3 Kollektive pensjonsordninger i Norge. Hovedlinjer

3.1 Hovedprinsipper for kollektive pensjonsordninger

Pensjonsordningene i privat og offentlig sektor har tradisjonelt vært foretaks- eller arbeidsgiverorganiserte, opprettet av det enkelte foretak eller en arbeidsgiver til fordel for sine arbeidstakere som gruppe. Den rett til pensjon som tilkommer den enkelte har vært og blir fortsatt oppfattet som en viktig del av lønns- og arbeidsvilkårene.

Pensjonsordninger i privat sektor opprettes nå som kollektiv pensjonsforsikring i livsforsikringsselskap eller i pensjonskasse tilknyttet det enkelte foretak eller konsern. En slik ordning vil

• sett fra arbeidstakernes side fremtre som sparing gjennom hele den yrkesaktive tilværelse med henblikk på utbetaling av ytelser ved oppnådd pensjonsalder, eventuelt supplert med risikodekning for tilfelle av uførhet eller førtidig død,

• sett fra foretakets side innebære en kostnad som – på samme måte som arbeidsgivernes andel av sosiale kostnader – utgjør en vesentlig del av samlede lønnskostnader,

• sett fra samfunnets side fremtre som et viktig tillegg til de offentlige sosial- og velferdspolitiske trygdeordninger (folketrygden).

Det har lenge vært knyttet skattefordeler til slike pensjonsordninger. Disse gjelder særlig foretakenes rett til fradrag for sine kostnader, herunder oppbygging av premiefond for å sikre fremtidig premiebetaling, og – i forhold til arbeidstakerne – utsatt beskatning til tidspunktet for utbetaling av ytelser og fritak for formuesbeskatning av verdien av opptjente pensjonsrettigheter.

Det offentlige har ut fra sosial- og velferdspolitiske hensyn stilt ulike krav til utformingen av pensjonsordninger som vilkår for de skattefordeler som det her dreier seg om. De viktige prinsipper i denne sammenheng vil være:

• pensjonsordningen skal være kollektiv i den forstand at den som hovedregel omfatter alle arbeidstakere i foretaket som oppretter den,

• det skal fastsettes et regelverk for pensjonsordningen som skal gjelde og anvendes i forhold til alle arbeidstakere som er medlemmer,

• det skal være et rimelig forhold mellom pensjonsrettighetene og lønn og antall arbeidsår for de enkelte medlemmer,

• opptjening av pensjon i ordningen kan ses i sammenheng med medlemmenes rettigheter i folketrygden,

• pensjonsrettighetene opptjenes gradvis frem til pensjonsalderen og materialiserer seg i utbetaling først ved nådd pensjonsalder,

• pensjonsytelsene skal utbetales over en periode av en viss varighet eller så lenge pensjonisten lever,

• opptjente pensjonsrettigheter til enhver tid skal være fondssikret ved midler adskilt fra foretakets økonomi, noe som skjer ved oppbygging av tilstrekkelig pensjonskapital i livsforsikringsselskap eller pensjonskasse.

De rettigheter den enkelte arbeidstaker skal erverve i henhold til pensjonsordningen, kan tenkes utformet på forskjellig måte. Det har hittil vært et krav at kollektive pensjonsordninger med skattefordel må utformes etter et opplegg som svarer til det lov om foretakspensjon av 24. mars 2000 nr. 16 nå tar som utgangspunkt. Regelen har hittil vært at arbeidstakerne skal sikres bestemte årlige pensjonsytelser beregnet ut fra lønn og tjenestetid etter regler fastsatt i ordningens pensjonsplan ( ytelsesbasert alderspensjon).

I NOU 1999: 32 ble det fremlagt utkast til lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold som bygger på et alternativt opplegg. Prinsippet er der at foretaket gjennom årlige innskudd, beregnet ut fra regler fastsatt i en innskuddsplan for pensjonsordningen, skal bygge opp en pensjonskapital for de enkelte arbeidstakere som ved oppnådd pensjonsalder benyttes til årlige pensjonsytelser over en periode av en viss varighet eller så lenge pensjonisten lever ( innskuddspensjon).

