3 Lønns- og prisutviklingen

3.1 Innledning

I utvalgets mandat heter det bl.a at utvalget skal belyse den økonomiske situasjonen foran 1999-oppgjøret med særlig vekt på pris- og kostnadsutviklingen og sysselsettingssituasjonen. Videre heter det at arbeidet i Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene og annen tilgjengelig informasjon vil være et naturlig grunnlagsmateriale.

Dette kapitlet bygger i hovedsak på det materialet Beregningsutvalget la fram i rapport nr 1 for 1999, avgitt 22. februar. Enkelte avsnitt i Beregningsutvalgets rapport, bl.a kapittel 6.3 om anslag på konsumprisutviklingen i 1999 er gjengitt i sin helhet. Ved tabellhenvisninger er Beregningsutvalget kildehenvisninger også brukt her. I tillegg presenteres lønnsutviklingen etter utdanningskoder m.m i stat og kommuner.

I de tabellene utvalget har hentet fra Beregningsutvalget om lønnsutviklingen, gis det tall for de siste 8-10 årene. Utvalget har lagt størst vekt på å beskrive utviklingen fra 1997 til 1998 og lønnsoverhenget til 1999. Videre omtales utviklingen i industriens konkurranseevne og i husholdningenes inntekter, herunder reallønn etter skatt.

3.2 Lønnsutviklingen

1997-98

Det t1ekniske beregningsutvalget har anslått lønnsveksten fra 1997 til 1998 til 6 ¼ prosent i gjennomsnitt for alle lønnstakere. Dette er om lag 2 prosentpoeng høyere enn året før og den høyeste lønnsveksten siden 1987.

Beregningsutvalgets beregning av lønnsveksten for ulike forhandlingsområder/lønnstaker-grupper framgår av tabellene 3.1 og 3.2. Tabell 3.3 viser gjennomsnittlig lønnsvekst i tre store sektorer i norsk økonomi; industrien, annen privat næringsvirksomhet og offentlig sektor.

I NHOs industribedrifter har Beregningsutvalget anslått gjennomsnittlig lønnsvekst til 6 prosent samlet for arbeidere og funksjonærer, herav har veksten for industriarbeidere vært 5 ½ prosent og for industrifunksjonærer 6 ¾ prosent. For alle ansatte i NHO-bedriftene kan gjennomsnittlig lønnsvekst anslås til om lag 6 ½ prosent, herav har veksten vært 6 ¼ prosent for arbeidere og for funksjonærer 6 ¾ prosent. Det foreligger ikke endelig lønnsstatistikk for 1998 verken for arbeidere eller funksjonærer.

For andre grupper i privat sektor har Beregningsutvalget på grunnlag av endelig lønnsstatistikk for 1998 beregnet lønnsveksten til 6,2 prosent i varehandelen totalt. For ansatte i HSH-bedrifter har lønnsveksten vært 6,1 prosent. I forretnings- og sparebanker og forsikringsvirksomhet, hvor det også foreligger endelig lønnsstatistikk for 1998, har lønnsveksten vært henholdsvis 6,8 og 5,7 prosent.

I offentlig sektor er lønnsveksten foreløpig beregnet til rundt 6 prosent både i stat og kommune.

I tabell 3.4 er årslønnsveksten de siste årene for hovedgruppene i tabell 3.1 splittet opp i bidrag fra overheng, bidrag fra sentralt fastlagte tarifftillegg og bidrag fra lønnsglidning. Tabellen viser at i offentlig sektor har bidraget fra lønnsglidningen i perioden ligget i størrelsesorden 0-½ prosent i året. I gruppene i privat sektor har den variert mellom 1 og 2 prosent unntatt for industrifunksjonærer. For industrifunksjonærer er all lønnsvekst per definisjon lønnsglidning.

