7 Administrative og økonomiske konsekvenser

7.1 Innledning

Utvalget har forsøkt å komme frem til en realistisk ramme for de økonomiske konsekvensene av å etablere en offentlig finansieringsordning for søk etter omkomne på bakgrunn av informasjon innhentet fra Justisdepartementet, politiet, Havarikommisjonen for visse ulykker innen fiskeflåten, hovedredningssentralene og private firmaer. Utvalget har fokusert på søkeaksjoner til sjøs. Utvalget vil understreke at tallgrunnlaget som har vært tilgjengelig ikke har vært omfattende og detaljert nok til at det har vært mulig å anslå kostnadene på et nøyaktig nivå. Usikkerheten i beregningene er derfor stor.

Arbeidsgruppen av 1994 fastslo, på bakgrunn av egne undersøkelser, at det er stor variasjon og liten forutsigbarhet i hvilket utstyr som bør benyttes for å søke etter omkomne i det enkelte tilfellet. Kostnadene vil variere alt etter hvilket utstyr som brukes og hvor lang tid søket foregår. Kostnadene kan variere fra 10 000 kr til 600 000 kr pr døgn. Arbeidsgruppen anslo at en søkeaksjon gjennomsnittlig ville vare i seks – sju døgn. Arbeidsgruppen tok utgangspunkt i at det må beregnes tid for transport til søkestedet, montering av utstyr, ventetid i forbindelse med dårlig vær, og gjennomføring av selve søket. Arbeidsgruppen gikk ut fra at det ville være 5 – 7 aksjoner årlig. På denne bakgrunn anslo arbeidsgruppen at en ordning for søk etter omkomne fiskere ville koste i størrelsesorden opp til 5 mill kr årlig.

Utvalget har tidligere kommentert at arbeidsgruppens mandat var snevrere enn utvalgets, da det kun omfattet norske fiskere og sjøfolk. Kostnadene ved en ordning som skal gjelde generelt for søk etter omkomne til sjøs, vil derfor være høyere enn arbeidsgruppens beregninger fra 1994 tilsier.

7.2 Anslag over antall søkeaksjoner til sjøs pr år

Det er ikke mulig å vite hvor mange ganger i året det vil igangsettes en søkeaksjon etter omkomne. For å komme fram til et så korrekt anslag som mulig over variasjonen i antall antatte søkeaksjoner til sjøs, har utvalget lagt til grunn hovedredningssentralenes beregning av antall savnede etter endt redningsaksjon og for øvrig foretatt en skjønnsmessig vurdering på grunnlag av informasjon innhentet fra forskjellige kilder.

Det vil være i de tilfellene hvor personer er savnet etter endt redningsaksjon, at det kan være aktuelt å igangsette søk etter omkomne. I tabell og figur 7.2 og 7.3 har utvalget sett nærmere på antall savnede til sjøs innenfor norsk redningsansvarsområde ved henholdsvis hovedredningssentralen i Nord-Norge og hovedredningssentralen i Sør-Norge.

Ved å ta utgangspunkt i det totale antall savnede som er vist i tabell og figur 7.1, kan en ved å trekke fra antall savnede på landterritoriet, i innsjøer, vassdrag, i fjerne farvann o l, finne fram til antall personer som er savnet til sjøs innenfor norsk redningsansvarsområde. Antall savnede etter endt redningsaksjon til sjøs for begge hovedredningssentralene samlet var som følger:

Totalt antall savnede etter endt redningsaksjon til sjøs

Variasjonen utgjør fra 16 til 42 tilfeller årlig i denne perioden. Basert på et gjennomsnitt av antall savnede til sjøs i årene 1995-98, anslås at om lag 30 personer vil bli savnet til sjøs hvert år innenfor norsk redningsansvarsområde.

Utvalget har tatt utgangspunkt i dette gjennomsnittsanslaget for å beregne noenlunde realistisk i hvor mange tilfeller pr år det vil bli aktuelt å søke etter omkomne til sjøs. For å anslå et realistisk antall søk pr år må det tas hensyn til flere variabler. Hovedvariablene vil være at kriterier for å iverksette søk er oppfylt, jf punkt 4.3, og det faktum at et søk kan omfatte flere personer. Utvalget anslår på denne bakgrunn at et realistisk tall for antall søkeaksjoner vil kunne variere mellom 15 og 20 pr år. Anslagene inkluderer ikke større ulykker og katastrofer slik det er beskrevet i punkt 3.6.

