3 Markeder med norske aktører

3.1 Aktuelle norske sikringsbehov

Norge har en åpen og råvarebasert økonomi. Landet har store naturressurser som olje, metaller, fisk og skog, og har utviklet en produksjons- og foredlingsindustri knyttet til disse varene. Utbyggingen av vannkraften la grunnlaget for en prosessindustri som både foredler norske og utenlandske råvarer. I transportmarkedet er skipsfarten en betydelig internasjonal aktør. Samtidig som Norge er netto eksportør av produkter fra flere av disse næringene, er Norge netto importør av en rekke andre produkter. Det gjelder blant annet viktige jordbruksprodukter som korn, matolje, sitrusfrukter og kaffe. I varemarkeder der det er mulig å prissikre framtidige kjøp og salg, er handel med derivater ofte blitt en integrert del av virksomheten til norske aktører.

Utvalget har prøvd å danne seg et inntrykk av norske aktørers bruk av varederivater gjennom møter med enkelte aktører. Det gjøres i dette kapitlet rede for de hovedinntrykk som utvalget har festet seg ved. Kapitlet innledes med en gjennomgang av markeder der norske aktører bare har en investorrolle, fortsetter med en redegjørelse for markeder med norske investorer og norske mellommenn, og avsluttes med en beskrivelse av et marked med norske aktører i alle sentrale markedsfunksjoner.

For norsk primærnæring har handel i varederivater spilt en lite viktig rolle. Fiskeri- og skogbruksnæringen har få eller ingen markedsplasser for varederivater så langt utvalget kjenner til. Det er nylig etablert en markedsplass for papirmasse i London, men utvalget har fått opplyst at norske aktører hittil ikke har handlet på denne. For jordbruksprodukter har det i over hundre år vært internasjonale derivatmarkeder, men norsk landbruksnæring har brukt andre måter enn varederivater for å sikre seg mot markedsrisiko. De sentrale forhandlingene mellom organisasjonene i primærnæringene og staten har stort sett sikret produsentene en fast pris, men likevel slik at produksjonsregulering delvis har vært et ansvar for tilbyderne. For en rekke viktige landbruksprodukter har tilbyderne opptrådt kollektivt med staten som motpart. Det kan derfor kanskje sies at staten har overtatt markedsrisikoen på vegne av norske etterspørrere.

Importører, produsenter og grossister som kjøper landbruksvarer som ikke dyrkes i Norge kan sikre seg mot markedsrisiko i internasjonale derivatmarkeder der slike eksisterer. Etter det utvalget har erfart, finnes det norske produsenter og grossister i enkelte av disse markedene, men ikke norske mellommenn eller norske markedsplasser.

3.2 Markeder med norske investorer

Norske aktører, som produsenter og distributører i varemarkedene, kan benytte derivater på for eksempel jordbruksprodukter, metaller og frakt for å sikre seg mot markedsrisiko. Enkelte norske investorer handler varederivater notert på utenlandske varebørser, men utvalget kjenner ikke til at norske mellommenn benyttes. Bruken av metallderivater er i Norge relativt omfattende, og på mange måter typisk for norsk industris motiver og praksis i handel med varederivater. Disse aktørene blir derfor beskrevet nærmere nedenfor. Fraktmarkedet beskrives også, sjøl om den norske derivathandelen her er mer begrenset. I spotmarkedet for frakt er det både norske investorer og mellommenn. Det har vært flere forsøk på å etablere mellommannsvirksomhet i fraktderivater i Norge, og det er ikke usannsynlig at norsk mellommannsvirksomhet med fraktderivater vil oppstå med utgangspunkt i tradisjonell skipsmekling.

3.2.1 Jordbruksmarkedet

Derivathandel med korn utgjør en viktig del av norske aktørers handel med jordbruksderivater. Statkorn har ansvar for at tilbud og etterspørsel i det norske kornmarkedet er i balanse, og opplyser at foretaket står for 70 prosent av importen av korn og kraftfôr. Statkorn bruker terminer og opsjoner på korn for å sikre prisen på framtidige leveranser. Det meste av handelen foregår på nordamerikanske varebørser. Den fysiske handelen skjer i otc- markedet (cash grain market) og er kontant- eller terminkjøp med fysisk levering. Kornhandelen kan prissikres med kjøp av futurekontrakter med finansielt oppgjør. Korn som ikke umiddelbart blir solgt videre, kan prissikres gjennom salg av futurekontrakter med finansielt oppgjør. Norske aktører benytter internasjonale varemeklere, banker og verdipapirforetak som mellommenn. Utvalget har fått opplyst at andre importører av kraftfôr og korn også bruker varederivater som prissikring.

Internasjonalt finnes det betydelige varederivatmarkeder for blant annet kaffe, kakao, appelsinjuice, sukker, soyabønner og bomull. Utvalget er kjent med at enkelte norske aktører i næringsmiddelindustrien har prissikret framtidige innkjøp i derivatmarkedene, men har ikke kartlagt omfanget av virksomheten.

3.2.2 Metallmarkedet

Det internasjonale varederivatmarkedet for metaller er mer enn hundre år gammelt, og norske aktører har gjennom flere tiår sikret markedsrisikoen på kjøp og salg av metaller og malm med bruk av varederivater notert på blant annet London Metal Exchange (LME) (se punkt 2.2.2.5). Aluminiumsprodusentene er de største norske aktørene, men også andre smelteverk sikrer seg med metallderivater etter det utvalget kjenner til. Etterspørselen etter metaller er konjunkturfølsom, og det har ført til at prisen på metaller generelt sett har svingt mye. Produsentene kan ha usikkerhet knyttet til prisen på malmen de kjøper og metallet de selger. Malm og foredlet metall kjøpes og selges gjennom otc-terminer med fysisk levering eller i spotmarkedet. Aktørene avtaler seg imellom løpetid på terminen og om prisen skal være fast eller følge spotmarkedet. Otc-terminer gjør det mulig for mindre foretak å prissikre innkjøp av metall på en relativt enkel måte. Dette kan for eksempel gjelde foretak i verkstedindustrien. Produsenter kan få en større eller mindre markedsrisiko enn de sjøl ønsker gjennom terminhandel med kunder og leverandører. Også finansiell otc-handel for prissikring av kontrakter kan bidra til dette. Imidlertid kan produsentene kjøpe eller selge standardiserte terminer og opsjoner med finansielt oppgjør på LME for å få den ønskede risikoprofilen. Slike kontrakter omtales ofte som sikringsporteføljen, og justeres jevnlig for at produsenten skal opprettholde ønsket risikoprofil når markedsprisene endrer seg.