Prinsipielt og praktisk/økonomisk er det flere viktige forskjeller mellom foretakspensjon og innskuddspensjon. Ved foretakspensjon fastlegger pensjonsplanene de ytelser arbeidstakerne har krav på, med den følge at foretakets premier over tid må tilpasses det som trengs for å sikre utbetalingene. Ved innskuddspensjon derimot fastlegges foretakets innbetalingsplikt i det enkelte år, men til gjengjeld knytter det seg usikkerhet til hvilke ytelser arbeidstakerne faktisk vil motta ved nådd pensjonsalder. Dette vil bero på størrelsen av oppsamlet alderspensjonskapital.

Foretakspensjon og innskuddspensjon bygger også på forskjellige finansielle produkter. Ved foretakspensjon vil død før nådd pensjonsalder føre til at den pensjonskapital som sikrer retten til alderspensjon tilfaller forsikringskollektivet, mens det for innskuddspensjon er foreslått at pensjonskapitalen i stedet kan benyttes til ytelser til avdødes etterlatte. Det knytter seg således ikke såkalt dødsarv til innskuddspensjon i arbeidstakernes yrkesaktive periode, og lovutkastet åpner derfor for at slik pensjonsordning også kan opprettes i bank og verdipapirfond.

Disse forhold er bakgrunnen for at arbeidsgruppen er gitt i oppdrag å utarbeide utkast til lovregler om årlig kjøp av ferdig betalt alderspensjon i pensjonsordning opprettet etter lov om foretakspensjon. Formålet er å legge grunnlag for en fullt ut forsikringsbasert pensjonsordning uten den usikkerhet for foretakene, når det gjelder størrelsen av fremtidige premieutbetalinger, som knytter seg til foretakspensjon med ytelsesbasert alderspensjon. Arbeidsgruppen har valgt å betegne dette tredje alternativ som innskuddssikret alderspensjon. Det dreier seg her om en pensjonsordning som forsikringsmessig vil bygge på vanlige prinsipper for pensjonsforsikring samtidig som den kostnadsmessig for foretakene har samme egenskap som innskuddspensjon.

Sett i sammenheng vil det nye lovverket om kollektive pensjonsordninger således åpne for utforming av tre til dels ulike former for alderspensjon. Uavhengig av hvilket alderspensjonsalternativ som velges, vil ordningen kunne suppleres med uføre- og etterlattedekninger utformet i samsvar med reglene på disse områdene i lov om foretakspensjon kapittel 6 og 7. Som hittil vil foretakene ut fra personalpolitikk og kostnadshensyn kunne tilpasse sine ordninger innenfor de ganske vide rammer den nye pensjonslovgivningen vil trekke opp. I alle tilfelle vil det imidlertid dreie seg om kollektive pensjonsordninger med skattefordel, og hovedlinjene i lovverket reflekterer således de prinsipper for slike ordninger som allerede er omtalt. For øvrig vises til særskilt omtale av de tre alternativene nedenfor i avsnittene 3.2 til 3.4.

3.2 Ytelsesbasert foretakspensjon

Regelverket om private tjenestepensjonsordninger fra 1968 er erstattet av lov om foretakspensjon av 24. mars 2000 nr. 16. Loven gjelder kollektive pensjonsordninger der foretak oppretter pensjonsforsikring til fordel for sine arbeidstakere i livsforsikringsselskap eller pensjonskasse. Gjennom foretakspensjon sikres arbeidstakerne rett til alderspensjon, og i de fleste tilfelle også rett til uførepensjon og pensjon til etterlatte barn og livsledsager. For så vel institusjon som foretaket og arbeidstakerne dreier det seg således om et kombinert spare- og risikoprodukt, dvs. det er knyttet døds- og overlevelsesrisiko til retten til pensjonsytelser.

