Del 1: Om tall og tradisjonelle teorier for økonomisk vekst

Problematiske tall for økonomisk vekst

Før vi diskuterer hvordan den økonomiske veksten skal forklares, vil jeg understreke at tallene som ligger til grunn for figurene ovenfor i sterk grad kan diskuteres. Det å tallfeste den økonomiske veksten medfører flere store og uavklarte problemstillinger, som etter mitt syn fortjener større forskningsinnsats her i landet. Amerikanske økonomer har forsket mye på hvordan en kan forbedre tallfestingen av den økonomiske veksten, og det er to hovedtemaer som har stått i fokus.

Det første temaet er måling av produksjonen i privat og offentlig tjenesteyting. Når det gjelder privat tjenesteyting, er problemet at tjenester ofte ikke har noe standardisert preg og at det derfor er vanskelig å skille veksten i observerte omsetningstall i hva som er prisvekst og hva som er kvantumsvekst. I offentlig tjenesteyting mangler man i de fleste tilfeller også omsetningstall, og dette gjør problemet enda vanskeligere.

Det andre hovedtemaet for nyere forskning har vært å tallfeste betydningen av helt nye produkter som for eksempel minibanker, diverse internett-tjenester, mobiltelefoner og nye medikamenter. Et tilgrensende forskningsfelt er tallfestingen av kvalitetsforbedringer i tilgjengelige produkter som PC"er, regnemaskiner, biler og medisinske diagnose- og behandlingsmetoder. All forskning om betydningen av nye og forbedrede produkter tyder på at offisiell statistikk undervurderer den økonomiske veksten.

Boskin-kommisjonen har anslått at den økonomiske veksten i USA har vært undervurdert med omlage et prosentpoeng per år som følge av problemene omtalt ovenfor 2 . Dette er et betydelig tall når den årlige veksten i utgangspunktet er tallfestet til mellom to og tre prosent. Flere forskere har påpekt at selv dette anslaget av Boskin-kommisjonen ikke i tilstrekkelig grad har tatt innover seg verdien av nye goder. Et eget appendiks til dette notatet gir en kort introduksjon til litteraturen om nyere forskning om tallfesting av den økonomiske veksten.

I Norge har det som nevnt vært lite systematisk forskning om tallfesting av den økonomiske veksten, selv om det har vært gjort en stor arbeidsinnsats for å forbedre den økonomiske statistikken gjennom revisjonen av Nasjonalregnskapet. Noe forskning har vært gjennomført for å tallfeste produktiviteten i deler av offentlig sektor og privat tjenesteyting. Dette er et utgangspunkt for å komme med nye mål på produksjon og økonomisk vekst på disse feltene, men foreløpig har innsatsen vært beskjeden når det gjelder å koble forskningen til diskusjon og revisjon av offisiell, økonomisk statistikk på den måten vi ser i USA. Det er også iverksatt interessant forskning på den historiske statistikken for tidlige perioder i det 20. århundret. I resten av dette notatet lar jeg manglene i den økonomiske statistikken ligge, og diskusjonen av økonomisk vekst vil stort sett basere seg på tilgjengelig statistikk.

Betydningen av investeringer i realkapital og utdanning

Tradisjonell vekstteori har fokusert på betydningen av investeringer i realkapital, mens nyere analyser også har trukket fram utdanningsinvesteringer. Et karakteristisk trekk ved tradisjonell vekstteori er at produksjonsøkningen ved investeringer i realkapital og utdanning er antatt å avta ettersom henholdsvis kapital per arbeider og utdanningsnivået øker. Dette fører isolert sett til at produksjonsveksten per arbeider etter hvert stopper opp.

Tradisjonell vekstteori erkjenner at det er noe mer enn økt tilgang på arbeidskraft og kapital som bidrar til å øke produksjonen. Denne «merveksten» henger sammen med ny teknologi og bedre organisering, men omtales her bare som produktivitet. Når produktiviteten øker, har dette en direkte positiv virkning på produksjonen per arbeider. I tillegg har det en indirekte effekt, ved at økt produktivitet øker lønnsomheten av ytterligere investeringer, noe som fører til ytterligere økning i produksjonen.