Representanter for Hydro Aluminium har i møte med utvalget opplyst at omsetningen av aluminiumsderivater kan være rundt ti ganger så stor som sjølve produksjonen. Gitt at norsk aluminiumsindustri produserer omtrent en million tonn aluminium i året, betyr det at norske aktører årlig kjøper og selger derivatkontrakter med omkring 10 millioner tonn aluminium som underliggende. Dersom prisen på et tonn aluminium ligger rundt 1200 dollar, vil det omsettes aluminiumsderivater med en underliggende verdi i størrelsesorden 12 milliarder dollar i året hos norske aktører. Fordi det kjøpes og selges kontrakter hver dag, sier ikke dette beløpet så mye om den gjennomsnittlige eksponeringen i metallderivater. Tallene forteller likevel litt om omfanget av handelen. Ettersom bauxittgruver og foredlingsindustri trolig har fysiske produksjonsforpliktelser framover i tid, vil likevel ikke eksponeringen i aluminiumsderivater gi et uttrykk for aktørens framtidige eksponering overfor aluminiumsprisen.

Det kreves medlemsskap for å kunne legge inn ordre på LME. Norske aktører bruker internasjonale banker og verdipapirforetak med medlemsskap på LME som mellommenn i handelen. Hydro Aluminium er clearingmedlem på LME, og det innebærer at Hydro Aluminium er motpart ved clearing på London Clearing House (LCH). Andre norske bedrifter som handler på LME vil ikke bli stående som clearingsentralens motpart i handelen, det vil mellommannen gjøre.

I tillegg til sikringsporteføljen kan aktørene ha en portefølje for egenhandel. Aktørene motiverer sin egenhandel med at de ønsker å utnytte sin markedskunnskap til å skape ekstra fortjeneste, og denne handelen må betraktes som rene finansielle investeringer, eller spekulasjon i varederivater.

3.2.3 Fraktmarkedet 1

For varer som fraktes sjøveien, finnes det et forholdsvis nytt marked der aktører kan sikre prisen på frakten (fraktratene). Norske foretak som kan bruke fraktderivatmarkedet til sikring er rederier, befraktere og foretak som skal frakte varer. Utvalget er kjent med at et begrenset antall norske rederier sikrer fraktratene, men er ikke kjent med at transportkjøpere er aktive i markedet. Utvalget har heller ikke opplysninger som tyder på at norske skipsmeklere, kredittinstitusjoner eller verdipapirforetak formidler denne typen derivatkontrakter etter at Fearnley Futures AS la ned virksomheten i fraktmekling.

Bortsett fra svingninger i prisen på bunkersolje, er det endringer i tilbud og etterspørsel etter frakt som påvirker fraktratene. Tilbudet bestemmes blant annet av forholdet mellom skip som går i opplag, opphugging og nybygging, og kan synke midlertidig når havner og sjøveier som Suez- eller Panamakanalen blir stengt eller overbelastet. Etterspørselen etter frakt følger etterspørselen etter varene som fraktes. Tankfart og tørrlastfrakt er svært følsomme for prisendringer på olje, kull og malm. En tradisjonell måte å redusere markedsrisikoen i fraktmarkedet, har vært å inngå langsiktige avtaler, tidscertepartier. De siste årene har det også vært mulig å sikre ratene gjennom terminer.

Varederivater som noteres må være strengt standardiserte. I skipsfart varierer størrelsen på båt og last, og standardiseringen er gjort gjennom å lage en indeks sammensatt av fraktratene i spotmarkedet for 11 tørrlastruter. Indeksen kalles Baltic Freight Index (BFI), og på denne indeksen noteres futurekontrakter. Futurekontraktene handles på Baltic International Freight Futures Exchange (BIFFEX) som nå er en del av den engelske derivatbørsen London International Financial Futures and Options Exchange (LIFFE). Et titalls internasjonale skipsmeklere gir daglig informasjon om hvilke rater som gjelder i spotmarkedet, blant dem et norsk foretak. Ut fra denne informasjonen fastsettes spotprisen på indeksen. Flere indekser er under utvikling. Det noteres også opsjoner på futurekontraktene.

Derivathandelen har foreløpig et mindre omfang enn spothandelen, sjøl om forholdet mellom spot- og derivathandel har variert sterkt gjennom nittitallet. I 1992 startet handel i forward freight agreements (FFA). FFAene var i utgangspunktet basert på individuelle fraktruter fra BFI. FFAer omsettes i otc-markedet, primært av skipsmeklere.

3.3 Markeder med norske investorer og mellommenn

Oljeindustriens motiver og praksis i bruk av varederivater har mange likhetstrekk med metallprodusentenes (se punkt 3.2.2). Oljemarkedet er det eneste varederivatmarkedet utenom kraftderivatmarkedet der utvalget er kjent med at norske mellommenn aktivt yter mellommannstjenester.

3.3.1 Oljemarkedet

Oljemarkedet reknes som et av verdens største varemarkeder, og det antas at oljederivatmarkedet på verdensbasis er omtrent åtte ganger større enn oljeproduksjonen. Oljeprodusentene er de største norske sikringsaktørene i markedet for oljederivater. Oljeindustrien utvinner olje sjøl. Deres primære sikringsbehov er knyttet til salg av råolje og raffinater. Råolje kan raffineres til et betydelig antall ulike kvaliteter. Oljeselskapenes fordeling mellom salg av råolje og raffinater bestemmes blant annet av prisforskjellen mellom oljekvalitetene, raffineringskapasiteten og lager- og transportkostnadene. Hvor stor andel av totalsalget som prissikres, avhenger blant annet av hvor stor risiko oljeprodusenten ønsker å sitte igjen med, og evnen til å bære risiko.

Utvalget har fått opplyst at norske oljeprodusenter primært bruker internasjonale banker og verdipapirforetak som mellommenn i handelen med oljederivater ved handel på varebørser som International Petroleum Exchange (IPE) og New York Mercantile Exchange (NYMEX). Slike mellommenn benyttes også som motpart ved bruk av otc-derivater. Internasjonale banker utstedte allerede på syttitallet otc-derivater som for eksempel oljeswapper.

