2 Innspill fra AF, LO og YS

2.1 Overordnede prinsipper

For å kunne oppfylle målet om en kontinuerlig etter- og videreutdanning i hele befolkningen, og for å kunne gi begrepet «livslang læring» et reellt innhold ved inngangen til det neste århundret, er det nå etablert en felles virkelighetsforståelse blant arbeidstakere, arbeidsgivere og offentlige myndigheter om nødvendigheten av et nasjonalt kompetanseløft. I forbindelse med behandlingen av stortingsmelding 42 om kompetansereformen, mener Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen i sin innstilling S. nr. 78 at etter- og videreutdanningsreformen er en viktig reform i utdannings-, sysselsettings- og næringspolitikken. En kompetansereform er et viktig bidrag når det gjelder å utjevne kompetansekløften i samfunnet.

For å sikre det overordnede målet, og for å gjøre den lovfestede retten til utdanningspermisjon reell for alle arbeidstakere, må retten til utdanningspermisjon ledsages av lovbestemte innbetalinger til fond. For å sikre likebehandling må ordningen omfatte hele arbeidslivet, også den uorganiserte delen.

Reformen skal komme i tillegg til det som i dag er arbeidsgivers ansvar for kompetanseutvikling.

Ordningen må omfatte finansiering av tilbud og livsopphold for individuell bestemt opplæring som ikke dekkes av arbeidsgivers ansvar for kompetanseutvikling og de bedriftsorganiserte opplæringstiltak.

Ordningen må også gjelde for de arbeidstakere som periodevis av ulike grunner faller utenfor det ordinære arbeidsmarkedet.

Det forutsettes at ordningen skal gi arbeidstakerne en reell mulighet til løpende ajourhold av sin kompetanse både i eksisterende jobb og i forhold til arbeidsmarkedet for øvrig. Statlig medvirkning er en forutsetning for at etter- og videreutdanningsreformen skal bli realisert på en for alle parter hensiktsmessig måte. Statens og partenes bidrag må vurderes innenfor et videre inntektspolitisk samarbeid i et fornyet/utvidet Solidaritetsalternativ.

Med en kombinasjon av avtalebaserte ordninger, nye regler og muligheter gjennom Statens Lånekasse, lønnet permisjon fra arbeidsgiver og bidrag fra den enkelte arbeidstaker selv, mener vi det er mulig å finne ordninger som kan legge til rette for at norsk arbeidsliv får den kontinuerlige kompetansetilførselen som er nødvendig for en videre positiv utvikling.

2.2 Generelt skal følgende ligge til grunn:

1. Individuell permisjonsrett iflg. Stortingets vedtak 18/1-99 (Innst. S. nr. 78). Regler tas inn i Arbeidsmiljøloven.

2. Alle arbeidstakere som betaler inn til ordningen skal kunne hente midler ut. Det gjelder både «Ny sjanse» og «Ny kompetanse».

3. Det må etableres en tilskuddsordning for å støtte systematiske kompetanseutviklingsprogrammer i virksomhetene, jf Buerutvalgets innstilling.

4. Reformen skal gjelde for alle, de som allerede er i arbeid og de som av ulike årsaker står utenfor arbeidsmarkedet (Jf innst. nr. 78).

5. Alle må få en reell økonomisk mulighet til etter- og videreutdanning, både ifht. utdanningskostnader og livsopphold.

6. Nye skatteregler i flg. Ot.pr.nr. 1 (1998-99) kap. 13 og Stortingets Innst. O.nr. 16.

7. Nye regler i Lånekassa ifht. avkortingsregler og forsørgertillegg i hht. Pettersenutvalgets flertall.

8. Søknader og behandling av disse starter hos enkeltindividet og i bedriften/virksomheten.

9. Under forutsetning av at tiltakene i punktene er på plass, skal start på etter- og videreutdanningsreformen skje fra 1/1-2000. Innbetaling starter 1/5-1999.

2.3 Utdanningspermisjon

Spørsmålet om rett til utdanningspermisjon nedfelles i Arbeidsmiljøloven, jf innstillingen S.nr. 78 (1998-99) fra Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen om kompetansereformen og forslagene fra utdanningspermisjonsutvalget(NOU 1998: 20).

Loven må åpne for kombinasjon av utdanning og arbeid gjennom uttak av delvis permisjon.

