7 Forvaltning av atlantisk laks og stillehavslaks i andre land

«Human nature includes the strong tendency to remain in denial until things are undeniably bad. So crisis management of our salmon has begun.»

Carl Safina, Song for the Blue Ocean, 1997

I det følgende beskrives lakseforvaltning i en del andre land der arten har en viss utbredelse og betydning. Hovedvekten er lagt på forvaltning av atlantisk laks, men forvaltningen av stillehavslaks er også omtalt. Sistnevnte utgjør en stor ressurs som biologisk sett har noen likhetstrekk med atlantisk laks, og som det er bygd opp en omfattende forvaltning for.

Omtalen er ordnet geografisk og etter antall laksevassdrag det enkelte land har. For flere av landene har det vært vanskelig å få all relevant informasjon, og det er derfor variasjon i innhold og detaljeringsgrad. Avsnittet summeres opp med vekt på de punktene som er sentrale i forhold til utvalgets mandat, og på områder der en i andre land har valgt modeller, løsninger og prioriteringer som er forskjellige fra de norske.

7.1 Forvaltning av atlantisk laks i andre land

7.1.1 Europa

Skottland

Skottland har 382 lakseførende vassdrag. Laksen anses som truet i 12 vassdrag, som utdødd i 2 og i 5 er det etablert nye bestander. Det har vært en betydelig nedgang i forekomsten av laks i de siste 30 årene. Fangstene på slutten av 60-tallet var mer enn 500 000 laks årlig, mens årsfangsten nå er under 200 000 laks. Nedgangen har vært størst for storlaks (spring salmon), men også antallet smålaks i fangstene har avtatt de siste årene. Nedgangen har skjedd for bestander i hele landet, og tilskrives i hovedsak forhold i havet, som reduserte havtemperaturer, økt predasjon fra kystsel, drivgarnsfiske etter laks i Irskehavet, bifangster og lakselus.

Laksefisket er sterkt begrenset siden 1960-tallet. Nå fiskes laks med stang og snøre, kastenot, kilenot og pålenot. 45   % av laksen tas på stang i dag, mens tallet var 15   % for 20 år siden. Stangfiskerne fanger om lag 80   % av storlaksen. Fiskesesongen er lengre enn i Norge, opp mot 9 måneder i elv og 7–8 måneder i sjø. Det er to og et halvt døgns ukefredning for notfisket og søndagsfredning for elvefisket.

Fiskeretten er en privat rettighet uavhengig av eiendommen hvor fisket foregår. Mer og mer av elvefisket leies ut på såkalt «time-share»- basis, dvs. at en kan leie andeler (bestemte tider) av et laksefiske for mange år om gangen. Systemet har blitt kritisert, fordi prisene har økt kraftig og mange stenges ute. Sportsfiskere og rettighetshavere i elvene har lenge leid fiskeretter i sjøen for å legge ned fisket. Omfanget av dette har økt de siste årene.

Lakseloven «The Salmon Act» fra 1986 er den viktigste loven, men en rekke andre lover fra lang tid tilbake er fortsatt gjeldende. Forvaltningen av laks ligger under et eget departement for skotske saker, som igjen har et eget direktorat for landbruk, miljø og fiske. Det er en nasjonal inspektør for laks- og innlandsfisket i Skottland. Andre viktige offentlige etater er bl.a. «Scottish Environment Protection Agency» (med oppgaver lignende vårt SFT), og Scottish Fisheries Protection Agency (som regulerer sjøfisket). Lokale interesser og rettighetshavere er engasjert gjennom en ordning med lokale laksestyrer som har eksistert siden 1862. I alt er det over 100 laksestyrer i Skottland. Styrene har vide fullmakter og kan bl.a. utføre og bekoste forsterkningstiltak, utnevne og drive oppsyn, påtale lovbrudd, foreta verdivurderinger av fisket og innkreve avgift på grunnlag av dette. De har også fullmakt til å gi visse dispensasjoner fra fiskereglene. Rettighetshaverne betalte i 1995 ca. 25 millioner kroner til finansiering av laksestyrene. I tillegg bekoster rettighetshaverne nær 400 heltidsansatte «ghillies», som arbeider med guiding, oppsyn og skjøtsel. Private organisasjoner («trusts»), oftest forankret blant sportsfiskere, bidrar med midler til laksevern, forskning og forsterkningstiltak. Formalisert og privat forankret forvaltning og skjøtsel har medført at det sentralt brukes små midler på lakseforvaltning og lakseforskning, og mange av beslutningene og vurderingene foretas lokalt.

