health Worker? The Changing Role of Ngaka ya Setswana. Jacobson-Widding A. og Westerlund D. (red): Culture, Experience and Pluralism. Uppsala Studies in Cultural Anthropology 1989.

Kleinman A.: Patients and Healers in the Context of Culture. University of California Press 1980.

Knight C. og Lomas R.: The Hiram Key.Mackays of Chatmam plc. 1996.

Kvamme O. J.: Innføring i alternativ medisin. Universitetsforlaget 1996.

Larsen Ø., Alver B., Munthe E.: Hjelp meg jeg har gikt. Holdninger og forventninger til skolemedisin og alternativ medisin. Johs. Nordals trykkeri 1984.

Leslie C.: Asian medical systems. A comparative study. University of California Press 1976.

Lovelock, J.: Vår levende jord. Dreyer 1990.

Manning C.A. og Vanrenen L. J.: Bioenergetic Medicines. East and West. Acupuncture and Homeopathy. North Atlantic Books 1988.

Medisinens historie. Notabene.

Næss A.: Økologi, samfunn og livsstil. Utkast til en økosofi. Universitetsforlaget 1974.

Reichborn-Kjennerud I. Vår gamle trolldomsmedisin I-V. Det Norske Vitenskapsakademi 1928-47.

Rey R.: The History of Pain. Harvard University Press 1995.

Robertson R.: Jungian Archetypes. Jung, Goedel, and the History of Archetypes. Nicolas-Hays 1995.

Schjelderup V.: Legekunsten på nye veier. Cappelens Forlag 1974.

Semb-Johansson A., Lund Hansen J. og Mysterud I.: Bred økologi. En tverrfaglig utfordring. Cappelen 1993.

Sivin N.: Huang ti nei ching. Loewe M. (red): Early Chinese Texts: A Bibliographical Guide. Early China Special Monograph series no. 2. The Society for the Study of Early China and the Institute of East Asian Studies. University of California Press 1993.

Syse A. Historiske streiflys på lege/pasientforholdet - medisinsketisk og rettslig. Kjønnstad A. og Syse A.(red.): Helseprioriteringer og pasientrettigheter. Gyldendal 1992.

Tranøy K. E.: Fra Filosofi til Fysiologi. Universitetsforlaget 1978.

Twentyman R.: The Science and Art of Healing. Billing and Son Ltd. 1989.

Wertheim M.: Pythagoras' Trousers. God, Physics, and the Gender Wars.Random House 1995.

Wood M.: The Magical Staff. The Vitalist Tradition in Western Medicine. North Atlantic Books 1992.

Aas K.: Trekk fra Medisinens utvikling i de siste 100 år. Fabritius Forlag 1963.