2.4 Sosiale rettigheter under utdanningspermisjon

En rekke lovfestede sosiale ordninger forutsetter at det foreligger et ordinært arbeidsforhold. Spørsmålet i denne sammenheng er hvilke konsekvenser en lovfestet rett til utdanningspermisjon vil ha når det gjelder arbeidstakers rettigheter under slike ordninger. (Jf pkt. 3.3 s. 16/17 i NOU 1998:20 Utdanningspermisjon)

Det er derfor påkrevet å få på plass et regelverk som sikrer sykepenger, fødselspenger, dagpenger, feriepenger mv i forbindelse med permisjoner til å ta etter- og videreutdanning, og ansattes rettigheter ved konkurser/lønnsgarantiordning. Disse forhold krever en nærmere avklaring/videre utredning.

2.5 «Ny Sjanse»

I sin Innst. S. nr. 78 til kompetansereformen understreker et flertall i Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen at offentlig grunnskoleutdanning og utdanning på offentlige videregående skole skal være gratis for brukerne. Det skal ikke være anledning til å kreve skolepenger. AF, LO og YS mener at grunnskoleutdanning og videregående opplæring skal finansieres av det offentlige. Dette gjelder både utdanningskostnader og støtte til livsopphold.

«Ny sjanse» er tenkt som en tidsbegrenset satsing på 10 år for personer født før 1978, og som av ulike årsaker ikke har dette fra før, fra iverksettingsdato for reformen.

Livsopphold til denne gruppen må finansieres på en bedre måte enn gjennom de generelle støtteordningene i Lånekassa hvis «Ny sjanse» skal være en reell mulighet for voksne. Et mindretall i Buer-utvalget og et flertall i Pettersenutvalget har gått inn for en finansieringsmodell hvor staten dekker 60 prosent av lønnskostnadene i inntil ½-tid. Inntektsgrensen settes til maksimalt 6 ganger folketrygdens grunnbeløp. Ordningen begrenses til ett år regnet som fulltidsutdanning.

Omfanget av uttak av permisjonsrettigheter i «Ny sjanse» er meget usikkert. Svært mange vil etter vår oppfatning etterspørre å få avslutte fagutdanning til fag-/svennebrev etter § 20 i fagopplæringsloven eller generell studiekompetanse. Dette gis i dag som ½ -års tilbud på dagtid i de fleste fylker og som deltidsstudium (dvs. kveldsstudier) ved skoler og studieorganisasjoner. Opptak og utdanning på bakgrunn av et nytt system for dokumentert realkompetanse, slik Stortinget har bedt om, vil også redusere omfanget av fullstendige løp i videregående opplæring.

Svært mange vil søke løsninger knyttet til deltid og kombinasjoner av arbeid og studier. Dette vil redusere kostnadene til «Ny sjanse» i forhold til beregninger som er foretatt.

2.6 Finansiering av reformen

a) Generelt

Etter- og videreutdanningsreformen gjennomføres ved en trepartsfinansiering mellom staten, arbeidsgivere og arbeidstakere.

Det etableres fond der alle arbeidstakere, arbeidsgivere og staten innbetaler hver sine andeler.

b) Likebehandling av tariffbundne/ikke-tariffbundne virksomheter

Reformen og finansieringen av denne må utformes på en slik måte at alle arbeidstakere og alle arbeidsgivere, både tariffbundne, og ikke-tariffbundne, omfattes på en likeverdig måte, både hva angår forpliktelser og rettigheter.

For å unngå forskjellsbehandling og økonomisk diskriminering av virksomheter som gjennom avtaleverket er forpliktet til å gjennomføre kompetansehevende tiltak for de ansatte, bl a ut fra den virksomhetsbetingede nødvendige opplæring, må det pålegges tilsvarende regelverk for uorganiserte bedrifter. Ikke-tariffbundne virksomheter må pålegges innrapportering/dokumentasjon på at nødvendig etter- og videreutdanning for de ansatte er gjennomført, før de eventuelt kan hente noe ut fra det eller de fonds/utdanningskonto som vil bli etablert.

Prinsippene for utformingen av modellen for fondet er skissert i pkt. 7.

c) Lånekassefinansiering, se også pkt. 5

Det vises til flertallsinnstillingen til det utvalg som har levert utredning om Lånekassefinansiering av etter- og videreutdanning «Leve og lære i voksen alder»(Pettersenutvalget).

AF, LO og YS støtter forslagene til forbedringer av studiefinansieringen.