Norske rederier og flyselskaper derimot bruker norske banker som mellommenn for å prissikre kjøp av bunkersolje og flybensin. Banker vil som hovedregel sjøl være motpart i otc-kontrakten, og det gir slike banker markedsrisiko og kredittrisiko. Banker har et system med kredittvurdering og kreditsummer for å sikre kredittrisikoen. Den markedsrisikoen en bank ikke ønsker å bli sittende med, vil bli sikret ved å inngå motsatte posisjoner. På et møte i utvalget gjorde en representant for en norsk kredittinstitusjon nærmere rede for markedsrisiko i varederivatmarkeder. Markedsrisiko kan for eksempel deles inn i fire grupper: åpne posisjoner, tidsrisiko, kvalitetsrisiko og likviditetsrisiko. Åpne posisjoner er posisjoner som ikke er sikret. En aktør kan velge å ha en åpen posisjon som en investering, eller fordi det er et problem å finne tilfredsstillende sikringskontrakter. Tidsrisiko oppstår når det som skal sikres og sikringskontrakten ikke har samme bortfall. Da vil enten den opprinnelige kontrakten eller sikringskontrakten ei tid være udekket. Selv om bortfallet er likt, kan kontrakter med ulik lengde ha midlertidige prisforskjeller fram til bortfall (se avsnitt 4.2). Hvis kontraktene stenges før bortfall, kan aktøren i slike tilfeller få et tap. Kvalitetsrisiko kan oppstå når de underliggende varene på det opprinnelige derivatet og sikringsderivatet ikke er identiske. At kvalitetsrisikoen i en unormal situasjon kan bli meget stor er oljeselskapet Elfs terminsalg av flybensin et eksempel på. Like før Gulf-krigen i 1990 inngikk Elf otc-terminer med en kunde der Elf forpliktet seg til å levere flybensin. For å sikre markedsrisikoen kjøpte Elf futurekontrakter på fyringsolje på New York Mercantile Exchange. Prisen på fyringsolje og flybensin har vanligvis stor samvariasjon, så otc-terminen var tilsynelatende godt sikret. Før bortfall av kontrakten startet krigen, og det amerikanske flyvåpenet kjøpte opp all tilgjengelig flybensin. Prisgapet mellom de to kvalitetene økte dramatisk. Elfs sikringsforretning var dermed ikke tilstrekkelig. Likviditetsrisiko kan oppstå når en aktør ikke klarer å stenge posisjonen uten at prisen flyttes. Liten handel i terminen eller en stor posisjon er mulige årsaker. Standardiserte derivater med lang løpetid har tradisjonelt lavere likviditet enn derivater med kort løpetid, og det er en av grunnene til at aktører kan velge å prissikre langsiktige forpliktelser med kortsiktige derivater.

3.4 Kraftmarkedet

3.4.1 Innledning

Kraftmarkedet er det eneste fullstendige norske varederivatmarkedet, med både investorer, mellommenn og markedsplasser. Dette har sammenheng med at Norge var et av de første landene i verden som deregulerte kraftmarkedet. De andre nordiske landene fulgte etter og endret sine energilover i løpet av nittitallet. Dereguleringa pågår fortsatt i Danmark. Norske aktører har betydelige interesser i prosessen med å implementere EUs kraftmarkedsdirektiv, som legger til rette for økt konkurranse og vil føre til en gradvis åpning av kraftmarkedene i alle EØS-landene. Det er usikkert når kraftmarkedet i alle EU-landene i praksis er deregulert, men det vil trolig ta minst tre til fem år. Dette innebærer likevel at det vil bli et stort europeisk kraftmarked i løpet av forholdsvis kort tid. Valg av løsninger og vilkår i de forskjellige landene vil ha betydning for prisene i hele området. Det er fysiske forbindelser mellom landene, og dermed krefter som arbeider for prisutjevning. Derivatmarkedet med kraft som underliggende vil dermed – helt eller delvis – kunne dekke sikringsbehovet i store deler av Europa.

3.4.2 Energiloven

Ny energilov for Norge trådte i kraft 1. januar 1991. Et av siktemålene med energiloven var å effektivisere kraftmarkedet. Loven la til rette for at monopolvirksomhet og faste priser i produksjon og omsetning av kraft skulle erstattes med konkurranse og markedsbestemte priser. Energiloven innførte en konsesjonsordning for fysisk omsetning av kraft. Enheter som omsetter kraft eller som kan stå i en eller annen form for monopolsituasjon, må ha omsetningskonsesjon. Omsetningskonsesjon gis av Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE).

Nettvirksomheten, som er definert som et naturlig monopol er underlagt tilsyn fra NVE. Netteiere skal over tid sikres en rimelig avkastning på investert kapital ved effektiv drift. Tariffene for kraftoverføring bør i størst mulig grad gjenspeile kostnadene ved å bygge og drive nettet. Brukerne av nettet må ikke diskrimineres, men tilbys like tariffer justert for forskjeller i blant annet brukstid og leveringskvalitet. Aktører tilknyttet nettet, det vil si produsenter og forbrukere av strøm betaler en punkttariff til sin lokale netteier, og har derved adgang til hele markedet/nettet. Punkttariffsystemet sikrer alle adgang til nettet på like vilkår, og er en avgjørende forutsetning for en effektiv kraftomsetning.

Som en naturlig videreføring av den omlegging energiloven innebar for norsk kraftforsyning, ble den tidligere forvaltningsbedriften Statkraft delt i en konkurranseutsatt enhet, Statkraft SF (Statkraft), og en monopolbasert enhet, Statnett SF (Statnett) som ble opprettet 1. januar 1992 med ansvar for monopolfunksjonene. Statnett er systemansvarlig i Norge. Systemansvaret innebærer blant annet ansvar for driftssikkerheten i det norske kraftsystemet, og ansvar for at det til enhver tid er balanse mellom forbruk og produksjon av kraft.

Energireformen førte videre til en sammenslutning mellom Statnett og Samkjøringen av kraftverkene i Norge (Samkjøringen) med virkning fra 1. januar 1993. Gjennom sammenslåingen med Samkjøringen fikk Statnett også ansvaret for å organisere handelen mellom aktørene i kraftmarkedet. Driften av den innenlandske markedsplassen og koordineringen av utenlandshandelen ble skilt ut i det heleide datterselskapet Statnett Marked AS (Statnett Marked), stiftet 22. desember 1992.

3.4.3 Nord Pool 2

Statnett Marked startet sin virksomhet 1. januar 1993, og videreførte de organiserte kraftmarkedene som Samkjøringen hadde utviklet og drevet. Foretakets formål var å organisere kraftmarkeder med ulike tidshorisonter. Foretaket skulle også på vegne av Statnett forestå utenlandshandelen med kraft i organiserte markeder, og foreta avrekning, utarbeide statistikk og utføre annen virksomhet med tilknytning til organisering av kraftmarkedene.

Statnett Markeds markeder omfattet allerede fra starten et spotmarked (Elspot) og et terminmarked (Eltermin). Elspot er et marked for fysisk kraftomsetning det kommende døgnet, og tilpasser kraftflyten ved flaskehalser i nettet. Eltermin startet som et ukemarked med forwardkontrakter med fysisk levering der aktørene kunne sikre seg mot framtidige svingninger i kraftprisen. Terminene i ukemarkedet ble i løpet av 1993 utvidet fra et halvt år til ett år. De viktigste aktørene i markedet har vært kraftprodusenter, distribusjonsselskaper, industriforetak og tradere.

De nordiske energiministrene la gjennom Louisiana-kommunikeet i juni 1995 grunnlaget for et felles nordisk kraftmarked. I desember samme år tok Stortinget til etterretning regjeringens melding 3 om organisering av krafthandelen og en felles markedsplass for Norge og Sverige. Den 1. januar 1996 ble Statnett Marked en felles markedsplass for kraft for Norge og Sverige. For de norske aktørene innebar ikke dette en grunnleggende endring, men flere aktører og et større volum ga økt likviditet. Det svenske nettselskapet Affärsverket Svenska Kraftnät overtok den 26. april 1996 halvparten av eierskapet i Statnett Marked for 52,5 millioner kroner. En forutsetning for overdragelsen var at det ikke ble etablert en konkurrerende markedsplass i Sverige. Samtidig skiftet markedsplassen navn til Nord Pool ASA (Nord Pool). Den 15. juni 1998 ble Finland integrert i det nordiske kraftområdet. I mai 1999 vedtok Danmark en ny energilov, og Jylland og Fyn ble integrert i det nordiske kraftområdet 1. juli 1999. Ambisjonen er at Sjælland skal følge etter fra andre kvartal år 2000.

