14 Hensyn, rettslig regulering og andre virkemidler vedrørende alternativ medisin

14.1 Hensyn av betydning for utvalgets vurderinger

14.1.1 Innledning

I dette kapitlet vil utvalget gjøre rede for de hensyn som gjør seg gjeldende ved vurderingen av om utøvelse av alternativ medisin bør underlegges særskilt regulering, eventuelt innlemmes i de regler som i dag gjelder helsepersonell, eller om reguleringen skal være begrenset til de generelle lovene om næringsvirksomhet og forbrukervern, samt straffelovgivningen. Disse hensynene vil samtidig ha betydning for vurderingen av eventuelle andre virkemidler for å styre bruken og utøvelsen av alternativ medisin.

Bortsett fra de begrensninger i retten til å ta syke i kur som følger av bestemmelsene i kvaksalverloven, er det i dag ingen særskilt regulering av alternativmedisinsk virksomhet, se nærmere punkt 10.4.

I dette kapitlet er formålet å beskrive de hensyn, det vil si de momenter og forhold, som har betydning for utvalgets vurderinger. De relevante hensynene vil i mange tilfeller stå i strid med hverandre i den forstand at de trekker i hver sin retning ved de konkrete vurderingene. Da vil utvalget måtte foreta en avveining eller prioritering basert på hvilken vekt som legges på de enkelte hensynene. Denne siste avveiningen er det ikke meningen å foreta her. Hvilke virkemidler som kan brukes for å ivareta de ulike hensynene, blir behandlet i punkt 14.2 og 14.3. Hvordan utvalget vektlegger de ulike hensynene, det vil si utvalgets prinsipielle vurderinger og hvilke løsninger utvalget går inn for, blir det redegjort for i kapittel 15.

De hensyn som har betydning for valg av offentlige styringsmiddel kan karakteriseres ved følgende stikkord: beskyttelse av pasientene og ivaretakelse av deres selvbestemmelsesrett, en effektiv og god helsetjeneste, herunder forutsigbarhet og sikkerhet ved bruk av behandlingstjenester, trygghet for at syke får nødvendig behandling, en god folkehelse, en rasjonell utnyttelse av samfunnets ressurser (god samfunnsøkonomi), samt behandlernes frie yrkesutøvelse. Utvalget vil i det følgende redegjøre noe nærmere for hva disse hensynene innebærer. Hensynene vil til en viss grad kunne overlappe hverandre.

14.1.2 Helsetjeneste, folkehelse og samfunnsøkonomi

God helse er ansett som svært viktig både for den enkelte og samfunnet som helhet. For å sikre befolkningen et godt helsetjenestetilbud, styrke folkehelsen, samt tilstrebe en hensiktsmessig og samfunnsøkonomisk utnyttelse av samfunnets ressurser, er det fire forutsetninger som må oppfylles.

For det første trenger helsemyndighetene pålitelig informasjon om helsetilstanden i befolkningen og bruken av helsetjenester. Dette er nødvendig for å kunne drive administrasjon og planlegging av helsetjenesten og forebyggende arbeid. I det etablerte helsevesenet er det opprettet ulike ordninger for å sikre nødvendig informasjonstilgang og sammenstilling av slike opplysninger, herunder smitteoversikter og statistikker over utviklingen av forekomsten av kreft og medfødte misdannelser. Videre får helsemyndighetene informasjon fra helsevesenet gjennom trygderefusjonsordninger og tilsynsvirksomheten. Tilsvarende informasjon om pasientbehandlingen er ikke tilgjengelig for alternativmedisinsk virksomhet. Dette vil kunne medføre mangelfull informasjon om befolkningens helsetilstand dersom store pasientgrupper bare oppsøker slik behandling uten at det etableres en form for formidling av pasientinformasjon til helsemyndighetene.

For det andre trenger helsemyndighetene de nødvendige virkemidler for å kunne iverksette tiltak for å forebygge sykdom. Innen det etablerte helsevesen er det satt i verk en rekke slike tiltak, herunder vaksineprogram, regelmessige helsekontroller, informasjonsvirksomhet og helseberedskap i krisesituasjoner, for eksempel ved alvorlige epidemier. I den grad befolkningen ikke fanges opp av disse tiltakene ved at de ikke oppsøker eller nås av det etablerte helsevesen, vil tiltakene få redusert effekt.

For det tredje må de undersøkelses- og behandlingsmetoder som benyttes, være effektive i den forstand at de må være gode redskaper for å avdekke hva som feiler pasienten og for å vite hva som skal til for å gjøre ham eller henne frisk. Det må med andre ord være god kvalitet på helsetjenestene. Dette vil igjen kunne forebygge nye sykdomstilfeller og bidra til god samfunnsøkonomi ved kortere sykefravær for den yrkesaktive del av befolkningen. Det må antas som utvilsomt riktig at dersom ulike metoder gir likeverdige resultat, må de metoder velges som påfører enkeltmennesker og samfunnet minst belastning og kostnader. Kvaliteten i det etablerte helsevesenet søkes i dag sikret gjennom utdanningssystemet for helsepersonell, autorisasjonsordninger, Statens helsetilsyn og fylkeslegenes tilsynsvirksomhet, helsetjenestenes internkontrollsystem og medisinsk forskning. Helsemyndighetene har i dag ikke tilsvarende virkemidler for å fremme eller kontrollere kvaliteten på alternativmedisinsk behandlingsvirksomhet.

For det fjerde bør metodene for forebygging, undersøkelse og behandling så langt som mulig være slik utformet at de ikke uten nærmere begrunnelse utvider rammene for helsetjenestens virksomhetsområde. De bør altså ikke medføre økt medikalisering.

14.1.3 Beskyttelse av pasientene og deres integritet

Som syk kan et menneske være spesielt sårbart. Den syke trenger behandling og trygghet for at behandleren på best mulig måte tar vare på ham eller henne. Med beskyttelse av pasientene siktes det til beskyttelse både mot skadelig og uforsvarlig behandling, mot økonomisk utnyttelse, samt beskyttelse mot uforsvarlig behandling av pasientopplysninger. Flere av disse hensynene står sentralt i helselovgivningen generelt, derunder i de krav som stilles til helsepersonells yrkesutøvelse.