I 1995 fikk et strategiutvalg for lakseforvaltning i oppdrag å vurdere alle utfordringer og muligheter som det skotske laksefisket sto overfor, og foreslå en strategi for forvaltning, bevaring og bærekraftig høsting av laksebestandene. Utvalgets forslag ble levert i januar 1997 og bestod av tre elementer: Det første elementet var å bevare og forbedre laksens livsmiljø i elvene. Det andre var en progressiv reduksjon av laksefisket i sjøen. Utvalget mente at ved å begrense beskatningen til elver og munningsområdene ville det være større muligheter for å gjennomføre en forvaltning som tar hensyn til egenarten til den enkelte bestand og bæreevne. Det tredje elementet var å forbedre og effektivisere forvaltningen og administrasjonen. Utvalget mente at forvaltningen burde profesjonaliseres og legge større vekt på vitenskapelige råd og anbefalinger. Det ble foreslått at laksestyrene skulle slås sammen fra 100 til 20 enheter slik at de blir økonomisk levedyktige og mer profesjonelle. Når det gjelder reguleringer av fisket for øvrig, mente utvalget at departementet måtte få større fullmakter til å foreta innstramminger i situasjoner der laksebestander er truet. Det ble foreslått en registrering av notfiskere og at fisket bare ble tillatt der det hadde vært fisket de siste årene. For øvrig ventet utvalget at nedgangen i notfisket ville fortsette på grunn av dårlig lønnsomhet. For inngrep i vassdrag foreslo utvalget hyppigere evalueringer av pålegg i forbindelse med vassdragsreguleringer, og større fullmakter til laksemyndighetene i utforming av nye pålegg. For lakseoppdrett foreslo utvalget en sterkere geografisk soneregulering slik at ekspansjonen i oppdrett kommer i områder som var mindre viktige for villaksen. Utvalget var også bekymret for utviklingen i selbestandene og la stor vekt på styrking av forskning og overvåkning.

England og Wales

I England og Wales er det 133 lakseelver, og laksen er utryddet i 15 og truet i 5 av dem. Også i England og Wales har laksefangstene avtatt markert. Tapsfaktorer er blant annet fysiske inngrep og forurensning i vassdrag, endret overlevelse i havet, sammen med over- og feilbeskatning.

Forvaltningen av laksefisket er lagt under Departementet for landbruk, fiskerier og matvarer, og utøvende fagmyndighet på sentralt nivå er Miljødirektoratet «Environment Agency.» Dette er en sammenslutning av flere tidligere direktorater, blant annet Elvedirektoratet, som tidligere var fagmyndighet for laks. Sentrale lover er laks- og ferskvannsfiskeloven fra 1975 og lakseloven fra 1986. Vannressursloven fra 1991 er også viktig. Alle som skal fiske må betale fiskeravgift. Fisket i elvene er privat, mens fisket i munning og sjø er regulert av det offentlige gjennom utdeling av lisenser for fiske.

Store ressurser brukes for å hindre ulovlig fiske av laks. Over 40 millioner, tilsvarende 40   % av det offentlige laksebudsjettet, brukes til lakseoppsyn hvert år.

Et forslag til en nasjonal strategi for lakseforvaltningen («A strategy for the management of salmon in England and Wales») ble presentert i 1996. Det er fire hovedmål for strategien:

Mål 1. Forvalte laksen og dens leveområder for å sikre optimal rekruttering og produksjon. Her inngår tiltak for å redusere beskatningen, spesielt i sjø og hav, bevare gyte- og oppvekstområdene i elvene og forbedre kultiveringsvirksomheten. Det anbefales å beregne gytebestandsmål for enkeltbestander og anvende disse i den løpende forvaltningen av fisket.

Mål 2. Opprettholde og forbedre diversitet og helsetilstand hos laks. Her drøftes blant annet laksens genetiske struktur, stamfiskhold og reetablering. Videre pekes det på behovet for å redusere beskatningen av bestander med flersjøvinterlaks, spesielt vårlaksen.