Nord Pool organiserer i dag omsetning av standardiserte fysiske kraftkontrakter i Elspot som er et fysisk marked, og standardiserte finansielle kraftkontrakter i Eltermin som er et finansielt marked. I tillegg driver Nord Pool clearing- og informasjonsvirksomhet. Nord Pool ser sin rolle som et nøytralt verktøy for kraftmarkedet i Norden, og mener markedsplassen bidrar med en mekanisme for prisfastsettelse som gir et troverdig prissignal til kraftmarkedet. Prisen brukes som referansepris for krafthandelen i Norden, og prissignalet har slik en direkte innvirkning på bedriftene, husholdningene og det offentliges pris på kraft.

3.4.4 Spotmarkedet for kraft

Handel i spotmarkedet kan føres tilbake til begynnelsen av 1970-tallet da handel med standardiserte kontrakter startet. I Elspot handles rundt 25 prosent av forbruket i Norden. Resten dekkes av energibrukeres egen produksjon, og ved bilateralt kjøp og salg. En del av de bilaterale kontraktene er faste langsiktige industrikontrakter hvor priser og vilkår er fastsatt av Stortinget. I perioder med store avvik i forhold til forventede forbruks- eller tilsigsforhold, har Nord Pool relativt sett en større markedsandel enn under normale forhold.

Elspot er et marked med timeskontrakter for fysisk kjøp og salg av kraft for levering neste døgn. Prisberekningen er basert på balanseprisen mellom tilbud og etterspørsel fra alle aktørene. Når det er ønske om å overføre et større volum i overføringsnettet enn det som er fysisk mulig, vil det oppstå flaskehalser. Ved flaskehalser i det norske overføringsnettet er Statnett pålagt å løse dette ved å etablere flere prisområder. Systemet gir høyere priser i underskuddsområder (områder der produksjonen er mindre enn ønsket forbruk ved en felles systempris), og lavere priser i overskuddsområder. Denne modellen innebærer at anmeldingene (budene) i Elspot må være knyttet til et fysisk punkt for levering og uttak av kraft. Metoden skal føre til at alle aktører står overfor kraftpriser som gjenspeiler de underliggende markedsforholdene som blant annet knapphet på overføringskapasitet. Prisområdene ble tidligere kalt anmeldingsområder, men kalles nå elspotområder, og kan for eksempel være Østlandet, Vestlandet, Midt-Norge og Nord-Norge. For hver time i døgnet bereknes det en systempris og en områdepris for hvert elspotområde. Systemprisen forutsetter at det ikke er overføringsbegrensninger i det nordiske hovednettet. Dersom det ikke er overføringsbegrensninger blir alle områdeprisene lik systemprisen. Dersom kraftflyten mellom to eller flere elspotområder overskrider kapasitetsgrensene, bereknes ulike områdepriser. Systemprisen er referansepris for Eltermin og i otc-markedet.

Modellen med geografiske områder for å håndtere begrensninger i kapasiteten brukes også mellom de nordiske landene. Internt i Sverige, Finland og Jylland/Fyn håndteres flaskehalser ved hjelp av motkjøp. Det innebærer at nettselskapene (systemansvarlig) dekker kostnadene ved flaskehalser. Det er et nært samarbeid og en klar rollefordeling mellom Nord Pool og de systemansvarlige i det enkelte land: Statnett i Norge, Svenska Kraftnät i Sverige, Fingrid i Finland og Eltra på Jylland/Fyn.

3.4.5 Pris og volatilitet

Norge står i en særstilling med nær 100 prosent av kraftproduksjonen fra vannkraft. Med dagens kapasitet på i overkant av 27.000 MW installert kapasitet kan det i et år med normal nedbør produseres 113 TWh. Som følge av variasjoner i tilsiget til vannkraftverkene kan den faktiske produksjonen variere med pluss/minus 20 TWh fra år til år. Denne variasjonen i produksjonsevnen gjenspeiles i variasjonene i markedsprisene. Endringer i klima og temperatur bidrar også til usikkerhet når det gjelder de mer kortsiktige prisene. Magasinkapasiteten, kraftutvekslingen med utlandet og fleksibilitet på forbrukersiden kan bidra til å stabilisere prisene i forhold til tilsigsvariasjoner.

Kraft som er produsert kan ikke lagres. Det kan imidlertid vann, og i Norge er det en betydelig magasinkapasitet for å lagre vann til produksjon på et senere tidspunkt. Mange kraftverk kan relativt raskt justere produksjonen opp og ned. Kraftverkene kan tappe magasinene og ha stor produksjon når de forventer at prisen blir høy. Når prisen er lav kan produksjonen senkes og magasinene fylles, avhengig av blant annet tilsigsforhold og manøvreringsreglement. Nedbørmengde, snødybde, vanninnhold i snøen, vannstand og tilsig i magasinene har betydning for det potensielle framtidige tilbudet. Statistisk sentralbyrå publiserer hver uke opplysninger om fyllingsgraden i vannkraftmagasinene for å bedre muligheten til å forutsi tilbudet.

Meteorologene gir værvarsler for ei uke framover, og det er betydelig usikkerhet om de fjerneste prognosedøgnene. Det er dermed svært vanskelig å fastslå etterspørsel presist langt fram i tid. Værmeldinger kommer samtidig til hele markedet, og med dem endres prisene i spotmarkedet og dermed prisene i derivatmarkedet.

Krafthandelen og utvekslingen mellom de nordiske landene har primært vært begrunnet med forskjellige produksjonsmåter og forskjellig kostnadsstruktur i kraftforsyningen. Kraftflyten mellom landene bestemmes av produksjons- og forbruksforholdene i de enkelte land i tillegg til overføringsforbindelser og vilkår for bruk av dem. Kraftprisen i Norden avhenger følgelig av tilbuds- og etterspørselsforholdene i de enkelte landene. De siste årene har kullkraftprisen i Danmark vært viktig for prisdannelsen i perioder med normale tilsigsforhold. I år med større tilsig enn normalt vil det være produksjonskapasitet med lavere kostnader som setter prisen, mens det i år med lavere tilsig vil være kapasitet med høyere produksjonskostnader som er prissettende. Om få år vil tilknytningen til det øvrige Europa trolig øke gjennom planlagte overføringskabler mellom Sverige og Polen, Norge og Tyskland og mellom Norge og Nederland. Utviklingen i Europa kan da i større grad enn tidligere få betydning for den nordiske kraftprisen. I de europeiske landene har varmekraft, som kjerne-, kull- og gasskraft en dominerende rolle, i motsetning til i Norden der vannkraften har størst omfang. En sterkere tilknytning til kontinentet kan føre til at den nordiske kraftprisen i større grad vil bli bestemt av produksjonskostnadene i varmekraftverkene i Nord-Europa. Disse kostnadene vil blant annet avhenge av om kraftproduksjonen i disse landene blir pålagt miljøavgifter.

