2 Status, beskatning og bestandsregulering hos laks

Tor G. Heggberget (NINA), Lars P. Hansen (NINA), Jens Chr. Holst (HI) og Eyvin Sølsnæs (Fylkesmannen i Sogn- og Fjordane)

2.1 Innledning

2.1.1 Sammensetning og arbeidsform

Oppnevningen av gruppen som skal utrede beskatning og regulering av laks og laksefiske skjedde i brev av 02.04.98. Gruppens mandat ble vedtatt i møte i Villaksutvalget den 30.03.98. Arbeidsgruppen har hatt to møter, og oppgavene i forhold til mandatet er fordelt i forhold til erfaring og spisskompetanse hos gruppens medlemmer. Gruppens konklusjoner er enstemmige.

2.1.2 Generelt om faktorer som påvirker laksebetandene

Generelt gjelder at laksebestandene er påvirket av mange faktorer, både menneskeskapte og naturlige. Beskatning er bare en av mange faktorer som påvirker bestandsforhold i fiskebestander. I laksebestander er det ofte slik at ulike fysiske og biologiske faktorer i større grad påvirker de yngre livsstadier, mens høsting normalt er rettet mot de voksne stadier. Dette innebærer at andre faktorer enn beskatning (eks. forurensing, fysiske inngrep, mange sjukdommer og parasitter) virker mer direkte på produksjon av laks enn beskatning. Sterke restriksjoner på beskatning er derfor primært aktuelt når en laksebestand er negativt påvirket av andre bestandsregulerende faktorer. Når konsekvensene av en gitt beskatning skal vurderes, er det derfor viktig å kjenne den generelle situasjonen for de(n) aktuelle laksebestand(er). Dersom en bestand er i en dårlig tilstand, vil den tåle ingen eller bare lav beskatning, mens laksebestander i god tilstand, normalt tåler en betydelig beskatning uten at det går utover reproduksjonen i bestanden.

Med dagens effektive fangstmetoder, er det imidlertid fullt mulig å overbeskatte også sunne bestander. Situasjonen for norsk laks er at det både finnes mange bestander med et betydelig overskudd av gytefisk og mange bestander som er utryddet eller er på et lavmål slik at de ikke tåler beskatning. Det er derfor viktig å nyansere beskatningen i forhold til de aktuelle bestanders tilstand.

2.2 Fangstutvikling i sjø og elver

Oversikten over fangstutvikling er basert på offentlig fangststatistikk. Den er ikke eksakt, samtidig som rapporteringen kan variere over tid. Videre har fangstinnsatsen endret seg i tråd med ulike reguleringer som er innført både i sjølaksefisket og elvefisket. Dette gjør at fiskeinnsatsen i sjøen er betydelig redusert i årene etter 1989 (drivgarnforbud, begrensninger i krokgarn), mens fangstinnsatsen i elvene også har avtatt noe, både på grunn av avkorting i fisketid og innføring av en rekke redskapsreguleringer på 90-tallet. Det finnes imidlertid ikke data som på en inngående måte dokumenterer endring i beskatningsrate i forhold til endringer i redskaps- og fisketidsreguleringer, verken i elv eller sjøfisket for norsk laks.

Dersom en betrakter fangstutviklingen på nasjonalt nivå, har fangstmengdene avtatt kraftig i løpet av de siste 10 årene, spesielt i sjøfisket. Fangstene i de siste årene har ligget i underkant av 300   000 laks. Av dette utgjør rømt oppdrettslaks omlag 50 000 fisk. Foruten at fangstmengdene har gått tilbake, har også andelen stor laks blitt redusert i fangstene. Fordelingen mellom fangstene i sjø og elv viser at omlag halvparten av laksen blir fanget i sjøen på 90-tallet. De siste årene er det en tendens til at en økende andel av fangstene blir tatt i sjøen.

Dersom en betrakter utviklingen på regionalt nivå, er det til dels store forskjeller i fangstutviklingen. Andelen smålaks har økt i elvefisket i Vest-Finnmark, Vestfold og Rogaland, mens elver i Hordaland, Sogn og Fjordane og Sør Trøndelag ikke viser noen spesiell tendens når det gjelder andelen smålaks i fangstene. Når det gjelder tilsvarende analyse for flersjøvinter laks, er det ikke noen klar økning i andelen storlaks i noen av disse regionene. I Vest-Finnmark, Hordaland og Sogn og Fjordane er det en klar nedgang i andelen storlaks i elvefangstene.

Innenfor totalfangstene i elv og sjø kan det ligge til dels store variasjoner i fangstutviklingen som ikke kommer fram ved bare å betrakte totalbildet. Generelt for fangststatistikk i elver gjelder at f.o.m 1993 ble innsamlingsrutinene lagt om, og det førte i mange elver til skjerpet rapportering. Eksempelvis ble det i Namsen innlemmet nye fiske­vald tilsvarende en økning på 10   % flere rettighetshavere f.o.m. 1993 (fiskeforvalter A. Rikstad, pers. medd .). På tross av dette viser flere elver en til dels dramatisk tilbakegang i fangstene på 90-tallet. Det er mange eksempler på drastisk nedgang fangstene i mange elver. Eksempler på dette kan være Ørstaelva, Suldalslågen, Vosso og Stjørdalselva. Det er flere årsaker til de bestandsendringer som kan dokumenteres som en ikke skal komme inn på her. Det er imidlertid viktig å benytte bestandsutvikling aktivt for å være i stand til å sette i verk nødvendige reguleringstiltak.

Dersom en beveger seg ett nivå ned fra vassdrag til enkeltvald, vil en kunne oppdage forskjeller i fangstutvikling innenfor det enkelte vassdrag. Et eksempel på dette er Altaelva, hvor hele vassdraget sett under ett viser en relativt gunstig fangstutvikling. Når en betrakter hver enkelt av de fire sonene som elva er delt inn i, ser en at det har skjedd til dels dramatiske endringer.

På grunn av den store variabiliteten i offentlig fangststatistikk, kan denne ikke benyttes i særlig grad til å analysere annet enn relativt dramatiske endringer i fangstene (< 50   % endring kan som regel ikke registreres). På grunn av de mange svakheter i offentlig fangststatistikk, bør en for framtida utvikle bedre metoder til å følge bestandsutviklingen. Slike metoder innebærer et system for fangst per innsats og direkte telling (mekanisk eller elektronisk) av oppvandrende fisk i en del utvalgte og representative vassdrag.

Laksen har vært en viktig del av næringsgrunnlaget mange steder i Norge. Før oppdrettslaksen dominerte markedet, var førstehåndsverdien svært høy sammenlignet med de fleste andre fiskearter. I de senere år har verdien av det kommersielle laksefisket blitt kraftig redusert, mens laksen fremdeles er en svært ettertraktet sportsfisk.

Med den generelle nedgangen av atlanterhavslaks i 80- og 90-årene, meldte behovet seg for betydelige reguleringer, og forbudet mot drivgarnsfisket i 1989 reduserte fiskepresset på norsk laks betydelig. I denne perioden ble det også gjennomført en rekke justeringer i fisket både lokalt og regionalt. Et eksempel på en betydelig regulering var innskrenkningen i fisketiden for krokgarn, og forbudet mot krokgarn på strekningen Rogaland – Troms. Det derfor klart at det har skjedd en betydelig reduksjon i fisket etter norsk laks i sjøen, spesielt i perioden etter 1988.

ICES har forsøkt estimere antall laks tilgjengelig for fangst (pre-fishery abundance) for ulike deler av Atlanterhavet. De estimatene som er laget for det nordlige Atlanterhav, kan ikke uten videre overføres til å gjelde for norsk laks. For norske forhold må det korrigeres for bl.   a. innslaget av rømt oppdrettslaks. Videre kreves en grundig analyse av utvikling av beskatningsrater for norsk laks, samtidig som utviklingen i andelen urapporterte fangster i tråd med endringer i rapportering og fangststatistikk gjennomgås spesielt for Norge.

