9 Finansiering og organisering

Både finansiering, organisering og administrasjon av behandlingsreiseordningen framstår som resultat av en praksis som er historisk betinget og som er vokst fram mer eller mindre tilfeldig (jfr kapittel 3). I dette kapittelet diskuteres hvorvidt behandlingsreiseordningen fortsatt bør være finansiert som en statlig tilskuddsordning. Deretter gjennomgås ordningens organisering og administrasjon.

9.1 Ulike modeller for finansiering

9.1.1 Statlig finansiering av ordningen

Tilskudd over egen post på statsbudsjettet

Som beskrevet i kapittel 4 er dagens ordning en rammebevilgning som forvaltes av Seksjon for behandlingsreiser ved Revmatologisk Avdeling, Rikshospitalet. Tilskuddet utbetales til Rikshospitalet over statsbudsjettets kap 0739 Andre utgifter, post 70 Behandlingsreiser til utlandet. Midlene fordeles mellom programmer og behandlingsinstitusjoner etter Stortingets forutsetninger. Utbetalingene til institusjonene som forestår behandlingen skal skje i henhold til kontrakt for behandlingsopphold på grunnlag av faktura.

Rikshospitalet skal påse at pasienter som søker om behandlingsopphold tilfredsstiller søkerkriterier og at utbetalinger til behandlende institusjoner er i samsvar med faktura. Rikshospitalet skal rapportere til Sosial- og helsedepartementet med regnskap og rapport, samt gi en prognose for årsforbruk. Departementet har myndighet til å omdisponere et rapportert mindreforbruk til andre poster.

Tilskudd over egen post på trygdebudsjettet

Behandlingsreiseordningen kan i prinsippet utformes som en tilskuddsordning finansiert over statsbudsjettet eller over trygdebudsjettet. Innholdsmessig kan det synes rimelig å sammenlikne behandlingsreiseordningen med de spesielle helseinstitusjonene. Disse er finansiert over trygdebudsjettet (statsbudsjettets kap 2711 Diverse tiltak i fylkeshelsetjenesten mv, post 78 Tilskudd til Beitostølen, m fl). Ordningen omfatter tilskudd til ikke-regionaliserte institusjoner som er godkjent etter bestemmelsene i sykehuslovens §1, 2. ledd: «Loven gjelder også rekonvalensenthjem og etter Kongens bestemmelse andre helseinstitusjoner, herunder kursteder, daginstitusjoner og private forpleiningssteder».

Rikstrygdeverket forvalter tilskuddet og har ansvar for de administrative oppgaver. Tilskuddet ytes som bidrag til opphold etter fastsatte kurdøgnpriser, samt til reiseutgifter etter hjemmel i folketrygdlovens §5-22. Virksomhetene som mottar midlene har et selvstendig ansvar for at midlene brukes i tråd med forutsetningene.

Den enkelte helseinstitusjon sender budsjettforslag til Sosial- og helsedepartementet, som igjen utarbeider tildelingsbrev der både kurpris og antall kurdøgn skal inngå. Departementet sender en samlet tilskuddsoversikt til Rikstrygdeverket. Rikstrygdeverket underretter de respektive oppgjørstrygdekontorer. Den enkelte helseinstitusjon sender refusjonkrav ut fra antall kurdøgn og kurdøgnpriser til oppgjørstrygdekontorene, som så foretar etterskuddsvis utbetaling. Det lokale trygdekontor der den spesielle helseinstitusjonen er lokalisert, regnes som oppgjørstrygdekontor.

Den spesielle helseinstitusjon skal avgi årsmelding og regnskap til departementet med kopi til Rikstrygdeverket.

9.1.2 Fylkeskommunal finansiering av ordningen

Hovedtyngden av statlige tilskudd til kommunesektoren overføres som ramme og fordeles etter såkalte objektive kriterier. Statlig tilskudd til behandlingsreiser kan legges inn som en del av det generelle rammetilskuddet. En slik finansieringsform innebærer at fylkeskommunene fritt kan benytte ekstramidlene til de tjenester de måtte ønske, og kan kjøpe tjenester fra behandlingsreiseordningen eller benytte andre tilbud. Utvalget ser en fare i at ressursbruk vris til egne eller andre innenlandske tilbud for de aktuelle gruppene, eller vris til tilbud for andre grupper.

