Del 2
Del II Spesielle motiver

7 Spesielle motiver

7.1 Inkassoloven

Til inkassoloven § 2 Definisjoner

Bestemmelsens første ledd annet punktum er ny. Det vises til de alminnelige merknadene i kapittel 4, hvor det foreslås at inkassoloven endres slik at det følger direkte av loven at også virksomhet med erverv og inndriving av forfalte krav regnes som inkassovirksomhet. Forfalte pengekrav som erverves for inndriving kan bare erverves av foretak med inkassobevilling. Inndriving av kreditter fordringshaveren selv har ytet utløser ikke krav om inkassobevilling. Også erverv og inndriving av forfalte krav må være ervervsmessig eller stadig for å regnes som inkassovirksomhet.

Nytt i annet ledd er kravet om foretaksbevilling. Den gamle ordningen med personlig bevilling foreslås opphevet.

Til inkassoloven § 4 Vilkår for å drive inkassovirksomhet

Inkassobevilling kan etter utkastet bare gis til foretak. Det er ikke foreslått noen begrensninger i hvilken type foretak som kan få bevilling. Det bør overlates til tilsynsmyndighetenes praksis å fastsette nærmere hvilke foretaksformer som bør gis bevilling. Kommisjonen legger til grunn at den vanlige selskapsformen vil være aksjeselskaper eller almennaksjeselskaper, men også ansvarlige selskaper, enkeltmannsforetak, andelslag og næringsdrivende stiftelser kan være aktuelle foretakformer.

Ved overgang til et foretaksbevillingssystem er det den som faktisk leder virksomheten, jf. § 5 første ledd bokstav a, som vil ha prosessfullmakt etter tvangsfullbyrdelsesloven § 5-1. Dette vil komme til uttrykk ved endring av § 5-1 annet ledd annet punktum slik at ordene ”en inkassobevillingshaver” endres til ”den faglige leder”.

Inkassovirksomhet kan også drives av advokater, med unntak av oppkjøp og inndriving av forfalte pengekrav for egen regning, jf. § 2 første ledd, annet punktum. Slik virksomhet kan bare drives med inkassobevilling.

For virksomhet med oppkjøp av forfalte fordringer utløser selve ervervet av fordringene krav om inkassobevilling.

Til inkassoloven § 5 Vilkår for inkassobevilling

Bestemmelsen fastsetter hvilke krav foretak må oppfylle før inkassobevilling kan gis. I tillegg til de kravene som fremgår av bestemmelsen må foretaket også være suffisient, jf. § 4. Bestemmelsen regulerer også hvilke krav den som faktisk leder inkassovirksomheten skal oppfylle. Dersom foretaket kun driver med inkassovirksomhet vil dette som regel være foretakets daglige leder. Driver foretaket også annen virksomhet, kan den som leder inkassoavdelingen være den som faktisk leder inkassovirksomheten.

Etter tredje ledd kan bevillingen begrenses til bare å omfatte inndrivning av pengekrav for andre, jf. § 2 første punktum.

Til inkassoloven § 6 Plikter for innehavere av inkassobevilling og for advokater

Første ledd er tilpasset endringene i §§ 2 annet ledd ,4 og 5, slik at den tidligere henvisningen til § 4 første ledd første punktum er erstattet med en henvisning til § 5.

Det er ikke foreslått endringer i annet ledd. Når bevillingen etter § 5 gis til foretak isteden for en person følger det uansett av kredittilsynsloven §§ 3 og 4 at Kredittilsynet kan kreve alle opplysninger som tilsynet finner nødvendig.

Det følger av tredje leddhvilke regler i inkassoloven som gjelder for advokaters inkassovirksomhet. Kommisjonen foreslår ingen endring av reglene for advokaters salærfastsettelse ved inkassovirksomhet. For salærfastsettelsen vil advokatforskriften fortsatt gjelde. Etter kommisjonensforslag til § 4 gir advokatbevilling ikke adgang til oppkjøp og inndriving av forfalte krav for egen regning. Tredje ledd henviser derfor ikke til §§ 8a eller 8b.