2.3 Evaluering av dagens beskatning i sjø og elv

Lakseloven krever at det ikke legges opp til en hardere beskatning enn at det er igjen nok gytefisk til å sikre framtidige generasjoner av laks både når det gjelder produktivitet og arvemateriale. Tilstrekkelig antall gytte rogn til å fylle oppvekst­områdene med yngel er dermed ikke nok om avkommet er basert på for få foreldrefisk (fare for innavl) eller fisket har vært selektivt og forskjøvet den genetiske sammensetningen i gytebestanden. Fiskereglene er gjerne et kompromiss mellom forvaltningen og rettighetshaverne/fiskerne som skal få til en god overensstemmelse mellom de biologiske målene og den samfunnsmessige utnyttelsen av fiskebestandene.

2.3.1 Dagens beskatning

Lakseforvaltningen i Norge har lange tradisjoner for en delt utnyttelse mellom næringsfiske og sportsfiske/rekreasjonsfiske. Både næringsfisket i sjøen og sportsfisket i elvene ivaretar viktige kulturelle tradisjoner. Sjøfisket med kilenot eller krokgarn utgjør i dag næringsdelen, mens garn eller felleinnretninger bare blir brukt i noen få elver. Sportsfisket foregår både i sjøen og i vassdragene. Elvefisket er i hovedsak et rent sportsfiske. Ser vi på lakseforvaltningen i andre land, så finner vi enten delt næ­rings- og rekreasjonsfiske som i Norge (Storbritannia, Canada) eller et rent (USA og Spania) eller nes­ten rent (Island) sportsfiske. Lakseloven av 1992 gir forvaltningen kontroll med hvilke redskaper som kan benyttes i et lovlig laksefiske, og fiskeinnsatsen kan kontrolleres dersom det er nødvendig. Før dette ble lakseforvaltningen alltid hengende etter utviklingen av nye redskaper, noe drivgarnfisket som fikk utvikle seg på 1960-tallet, kan stå som eksempel på.

2.3.2 Laksefiske i sjøen

De kommersielle fiskeriene er sentrert rundt østkysten av Nord-Amerika, vestkysten av Grønland, Irland Storbritannia, Norge, Russland, Danmark og Sverige. Selv om det fortsatt blir fisket noe med drivgarn i havområdene (Grønland, Irland og Nordøst-England) eller flyteliner (Færøyene), så foregår hoveddelen av laksefiskeriene i sjøen på 90-tallet konsentrert langs kystene eller i fjordene.

Etter at drivgarnfisket ble forbudt i 1989, har laksefisket med bunden redskap i norske farvann vært et nesten rent kilenot- og krokgarnfiske. Fra 1997-sesongen er det ikke åpnet for bruk av krokgarn i den ordinære fiskesesongen på kysten fra og med Rogaland til og med Troms, mens krokgarna fortsatt kan nyttes i Finnmark og langs kysten fra og med Vest-Agder til svenskegrensen. Sittenota var hovedredskapen i gullalderen for laksefisket i Sognefjorden, men den tradisjonsrike redskapen bidrar i dag lite i beskatningen av laksen. Det er følgelig kilenot som per 1998 er det viktigste redskapet for det norske fisket etter laks i sjøen. Forskriftene har klare bestemmelser med hensyn på utforming av og trådtype i redskapen, og sjøfisket har viktige ukefredningsregler. Sjølaksefisket utgjør fortsatt en viktig inntektskilde for noen, men betydningen av fisket kan ikke sammenlignes med den høye økonomiske avkastningen av fisket for få tiår siden.

Dorgefisket i sjøen er et viktig fritidsfisketilbud for allmennheten, men det foreligger ingen fangststatistikk eller beregninger av avkastningen. Stangfiske fra land har lite å si for beskatningen av laks.

2.3.3 Laksefiske i vassdragene

De sentrale forskriftene har generelle, men til dels detaljerte regler om tillatt redskap og agn. Fiske­sesongen blir regulert gjennom fylkesvise forskrifter, som kan inneholde ytterligere begrensninger i tillatt redskapstype, fredningsperioder eller bestemmelser om fangstkvoter. Det kan være private regler som regulerer fisket ytterligere, og disse kan også regulere hvor mange stenger som skal tillates i hele eller deler av elven. Reguleringen av elvefisket er bestandsrettet, og den lokale bestanden er målet for reguleringene. Sportsfisket i elvene har store økonomiske ringvirkninger for lokalmiljøene. Dette har spesielt mye å si der lakseelvene renner gjennom distriktskommuner, og der samfunnet er avhengig av inntekter fra primærnæringene.

Det lokale forvaltningsapparatet med rettighetshaverne, jakt- og fiskelag og kommunene er de siste årene blitt klart styrket. Forvaltningen av lakseelver av en viss betydning skal nå baseres på driftsplaner. Kunnskap om det biologiske grunnlaget for høsting er en sentral del av driftsplanen, og utgangspunktet for tilretteleggingen for fiske og den økonomiske avkastningen. I mange elver er det tatt initiativ til omfattende fiskeribiologiske undersøkelser som dels er finansiert med private midler og dels med offentlig støtte. Dette har noen steder ført til endringer i kultiveringsstrategi og fiskeregler. Lokalt er også fiskeoppsynet styrket og utgjør i flere vassdrag et viktig supplement til det offentlige oppsynet. Økt lokal deltagelse gjør rettighetshaverne og fiskerne mer bevisste og ansvarlige. Det er prøvd ut alternative former for regulering av fisket i vassdrag i flere fylker, og i hovedsak god erfaring fra forsøkene skyldes et godt organisert apparat lokalt. Fangstrapporteringen er bedret, og lokalt har man bedre forståelse for reguleringene i de fylkesvise forskriftene.

2.3.3.1 Tidsrelatert fangbarhet og beskatning

Blant sportsfiskere er det en alminnelig oppfatning at nylig ankommet fisk er lettere å fange enn fisk som har oppholdt seg i elva en tid. De undersøkelser som har studert fiskens atferd under elveoppholdet i et aktivitetsperspektiv, gir støtte til en slik oppfatning. Telemetriundersøkelser har vist at fisken går oppstrøms i en aktiv fase som varer opptil flere uker etter ankomst på elva, en fase hvor de er spesielt utsatt for stangfangst. Denne fasen er fulgt av en periode med roligere atferd hvor de kan tilbringe opptil måneder i elvehøler før fisken igjen blir aktiv i gytetiden om høsten. Det er imidlertid klart at laksens fangbarhet ikke bare er begrenset til de første få uker etter at fisken er kommet på elva.

Det foreligger en begrenset dokumentasjon på fangbarheten av anadrome laksefisk som ankommer elvene til ulike tider i sesongen. Det er på den annen side godt kjent at fisket den første tiden etter sesongstart i elvene kan være svært godt. Det fiskes da på en akkumulert bestand av tidligvandrende fisk. I dette fisket fanges vanligvis den største fisken i flersjøvinterbestander. Resultatene fra de få undersøkelsene som foreligger for dette, er utenlandske. De peker i samme retning og viser at fisk som går opp i elvene tidlig i fiskesesongen, beskattes sterkere enn de som ankommer senere, og at den store fisken som vanligvis kommer tidligst på elva, beskattes sterkere enn de små som kommer senere.

Mange års fangstdata i en engelsk elv konkluderer også med at beskatningen i sportsfisket favoriserer produksjon av små, sentvandrende fisk på grunn av overbeskatning av stor og tidligvandrende fisk. Merkeundersøkelser over en treårs periode i nære sjøområder til Namsen har imidlertid vist sprikende resultater med hensyn til fangbarheten av tidlig- og sentvandrende laks. For to av årene viste materialet ikke vesentlige forskjeller i elvebeskatningen (sportsfisket) av laks som vandret tidlig eller sent i sesongen, mens materialet fra det tredje undersøkelsesåret viste at elvebeskatningen i juni var tilnærmet fire ganger så stor som for fisk som ankom vassdraget i juli og august. De sprikende resultatene i dette materialet er sannsynligvis betinget av variable oppvandringsforhold styrt av variasjoner i vannføring og vanntemperatur i Namsen i de ulike årene.