Bruk av øremerkede tilskudd kan være et middel til å sikre at det statlige tilskuddet faktisk går til det området staten ønsker. Som Rattsøutvalget påpekte i NOU 1996:1 kan bruk av øremerkede tilskudd ha en rekke uheldige sider: det kommunale selvstyret svekkes, ressursbruken vris i retning av de tjenester staten subsidierer, makrokonomisk styring vanskeliggjøres, inntektsrammen blir uforutsigbar og fordelingsprosedyren kostbar.

9.1.3 Konklusjon

Etter utvalgets mening er det tre hensyn som kan tale mot statlig finansiering av ordningen. Dette gjelder for det første hensynet til effektiv bruk av tilbudet. Mens primærleger og spesialister på kommunalt og fylkeskommunalt nivå i stor grad definerer bruk av behandlingsreiseordningen, finansieres tilbudet dels av staten og dels av pasientene. Dette innebærer at fylkeskommunene og kommunene har få insitamenter til målrettet bruk, hvilket over tid kan resultere i et større antall søknader til behandlingsreiseordningen enn ønskelig utfra ordningens målsetning.

For det andre kan statlig finansiering gi få insitamenter til lokal utbygging av tilbudet til de aktuelle gruppene, i det pasientene i noen grad får dekket sitt behandlingsbehov gjennom ordningen. For det tredje kan statlig finansiering bidra til manglende integrering av behandlingsreiser i det øvrige fylkeskommunale tilbudet for de aktuelle pasientgruppene. Dette kan resultere i manglende ivaretakelse av hensynet til et helhetlig samlet behandlingsopplegg for den enkelte pasient.

Å overføre finansieringsansvar til fylkeskommunene vil kunne sikre mer effektiv ressursutnyttelse, bedre koordinering av tilbudene til de aktuelle pasientgruppene og bidra til at behandlingsreiser blir en del av det ordinære tilbudet til disse gruppene.

Imidlertid mener utvalget at variasjon i fylkeskommunal økonomi og ulikhet i det kommunale/fylkeskommunale behandlingstilbudet for de aktuelle pasientgruppene kan innebære en skjevfordeling av behandlingsreisetilbudet hvis fylkeskommunene overtar finansieringsansvaret for ordningen. I tillegg er det ønskelig med en stabil tilstrømning av pasienter innenfor de ulike programmene for å ha en effektiv og forutsigbar administrasjon av tilbudet og for å sikre et kontinuerlig behandlingstilbud ved de utenlandske institusjonene. Dette kan være vanskelig å oppnå ved fylkeskommunalt uttak. Utvalget anbefaler derfor at ordningen fortsetter som en statlig tilskuddsordning. Utvalget anbefaler videre at både faglig og administrativt ansvar for tilskuddsordningen tillegges en og samme tilskuddsforvalter, og vurderer det hensiktmessig at tilskuddet fortsatt gis over egen post på statsbudsjettet.

9.2 Egenbetaling

Skattefinansiering er den grunnleggende finansieringsform for helsetjenester. Begrunnelsen har vært at belastningen ved å være syk ikke skal økes ved at personen også påføres store økonomiske belastninger. Pasienter med kroniske sykdommer har ofte lav inntekt og store utgifter på grunn av sine helseproblemer. Egenbetaling innebærer at jo mer en benytter helsevesenet, desto mer betaler en sammenlagt. Egenbetaling kan derfor resultere i mindre samlet innsparing enn forventet, en annen sammensetning av tjenesteforbruket enn forventet og uønsket mindreforbruk for lavinntektsgrupper.