Til inkassoloven § 7 Inndriving av egne pengekrav

Den foreslåtte endring er en konsekvens av de foreslåtte endringer i §§ 4 og 5.

Kapittel III. Generalklausul om god inkassoskikk m.v.

Til inkassoloven § 8a Vederlag for inndriving av andres pengekrav

Bestemmelsen fastsetter hvor stort vederlag inkassatoren kan kreve fra oppdragsgiver, uten at vederlaget er i strid med kravet om god inkassoskikk etter § 8. Bestemmelsen presiserer at den rettslige standarden god inkassoskikk ikke bare retter seg mot det direkte forholdet mellom inkassator og skyldner, men også gjelder i forholdet mellom inkassator og fordringshaver.

I annet ledd begrenses inkassatorens adgang til å betinge seg vederlag beregnet som en andel av inndrevet beløp. Regelen er nærmere begrunnet i kapittel 4.5.2. Provisjonskrav kan ikke overstige til 25 prosent av inndrevet beløp. Brudd på bestemmelsen kan både ha offentligrettslige og privatrettslige følger. For høyt provisjonsbasert vederlag kan føre til pålegg fra Kredittilsynet etter § 24, inndragning av bevilling etter § 25 eller andre reaksjoner fra Kredittilsynet hjemlet i kredittilsynsloven. Brudd på bestemmelsen kan også føre til at inkassators krav mot fordringshaver reduseres eller faller bort. Videre kan skyldners erstatningsplikt overfor fordringshaver falle bort etter § 17 fjerde ledd.

I annet ledd annet punktum er det gjort unntak fra grensen i annet ledd første punktum for fordring på vederlag for varer og tjenester dersom kravet ikke overstiger kr. 5000. Regelen vil blant annet åpne for at håndverksbedrifter og andre bedrifter med krav av begrenset størrelse skal ha adgang til å få disse inndrevet også i henhold til avtale med en høyere provisjonssats enn 25 prosent. Kongen kan imidlertid ved forskrift begrense unntaket til bestemte typer av ytelser eller endre beløpsgrensen.

Det følger av tredje ledd at annet ledd ikke begrenser inkassators og fordringshavers adgang til å avtale vederlag som kan gi et høyere vederlag enn det som er tillatt etter annet ledd, så lenge vederlaget ikke beregnes i forhold til det beløp inkassatoren makter å inndrive.

Til inkassoloven § 8b Inndriving av oppkjøpte pengekrav m.v.

Første ledd begrenser hvor stor andel av kravet erververe av forfalte fordringer etter inndriving kan beholde. Ved inndriving av ervervede fordringer, jf. § 2 første ledd, annet punktum, faller kravet mot skyldneren bort dersom inkassatoren klarer å inndrive 25 prosent av kravets pålydende (hovedstol, påløpte renter og gebyrer) ved overdragelsen. Bestemmelsen fører til en sanering av restgjelden. Dette gjelder etter første ledd annet punktumikke dersom inkassatoren og selger av fordringen ved overdragelsen har avtalt tilbakebetaling til selger av ethvert beløp som overstiger 25 prosent av kravets pålydende ved overdragelsen. I disse tilfellene hefter skyldner fortsatt for hele kravet, men det er den som ytet kreditten og ikke inkassator som skal ha det overskytende beløp.

Er det inngått avtale om tilbakebetaling til selger skal slik tilbakeføring finne sted når erverver fullt ut har fått dekket sitt krav, dvs. 25 prosent av kravets pålydende ved overdragelsen. Ethvert innbetalt beløp utover dette skal av erververen overføres til selger av fordringen. Erververen kan ikke avtale med selgeren at han skal motta godtgjørelse som inkassator for det han makter å inndrive ut over 25 prosent av kravets pålydende ved overdragelsen. Da vil det overskytende ikke i sin helhet tilfalle selgeren av kravet.

Grensene i første ledd gjelder uten hensyn til om erververen selv står for inndrivingen eller han engasjerer en inkassator til å inndrive kravet. Det er i tilfelle en forutsetning at erververen i så fall betaler inkassatorens vederlagskrav. I forholdet mellom erververen og inkassatoren vil § 8a sette grensene for vederlagsfastsettelsen.