2.3.3.2 Beskatningsrater

Det foreligger beskatningsrater fra sportsfisket i få elver både her til lands og utenlands. I de fleste av de utenlandske undersøkelsene er beskatningen målt ved å sammenholde fiskeoppgangen målt ved fisketellere i elva og fangstrapporter fra fisket eller ved telling av gytegroper sammenholdt med fangststatistikker. For flere elver foreligger det beskatningsrater for en lang rekke år. Beskatningen ved sportsfisket (stangfiske) i de ulike elver varierer betydelig, og det kan være forskjeller som er styrt av variasjoner i utøvelsen eller intensiteten i fisket.

I de publiserte arbeider er det imidlertid til dels begrensede opplysninger om utøvelsen av fisket i de elver som er undersøkt. I fem islandske elver som er undersøkt over en rekke år (1938–85), varierte den gjennomsnittlige beskatningsraten (antall fisk fanget i forhold til estimert oppgang av fisk fram til tid for gyting) fra 25–36   % i fire av elvene, mens den var 65   % i den femte elva. I disse elvene var fisket noe strengere regulert enn det en vanligvis finner her til lands idet fisket var 12 timer per døgn, og antallet stenger var begrenset. Fiskesesongen var av samme lengde (tre måneder) som den er i de fleste elver i Norge. Den årlige beskatningen i et irsk og et engelsk vassdrag hvor det ble utøvet en begrenset intensitet i fisket gjennom begrensning av det tillatte stangantallet, ble målt til henholdsvis 6–20   % i årene 1970–81 og gjennomsnittlig 11   % i årene 1973–88.

Beskatningstall som foreligger fra norske elver, er høyere enn de vi kan sammenligne fra utenlandske elver. I undersøkelser basert på tellinger av gytegroper og tellinger av gytefisk ved dykking sammenholdt med fangststatistikk fra 10 elver i Sogn og Nordfjord, og som dekket fra ett til 22 års undersøkelser i de ulike elver, varierte fangstandelen av laks mindre enn 3   kg fra 69–93   % med et gjennomsnitt på 83   %. Fangstandelen for laks større enn 3   kg var lavere, fra 32–64   % med et gjennomsnitt på 50   % av den oppvandrende bestanden. Det er ikke diskutert hvorvidt de spesielt høye fangstratene for smålaks kan være betinget av at smålaks er mindre observerbar når gytebestanden telles opp visuelt ved dykking, og at metoden heller ikke er kvantitativt testet.

Resultater fra merking-gjenfangst-undersøkelser som ble utført på oppvandrende laks i Namsen i to ulike år, viste at i 1995 ble smålaks (<3   kg) gjenfanget i sportsfisket i signifikant større grad enn større laks, mens det ikke var forskjell i gjenfangstandelen i de to gruppene fisk i 1994.

Fangsttrykket som ble registrert i de 10 elvene i Sogn og Nordfjord var for øvrig i samme størrelsesorden som rapportert for laks i tidligere studier fra Lærdalselva og Eira basert på henholdsvis registreringer av gytelaks og gytegroper. I perioden 1960–77 varierte fangstandelen fra 43–70   % i Lærdalselva med et gjennomsnitt for perioden på 55   % (Rosseland 1979). I Eira varierte fangstandelen fra 40–83   %. Siden 1984 har beskatningsraten i stangfisket i Drammenselva blitt estimert, og i perioden 1984–1997 har den variert mellom 28 og 53   % med et fiske ved begrensning i antallet tillatte stenger, men med en lengre fiskesesong (fire måneder) enn det som er vanlig i norske elver. I Altaelva er beskatningsratene i ulike deler av elva ved et begrenset fluefiske beregnet til å ligge mellom 50 og 82   % i 1996.

2.3.3.3 Bestandsstørrelse og beskatning

Totalfangsten i sportsfisket om sommeren er i flere undersøkelser vist å være positivt korrelert med bestandsstørrelsen eller størrelsen på gytebestanden om høsten. Beskatningsraten er imidlertid i flere undersøkelser vist å være negativt korrelert med bestandsstørrelse, dvs. at en større andel av den oppvandrende bestanden blir fanget i sportsfisket når den oppvandrende bestanden minker i antall.

2.3.3.4 Fiskeinnsats og fangst

Når fiskeregler velges med sikte på å sikre en tilstrekkelig gytebestand etter overstått fiske og samtidig å optimalisere et økonomisk og rekreativt utbytte, er det ønskelig å avklare de grenser som måtte finnes for fiskeinnsats i forhold til fiskesuksess og andelen fisk som tas ut av bestanden under ulike fisketrykk. Dette er en mer komplisert betraktning enn bare å vurdere fiskesuksess som et uttak av fisk gjennom fiskesesongen fordi gytebestandens størrelse også er bestemt av en viktig og varierende del av lakseoppgangen som skjer etter endt fiskesesong. Derfor bør ikke fangstsuksess analyseres isolert som et uttak av fisk i fiskesesongen, men også vurderes i lys av kunnskap om fiskeoppgangen etter avsluttet fisketid. Allikevel er det rimelig klart at et ukontrollert uttak av fisk i fiskesesongen ikke vil være gunstig fordi dette favoriserer sentvandrende fisk i gytebestanden.

Når fiskeregler fastsettes i relasjon til den negative utviklingen norske laksebestander har vært utsatt for i de senere år, vil det være et ønske å vite om fangsten for eksempel reduseres når antallet tillatte fiskedager i uka reduseres, eller når antallet tillatte fisketimer i døgnet reduseres. Slike undersøkelser bør fremmes og bør ta sikte på å avdekke om det finnes en øvre grense for innsats der forstyrrelser av fisket oppveier innsats og påvirker fiskesuksess i en eventuell negativ retning.

2.3.3.5 Redskapsselektivitet

Blant fiskere hersker det ofte klare oppfatninger om effektiviteten til de ulike redskapstyper. Slike oppfatninger er også lagt til grunn som «annekterte bevis» ved reguleringer av redskapsbruken i fisket. Dette har blitt gjort i mangel av vitenskapelig fundert utprøving av redskapene. Sannsynligvis kan noen av de oppfatninger som er samlet blant fiskerne, ha stor sannhetsgehalt, som for eksempel oppfatningen om at fiske med mark langs bunnen er andre redskaper overlegent i sterkt farget og kaldt elvevatn.

Det er imidlertid på det rene at det ikke finnes noen vitenskapelig forankring i oppfatninger om effektivitet og selektivitet i bruken av de ulike redskaper som er tillatt i elvefisket etter anadrome fiskearter verken i norske eller utenlandske elver. Det kan vises til en canadisk undersøkelse som har forsøkt å sammenligne fiske med flue og fiske med spinner etter bekkerøye og laks, og som konkluderer med at flue var det minst selektive redskapet, men at spinner også fisket på et relativt bredt spekter av de tilgjengelige størrelsesgrupper. Med bakgrunn i et stort antall fangstdagbøker fra Namsen og Årgårdsvassdraget i sesongen 1995 kunne en vise at gjennomsnittstørrelsen av laks fanget på ulike redskap som mark, spinner, sluk, flue og wobbler hadde flere ulikheter for de to vassdragene. I dette materialet ble det imidlertid funnet et likhetstrekk for de to vassdragene idet laks som ble fanget på flue var gjennomsnittlig større for månedene juni, juli og august enn laks som ble fanget på mark.

Generelt gjelder at vi har meget begrenset kunnskap om fangstselektivitet ved ulike sports­fiskeredskaper. På tross av dette har det i de senere årene blitt gjennomført en rekke detaljreguleringer i fisket. De biologiske effekter av disse reguleringene er i liten grad kjente, og sannsynligheten for at ønsket hensikt ikke oppnås ved slike reguleringer, er stor når en ikke kjenner effekten av dem i detalj.