Det har imidlertid alltid vært innslag av egenbetaling i det norske helsevesen. Egenbetaling kan ses dels som et virkemiddel for å øke statens inntekter og dels som en rasjoneringsmekanisme - som et alternativ til administrativ rasjonering av tjenester der det oppstår kø. Dette skyldes at noen vil unnlate å etterspørre tjenesten når egenbetaling pålegges eller økes.

Egenbetalingsordningene er som regel utformet som generelle ordninger som i stor utstrekning er regulert av staten. Det er store variasjoner i egenandeler mellom ulike typer av tilbud som gis de aktuelle kronikergruppene. For eksempel har opptreningsinstitusjonene og behandlingsreiser egenbetaling, mens dette ikke gjelder de spesielle helseinstitusjonene eller sykehustilbudet og andre fylkeskommunale institusjoner som tilbyr medisinsk rehabilitering, opptrening eller etterbehandling. Forskjellene kan dels ha historiske årsaker, og dels skyldes de tilfeldigheter.

Argumenter som taler for egenbetaling i behandlingsreiseordningen er etter utvalget oppfatning følgende:

• Egenbetaling er allerede innført.

• Gitt konstant kurdøgnpris og bevilgning over statsbudsjettet, vil tilbudet kunne omfatte flere pasienter ved et innslag av egenbetaling enn hvis egenbetaling bortfaller.

• Egenbetaling kan skape en opplevelse av et «kundeforhold», hvilket kan gjøre det lettere å stille krav til produktet.

Argumenter som taler mot bruk av egenbetaling er etter utvalgets mening følgende:

• Egenbetaling representerer en ekstra økonomisk belastning for økonomisk vanskeligstilte grupper

• Egenbetaling kan forhindre økonomisk vanskeligstilte å ta del i tilbudet.

• Forutsatt at behandlingsreiser vurderes likestilt med tilbud ved de spesielle helseinstitusjoner og på spesialisthelsetjenestenivå, er det urimelig at behandlingsreiser skal belastes med egenbetaling når de andre institusjonene er fritatt.

Utvalgets konklusjon

Størrelsen på egenandelen vil avhenge av hvordan utenlandsbehandlingen defineres. Velger en å utforme behandlingstilbudet med utgangspunkt i psykososiale hensyn alene, vil ordningen nødvendigvis omfatte elementer av fritidsaktivitet og ferie. Det vil da være naturlig å øke egenandelen. Oppfattes utenlandsbehandling som rehabilitering, bør egenandelen sidestilles med rehabiliteringstilbud innenlands. Utvalget har anbefalt at tilbudet utformes som medisinsk tilleggsbehandling. Det er stilt strenge medisinske krav til tilbudet, og utvalget mener at behandlingen bør vurderes på linje med sykehus-/spesialistbehandling. Behandlingen anses å være hensiktsmessig, men ikke absolutt nødvendig. Utvalget mener at argumentene mot egenbetaling veier tyngst og at egenandelen bør bortfalle.

9.3 Støtte til reise og ledsager

Innenlands reise

Folketrygden betaler den innenlandske reisen i dagens behandlingsreiseordning. I §5-16 i folketrygdloven heter det at trygden yter stønad til dekning av nødvendige reiseutgifter når et medlem må reise for å få undersøkelse eller behandling som går inn under dette kapittelet. Det samme gjelder når et medlem må reise til en helsestasjon eller et familievernkontor, og når et medlem må reise i forbindelse med en helsetjeneste som inngår i fylkeskommunens helseplan.

Utvalget anbefaler at folketrygden fortsatt betaler reise innenlands.

Ledsager

I dag gis barn opptil 16 år anledning til å ha med ledsager ved behandlingsreise. Uvalget anbefaler at barn opptil 18 år gis anledning til å ha med ledsager hvis pasienten ønsker dette, slik at praksis følger forskrift for barn i sykehus (jfr Rundskriv 41/97 Forskrift om barn i sykehus §1-1a).

Voksne pasienter gis idag ikke mulighet til å ha med ledsager innenfor ordningens ramme. Utvalget har merket seg at det ved opphold på de spesielle helseinstitusjonene gis anledning til å ha med ledsager også for voksne pasienter i særskilte tilfelle.

