4 Kriterier for søk
4.1 Innledning
Utvalget er i mandatet bedt om å legge frem forslag til kriterier for søk etter omkomne som skal være retningsgivende for et eventuelt fagutvalg. Med kriterier menes generelle retningslinjer bl a for under hvilke omstendigheter det skal søkes etter omkomne, og når en eventuell leteaksjon skal avsluttes. Kapitlet vil også omhandle retningslinjer vedrørende omsorg for pårørende og informasjonsoppgaver.
Kriteriene for søk etter omkomne og retningslinjene vedrørende omsorg for pårørende og informasjonsoppgaver, skal gjelde når den forutgående redningsaksjon er avsluttet. Spørsmålsstillingen en da står overfor er hvorvidt det skal letes mer enn det som redningstjenesten, politiet eller eventuelt en havarikommisjon allerede har gjort i medhold av retningslinjer som det er redegjort for i foranstående kapittel.
Det er vanskelig å sette opp detaljerte kriterier eller retningslinjer for søk etter omkomne og omsorgs- og informasjonsoppgaver. Det vil være store forskjeller i typetilfeller, geografiske forhold, antall omkomne, klimatiske forhold mv, som vil spille inn i det enkelte tilfellet. Videre vil det være store variasjoner i størrelsen på tilfeller hvor søk etter omkomne er aktuelt, for eksempel Scandinavian Star ulykken med flere hundre omkomne, og søk etter en enslig savnet person. Det må derfor foretas en konkret vurdering i det enkelte tilfellet. En beslutning om søk vil alltid være avhengig av uforutsigbare forutsetninger. Likeledes vil det være stor forskjell på søk til sjøs, i innsjøer og vassdrag og på land. Utvalget foreslår likevel at kriteriene i stor grad bør gjelde både ved søk til sjøs, i innsjøer, vassdrag, samt på land.
Uavhengig av søkeaksjonens karakter vil det måtte tas en beslutningen om det skal igangsettes søk eller ikke. Deretter skal det tas operasjonelle avgjørelser, bl a valg av metode, utstyr, operatør mm. Likeledes vil en måtte ta økonomiske hensyn. Valg av søkemetode innebærer, særlig ved operasjoner til sjøs, bruk av avansert og meget kostbart teknologisk utstyr. Å beslutte hvilket utstyr som skal settes inn hvor og når, krever ekspertise og er avgjørende for det som er operasjonens mål, nemlig å finne den eller de savnede. Det bør vurderes hvorvidt det er mulig å gi retningslinjer for når eksperter skal benyttes og hvordan kontraktene med operatørene skal utformes. Til slutt må det tas stilling til når søket skal avsluttes. Dette spørsmålet er meget vanskelig i de tilfellene hvor man ikke lykkes i å finne de omkomne. Tilfellene vil kunne variere. Av og til finner man noen omkomne, men ikke alle. De pårørende kan ha forskjellig syn på når et søk skal avsluttes. Videre kan et fortsatt søk av og til innebære stor risiko for hjelpemannskapene.
Det er ikke mulig å utforme detaljerte retningslinjer som kan gjelde for alle tilfeller av søk etter omkomne, til vanns og til lands, i store og små ulykker. Utvalget mener imidlertid det kan settes opp enkelte generelle retningslinjer, men at det må tas høyde for at tilfellene vil variere og at det vil være behov for et visst rom for skjønn. Utvalgets forslag forsøker å gi en del holdepunkter for skjønnet i form av etiske vurderinger og vektlegging av samarbeid med de pårørende og eventuelt overlevende. Utvalget mener at det vil være et framskritt i forhold til dagens praksis at det utarbeides retningslinjer for søk, selv om disse ikke er detaljerte. Skriftlige kriterier vil i alle fall gi en mer ensartet praksis enn i dag med hensyn til når og hvordan det skal søkes etter omkomne, hvordan pårørende skal tas hånd om, media håndteres mv. Det vil også sette visse standarder for behandling av slike tilfeller og gi større likhet i forhold til grupper som hittil har følt seg diskriminert eller nedprioritert. Retningslinjene vil antagelig medføre at det søkes i et noe større omfang enn tilfelle er i dag, idet det legges opp til en ordning for søk som hittil ikke har vært utført, og derved vært helt overlatt til privat initiativ. Det vil derfor antagelig medføre økte utgifter, jf kapitlene 6 og 7.