Mål 3. Bærekraftig, økonomisk optimal og sosial rettferdig utnyttelse av lakseressursen. Under dette målet slås det fast at sportsfisket gir best lønnsomhet, men at en endring i fordelingen i fangsten på sjø og elv ikke nødvendigvis vil gi økt samfunnsøkonomisk avkastning samlet sett. Det foreslås at endringer i fangstfordeling mellom elv og sjø skjer ved frivillige ordninger.

Mål 4. Dekning av kostnadene ved gjennomføringen av en ny strategi. Dette skal gjøres ved at nytteeffektene av dagens forvaltning dokumenteres, at økonomistyringen i den offentlige forvaltningen forbedres og at dagens avgiftsordninger utvikles til mer rettferdige ordninger som gir større inntekter.

Irland

Den tilgjengelig informasjonen om irsk lakseforvaltning har vært begrenset.

Irland har ca. 130 lakseførende vassdrag. Det foreligger ikke informasjon om status i ulike elver. Fangstene av laks i Irland er i dag mindre enn noen gang før. Det antas at hovedårsaken til nedgangen de siste årene er redusert overlevelse i havet, men andre faktorer har også virket inn. Problemet med lakselus har stått i fokus.

På Irland fiskes det laks med drivgarn, kastenot, feller i elvene og stang i elvene. Av de rapporterte fangstene står drivgarn for 74   %, kastenot 16   %, feller 4   % og stangfiske 6   %. Drivgarnsfisket beskatter også annen laks enn fra irske elver. De siste årene er det utstedt ca. 700 lisenser for drivgarnsfiske. Kastenotfisket drives i munningsområdene, og i 1995 var det 446 tillatelser i bruk.

Laksen forvaltes av Departementet for marine ressurser, svarende til vårt Fiskeridepartement. Et sentralt og sju regionale «Fisheries Board» er ansvarlig fagetat.

Et utvalg har nylig vurdert lakseforvaltningen og har foreslått følgende for den fremtidige lakseforvaltningen: sørge for en bestandsrettet forvaltning for å bevare og utvikle laksestammene slik at ressursen representerer en sosial og økonomisk verdi for samfunnet. Utvalget foreslår at gytebestandene økes og sikres, at forvaltningen blir mer bestandsrettet gjennom forvaltningsplaner for hver enkelt elv og fiskeforbud utenfor 6 nautiske mil fra kysten. Forvaltningen skal baseres på lokal medvirkning og rettferdig fordeling av goder og byrder, men innenfor et nasjonalt rammeverk.

I Irland er en bekymret for utviklingen i predatorbestandene, først og fremst sel og skarv, og fangststatistikken har store mangler som bør forbedres.

Island

Det foreligger få opplysninger om laksen og lakseforvaltning på Island.

På Island er det laks i 65 vassdrag, og generelt er bestandssituasjonen svært god. Det synes som om bestandene på Island i mindre grad enn ellers i Europa ellers er påvirket av endringene i havet. Det er få andre trusler, for eksempel minimal vannkraftutbygging, men islendingene er bekymret for fiske av laks i internasjonale farvann og enkelte problemer med erosjon som følge av beite fra sau og hest langs vassdragene. Fisket drives i hovedsak som sportsfiske i elvene.

Det har vært små endringer i islandsk lakseforvaltning de siste årene. Lakseforvaltningen er lagt under Landbruksdepartementet, og den gjeldende loven er fra 1970. Den har bl.a. kapitler om rettigheter (grunneieren har fiskeretten), statistikk og redskapsdefinisjoner, vern (fiske etter laks er som hovedregel bare tillatt i ferskvann), utøvelse av fiske, fisketrapper, om foreninger, klekkerivirksomhet og import av levende fisk og rogn. Forvaltningen av de enkelte elvene skjer i regi av foreninger med pliktig deltagelse fra alle grunneiere. Disse foreningene har bl.a. ansvar for oppsyn, forsterkningstiltak, innsamling av fangststatistikk og regulering av fisket. De står fritt i den forretningsmessige og juridiske drift av fisket innenfor de rammer som ellers gjelder og fordeler evt. overskudd på rettighetshaverne etter bestemte fordelingsprinsipper. Fangststatistikken er svært god. Fisket er strengt regulert og kan bare foregå 12 t per døgn. Fisket er eksklusivt slik at få fiskere slipper til, og prisene for sportsfiske er svært høye sammenlignet med i Norge.