7.3 Kostnader ved søk etter omkomne

7.3.1 Søkeaksjoner på land, i innsjøer og vassdrag

Utvalget har forespurt landets politidistrikter hvor mange gjennomførte søkeaksjoner politiet har ledet de siste tre årene og hva disse har kostet. De fleste politidistriktene hadde ikke full oversikt over hvor mange søkeaksjoner som hadde vært utført, eller hva disse kostet, da få eller ingen politidistrikt hadde ført egen statistikk over dette. Politidistriktene kunne likevel anslagsvis angi hvor mye ressurser som hadde medgått til å søke etter omkomne. Tallene som ble gitt tilsier at det søkes i gjennomsnitt etter 1 person i hvert politidistrikt pr år. Politidistriktenes anslag tilsier at hvert politidistrikt bruker ca 10 000 kr i året på å søke etter omkomne. I de fleste søkeaksjoner på land, i innsjøer og vassdrag vil politiet i utstrakt grad bruke frivillig innsats til å søke etter omkomne. Derfor er tallene meget lave når det gjelder hvilke ressurser som politiet bruker til dette arbeidet.

Når en skal forsøke å anslå de totale kostnadene som brukes til søk etter omkomne på land, i innsjøer og vassdrag, må en ta i betraktning at politiet får overført økonomiske ressurser fra hovedredningssentralene til forlenget søk etter omkomne i enkelte tilfeller. Det gis et tilskudd på inntil 30 000 kr fra hovedredningssentralene til politiet i enkelte tilfeller som nevnt under punkt 3.3 (disse midlene går også til søkeaksjoner langs kysten). Hovedredningssentralene opplyser at denne ordningen totalt utgjør 1,3 mill kr i 1998.

Utvalget har tidligere konkludert med at søk etter omkomne på land, i innsjøer og vassdrag ivaretas godt av politiet i dag, og at det ikke er noen grunn til å endre på dagens ordning med at politiet søker etter omkomne i disse tilfellene. Tallene som innkom fra politidistriktene underbygger at dette er en oppgave som ikke krever de store økonomiske ressurser, og som dekkes innenfor politiets ordinære budsjetter. Utvalgets forslag innebærer derfor ingen økte administrative eller økonomiske konsekvenser for politiet.

7.3.2 Søkeaksjoner til sjøs

Det er i dag større muligheter for å søke etter omkomne enn tidligere på grunn av den teknologiske utviklingen som har funnet sted når det gjelder undervannssøk. Tilgjengeligheten på utstyr vil variere, men generelt sett kan det sies at det er større tilgjengelighet i dag enn tidligere, fordi det finnes mer utstyr på markedet. Utvalget har fått inntrykk av at det er store markedsvariasjoner med hensyn til pris på leie av utstyr.

Utvalget har fra flere hold innhentet opplysninger om hvor mye det vil koste å gjennomføre søkeaksjoner til sjøs. Utvalget har bl a brukt opplysninger fra politiet vedrørende den såkalte Halvorsensaken. Dette var en etterforskningssak, og den ville ikke vært aktuell for redningstjenesten siden etterforskning er politiets oppgave. Den gir likevel et bilde på hva en søkeaksjon vil kunne koste. Saken gjaldt søk etter den 18 år gamle Tom Halvorsen som ble drept natt til 1. mai 1998, og senere dumpet i havet utenfor Tananger. Søket etter den drepte foregikk i tiden 5. mai til og med 27. mai i 1998 i Tanangerområdet og i havet utenfor Tananger ved øya Rott. Ekspertise fra oljeindustrien ble koplet inn for bistå under søket etter den drepte, sammen med et spesialfirma. Kostnadene til ekstern hjelp for alle søk på land og på havet beløp seg til ca 800 000 kr. Dette er likevel ikke en reell kostnad ved søket da politiet mottok gratis støtte fra oljebransjen og andre. Politiet opplyser at dersom de skulle kjøpe disse tjenestene til såkalte netto priser, ville aksjonen totalt kostet 2 – 2,2 mill kr.