Det kan ikke som en del av avtalen om tilbakeføring av midler til selger av fordringen inngås avtale mellom selger og erverver om at erverver skal engasjere en inkassator for selgers regning. Innbetalt beløp som overstiger erververens andel på 25 prosent av pålydende vil ved slike arrangementer ikke i sin helhet bli tilbakebetalt til selger.

I annet leddfastsettes det at 25 prosents grensen i første ledd ikke gjelder dersom låneporteføljer erverves for en kjøpesum som tilsvarer mer enn 12,5 prosent av det totale pålydende for fordringene i porteføljen. I disse tilfellene kan erververen multiplisere prosentsatsen med to og beholde en tilsvarende andel av hver enkelt fordring. Har inkassatoren ervervet porteføljen for 13 prosent av dens totale pålydende, kan inkassatoren beholde 26 prosent av det enkelte pengekravs pålydende på ervervstidspunktet. Har inkassatoren ervervet porteføljen for 20 prosent av dens totale pålydende, kan han beholde 40 prosent av det enkelte pengekravs pålydende på ervervstidspunktet.

Begrensningen i første og annet ledd gjelder, i motsetning til ved inkasso av små krav dersom forskriftshjemmelen i § 8a benyttes, også for krav under kr. 5000, enten de overdras enkeltvis eller i porteføljer. Særlig i porteføljer av leverandørkreditter vil porteføljen kunne bestå av mange små krav. Siden grensen i første og annet ledd regnes i forhold til kravets pålydende og ikke, som i § 8a, av inndrevet beløp gir grensen i første og annet ledd også mulighet for fortjeneste ved erverv av små krav.

Det følger av tredje ledd at erververens fortjeneste kan være i strid med kravet om god inkassoskikk selv om den ligger innenfor grensene i første og annet ledd.

I fjerde ledd pålegges erververen å gi skyldneren opplysning om at pengekravet, dersom det ikke er inngått avtale om tilbakebetaling til selger av fordringen, vil være oppgjort ved betaling av et beløp som tilsvarer 25 prosent av pengekravets pålydende ved ervervet. En forutsetning for at skyldner skal kunne gjøre denne retten gjeldene er at han er kjent med om det er inngått avtale om tilbakeføring til selgeren eller ikke.

Brudd på bestemmelsen kan få de samme offentligrettslige konsekvensene som brudd på § 8a. Brudd på bestemmelsen kan også få privatrettslige følger. Dersom erververen krever inn eller beholder mer enn det han har adgang til, vil erververen eller skyldneren få krav mot inkassatoren. Kredittilsynet bør pålegge foretak som erverver forfalte lån en plikt til å orientere skyldnere om det er avtalt tilbakebetaling til selger av fordringen.

Til inkassoloven § 17 Skyldnerens ansvar for kostnader ved utenrettslig inndriving

Den foreslåtte endring i tredje ledder en konsekvens av forslaget til ny § 8a og § 8b.

Til inkassoloven § 25 Bortfall av bevilling mv.

Tidligere regulerte bestemmelsen bare inndragning av bevilling. Når bevillingssystemet endres slik at bare foretak kan få inkassobevilling, bør det fremgå av loven at bevillingen faller bort når foretaket tas under konkursbehandling. Dette er også en konsekvens av at inkassator etter § 4 må være suffisient.

Etter tredje ledd kan advokater miste retten til å drive inkassovirksomhet dersom de ikke overholder sine plikter etter inkassoloven. Dette vil være et bedre sanksjonsmiddel enn bortfall av advokatbevilling etter vedtak av Justisdepartementet, som kommisjonen antar vil være et mindre aktuelt virkemiddel ved advokaters brudd på inkassoloven. Myndigheten etter tredje ledd er derfor lagt til Kredittilsynet, noe som også vil sikre ensartet praktisering av reglene om inkassovirksomhet.

Til inkassoloven § 26 Straff

Den foreslåtte endring i første ledder en konsekvens av forslaget til ny § 8a og § 8b.