Russland

Det foreligger få opplysninger om administrasjonen av laks og laksefiske i Russland, men noe informasjon om ressursstatus.

I Russland fantes det opprinnelig laks på Kolahalvøya, i Kvitsjøen, i Karelen og i elver til Den finske bukt. Det var blant annet store bestander av relikt laks i de store innsjøene Ladoga og Onega i Karelen. I de sørlige delene har laksen gått katastrofalt tilbake siden 1950-tallet. Nå finnes det laks i til sammen 87 vassdrag, vesentlig på Kolahalvøya og rundt Kvitsjøen. Etablering av kraftverk, forurensning og overbeskatning er de viktigste årsakene til at laksen har forsvunnet eller blitt kraftig svekket i de søndre delene av Nordvest – Russland. Bestandene på Kolahalvøya er i hovedsak i god forfatning, og det største problemet der er ulovlig fiske. Det er også bekymring for infeksjon av G. salaris i disse områdene, og status er uklar.

Det foreligger ikke tilgjengelig oversikt over forvaltning og lovgivning. Omfanget av sportsfiske er økende, og dette baserer seg i stor grad på gjenutsetting av fangsten. Fisket drives i hovedsak av europeiske og nordamerikanske gjester, under kontroll av lokale inspektører/guider. Prisene er svært høye. I enkelte elver er det også fellefangst av laks, basert på terskelhøsting med definerte gytebestandsmål for hvert vassdrag.

Sverige

I Sverige er det både baltisk laks som ikke vandrer ut av Østersjøen, samt atlanterhavslaks på vestkysten. I tillegg er det enkelte bestander av relikt laks, først og fremst i innsjøene Vänern og Vättern med tilhørende elver. Omtalen her gjelder anadrom laks. Baltisk laks er laks fra elver fra syd- og østkysten som har næringsvandring til Østersjøen, mens atlanterhavslaksen gyter i elver på vestkysten og har næringsvandring til Norskehavet. De største interessene i Sverige er knyttet til baltisk laks.

Lakseforvaltningen i Sverige er lagt til Fiskeriverket, som er underlagt Landbruksdepartementet. Fiskeriverket har ansvaret for både saltvanns-, brakkvanns- og ferskvannsfiskeressursene, og en felles fiskerilov er grunnlaget for forvaltning av fiskearter både i ferskvann og sjø. Loven er en typisk fullmaktslov med stort handlingsrom for fagmyndighetene.

I Sverige var det opprinnelig 35–40 elver med baltisk laks. I 1996 var det bare 14 av disse elvene som hadde naturlige bestander av laks, mens de opprinnelige bestandene i øvrige elver var utryddet. Situasjonen for de gjenværende bestandene blir betraktet som meget alvorlig. Omfattende vannkraftutbygging med etablering av vandringshindre, sterkt fisketrykk i hele Østersjøen og sykdommen M74 (antagelig en mangelsykdom eller sykdom forårsaket av miljøgifter) har vært hovedårsakene til den alvorlige situasjonen. Det store omfanget av kommersielt laksefiske i Østersjøen har medført en betydelig satsing på utsettinger og havbeite, og over 90   % av laksen som fanges i Østersjøen, er fra utsettinger. Reguleringer av fisket i Østersjøen har vært særlig komplisert fordi man i tillegg til å fordele laksen mellom sportsfiske, husbehovsfiske og yrkesfiske, også skal fordele ressursen på mange land med varierende mål for lakseressursen.

I en offentlig utredning fra 1995 ble det foreslått at den akutte trusselen om genetisk utarming av laksestammene og utrydding av gjenværende bestander må forhindres. Deretter må reproduksjonspotensialet i lakseførende vassdrag utnyttes, og bestandene må utvikles gjennom naturlig reproduksjon.

Laksetiltaksplanen for perioden 1997 – 2010 presenterer strategier og tiltak for å nå målene. Tiltakene omfatter blant annet: Detaljplaner for enkeltvassdrag som involverer alle relevante parter, samordning av restaurering og forskning, reetablering av laks, bedre organisering og styring av vitenskapelige prosjekter og innføring av fettfinneklipping for å skille og overvåke beskatningen for vill og kultivert laks bedre.