Søk til sjøs krever i varierende grad bruk av kostbart utstyr og teknisk ekspertise. Utvalget har innhentet noe informasjon om metoder og utstyr som blir brukt for å søke etter omkomne. Ved å beskrive aktuelle metoder og utstyr vil det kunne gis et visst inntrykk av hvilke kostnader søk etter omkomne til sjøs kan innebære. Fremstillingen tar ikke sikte på å være uttømmende, da utvalget ikke har funnet grunn til å sette seg inn i alle de tekniske sidene av dette sakskomplekset. Utvalget mener det er tilstrekkelig å synliggjøre hvor komplisert slike søkeaksjoner kan være, og hvor avansert og kostnadskrevende utstyr som må benyttes i enkelte tilfeller.

Ved søk etter omkomne i indre havneområder, benyttes som regel dykkere. Brannvesen eller private dykkerfirmaer utfører oftest slike oppdrag. Et dykkerteam består normalt av tre dykkere og en dykkerleder. Timepris for ordinære timer er ca 400 kr, og det opereres med 40% og 80% timer (reell timepris blir derfor ca 550-730 kr). For at et dykkerteam skal kunne operere på sjøen trenger man en egnet båt med båtfører. Dette koster ca 700-1000 kr pr time. I tillegg kommer leie av diverse utstyr som for eksempel videokamera, generatorer, transportkostnader med mer. Døgnratene for leie av de store dykkerfartøyene som brukes innen oljeindustrien vil kunne koste fra 250 000 kr opp mot 1 mill kr i følge opplysninger fra politiet.

Ved søkeaksjoner lenger ut i havområder kreves spesialfartøyer som har ROV (Remote Operated Vehicle). Slikt utstyr kan være meget kostbart og vil kunne beløpe seg til ca 250 000 kr i leie pr døgn. Det finnes imidlertid mindre ROV som kan opereres fra mindre båter til en langt lavere pris. De mest avanserte har en timerate på ca 2000 kr, inkl en person til å drive den. I tillegg kommer kostnader til leie av båt med båtfører. Som tidligere nevnt vil dette koste 1000 kr pr time.

En ROV kan se en breddesektor på ca 4-8 meter avhengig av siktforholdene i vannet, og en må ha en overlapping på 1-2 meter for å holde den høye sikkerhetsprosenten for et gjennomsøkt område. Båtens fart ved en slik operasjon vil være ca 1 til 2 knop. Det vil derfor ta meget lang tid å gjennomsøke et større område. I tillegg må en påregne utgifter til et profesjonelt ledelsesapparat som styrer operasjonen. Det er ikke mulig å lokalisere et lik som ligger på havbunnen ved hjelp av ekkolodd eller sonar.

Fra 0 til 10 meter benyttes det vanligvis dykkere til å søke. Fra 10 meter og dypere, benyttes som regel ROV eller andre typer kameraer.

Utvalget har mottatt opplysninger vedrørende omkostningsnivået i enkelte søkeaksjoner fra Havarikommisjonen for visse ulykker innen fiskeflåten. Det presiseres at havarikommisjonens erfaringer på dette området er begrenset til undervannssøk i forbindelse med forliste fiskefartøyer, og til aksjoner som har vært utført i kommisjonens regi.

• Slepekamera og ROV ble benyttet under søket etter Heidi Beate av Kjøllefjord. Båten ble ikke funnet, og søket kostet ca 1,4 mill kr. Operasjonen tok 4 dager.

• ROV av type Sjøugle ble brukt under søk etter fiskesjark forlist utenfor Nordkyn. Vraket ble lokalisert, men søket ble vanskeliggjort av feil på utstyret og sterk strøm. Søket kostet ca 70 000 kr. Det bemerkes at under forsøk på å få opp omkomne som befant seg i vraket, omkom en av dykkerne. Kommisjonen var ikke engasjert i denne operasjonen.

• Reketråleren Børge Aleksander forliste på Egersundbanken i 1990. Operasjonen som tok to dager, kom på nærmere 500 000 kr.

• I et søk etter en fiskebåt i Vindafjorden ble ROV av type Sprint tatt i bruk. Søket var resultatløst. Operasjonen tok en dag og kom på ca 70 000 kr.

• Samme utstyr ble brukt i et oppdrag i Nord-Trøndelag. Båten ble funnet på forholdsvis grunt vann. Prisen var ca 60 000 kr.