2.4 Regulering av fisket

2.4.1 Forskjellige prinsipper for regulering

I Norge har reguleringene tradisjonelt vært basert på fastsettelse av lovlig fisketid (sesong) og definisjon av hvilke redskaper som er lovlig å benytte (før 1992 hvilke redskaper som ikke var lov å benytte). Det finnes også andre reguleringsmetoder, og noen har vært prøvd ut i sportsfisket i Norge de siste sesongene. Disse vurderes kort nedenfor.

2.4.1.1 Begrense adgangen til fiske (konsesjon)

Laksefisket utenfor Grønland og etter hvert også drivgarnfisket utenfor norskekysten var bare tillatt for enkelte grupper, for eksempel personer med fiske som hovednæring. Det har tidligere vært vurdert om det bør innføres en konsesjonsordning for sjølaksefisket. I dag er det få sjølaksefiskere som driver næringsfiske, og krav om for eksempel tilknytning til primærnæring vil føre til at hoveddelen av de nåværende fiskerne ikke får fiske.

2.4.1.2 Sesong-, uke-, og døgnregulering

Fiskesesongen er blitt vesentlig kortet inn både i sjøen og vassdragene de siste tiårene. For å redusere beskatningen av tidligvandrende flersjøvinterfisk (mellom- og storlaks) er sesongstarten utsatt. I enkelte områder med svake laksestammer og mye rømt oppdrettsfisk er sesongen både i elv og sjø forskjøvet i forhold til det som kan regnes som hovedregelen. Målet har vært både å redusere beskatningen av villaks og å øke beskatningen av oppdrettsfisk både i sjø og i elv.

Sjøfisket har vært regulert med ukefredningsbestemmelser. Hovedregelen er fiske fire døgn per uke i fiskesesongen, og med innkortet sesong i sjøområder utenfor elver med truede eller sårbare stammer og der det er restriksjoner på fisket eller fiskestopp. Ukefredningen er viktig for å sikre innsig av fisk til elvene også i perioder med gode fiskeforhold i sjøen.

Begrensninger i antall timer i døgnet (døgn­regulering) eller antall dager i uken (ukeregulering) er også brukt for å regulere sportsfisket. Undersøkelser har vist at døgnfredningsbestemmelsene, slik de er brukt til nå, har lite å si for den totale fiskeinnsatsen gjennom døgnet. I noen elver med fredet laksestamme er det åpnet for sjøørretfiske om natten, for å redusere faren for å beskatte laksen. Det generelle inntrykket er at det fungerer.

2.4.1.3 Begrensning av fiskeinnsatsen

I sportsfisket i Norge er reguleringen av antall stenger nedfelt i en del lokale bestemmelser, men ikke i de offentlige forskriftene. Enkelte elver har i dag stangbegrensninger, mens andre ikke har det, og det kan også være variasjoner også mellom ulike fiskesoner i det samme vassdraget. Det kan hevdes at det har liten effekt på totalbeskatningen å begrense antallet stenger, men at fangstene blir fordelt på færre fiskere. I kombinasjon med fangstkvoter per fisker kan trolig målet om redusert beskatning nås.

2.4.1.4 Restriksjoner på type, kvalitet og kvantitet på fiskeredskap

Begrensninger i antall redskaper er det eksempel på fra sjøfisket utenfor Irland og Nordøst-England, i Grønlandsfiskeriet er det bestemmelser om størrelsen på båten. I Færøyfisket er det begrensninger i antall båter og fiskedøgn totalt gjennom året. I forskriftene til lakseloven i Norge er det detaljerte bestemmelser om hvordan kilenota og krokgarna (maskestørrelse, trådtype) og sportsfiskeredskapen (antall kroker, krokstørrelsen) skal være utformet.

I flere av de fylkesvise forskriftene om lakse­fiske er det detaljerte redskapsbestemmelser. Innvendinger mot redskapsbegrensningene er ofte at grupper av fiskere blir utestengt. Dersom bestemmelsene ikke har vesentlig effekt på beskatningen, bør redskapsvalget overlates til de lokale forvalterne eller helst sportsfiskeren selv. I elver der laksen er fredet, kan konsekvente regler om fiske med lett redskap eventuelt prøves ut for å styre fisket mot sjøørreten.

2.4.1.5 Fangstbegrensning (kvote eller andel av totalfangsten)

Kvotereguleringer er vanlig praksis i de marine fiskeriene, og det er også brukt i laksefisket i havområdene utenfor Grønland og Færøyene. Fangstkvote per fisker eller «bag limit», er også kjent fra sportsfisket i utlandet (Canada, Frankrike og Spania). I smålakselvene på Sunnmøre har kvoter vært brukt i mange år, men de har vært nedfelt i lokale bestemmelser og ikke i de offentlige forskriftene.

Etter hvert har også enkelte fylkesforskrifter inkludert fangstkvote per fisker både på sjøørret(Rauma og Jølstra) og laks (Nord-Trøndelag og Sogn og Fjordane). Erfaringene til nå tyder på at fiskerne aksepterer kvotene og avslutter fisket når kvoten er nådd. Enkeltdøgnene med storfangster blir redusert, men effekten på beskatningen blir nok redusert noe som følge at fangstene fordeler seg mer utover i tid og på flere fiskere. I vassdrag med god sjøørretbestand kan fiskeren få valget mellom å avslutte fisket eller gå over til fiske etter denne arten når kvoten er nådd. Regulering gjennom døgnkvoter har trolig potensiale til å redusere beskatningen av laksen.

I Daleelva (Sogn og Fjordane), Lysevassdraget (Rogaland) og i flere vassdrag i Nordland er fisket de siste sesongene regulert gjennom sesongkvoter. Ordningen som har fungert, krever god organisering, full oppslutning av lokalmiljøet og daglig oppdatering av fangststatistikken.

Når vi kommer lenger med de prognosebaserte modellene, kan kvotene bli mer treffsikre, og det er også mulig å justere kvoten etter innsiget av laks underveis i sesongen. Poenget med prøveprosjektene har vært å øke den lokale medbestemmelsen i fiskereguleringene, ikke primært å redusere beskatningen.

2.4.2 Krav om nøyaktig fangststatistikk

Fortsatt er laksestatistikken unøyaktig i mange vassdrag. Det er også mange mindre laksevassdrag som burde være med i den offentlige statistikken, som mangler helt. I prøveprosjektene med alternativ organisering av laksefisket har fangstrapporteringen vært god, og i enkelte vassdrag tilnærmet 100   %. Manglende fangstrapport bør føre til at fiskerettshaverene ikke får fiske den påfølgende sesongen, slik praksisen er for sjølaksefiskerne. Gjennom driftsplanprosessen vil trolig fangtsrapporteringen bli bedre, og det ligger et stort kunnskapspotensiale i å få inn dybdestatistikk (registrering av kjønn, oppdrettskarakterer, lakselus, skjellprøver, fiskelengde osv.). Et system der all fanget laks umiddelbart skal merkes med et merke som følger med når lisensen kjøpes, (på samme måte som for villreinjakta i Norge) er innført i Canada, og systemet bidrar til å få mer pålitelig fangststatistikk.

2.4.3 Fredede laksestammer

Ytterste konsekvens av å stramme inn fisketiden er totalt fiskeforbud, noe som allerede er innført i mange lakseelver i landet og sjøområdene utenfor disse elvene. Utfordringen er å opparbeide tilstrekkelig kunnskap til å avgjøre om bestanden blir overbeskattet, og vurdere når man skal sette inn de nødvendige tiltakene. Fredning er en følge av negativ fangstutvikling over tid eller enkeltfaktorer som for eksempel G. salaris , men ofte er bestandskunnskapen også basert på ungfisk- eller gytefiskregistreringer.

Heller ikke hvis det blir påvist en ungfisktetthet som forventet, er man sikker på at gytebestanden har vært tilstrekkelig. Rømt oppdrettslaks kan ha bidratt i gytingen, mens i mindre vassdrag kan noen få hunnlaks gyte nok rogn til å fylle oppvekstområdene med yngel, men med fare for uheldige genetiske effekter. I vassdrag med mye rømt oppdrettslaks er det derfor heller ikke tilstrekkelig å tallfeste gytebestanden, men også innslaget av rømt oppdrettsfisk må kartlegges.