7.2 Finansavtaleloven

Til finansavtaleloven ny § 45 a Forkjøpsrett ved overdragelse

I første leddfastsettes lånekundens rett til å kjøpe fordringen. Forkjøpsretten gjelder bare ved overdragelse av forfalte fordringer. Forkjøpsretten kommer ikke til anvendelse dersom fordringer overføres som en del av hele eller deler av virksomheten, som for eksempel ved fusjoner eller lignende selskapsrettslige transaksjoner. Slike transaksjoner regnes ikke som overdragelse etter denne bestemmelsen. Fordringen er forfalt når lånet er vesentlig misligholdt og foretaket som følge av misligholdet har bragt lånet til forfall etter finansavtaleloven § 52.

I annet ledd reguleres hvilken pris skyldneren skal betale dersom han benytter forkjøpsretten. Ved overdragelse av låneporteføljer er prisen på den enkelte lånefordring satt til det dobbelte av det gjennomsnittlige prisnivå for fordringene i porteføljen regnet ut fra samlet pålydende av fordringene. Dersom fordringene overdras enkeltvis, kan skyldneren benytte forkjøpsretten ved å betale det dobbelte av den pris erververen skal betale.

Etter tredje ledd kan prisen lånetakeren skal betale etter annet ledd settes ned dersom prisen er urimelig høy. Hva som er urimelig må vurderes i forhold til erververens påregnelige kostnader til inndriving av fordringen, det vederlag erververen har betalt for fordringen og risikoen for tap ved erverv av fordringen. Påregnelige kostnader til inndriving og risiko for tap vil vanligvis påvirke den pris erververen er villig til å betale for fordringen, slik at jo høyere de påregnelige inndrivingskostnadene er og/eller jo høyere risikoen for tap er, jo lavere vil prisen på fordringen være. Dersom slike faktorer ikke hensyntas ved prisfastsettelsen kan dette gi grunnlag for prisreduksjon.

Etter fjerde leddskal låntaker underrettes om forkjøpsretten. Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 45 annet ledd som pålegger långiveren en plikt til å varsle låntakeren ved overdragelse av lån. I denne varselet skal det også gis underretning om forkjøpsretten. Varselet skal opplyse om overdragelsesvederlaget. Aksept- og betalingsfristen skal være minst to måneder fra låntakeren mottar tilbudet. Fristen regnes fra to måneder etter at låntakeren har mottatt tilbudet. Dette innebærer at overdrageren har risikoen mht. om tilbudet er kommet frem og bevisbyrden mht. om det er mottatt av låntakeren. Aksept- og betalingsfristen på to måneder vil gi låntakeren anledning til å undersøke mulighetene for å skaffe midler for å benytte seg av forkjøpsretten. Det vil også gi tid til forhandlinger med overdrageren mht. å innløse lånet på eventuelle andre vilkår enn det som følger av forkjøpsretten. Samtidig vil to måneders fristen innebære et press for låntakeren om å finne en ordning, innen rimelig tid fra overdragelsen. Skyldnerens betalingsfrist faller sammen med akseptfristen.

Femte ledd omfatter restgjeld som privatpersoner har i henhold til kausjonsavtale uavhengig av om det lån kausjonen gjelder er forbrukerlån eller næringslivslån, se foran i kapittel 5.3. Bestemmelsen tar særlig sikte på tilfelle hvor restkravet mot kausjonisten etter at kausjonsansvaret er gjort gjeldende, blir overdratt til tredjemann sammen med andre misligholdte fordringer.

I sjette ledder det bestemt at første til femte ledd ikke gjelder ved konserninterne fordringsoverdragelser eller fordringsoverdragelser som er del av en samarbeidsavtale godkjent av Finansdepartementet. Samarbeidsavtaler mellom finansinstitusjoner skal godkjennes etter finansieringsvirksomhetsloven § 2-7. Myndigheten er tillagt Finansdepartementet og delegert til Kredittilsynet. Sjette leddkommer ikke til anvendelse dersom fordringen overdras til et inkassoforetak i konsernet, eller inkassoforetak utenfor konsernet som ledd i en samarbeidsavtale.