• I 1993 engasjerte kommisjonen et firma for å lete etter et fiskefartøy som hadde forlist i Måsøyfjorden. Leteaksjonen ble foretatt med sidesøkende sonar (Slepefisk) EE&G, og ROV SC04, samt Simrad MS 900 Scanning sonar. Den sidesøkende sonaren dekket en sektor i 150 m bredde. Det ble søkt over et område på mer enn 40 kvadratkilometer. Søket ble resultatløst, da vraket ikke befant seg i området, men enten var drevet til havs eller befant seg ved fallgarden mot Gjesværholmene. To andre, kjente vrak ble imidlertid funnet. Denne operasjonen kostet mellom 1,6 og 1,8 mill kr.

Av fremstillingen ovenfor fremgår det at søkeaksjonene er svært ulike, og at det er stor variasjon med hensyn til hvor mye de forskjellige aksjonene vil kreve av ressurser. Generelt kan det sies at søkeaksjoner langt til havs vil kreve store økonomiske ressurser, mens søkeaksjoner nær kysten vil være mindre kostnadskrevende. Utvalget antar at det vil være flest søk nær land, bl a basert på samtaler med hovedredningssentralene. Opplysninger som ytterligere underbygger dette er tallmateriale fra forskningsstiftelsen SINTEF i Trondheim. Deres tallmateriale tilsier at 14 personer omkom i fiskeulykker i 1998, og at ni av dem druknet i havn. Frem til februar i 1999 er fem fiskere omkommet, tre i et forlis utenfor Bodø, mens to har druknet etter at de falt utenfor kaia. Disse tallene kan gi uttrykk for at en god del av ulykkene skjer nært land, og at de fleste søkeaksjoner ikke vil kreve de mest omfattende økonomiske ressurser.

7.3.3 Operative kostnader ved søk etter omkomne

Utvalget har på bakgrunn av innhentet informasjon og etter en skjønnsmessig vurdering, forsøkt å tallfeste hva de operative kostnadene ved å søke etter omkomne vil være. Utvalget legger til grunn at de operative kostnader i prinsipp vil være uavhengig av den organisasjonsmodell som velges for ordningen. Leie av utstyr og eksperter antas i hovedsak å ville utgjøre samme beløp uansett hvordan søkeoperasjonene administreres. Utvalget har tatt utgangspunkt i mellom 15-20 søkeaksjoner i året jf punkt 7.2. Det ligger imidlertid betydelige problemer ved å legge fram et nøyaktig anslag, idet både antall aksjoner og deres omfang og vanskelighetsgrad vil kunne variere, i tillegg til at kostnadene for leie av teknologi til undervannssøk er vanskelige å anslå. Etterhvert vil man erfaringsvis få bedre grunnlag for å anslå realistiske rammer for årlige kostnader ved søk etter omkomne slik at budsjetteringen etterhvert kan justeres utfra erfaringstall. Det er imidlertid også grunn til å fremheve at det ikke skal mer enn ett stort og komplisert søk til for å sprenge enhver ramme. Man må derfor være klar over at omfattende søkeoperasjoner etter katastrofer og store ulykker ikke er forutsatt dekket av den finansieringsordningen utvalget.

Som nevnt tidligere har det i de senere år skjedd en sterk utvikling innen undervannsteknologi. Dette har ført til at flere og flere fartøyer i dag har utstyr som kan gjennomføre tilfredsstillende søk langt til havs. Utvalget har fått opplyst at denne utviklingen har ført til at prisene er redusert vesentlig for leie av slikt utstyr. Et ledende skipsmeglingsfirma (offshore) opplyser at ved kontrahering av større fartøyer ligger dagsratene i dag på 450 000 kr. Utvalget har derfor lagt dette til grunn i sine beregninger.

Hovedredningssentralene antar at det vil være ca 7 søkeaksjoner pr år hvor det vil være nødvendig å benytte større fartøyer med meget avansert og kostbart utstyr, inkludert søk i dype fjorder og liknende hvor det kreves samme utstyr. For disse søkene har utvalget i henhold til de foreslåtte kriterier for søk tatt utgangspunkt i at det maksimalt søkes i 5 dager i tillegg til to dager med mobilisering /demobilisering, til sammen 7 dager. På denne bakgrunn har utvalget grovt beregnet at de årlige operative kostnader for 7 avanserte søk til utgjøre ca 22,05 mill kr, basert på følgende beregning: Antall årlige søk av ovennevnte kategori 7 stk x 450 000 kr pr døgn x 7 døgn = 22,05 mill kr