Størrelsen av pensjonsytelsene skal fremgå av den ytelsesplan som fastsettes for pensjonsordningen. Ytelsesplanen er alene bestemmende for hvilke ytelser og ytelsesnivå arbeidstakerne sikres. For den enkelte arbeidstaker beregnes ytelsene på grunnlag av lønn og tjenestetid, og det kreves en tjenestetid på minst 30 år for rett til fulle ytelser. Ytelser opptjent i henhold til ytelsesplanen skal til enhver tid være garantert av forsikringsselskapet eller pensjonskassen. Uføre- og etterlatteytelser beregnes i tilfelle med utgangspunkt i opptjent alderspensjon.

Foretaket skal årlig betale premie i samsvar med forsikringsvilkårene tilsvarende det som trengs for å sikre pensjonsytelser opptjent gjennom året. En del av premien går til dekning av alderspensjons- og risikoytelser, og resten er et særskilt beregnet omkostningstillegg.

Som følge av at opptjent pensjon beregnes ut fra den enkeltes lønnsnivå til enhver tid vil den alminnelige lønnsutvikling i foretaket og andre lønnsforhøyelser få stor betydning for premien. Dette skyldes at opptjent pensjon beregnes som om arbeidstakerne hadde mottatt den nye og høyere lønnen fra ansettelsestidspunktet. I tillegg kommer at ytelsene vanligvis er fastsatt som en andel av faktisk sluttlønn sammen med pensjon fra folketrygden, som er regressiv. Ved individuell lønnsøkning vil pensjonsordningen da måtte finansiere en tiltakende andel av samlet pensjon. Dette innebærer at premien for den enkelte arbeidstaker vanligvis vil stige ganske vesentlig i den senere del av yrkesaktiv periode.

Samlet innebærer prinsippene for premieberegningen, sett i sammenheng med ytelsesplanen, at premien vil kunne variere betydelig fra år til år, særlig som følge av lønnsforhøyelse. Fra foretaksforhold er det særlig fremhevet at dette gjør det vanskelig å beregne hvor store de fremtidige pensjonskostnadene egentlig blir. Motstykket til dette er at arbeidstakerne kan forutberegne hvilke pensjonsytelser de vil motta som andel av den lønn arbeidstakeren faktisk har ved pensjonsalder.

Foretakets eller pensjonsordningens evne til å utbetale opptjent pensjon har ingen selvstendig betydning for arbeidstakers rett til opptjent pensjon. For å sikre opptjente rettigheter kreves det at opptjent pensjon skal være garantert av det forsikringsselskap eller den pensjonskasse hvor ordningen er opprettet. Pensjonsinnretningen sikrer således den pensjon som det er betalt premie for. For å sikre dette pensjonsnivået må pensjonsinnretningen på sin side foreta avsetninger til premiereserven i forhold til de overtatte forpliktelser, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 8-2 med forskrifter. Størrelsen på disse avsetningene følger av forsikringslovgivningen, og avhenger bl.a. av hvilke forutsetninger som er lagt til grunn om finansiell avkastning (grunnlagsrente) og dødelighet.

Kravet til premiereserve for en gitt ytelse tiltar normalt etter hvert som tidspunktet for avtalt utbetaling nærmer seg 1. Pensjonsinnretningen må derfor normalt ha en positiv finansiell avkastning på forvaltede midler for å gå i regnskapsmessig balanse, dvs. en avkastning som minst tilsvarer det nivå som er lagt til grunn ved premieberegningen. Det forutsettes videre i beregningsgrunnlaget for ytelsene at medlemmene dør, slik at det forventede antall framtidige livsår stadig avtar. Dersom avkastningen på de forvaltede midlene – eller dødligheten – blir høyere enn forutsatt, kan dette bidra til at institusjonen går med regnskapsmessig overskudd. Et eventuelt overskudd vil bli fordelt mellom institusjonen og kundene, jf. bl.a. forsikringsvirksomhetsloven § 8-1. Pensjonsforpliktelsene i en ytelsesbasert ordning er imidlertid entydig bestemt av opptjent pensjon, som er sikret ved kravet til premiereserve. Et eventuelt overskudd tildelt en ytelsesbasert ordning vil derfor bli tilført ordningens premiefond. Det er således foretaket som bærer den finansielle risiko som ikke er overtatt av institusjonen gjennom den garanterte grunnlagsrenten. Ettersom pensjonsinnretningen garanterer for at pensjonsordningen minst blir tilført de midler som er nødvendige for å møte kravet til økt premiereserve for den pensjon det allerede er betalt premie for, er foretakets usikkerhet i denne sammenheng avgrenset til hvor stort overskudd de får tildelt. Et eventuelt underskudd (avkastning under beregningsrenten) må derfor i hovedsak dekkes av institusjonens egne midler. 2