De gjenværende bestandene av vill baltisk laks i Norrbotten har de siste årene hatt et betydelig oppsving pga. en ensidig finsk beslutning om full stans i sjøfisket etter laks.

Det har vært mindre fokus på den atlantiske laksen enn på den baltiske laksen. Forekomsten er redusert på 90-tallet pga. forholdene i havet, mulig introduksjon eller spredning av lakseparasitten G. salaris og tørre, varme somrer. Rotenonbehandling for å bekjempe parasitten på vestkysten synes ikke å være aktuelt. Spredning av baltisk laks til vestsvenske elver fra havbeiteutsettinger på den danske østkysten er en ny trussel, fordi den genetiske forskjellen mellom baltisk og atlantisk laks er stor.

Finland

Tilgjengelig informasjon om finsk lakseforvaltning har vært begrenset.

I Finland finnes det atlantisk laks i elver som renner ut i Østersjøen (baltisk laks), i grenseelvene Tana (Teno) og Neiden (Njeävdåm), og enkelte bestander av relikt laks. Her omtales anadrom laks. Østersjølaksen er utryddet i 15 av opprinnelig 17 elver i Finland.

Den finske lovgivningen er basert på lov om allmenn fiskerett fra 1983, som regulerer fiske både i sjø og ferskvann. Fiskeretten er privat eid i ferskvann, og eierne er pliktig til å organisere seg i et lag. Loven legger stor vekt på kultiveringsarbeid og optimal fiskeproduksjon. Finland har nylig stengt alt sjøfiske etter laks i sine farvann som en følge av den kritiske situasjonen for den finske Østersjølaksen.

Finland samarbeider med Norge om forvaltning av fisket i Tana og Neiden, jfr. kap. 6.8. Pga. få finske lakseelver er det en omfattende interesse for sportsfiske i de finske delene av disse vassdragene.

7.1.2 Nord Amerika

Canada

Canada har over 600 lakseførende vassdrag på østkysten, fra Labrador i nord til New Brunswick og Nova Scotia i sør. I tillegg er det relikte bestander, blant annet i de store sjøene. Beskrivelsen her gjelder anadrom atlanterhavslaks.

Nedgangen i lakseforekomstene i Canada har vært svært alvorlig, og med få unntak er gytebestandene kritisk lave. Situasjonen er generelt noe bedre i Labrador og New Foundland enn lengre sør.

Årsakene til den sterke tilbakegangen er sammensatt. Viktig faktorer er de kalde havstrømmer som har dominert vest for Grønland, der all canadisk tosjøvinterlaks beiter. Inngrep i vassdrag, forurensning, oppdrettsrelaterte problemer og overfiske har også hatt betydning. Lakselus, innslag av rømt oppdrettslaks i elvene og sykdommer er økende problemer i New Brunswick og Nova Scotia, der oppdrettsvirksomheten vokser (jfr. kap. 5.3). Vannkraftregulering har medført inngrep i en rekke laksevassdrag, og flere viktige lakseelver er i ferd med å bli regulert. I Labrador er en bekymret for at veiutbygging og bedre infrastruktur vil øke beskatningen.

Lakseforvaltningen i Canada er delt mellom et sentralt og et regionalt nivå. Den øverste myndigheten er Departementet for fiske og hav, og regulering av alle fiskerier er hjemlet i en felles fiskelov. Fiskeretten i de nordlige områdene (Labrador og New Foundland) er statlig, mens den oftere er privat eid i provinsene lengre sør. Fisket etter laks foregår ved Grønland, i sjøen utenfor Canada, og i elvene. De siste årene har det vært en sterk reduksjon i sjøfisket etter laks.