Utfra erfaringstallene fra hovedredningssentralene anslår utvalget at det for øvrig vil forekomme ca 10 mindre søkeoperasjoner til sjøs årlig hvor det vil bli behov for utstyr som ikke er fullt så avansert som i de 7 alvorligste tilfellene beskrevet ovenfor. For nevnte 10 søk er det svært vanskelige å beregne kostnadene, idet leieutgiftene daglig kan variere fra 15 000 – l70 000 kr pr dag. I disse tilfellene har utvalget har tatt utgangspunkt i at det maksimalt søkes i fem dager, i tillegg til en dag med mobilisering og demobilisering, til sammen seks dager. Årlige kostnader for 10 slike søk beregnes til ca 2 mill kr i henhold til følgende overslag: Antall årlige søk av ovennevnte kategori 10 stk x 30 000 kr pr døgn x 6 døgn = 1,8 mill kr

Til sammen anslår utvalget på ovennevnte grunnlag at de samlede operative kostnader i forbindelse med 17 søk etter omkomne til sjøs årlig vil kunne ligge i størrelsesorden ca 24 mill kr.

Den nærmere fordeling av operative kostnader mellom politiet og hovedredningssentralene ved søk langs kysten og til sjøs

I svært mange tilfeller søkes det etter savnede etter drukningsulykker nært land. I dag utføres disse søkene av politidistriktene, og kostnadene dekkes innenfor politibudsjettet. Som nevnt tidligere bistår hovedredningssentralen etter gjeldende ordning politiet med inntil 30 000 kr for å forlenge letingen etter savnede i enkelte tilfeller. Hovedredningssentralene opplyser at de fleste ulykker skjer langs kysten nært land. Utvalget har kommet frem til at den nærmere ansvarsfordelingen mellom hovedredningssentralene og politiet i forbindelse med søk etter omkomne til sjøs, må gjennomgås nærmere. Det vil kunne være tilfeller som politiet har ansvar for i dag, hvor det kan være mer hensiktsmessig at hovedredningssentralene har det økonomiske ansvaret for søk og ansvaret for å lede søkeaksjonen. En bør også se på mulighetene og behovet for etter en konkret vurdering eventuelt å øke tilskuddet til politiet fra hovedredningssentralene i denne sammenheng ut over beløpet på 30 000 kr som ytes i enkelte tilfeller i dag. Fordelingen av bevilgningen til søk etter omkomne på henholdsvis politibudsjettet og budsjettet til hovedredningssentralen, avhenger av nærmere klargjøring. En mulig løsning kan være å bevilge midlene over hovedredningssentralenes budsjett og ta høyde for eventuelle økte overføringer til politiet ved behov eller dersom politiet gis større ansvar enn i dag for søk etter omkomne til sjøs.

7.3.4 Ulike tildelingsnivå for løsning av oppgaven

Det er vist i punkt 7.2 og 7.3 at variasjonen i de mange faktorene som inngår i beregningsgrunnlaget for de årlige operasjonelle kostnader ved søk etter omkomne er stor. Dette gjør at regnestykkene blir meget usikre. I dag stiller hovedredningssentralen inntil 30 000 kr til disposisjon for politiet for avslutning av enkelte redningsaksjoner/søk etter omkomne. En etablering av en helhetlig offentlig finansiering for denne spesielle oppgaven kan medføre at de kostnader som politiet får øker og behovet for overføring av midler fra hovedredningssentralene kan øke. Det vil si at beløpet på 30 000 kr som hovedredningssentralen stiller til disposisjon i enkelte tilfeller antagelig ikke lenger strekker til i mange tilfeller. Enkle søk kan derfor bli mer kostbare. Et ytterpunkt kan være den såkalte Halvorsensaken, se punkt 7.3, der en anslår at søkets reelle kostnad var noe i overkant av 2 mill kr.

Problemstillingen vedrørende kostnadene kan belyses ved å ta utgangspunkt i ulike bevilgningsnivåer og antyde hvor mange søk som er mulig å gjennomføre innenfor dette beløpet. For illustrasjonsformål kan en ta utgangspunkt i to ytterpunkter i form av to ulike nivåer på bevilgningsrammen for denne oppgaven, f eks 10 mill kr og 30 mill kr.