Når det gjelder fleksibiliteten på forbrukssiden, har spesielt den kraftintensive industrien muligheter for å tilpasse forbruket til markedsprisene. Prisen på nære substitutter som propan og olje påvirker også etterspørselen etter kraft, men forutsetter at konsumenten har installert nødvendig utstyr.

Overfor utvalget er det blitt hevdet at kraft er en av de varene i verden med etablerte derivatmarkeder som har høyest prisvolatilitet.

3.4.6 Kraftderivater

3.4.6.1 Eltermin hos Nord Pool

I Eltermin noteres finansielle futurekontrakter og forwardkontrakter med en tidshorisont på tre år. Nord Pools markedsandel i standardiserte terminer med finansielt oppgjør antas i dag å være rundt 25 prosent. Markedsandelen varierer imidlertid med kontraktenes løpetid, og Nord Pool anslår at de har en markedsandel på rundt 60 prosent i terminer med kort tid fram til bortfall, og omkring 20 prosent i terminer med lengre tid fram til bortfall. Nord Pool har besluttet å notere opsjoner på enkelte forwardkontrakter høsten 1999.

De første kontraktene i Eltermin var forwardkontrakter med fysisk levering. I september 1995 ble de erstattet med futurekontrakter med daglig finansielt oppgjør og utvidet tidshorisont. Høsten 1997 innførte Nord Pool i tillegg forwardkontrakter med finansielt oppgjør for å øke omsetningen av terminer med mer enn ett år fram til bortfall. Tendensen var at aktørene ved handel i de lange kontraktene hadde foretrukket otc-markedet framfor Nord Pool. Innføringen av forwardkontrakter medførte en betydelig vekst i omsetningen på Nord Pool, og forwardkontraktene utgjør i dag 75 prosent av omsetningen i Eltermin.

En futurekontrakt er på 1 MW, har ei ukes varighet (168 timer) og kan handles inntil to år fram i tid. Futurekontrakter med bortfall mer enn fire til sju uker fram i tid slås sammen i blokker. Hver blokk er på fire uker. Kontrakter med bortfall mer enn et år fram i tid slås sammen til sesonger. Det er tre sesonger i året, to vintersesonger og en sommersesong. Systemet er rullerende, slik at sesonger med mindre enn et år fram til bortfall blir gjort om til blokker, og blokker med mindre enn fire til sju uker fram til bortfall, blir gjort om til uker. Nord Pool opplyser at futurekontrakter med bortfall innenfor et halvt år fram i tid har høyere omsetning målt i antall transaksjoner enn futurekontrakter med mer enn et halvt år fram til bortfall. Lav omsetning gir normalt dårligere likviditet, og kan føre til økt prisgap mellom kjøps- og salgspriser.

Forwardkontraktene noteres i sesonger og år, og har i dag en tidshorisont på mer enn tre år fram i tid. Alle forwardkontraktene går til bortfall som sesonger, det vil si at årskontraktene splittes opp i tre sesonger ved handelsperiodens slutt. Prisgapet mellom kjøps- og salgspriser er lavere for årskontrakter enn for sesongkontrakter, sjøl om sesongkontraktene har høyere likviditet.

Futurekontraktene skiller seg fra forwardkontraktene gjennom ulikt oppgjør i kontraktens handelsperiode, det vil si fram til bortfallsdagen (leveringsperioden). I futurekontrakter blir verdien på hver enkelt aktørs kontraktsportefølje bereknet daglig ut fra endring i markedsprisen på kontraktene, og gjort opp med betalinger mellom kjøper og selger. Det gjør tap og gevinst samtidig og raskt synlig og realisert. Forwardkontraktene har ikke kontantoppgjør før i leveringsperioden. Verdiendringen på hver enkelt aktørs kontraktsportefølje bereknes daglig, men akkumuleres i hele handelsperioden. Verdiendringen realiseres med en lik andel hver dag i leveringsperioden. Leveringsperioden i Eltermin varierer fra ei uke i futurekontraktene til en sesong i forwardkontraktene.

3.4.6.2 Terminer og opsjoner i otc-markedet

Utvalget vil nedenfor beskrive all handel utenom Nord Pool som otc-handel. Otc-kontrakter kan inngås direkte mellom to parter, for eksempel en produsent og en distributør. Alternativt kan en mellommann være motpart for hver av partene i avtalen. Otc-derivatene kan enten ha fysisk eller finansielt oppgjør. I otc-markedet handles det både future- og forwardkontrakter, men forwardkontraktene står for det største volumet. Etter det utvalget kjenner til omsettes de store volumene i otc-markedet i økende grad ved bruk av standardiserte terminer. Standardiserte terminer som er identiske med kontraktene i Eltermin, kan cleares på Nord Pool. For terminer med mer enn ett år fram til levering var otc-markedet fram til 1998 nesten enerådende. Dette endret seg da forwardkontrakter igjen ble notert på Nord Pool. Markedet for otc-opsjoner har i dag liten likviditet, men markedet er i vekst.

Det har gjennom lang tid eksistert flerårige avtaler mellom produsenter og distributører eller større forbrukere. Disse har tradisjonelt hatt fysisk levering, men nyere avtaler har en mulighet for finansielt oppgjør. Det har vært vanlig å ha klausuler om at kontraktene ikke kan overdras. Eksempelvis inneholder Statkrafts myndighetsbestemte kontrakter med kraftkrevende industri slike klausuler, og en eventuell overdragelse er betinget av samtykke fra Olje- og energidepartementet. Det kan diskuteres om avtalene er derivater siden de har levering og betaling fram i tid, jf punkt 7.2.2. Avhendelsesforbudet gjør dem imidlertid ikke omsettelige. Det kan også diskuteres om de kan defineres som otc-kontrakter i alminnelig forstand.