Disse forhold fører til at foretakspensjon ofte beskrives i kortform som en ytelsesbasert pensjonsordning, dvs. med forhåndsfastsatt ytelsesnivå ut fra sluttlønn, men med variabel premie. I tillegg kommer at ordningen er fondsbasert, dvs. opptjente rettigheter er sikret ved at midler er avsatt i institusjonens forsikringsfond adskilt fra foretakets egen økonomi.

3.3 Innskuddspensjon

Utkast til lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold (NOU 1999: 32) gjelder også foretaksopprettede, kollektive pensjonsordninger som er fondsbaserte og innrømmet skattefordeler. En pensjonsordning med innskuddspensjon vil derfor ha mange av de samme særtrekk som foretakspensjonsordninger. I disse henseender er lov om foretakspensjon retningsgivende for utformingen av regelverket. Det foreligger imidlertid også viktige prinsipielle forskjeller mellom foretakspensjon og innskuddspensjon. Dette gjelder særlig hva angår omfanget av ordningen, fastsettelsen av ytelsene og foretakets årlige innbetalinger til finansiering av pensjonsordningen.

For det første er lovforslaget utformet med henblikk på rett til alderspensjon. Det åpnes likevel for at det kan knyttes ulike forsikringsdekninger med rett til uføre- og etterlatteytelser til ordningen.

For det annet skal rett til alderspensjon sikres ved oppsparing av alderspensjonskapital gjennom yrkesaktiv periode slik at kapitalen ved nådd pensjonsalder kan benyttes til utbetaling av årlige pensjonsytelser, eventuelt etter kjøp av pensjonsforsikring med rett til årlige ytelser. Dette innebærer at det til dels må skilles i regelverket mellom oppsparingsperioden og utbetalingsperioden. I oppsparingsperioden er ordningen ikke forsikringsbasert på vanlig måte.

I oppsparingsperioden er rett til opptjent pensjonskapital ikke knyttet til døds- og overlevelsesrisiko, dvs. det praktiseres ikke prinsipper om ”dødsarv”, i motsetning til ved pensjonsforsikring. Dør et medlem (før nådd pensjonsalder) kan opptjent kapital benyttes til sikring av etterlatte barn og livsledsager.

Som følge av at innskuddspensjon er en ordning for oppsparing av alderspensjonskapital, uten slik risiko som er karakteristisk for vanlig pensjonsforsikring, kan en innskuddsordning etableres så vel i forsikringsselskaper og pensjonskasser som i banker og forvaltningsforetak for verdipapirfond. Hvis det åpnes for opphørende ytelser av minimum 10 års varighet, som i lov om foretakspensjon, antas det at pensjonskapitalen også i utbetalingsperioden kan forvaltes av slike institusjoner, med mindre det enkelte medlem da velger å konvertere pensjonskapitalen til vanlig pensjonsforsikring.