De siste 25 årene har det skjedd store omlegginger av laksefisket i Canada. Man har forlatt et system som ligner det vi har i Norge, og innført et strengt kvoteregulert system der all fangst må merkes straks etter fangst. Både frivillig og pålagt gjenutsetting har medført detaljerte redskapsbestemmelser og regler om stopp i fisket ved høye temperaturer i elvene, fordi det gir økt dødelighet ved gjenutsetting. Garnfiske er bare tillatt for indianere og eskimoer. Kvotereguleringen av laksefisket er adaptiv, mest mulig tilpasset beregninger av innsiget av laks det enkelte år og tallfestede gytebestandsmål for hvert vassdrag. Om lag 50   % av laksen som blir fanget av sportsfiskere i elvene, blir gjenutsatt.

Labrador og New Foundland har gjennomgått situasjonen for laksen, og det er laget forslag til følgende mål for den fremtidige forvaltningen:

• Sikre en rekruttering og en beskatning som sørger for at bestandene kan bygges opp igjen.

• Anerkjenne urfolks rettigheter til å fiske laks.

• Forbedre fangstforvaltningen blant annet gjennom å redusere bifangster, og sikre forsvarlig fritids- og kommersielt fiske.

• Anerkjenne den samfunnsøkonomiske betydningen av kommersielt fiske ved å legge opp til mest mulig forutsigbare reguleringer, gi tidligere laksefiskere prioritet om de legger om til annet fiske og sikre rettighetene til å høste av gjenoppbygde bestander.

• Fremme dialog mellom partene, gjennom lokale og regionale grupper der alle aktører deltar.

I Canada er en også bekymret for mangelfulle fangststatistikker og voksende predatorbestander.

USA

Opprinnelig var det laks i alle elver som renner ut i Atlanterhavet på den nordøstlige kysten av USA. I tillegg er det bestander av relikt laks i De store sjøene. Omtalen nedenfor gjelder anadrom laks.

På grunn av industrialisering og dambygging forsvant laksen i en rekke vassdrag. Nå er det bare syv elver i staten Maine som grenser til Canada som har stedegne bestander av atlantisk laks, men de regnes som truet. Det er for øvrig planlagt flere reetablerings- og restaureringsprosjekter i vassdrag i Maine og nabostatene.

De siste årenes nedgang i bestandene antas å ha sammenheng med havmiljøet, og nå drives det bare et begrenset sportsfiske i elvene. Den årlige fangsten er på snaue 500 laks, som alle settes ut igjen. I tillegg fanges ca. 1000 laks ved stangfiske for å skaffe laks til klekkeriene. Et problem er at laks fra de truede elvene i USA også fanges i sjøfisket utenfor Canada og ved Grønland. Andre viktige trusler er inngrep som følge av jordbruk og skogbruk, og genetiske og økologiske effekter av rømt oppdrettslaks. Det er bred enighet om at selv om forholdene i havet bedrer seg, er det behov for betydelig innsats i vassdragene for at livsmiljøet skal bli tilfredsstillende.

Lakseforvaltningen i USA er komplisert og omfatter en rekke lovverk, etater og myndigheter på føderalt (sentralt) og statlig (regionalt) nivå, som stiller store krav til samarbeid og koordinering. Fiskeretten tilhører forbundsstaten, og dette er medvirkende til den omfattende offentlige innsatsen med mange involverte. Det løpende arbeidet med fastsettelse av reguleringer og tiltaksarbeid organiseres av en særskilt laksemyndighet, «Atlantic Salmon Authority» på statlig nivå. Det er aktuelt å føre opp atlantisk laks på listen over arter som skal forvaltes etter loven om truede arter («Endangered Species Act»), og det vil overføre en større del av ansvaret til de føderale myndighetene. Generelt legges det stor vekt på lokal deltagelse og at interessegrupper involveres i all lakseforvaltning. På 90-tallet har hovedtiltaket vært et omfattende utsettingsprogram av yngel fra stedegen bestand. Målet med dette er å gjenoppbygge de naturlige bestandene, og det er etablert klare gytebestands- og produksjonsmål for dette arbeidet.

USA har et omfattende system for å skaffe midler til forvaltning og skjøtsel av de artene som er viktige for sportsfisket. Sentrale ordninger er en avgift på sportsfiskeredskap som avsettes i et fond for forsterkningstiltak. I tillegg kommer en årlig fiskeravgift.