3.4.7 Markedsplasser

3.4.7.1 Nord Pool

Nord Pool er det eneste foretaket i Norge som har konsesjon fra NVE for omsetning av kraft. Markedet heter Elspot og er omtalt i punkt 3.4.4. Nord Pool har også et derivatmarked, Eltermin som er omtalt i punkt 3.4.6.1. Både investorer og mellommenn kan være deltakere på Nord Pool. Deltakerne er delt i tre kategorier; aktør, handels- og clearingrepresentant (mekleraktør) og clearingkunde. Per 1. mars 1999 hadde Nord Pool 271 godkjente deltakere: 117 aktører, 35 handels- og clearingrepresentanter og 119 clearingkunder. Aktørene handler bare for egen rekning, og kategorien omfatter produsenter, distributører, tradere og konsumenter. Handels- og clearingrepresentantene kan både handle på egen bok og på vegne av clearingkunder. Clearingkundene er i hovedsak distributører og konsumenter som handler via en handels- og clearingrepresentant. Etter at handelen er clearet, er clearingkunden motpart i handelen overfor Nord Pool. Dersom en handels- og clearingrepresentant handler på vegne av en kunde som ikke er registrert som clearingkunde hos Nord Pool, blir handels- og clearingrepresentanten motpart overfor Nord Pool. Som et utgangspunkt vil en aktør være en investor og en handels- og clearingrepresentant være en mellommann, men det finnes unntak. Den enkelte deltaker kan sjøl velge kategori, forutsatt at Nord Pools betingelser er oppfylt. Flere handels- og clearingrepresentanter er foretak i kraftmarkedet som har clearingkunder innenfor samme konsern. Konsern i kraftsektoren har funnet det hensiktsmessig å bruke clearingkundekonseptet for å skille fra hverandre konsernets ulike kraftporteføljer.

I Elspot sendes kjøps- og salgsanmeldingene elektronisk eller på telefaks til Nord Pool. I Eltermin benyttes et elektronisk handelssystem, OM- Gruppens terminalbaserte Power Click. En hjelpefunksjon overvåker handelen, og betjener blant annet aktører som ikke har direkte tilgang til handelssystemet via egen terminal. Handelssystemet kopler (matcher) automatisk kjøper og selger.

Noen aktører på Nord Pool stiller bindende kjøps- og salgspriser for terminer på Nord Pool. Slik virksomhet kalles prisstilling, eller market making på engelsk. Prisstilleren forplikter seg til å kjøpe eller selge til disse prisene, og vil da sjøl være motpart i den enkelte handel. Formålet med prisstilling er å gjøre det enkelt å kjøpe og selge og å skape likviditet. Aktørens inntekter ved prisstilling er forskjellen mellom kjøps- og salgsprisen. Denne forskjellen kalles prisgap, på engelsk spread. Ved like stort kjøp som salg vil et stort prisgap gi høyere inntekter enn et lite. Et stort prisgap er antatt å være et tegn på dårlig likviditet, men kan også skyldes stor volatilitet. Prisgapet er garantert for et antall kontrakter, slik at det innen disse grensene ikke er risiko for at prisgapet flytter seg ved kjøp eller salg. Blant prisstillerne er det flere foretak i det underliggende kraftmarkedet, som kraftprodusenter og krafthandlere. Prisstillerne har avtaler med Nord Pool som blant annet inneholder regulering av størrelsen på prisgapet mellom kjøps- og salgspris.

Nord Pool distribuerer markedsinformasjon om handelen i sann tid og med periodisk oppdatering. I tillegg offentliggjøres det på periodisk basis statistikk og omsetningsdata for markedet. Nord Pool rapporterer forhold knyttet til all handel til NVE regelmessig. Regler om informasjonsplikt inngår i Nord Pools avtaleverk. Aktørene har ansvaret for umiddelbart å formidle relevant markedsinformasjon til Nord Pool. Informasjon om aktørene kan påvirke prisdannelsen, og dersom reglene om informasjonsplikt ikke overholdes, har markedsplassen hjemmel i avtaleverket til å suspendere aktøren fra videre handel. Markedsplassen har ansvar for spredning av all informasjon knyttet til driftstekniske forhold som er relevant for markedet. Fra mai 1999 har Nord Pool offentliggjort informasjon om priser og volumer knyttet til clearet otc-handel ved utgangen av hver handelsdag.

3.4.7.2 Handel i otc-markedet

Otc-markedet har tradisjonelt vært dominerende for omsetning av prissikringskontrakter for kraft i Norge. Gjennom generasjoner har produsenter og distribusjonsverk vært knyttet sammen gjennom ulike nettverk og organisasjoner, og kraftomsetningen har foregått gjennom kontrakter basert på politisk fastsatte priser. Samkjøringens marked for utvekslingskraft, som var en forløper for dagens spotmarked på Nord Pool, ble før dereguleringa benyttet av rundt femti store aktører til utveksling av det som ble kalt tilfeldig kraft. Tilfeldig kraft var kraft som ikke var solgt eller kjøpt gjennom de faste bilaterale kontraktene. Etter dereguleringa ble en del av Samkjøringens funksjoner overtatt av Nord Pool (den gang Statnett Marked), og gradvis tilrettelagt som en markedsplass som kunne være et alternativ til deler av otc- handelen. Det faktum at aktørene historisk alltid har forhandlet direkte med hverandre, og at otc- handelen i perioder har dekket aktørenes etterspørsel etter kontrakter som ikke Nord Pool har kunnet tilby, bidrar trolig til å forklare hvorfor otc- handelen er vesentlig større enn handelen på Nord Pool.

Fram til 1992 foregikk all otc-handel direkte mellom aktørene i den fysiske handelen med kraft, og kontraktene var ikke-standardiserte forwardkontrakter med fysisk levering. Siden 1992 har nye typer aktører som kraftmeklere, porteføljeforvaltere og tradere etablert seg i markedet. Funksjonene til de ulike mellommennene kan ikke uten videre direkte sammenliknes med de finansielle markedene, og beteknelsene som brukes dekker ikke nødvendigvis de samme funksjonene i kraftderivatmarkedet som i de finansielle markedene. Det kan videre være vanskelig å skille markedsplassfunksjoner og mellommannsfunksjoner i otc- markedet, blant annet fordi begge funksjonene i noen grad dekkes av de samme aktørene. Beskrivelsen av handelen i otc-markedet må derfor ses i sammenheng med beskrivelsen av mellommannsvirksomheten i punkt 3.4.9.

3.4.7.3 Omsetning

Handelen med otc-derivater rapporteres ikke, og det er en viss uenighet om hvordan omsetningen skal bereknes. Det er derfor vanskelig å vite hvor stort totalmarkedet er. Det er imidlertid relativt stor enighet mellom aktørene om at forholdet mellom handel på Nord Pool og handel i otc-markedet de siste årene har vært i størrelsesordenen en til fire.

Kraftderivatmarkedet er ungt, og hvis utviklingen følger andre varederivatmarkeder, vil den sentrale markedsplassens relative andel vokse. Jo mer modent og likvid et marked er, jo større andel utgjør vanligvis handelen på den sentrale markedsplassen i forhold til otc-handelen. For aktører uten direkte tilknytning til markedet som produsent eller distributør, er børsprodukter vanligvis ansett som den enkleste måten å sikre seg på.

3.4.8 Clearing

Nord Pool clearer all handel i Eltermin og Elspot. Det betyr at Nord Pool er kontraktsmotpart i alle kontrakter som er handlet på Nord Pool og garanterer for oppgjør og levering. Fra 1997 har Nord Pool også tilbudt clearing av standardiserte otc- kontrakter med finansielt oppgjør. Det innebærer at Nord Pool trer inn som juridisk motpart til begge parter. På den måten overtar Nord Pool aktørenes motpartsrisiko, og aktørene kan motrekne (nette) terminer med samme leveringsperiode og referansepris.