Etter utvalgets mening bør også pasienter med hjelpebehov kunne gis tilbud om behandlingsreise hvis de forventes å dra nytte av tilbudet. Det antas at pasienter som i hovedsak er selvhjulpne generelt vil ha størst nytte av behandlingsreise, gitt flyreise og tilvenning til et annet miljø. I noen tilfeller vil imidlertid også pasienter med hjelpebehov kunne forventes å ha betydelig positiv effekt av behandlingsreise. Det er derfor ønskelig at det gis anledning til at ledsager får dekket reise og opphold. Utvalget anbefaler at Sosial- og helsedepartementet vurderer en ordning med tilskudd til ledsagere for voksne pasienter med særskilt hjelpebehov.

9.4 For- eller etterundersøkelse i forbindelse med behandlingsreise

Videre anbefaler utvalget at Sosial- og helsedepartementet vurderer en ordning med stønad til dekning av nødvendige utgifter til reise, undersøkelse og behandling ved behov for for- eller etterundersøkelse hos spesialist i forbindelse med behandlingsreise.

9.5 Organisering

Statlige tilskuddsordninger er regulert gjennom statens økonomiregelverk. Øknomiregelverket setter krav til

• Utformingen av ordningen (etablering av mål, tildelingskriterier, oppfølgingskriterier, rapporteringsrutiner, kontrollrutiner).

• Forvaltningen (rutiner i forhold til kunngjøring, stønadsbehandling, tilsagnsbrev, utbetaling, dokumentasjon).

• Oppfølging (rapportering fra mottaker til Stortinget, tilskuddsforvalters kontroll, evalueringer).

I det følgende klargjøres ansvars- og rollefordelingen mellom Sosial- og helsedepartementet, tilskuddsforvalter og tilsynsmyndighet.

9.5.1 Sosial- og helsedepartementets forvaltningsansvar

Sosial- og helsedepartementet har overordnet ansvar for å påse at rutiner og systemer i forhold til administrative oppgaver i forbindelse med tilskuddets forvaltning er etablert. Dette innebærer blant annet ansvar for å definere målsetning med tilskuddet, samt utforme retningslinjer for rapportering, kontroll og evaluering av ordningen.

Med mellomrom bør departementet foreta evaluering av ordningen for å få informasjon om hvorvidt man oppnår de fastsatte målsettinger for tilskuddsordningen (med særlig vekt på de samfunnsmessige effekter). Utvalget vil anbefale at evaluering foretas hvert femte år på bakgrunn av årsrapporter som utarbeides for hvert program.

I dagens ordning har departementet tilsynsmyndighet i tillegg til oppgaver nevnt over. Utvalget finner dette lite hensiktsmessig og foreslår en organisering der faglig tilsynsmyndighet for ordningen tillegges Statens helsetilsyn.

9.5.2 Tilskuddsforvalters ansvar

Utvalget anbefaler at Rikshospitalet fortsetter som tilskuddsforvalter. Dette følger av utvalgets anbefaling om å samle faglig og administrativt ansvar hos en og samme institusjon. Det er sentralt å sikre at kriteriene for prioritering av pasienter blir rimelig likt vurdert innen det enkelte program. Dette ivaretas best ved et sentralt uttak av aktuelle kandidater, forutsatt at antall søkere innen hvert program lar seg administrere av én enhet. Utvalget kan ikke se at antall program og antall søkere vil stige vesentlig. På denne bakgrunn anbefaler utvalget et sentralt uttak.

I det følgende presiseres utvalgets anbefalinger for hvilke oppgaver som bør tillegges tilskuddsforvalter utover utvelgelse av pasienter.

9.5.2.1 Bekjentgjøring av tilbudet

Tilbudet må bekjentgjøres slik at aktuelle brukere blir informert. Kunnskap om ordningen, både blant potensielle pasienter og i helsevesenet, vil påvirke etterspørselen etter behandlingsreiser. En vid bekjentgjøring av tilbudet er sentralt for å sikre at pasienter som kan ha nytte av behandlingsreise søker. Jo bedre kunnskapen om ordningen er, desto mer relevante søknader vil forventes.