2.4.4 Rettet fiske (mot sjøaure, oppdrettslaks eller spesielle størrelsesgrupper)

Mange av elvene med fredede laksestammer har gode bestander av sjøørret som gir grunnlag for et viktig og populært sportsfisketilbud. Fiskesesongen er forskjøvet, og det kan det være innført restriksjoner på fisket (redskap, døgnbestemmelser) for å styre fisketrykket mot sjøørreten. Erfaringen viser at dette fisket foregår uten påviselig skade for laksen, som skal settes ut igjen dersom den blir tatt som bifangst.

De siste sesongene er det også åpnet for fiske etter oppdrettslaks i elver der villaksen fortsatt er fredet (gjenutsettingsplikt). Konseptet krever god kontroll, god organisering og at fiskereglene er godt forankret lokalt. Skjellprøver har dokumentert at det ble avlivet 50 oppdrettslaks, men bare tre villaks i Jølstra under fisket i 1997. I Vosso har også fisket etter oppdrettslaks og sjøaure vært vellykket. I Ekso i Hordaland var prøveprosjektet ikke vellykket, og dette skyldtes trolig at regelen var innført av forvaltningen og ikke hadde den nødvendige forankringen lokalt.

Rettet fiske etter oppdrettslaks er også prøvd ut i sjølaksefisket. Positiv erfaring fra sittenotfisket i Bolstadfjorden i Hordaland synliggjør kanskje et potensiale til å videreutvikle rettet fiske som et alternativ til fullt fiskeforbud. Forskjøvet fiskesesong i sjøen har også vært en form for rettet fiske etter oppdrettslaks, men uten utkastingsplikt for villaksen.

I Rogaland har det vært prøvd ut en regel om at all laks over en gitt størrelse skal settes ut igjen. I Nord-Trøndelag har fiskeren fått fylle smålakskvoten etter at kvoten for storlaks er fylt. Målet har vært å redusere uttaket at mellom- og storlaks.

De nevnte eksempler på rettet fiske og kvoter innebærer i varierende grad elementer av «fang og slipp» (catch and release). Felles for alle er imidlertid at det ligger et høstingsapekt i bunnen av opplegget. Rådet for dyreetikk har uttrykt seg sterkt kritisk til rene «fang og slipp»-fiskerier og mener at det ikke bør åpnes for fiske, dersom det ikke ligger noe høstingsaspekt i bunnen. «Fang og slipp» er imidlertid svært utbredt i andre land (USA, Canada, Russland). Dersom nedgangen i laksebestandene fortsetter, vil presset for anvendelse av denne metoden trolig øke også i Norge. Det er en del usikkerhet om virkningene av «fang og slipp» på laksen.

2.5 Rømt oppdrettslaks

På landsbasis har det ikke vært vesentlige endringer i andelen rømt oppdrettslaks som registreres i fiskerier og gytebestander i de årene det er utført en landsdekkende overvåking av laksebestandene (1989–97). Andelen oppdrettslaks i disse registreringene er avhengig av mengden villaks. Dersom en legger fangststatistikken i sportsfisket i elvene til grunn som en indeks for utviklingen i de ville bestandene i denne perioden, kan en anta at mengden villaks på innsig til norskekysten har vært noenlunde konstant. Det kan antas at mengden rømt oppdrettslaks sannsynligvis også har vært på samme nivå i denne perioden. I sjøfiskeriene har andelen rømt oppdrettslaks i alle år vært betydelig høyere enn i fjordområdene. I gjennomsnitt har andelen rømt oppdrettslaks i sjøfisket årlig variert rundt 30   %. Høye andeler er registrert i dette fisket langs hele kysten fra Rogaland til Troms, mens det har vært lite oppdrettslaks i sjøfiskefangstene i Finnmark. Innslaget av rømt oppdrettslaks i sportsfisket i elvene er vanligvis lavt (oftest 5–7   %), mens estimatene for andelen i gytebestandene i elvene om høsten har ligget på 25–30   % som et landsgjennomsnitt.

Hovedtyngden av rømt oppdrettslaks kommer inn i fjordene om høsten fra og med september måned og øker i antall utover høsten. Denne fordelingen av oppdrettslaksen om sommeren og utover høsten er noe en ser i alle deler av landet der dette er undersøkt.

Undersøkelser utført i Norge og Canada har vist at rømt oppdrettslaks i alminnelighet ikke sprer seg tilfeldig. Ved kjønnsmodning vil den i betydelig grad vende tilbake til området den rømte fra for så å vandre opp i elver i nærheten av rømmingsstedet. Det er gjerne elvene med størst vannføring lengst ut mot kysten som tiltrekker seg flest rømt oppdrettslaks. Når rømt oppdrettslaks først har gått opp i en elv, vandrer den gjerne langt opp i elva, og flere norske undersøkelser har vist en overvekt av rømt oppdrettslaks øverst i elva.

2.6 Stock-recruitment

I Norge er det mer enn 600 vassdrag med gyting av laks. Eksakt hvor mye smolt som årlig produseres er ikke kjent, men det eksisterer anslag på en samlet årlig smoltproduksjon i Norge på ca. 6 millioner smolt. I Norge eksisterer data om smoltproduksjon fra noen elver, for eksempel Imsa, Kvassheimsåna, Suldalslågen, Orkla, Stjørdalselva, Vardneselva og Halselva. I disse vassdragene varierer smoltproduksjonen fra ca. 3 til 15 individer per 100 m² elveareal per år, mens det kun fra Imsa er estimert antall egg per arealenhet som trengs for optimal smoltproduksjon. Det ble beregnet at det trengs en langsiktig deponering av mellom 6 og 10 egg per m² og år i Imsa for å nå gytemålet.

Slike stock-recruitment sammenhenger er også tilgjengelige fra noen vassdrag i Storbritannia, Irland, Island, Frankrike og Canada. For canadiske elver er det anbefalt eggtettheter på 2,4 lakseegg per m² for optimal smoltproduksjon.

Generelt gjelder at de fleste beregninger er av stock-recruitment er gjort i relativt små elver. Det antas at større deler av det vanndekte areal i en liten elv er produktivt for laksunger enn i en stor elv. Derfor vil minimum antall egg per areal som trengs for å utnytte produksjonskapasiteten i en liten elv være høgere enn i en stor elv.

Smoltproduksjonen i vassdrag kan også grovt indikeres ved å beregne tettheten av laksunger av forskjellig alder, men for mer nøyaktige estimater må det foretas tellinger av utvandrende smolt.

Å etablere akseptable stock-recruitment sammenhenger er mulig også i store vassdrag. Det anbefales derfor å gjennomføre stock-recruitment analyser i et utvalg av norske vassdrag som en del av framtidig overvåkning, og som grunnlag for bestandsrettet forvaltning.

2.7 Prognostisering av bestandsutvikling

Det er prinsipielt to måter forvalte laks på; enten å følge bestandsutviklingen så godt som mulig og i ettertid sette i verk nødvendige tiltak for å snu en eventuell uønsket utvikling, eller å etablere et system som setter oss i stand til å forutsi utviklingen slik at en på forhånd kan sette i verk aktuelle tiltak i forhold til bestandsutvikling.

Det er store variasjoner i innsiget av laks i forskjellige år, og det er både langsiktige og kortsiktige svingninger. Tidligere har man hatt svært dårlige forutsetninger for å forutsi en smoltårsklasses skjebne. Resultatet av dette har vært at nedgangsperioder for laksen har blitt dokumentert først mange år etter at de startet. For eksempel var norske laksebestander sterke på midten av 1970-tallet, men tilbakegangen ble ikke fastslått før i begynnelsen av 1980-tallet. Dette resulterte høyst sannsynlig i overbeskatning av en rekke laksebestander i flere år før tiltak for å redusere fangsttrykket ble satt i verk.

