7 Utvalgets vurderinger

A.

I mandatet for utvalget heter det:

«...Siktemålet med gjennomføringen av tariffoppgjøret i 1999 er å bidra til full sysselsetting og en kostnadsutvikling på linje med andre land slik Solidaritetsalternativet la til grunn....»

og

«..vurdere innpassing av etter- og videreutdanning i forbindelse med tariffoppgjøret 1999.»

B.

I kapittel 2 har utvalget drøftet den norske lønnsforhandlingsmodellen. Det er viktig for velstandsnivået i Norge at vi kan dra nytte av det internasjonale varebyttet. Det stiller etter utvalgets vurdering krav til kostnadsutviklingen i den delen av næringslivet som er utsatt for konkurranse fra utlandet og til lønnsdannelsen. For å opprettholde størrelsen på den sektoren som er utsatt for internasjonal konkurranse må pris- og kostnadsveksten i Norge over tid være på linje med kostnadsveksten hos våre handelspartnere.

I kapittel 4 har utvalget omtalt de økonomiske utsiktene for 1999 og år 2000. Det framgår her at de negative utsiktene for arbeidsmarkedet nå er mer alvorlig enn det som i høst ble beskrevet i Nasjonalbudsjettet for 1999. For å snu denne utviklingen i en mer positiv retning er det nødvendig med en felles innsats fra myndighetene og partene i arbeidslivet for å gjenreise de positive elementer i Solidaritetsalternativet. Hensikten er et gunstig samspill mellom de ulike politikkområder som kan gi en bærekraftig positiv utvikling i arbeidsmarkedet.

Hovedelementene i myndighetenes bidrag må da fortsatt være:

• En finanspolitikk og utbygging av oljesektoren som brukes til å jevne ut svingninger i den økonomiske aktivitet

• En videreføring av dagens pengepolitikk

• En arbeidsmarkedspolitikk innrettet mot aktivitet framfor passiv ledighet og dermed sikring av bedriftenes tilgang på kvalifisert arbeidskraft

Partene i arbeidslivet må på sin side bidra til å sikre at kostnadsutviklingen raskt kommer ned på linje med handelspartnerne. OECD har anslått lønnsveksten hos våre handelspartnere til 3¼ prosent i 1999 og 3½ prosent i 2000. I kapittel 3 er lønnsveksten i Norge fra 1997 til 1998 og overhenget til 1999 anslått til henholdsvis 6¼ prosent og 3¼ prosent Dette stiller den norske lønnsforhandlingsmodellen overfor store utfordringer. Ambisjonsnivået må være at en i løpet av de nærmeste to årene bringer lønnsveksten i Norge ned på samme veksttakt som hos våre handelspartnere. For å klare dette mener utvalget at lønnsveksten fra 1998 til 1999 ikke bør bli høyere enn om lag 4½ prosent for derigjennom å komme ned på nivå med våre handelspartnere året etter. Deretter bør lønnsveksten ligge på linje med våre handelspartnere.

En slik utvikling innebærer at det for store grupper ikke er rom for generelle sentrale tillegg ved årets lønnsoppgjør, og at tilleggene som gis ved lokale forhandlinger på den enkelte bedrift må holdes innenfor svært stramme rammer. Dette representerer en særlig utfordring for de gruppene som i de seneste årene har hatt den sterkeste lønnsveksten. For de sektorene som ikke er utsatt for internasjonal konkurranse, er det avgjørende at de holder seg innenfor de samlede rammene som den konkurranseutsatte sektoren legger.

AF slutter seg til det ovenstående, men mener av prinsipielle grunner at de konkrete rammer skal avtales mellom partene under tariffoppgjørene.

C.

I Norge har allerede en relativt høy andel av befolkningen videregående eller høyere utdanning, og andelen vil øke etter innføringen av reform 94. Omfanget av etter- og videreutdanning i Norge ligger trolig om lag på gjennomsnittet for industrilandene.