Det er vist i punkt 7.2 at et gjennomsnitt for de siste fire år er ca 30 savnede omkomne i året. Som nevnt tidligere vil antallet søk være lavere, da dette tallet også omfatter ulykker der to eller flere er savnet, og søk vil være knyttet opp til kriterier som ikke vil tilsi at søkeaksjon igangsettes i alle tilfellene. En sannsynlig ramme for antall søk kan på bakgrunn av dette settes til ca 15-20 søk i året, selv om variasjonen har vært mellom 16 og 42 tilfeller årlig. I beregningen av de forskjellige kostnadsrammer nedenfor har utvalget tatt utgangspunkt 30 aksjoner årlig for å dekke et sannsynlig utfallsområde.

Bevilgningsramme på 10 mill kr pr år

En bevilgningsramme på 10 mill kr og 30 søk innebærer en gjennomsnittlig ramme på 330 000 kr pr søk. Dersom fordelingen av enkle, middels kompliserte og kompliserte søk er om lag en tredjedel i hver kategori, innebærer dette at rammen muliggjør 10 enkle søk til 100 000 kr, 10 middels kompliserte søk til 500 000 kr og 2 kompliserte søk til 2 mill kr basert på 5 søkedøgn à hhv 20 000 kr, 100 000 kr og 400 000 kr. Ved disse forutsetningene synes det mulig å foreta til sammen ca 22 søk i året, med hovedvekt på enkle og middels kompli-serte søk.

Utvalget finner at en bevilgningsramme på 10 mill kr vil være delvis tilfredsstillende i forhold til det sannsynlige behov, men at en slik ramme i hovedsak vil muliggjøre enkle og middels kompliserte søk under de forutsetninger som er satt for beregningen.

Bevilgningsramme på 30 mill kr pr år

En bevilgningsramme på 30 mill kr og 30 søk innebærer en gjennomsnittlig ramme på 1 mill kr pr søk. Dersom fordelingen av enkle, middels kompliserte og kompliserte søk er om lag en tredjedel i hver kategori, innebærer dette at rammen muliggjør 10 enkle søk til 100 000 kr, 10 middels kompliserte søk til 500 000 kr og 12 kompliserte søk til 2 mill kr basert på 5 søkedøgn à hhv 20 000 kr, 100 000 kr og 400 000 kr. Ved disse forutsetningene synes det mulig å foreta til sammen ca 32 søk i året, og dekke alle kategorier søk.

Utvalget finner at en bevilgningsramme på 30 mill kr dekker meget godt det sannsynlige behov, og at en slik ramme i hovedsak vil muliggjøre de sannsynlige søk under de forutsetninger som er satt for beregningen.

7.3.5 Oppsummering – bevilgningsramme operative kostnader

Utvalget har forsøkt å komme frem til en realistisk ramme for de økonomiske konsekvensene av å etablere en offentlig finansieringsordning. Utvalget har benyttet to ulike tilnærmingsmetoder for å komme frem til en realistisk rammeberegning for hva de operative kostnadene vil være. I punkt 7.3.3 anslo utvalget at de samlede operative kostnader i forbindelse med 17 søk etter omkomne til sjøs årlig vil kunne ligge i størrelsesorden ca 24 mill kr, ut fra en skjønnsmessig vurdering med utgangspunkt i erfaringstall fra hovedredningssentralene. I punkt 7.3.4 tok utvalget utgangspunkt i to ulike tildelingsrammer, og forsøkte å angi hvor mange søk som er mulig innenfor en bevilgningsramme i forhold til ytterpunktene 10 og 30 mill kr.

Utvalget har vurdert de to tilnærmingsmåtene og finner at ved en bevilgningsramme på ca 20-30 mill kr vil oppgaven gis en rimelig dekning i forhold til hva man kan forvente med hensyn til antall søk.

7.4 Administrative kostnader

Alternativ 1: Administrative kostnader ved å knytte søk etter omkomne til redningstjenesten og politiet – todelt modell

Utvalget mener at den mest kostnadseffektive administrative modell vil være å legge søk etter omkomne til redningstjenesten når det gjelder søkeaksjoner til sjøs, og til politiet for søk på land, i innsjøer, vassdrag og ved sokning etter drukningsulykker langs kysten. En vil derved i stor grad bygge på det apparat som allerede finnes i dag for redningsaksjoner.

Hovedredningssentralen vil måtte tilføres midler i form av flere stillinger til å drive ordningen. En ekstra stilling ved hovedredningssentralen vil koste ca 450 000 kr, inkl arbeidsgiver avgift og overtidsbetaling. Hvor mye ekstra ressurser som kreves, vil avhenge av mengden oppdrag, og kan derfor ikke beregnes nøyaktig, men må vurderes etter hvert, bl a avhengig av ansvars- og kostnadsfordelingen mellom politiet og hovedredningssentralene for søk til sjøs. Utvalget regner med at det vil være nødvendig å opprette inntil to stillinger ved hovedredningssentralene.