Utfra ovennevnte hensyn er det innført en offentlig styring med helseutdanninger og yrkesutøvere innenfor det etablerte helsevesenet. Krav til kvalitativt innhold i en utdanning som innebærer opplæring i dokumenterte eller i alle fall forsvarlige undersøkelses- og behandlingsmetoder, har vært et sentralt argument for å regulere helsepersonellgrupper gjennom autorisasjon. Autorisasjonssystemet er nærmere beskrevet i punkt 10.3. Autorisasjonsordningene, herunder tittelbeskyttelsen, kan skape forutsigbarhet for pasienten og andre med hensyn til autorisert helsepersonells kompetanse og behandlingsmetoder. Tilsvarende system finnes ikke for alternativmedisinske behandlere. Dersom ikke autorisasjonsordningene utstrekkes til å omfatte også alternativmedisinske behandlere, kan pasienten derfor ha behov for på annen måte å bli gjort kjent med alternativmedisinske utøveres faglige kvalifikasjoner, herunder utdanning, etiske retningslinjer m.m.

Pasienter trenger også beskyttelse mot økonomisk utnyttelse. De former for økonomisk utnyttelse en pasient kan bli utsatt for, kan gjelde alt fra å bli forledet til å oppsøke behandlingstilbud som ikke virker, til utnyttelse som kan kategoriseres som økonomisk kriminalitet, for eksempel bedrageri, se nærmere punkt 10.6.6. Hensynet til å beskytte pasienten som forbruker mot økonomisk utnyttelse er ivaretatt gjennom den alminnelige forbrukerlovgivningen. Videre ivaretar straffebestemmelser mot økonomisk kriminalitet hensynet til beskyttelse mot de groveste formene for utnyttelse av pasienter. Både straffebestemmelsene og forbrukerlovgivningen vil etter omstendighetene kunne beskytte pasienter som oppsøker såvel skolemedisin som alternativ medisin. Autorisasjonsordningene for helsepersonell vil kunne beskytte mot økonomisk utnyttelse av pasienter i det etablerte helsevesenet gjennom den opplæring som gis, og ved at autorisasjonen kan trekkes tilbake i slike tilfeller. Alternativmedisinske utøvere er ikke regulert gjennom autorisasjonsordningen. Mulighetene for økonomisk utnyttelse er dessuten større i et helt privat helsemarked, hvor alternativ medisin i hovedsak foreløpig tilbys, enn i det offentlige helsevesen. Derfor synes behovet for beskyttelse mot økonomisk utnyttelse størst innenfor alternativ medisin.

Av respekt for pasienten og av hensyn til vedkommendes integritet bør pasienten bli informert om sin egen helsetilstand ved sykdom, hvilke helbredelsesmuligheter som finnes både innen skolemedisin og alternativ medisin, og hvordan han eller hun bør forholde seg til sin egen sykdom. Slik informasjon vil også indirekte kunne beskytte pasienten mot skadelig og uforsvarlig behandling. At slik informasjon blir gitt er viktig for at pasienten skal kunne hevde sine interesser, se også punkt 14.1.4.

Også når slik informasjon blir gitt, vil pasientene i mange tilfeller ikke selv ha mulighet til å vurdere om et behandlingstilbud vil virke etter sin hensikt eller ikke, eller om en behandler er kvalifisert til å forestå den aktuelle behandlingen. I slike tilfeller bør pasientene beskyttes mot behandlingsmetoder og utøvere som ikke tilfredsstiller rimelige kvalitetskrav. Størst er beskyttelsesbehovet for pasienter med alvorlige sykdommer som ikke kommer til egnet/relevant behandling, eller som kommer for sent til slik behandling. Pasienter trenger videre beskyttelse mot behandling som innebærer en utnyttelse av deres tid, og mot de forventninger som er investert i en behandling som ikke helbreder eller bedrer pasientens situasjon.

Av hensyn til pasientens integritet er det også viktig at behandleren, enten vedkommende er skolemedisiner eller alternativ medisiner, ikke «tråkker over pasientens terskel». Hvor terskelen går, vil variere fra pasient til pasient. Behandleren må altså utøve varsomhet når personlige forhold berøres. I den grad den anvendte behandlingsmetoden krever utstrakt kjennskap til hele pasienten og pasientens livsførsel, og ikke bare den syke kroppsdelen, desto viktigere er det å respektere pasientens integritet.

Beskyttelse mot uforsvarlig behandling av personopplysninger innebærer at informasjon som blir formidlet i en fortrolig behandlingssituasjon, ikke skal komme på avveie eller bli brukt i strid med forutsetningene ved innhentingen. Opplysninger om helseforhold, livsstil og nære mellommenneskelige forhold, som gjerne blir formidlet i en behandlingssituasjon, er av de fleste oppfattet som følsomme, dels svært følsomme. Beskyttelsesbehovet vil variere avhengig av om informasjonen nedtegnes, enten manuelt eller elektronisk, eller ikke.

14.1.4 Pasientens selvbestemmelsesrett/valgfrihet

Selvbestemmelsesretten, herunder friheten til å treffe valg av betydning for eget liv og egen helse, er i vårt samfunn regnet som en verdi i seg selv. Denne retten til autonomi har i de senere årene blitt tillagt stadig sterkere vekt i forholdet mellom pasient og helsevesen. Selvbestemmelsesretten må imidlertid være begrenset i situasjoner der pasienten ikke kan oppfattes å være kompetent i forhold til å ta behandlingsavgjørelser med alvorlige konsekvenser (barn, personer med alvorlige psykiske lidelser og alvorlig psykisk utviklingshemming, senil demente pasienter, bevisstløse eller sterkt svekkede pasienter m.v.).

Utviklingen med økt vektlegging på selvbestemmelsesretten er internasjonal, og det er en alminnelig oppslutning i biomedisinsk etikk om at en pasient i alle fall har «rett til å fravelge» en foreslått behandling, med mindre det foreligger hjemmel for tvangsbehandling, se punkt 10.5.2. Hvorvidt pasienten er gitt en «rett til å velge» behandling er mer uavklart fordi både helsevesenets ressurser og fagpersonenes autonomi vil måtte telle med i en avveining. Selvbestemmelsesretten, spesielt i behandlingssituasjonen, vil i mange tilfelle i realiteten være en medbestemmelsesrett sammen med behandleren, ettersom pasienten, naturlig nok, oftest vil være avhengig av sin behandlers vurderinger og råd.

Retten til selvbestemmelse ved at behandling i utgangspunktet bare kan skje dersom pasienten samtykker, er sterkt understreket i forslag til ny pasientrettighetslov, der kapittel 4 nettopp heter «Samtykke til helsehjelp». I § 4-1 første ledd i lovforslaget heter det:

«Helsehjelp kan bare gis med pasientens samtykke, med mindre det foreligger lovhjemmel eller annet gyldig rettsgrunnlag for å gi helsehjelp uten samtykke. For at samtykket skal være gyldig, må pasienten ha fått nødvendig informasjon om sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen.»

Friheten til å velge alternativmedisinske behandlingsformer, sammen med eller i stedet for helsetjenestens behandlingstilbud, vil kunne fremme den enkeltes ansvarsfølelse og mulighet for å gjøre noe med egen sykdom eller helse.