Formålet med en kompetansereform er å øke kompetansen i arbeidsstyrken for derigjennom å bidra til høyere produktivitet. Økt etter- og videreutdanning vil også kunne bidra til at nye grupper kommer inn i arbeidsstyrken og til økt omstillingsevne. Økt satsing på etter- og videreutdanning medfører kostnader, først og fremst ved at flere sysselsatte tar permisjon og at produksjonen dermed blir lavere på kort sikt. På lengre sikt vil imidlertid en vellykket kompetansereform kunne føre til en større og mer omstillingsdyktig arbeidsstyrke. Utvalget legger stor vekt på at kompetansereformen innrettes slik at arbeidsplassen også framover blir en viktig læringsarena. Konsekvensene av kompetansereformen for arbeidsmarkedet må vurderes i lys av hvor mange som velger å følge undervisning i deler av arbeidstiden eller på fritiden. Andelen som vil følge undervisning på deltid eller utenfor arbeidstiden vil øke med godt tilpassede undervisningsløp. Det krever at flere ressurser settes inn i utvikling og drift av undervisningstilbudet.

Etter utvalgets vurdering er det viktig at en kompetansereform innfases gradvis. Gevinstene ved reformen er mer usikre enn kostnadene, særlig i startfasen. Dette tilsier at en går gradvis fram for å vinne erfaring. Kostnadsveksten i norsk næringsliv er betydelig sterkere enn hos våre handelspartnere, og en for rask innfasing av en kompetansereform vil bidra til å forsterke kostnadsproblemet. En lønnsvekst på linje med våre handelspartnere i årene framover er viktig for at statlige bidrag skal kunne innpasses innenfor rammen av en forsvarlig økonomisk politikk. Det vil være en oppfølging av Solidaritetsalternativet.

D.

Utvalget har vurdert flere elementer i en kompetansereform, jf kapittel 6. Utvalget har drøftet kompetansereformen som to ulike deler, «Ny sjanse» og «Ny kompetanse». «Ny sjanse» innebærer at de som ikke omfattes av reform 94 og som ikke har fullført videregående skole skal få et tilpasset tilbud om videregående opplæring. I denne delen hører også grunnskoleopplæring for voksne. «Ny kompetanse» omfatter all etter- og videreutdanning utenom «Ny sjanse». Nedenfor oppsummeres de enkelte hovedelementene:

D1

Stortinget vedtok ved behandlingen av St meld 42 (1997-98) om kompetansereformen å be regjeringen fremme lovforslag om individuell rett til utdanningspermisjon. Utvalget er innforstått med at Regjeringen vil fremme odelstingsproposisjon om individuell rett til utdanningspermisjon i vårsesjonen 1999. Lovforslaget vil omfatte utdanning under både «Ny sjanse» og «Ny kompetanse».

D2

Utvalget legger til grunn at det etableres et system for anerkjennelse og dokumentasjon av realkompetanse.Det er viktig for effektivt å kunne tilrettelegge komprimerte undervisningsopplegg tilpasset den enkeltes behov og nivå. For 1999 er det bevilget 10 mill. kroner til dette formålet. Utvalget legger til grunn at dette følges opp med ytterligere bevilgninger i 2000. Det forutsettes at alle hovedorganisasjonene i arbeidslivet trekkes med i dette arbeidet.

D3

Utvalget mener det er et offentlig ansvar å gi et tilbud om grunn- og videregående opplæring til voksne («Ny sjanse»). Utvalget vil peke på at tilbudene i videregående opplæring ikke er godt nok tilrettelagt for voksne. Å utvikle fleksible tilbud tilpasset voksne vil medføre betydelige kostnader, men er viktig for å nå «Ny sjanse» gruppen. Et godt system for fastsettelse av realkompetanse, muligheten for komprimerte løp for voksne og § 20-ordningen, vil bidra til at videregående opplæring for voksne blir mindre kostnadskrevende enn opplæring for unge. Hvordan kostnadene ved ekstratiltak på tilbudssiden skal fordeles mellom staten og fylkeskommunene og hvordan tilbudet skal innfases, vil måtte avgjøres i budsjettbehandlingene.