Justisdepartementet vil måtte bruke ressurser på etablere og tilrettelegge en ordning for søk etter omkomne. Arbeidet vil bestå i å vurdere og fremme lovendringsforslag, eller eventuelt gi en forskrift og retningslinjer med videre. Arbeidsgruppen av 1994 beregnet at det ville kreve ett årsverk for å få etablert et fond og søkeordningen. Utvalget viser til dette og mener at det vil medgå ett årsverk til å etablere ordningen. Etter at ordningen er etablert vil det ikke medgå like mye ressurser til dette fra Justisdepartementets side.

De administrative kostnadene for den todelte modellen som utvalget enstemmig foreslår, anslås på dette grunnlag til i størrelsesorden ca 1,25 mill kr det første året når ordningen etableres.

Alternativ 2: Administrative kostnader ved å legge alle søk etter omkomne til politiet

De fleste kostnadene vil være i form av overtidsbetaling til politiet, eventuelt opprettelse av nye stillinger. Det er vanskelig å beregne dette, utvalget antar at kostnadene vil være ca det Justisdepartementet vil måtte bruke av ressurser på å etablere og tilrettelegge en ordning for søk etter omkomne. Det vil være nødvendig å fremme lovendringsforslag, eller eventuelt utarbeide en forskrift og retningslinjer, igangsette prosessen med å bevilge penger mv. Arbeidsgruppen av 1994 beregnet det ville kreve ett årsverk for å få etablert et fond og søkeordningen. Utvalget viser til dette og mener at det vil medgå ett årsverk til å etablere ordningen, noe som vil tilsvare ca 350 000 kr, inkl arbeidsgiveravgift og andre kostnader. Etter at ordningen er etablert vil det ikke medgå like mye ressurser til dette fra Justisdepartementets side, muligens mindre enn et halvt årsverk.

Alternativ 3: Administrative kostnader ved å knytte søk etter omkomne til havarikommisjonen for visse ulykker innen fiskeflåten

Justisdepartementet opplyser at havarikommisjonen for visse ulykker innen fiskeflåten kostet ca 420 000 kr å drive i 1997, og ca 390 000 kr i 1998. Begge tallene er eksklusive arbeidsgiveravgift. Dersom havarikommisjonen i tillegg skulle søke etter omkomne, ville det koste betydelig mer i og med at ordningen ville omfatte langt flere søkeaksjoner. Kostnadene er vanskelig å beregne, men utvalget mener det vil beløpe seg til det samme som et frittstående utvalg, nevnt nedenfor.

Alternativ 4: Administrative kostander ved å legge søk etter omkomne til et frittstående fagutvalg

I tillegg til de operative kostnadene, må utvalget beregne hva det vil det koste å opprette et frittstående fagutvalg, samt å drive dette. Utvalget har laget et kostnadsoverslag som tilsier at et frittstående utvalg med fem medlemmer vil koste anslagsvis 2,89 mill kr og et fagutvalg på tre medlemmer ca 1,73 mill kr. Det skal dekkes lønnskostnader, samt reiseutgifter og kostgodtgjørelse for fagutvalget når det samles. I tillegg må en regne med kostnader til kursvirksomhet og andre tiltak for å opprette og vedlikeholde en god kompetanse i fagutvalget. Det er lagt til grunn for utregningen er at det foretas ca 20 søkeaksjoner i året som antas å ville vare i ca 7 døgn, samt at hvert medlem har behov for flybilletter er beregnet til 3 000 pr person, og trekker kostgodtgjørelse under søkeoperasjonene beregnet etter states satser. Det er lagt inn overnattingsutgifter på 1000 kr pr natt for hvert medlem og godtgjørelse for arbeid etter satsene som gjelder for utvalg, dvs 225 kr pr time, idet det er beregnet anslagsvis 12 timers arbeidsdager. Utvalget mener dette er et nøkternt anslag, bl a fordi fagutvalget muligens må honoreres høyere enn alminnelig utvalgsgodtgjørelse. Det er ikke tatt med reiseutgifter i forbindelse med kursvirksomhet, behov for sekretariat for fagutvalget og andre administrative aktiviteter.