En forbedret Lånskasseordning må gjelde både førstegangsstudenter og etter- og videreutdanningsstudenter.

d) «Ny sjanse», se også pkt. 5

Alle voksne født før 1978 skal ha en individuell rett til videregående opplæring. Staten må sikre finansiering av dette.

Når det gjelder statens bidrag til livsopphold bør denne utgjøre 60 prosent av lønnskostnadene i inntil halv tid, begrenset til seks ganger folketrygdens grunnbeløp, for ett års fulltidsutdanning, jf overnevnte innstilling. Per 1/5.98 tilsvarer dette et stipend/lønnstilskudd på kr. 81,665 til dekning av livsopphold. Resten må dekkes fra fondsordning-/utdanningskonto, og eventuelle tariffestede ordninger utover dette. For de som vil kombinere arbeid og utdanning, slik at utdanningen tar to år, bør bidraget fra staten fordeles på disse to årene.

2.7 Modell for rett til betalt utdanningspermisjon

AF, LO og YS er enige om at følgende prinsipper må legges til grunn:

1. Alle arbeidsgivere, arbeidstakere og staten, er med på å finansiere ordningen.

2. Alle arbeidstakere skal kunne hente midler ut. Det gjelder både «Ny sjanse» og «Ny kompetanse».

3. Arbeidstakere opptjener rett til utdanningspermisjon gjennom sitt arbeidsforhold. Uttak av lønnet permisjon fra ordningen kan skje helt eller delvis, slik at deltidsstudier blir mulig.

4. Betingelser, varslingsfrister, ankemuligheter mv for permisjonsretten framgår av de relevante bestemmelsene i Arbeidsmiljøloven

5. Personer som ved reformens ikrafttredelse har vært i arbeidslivet i minst 3 år, og har vært tilsatt hos nåværende arbeidsgiver de 2 siste år, kan benytte seg av fondet fra 1. januar 2000, dersom opptjeningen som forutsatt starter per 1. mai 1999. Nye arbeidstakere må ha vært i arbeidslivet i minst 3 år, og ha vært tilsatt hos nåværende arbeidsgiver de 2 siste år for å kunne benytte seg av utdanningspermisjon og av denne finansieringsordningen.

6. Ved oversøkning, dersom midlene det enkelte år ikke er tilstrekkelige til å finansiere samtlige lånesøknader, må vi ha en form for køsystem.

7. Finansiering av permisjon etter ordningen er å oppfatte som en minimumsrettighet. I tillegg kan komme lønnede utdanningspermisjoner som partene måtte bli enige om i de respektive overenskomstområder, og Lånekassens ordninger.

8. Det må etableres en tilskuddsordning for å støtte systematiske kompetanseutviklingsprogrammer i virksomhetene, jf Buerutvalgets innstilling.

2.8 Grunlaget for innbetaling til ordningen

1. Arbeidstaker og arbeidsgiver innbetaler hver x prosent av lønnsutbetaling til ordningen. Staten skyter til x prosent av utbetalt lønn. Årlige inntekter til ordningen etter disse forutsetninger vil utgjøre omlag .... milliarder kroner. Utskrivningsgrunnlaget er grunnlaget for pensjonsgivende inntekt (personinntekt) eller grunnlaget for arbeidsgiveravgift.

2. For å unngå dobbeltbeskatning må arbeidstaker gis fradragsrett i personinntekt for innbetalt beløp, mens utbetalt bidrag fra ordningen til livsopphold beskattes fullt ut.

2.9 Regler for uttak fra ordningen

Ordningens midler skal kunne brukes til følgende formål:

1. Dekke livsopphold for individuelt bestemt opplæring

2. Dekke studiemateriell og kurs-/studieavgifter (også om en ikke benytter seg av retten til permisjon)

3. Tilskudd til kartlegging av kompetanse og planlegging av kompetansetiltak i den enkelte bedrift/virksomhet (ikke gjennomføringen av tiltakene som fortsatt bør være bedriftens/virksomhetens ansvar) i henhold til pkt. 2 c.

2.10 Organisering og administrasjon av ordningen

Ordningen må ha en sentral styringsgruppe uavhengig av organisasjonsform.

I denne styringsgruppen må gis lik representasjon fra utdanningsmyndighetene, hovedorganisasjonene i arbeidslivet på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden, og eventuelt den etat/organisasjon som måtte bli tillagt det administrative ansvaret for ordningen.