En vid bekjentgjøring kan oppnås ved annonser i brukerorganisasjonenes trykksaker, annonser i medisinske tidsskrifter, ved opplysninger til spesialavdelingene i fylkene og til landets primærleger. Utvalget anbefaler at tilskuddsforvalter gjennomgår dagens rutiner for bekjentgjøring i henhold til dette.

Brukerorganisasjonene må ivareta brukernes rolle ved samarbeid med det sentrale uttak. Samhandlingen mellom tilskuddsforvalter og brukerorgansiasjonene må formaliseres på systemnivå ved blant annet å sikre at ordningens tilbud og innhold gjøres kjent. Tilskuddsforvalter bør årlig gi brukerorganisasjonene tilbakemelding om hvordan pasientgruppene søker og benytter tilbudet. Brukerorganisasjonene bør gis resultater av evalueringer som er gjennomført. Brukerorganisasjonene bør på sin side ha ansvar for å gi tilbakemelding til tilskuddsforvalter om hvorvidt kunnskap om tilbudet når fram til aktuelle kandidater.

9.5.2.2 Henvisningsrutiner

Utvalget anbefaler at tilskuddsforvalter reviderer dagens standardiserte søknadsskjema. Skjemaets utforming må ivareta ordningens formål, de overordnede kriterier, faglige kriterier og kravet til kontroll samtidig som saksbehandling må holdes på et rimelig nivå. Skjema bør fylles ut av pasient og primærlege eller spesialist. Utvalget anbefaler at alle søknader sendes sentralt uttak via den spesialavdeling som yter spesialisthelsetjeneste innen det aktuelle medisinske felt eller via privatpraktiserende spesialist.

Søknadsskjema må utformes slik at det klart framgår at formålet med å tilby behandlingsreiser er fagligmedisinsk og ikke sosialt. Kriteriene for hvilke pasienter som skal prioriteres til behandling må balansere hensynet til ordningens formål og hensynet til kontroll. Omfattende og detaljerte kriterier kan sikre at formålet følges og at de høyest prioriterte pasienter får et tilbud, men kan samtidig medføre store krav til søknadsbehandlingen. Utvalget anbefaler at kriterier for prioritering som spesifisert i kapittel 8 følges. Kriteriene som skal brukes ved uttak innenfor disse rammene bør innholdsbestemmes av de respektive spesialistforeninger. Det sentrale uttak bør etter utvalgets mening ha ansvar for at spesialistforeningene utformer slike kriterier og at disse blir revidert ved behov.

Videre anbefaler utvalget at behandlingsreisen er en del av et helhetlig behandlingsopplegg og at det i søknaden skal gjøres rede for forbehandling og oppfølging etter hjemkomst.

Søknaden skal inneholde informasjon som er tilstrekkelig for å klarlegge diagnose, aktuelt funksjonsnivå, nåværende medikamentforbruk, tilbud på hjemstedet av fysikalsk behandling eller annen relevant behandling, samt forhold av betydning for pasientens muligheter for å dra nytte av behandlingstilbudet, eller som medfører at pasienten ikke er egnet for denne type behandlingsreise.

Ved behov skal primærlege eller faglig ansvarlig for behandlingsreiseordningen henvise til for- eller etterundersøkelse hos spesialist i hjemfylket. Faglig ansvarlig for behandlingsreiseordningen kan også innkalle pasienter til for- eller etterundersøkelse ved Rikshospitalet når dette er nødvendig.

Denne prosedyren vil sikre kontinuitet i behandlingskjeden da både pasientens primærlege, spesialist i hjemfylke og sentral institusjon involveres. Videre vil en slik fremgangsmåte bidra til å sikre korrekt diagnosesetteng, vurdering av rehabiliteringspotensiale og etterkontroll for vurdering av behandlingseffekt.