Ved å fastsette skriftlige kriterier for når søk skal foretas og avsluttes, samt gi retningslinjer for hvordan leting skal utføres, mener utvalget at en vil kunne sørge for saklighet, likebehandling og forutsigbarhet ved søk etter omkomne. I kriteriene og retningslinjene bør de pårørendes rolle beskrives og klargjøres og etiske hensyn ivaretas.
Utvalget fremmer konkrete forslag til hvilken rolle pårørende og overlevende skal spille ved søk. Utvalget trekker også opp etiske holdepunkter som skal legges til grunn i denne typen saker.
Kriteriene for når det skal søkes, vil være bestemmende/dimensjonerende for hvordan søk etter omkomne organiseres og finansieres. Utvalget synes likevel det er viktig å sikre at en avgjørelse om å søke etter omkomne, eller antatt omkomne, fattes på bakgrunn av visse retningslinjer, eller at det fastsettes enkelte holdepunkter og etiske betraktninger som skal være retningsgivende for de som skal ta avgjørelser i et søketilfelle. Først og fremst er kontakten med de pårørende viktig for at søkefasen skal oppleves som godt gjennomført, og det vil også kunne ha en positiv effekt på de pårørendes sorgarbeid.
Utvalget vil i det følgende si noe om etisk vurdering, deretter gi enkelte retningslinjer for søk etter omkomne.
4.2 Etisk vurdering
4.2.1 Kirkens holdning
Utvalget skal i sitt arbeid vurdere de etiske spørsmålene knyttet til søk etter omkomne. Utvalget har i den forbindelse tatt utgangspunkt i kirkens holdning. Ikke bare fordi den organiserer mellom 80 og 90 % av befolkningen, men like mye fordi den representerer en kulturell tradisjon og holdning til det som har med ivaretagelse av døde å gjøre. Dertil kommer den respekt kirken forutsettes å ha for andre kulturer, livssyn og trosretninger. Det er en selvsagt forutsetning at disse skal respekteres i den grad forholdene kan legges til rette for det eller gjør det mulig.
Teoretisk og prinsipielt betraktet er det fra kirkens synsvinkel ikke avgjørende at døde gravlegges på kirkegård og får gravsten med navn. Gravplass og gravferdsskikker er et vitnesbyrd om respekt for mennesker og for levet liv. Det er de gjenlevendes måte å vise denne respekten på og er i den forstand, slik kulturhistorien viser det, meget viktige fra en menneskelig synsvinkel.
Det liv etter døden som kirken forkynner er ikke avhengig av et gravsted med gravsten og navn. Skulle menneskers tanke og forhold til de døde bindes opp til en fysisk grav, ville det bli helt galt i forhold til alle gravsteder som er slettet og videre til alle dem som gjennom historien ikke har fått en grav og aldri er blitt funnet. Det må ikke bli noe mindreverdig, hverken over sorgen eller minnet om den som savnes aldri blir funnet. Tanken om en våt grav, som en grav likeverdig med et gravsted på en kirkegård, har vært en oppfatning gjennom århundrer og bør holdes frem på samme måte i dag.