Lønnsoverhenget til 1999

Lønnsoverhenget beskriver hvor mye lønnsnivået ved utløpet av ett år ligger over gjennomsnittsnivået for året. Det forteller dermed hvor stor lønnsveksten fra ett år til det neste vil bli dersom det ikke gis nye lønnstillegg eller foregår strukturendringer i det andre året. Ulike overheng mellom områdene kan ha sammenheng med ulik lønnsvekst foregående år, men kan også ha sammenheng med at lønnstilleggene kom til ulike tider gjennom året. Lønnstillegg som gis sent i året, fører til større overheng til neste år enn tilsvarende tillegg som gis tidlig i året.

For alle lønnstakere har Beregningsutvalget anslått gjennomsnittlig overheng til 1999 til 3 ¼ prosent mot 1,6 prosent til 1998.

Overhenget til 1999 for alle gruppene i tabell 3.5 blir klart høyere enn til 1998, særlig gjelder dette i kommunene. Overhenget til 1999 varierer fra 2 prosent for ansatte i varehandel til 4 ½ prosent for ansatte i kommunene. For industriarbeidere er anslaget 2 ¾ - 3 prosent og for statsansatte 3 ¼ prosent. Gjennomsnittlig lønnsoverheng til 1999 for arbeidere og funksjonærer i NHO-bedrifter under ett kan foreløpig anslås til om lag 3 prosent. For ansatte i HSH-bedrifter kan overhenget til 1999 anslås til om lag 2 prosent.

Lønnsforskjeller mellom kvinner og menn Utviklingen fra 1988 til 1998

Tabellene 3.6 og 3.7 viser kvinners gjennomsnittlige årslønn som andel av menns gjennomsnittlige årslønn for en del næringer/grupper de siste 8-10 årene. I løpet av perioden har det vært en bedring i kvinners lønnsnivå i forhold til menns innen alle hovedgruppene vi har tall for. Tilnærmingen var imidlertid sterkest i første halvdel av perioden. Perioden sett under ett var tilnærmingen sterkest for gruppene varehandel og industrifunksjonærer i NHO-bedrifter, de to gruppene hvor forskjellene i utgangspunktet var størst, og for statsansatte.

Tabellene viser relativt store variasjoner i lønnsforskjellene mellom kvinner og menn for de gruppene som er med. Områdene er imidlertid ikke sammenliknbare med hensyn til sammensetning. I f eks forretnings- og sparebanker og varehandel er alle ansatte med, mens bare arbeidere er med i industrien - en arbeidstakergruppe med mer enhetlig stillingsstruktur.

Dersom en ser på kvinners gjennomsnittslønn for hele arbeidsmarkedet under ett, er tilnærmingen til nivået for menn svakere enn for enkeltgruppene. Det kan bl a skyldes at kvinners sysselsetting øker mest i områder med lavt og midlere lønnsnivå.

Nærmere om utviklingen fra 1996 til 1998

Fra 1996 til 1997 gikk kvinners lønn klart tilbake som andel av menns lønn innenfor kommunene. Hovedforklaringen syntes å være sterkere lønnsvekst enn den gjennomsnittlige for de mannsdominerte stillingsgruppene sykehusleger og ansatte i e-verk. Dessuten bidro endret stillings- og aldersstruktur 1. Også innen skoleverket fikk man en viss tilbakegang i kvinners relative lønn fra 1996 til 1997. Betydelige strukturendringer, spesielt knyttet til reform -97, bidro her til den økte lønnsforskjellen mellom kvinner og menn 2. I forretnings- og sparebanker fortsatte tilbakegangen som startet i 1994. For industriarbeidere og for statsansatte var det nær stabilitet mellom kvinners og menns lønn fra 1996 til 1997, mens det fortsatt var en viss tilnærming i varehandelen og for industrifunksjonærer i NHO-bedrifter.

I 1998 var det fortsatt tilnærming mellom kvinners og menns lønnsnivå innen varehandel og for industriarbeidere, mens forskjellene økte noe innen bankvirksomhet og i kommunesektoren. Imidlertid er det ved avslutningen av denne rapporten 1998-tall for få grupper.