D4

Utvalget går inn for at reglene i Lånekassen bedre tilpasses voksnes behov. Regelendringene som gjennomføres bør gjøres gjeldende for alle grupper slik at reglene ikke bidrar til å utsette ordinær utdanning. De ordningene som er mest aktuelle å endre er grensen for avkorting mot egen inntekt og behovsprøving av forsørgertillegget.

D5

Utvalget legger til grunn at det etableres et kompetanseutviklingsprogram for utvikling av markedet for etter- og videreutdanning. Hoveddelen vil være innenfor «Ny kompetanse». Også innenfor «Ny sjanse» vil ordningen kunne nyttes til å etablere mer tilpassede løp på videregående opplæringsnivå. Utvalget legger vekt på at kompetanseutvikling i arbeidslivet også framover i stor grad må skje på arbeidsplassen. En kan tenke seg en modell hvor det settes av en sum penger som kan fordeles til ulike prosjekter på grunnlag av søknad. Det kan lages ulike potter til ulike programmer eller målgrupper fordelt etter tariffområde, bransje e l. Prosjekter kunne initieres av enkeltvirksomheter, nettverk av virksomheter, bransjeorganisasjoner, tariffparter mv. Arbeidsgiver kunne stille opp med noe betalt arbeidstid, tilrettelegging, materiell, ressurspersoner mv. Arbeidstakers bidrag kunne være å benytte deler av sin fritid til utdanning, innkjøp av bøker mv, og staten kunne «toppfinansiere» det hele med prosjektstøtte. Arbeidet med å etablere en slik ordning bør starte opp så snart som mulig, og det forutsettes at partene i arbeidslivet er med i styringen av denne ordningen. Ordningen bør evalueres løpende, og de erfaringene som høstes fra ordningen vil danne grunnlag for videre utvikling av etter- og videreutdanning. Det bør ikke etableres ytterligere ordninger uten at erfaringene er evaluert av partene i arbeidslivet.

D6

Under arbeidet i utvalget har organisasjonene i arbeidslivet lagt fram ulike modeller som skal bidra til å videreutvikle kompetanseoppbyggingen i arbeidslivet og bidra til jevnere fordeling av etter- og videreutdanning mellom arbeidstakere. Organisasjonenes merknader og kommentarer framgår av modellene som er gjengitt i vedlegg og drøftet i kapittel 6 i utvalgets rapport. Flere av modellene innebærer at det opprettes sentrale fond som i hovedsak skal finansiere livsopphold ved etter- og videreutdanning.

Gjennom Lånekassen gir staten den enkelte individuell rett til støtte til livsopphold ved utdanning. I motsetning til i de fleste andre land er studiefinansieringen i Norge uavhengig av alder, og de aller fleste undervisningsopplegg er støtteberettiget. Dette innebærer at også voksne arbeidstakere har rett på støtte i Lånekassen. Også framover må en legge til grunn at statlig støtte til livsopphold dekkes av de generelle ordningene i Lånekassen, som bedre tilpasses voksnes behov. Dette er selvsagt ikke til hinder for at partene i forhandlinger oppretter egne ordninger som gir individuell rett til støtte til livsopphold ved etter- og videreutdanning. Bl.a. hensynet til at finansieringen må dekke alle arbeidsgivere og arbeidstakere forutsetter at eventuelle forhandlinger om individuell rett til støtte til livsopphold ved etter- og videreutdanning må ses i sammenheng og koordineres av partene i arbeidslivet. Utvalget peker på at en dermed også har lagt et grunnlag for muligheten av å allmengjøre/lovfeste slike ordninger dersom de får et betydelig omfang.