9.5.2.3 Prosedyre for vurdering av nye grupper

I kapittel 8.1 har utvalget anbefalt at nye grupper initieres gjennom en prøveordning og har gitt generelle retningslinjer for vurdering av nye grupper. Det anbefales at prøveordningen finansieres særskilt og utenom den ordinære bevilgning til behandlingsreiseordningen. Det skal foreligge en prosjektbeskrivelse som oppfyller vitenskaplige krav til undersøkelse av behandlingstiltakets effekt. Etter innstilling fra tilskuddsforvalter er det anbefalt at tilsynsmyndighet vurderes innstillingen. Departementet skal godkjenne prøveordningen. Tilskuddsforvalter skal innhente ekstern faglig vurdering av dokumentasjon fra prøvegruppens opphold. Utvalget anbefaler at denne vurderingen foretas i henhold til de krav til dokumentasjon som er anbefalt i utredningen. Tilsynsmyndighet vurderer om prøvegruppen skal tas inn i ordningen som nytt program før departementet foretar endelig godkjenning.

9.5.2.4 Krav og prosedyre for vurdering av behandlingssted

Nye behandlingsinstitusjoner kan foreslås av brukerorganisasjonene, eller gjennom henvendelse fra institusjonene selv. Tilskuddsforvalter kan også selv aktivt undersøke markedet. Utvalget anbefaler at tilskuddsforvalter utarbeider objektive kriterier for behandlingsinstitusjon etter de retningslinjer som følger under.

Institusjonen skal tilfredstille norske krav til sikkerhet og kvalitet. Driften bør være organisert som en del av det norske helsevesen. Institusjonen skal ha tilgang på medisinsk personell som leger, fysioterapeuter og sykepleiere, og at utvelgelsen av pasienter skal skje ut fra medisinskfaglig baserte kriterier og gjennom pasientuavhengige prosedyrer. Det må også stilles krav i forhold til økonomisk soliditet og administrativ og juridisk ryddighet. Foruten fagligmedisinske krav og myndighetskrav bør man også vurdere brukerkrav i forhold til service og pasienttilfredshet.

Da kravene vil variere for de ulike pasientgrupper, vil det i tillegg til de generelle krav være aktuelt å stille spesifikke krav ut fra gruppenes spesielle egenskaper. Klimatiske forhold som antall soltimer, gjennomsnittstemperatur og fuktighet må avklares før godkjenning. For de aktuelle pasientgruppene vil også omgivelseshygiene (fare for smittsomme sykdommer) være av betydning.

Videre må bygningsmessige forhold på behandlingsstedet og innkvartering vurderes før endelig godkjenning. Det er spesielt viktig at det tas hensyn til redusert fysisk yteevne. Vurderingen må knyttes til den pasientgruppe tilbudet er ment å omfatte. For pasienter med fysisk funksjonshemming vil dette også omfatte fasiliteter for fysikalsk behandling og opptrening. For pasienter med hudlidelser vil tilgangen til saltvann og bademuligheter ha avgjørende betydning. Pasienter med sykdommer i åndedrettsorganer må sikres mot ugunstige hygieniske faktorer. For pasienter med næringsmiddelallergi (som er vanlig ved atopisk eksem og astma) bør det stilles krav til kjøkken og diett.

Likeldes må språk og kultur, reisetekniske forhold, behandlingsstedets omgivelser, fritidsaktiviteter og kulturelle tilbud være med i den endelige vurderingen.

Tilskuddsforvalter bør i samarbeid faglig ansvarlig for det enkelte program gjør en faglig og økonomisk utredning av de aktuelle institusjoner i henhold til kravsspesifikasjoner som annonsert av tilskuddsforvalter. Brukerorganisasjonene har en sentral plass i dette arbeidet. Ved vurdering av behandlingssted må kriterier som er satt for tildeling av behandlingsreise følges opp. Utvalget vil påpeke at dette spesielt gjelder tilgang for sterkt bevegelseshemmede.