Selvbestemmelsesretten kan utløse et engasjement som på sitt beste mobiliserer krefter hos pasienten, og som kan ha positiv innvirkning på helbredelsen eller sykdomsforebyggingen.

Pasienter benytter i økende grad sin valgfrihet til å oppsøke alternativmedisinske behandlingsformer. På denne måten gir pasienter et signal til det etablerte helsevesenet om at det er sider ved virksomheten som ikke møter deres behov. Dette vil kunne gi grunnlag for nyttige korrektiver av det etablerte helsevesenet.

Selvbestemmelsesretten har for den enkelte også en omkostningsside, som innebærer økt risiko for å ta valg som kan medføre forverret helsetilstand eller manglende forbedring, samt økonomisk utnyttelse, se punkt 14.1.3. Fordi en pasient er mer utsatt enn en frisk person, vil det, avhengig av omstendighetene, være vanskelig for mange å overskue konsekvensene av egne handlingsvalg. I denne situasjonen er det særlig viktig å beskytte de forannevnte pasientgrupper som ikke kan oppfattes å være kompetente til å ta behandlingsavgjørelser med alvorlige konsekvenser.

Selvbestemmelsesretten innebærer også en økonomisk oppofring i den grad den benyttes til å velge alternativmedisinsk behandling. Samtidig setter utgiftene til slik behandling grenser for selvbestemmelsesretten, noe som i særlig grad gjør seg gjeldende i forhold til pasienter med kroniske sykdommer.

Valg innebærer konsekvenser, både medisinske og økonomiske. Pasientene må sikres best mulig informasjon, slik at de settes i stand til å danne seg et reellt bilde av de tilbud som finnes, samt konsekvenser, risiko for skader og bivirkninger og sannsynlighet for helbredelse/bedring ved de ulike tilbud. Dette er forutsetning for at de kan foreta «riktige» valg. Dette gjelder også for pårørende til «ikke-beslutningsdyktige» pasienter. Forståelig formidling av relevant informasjon er derfor en forutsetning for at valgmulighetene og selvbestemmelsesretten skal være reell.

14.1.5 Etableringsfrihet for behandlere

Etableringsfrihet for behandlere innebærer frihet til å tilby sine tjenester, og er en form for selvbestemmelsesrett for utøverne.

Ved utøvelse av alternativmedisinske behandlingsformer kan etableringsfriheten, sammenholdt med pasientenes valgfrihet, bidra til en naturlig framvekst av alternativmedisinske behandlingsmetoder («la hundre blomster blomstre»). Slik vil pasientene kunne hjelpes på en måte som det etablerte helsevesen ikke kan. Utprøving av nye behandlings- og forebyggingsmetoder av et mangfold av alternativmedisinske utøvere, vil kunne føre til at det samlede kunnskapstilfanget og erfaringsgrunnlaget om folks helse vil øke. Dette vil i sin tur eventuelt være til nytte både for den enkelte og for samfunnet som helhet, og vil på sikt også kunne tilføre skolemedisinen ny innsikt.

Etableringsfrihet kan også medføre at en rekke utøvere som ikke tilbyr forsvarlig behandling, vil tilby sine tjenester, med de konsekvenser det kan få for pasientene, se punkt 14.1.3. Hvorvidt slik virksomhet vil kunne opprettholdes over tid er usikkert, og det vil blant annet bero på om pasienter fortsatt oppsøker slike utøvere for behandling.

14.2 Oversikt over mulige rettslige reguleringsformer

14.2.1 Innledning

I de to etterfølgende punkter skal det gis en oversikt over mulige rettslige reguleringsformer såfremt utøvelse av alternativ medisin skal reguleres på en annen måte enn i dag. Også i dag foreligger et mangeartet reguleringssystem, noe som er nærmere beskrevet i kapittel 10. Her skal kort nevnes at det blant annet foreligger en særlig straffelov på dette området (kvaksalverloven fra 1936), bestemte regler som trekker grenser for lovlig annonsering og omsetting av naturlegemidler m.v. Det er videre i store trekk det alminnelige forbrukervernet som trekker opp grenser for utøvernes virksomhet, gjennom krav til lovlig markedsføring, prisfastsetting m.v. Ved skader kan alminnelige erstatningsrettslige bestemmelser komme til anvendelse.

I punkt 14.2.2 beskrives det som kan kalles negative virkemidler, det vil si sanksjoner som sikter mot å avgrense hvilke former for virksomhet som er anerkjent av samfunnet. I punkt 14.2.3 beskrives positive virkemidler, det vil si incitamenter som tar sikte på å anerkjenne eller oppmuntre til at bestemte typer virksomheter blir utøvet. Avveining av de ulike hensynene som er behandlet i punkt 14.1, ligger til grunn for valget av reguleringsformer. En økt vektlegging av pasienters selvbestemmelsesrett fører til behov for å foreta nye avveininger.

Det er også viktig å påpeke at det bare er rettslige (juridiske) reguleringsformer som behandles i de etterfølgende punkter. I avsnitt 14.3 behandles andre former for virkemidler. Disse kan ofte være mer virksomme, og derved ha en sterkere styringsfunksjon, enn de rent rettslige virkemidlene.

14.2.2 Negative reguleringsformer

14.2.2.1 Strafferettslige bestemmelser

Det er i dag nedfelt viktige straffebestemmelser i kvaksalverloven som systematisk hører til den spesielle straffelovgivningen. Loven setter begrensninger med hensyn til hvem som kan ta syke i kur, og fastsetter hvilke behandlingsmetoder som er forbeholdt leger og tannleger. Videre er det i loven oppstilt et rettslig monopol for behandling av nærmere bestemte sykdommer, se punkt 10.4.8. Disse bestemmelser er gitt ut fra hensynet til å beskytte pasientene, se punkt 14.1.3.

Utvalget slutter seg til departementets vurdering i høringsnotatet om ny helsepersonellov fra 1997 om at kvaksalverloven i dag er foreldet og derfor ble foreslått opphevet i samband med et eventuelt vedtak av ny lov om helsepersonell. Dette forslaget ble ikke fulgt opp av regjeringen i Ot.prp. nr. 13 (1998-99), og utvalget har derfor foretatt en ny vurdering av behovet for et strafferettslig vern av pasienters integritet, og viser til drøftingen av dette spørsmålet i punkt 15.2.

Brudd på medisinallovgivningen - herunder legemiddelloven - som regulerer omsetning m.v. av blant annet urter og naturlegemidler, er straffesanksjonert. Lovgivningen er nærmere beskrevet i punkt 10.7. Utvalget foreslår ikke endringer i denne lovgivningen.