Lederlønn i private bedrifter

Beregningsutvalget presenterer tall for lønn for ledersjiktet i private bedrifter fra flere kilder:

• SSBs ordinære lønnsstatistikk

• NHOs lønnsstatistikk for funksjonærer, fram til 1997

• Opplysninger i aksjeselskapers årsberetning til Brønnøysundregisteret om lønn og annen godtgjørelse til administrerende direktør/daglig leder for årene 1995-97

• Skattedirektoratets lønns- og trekkoppgaveregister (LTO) for årene 1995-1997.

For 1998 har en på nåværende tidspunkt lønnsutviklingstall for ledersjiktet i forretnings- og sparebanker, forsikringsvirksomhet og for varehandel. For disse gruppene har lønnsveksten i 1998 vært rundt 5-8 prosent mot 6 ¼ prosent for alle lønnstakere i gjennomsnitt. Beregningsutvalget tar sikte på å legge fram foreløpige 1998-tall for topplederes lønn fra LTO-registeret i slutten av mars.

For perioden 1995-97 viser både materialet fra Brønnøysundregisteret og fra LTO at toppledere i gjennomsnitt har hatt en lønnsvekst på om lag 6-7 ½ prosent i 1996 og om lag 5 ½ -10 prosent i 1997 litt avhengig av hvilke bedriftsstørrelser en ser på. Sammenliknet med 1996 var det således en tiltakende lønnsvekst i 1997 for toppledere. Til sammenlikning var lønnsveksten for lønnstakere i gjennomsnitt 4,4 prosent i 1996 og 4,3 prosent i 1997.

For administrerende direktør i aksjeselskaper varierte gjennomsnittslønnen i 1997 fra om lag 440 000 kroner for ledere i bedrifter med 25-49 ansatte til om lag 910 000 kroner i bedrifter med mer enn 250 ansatte, jf tabell 3.8.

I de lederlønnstall Beregningsutvalget presenterte fra LTO-registeret i fjorårets rapport inngikk også fordel ved erverv og fordel ved salg/innløsning av opsjoner i arbeidsforhold. Denne fordelen lar seg imidlertid ikke skille ut fra resten av godtgjøringen til ledere. I årets rapport har en vist hvilken betydning det har for lønnsveksten å inkludere fordel ved kjøp av aksjer til underkurs i topplederes lønn. Det viser seg at fordel ved kjøp av aksjer til underkurs betyr mest for lederne i de større bedriftene. Ved å inkludere denne fordelen i lønnen, som dermed gir et mer omfattende lønnsbegrep enn for lønnstakere ellers, øker gjennomsnittlig lønnsvekst fra 9,2 prosent til 11,0 prosent fra 1996 til 1997 for ledere i bedrifter med 100-249 lønnsforhold og fra 8,0 prosent til 9,5 prosent i bedrifter med over 250 lønnsforhold, jf tabellene 3.9 og 3.10.

Nærmere om lønnsutviklingen i stat og kommune

I dette avsnittet går en nærmere inn på lønnsutviklingen i stat og kommune. Materialet er ikke basert på Beregningsutvalgets rapport, men er hentet inn fra Kommunenes Sentralforbund og fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet.

Tabell 3.12 viser lønnsutviklingen for de tre undergruppene i tabell 3.11 for en noe lengre periode. I tabell 3.13 vises lønnsveksten etter utdanningsnivå.

Kommunene

Staten

Skoleverket

I perioden 1991-97 har det vært en endring av registreringen i lønnsstatistikken for skoleverket. Sammenliknbare tall har en foreløpig bare for 1996 og 1997.

3.3 Prisutviklingen

Konsumprisindeksen økte med 2,3 prosent fra 1997 til 1998, mot 2,6 prosent året før. Gjennom 1998 varierte prisstigningstakten mellom 2,0 og 2,5 prosent fra tilsvarende måned året før. Lave strømpriser og lav prisvekst internasjonalt bidro til å trekke prisveksten ned i 1998. Ved utgangen av 1998 lå likevel prisstigningstakten i EU-landene og hos våre viktigste handelspartnere på et lavere nivå enn i Norge.