Utvalget vil anbefale at innstilling fra tilskuddsforvalter vurderes av faglig tilsynsmyndighet før endelig beslutning om valg av behandlingsinstitusjon foretas av Sosial- og helsedepartementet.

9.5.2.5 Oppfølging og kontroll

Tilskuddsforvalter skal forestå økonomirapportering til departementet i henhold til regelverket for tilskuddsordninger. Faglig rapportering bør gjøres til tilsynsmyndighet. Utvalget vil anbefale at tilskuddsforvalter utarbeider årlige rapporter over faglig drift til tilsynsmyndighet med kopi til Sosial- og helsedepartementet. Årlige rapporter bør utarbeides som i dag på grunnlag av rapporter fra programmene i ordningen, samt årlig rapportering fra reisebyråets side.

9.5.3 Tilsynsmyndighets ansvar

9.5.3.1 Faglig tilsyn

Behandlingstilbudet er anbefalt å tilfredsstille krav til innhold som er godkjent av norsk medisinskfaglig ekspertise. Det er videre ansatt norsk personell i ordningen. Utvalget anbefaler derfor at Statens helsetilsyn bør ha faglig tilsynsmyndighet, jfr §3 i sykehusloven: For at befolkningen til enhver tid skal kunne få tilfredsstillende medisinsk undersøkelse og behandling innenfor rammen av landets totale helsetjeneste, skal planleggingen og utbyggingen av og den medisinske virksomhet ved helseinstitusjoner etter Kongens nærmere bestemmelse være undergitt Statens helsetilsyns overordnede faglige tilsyn.

Utvalget anbefaler at tilsynsmyndighet evaluerer diagnosegrupper og faglig tilbud hvert femte år på bakgrunn av årlig dokumentasjon som skal utarbeides for hvert program.

Videre anbefaler utvalget at tilsynsmyndighet vurderer tilskuddsforvalters innstilling til prøvegrupper og nye behandlingssteder.

9.5.3.2 Klageadgang

Utvalget mener at pasientene har klageadgang til fylkeslegen/Statens helsetilsyn vedrørende norsk helsepersonell som er ansatt i tilbudet og vedrørende tilbudets innhold. Dette er en ikke lovfestet klagerett som fylkeslegen/Statens helsetilsyn bruker i sitt tilsynsarbeid for å sikre pasientenes rettssikkerhet og heve kvaliteten i helsetjenesten. Fylkeslegen behandler klagen og gir, der det er påkrevet, individuell kritikk til helsepersonell eller kritikk for manglende kvalitetssikring til ansvarlig for driften. Dersom strengere reaksjoner overfor helsepersonell som advarsel eller autorisasjonstap skal vurderes, oversendes saken til Statens helsetilsyn.

Ifølge «Regler for midlertidig ordning med pasientskadeerstatning» § 2 ytes erstatning ved fysisk skade forårsaket av undersøkelse, diagnostikk, behandling, pleie eller informasjonssvikt. I følge §1 har ordningen følgende dekningsområde:

• Offentlige somatiske sykehus og deres poliklinikker, samt pasienter som behandles i ambulanse av sykehusets personale

• Offentlige psykiatriske sykehus/poliklinikker

• Pasienter behandlet av kommunalt ansatte leger, pasienter behandlet ved kommunal legevakt

• Private sykehus og privatpraktiserende leger forutsatt at de omfattes av fylkeskommunale eller kommunale helseplaner og får sine driftsutgifter dekket over statsbudsjettet.

I NOU 1992:6, Erstatning ved pasientskader/Ot prp nr 31 1998-99 Om lov om erstatning ved pasientskader anbefales at ordningen skal utvides til å gjelde hele helsetjenesten. Det vil heller ikke lenger være noe vilkår at en er påført fysisk skade. Avgjørende for rett til erstatning er at det foreligger feil ved eller svikt i helsetjenesten, selv om ingen kan lastes. Dersom klageadgangsordningen utvides til å gjelde hele helsetjenesten i Norge, mener utvalget at det er rimelig at den også skal gjelde behandlingstilbud i utlandet der norsk personell er ansatt og er faglig ansvarlig for tilbudet.