Det er knyttet strafferegler også til flere andre lovbestemmelser som gir hjemmel for at tilsynsmyndigheter kan vedta forbud og gi pålegg, for eksempel i samband med markedsføring og prisfastsetting. Straff er stort sett bare aktuelt ved nekting av å etterkomme krav fra tilsynsmyndigheten. I denne lovgivningen fungerer derfor straffetruslene mer som et «ris bak speilet» enn som selvstendige straffebestemmelser. Bare bevisst krenking av lovoppstilte forbud eller gitte påbud vil bli straffeforfulgt. Advarsler og påbud om å endre praksis er de viktigste virkemidlene som tilsynsmyndighetene har til rådighet. Viktige bestemmelser i det alminnelige forbrukervernet som har denne form for straffetrusler, er nærmere beskrevet i punkt 10.6.3. Utvalget har heller ikke funnet grunn til å foreslå endringer i denne lovgivningen.

14.2.2.2 Erstatningsrettslige bestemmelser

Mens straffebestemmelser sikrer rettsordenen ved - gjennom straffetrussel - å påvirke mennesker til å overholde lover og regler, tar erstatningsretten sikte på å kompensere for person- og tingskader. Ansvaret for erstatningsoppgjøret pålegges en skadevolder som opptrer uaktsomt. Enkelte andre ansvarsgrunnlag kan også være aktuelle. Vilkårene for rett til erstatning er nærmere beskrevet i punkt 10.6.5. Erstatningsrettslige bestemmelser har, som strafferettslige bestemmelser, et allmennpreventivt formål - de skal hindre at uønskede eller skadelige handlinger begås - i tillegg til at bestemmelsene har en gjenopprettende funksjon i de konkrete skadetilfellene.

For at skadede pasienter alltid skal kunne oppnå den erstatning de eventuelt er berettiget til, er det viktig at yrkesutøvere har tegnet forsikring som dekker behandleransvaret. Dette er for eksempel utøvende leger og tannleger forpliktet til i medhold av de respektive profesjonslover. Utvalget har i tråd med dette, i samband med den foreslåtte registerordningen, foreslått at utøveren skal ha tegnet løpende ansvarsforsikring som vilkår for å kunne stå tilmeldt registeret, se punkt 15.3.

Pasienter som er til behandling hos alternativmedisinske utøvere, er ikke omfattet av bestemmelsene i Norsk Pasientskadeerstatning (NPE). I det lovforberedende arbeidet med en lovfesting av NPE-ordningen er virkeområdet foreslått utvidet, men ikke til å omfatte behandling hos alternativmedisinske utøvere. Utvalget finner at finansieringsformen av NPE-ordningen, og vanskeligheter forbundet med adekvansvurderinger og det objektive ansvaret, gjør at en slik eventuell utvidelse må utredes særskilt.

14.2.2.3 Tilbakekall av godkjenning, registerrett m.v.

En tredje sanksjonsmulighet overfor enkeltutøvere som opptrer i strid med fagetiske normer og opptrukne regelverk, er at vedkommende kan fratas goder som han allerede er tildelt og som gir visse rettigheter. For helsepersonell kan Statens helsetilsyn tildele advarsler og eventuelt tilbakekalle godkjenning eller autorisasjon.

Om enkelte alternativmedisinske utøvere blir godkjent som helsepersonell, vil også slik godkjenning kunne trekkes tilbake, se nærmere punkt 15.4. Også retten til å stå i det foreslåtte statlige registeret over alternativmedisinske utøvere, kan bli tilbakekalt. Etter utvalgets forslag vil dette skje dersom innsending av relevante papirer (forsikring m.v.) ikke skjer, eller ved at vedkommende utelukkes av sin faglige forening med rett til registrering. Dette skal skje ved grove brudd på det interne etiske regelverket.

Ettersom det ikke er så mange rettigheter som tildeles etter søknad, er det heller ikke så mange som kan tilbakekalles på denne måten. Her vil det være et skille i forhold til offentlig godkjent helsepersonell. Alternativmedisinske utøvere har en generell etableringsrett uavhengig av noen godkjenningsordning. Helsepersonell har også dette, men i den utstrekning godkjenningen er trukket tilbake, kan vedkommende ikke bruke beskyttet tittel eller utføre arbeid som er forbeholdt godkjent helsepersonell, uten å komme i strid med loven.

14.2.2.4 Tilsyn med faglig virksomhet

Både privat og offentlig virksomhet innenfor det etablerte helsevesen er undergitt offentlig tilsyn, slik det er beskrevet i punkt 10.6.2.1 og 10.6.2.2. Som en del av sin tilsynsvirksomhet, undersøker Statens helsetilsyn og fylkeslegene også saker som gjelder alternativmedisinsk virksomhet selv om det ikke er lovfestet at det skal føres slikt tilsyn, se punkt 10.6.2.3. En reguleringsform som kan benyttes for å oppnå mer styring med alternativmedisinske behandleres virksomhet, er å opprette en tilsynsordning som både veileder og fører kontroll, gir pålegg og behandler klager over virksomheten. En slik tilsynsfunksjon kunne legges til de eksisterende helsetilsynsmyndigheter eller til et særskilt organ.

Dersom grupper av alternativmedisinske behandlere undergis godkjenning som helsepersonell etter helsepersonelloven, se punkt 15.4.3, vil de automatisk undergis den etablerte tilsynsordning.

I og med at utvalget ikke foreslår noen særskilt godkjenningsordning for alternativmedisinske behandlere, finner det heller ikke grunnlag for å innføre en særskilt tilsynsordning. Utvalget finner heller ikke grunn til å utvide og formalisere det tilsyn Statens helsetilsyn og fylkeslegen fører med alternativmedisinske utøveres virksomhet. I tråd med det som følger av punkt 15.3 om en registerordning for utøvere av alternativmedisinsk behandling, finner utvalget at kontrollen med slik virksomhet bør ivaretas av yrkesorganisasjonenes selvjustis. De foreninger som godkjennes av departementet etter den foreslåtte registerordning, vil ha etiske regler og en ordning for behandling av disiplinærsaker. Se også punkt 10.6.4 om yrkesgruppenes interne kontroll. Det generelle forbrukervern ivaretas av markedsføringsloven og pristiltaksloven og de organer som forvalter disse lovene, se punkt 10.6.3.

14.2.3 Positive reguleringsformer

14.2.3.1 Rett til registrering, mulighet for godkjenning m.v. av utøvere

Det kan i lov, eller med hjemmel i lov, vedtas å opprette offentlige registrerings- og godkjenningsordninger for å sikre pasientene og for gi bestemte utøvere en viss anerkjennelse. Utvalget har vurdert slike ordninger nærmere i punkt 15.3 og 15.4.