Kilde: Kilde: OECD, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

En oppsplitting av konsumprisindeksen i Norge på de ulike konsumgruppene viser at de sterkeste bidragene til prisveksten i 1998 kom fra gruppene «matvarer» og «reiser og transport», mens gruppen «klær og skotøy» bidro til å trekke indeksen ned.

Prisene på offentlige tjenester som direkte og indirekte inngår i konsumprisindeksen, har i de senere år hatt en sterkere vekst enn konsumprisindeksen. Denne utviklingen fortsatte i 1998. De samlede kommunale gebyrer knyttet til egen bolig (renovasjon, vann, feiing og avløp) økte i gjennomsnitt med 5 prosent fra januar 1997 til januar 1998. I samme periode steg konsumprisindeksen med 2,0 prosent. De kommunale barnehagesatsene steg med 3,2 prosent fra august 1997 til august 1998, mens konsumprisindeksen steg med 2,1 prosent i denne perioden. Prisene på de fleste andre offentlige tjenester som inngår direkte i konsumprisindeksen hadde en høyere vekst i 1998 enn konsumprisindeksen totalt.

Anslag på prisstigningen i 1999

Beregningsutvalget har som i tidligere år vurdert prisutviklingen i inneværende år. Det understrekes at slike anslag er basert på usikre forutsetninger.

Utvalget har også til rapporten som ble avgitt 22. februar gjennomført beregninger med den makroøkonomiske modellen KVARTS. I tillegg har utvalget som i tidligere år hentet informasjon fra et materiale som utarbeides av Konkurransetilsynet om planlagte prisendringer i næringslivet og offentlige institusjoner fram til mai 1999. Konkurransetilsynets materiale indikerer at det gjennomsnittlige prisnivået i månedene fra januar til mai vil være 2,6 prosent høyere enn i tilsvarende periode i fjor.

I modellberegningene er det lagt til grunn forutsetninger om bl.a. utviklingen i importpriser, råoljepriser og elektrisitetspriser, samt tatt hensyn til effekter på prisutviklingen av det statlige avgifts- og subsidieopplegget. Utvalget har lagt til grunn de samme valutakursforutsetningene som Statistisk sentralbyrå la til grunn i sine prognoser i Økonomisk utsyn over året 1998 (Økonomiske analyser 1/99). Den importveide kronekursen, som i tillegg til euroen også omfatter blant annet dollar og asiatiske valutaer, er forutsatt å styrke seg markert gjennom første halvår 1999 og deretter noe langsommere. Dette innebærer at den gjennomsnittlige importveide kronekursen i 1999 blir 2,5 prosent sterkere enn gjennomsnittskursen i 1998.

I avgiftsopplegget for 1999 er det lagt til grunn Stortingets vedtak om Statsbudsjettet. Vedtaket innebar i hovedsak en justering av mengdeavgiftene fra 1998 til 1999 med 3¼ prosent. Dette avgiftsopplegget anslås å virke om lag nøytralt i forhold til prisveksten.

Modellberegningen ga en gjennomsnittlig stigning i konsumprisene fra 1998 til 1999 på 2,5 prosent. Beregningene viser om lag stabil prisstigning regnet som vekst fra året før. Tarifftilleggene våren 1998 trakk i retning av økt prisvekst i annet halvår av 1998. Det tar tid før priseffekten av høyere kostnader er uttømt, slik at den økte lønnsveksten i fjor trolig vil trekke i retning av høyere prisstigningstakt et stykke ut i 1999. Med en forutsetning om en markert styrkelse av kronen i første halvår vil utviklingen i importprisene bidra til lavere prisvekst utover året. På den annen side var prisfallet på elektrisitet i sommermånedene i fjor sterkere enn lagt til grunn for utviklingen i år, samtidig som det også er lagt til grunn en sterkere stigning i elektrisitetsprisene i fjerde kvartal i år sammenlignet med i fjor. Dette kan trekke i retning av økt prisstigningstakt utover året.