7.2 Stillehavslaks

Stillehavslaks er utbredt i det nordlige Stillehavet. Det er seks arter av stillehavslaks (se kap. 3) og produksjonen og avkastningen er langt større enn for atlantisk laks. Bare i Alaska høstes det årlig 100 – 200 millioner laks. Til sammenligning har den samlede årlige fangsten av atlantisk laks i hele Nord-Atlanteren de siste tretti årene falt fra om lag 5 millioner individer på 70-tallet til under 1 million individer på 90-tallet.

Stillehavslaksens og atlanterhavslaksens biologi har en rekke likhetstrekk, og forskning og forvaltningsprinsipper som er utviklet og anvendt for stillehavslaks, kan ha relevans for atlantisk laks. Men det er også viktige forskjeller i biologien som en må ta hensyn til i sammenligningen.

Generelt er situasjonen for stillehavslaksen preget av at bestandene er sterkt redusert og truet i de sørlige områdene (Japan og statene California, Oregon og Washington), mens den er bedre i nord (Russland, Canada og Alaska). Inngrepene i vassdragene er mer omfattende i sør, samtidig som den voksne laksens tilbakevandring til elvene gjør at den sørlige laksen utsettes for sterkere beskatning enn laks lengre nord. All laks på innsig til elvene på vestkysten av Nord-Amerika følger kysten og kyststrømmene fra nord og sørover. Da blir den sørlige laksen fisket på i lengre tid og over en lengre strekning. Dette har blant annet medført betydelig strid og kompliserte forhandlinger mellom Canada og USA om begrensninger på fiske av laks hjemmehørende på vestkysten av USA i canadisk fiskerisone. Omfanget av fiskeutsettinger er generelt mer omfattende for stillehavslaks enn for atlantisk laks. Dette skyldes delvis at biologien til flere av stillehavsartene er slik at oppholdet i ferskvann er svært kort, og at det derfor er biologisk og økonomisk enklere å få resultater av utsettinger enn for atlantisk laks.

Utsettingene har opprettholdt mulighetene for stort uttak, og det foregår et omfattende kommersielt fiske. For å bevare upåvirkede, ville bestander har forvaltningen lagt opp til et todelt system, der det i såkalte klekkerisoner er foretatt store utsettinger for å kunne opprettholde et stort fisketrykk, mens villfisksonene skal produsere laksen naturlig. Dette har imidlertid skapt problemer, fordi ville bestander som ikke styrkes med utsettinger er blitt overbeskattet i hav- og kystfisket.

I sør, der bestandsutviklingen er særlig negativ, er det utarbeidet en rekke lokale og statlige tiltaksplaner. Årsaken til dette er delvis å unngå forvaltning etter loven om truede arter. Forvaltning etter denne loven medfører at forvaltningsansvaret overføres fra statlig til føderalt nivå (fra regionalt til sentralt nivå). Problemene i vassdragene er særlig vandringshindre, jord- og skogbrukspraksis som endrer habitatet, temperaturen og gir større flommer.

Problemene som det todelte systemet har skapt forsøker en å løse gjennom konsekvent merkepraksis. Vill fisk og kultivert fisk skal kunne skilles enkelt på alle stadier og i alle fiskerier ved fettfinneklipping av all utsatt fisk. Dette skal bidra til at beskatningen skiller bedre mellom vill og utsatt laks. Det legges økende vekt på bevaring av genetisk mangfold, samtidig som produksjonspotensialet utnyttes og høsting kan fortsette. En følge av dette er at gytebestandsmålene er satt høyere enn tidligere, og at gytebestandsmålene blir overordnet ved regulering av fiskeriene.

Forvaltningen av stillehavslaks blir ansett for å være mer vellykket i Alaska enn i andre stater i USA. I Alaska er det innført en interessant myndighetsfordeling som blir gitt en del av æren for de gode resultatene. Det statlige fagdirektoratet «Alaska Department of Fish and Game» har ansvaret for å forvalte bestandene og gi en samlet kvote som kan høstes. Ansvaret for å fordele kvoten blant ulike grupper og interessenter er imidlertid lagt til et eget råd; «Alaska Board of Fisheries.» I Alaska er det også til en hver tid en omfattende overvåkning av oppgang og fiske gjennom sesongen, og det er hjemlet muligheter for omfattende «in-season» forvaltning, som går ut på at reguleringene varierer gjennom sesongen, avhengig av oppgang. Både i Alaska, Canada, Oregon og Washington er forvaltningen basert på prognoser og fleksible fiskereguleringer som kan endres gjennom sesongen. Også i Nord-Amerika er det en generell vurdering at mange involverte myndigheter og sektorer vanskeliggjør en effektiv forvaltning. Det er et stort behov for bedre samarbeid og mer koordinert innsats.