14.2.3.2 Rett til økonomisk tilskudd til pasient, utøver eller virksomhet

Det kan i lov, eller med hjemmel i lov, vedtas å gi rett til økonomisk tilskudd, enten til pasienter (for eksempel ved refusjon fra folketrygden), eller som støtte til utøver eller virksomhet over helsebudsjettet.

Utvalget har vurdert refusjonsordning nærmere i punkt 15.5. Utvalget drøfter ikke andre lovbestemte finansieringsordninger nærmere idet det samlede utvalg ikke finner det riktig å fremsette forslag om slike ordninger.

Utvalget foreslår derimot at det settes av midler for blant annet å stimulere til nye samarbeidsformer mellom helsepersonell og alternativmedisinske utøvere, se punkt 14.3 og 15.6. Videre bør forskningsvirksomheten på dette feltet utvikles, noe som også krever økte bevilgninger, se punkt 13.5, 14.3 og 15.6.

14.2.3.3 Rett til behandling

Utvalget finner ikke at det bør lovfestes noen egen bestemmelse om at pasienter skal ha rett til behandling hos alternativmedisinsk behandler. I situasjoner utenfor helseinstitusjonene vil pasientene ha frihet til å velge alternativmedisinsk behandling. Etter utvalgets forslag om å begrense virkeområdet for straffebestemmelser rettet mot behandlere som ikke er helsepersonell, vil pasientenes reelle valgfrihet av terapiformer øke, se nærmere punkt 15.2.

Etter kommunehelsetjenesteloven har enhver rett til «nødvendig helsehjelp». Uttrykket tolkes snevert, og det er i dag utvilsomt slik at det er hjelp fra den etablerte kommunehelsetjenesten som pasienten har krav på, eventuelt at kommunen sikrer annen kvalifisert hjelp for å dekke behovet for helsehjelp. Utvalget foreslår ingen endringer i denne avgrensningen.

Det foreligger ikke en uttrykkelig lovfestet rett til sykehusbehandling utover øyeblikkelig hjelp. For pasienter som er innlagt i helseinstitusjoner (sykehus og sykehjem), kan det ha vært vanskelig å fortsette med alternativmedisinsk behandling pasienten tidligere har mottatt, og eventuelt få tilgang på slik behandling når det er ønsket. Utvalget vil understreke at pasienter i utgangspunktet har frihet til å anvende alternativ medisin. Det finnes ikke mange eksempler på fungerende samarbeidsformer mellom det etablerte helsevesen og alternativmedisinske utøvere. Utvalget mener at mulige samarbeidsproblemer i dag mest hensiktsmessig kan løses ved lovbestemmelser, og viser til virkemidlene foreslått i punkt 15.6. En eventuell rettighetsfesting vil også komme i konflikt med de alminnelige ansvarsreglene i helselovgivningen.

14.3 Andre virkemidler enn rettslig regulering

14.3.1 Innledning

I punkt 14.2 har utvalget gitt en oversikt over mulige former for rettslig regulering av alternativ medisin. Utvalget har i tråd med mandatet også vurdert andre virkemidler enn rettslige: pedagogiske, organisatoriske og økonomiske virkemidler. Formålet må i hovedsak være å styrke pasientenes og andres valgmuligheter med hensyn til behandlingstilbud, og muligheten til å foreta overveide valg. Dette kan gjøres ved å øke og spre kunnskap om alternativ medisin.

Det kan være et spørsmål om alle tiltak som omtales her, strengt tatt kan kalles offentlige virkemidler. Den offentlige styringen vil være varierende og i noen henseende begrenset. Av hensyn til en samlet oversikt er imidlertid også disse tatt med under dette punktet. Ofte vil tiltak av pedagogisk eller organisatorisk art måtte kombineres med tilskudd av økonomiske midler eller rettslige virkemidler for å kunne gjennomføres.

De konkrete eksemplene på mulige virkemidler som skisseres, er i tillegg til forslag fra utvalgsmedlemmene basert på innspill fra alternativmedisinske fagmiljøer i forbindelse med en henvendelse fra utvalget i august 1998 der det ble bedt om konkrete innspill til andre former for virkemidler enn rettslig regulering. Noen ideer er også hentet fra besvarelser av spørreskjemaene som utvalget sendt ut sommeren 1997, se kapittel 11.

14.3.2 Pedagogiske virkemidler

Den økte bruken av alternativ medisin innebærer at såvel pasienter, helsepersonell, alternativmedisinske utøvere som politiske og administrative beslutningstakere har behov for økt kunnskap om alternativ medisin som grunnlag for sine handlinger og avgjørelser på dette området. Med pedagogiske virkemidler menes her konkrete tiltak for å gi befolkningen tilgang på informasjon om alternativ medisin, og tiltak i forbindelse med utdanning av utøvere som skal gi eller gir helsehjelp. Formidling av informasjon om alternativ medisin forutsetter at det foreligger - eller kan innhentes - kunnskap/viten om alternativ medisin. Dette henger derfor nært sammen med forskning og forskningsaktivitet innen alternativ medisin.

I det følgende omtales fire mulige tiltak for å øke kunnskap om alternativ medisin: 1) å opprette en «informasjonsbank« som inneholder den til enhver tid eksisterende informasjon om alternativ medisin, 2) å igangsette forskningstiltak: muligheter til å undersøke og etterprøve behandlingsmetoder/teorier, 3) å sørge for aktiv informasjonsspredning, undervisning og alminnelig opplysning og 4), å tilby alternativmedisinsk utdanning, innføre spesialistgodkjenning og tilrettelegge for praksisbesøk.

14.3.2.1 «Informasjonsbank»

Kunnskap og informasjon om de alternativmedisinske behandlingsformer som tilbys i Norge i dag, hvordan de virker, i hvilken grad behandlingsformen er dokumentert med hensyn til effekt og bivirkninger, og hvilke kvalifikasjoner utøverne av forskjellige behandlingsformer har, er i dag fragmentert og vanskelig tilgjengelig. Det finnes ingen samlet tilgjengelig bibliotektjeneste for fag- og forskningslitteratur på dette området som man kan henvende seg til for å få informasjon. Informasjon om alternativ medisin i offentlige styringssystemer, i helsevesenet og blant befolkningen for øvrig må også sies å være tilfeldig og begrenset.

Det kan vurderes å opprette en «informasjonsbank» som har to hovedoppgaver: 1) å samle informasjon om alternativ medisin og 2) å gjøre den tilgjengelig for alle. En slik «bank» kan bidra til øket kunnskap om og innsikt i alternativ medisin. På den måten kan man styrke seriøsiteten i de vurderinger som gjøres med hensyn til bruk av alternativ medisin. Dette vil gjøre seg gjeldende på alle nivåer, fra politiske prioriteringer, samarbeidssituasjoner i helsevesenet m.v. til pasientens selvbestemmelse og samtykke.