Med bakgrunn i de beregninger og forutsetninger som er gjort, regner Beregningsutvalget med en gjennomsnittlig økning i konsumprisindeksen på om lag 2½ prosent fra 1998 til 1999. Anslaget er usikkert. Blant annet vil en eventuell fortsatt svak kronekurs bidra til høyere konsumprisvekst.

3.4 Landets og husholdningenes inntekter

For første gang på 1990-tallet falt disponibel realinntekt for Norge fra 1997 til 1998. I følge foreløpige nasjonalregnskapstall var nedgangen i 1998 2,9 prosent. I 1997 økte den disponible realinntekten med 4,0 prosent mens økningen året før var hele 9,8 prosent, jf figur 3.2.

Kilde: Kilde: Statistisk sentralbyrå.

I årene 1990-97 har bidragene fra produksjonsveksten i petroleumsvirksomhetentil veksten i disponibel realinntekt for Norge vært store, om lag 1/3-del av det samlede bidraget fra produksjonsveksten i hele økonomien. I 1998 var det for første gang på 1990-tallet nedgang i petroleumsproduksjonen og bidraget kom ned i -0,7 prosentpoeng.

Produksjonsveksten i øvrige næringer bidro i 1998 med 2,3 prosentpoeng til veksten i disponibel realinntekt for Norge, etter å ha vært markert høyere i de foregående fem årene. I 1997 var bidraget 3,3 prosentpoeng. Høyeste bidrag fra produksjonsveksten i disse næringen på 1990-tallet finner en i 1994 med et vekstbidrag på 4,5 prosent.

På grunn av nedgangen i oljeprisen bidro utviklingen i bytteforholdet overfor utlandet i fjor markert til fallet i disponibel realinntekt for Norge. I følge de foreløpige nasjonalregnskapstallene var bidraget -4,8 prosentpoeng, som i sin helhet kan føres tilbake til utviklingen i oljeprisen. I de tre foregående årene var bidragene positive, etter stort sett å ha vært negative i første halvdel av 1990-tallet.

Videre i dette avsnittet presenteres utviklingen i husholdningenes disponible realinntekt basert på nasjonalregnskapet og beregninger over reallønn etter skatt.

Utviklingen i husholdningenes disponible realinntekter basert på nasjonalregnskapet blir i hovedsak bestemt av fire forhold; inntektsutviklingen, skatteendringer, utviklingen i renteutgiftene og prisutviklingen.

Den forholdsvis sterke veksten i husholdningenes disponible realinntekt de tre siste årene skyldes en klar reallønnsvekst, vekst i sysselsettingen og en økning i offentlige stønader.

I perioden 1990-97 har husholdningenes netto renteutgifter bidratt til å trekke deres disponible realinntekt opp. I 1998 endret dette seg. Økningen i rentene i 3. kvartal 1998 medførte at netto renteutgifter bidro til å trekke husholdningenes disponible realinntekt ned med ca 1 prosentpoeng fra 1997 til 1998. Selv om verdien av husholdningenes bruttofordringer er betydelig større enn verdien av bruttogjelden, er det en større andel av gjelden enn av fordringene som følger utviklingen i pengemarkedsrentene. Dette medførte at husholdningenes renteutgifter steg sterkere enn deres renteinntekter i 1998.

Inntektstallene for husholdningene i nasjonalregnskapet er ikke korrigert for endringer i husholdningenes antall og sammensetning. Korrigerer en for dette, får en fram disponibel realinntekt per person, jf tabell 3.15.

Beregningsutvalget presenterer også tall for endring i reallønn etter skatt for en del lønnstakergrupper, jf tabell 3.16. Beregningene bygger på følgende forutsetninger:

• Inntektstakeren mottar bare én inntektsart (lønn).

• Det er bare tatt hensyn til skatteregler som berører alle eller de fleste lønnstakere.

• Det er ikke tatt hensyn til de store individuelle og varierende mulighetene til å tilpasse seg endringer i skattesystemet.