For det tredje, innskuddspensjon finansieres av foretaket ved innbetaling av bestemte årlige innskudd for de enkelte medlemmer. Innskuddene for de enkelte medlemmer skal beregnes etter regler fastsatt i en innskuddsplan, f.eks. ut fra en bestemt prosent av lønn eller som et fast årlig beløp for hvert medlem. Foretaket vil dermed være bedre istand til å beregne pensjonskostnadene som andel av samlede lønnskostnader. For den enkelte arbeidstaker vil opptjent pensjonskapital til enhver tid utgjøre summen av innbetalte innskudd og tilført avkastning ved forvaltningen av innskuddene.

Størrelsen av pensjonskapitalen ved nådd pensjonsalder blir ved innskuddspensjon bestemmende for størrelsen av de årlige pensjonsytelser. Tjenestetiden i foretaket vil ikke få annen direkte betydning for medlemmet enn at det avgjør hvor mange innskudd medlemmet mottar. I kortform kan en således si at innskuddsbasert alderspensjon er en ordning med forhåndsfastsatte innskudd, men variabel ytelse. Ytelsene beregnes først ved nådd pensjonsalder ut fra den pensjonskapital de årlige innskudd fra foretaket og tilført avkastning til sammen utgjør.

For det fjerde, når det sentrale ved innskuddspensjon er oppsparing av pensjonskapital via årlige innskudd fra foretaket, vil den avkastning av oppsamlet kapital som kan oppnås ved institusjonens forvaltning av midlene, også kunne få stor betydning for størrelsen av pensjonskapitalen når pensjonsalderen nås, og dermed for størrelsen av pensjonsytelsene.

Fordi lønnsforhøyelser ikke "kompenseres" gjennom etterbetaling av innskudd for tidligere tjenesteår, kan sikring av realverdien av opptjente ytelser bare oppnås innenfor reglene om fordeling av faktisk avkastning mellom foretaket og arbeidstakerne. Selv en meget lav prisstigning (f.eks. 2 prosent) over en oppsparingsperiode på 25-40 år vil føre til en betydelig reell reduksjon av pensjonskapitalen, med mindre inflasjonsvirkningen motvirkes ved fastsettelse av det avkastningsnivå som årlig skal tilføres pensjonskapitalen. Reglene om fordeling av årlig avkastning mellom foretakets innskuddsfond og arbeidstakernes pensjonskapital må følgelig tilpasses disse forhold, og dessuten ha innebygget fleksibilitet slik at virkninger av variasjoner i inflasjonsnivået over så vidt lange tidsrom kan motvirkes.

For det femte, den store betydning avkastningen av pensjonskapitalen vil ha innenfor en innskuddspensjonsordning – både for arbeidstakere og foretak – har aktualisert spørsmålet om forvaltning av pensjonskapitalen som en investeringsportefølje med investeringsvalg for foretaket eller den enkelte arbeidstaker. Slik forvaltning antas å kunne gi bedre avkastning enn vanlig ved fellesforvaltning i institusjonens regi. Lovforslaget om innskuddspensjon åpner derfor for to former for forvaltning med investeringsvalg: Kollektiv forvaltning av pensjonskapitalen med investeringsvalg for foretaket og en ordning med egen pensjonskonto for hver arbeidstaker hvor investeringsvalget tilligger kontohaveren.

3.4 Foretakspensjon med innskuddssikret alderspensjon

Lovutkastet om innskuddspensjon i arbeidsforhold er som nevnt basert på prinsippet om oppsparing av alderspensjonskapital som det ikke er knyttet døds- og overlevelsesrisiko til på samme måte som ved pensjonsforsikring. I samsvar med sitt mandat la utvalget som la fram dette lovutkastet, til grunn at det som et alternativ til slike innskuddsordninger burde være anledning til å etablere kollektive pensjonsordninger der pensjonen bygges opp gjennom årlige kjøp av pensjonsforsikringsytelser på grunnlag av årlige innskuddspremier fra foretaket, se NOU 1999: 32 side 36-37, hvor det bl.a. heter:

”Et flertall i utvalget vil peke på at en slik ordning vil ha mange fellestrekk med foretakspensjon, bl.a. gradvis ytelsesoppbygging, og med virksomhetene til de institusjonene (forsikringsselskaper og pensjonskasser) som har adgang til å etablere foretakspensjonsordninger. Flertallet mener derfor at den mest naturlig innarbeides som et tillegg i lov om foretakspensjon. Det synes neppe å være behov for mer enn et begrenset antall særbestemmelser. Lov om foretakspensjon vil dermed gjelde forsikringsbaserte pensjonsordninger, men lov om innskuddspensjon vil gjelde spareordninger uten hensyn til institusjonstype. En slik løsning vil være lovteknisk enkel og vil heller ikke komplisere i forhold til Stortingets behandling av de to forslagene. Flertallet foreslår derfor at departementet utarbeider forslag til et slikt tillegg i lov om foretakspensjon. Det vil være mest hensiktsmessig at et slikt tillegg legges fram etter at de to lovene er behandlet i Stortinget slik at utformingen av disse ordningene er klar. Etter flertallets oppfatning vil det her bare være behov for et meget begrenset antall særregler for å innarbeide løsningen i lov om foretakspensjon.

Spørsmålet har også vært forelagt utvalgets referansegruppe, som i hovedsak støttet utvalgets vurdering.”

Finansdepartementet har senere gitt arbeidsgruppen i oppdrag å ”utarbeide en rapport med utkast til lovregler om årlig kjøp av ferdig betalt alderspensjonsforsikring i pensjonsordning opprettet etter lov om foretakspensjon”, og viste i denne forbindelse til omtalen i NOU 1999: 32 som er gjengitt ovenfor. Ved behandlingen av lov om foretakspensjon la Stortingets finanskomité til grunn (Innst.O. nr. 50 1999-2000 side 7) at det kunne bli ”behov for endringer i den foreliggende lov om foretakspensjoner” før det samlede lovverk om kollektive pensjonsordninger ble satt i kraft.

Arbeidsgruppen har valgt å betegne denne form for kollektiv pensjonsordning som foretakspensjon med innskuddssikret alderspensjon. Prinsipielt er dette en pensjonsordning bygget på pensjonsforsikring med vanlig døds- og overlevelsesrisiko, og den kan derfor bare opprettes i livsforsikringsselskap eller pensjonskasse. Dette innebærer også at ordningen kan omfatte vanlige uføre- og etterlattepensjoner.

Det karakteristiske for innskuddssikret alderspensjon vil være dels at den finansieres av foretaket ved bestemte årlige innskuddspremier som løpende benyttes til å tegne pensjonsforsikring for arbeidstakerne, og dels at pensjonsytelsen ved nådd pensjonsalder vil utgjøre summen av de ytelser som hvert år er sikret arbeidstakerne på grunnlag av årets innskuddspremie. Noe forenklet kan man si at alderspensjonen vil tilsvare summen av ytelsene i henhold til en serie av engangsbetalte pensjonsforsikringer. Nivået på alderspensjonen vil således ikke fremgå av en forhåndsfastsatt ytelsesplan slik som ved ytelsesbasert foretakspensjon, men vil bero på størrelsen av de innskuddspremier som foretaket årlig skal betale for arbeidstakerne og den avkastning som ved forvaltningen av innbetalte midler tilføres forsikringene under den yrkesaktive periode.

Disse forhold innebærer at en forhåndsfastsatt innskuddspremieplan vil måtte utgjøre en meget viktig del av regelverket for pensjonsordningen. Planen vil – på samme måte som innskuddsplanen for kollektiv innskuddspensjon – måtte inneholde regler for beregning av de innskuddspremier foretaket årlig skal innbetale, f.eks. at premien utgjør en viss prosent av lønn eller lønnsgrunnlaget til enhver tid. Det betyr at innskuddspremien beregnes ut fra lønnsnivået i innbetalingsåret, og at lønnsforhøyelser kun får betydning for innskuddspremien fra og med det tidspunkt de settes i verk. Dette betyr bl.a. at opptjent pensjon til enhver tid ikke vil være gitt av lønnen på samme tidspunkt og tjenestetidens andel av kravet til full opptjening, men ytelsene vil selvsagt øke med det antall år innskuddspremie blir innbetalt for en arbeidstaker. På samme måte som ved innskuddspensjon vil derfor den avkastning ved kapitalforvaltningen som tilføres de forsikrede få stor betydning for størrelsen av alderspensjonsytelsen ved nådd pensjonsalder.