Et spørsmål vil være hvem som skal ha ansvar for en slik «informasjonsbank». Dens formål tilsier at ansvaret bør tilligge det offentlige. Oppgaven kan ivaretas på flere måter. Det kan overlates til en privat organisasjon eller utdanningsinstitusjon å utøve denne funksjonen, oppgaven kan legges til et offentlig organ, eller det kan opprettes en selvstendig enhet.

Organisasjoner for alternativmedisinske utøvere er trolig de største bidragsytere i dag når det gjelder informasjon om alternativ medisin. Det er også først og fremst her kunnskapen finnes. Å legge en slik «informasjonsbank» til organisasjoner eller skoler knyttet til bestemte retninger av alternativ medisin, kan imidlertid svekke tilliten til at informasjonen vil være nøytral og objektiv. Dette, sammenholdt med at slik informasjon bør være en del av det offentliges innsikt i og oversikt over behandlingstilbud til pasienter, kan tale for at oppgaven utføres i offentlig regi. Det må vurderes nærmere hvor det vil være hensiktsmessig å legge en slik informasjonsoppgave. Institusjoner som kan vurderes, er for eksempel Universitetsbiblioteket, Statens helsetilsyn og Senter for medisinsk metodevurdering. Dersom det opprettes et eget institutt eller senter for alternativ medisin bør det vurderes om denne oppgave kan ivaretas der, se punkt 14.3.2.2.

14.3.2.2 Forskningstiltak

Alternativmedisinske metoder har i relativt liten grad vært gjenstand for forskning i Norge. For en rekke alternativmedisinske behandlingsformer synes det å foreligge lite materiale vedrørende dokumentasjonen av effekt og bivirkninger, se kapittel 13. Hovedmålene for forskning innen alternativ medisin bør være de samme som for skolemedisin. Disse er blant annet å fremskaffe ny viten, nye metoder og å skaffe kunnskap om effekt av behandling og eventuelt virkningsmekanismer. Det er av interesse, såvel for brukere og utøvere som for samfunnet ellers, å få større innsikt i effekt og mulige bivirkninger ved bruk av alternativmedisinske terapiformer. Dessuten kan det være av samfunnsmessig interesse å få vurdert kostnadseffektivitet av tiltak både sett i forhold til behandlingsformer som anvendes i skolemedisinen, og i forhold til lidelser hvor skolemedisin i dag ikke har effektiv behandling å tilby.

Sentralt i forslag som er kommet fra alternativmedisinske fagmiljøer, står forskjellige former for forskningssamarbeid, eksempelvis effektstudier av alternativmedisinsk behandling som gjennomføres innenfor sykehussystemet. Videre er det foreslått forskningssamarbeid som går ut på å sammenligne resultatene når pasientene mottar skolemedisinsk og alternativmedisinsk behandling for samme diagnose. Slike komparative studier må også kunne ta for seg forhold av betydning for allmenntilstanden og langsiktige virkninger av behandlingen.

På grunn av alternativmedisinens egenart kan det være aktuelt å utprøve andre forskningsstrategier enn de som tradisjonelt har vært benyttet i medisinsk forskning, og ta i bruk et bredt spekter av forskningsmetoder. En forutsetning for å benytte offentlige midler til forskning i alternativ medisin, må være at den holder et akseptabelt vitenskapelig nivå. Det innebærer at kvaliteten på forskningen må sikres.

De tradisjonelle vitenskapene som medisin, psykologi og samfunnsfag har egen forskerutdanning. I tillegg gis det relativt omfattende undervisning i forskningsmetode og gjennomføring av forskningsprosjekter i den ordinære utdanningen. I dag må det sies å være liten grad av forskningskompetanse blant de fleste utøvere av alternativ medisin. Det må derfor vurderes hvem som bør drive forskning innen alternativ medisin, om det skal gjøres i regi av etablerte forskningsmiljøer eller om det skal opparbeides egen forskningskompetanse blant alternativmedisinske utøvere. Eventuelt kan det bygges opp miljøer med egen og tilstrekkelig forskningskompetanse med forskere fra ulike fagområder. Det kan gjøres ved å opprette et eget institutt eller senter for alternativ medisin. Forutsetningen må være at det er tilstrekkelig vitenskapelig kompetanse i Norge til å etablere et vitenskapelig miljø på feltet.

14.3.2.3 Aktiv informasjonsformidling

Som nevnt under punkt 14.3.2.1 kan det eventuelt etableres en offentlig «informasjonsbank» med informasjon om alternativ medisin, blant annet dokumentasjon vedrørende effekt og bivirkninger av alternativmedisinske behandlingsmetoder.

En annen side av informasjonsspørsmålet er hvordan denne kunnskap skal bringes ut til befolkningen og helsevesenet. Det gjelder både informasjonstjeneste ved leilighetsvise henvendelser og mer systematisk opplæring, samt spørsmålet om det offentlige skal ha ansvar for aktiv informasjonsspredning til befolkningen. Om opplæring, se punkt 14.3.2.4.

I tillegg til å ha en tilgjengelig «informasjonsbank», kunne det offentlige påta seg et ansvar for å utarbeide og formidle informasjonsmateriell om alternativ medisin for helsepersonell, brukere, offentlige institusjoner og andre.

For å ivareta et slikt informasjonsansvar, kan det opprettes et eget kontor eller enhet med hovedansvar for informasjon om alternativ medisin, eller oppgavene kan legges til en annen institusjon. Grunnlaget for å utføre disse oppgavene er så nært sammenvevd med den kunnskap som samles i en eventuell «informasjonsbank», og den kunnskap som genereres ved forskning, at det bør vurderes om informasjonsformidling bør legges til «informasjonsbanken» og/eller et institutt eller senter for alternativ medisin, se punkt 14.3.2.2.

En mulig løsning for å spre informasjon om alternativ medisin, kan være å opprette et informasjonsutvalg. Dette utvalget kan sammensettes av representanter fra forskjellige fagfelt og få et ansvar for å formidle kunnskap om alternativ medisin. Det bør også vurderes om informasjonsansvaret skal tillegges et sentralt forvaltningsorgan, mens «informasjonsbanken» legges til et selvstendig organ. På denne måten kan det etableres et hensiktsmessig skille mellom ansvaret for å bringe informasjonen aktivt ut til befolkningen og ansvaret for å samle informasjon om alternativ medisin og yte service ved henvendelser fra befolkningen.