Mennesker forholder seg nødvendigvis ikke prinsipielt til dette spørsmålet under alle forhold. Dette er det viktig å ta hensyn til. Menneskers følelser, også de som har med tapsreaksjoner som savn, sorg og smerte å gjøre, må tas på alvor. Ingen må overlates til seg selv i de vanskelige tanker og prosesser man får helt innpå livet i forbindelse med ulykker og tap av kjære, som kanskje ikke blir funnet til tross for stor innsats fra letemannskap og frivillige. Vi kjenner knapt noe samfunn som ikke påser at deres døde får en verdig avslutning på sitt jordiske liv, alt etter kultur og religiøse tro. Hos oss har det siden kristendommen ble innført blitt synliggjort gjennom gravsteder lagt rundt kirkene utover landet. Fortsatt er gravplassene i Norge kirkelig eiendom gjennom de enkelte sokn (kirkelig juridisk størrelse) eller soknene i en kommune i fellesskap med mindre annet følger av særskilt rettsgrunnlag (gravferdsloven § 1).
Søk som ikke igangsettes eller som avsluttes før avdøde er funnet, vil føre til en menneskelig og følelsesmessig påkjenning for dem det angår. Dette må tas på alvor. De pårørende må tas med i prosessen som leder frem til avgjørelsen, informeres og bli forelagt realiteter og avveininger som legges til grunn, men de pårørende bør ikke være medansvarlige for de beslutninger som tas. I den grad det kan være et religiøst, følelsesmessig eller kulturelt betinget traume for de pårørende at den døde ikke er funnet, vil det over tid være et ledd i sorgbearbeidelsen å få de pårørende til å avfinne seg med dette. Det vil være viktig å fremholde at:
Grav og gravsted er i seg selv ikke viktig for den døde, men for de gjenlevende
Man kan få et gravminne på kirkegård selv om den døde ikke blir funnet
Kirkens rolle i dette vil være å utarbeide liturgier (ritualer) som kan tilbys kirkens medlemmer og andre som eventuelt vil bruke kirkens tjeneste. Dette ville også kunne være en mer forsonende måte å avslutte en søkeaksjon på.
Kirken er i gang med å samle erfaringer og informasjon fra andre land som måtte ha tradisjoner som ivaretar dette, og vil deretter utarbeide tilsvarende liturgier og veiledninger til slikt bruk.
4.2.2 Gravferdsloven
Det vil ofte være av stor betydning i en sorgprosess at alle på en eller annen måte får sitt gravsted å gå til. I utgangspunktet er dette ivaretatt på to måter i vårt lovverk. I lov om kirkegårder, kremasjon og gravferd (gravferdsloven) av 7. juni nr 32 § 1, annet ledd, der det bl a heter:
«Når en omkommet person ligger på havets bunn eller ute i naturen, utgjør dette en naturlig grav som ikke må berøres i annen hensikt enn å flytte hele legemet til kirkegård eller gravplass etter første ledd eller utsettes for direkte forstyrrende eller krenkende virksomhet.»
Videre heter det i forskriftene til gravferdsloven, § 21 :
«Personer som er omkommet på havet, i krig eller liknende og som ikke er gravlagt på kirkegård, kan likevel få navnet satt på eksisterende eller nytt gravminne.»
Det følger således av loven at dersom avdøde ikke blir funnet, er det sannsynlige sted døden inntrådte en naturlig grav og derfor å betrakte som en virkelig grav med det samme vern loven gir en grav på kirkegården. Videre gir loven helt klart anledning til å opprette gravsted eller bruke en eksisterende, for eksempel en familiegrav, som gravminne for avdøde som ikke blir funnet. I hvilken grad dette er kjent, er en annen sak.
4.2.3 Andre vurderinger
Søk etter omkomne som lovhjemlet rettighet
Utvalget har vurdert om søk etter omkomne bør være en lovhjemlet rettighet, det vil si at staten har en lovhjemlet plikt til å søke etter et individ som antas å ha omkommet. En slik hjemlet rett ville representere noe helt nytt i vår lovgivning. Videre eksisterer det ingen hjemlet rett til å bli reddet dersom en befinner seg i en fare- eller ulykkessituasjon. Utvalget mener derfor at det ville fremstå som et paradoks om staten påtar seg en sterkere forpliktelse til å søke etter omkomne enn til å redde mennesker i livsfare.