9.5.4 Brukerorganisasjonenes ansvar

I tillegg til brukerorganisasjonens ansvar for aktiv deltakelse i bekjentgjøring av ordningen (jfr 9.3.2), skal brukerorganisasjonene sikre sine medlemmer et faglig godt og riktig dimensjonert tilbud. Brukerorganisasjonene skal medvirke ved utforming, godkjenning og dimensjonering av tilbudet. Organisasjonene bør ha en aktiv rolle ved vurdering av nye tilbud og ved eventuell avslutning av eksisterende tilbud.

Fordelingen av behandlingstilbudet etter søknad skal bygge på medisinske kriterier. I det arbeidet har organisasjonene ingen plass.

9.6 Sammenfatning

Utvalget ser at statlig finansiering av behandlingsreiseordningen ikke i tilstrekkelig grad ivaretar hensynet til effektiv ressursutnyttelse, stimulering av lokal utbygging av tilbudet til de aktuelle grupper og integrering av behandlingsreisetilbudet i det øvrige fylkeskommunale behandlingstilbudet. Imidlertid mener utvalget at fylkeskommunal overtakelse kan innebære en skjevfordeling av behandlingsreisetilbudet som følge av variasjon i fylkeskommunal økonomi og ulikhet i det kommunale/fylkeskommunale behandlingstilbudet for de aktuelle pasientgruppene. Utvalget anbefaler derfor at ordningen fortsetter som en statlig tilskuddsordning og vurderer det hensiktmessig at tilskuddet fortsatt gis over egen post på statsbudsjettet.

Etter utvalgets mening bør egenandelen bortfalle.

Utvalget anbefaler at barn opptil 18 år gis anledning til å ha med ledsager hvis pasienten ønsker dette. Det anbefales videre at Sosial- og helsedepartementet vurderer en ordning med tilskudd til ledsagere for voksne pasienter med særskilt hjelpebehov.

Departementet bør etter utvalgets mening også vurdere en ordning med stønad til dekning av nødvendige utgifter til reise, undersøkelse og behandling ved behov for for- eller etterundersøkelse hos spesialist i forbindelse med behandlingsreise.

Utvalget finner det nødvendig at organiseringen av ordningen klargjøres og at det presiseres hvilke roller og ansvar Sosial- og helsedepartementet, tilskuddsforvalter og tilsynsmyndighet bør ivareta. Departementet skal se til at ordningen følger de krav Økonomiregelverk for staten stiller til utforming, forvaltning og oppfølging av statlige tilskudd. Departementet har beslutningsmyndighet i avgjørelser om tilbudet skal utvides til å omfatte nye grupper og nye behandlingsinstitusjoner.

Utvalget anbefaler at både faglig og administrativt ansvar for tilskuddsordningen tillegges en og samme tilskuddsforvalter og vurderer det som hensiktsmessig at Rikshospitalet fortsetter å ha dette ansvar. I dette ligger både ansvar for daglig drift, uttak av pasienter og oppfølging av behandlingsinstitusjoner og reisebyråvirksomheten, samt vurdering av søknader om nye grupper etter foreslåtte prosedyre, samt nye behandlingsinstitusjoner. Utvalget anbefaler at tilskuddsforvalter utarbeider objektive kriterier for valg av behandlingsinstitusjoner etter nærmere angitte retningslinjer.

Utvalget anbefaler at Statens helsetilsyn har faglig tilsynsmyndighet og at pasientene gis klageadgang til fylkeslegen/Statens helsetilsyn vedrørende norsk helsepersonell som er ansatt i tilbudet og vedrørende tilbudets innhold. Utvalget anbefaler at tilsynsmyndighet evaluerer diagnosegrupper og tilbud hvert femte år. Tilsynsmyndighet bør vurdere innstilling fra tilskuddsforvalter angående nye behandlingsinstitusjoner og nye pasientgrupper. Brukerorganisasjonene skal medvirke i dette arbeidet.