Norsk laks forvaltes i dag hovedsakelig etter prinsippet om i ettertid å sette i verk aktuelle tiltak i forhold til bestandsutviklingen. Ulempene med dagens system er at en lett kommer på etterskudd i forhold til utviklingen, noe som bl.   a. innebærer at en ikke får utnyttet høstingspotensialet i gode år, samtidig som en bestandsreduksjon kan ha kommet for langt før en er i stand til å sette inn nødvendige tiltak. I tillegg er grunnlaget for å følge utviklingen, nemlig offentlig laksestatistikk, av en slik kvalitet at viktige kvalitative og kvantitative utviklingstrekk kan bli maskert.

Etter hvert har det kommet ny kunnskap som gjør det mulig å forutsi utviklingen i laksebestander på en langt bedre måte enn tidligere. Ved målrettet videreutvikling av ny kunnskap, og ved å sette denne kunnskapen inn i et system rettet mot prognostisering av bestandsutvikling hos laks, mener vi at det skal være mulig å utvikle modeller for regional, prognosebasert forvaltning av norsk laks i løpet av en tre-årsperiode. Fordelene med å etablere et slikt system vil være større mulighet til å unngå unødvendige reguleringer av fisket, samtidig som en vil bli bedre i stand til å sette verk akutte tiltak før en eventuell utvikling er kommet for langt. Dersom et slikt system skal fungere etter hensikten, kreves det også at en kjenner effekten av tiltak før de settes i verk. Dersom et slikt system skal fungere optimalt, bør det også etableres konkrete kvantitative og kvalitative mål for størrelsen på gytebestander i Norge.

Det er tidligere nevnt muligheter for å utnytte kunnskapen om at det er korrelasjon i lakseinnsiget (uttrykt ved fangststatistikken) innen forskjellige områder. Videre holder man på å prøve ut mulighetene for å bruke observasjoner av temperatur som postsmolten blir eksponert til den første tiden den er i sjøen som prediktor for overlevelse. Det har også blitt observert på laks fra den skotske indekselven North Esk at overlevelsen i havet er korrelert med veksten av laksen det første året den er i sjøen.

Nyere norske undersøkelser viser at laksesmolten forlater elvene fra begynnelsen av mai på Sør-Vestlandet og i begynnelsen av juli i Finnmark. Utvandringen av laksesmolt langs Norskekysten faller sammen med tidspunktet for at temperaturene i sjøen utenfor de enkelte vassdrag når ca. 8°C om våren/forsommeren. Laksen som vandrer ut fra det enkelte vassdrag, vet ikke noe om hvilke sjøtemperaturer det er i områdene utenfor, da det ikke er noen enkel sammenheng mellom temperaturer i vassdragene og i sjøområdene utenfor. Den sterke sammenheng mellom utvandringstidspunkt og sjøtemperaturer gir imidlertid sterke grunner til å anta at det er av stor betydning for overlevelse av laks at den kommer ut i sjøen på et tidspunkt hvor det er optimale temperatur- og produksjonsforhold.

På bakgrunn av denne antakelsen ble mengden smålaks (laks som har vært ett år i havet) testet mot temperatur i sjøområdene utenfor Orkla og Alta i forhold til gjennomsnittlig utvandringstidspunkt for smolt året før. Tidspunkt for utvandring av laksesmolt i Orkla ved Meldal er undersøkt i 14 år. Median dato for utvandring av smolt i Meldal for denne perioden var 19. mai. Det er sterk sammenheng (statistisk forklaringsprosent på 73) mellom sjøtemperaturen målt utenfor munningen av Trondheimsfjorden og fangst av smålaks året etterpå. Tilsvarende sammenligning for Altaelva viste ingen klar sammenheng (statistisk forklarings­prosent på knapt 50) mellom sjøtemperatur under utvandring og styrken på smålaks i det påfølgende år.

Disse analysene er kun ment som et eksempel på hvordan dette kan benyttes i en modell for prognostisering av innsiget av smålaks i den kommende sesong. Årsakene til at det i foreliggende data er varierende grad av sammenheng mellom smoltutvandring, kysttemperatur og overlevelse, kan være at det er varierende hastighet på utvandringen i fjordsystemet (varierende strøm- og vindforhold, varierende vannføring i vassdragene) varierende mengder smolt som går ut det enkelte år, varierende predasjon etc. Bedre kunnskap om disse forhold vil gjøre det mulig å benytte dette i en framtidig prognostisering av lakseinnsiget det enkelte år.

I Orkla og Imsa er det også funnet en klar sammenheng mellom antall smolt som vandrer ut det enkelte år og mengden smålaks året etter. Når en først kjenner styrken på ensjøvinterårsklassen (smålaks), vil en på bakgrunn av erfaringstall fra ulike laksebestander kunne forutsi mengdene av mellomlaks (tosjøvinter) og storlaks (tresjøvinter) i de tre kommende årene.

En har dessuten satt igang en prosess for å undersøke om datagrunnlaget er godt nok til å bygge opp laksebestanden til mengde fisk før den beskattes (prefishery abundance), etter mønster fra en lignende aktivitet i Vest-Atlanteren. Imidlertid er bestandssituasjon mye enklere i Vest-Atlanteren enn i Øst-Atlanteren. Nylig har vi også påvist negative korrelasjoner mellom gytebiomasse av sild i Norskehavet og fangst av europeisk laks. Disse dataene er imidlertid preliminære, men antyder at også laksen er underlagt dynamikken i det marine økosystemet.

Forskning på laks og andre pelagiske fiskearter i Nord-Atlanteren har vist storskala produktivitets sykler i disse havområdene. Syklene skapes av endringer i de oseanografiske forhold som igjen påvirker de biologiske systemene. Koblingene mellom oseanografi og biologisk produksjon er ikke nøyaktig klarlagt, men generelt kan en si at økt innstrømning av atlantisk vann til Nordøst-Atlanteren, med økte temperaturer som resultat, er gunstig for den biologiske produktiviteten og tilgjengelig næringstilgang for fiskene. De norske laksebestandene svømmer altså ut i et hav som i noen perioder må fremstå som oaser med nærmest ubegrenset tilgang på næring, mens andre må representere det nær motsatte, med til dels sult og dårlig vekst som dominerende faktorer. For laks er det vist en sammenheng mellom vekst og dødelighet, hvor minkende vekst fører til økt dødelighet. Videre er det vist at økende temperaturer gir økt vekst for samme aldersgruppe. I sum er det trukket den konklusjon at økende temperaturer gir lavere dødelighet og sterkere årsklasser av laks. Det er så langt ikke vist hva den økte dødeligheten ved lav vekst skyldes, men predasjonsdødelighet synes å kunne være en viktig faktor.

Den stadig synkende overlevelsen av både en- og flersjøvinter laks i havet som er beskrevet etter 1970, kan ikke forklares ved en nedadgående trend i havtemperaturene alene. I enkelte områder er temperaturen gått ned, men generelt har havklimaet svingt opp og ned i perioden 1970–1998. Det er videre observert både høy og lav produktivitet i Norskehavet og tilgrensende havområder i samme periode.

Nye anslag for sjøpattedyrbestandene i nordområdene viser at disse er meget større enn det en har trodd inntil nylig. Det er rimelig å anta at disse bestandene har vært og er i vekst etter at fangsten nærmest har falt bort. En modell som forklarer den synkende marine overlevelsen av laks i havet, som en kombinert effekt av havklimatiske forhold og stadig økende predasjon fra voksende sjøpattedyrbestander, synes i dag å være meget aktuell.

For laksens del er forholdet mellom temperaturer i havet og årsklassestyrke meget komplisert, blant annet fordi rekrutteringen ut av elvene også spiller en viktig rolle for hva den resulterende årsklassestyrke, representert ved gytebestand, skal bli. Basert på dagens kunnskap er det rimelig å hevde at det ligger et vesentlig potensiale for å benytte denne type kunnskap til en restrukturering av forvaltningen av norske laksebestander. I dette dokumentet trekkes det frem en del tanker om hvilke faktorer en slik forvaltning kan baseres på. Det må kraftig understrekes at dette er relativt ny kunnskap der stadig nye faktorer finner sin plass, og at vi i tiden som kommer stadig vil komme lengre i forståelsen av disse forhold. En kombinert effekt av analyse og sammenstilling av langtids­serier, og etter hvert også feltbaserte studier har frembrakt denne nye forståelsen av havets rolle for laksebestandenes produktivitet.