Likhetsprinsipp
Søk etter omkomne må alltid bestemmes ut fra kriterier hvor det ikke tas hensyn til sosial tilhørighet på de som antas å ha omkommet. Det vil si at de samme retningslinjer skal gjelde for alle, og at det i utgangspunktet brukes like mye ressurser på for eksempel ulike yrkesgrupper (fiskere, sjøfolk, oljearbeidere mv). Videre skal ordningen være uavhengig av ulykkens årsak, for eksempel om folk har omkommet under utøvelse av fritidssysler eller utøvelse av yrke. Det skal heller ikke diskrimineres på bakgrunn av nasjonalitet og antall forulykkede.
Realisme
Utvalget mener at søk etter omkomne bare må igangsettes dersom det er en reell mulighet for å finne de omkomne. Det vil være galt å søke av andre årsaker, som for eksempel press fra media, pårørende og andre, dersom det ut fra en faglig vurdering ikke vil være hensiktsmessig å begynne et søk. Søk etter omkomne skal heller ikke være en form for terapi for de pårørende.
Arbeidsgruppen av 1994 hadde som en retningslinje for søk at båten burde være lokalisert før søket igangsettes. Utvalget mener det ville være urealistisk å starte og søke uten at det finnes noen ledetråder på hvor den eller de omkomne befinner seg. Utvalget mener at det bør være klare indikasjoner på hvor de omkomne kan tenkes å befinne seg før en starter et søk. At båten er funnet er en slik indikasjon, men utvalget mener at dette må vurderes i det enkelte tilfellet, og at det ikke bør settes som et absolutt vilkår for å igangsette et søk at båten er funnet. Det kan være andre indikasjoner på hvor den eller de omkomne befinner seg.
Risiko for innsatspersonell
Det vil være meningsløst å risikere menneskeliv for å søke etter omkomne. Utvalget er kjent med at det har forekommet tilfeller hvor dykkere er omkommet under søkeaksjoner. Det må alltid tas tilstrekkelig hensyn til sikkerheten til de som skal utføre søkeaksjonen. Det må derfor aldri igangsettes en søkeaksjon dersom det vil kunne innebære en uforholdsmessig stor sikkerhetsrisiko for de mannskapene som deltar i aksjonen. En søkeaksjon må likeledes organiseres på en slik måte at den ikke representerer en stor sikkerhetsrisiko for de mannskapene som deltar i aksjonen.
I enkelte tilfeller vil det innebære en sikkerhetsrisiko å involvere de pårørende i for stor grad i selve søkeaksjonen. Dette vil i enkelte tilfeller kunne innebære at mannskaper tar unødvendig risiko.
Hensyn til de pårørende og overlevende
De pårørendes behov skal søkes ivaretatt på en god måte, dette innebærer at:
De pårørende ikke gis forventninger som er egnet til å skape urealistiske forhåpninger om å finne den eller de omkomne.
De pårørende og overlevende må hele tiden få tilstrekkelig og korrekt informasjon om søkeaksjonen og de beslutninger og vurderinger som foretas.
Informasjonen må være oppdatert og ikke utfordre til spekulasjoner. Så langt det er mulig bør også de pårørende få informasjon om innstilling av leting før meldingen går ut i mediene. De pårørende bør også få råd i den situasjonen de er, hvor de kan få hjelp til å bearbeide sorgreaksjoner, informasjon og tilbud om minnesamvær, minnestein mv. Dette innebærer også å gi råd om alle de som henvender seg til de pårørende for å selge tjenester e l.
De pårørende skal gis anledning til å uttale seg, og de skal så langt det er hensiktsmessig tas med på de vurderinger som foretas i forbindelse med søket. De pårørende, eller eventuelt deres representant, skal ha status som rådgivere i søkeaksjonen.
De pårørende skal ikke ha beslutningsansvar ved søk etter omkomne.
Det må påses at de pårørende blir ivaretatt på en god måte slik at de kan komme videre i sorgprosessen, og at de får den hjelpen de trenger i den situasjonen de er i, for eksempel kan det være aktuelt med krisepsykiatrisk hjelp mv.