Dersom det ligger et vanlig beregningsgrunnlag for pensjonsforsikring til grunn for pensjonsordningen (ordning uten investeringsvalg), vil ordningen ha en grunnlagsrente som etter gjeldende regler ikke kan overstige 3 prosent. Til gjengjeld vil pensjonsordningen bli tilført overskudd etter reglene i lov om forsikringsvirksomhet § 8-1 med tilhørende forskrifter. Spørsmålet om hvilke regler som skal gjelde for fordelingen av overskuddet mellom foretak og arbeidstakerne, vil derfor måtte vurderes ut fra i hovedsak samme hensyn som ved kollektiv innskuddspensjon uten investeringsvalg (se foran i avsnitt 3.3).

Den store betydning avkastning vil ha ved foretakspensjon med innskuddssikret alderspensjon – både for arbeidstakere og foretak – aktualiserer også i forhold til slike kollektivordninger spørsmålet om pensjonsordningens midler skal kunne forvaltes som en investeringsportefølje med investeringsvalgfor foretaket eller den enkelte. Ifølge mandatet skal dette spørsmål vurderes av arbeidsgruppen.

Spørsmålet om investeringsvalg står i hovedsak i samme stilling som ved kollektiv innskuddspensjon. I tillegg kommer at en adgang til forvaltning basert på investeringsvalg ved kollektiv innskuddspensjon i seg selv taler for at en tilsvarende ordning i tilfelle gjøres gjeldende også for foretakspensjon med innskuddssikret alderspensjon. Kollektiv innskuddspensjon og foretakspensjon med innskuddssikret alderspensjon vil fra foretakenes side ventelig bli vurdert opp mot hverandre, og regelverket bør formentlig ikke innby til at valget mellom alternativene blir bestemt av ulike regler for kapitalforvaltningen. I tilfelle bør således også reglene om foretakspensjon med innskuddssikret alderspensjon åpne for kollektivt investeringsvalg for foretaket og for individuelt investeringsvalg for den enkelte arbeidstaker.

3.5 Ytelsesbasert foretakspensjon med investeringsvalg

Forslaget til lov om foretakspensjon (Ot.prp. nr. 47 (1998-99)) § 2-2 fjerde ledd videreførte den hittil gjeldende regel om at det ikke er adgang til å tegne kollektiv pensjonsforsikring basert på forvaltning av pensjonsordningens midler som en investeringsportefølje med investeringsvalg for foretaket. Under Stortingets behandling av lovforslaget ble denne bestemmelsen utelatt. I Innst.O. nr. 50 (1999-2000) uttaler et bredt flertall i finanskomiteen følgende:

”Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, mener det er mye som taler for å gi adgang til investeringsvalg i ytelsesbaserte ordninger, og stiller seg positiv til en slik adgang. Flertallet viser samtidig til at det etter departementets syn reiser seg «store og kompliserte problemstillinger» i tilknytning til en slik adgang. Samtidig synes det ikke å være uenighet om at en adgang til investeringsvalg i ytelsesbaserte ordninger vil kreve endringer i regelverket, blant annet knyttet til avkastningsgaranti m.m. Flertallet mener derfor det kan være hensiktsmessig at spørsmålet utredes før eventuell adgang til investeringsvalg iverksettes.