Opptakten til dagens clearingtjeneste skjedde høsten 1995, da Nord Pool gikk over fra å notere forwardkontrakter med fysisk levering til å notere futurekontrakter med daglig avrekning og finansielt oppgjør. Samtidig ble en samarbeidsavtale mellom Nord Pool og NOS Kraft AS (NOS Kraft) iverksatt for å ivareta den tekniske gjennomføringen av clearingtjenesten. Dette omfattet berekning og kontroll av sikkerhetskrav og oppgjør, i tillegg til produksjon og distribusjon av lister og rapporter. NOS Kraft og Nord Pool samarbeidet om å implementere oppgjørssystemet til Norsk Oppgjørssentral ASA (NOS) i kraftsektoren, siden det er NOS som har adgang til betalingsoppgjøret i Norges Bank. NOS Kraft er et heleid datterselskap av NOS, som er en clearingsentral for finansielle derivater handlet over Oslo Børs, unoterte derivater og verdipapirlån. NOS eies av omlag åtti investorer, herunder banker, forsikringsselskap, verdipapirforetak, industriforetak og privatpersoner.

I 1996 inngikk Nord Pool en tilsvarende avtale med OM Stockholm AB (OM) om levering av tekniske clearingtjenester for de svenske aktørene. Høsten 1998 ble avtalene med NOS Kraft og OM erstattet med en avtale med Power Clearing Systems AS (PCS). PCS er et nyopprettet foretak som indirekte er eid av OM og NOS med 50 prosent hver. Gjennom avtalen med Nord Pool har PCS rollen som teknisk operatør og har ansvar for å levere systemer og tilhørende tjenester. De rent oppgjørstekniske tjenestene knyttet til betalingsformidlingen utføres som tidligere av NOS, men nå på vegne av PCS. Nord Pool står som kontraktsmotpart og har det endelige motpartsansvaret.

3.4.8.1 Sikkerhetskrav

Nord Pool har som motpart en kredittrisiko for at den andre parten misligholder. For å redusere risikoen krever Nord Pool sikkerhet. Sikkerheten kan stilles i form av depotinnskudd og påkravsgaranti. Sikkerheten er delt i bunnsikkerhet og daglige sikkerhetskrav (marginkrav og sikkerhet for urealisert tap). Nord Pool har også kredittrisiko og markedsrisiko på handlet volum hver enkelt dag, fordi sikkerheten først skal stilles dagen etter at handelen er foretatt. Bunnsikkerheten vil normalt variere fra en til åtte million kroner for aktører og handels- og clearingrepresentanter. Bunnsikkerheten for clearingkunder vil normalt ligge mellom en kvart og en halv million kroner.

Den enkelte aktørs sikkerhetskrav bereknes hver dag, og består av marginkrav og krav om sikkerhet for urealisert tap. Marginkravet skal ivareta markedsrisikoen for prisendring fra en dag til neste dag, og gjelder både futurekontrakter og forwardkontrakter. Hver dag summeres den enkelte aktørs marginkrav i hver enkelt terminserie. Summen blir aktørens totale marginkrav. I leveringsperioden reduseres marginkravet. For forwardkontrakter stilles det i tillegg krav om sikkerhet for urealisert tap fordi de daglige verdiendringene akkumuleres i handelsperioden og ikke realiseres før i leveringsperioden. Innenfor hver enkelt terminserie motreknes urealisert gevinst (positivt akkumulert forwardoppgjør) og urealisert tap (negativt akkumulert forwardoppgjør). Dette skal være en sikkerhet for Nord Pool dersom motparten i en forwardkontrakt misligholder i tida fram til leveringsperioden (bortfall). Det totale sikkerhetskravet består dermed av bunnsikkerhet, marginkrav og sikkerhet for urealisert tap (fratrukket urealisert gevinst).

Nord Pool analyserer løpende prissvingningene i markedet, for å sikre at marginsatsene reflekterer bevegelsene i markedet til enhver tid. Marginsatsene for Eltermin er for tida mellom fire prosent og femten prosent av markedspris, lavest for de kontraktene som har lengst tid fram til bortfall. Marginsatsene kan endres på kort varsel. Berekningsmodellen tar hensyn til uforutsette hendelser på en forholdsvis skjematisk måte, sammenliknet med berekningsmodeller som brukes i verdipapirmarkedet.

3.4.8.2 Oppgjør

Futurekontraktene har daglig oppgjør (futureoppgjør), og det innebærer at verdiendringer som følge av prissvingninger i markedet gjøres opp hver dag. Gevinst og tap blir debitert og kreditert henholdsvis kjøper og selger, avhengig av hvem som har tjent eller tapt på futurekontrakten siden forrige handelsdag. For forwardkontraktene bereknes også oppgjøret daglig (forwardoppgjør) på grunnlag av verdiendringene fra en handelsdag til neste. Aktørene kjenner dermed til enhver tid det akkumulerte tapet eller gevinsten i den enkelte terminserien. Det akkumulerte forwardoppgjøret fra handelsperioden blir realisert i leveringsperioden med en lik andel hver dag. Finansiell avrekning i leveringsperioden (prissikringsoppgjør) innebærer et økonomisk oppgjør av differansen mellom kontraktens markedspris ved bortfall (sikringspris) og prisen for fysisk kraft levert gjennom spotmarkedet for den aktuelle leveringsperioden. Sikringsprisen er en volumveid omsetningspris den siste handelsdagen. Hver dag bereknes prissikringsoppgjøret som differansen mellom systemprisen i spotmarkedet og sikringsprisen på kontrakten. Prissikringsoppgjøret er likt for future- og forwardkontrakter.

Futureoppgjør i handelsperioden kombinert med prissikringsoppgjør i leveringsperioden vil gi den samme netto pengeflyt som en kontrakt med fysisk leveranse med økonomisk oppgjør ved levering. For forwardkontrakter vil tilsvarende prissikringsoppgjør kombinert med realisering av forwardoppgjør fra handelsperioden gi samme netto pengeflyt som en kontrakt med fysisk leveranse med økonomisk oppgjør ved levering.

For at aktørene skal kunne godskrives og belastes de daglige oppgjørene, må de ha opprettet en depotkonto i en av tolv nordiske banker som har inngått depotbankavtale med NOS Kraft og Nord Pool. Depotkontoene er pantsatt til fordel for Nord Pool, som har fullmakt til å disponere kontoene. Foretak som ikke har anledning til å pantsette sine bankkkontoer, kan benytte en marginkonto med tilhørende bankgaranti.