Det vises i denne sammenheng til retningslinjer som er gitt i Justisdepartementets rundskriv G-50/90, og særlig til det som står om samarbeid med helsevesen når det gjelder den krisepsykiatriske delen av redningsarbeidet. Dette bør gjelde tilsvarende for søk etter omkomne. Det er i rundskrivet sagt at retningslinjene er ment som en prøveordning frem til februar 1991, og at det deretter vil være en evaluering med tanke på utarbeidelse av permanente retningslinjer. Etter det utvalget har fått opplyst av Justisdepartementet er det ikke skjedd en slik evaluering. Utvalget foreslår derfor at en ser nærmere på om disse retningslinjene er gode nok, eller om det er nødvendig å utarbeide nye.
En våt grav er en verdig grav
Det vil alltid være tilfeller hvor en ikke får opp eller finner alle som er omkommet. Således vil det alltid være noen som får en våt grav å forholde seg til. Det er derfor viktig som etisk retningslinje eller grunnholdning at:
En våt grav er en verdig grav.
Samtidig som man fastholder dette som grunnleggende retningslinje, er det viktig å understreke at søk etter omkomne likevel ikke vil være en nedprioritert oppgave. Ethvert tilfelle vil bli vurdert utfra de kriteriene utvalget foreslår oppstilt. Likeledes må det fremholdes at spørsmålet om det skal søkes eller ikke, eventuelt avslutning av søk før de omkomne er funnet, ikke må gjøres til målestokk på innholdet i og verdien av de pårørendes respekt for eller forhold til den avdøde. Tradisjon og lovgivning omkring begrepet våt grav og dens verdighet, understreker dette.
Informasjon
I et demokratisk samfunn har borgerne rett til informasjon. Dette er en viktig forutsetning for at borgerne skal delta i den demokratiske debatten og prosessen. Mangel på informasjon kan medføre ryktespredning og panikkreaksjoner. Derfor er det nødvendig å gi rask, saklig og troverdig informasjon. Det må gis informasjon både til de pårørende og til media. Informasjon overfor de pårørende er det sagt noe om ovenfor, dette punktet vil derfor omhandle forholdet til media:
Media skal holdes informert om søkeaksjonen og det skal gis korrekt og tilstrekkelig informasjon.
De pårørende skal gis råd om hvordan de skal håndtere media.
Det vises for øvrig til Justisdepartementets rundskriv G-50/90 som bør gjelde tilsvarende for søk etter omkomne.
Økonomi
Utvalget foreslår at det bevilges penger over statsbudsjettet til søk etter omkomne. Det vil i alle tilfeller være en grense for hvor mye ressurser en kan bruke på søk etter omkomne, og det vil være visse rammer som er lagt i statsbudsjettet. Økonomien blir derfor også et moment som må vurderes og tas hensyn til. Det vil kunne forekomme tilfeller hvor det er nødvendig å stanse et søk ut fra en vurdering av hva som er hensiktsmessig ressursbruk.
Målet må være at det i hvert tilfelle skal vurderes om det skal søkes etter omkomne. Et eventuelt søk skal foretas innen visse rammer, etter en på forhånd oppsatt plan om hvor det er sannsynlig å finne den eller de omkomne, og at søkeaksjonen avsluttes når denne på forhånd opptrukne søkeplanen er gjennomført.
4.3 Kriterier
Utfra de overveielser som er gjort ovenfor har utvalget funnet å ville vektlegge følgende kriterier:
Beslutning om igangsettelse av søk skal skje utfra hensynet til
likebehandling av ethvert tilfelle uansett situasjon, nasjonalitet, sosial tilhørighet e l.
pårørendes innstilling og oppfatning
en realistisk vurdering av alle ytre forhold vedrørende søket
en realistisk mulighet for å finne avdøde
realistiske og avgrensede økonomiske rammer
realistiske rammer i tid
Beslutning om ikke å søke eller å avslutte søk bør skje når alle hensyn er tatt og situasjonen tilsier at realismen i søket ikke lengre er tilstede.