14.3.2.4 Utdanning, praksisbesøk og spesialistgodkjenning

Alternativmedisinsk utdanning er i dag basert på private initiativ. Det gjelder også evaluering av utdanningen. Dette styres av de frie markedskrefter: tilbud og etterspørsel. Det blir derfor i hovedsak opp til den enkelte å vurdere om studietilbudene er seriøse. Noen foreninger og forbund tar en viss styring ved å stille krav til utdannelsen. Dette skjer både nasjonalt og internasjonalt. Det er et spørsmål om den offentlige innsats på dette området primært skal rettes mot å utvikle alternativmedisinske utøvere som egne profesjoner, eller om den offentlige innsats skal prioritere spesialisering i alternativ medisin for helsepersonell. Det første vil kunne bidra til oppbygning av sterke og særskilte fagkretser innen alternativ medisin, mens det i sistnevnte situasjon vil være et supplement til den skolemedisinske opplæring. En evaluering av alternativmedisinske utdanninger med sikte på offentlig innsats og styring, vil kreve en særskilt utredning.

Som nevnt i kapittel 9, har noen offentlige helseutdanningsinstitusjoner tatt inn noe informasjon om alternativ medisin i sine fagplaner, men det finnes i dag ikke noe offentlig tilbud om opplæring i alternativmedisinske behandlingsmetoder.

Et spørsmål er om det er ønskelig at helseutdanninger skal lære opp studentene i alternativ medisin, og hvordan det i tilfelle skal tilrettelegges: ved generell informasjon om alternativ medisin, eller som inngående kunnskap om spesifikke virkningsmekanismer, metoder og behandlingsformer.

Dersom omfattende opplæring om alternativ medisin skal få plass i nåværende utdanninger, vil det gå på bekostning av andre fag. Et alternativ er å tilby slik undervisning som valgfag eller som etterutdanning for helsearbeidere.

Flere alternativmedisinske skoler baserer seg hovedsakelig på utdannet helsepersonell og krever en medisinsk grunnutdanning for opptak (se kapittel 8). Det kan vurderes om alternativ medisin, eller spesielle alternativmedisinske behandlingsformer, kan gjøres til egen spesialitet for leger. Helsemyndighetene vil i såfall fastsette krav til utdanningen og andre vilkår for spesialistgodkjenning. Det kan også vurderes å godkjenne alternativ medisin som spesialutdanning for sykepleiere, fysioterapeuter og annet helsepersonell.

Praksisbesøk eller praksisperioder hos alternativmedisinske utøvere kan inngå som en del av grunnutdanning eller etterutdanning for helsepersonell. Det kan også tilrettelegges for praksisbesøk ved legekontor, helsestasjoner og andre deler av helsetjenesten i forbindelse med alternativmedisinsk utdanning.

Dette kan stimulere til økt forståelse og kunnskap. Imidlertid må slike ordninger alltid bero på en avveining av ulike hensyn. Her må hensynet til å benytte ressurser på å forsøke å oppnå gjensidig forståelse, blant annet avveies mot hensynet til å bruke disse ressurser til behandling av klienter.

14.3.3 Organisatoriske virkemidler

Alternativ medisin utøves i første rekke utenfor det tradisjonelle helsevesen, selv om enkelte metoder benyttes av helsepersonell, også på sykehus.

Spørsmålet er om det bør tas i bruk organisatoriske virkemidler for å gi alternativ medisin større plass i helsevesenet eller om en eventuell plass i helsevesenet skal skje ved en naturlig utvikling.

Med manglende oversikt og begrenset kunnskap kan det være betenkelig å pålegge helsevesenet bestemte organisatoriske tiltak for å gi alternativ medisin større betydning.

At mange pasienter i dag benytter skolemedisinsk og alternativmedisinsk behandling samtidig, og gir uttrykk for at de ønsker tiltak for å bedre kommunikasjon og samarbeid mellom de medisinske retningene (se kapittel 11), kan på den annen side være et argument for å påvirke organisatoriske forhold. Man kan tenke seg tiltak som først og fremst legger til rette for at pasienter kan benytte den med- og selvbestemmelsesrett de har i dag (jf. punkt 10.5 og 15.1.3).

I dag eksisterer til dels betydelig skepsis mellom utøvere av de forskjellige medisinske retninger, og det vil kunne være uheldig å tvinge disse til et samarbeid som ikke føles naturlig. Et argument mot å pålegge samarbeid, er at effekt av alternativmedisinsk behandling bare i begrenset grad er påvist. Dette kan tale for at samarbeidet bør baseres på frivillighet.

Konkrete forslag kan være samarbeidsprosjekter i form av tverrfaglige sentra i primærhelsetjenesten og «grønne paviljonger» på sykehus. Med «grønn paviljong» menes en enhet hvor pasientene kan tilbys alternativmedisinsk behandling. Resultatene kan evalueres, og det kan settes opp pilotforsøk for å måle effekter. Mer formaliserte samarbeidsformer mellom alternativ medisin og skolemedisin kan også vurderes.

Det kan igangsettes samarbeidsprosjekter på ulike nivåer: mellom enkeltaktører, i institusjonshelsetjenesten og på nasjonalt plan. Det kan være aktuelt å oppfordre til prøveprosjekter i regi av offentlige myndigheter (kommuner og fylkeskommuner), av helsevesenet og i regi av enkeltutøvere med enten skolemedisinsk eller alternativmedisinsk bakgrunn.

14.3.3.1 Samarbeid lokalt

Ved at utøvere av alternativ medisin og utøvere av skolemedisin «møtes», gis de mulighet til gjensidig kunnskapsutveksling. Dette kan anspore til samarbeid. Det kan organiseres fora for alternativmedisinske utøvere og personell i det offentlige helsevesenet for utveksling av erfaringer og kunnskap.

Kontorfellesskap mellom utøvere av skolemedisin og av alternativ medisin kan også bidra til å bedre kommunikasjon, gi økt kunnskap om andre behandlingsmetoder, stimulere til samarbeid og gi pasientene trygghet. Dette forutsetter vilje til å anerkjenne hverandres virksomhet. En fare med dette er at ikke-dokumenterte metoder kan gis større legitimitet utad enn det kan være grunnlag for.

14.3.3.2 Samarbeid i institusjon

Noen pasienter ønsker besøk av alternativmedisinsk behandler under sykehusopphold. Dette synes å ha forekommet i relativt liten grad, men enkelte sykehus har tillatt for eksempel akupunktør og healer å behandle inneliggende pasienter.

Besøk av alternativmedisinske behandlere kan også være aktuelt i andre institusjoner som sykehjem og rehabiliteringsinstitusjoner.