• Barnetrygd regnes som negativ skatt. Det er ikke tatt hensyn til andre overføringer fra offentlige budsjetter, herunder kontantstøtten som ble innført fra og med 1.8.98.

• Det er brukt samme prisindeks (konsumprisindeksen) for alle husholdningstyper ved omregning til reallønn.

En kommer fram til endring i reallønn etter skatt ved først å beregne den nominelle lønnsinntekten etter skatt ved å trekke inntektsskatter og avgifter til folketrygden fra lønnsinntekten. For barnefamilier tar en også hensyn til forsørgerfradraget i skatt og barnetrygden. Lønnsinntekt etter skatt beregnet på denne måten gir uttrykk for hva lønnstakeren har til disposisjon av lønnsinntekten (og eventuelt barnetrygden) til betaling av gjeldsrenter og til kjøp av varer og tjenester etter at samlede skatter er betalt. En kommer deretter fram til endring i reallønn etter skatt ved å deflatere endringen i den nominelle lønnsinntekten etter skatt med endringen i konsumprisindeksen.

Reallønn etter skatt økte med om lag 3,7 prosent fra 1997 til 1998 mot 1,8 prosent året før for et bredt gjennomsnitt av lønnstakere, jf tabell 3.16.

I beregningene tas det ikke hensyn til endringer i lønnstakernes skattemessige fradrag, herunder endringer i netto renteutgifter. Hvordan renteøkningen fra 1997 til 1998 har påvirket lønnstakernes disponible realinntekt (definert som lønn fratrukket skatt og netto kapitalutgifter deflatert med konsumprisindeksen), vil avhenge av den enkeltes gjelds- og fordringsposisjon og rentebetingelser. Om lag en femtedel av lønnstakerne hadde mer renteinntekter enn renteutgifter i 1997 og «tjente» dermed på renteoppgangen i 1998. Ser vi på personer med en lønnsinntekt mellom 200 000 og 250 000 kroner i 1997 hadde rundt 50 prosent i dette intervallet under 20 000 kroner i netto renteutgifter og «tapte» i størrelsesorden 2 900 kroner i gjennomsnitt før skatt som følge av økte renteutgifter fra 1997 til 1998. Den knappe tredelen i dette intervallet som hadde større renteutgifter, har imidlertid «tapt» betydelig mer, jf tabell 3.17.

3.5 Industriens konkurranseevne

Beregningsutvalget sier i sin rapport at etter en nokså sammenhengende styrking i perioden 1988 til 1994, ble den kostnadsmessige konkurranseevnen svekket i 1995, 1996 og 1997. Foreløpige tall indikerer at timelønnskostnadene i norsk industri økte med knapt 6 prosent i 1998, som er klart høyere enn tilsvarende anslag for handelspartnerne. Med en kraftig svekkelse av kronekursen fra 1997 til 1998 tyder de foreløpige tallene likevel på at de relative timelønnskostnadene i norsk industri regnet i felles valuta har gått ned med knapt 2 prosent fra 1997 til 1998, jf tabell 3.18.

Sammenliknbare tall som foreligger for arbeidere i industrien, indikerer at l ønnskostnadsnivået i 1998 lå vel 12 prosent over gjennomsnittsnivået for handelspartnerne målt i felles valuta mot 14 prosent i 1997, jf figur 3.3. Nedgangen må ses i sammenheng med svekkelsen av kronekursen. Nivået i 1998 er høyere enn i årene 1993-96, men klart lavere enn på slutten av 1980-årene. Når en trekker inn funksjonærene i sammenlikningen (på et noe skjønnsmessig grunnlag), er forskjellen mellom det samlede lønnskostnadsnivået per timeverk i norsk industri i forhold til handelspartnerne langt mindre.

Det er bare for arbeidere i industrien at det foreligger sammenlignbare tall for lønnskostnader mellom ulike land av tilstrekkelig god kvalitet.

Kilde: Kilde: Statistisk sentralbyrå