3.4.8.3 Clearingrutiner

Hver handelsdag etter at handelen og innmeldingen av bilaterale kontrakter er avsluttet, overføres samtlige handels- og clearingtransaksjoner til PCS for utføring av tekniske clearingfunksjoner. Nettoposisjonene i de forskjellige terminseriene blir bereknet for den enkelte aktør, og på basis av nettoposisjonene bereknes daglig sikkerhetskrav i henhold til markedsplassens sikkerhetsregler. Future- og forwardoppgjør bereknes på grunnlag av endringer i nettoposisjoner (grunnet kjøp og/ eller salg), og endring i markedsverdi på kontraktene. Nettoposisjonen på kontraktens bortfallsdag (siste handelsdag) blir avreknet mot referanseprisen i spotmarkedet, det såkalte prissikringsoppgjøret.

Depotbankene sender daglig en oversikt over saldo på hver enkelt depotkonto til NOS Kraft, og denne oversikten benyttes for sammenlikning mellom daglig sikkerhetskrav og stilt sikkerhet. Kontooversikter (clearinglister) med blant annet informasjon om sikkerhetskav, oppgjør og saldo på konto sendes til alle aktørene om morgenen første bankdag etter hver handelsdag. Samtidig sendes en liste til depotbankene over sikkerhetskravene. Dersom sikkerhetskravet er større enn den tilgjengelige sikkerheten, har aktøren frist til klokka elleve samme dag til å tilfredsstille sikkerhetskravet. Depotbankene skal hver dag innen klokka elleve bekrefte om alle aktørene har stilt tilfredsstillende sikkerhet. Depotbankene er ansvarlig for at bekreftet beløp blir stående på depotkontoen. Eventuelle overskytende midler på depotkontoen kan fritt benyttes av aktøren.

PCS overfører daglig oppgjørsinformasjonen til NOS. Oppgjøret mellom depotbankene er et interbankoppgjør i Norges Bank, og gjennomføres sammen med markedsoppgjøret for futurekontrakter på finansielle instrumenter. NOS sender deretter berekningene av den enkelte aktørs oppgjør til depotbankene, som godskriver og belaster aktørenes depotkontoer på grunnlag av den tilsendte oppgjørsinformasjonen.

Aktøren er i henhold til Avtaleverket for Eltermin i mislighold dersom det ikke er tilstrekkelig midler på depotkontoen til å dekke sikkerhetskravet klokka elleve. PCS skal umiddelbart rapportere manglende sikkerhetsstillelse til Nord Pool, som kan gå inn og stenge posisjoner ved å gjøre motsatte handler.

3.4.9 Mellommenn

3.4.9.1 Ulike typer mellommannsvirksomhet

Det finnes ulike typer foretak som utøver mellommannsvirksomhet i kraftmarkedet. Det som i kraftmarkedet oppfattes som mellommannsvirksomhet, behøver ikke nødvendigvis tilsvare mellommannsvirksomhet i finansmarkedene. Etter at energiloven var trådt i kraft i 1992 ble de første kraftmeklerne etablert, og siden kom andre aktører som tradere, prisstillere (market makere), porteføljeforvaltere, analytikere og rådgivere. Mellommennene representerte nye funksjoner i markedet, og tilførte ny kompetanse. Mange energiverk hadde liten kunnskap og erfaring med markedsbestemte priser, og trengte rådgivning for å tilpasse seg et nytt system. Se også punkt 3.4.7.2.

Med et stort antall aktører var det vanskelig for kraftprodusenter og distributører å holde oversikt over aktuelle kjøpere og selgere, og kraftmeklerne etablerte seg som formidlere av kontakt mellom kjøper og selger i otc-markedet. Kraftmeklerne har tradisjonelt ikke gått inn som motpart i handelen på noe tidspunkt, men utelukkende vært en formidler mellom to parter som godkjenner hverandre før handelen sluttes. En mellommann som ikke inngår kontrakt med kjøper uten å ha en identisk kontrakt med selger, kalles internasjonalt for broker. Verdipapirhandellovutvalget brukte ren mekling om slik virksomhet, og slike oppdrag betales vanligvis med provisjon (kurtasje). Begrepet broker dekker både de tilfellene der mellommannen går inn som motpart i begge handler, og der kjøper og selger godkjenner hverandre. I kraftderivatmarkedet er det vanlig at både kjøper og selger belastes provisjon.

Tradere kjøper og selger kraft og/eller kraftderivater for egen rekning. Det kan reises spørsmål om denne virksomheten er å anse som investorvirksomhet eller mellommannsvirksomhet. I verdipapirmarkedet vil egenhandel som foretas som ledd i en tjeneste overfor tredjemann normalt bli betraktet som mellommannsvirksomhet. Et eksempel er en bank som går inn som motpart i et valuta- eller rentederivat. Det er samme betraktning som fører til at prisstilling blir ansett som mellommannsvirksomhet.

Porteføljeforvaltning innebærer at en annen aktør helt eller delvis overtar ansvaret for kraftomsetningen for en distributør eller produsent. Det kan være fysisk krafthandel, derivathandel eller begge deler. Partene avtaler seg imellom om rammer og fullmaktsforhold, og i hvilken grad kunden skal delta i den enkelte investeringsbeslutning. En gruppe av konsumenter, eller en stor konsument, vil kunne ønske porteføljeforvaltning av kraftkjøp. Det kan også bli ansett som mellommannsvirksomhet.

Mange mellommenn tilbyr tjenester innen informasjon og analyse. Fundamental analyse, det vil si analyse av underliggende forhold som påvirker prisutviklingen i kraftmarkedet, og ulike former for teknisk analyse, er eksempler på slike tjenester. I tillegg tilbyr enkelte mellommenn rådgivning om handel i kraftmarkedet og kurs og opplæringsvirksomhet i risikostyring.

3.4.9.2 Eierskap og organisering

Det er ikke helt enkelt å tallfeste antallet mellommenn, fordi begrepet mellommann ikke er definert klart i kraftmarkedet. Det er rundt ti norske kraftmeklere. De største har omtrent 70 ansatte, mens de minste bare har noen få medarbeidere. I tillegg til kraftmeklerne finnes det tradere, rådgivere og porteføljeforvaltere i kraftderivatmarkedet. Eierskapet til foretak som utøver mellommannsfunksjoner i kraftderivatmarkedet kan deles i tre hovedtyper. Det første gruppen er sjølstendige norske eller nordiske mellommannsforetak. Det andre gruppen er foretak som er eid helt eller delvis av norske eller utenlandske kraftprodusenter eller kraftdistributører. Denne gruppen har vokst gjennom oppkjøp av frittstående mellommannsforetak. Den tredje gruppen er datterselskaper eller filialer av internasjonale kraftmeklere som både handler med kraft og kraftderivater. Norske banker og verdipapirforetak har etter det utvalget kjenner til ennå ikke gått inn det norske kraftderivatmarkedet som mellommenn.

Det varierer fra foretak til foretak hvordan aktørene i kraftderivatmarkedet er organisert, og hvordan det som kalles back office-funksjoner blir utført. Back-office-funksjoner er arbeidsoppgaver knyttet til oppgjør, kontroll og risikovurdering. I noen foretak vil samme person utføre begge funksjoner, mens det i andre foretak vil være atskilte funksjoner.