Som grunnlag for enhver sunn forvaltning av natur-resursser bør ligge en grundig kunnskap om forholdene i de aktuelle økosystemer og de forhold som binder den aktuelle art til dette systemet. Igjen er dette komplisert for laksen fordi den lever opp i to atskilte systemer hvor en vil trenge kunnskaper om begge, og der begge systemene er til dels uoversiktlige.

For flere arter av marin fisk er det vanlig å forvalte på grunnlag av prognoser. På grunnlag av prognosene gis det råd om beskatningsnivå for den enkelte bestand. Prognosene utarbeides på grunnlag av et størst mulig datatilfang om nåværende bestandsstørrelse og tidligere bestandshistorie, vekst-, mortalitets- og rekrutteringsdynamikk og en videst mulig kunnskap om den aktuelle bestandens økologiske rolle og kontaktflater. Generelt kan det sies at økologiske betraktninger i større og større grad legges inn som en del av datagrunnlaget for utarbeidelsen av prognoser. Det har også vist seg at i den grad modellene inkorporerer slike data, vil de ha det største potensialet til å bedre presisjonen i de prognoser som utarbeides.

Ved utviklingen av et prognosebasert forvaltningsregime for norske laksebestander må en derfor i det enkleste tilfellet ta hensyn til minst tre faktorer: det hydrografiske regimet, produktivitetsregimet og bestandsregimet med hensyn til hvilke arter som er inne i systemet til enhver tid. Det gjennomføres i Norge allerede store, rutinemessige undersøkelser på disse forhold i våre havområder som med liten kostnad vil kunne inngå direkte i lakseforvaltningen.

For å kunne forutsi hvor mye laks som kommer tilbake til Norge av en smoltårsklasse, er det essensielt at det er mulig med en relativ stor grad av sikkerhet å identifisere en eller flere parametere (biotiske eller abiotiske) som er korrelert med størrelsen av lakseinnsiget. Slike tilnærminger kan teoretisk gjøres for enkelte bestander, regionale områder og hele landet. Slike parametre kan være antall smolt som forlater vassdragene, forhold under utvandringen som påvirker smoltoverlevelse, postsmoltdødelighet, tetthet av postsmolt/preadulte i havet, produktivitet og flerartsdynamikk i kyst og hav, overlevelse fra smolt til kjønnsmoden fisk, sjøalder ved kjønnsmodning, vekst, miljøparametere som temperatur, salinitet og fordeling av laksen i tid og rom.

Det synes rimelig å dele mulige faktorer som kan gå inn i et prognosesystem (modell) i to hovedgrupper; de som direkte angår laksen og de indirekte som måler andre parametre med betydning for modellen.

2.7.1 Direkte faktorer

Mengde og størrelse på smolten som vandrer ut av elvene hvert år på grunnlag av et utvalg av indeksvassdrag/referansevassdrag hvor blant annet større vassdrag er godt representert. Disse vassdragene må ha en geografisk spredning og være representative for norske vassdrag med tanke på størrelse av fisken, vandringer, beskatning etc. Merking av smolt, estimater av utvandring, kontroll av innvandring og beskatning, stock-recruitment-analyser etc. inngår i disse vassdragene. Dette kombineres med økt innsats i havet, med muligheter for gjenfangst og individuelle eller bestandsmessige vekstmålinger.

Sen varsling av postsmoltvekst kan gjøres ved å måle vintersone på tidlig ensjøvinter laks fanget i nøter strategisk plassert i viktige innvandringsområder. Dette kan gi en sein indikator på innsigets størrelse sammen med «ut av elv indeks».

2.7.2 Indirekte faktorer

De generelle temperaturforhold i kyststrøm og hav og hvor en ligger i temperatursyklus. Her kan overflatetemperaturer fra satellittmålinger, faste snitt og stasjoner benyttes. Det er et meget stort og systematisk datatilfang tilgjengelig, og det samles inn store mengder planktonprøver fra alle våre havområder. Disse kan benyttes som indeks for tilgjengelig matmengde.

Sildas vekst er en meget god indikator på Norskehavets produktivitet. Torsk kan kanskje brukes i Barentshavet (mer tvilsomt da den ikke er planktoneter, lodda er noe ustabil til formålet). Denne indeksen er tilgjengelig tidlig om høsten (september) nesten et år før smålaksen kommer inn til elvene. Det er allerede vist relativt god sammenheng mellom sildevekst og vekst av laks første år i sjøen for laks fra tre elver i Norge. Koblingen mellom vekst og overlevelse benyttes til fremskriving.

Mengde av andre fiskeslag og overlappende geografisk fordeling; hvilken betydning har en stor silde-, lodde-, torske- eller kolmulebestand.

Det er sterke indikasjoner på at sildebestandens fremvekst har virket negativt inn på laksebestandene, mest sannsynlig på grunn av konkurranse mellom artene på det tidlige postsmoltstadiet. Dette fører til hemmet vekst og lavere overlevelse. Dersom en kjenner styrken på smålaksen (ensjøvinter) det enkelte år, er det et grunnlag for å beregne styrken på to- og tresjøvinter i de påfølgende årene.

2.7.3 Elementer som bør inngå i en framtidig modell for prognostisering av lakseinnsiget

De eksempler på sammenheng mellom smoltutvandring, forhold i elv, fjord og hav når det gjelder overlevelse av laks, kan videreutvikles og settes i system for å prognosere lakseinnsiget på en relativt sikker måte. Hensikten med dette er i langt større grad enn tidligere å sette i verk aktuelle tiltak i forkant av bestandsutviklingen. Nedenfor følger eksempler på hvilke elementer som inngå i en framtidig prognosemodell. (Tabell 2.1)

Det er ulik grad av kunnskap om sammenhengen mellom de forskjellige elementer i modellen og overlevelse av laks. Generelt gjelder at jo flere elementer en kjenner betydningen av, jo sterkere forutsigbarhet vil modellen ha.

Målsetningen bør være å utvikle regionale modeller for Norge. Ut fra de fellestrekk en har sett når det gjelder regionale forskjeller i bestandsutviklingen av laks, er det naturlig å foreslå følgende regioner:

• Indre Oslofjord

• Sørlandet

• Sørvestlandet (Rogaland, Hordaland)

• Nordvestlandet (Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal)

• Midt-Norge og Nordland

• Troms og Finnmark

I hver region bør det etableres (eller videreføres) en–to referansevassdrag hvor det gjennomføres innsamling av nødvendige data for de ulike elementer som inngår i prognosemodellen. Videre bør det utvikles et system for innsamling av nødvendige fysiske og kjemiske data fra sjøområdene utenfor de enkelte regioner (vassdrag). Dersom en ønsker en grovere regional inndeling, kan en ut fra oseanografiske forhold dele landet inn i tre regioner; nord og øst for Lofoten, strekningen Lofoten – Stadt og norskekysten syd for Stadt. Denne inndelingen vil imidlertid maskere en del vesentlige forskjeller.

2.8 Drøfting av aktuelle tiltak – beskatning

Til tross for at situasjonen for den samlede laksebestanden og for mange enkeltbestander er alvorlig, så finnes det fortsatt mange laksestammer som tåler å beskattes. Kunnskap om bestandsstatus er imidlertid en forutsetning for å kunne sette i verk nødvendige tiltak for å redusere beskatningen av en truet eller sårbar stamme. Prinsippet om bestandsrettet forvaltning gjør det mulig å regulere fisket i elver med svake stammer i tråd med intensjonene i lakseloven. En videreføring av prinsippet har også ført til beskatningsregulerende tiltak i de nærmeste fjordområdene utenfor. Det øvrige fisket i sjøen skjer på blandede bestander og beskatter dermed både de svake og de sterke laksestammene. Innstramninger av fisket i disse områdene er i større grad basert på det samlede inntrykket av bestandssituasjonen i regionen, og det kan dermed være åpnet for beskatning også av truede laksestammer. Lakseforskningens kunnskap om lakseinnsiget til kysten og fordelingen til fjordområder og vassdrag bør brukes av forvaltningen til å sikre de svakeste laksestammene et tilstrekkelig vern også i kystområdene.