Pasientenes ønsker kan imøtekommes ved at det i større grad enn tidligere gis adgang til at alternativmedisinske utøvere som pasientene selv engasjerer, kan behandle pasientene under institusjonsoppholdet. Helsemyndighetene kan gi pålegg om eller oppfordre til slik praksis. En annen mulighet er at institusjonene knytter til seg rådgivere og samarbeidspartnere med kunnskaper for eksempel innen urtemedisin og akupunktur.

En videre utvikling av bruk av alternativ medisin i institusjon kan være å opprette en egen avdeling i sykehus hvor pasientene primært får alternativmedisinsk behandling. Dette vil lette tilgjengeligheten av slik behandling for innlagte pasienter, og det gir anledning til bedre kommunikasjon og kontakt mellom det skolemedisinske sykehuspersonalet og de alternativmedisinske utøverne. Dessuten kan resultatet fortløpende evalueres og danne grunnlag for et forskningssamarbeid. Eksempel på et slikt prosjekt kan være at man ved en kreftavdeling på et av sykehusene tilbyr pasientene alternativmedisinsk behandling.

Et tiltak som kan være aktuelt både i og utenfor institusjon, er å organisere hospiteringsordninger, ved at helsepersonell gis anledning til å hospitere hos alternativmedisinske utøvere, og alternativmedisinske utøvere gis anledning til å hospitere i helsevesenet.

14.3.3.3 Samarbeid om folkehelsen

Som en del av det forebyggende helsearbeid, gis det folkeopplysning om blant annet hygiene og kosthold. Som kapittel 6 viser, legger mange alternativmedisinske terapiformer avgjørende vekt på livsstil og kosthold som grunnlag for sunnhet og helse, og har på dette grunnlag opparbeidet kunnskaper som kan benyttes mer målrettet enn det gjøres i dag i offentlig helsearbeid. Det gjelder både generell kunnskap om forhold som har innvirkning på helsen, men også mer spesifikk kunnskap og metodikk for planmessig og systematisk oppfølgning i behandlingsøyemed. I tillegg til råd om kosthold benyttes tilskudd av vitaminer og urter, og råd om eliminering av skadelige elementer i omgivelsene. Den vekt mange alternativmedisinske terapiformer legger på kosthold, vitaminer og mineraler, kan være en årsak til en øket bevissthet blant skolemedisinere og i befolkningen for øvrig. Uansett er disse forhold blitt tillagt større betydning de senere år i skolemedisinen og offentlig helsearbeid. Det kan derfor være aktuelt å tilrettelegge for et mer systematisk samarbeid mellom skolemedisinen og alternativ medisin for at kunnskap om kosthold og livsstil skal komme befolkningen til gode.

14.3.4 Økonomiske virkemidler

En rekke av de tiltakene som er nevnt ovenfor, vil være ressurskrevende. Økonomisk støtte fra det offentlige vil kunne muliggjøre nye prioriteringer og realisering av ideer. Økonomisk støtte kan forplikte til mer formalisert utveksling og samarbeid.

Økonomisk støtte kan gis i mange former. Her omtales kun økonomiske støtteordninger som ikke innebærer en lovbestemt rettighet til tilskudd. Rett til økonomisk tilskudd til pasient, utøver eller virksomhet, som er rettslige reguleringsformer, er omtalt i punkt 14.2.3.2. Refusjon etter folketrygdloven i forbindelse med behandling hos alternativmedisinske utøvere er dessuten nærmere drøftet i punkt 15.5.

14.3.4.1 Tilskudd til kommuner og fylkeskommuner

Hovedprinsippene i den offentlige finansieringen av helsetjenester i Norge er rammetilskuddsordninger kombinert med øremerkede tilskudd og ulike former for stykkpris- eller innsatsrelaterte tilskudd. Øremerkede tilskudd benyttes av staten når man ønsker å oppnå spesiell innsats på et nærmere bestemt område.

Tilskuddene til kommuner og fylkeskommuner utbetales dels direkte som følge av overføringer fra statsbudsjettet, dels etter innsendt regnskap som dokumenterer gjennomførte aktiviteter.

En mulighet er at det iverksettes stimuleringstiltak i form av øremerkede tilskudd for å få til samarbeid mellom alternativmedisinske miljøer og skolemedisinske miljøer. Tildelte midler kan styres lokalt, eller kommuner og fylkeskommuner kan søke om midler for å gjennomføre samarbeidsprosjekter eller andre forsøksordninger. For eksempel kan kommunal og fylkeskommunal helsetjeneste som forsøksordninger ta i bruk tjenester fra alternativmedisinske utøvere i sykehjem eller sykehus. I tillegg kan slike midler eventuelt brukes til dekning av kostnader knyttet til samarbeidsfora mellom det etablerte helsevesen og alternativmedisinske utøvere.

14.3.4.2 Tilskudd til allmenne informasjonstiltak

De informasjonsoppgaver som er nevnt i punkt 14.3.2, er ressurskrevende. Kostnadene knyttet til slike funksjoner vil avhenge av hvilke konkrete oppgaver som skal gjennomføres, og hvor funksjonen plasseres. Hvis slike tiltak skal gjennomføres må det bevilges midler over statsbudsjettet til opprettelse og drift av institusjoner eller enheter i eksisterende offentlige institusjoner, eller som tilskudd til private organisasjoner som påtar seg i utføre oppgavene.

14.3.4.3 Tilskudd til forskningsformål

De offentlige midler som i dag er avsatt til forskning om alternativ medisin, forvaltes av Norges forskningsråd. Midlene tildeles av et programstyre etter vurdering av innsendte søknader.

Dersom det skal avsettes mer midler til forskning innen alternativ medisin, kan dette gjøres på forskjellige måter. En mulighet er å øke de midler som administreres av Norsk Forskningsråd. Dette vil gjøre det mulig for flere forskere og flere miljøer å gjennomføre forskning på feltet. Midler kan også brukes til å etablere og drive et forskningssenter eller -institutt, jf. punkt 14.3.2.2.

14.3.4.4 Tilskudd til samarbeid mellom helsevesenet og alternativmedisinske behandlere

I tillegg til de typer tilskudd og bevilgninger som er nevnt ovenfor, kan det vurderes om det skal gis tilskudd til andre typer samarbeidsprosjekter mellom helsevesenet og alternativmedisinske behandlere. Det kan opprettes en «pott» hvorfra øremerkede tilskudd kan tildeles etter nærmere søknad. Midlene kan for eksempel fordeles av Sosial- og helsedepartementet. Denne type tilskudd kan gis til varierte former for prosjekter. Det kan settes krav om at minst en alternativmedisinsk og en skolemedisinsk utøver er aktivt med i prosjektet. Dessuten kan det være et krav om evaluering etter at prosjektet har løpt en periode.