Flertallet legger videre til grunn at departementet utarbeider nødvendige endringer og utfyllende bestemmelser, slik at det eventuelt kan gis adgang til investeringsvalg med avkastningsgaranti, også slik at det på dette området sikres størst mulig grad av likebehandling mellom livselskap og pensjonskasser.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistiske Venstreparti og Venstre, ber Regjeringen komme tilbake til dette i forbindelse med proposisjonen om innskuddspensjoner. På denne bakgrunn foreslår dette flertallet at § 2-2 (4) utgår. Dette flertallet viser til at mange høringsinstanser går mot utvalgets og departementets forslag om at foretakspensjonsordning ikke kan inngås som livsforsikring med investeringsvalg. Det er blant annet påpekt at en adgang til investeringsvalg vil kunne bedre foretakenes mulighet for å finansiere ordningene, gi mulighet for en bedre risikostyring og redusere livselskapenes konkurranseulempe i forhold til pensjonskassene. Dette flertallet viser også til at Kredittilsynet mener det bør vurderes modeller for livsforsikring med investeringsvalg med avkastningsgaranti.”

Finanskomiteens bemerkninger må sees på bakgrunn av at ytelsesbasert foretakspensjon bygger på en forhåndsfastsatt ytelsesplan, og at ytelsesnivået bestemmes ut fra lønnsnivå og tjenestetid ved nådd pensjonsalder uavhengig av faktisk oppnådd avkastning ved kapitalforvaltningen. I samsvar med dette er regelen i lov om foretakspensjon § 8-5 at overskudd, dvs. avkastning mv. ut over den grunnlagsrente som gjelder for pensjonsordningen, skal tilføres henholdsvis foretakets premiefond og pensjonistenes overskuddsfond. Som påpekt av flertallet i finanskomiteen må derfor spørsmålet om investeringsvalg ved ytelsesbasert foretakspensjon først og fremst sees i sammenheng med virkninger for foretakenes nettokostnader ved finansieringen av pensjonsordningen.

Legger en således til grunn at ytelsesnivået skal bestemmes av ytelsesplanen for pensjonsordningen uavhengig av hvordan pensjonsordningens midler forvaltes, blir spørsmålet om investeringsvalg ved ytelsesbasert foretakspensjon i første rekke et spørsmål som gjelder forholdet mellom foretaket og den institusjon hvor ordningen er opprettet. Det er således her ikke aktuelt med en ordning som gir den enkelte arbeidstaker investeringsvalg.

Spørsmålet om pensjonsordningens midler skal kunne forvaltes som en investeringsportefølje med investeringsvalg, gjelder først og fremst fordelingen av avkastning og kapitalforvaltningsrisiko mellom foretak og institusjon. Det må imidlertid også tas hensyn til at etter lov om foretakspensjon § 8-5 (2) skal overskudd knyttet til midler som sikrer pensjoner under utbetaling, tilføres pensjonistenes overskuddsfond og i nødvendig utstrekning benyttes til pensjonsregulering før det overskytende tilføres premiefondet etter lovens § 11-4. Innenfor rammen av reglene om pensjonsregulering vil således pensjonistene ha en begrenset interesse i resultatet av kapitalforvaltningen også i tilfelle av investeringsvalg for foretaket.

Som nevnt foran i avsnitt 3.3 og 3.4 vil samlet forvaltning av pensjonsordningens midler som en investeringsportefølje med investeringsvalg for foretaket også være et alternativ ved innskuddspensjon og foretakspensjon med innskuddssikret alderspensjon. En investeringsvalgsordning for foretaket ved ytelsesbasert foretakspensjon bør i tilfelle kunne utformes etter i hovedsak de samme retningslinjer. Dermed vil valget mellom de ulike former for kollektive pensjonsordninger ikke bli påvirket av forskjeller når det gjelder reglene for kapitalforvaltningen, men bli bestemt ut fra de rettigheter og ytelser som særkjenner hver av ordningene sett i forhold til foretakets og arbeidstakernes behov. Dette taler for at reglene om forvaltning av investeringsporteføljer med investeringsvalg for såvel innskuddssikret som ytelsesbasert foretakspensjon innarbeides i et eget kapittel i loven om foretakspensjon.