Det ligger fortsatt et potensiale i å regulere fiske­sesongen ved å forskyve lovlig fisketid. I vassdrag der villaksstammene blir overbeskattet, eller der det er for hardt fiskepress på den tidligvandrende, store laksen, kan fisket i enda større grad styres mot seint innkommet villaks, oppdrettslaks eller sjøørret. Tiltak i elva vurderes på bakgrunn av den lokale bestandssituasjonen, mens tiltak i sjøen bør vurderes på bakgrunn av situasjonen for de svakeste stammene i området.

Kombinasjonen av lav tilbakevandring av villlaks og høy andel oppdrettslaks er særlig alvorlig, da oppdrettslaksen vil få fritt spillerom på gyteplassene. Forsøkene i Hordaland og Sogn og Fjordane viser at forskjøvet fiskesesong reduserer beskatningen av villaks og øker beskatningen av oppdrettslaks i sjøen. Dette viser at forskjøvet sesong kan være et bedre alternativ enn totalfredning, så sant det er mye rømt oppdrettslaks eller sjøørret å styre fisket mot. I de aktuelle elvene har laksen enten vært fredet, eller fiskesesongen er tilsvarende forskjøvet og eventuelt kombinert med et rettet fiske etter rømt oppdrettslaks eller sjøørret.

De fleste sjølaksefiskerne kan i dag regnes som fritidsfiskere og ikke næringsfiskere. Ved den siste store revisjonen var det et mål å rette de nødvendige innstrammingstiltakene mot fritidsfisket med bunden redskap og ikke næringsfisket. Prinsippet om å opprettholde inntekten for de fiskerne som har sjølaksefisket som en viktig del av et næringsgrunnlaget, bør også føre til at eventuelle reguleringer i enda større grad rettes mot fritidsfiskedelen. Hobbyfisket bidrar til å opprettholde kulturelle tradisjoner, men ut fra et næringsaspekt er det ikke regningssvarende. Dersom det blir nødvendig å stramme ytterligere inn på fisket i sjøen, og det ikke blir differensiert mellom fritidsfiskere og næringsfiskere, kan inntektsgrunnlaget forsvinne for næringsfiskerne. Konsesjonsbehandling av sjølaksefisket kan bidra til å opprettholde inntektsgrunnlaget for næringsfiskerne og samtidig ivareta de kulturelle tradisjonene ved sjøfisket. Det kan også være en mulighet å tenke mer utradisjonelt i forhold til sjølaksefisket, for eksempel om en kobling til turismen kan gi høyre økonomisk avkastning av laksefangsten. Dette trenger ikke begrenses til den ordinære fiskesesongen, men være like aktuelt i det ekstraordinære fisket etter rømt oppdrettslaks.

Det er stort potensiale for å øke kunnskapen om gytebestandene, og i større grad la størrelsen og sammensetningen være mål for reguleringen av fisket. Forvaltningen har nok i stor grad vært prisgitt fangststatistikken, som er mangelfull. Det er avgjørende at forvaltningen får bedre kunnskap om gytebestandene slik at det kan legges opp til et forsvarlig fiske, og effekten av beskatningsregulerende tiltak kan måles. Videre utvikling av det nasjonale overvåkingssystemet for lakseelvene vil fange opp forskjellige vassdragtyper i de ulike landsdelene, og dette vil skaffe kunnskap som også kan overføres til andre elver. Styrkingen av det lokale forvaltningsnivået kan øke ansvarligheten hos rettighetshaverne og brukerne i vassdragene og øke kunnskapen om bestandsutviklingen, men det er essensielt at det lokale arbeidet underlegges en faglig og metodisk kvalitetskontroll i framtida.

Beskatningsregulerende tiltak skal gi effekt på bestandsstørrelsen og ikke legge unødige hindringer i veien for et variert fisketilbud. Fiskereglene bør være godt forankret lokalt for å få den nødvendige effekten av alternative reguleringstiltak. Hvis dette ikke er tilfelle, kan det eneste riktige være å stramme inn fiskesesongen. Eventuelle redskapsreguleringer bør være konsekvente og målrettede, samt ha en kjent bestandseffekt.

2.9 Konklusjoner og anbefalinger

2.9.1 Hovedprisnipp

Hovedprinsippet for forvaltning av norsk laks bør fortsatt være en bestandsrettet forvaltning, d.v.s. at det er enkeltbestandene som er utgangspunktet for aktuelle tiltak. I denne sammenheng er det også viktig at innvandringsveiene langs kyst og i fjordsystem omfattes av den bestandsrettede forvaltningen. En slik beskatningsform vil også kreve et minimum av biologisk kunnskap om de viktigste laksebestander.

2.9.2 Utvikle prognosebasert forvaltning

Det anbefales at en så snart som mulig utvikler et system for prognosebasert forvaltning av norsk laks. Den prognosebaserte forvaltningen bør være regionalt basert, og ta hensyn til lokale forhold innen regionen og forhold som påvirker overlevelsen av laks utenfor vassdraget.

2.9.3 Gytebestandsmål

Det anbefales at det defineres klare gytebestandsmål for norske laksebestander. Det biologiske utgangspunktet for forvaltningen av den enkelte bestand bør være at bestandens særtrekk (størrelse på laksen, størrelsesfordeling, vandringstidspunkt etc.) opprettholdes ved at et representativt utvalg og tilstrekkelig antall individer i bestanden får anledning til å reprodusere. Et framtidig siktemål i vassdrag med normale produksjonsforhold for ungfisk av laks bør være at det årlig gytes et antall egg tilsvarende 2–6 egg per m² lakseførende strekning. Dette tallet kan sannsynligvis være noe lavere i elver med lite oppdrettslaks og noe høgere i elver med stort innslag av oppdrettsfisk i gytebestandene. Kravet til antall egg per elveareal vil også variere med størrelsen og produktiviteten på vassdraget.

2.9.4 Utvalg av referansevassdrag

Som grunnlag for framtidig, regional og bestandsrettet forvaltning av norsk laks, er det nødvendig at det etableres et utvalg av indeks/referansevassdrag, hvor de nødvendige parametre for prognostisering og overvåkning inngår. Som en integrert del av disse referansevassdragene må det også inngå overvåkning av viktige bestandsregulerende parametre i fjord, kyst og havområdene utenfor.

2.9.5 Bedre statistikk og konsekvensanalyser

Den offentlige laksestatistikken har betydelige begrensninger på grunn av stor innebygd variabilitet. Det anbefales derfor at det utvikles et opplegg for fangstdagbøker også for elvefisket, slik at fangst per innsats (CPUE) kan benyttes som et aktivt redskap i framtidige bestandsanalyser.

Biologiske og samfunnsmessige konsekvenser av ulike tiltak og bestandsreguleringer anbefales utredet før disse settes i verk. Dette vil øke mulighetene for effektive tiltak i forhold til aktuell målsetning, samtidig som det reduserer mulighetene for unødvendige eller uheldige tiltak og reguleringer.

2.9.6 Genrell fredning anbefales ikke

Arbeidsgruppen anbefaler ikke at det settes i verk fredning (fangstforbud) av norsk laks som en generell løsning på problemene knyttet til villaksen. Fordi regulering av beskatning bare er et virkemiddel i forhold til aktuelle bestandssituasjoner som har sammenheng med mange andre naturlige og menneskeskapte faktorer, vil fredning være et aktuelt virkemiddel kun i de tilfeller hvor eksisterende beskatningsregime bidrar til rekrutteringssvikt eller uheldig selektiv beskatning av laks.

2.9.7 Økt kunnskap

En viktig framtidig målsetning for forvaltning av norsk laks bør være å etablere en økt kunnskap om bestandsstatus og årsakssammenheng i enkeltbestander av laks, slik at en mest mulig nyansert forvaltning kan gjennomføres.