I Nord-Amerika er det en økende grad av vilje til å sette i gang kostbare prosjekter for å bedre livsmiljøet for laks. I dette inngår også sanering av kraftverksdammer og omlegging av drikkevannsforsyningen til store byer for at laksen skal få mer vann i elvene.

7.3 Oppsummering

Organisering av forvaltningen og rettighetsforholdene varierer betydelig mellom ulike land som har laks. Land med offentlig eid fiskerett har måttet bygge opp en mer omfattende offentlig forvaltning enn land med privat fiskerett, der fiskerettshaverne ofte har ansvaret for oppsyn, kontroll med fiskereguleringer, kultivering og statistikk. Forskjellene i lovverk er også betydelige, selv om det er en del likhetstrekk, spesielt når det gjelder de konkrete mål for forvaltningen. Forskjellene er mest markerte om en ser på den praktiske forvaltningen og valg av arbeidsmåter og virkemidler i de enkelte landene. Ulike tradisjoner spiller også en betydelig rolle. Når det gjelder reguleringer som skal redusere beskatningen, benyttes det svært forskjellige virkemidler fra land til land – selv om utfordringene ofte er de samme.

Felles for forvaltningen i samtlige av landene er at den preges av mange involverte etater, dels med uklar eller komplisert fordeling av myndighet, ansvar og roller. Omfang av delegasjon av myndighet og samarbeid mellom myndighetene og ulike interessegrupper blir diskutert. Flere land har lovpålagt samarbeid mellom rettighetshavere i forvaltningen av fisket, og i mange land er rettighetshavernes forvaltningsansvar og ressursbruk langt større enn i Norge.

Situasjonen for den atlantiske laksen er kritisk eller alvorlig i hele artens utbredelsesområde. I nordlige vassdrag, på Island og i nordvest Russland er situasjonen bedre. Tap av enkeltbestander og generell nedgang i produksjonen av laks skyldes en kombinasjon av ulike tapsårsaker både i hav og elv. Bekymringen for oppdrettsrelaterte problemer har vært mest fremtredende i Norge fordi virkningene har vært mest betydelige her, men en blir mer oppmerksom på disse problemene i de øvrige landene med lakseoppdrett også.

Selv om de senere årenes reduksjon i bestandene også er knyttet til forhold i artens opphold i sjø og havet, legges det stor vekt på å bevare og restaurere laksens livsmiljø i elvene gjennom store restaureringsprogrammer i alle aktuelle land.

Bestandsrettet, fleksibel forvaltning basert på prognoser får økende vekt i mange land. Mens europeisk forvaltning i hovedsak baseres på historiske data over fangstutvikling, er forvaltningen i Nord-Amerika i langt større grad preget av prognoser bygget på prediktive modeller, klare gytebestandsmål og løpende forvaltning blant annet med endringer i fiskereguleringene i løpet av sesongen. I alle land er det lagt ned størst ressurser på å begrense fisket i sjø og hav. Fangstregulering baseres i økende grad på kvoter og gjenutsetting. Det er stor interesse for sportsfiske etter laks, og prisene øker. Parallelt med dette legges det større vekt på urfolks rettigheter.

I de fleste land er det gjennomført utredninger med tanke på å forbedre og effektivisere forvaltningen. Bedre samordning, klargjøring av ansvar og økt handling er sentrale anbefalinger i alle land. I situasjoner med truede bestander er det i flere land foreslått å legge større del av forvaltningen til sentrale etater, samtidig som en legger vekt på ansvarliggjøring og samarbeid mellom interessegrupper og myndigheter på alle nivåer.

De fleste land har ordninger med fiskeravgift som betales av fiskerne, og legger vekt på å styrke eller videreutvikle disse. Finansiering av tiltak omfatter også andre ordninger, som avgifter på salg av fiskeredskap, skatter på uttak av naturressurser som vannkraft, olje og gass som delvis øremerkes for restaurering og styrking av fiskebestander.