En rekke empiriske studier av økonomisk vekst har vist at produktivitetsveksten er en sentral faktor når en skal forstå den vedvarende veksten i produksjon per arbeider i Norge og andre land i det 20. århundret. I mangel av sammenliknbare data for utdanningsnivået i forskjellige land, har disse analysene oftest vært begrenset til å studere betydningen av investeringer i realkapital, og i disse begrensede analysene er det klart at det har vært en betydelig vekst som i liten grad kan forklares med økt tilgang på arbeidskraft og kapital.

Kilde: Statistisk sentralbyrå (1965).

Statistisk sentralbyrå presenterte i 1965 en interessant studie, «Norges økonomi etter krigen», som illustrerer dette poenget. Figur 7.3 er gjengitt fra denne studien, og den viser at selv om Norge hadde den høyeste investeringsraten blant de 22 landene i perioden 1949–59, var veksten i BNP langt fra enestående, men tvert imot på linje med land som Sverige, Danmark, Belgia og USA som alle hadde en langt lavere investeringsrate.

Denne og mange lignende studier konkluderte med at veksten i BNP per innbygger i liten grad kan forklares med økt tilgang på arbeidskraft og realkapital. Veksten i BNP per innbygger må først og fremst tilskrives vekst i produktiviteten. Dette medfører at når landene vokser i ulik takt, må dette i hovedsak «forklares» med forskjeller i produktivitetsvekst. Dette var ingen komfortabel konklusjon, ettersom produktivitet var noe det økonomiske rammeverket i liten grad kunne forklare.

Denne negative konklusjonen ble utfordret i en studie av Mankiw, Romer og Weil (1993). De utnyttet nye data for utdanningsforskjeller mellom land, og analyserte i hvilken grad forskjeller i BNP per innbygger i 1985 kunne forklares med forskjeller i landenes realkapital og utdanningsnivå. Konklusjonen fra deres studie er at disse forskjellene i realkapital og utdanning forklarer nesten 80 prosent av variasjonen i BNP per innbygger i de 98 landene som studien omfatter.

På dette grunnlaget hevder Mankiw (1995) at det ikke er noe mangelfullt med økonomenes tradisjonelle rammeverk for å forstå de observerte forskjellene i økonomisk utvikling mellom land. Ifølge Mankiw er mye av kritikken av tradisjonell vekstteori lite treffende. Forskningen på alternative rammeverk, ikke minst såkalt «endogen vekstteori» som jeg diskuterer nedenfor, kaster lite lys over kildene til økonomisk vekst, etter hans syn.

Dette synet ble støttet av en studie av Young (1995), som konkluderer med at de økonomiske «miraklene» i Taiwan, Singapore og Hongkong slett ikke er noen mirakler, men høyest forståelige fenomener når en trekker inn den formidable investeringstakten disse landene har hatt i utdanning og realkapital.

Studien til Mankiw, Romer og Weil har imidlertid en alvorlig begrensing. Selv om realkapital og utdanning i stor grad synes å forklare forskjeller i BNP per innbygger, er denne konklusjonen basert på samvariasjon som ikke nødvendigvis gir noen forklaring på årsakssammenhengene. Spesielt er det uklart hva som er den kausale sammenhengen mellom utdanningsnivå og BNP per innbygger. Spørsmålet er hvorvidt rike land er rike fordi de har et høyt utdanningsnivå, eller om de har et høyt utdanningsnivå fordi de har råd til det 3 . Svaret er sannsynligvis ikke noe enten eller, men det er likevel ønskelig å få klarlagt i hvilken grad utdanning skaper økonomisk vekst.

En måte å prøve å få grep om årsakssammenhengen mellom økonomisk vekst og utdanning, er å studere denne sammenhengen ved å analysere vekstforskjeller framfor nivåforskjeller. Spørsmålet i vekststudier er i hvilken grad de land som investerer mest i utdanning, vokser raskere enn de land som investerer mindre, når en samtidig kontrollerer for andre forskjeller, spesielt investeringer i realkapital. Slike analyser antyder at det er liten eller ingen sammenheng mellom utdanningsinvesteringer og økonomisk vekst. Krueger og Lindahl (1999) viser at dette negative resultatet delvis skyldes støy og unøyaktigheter i tilgjengelige data for forskjeller i utdanningsinvesteringer mellom landene. Når de renser ut støyen i dataene, finner de en statistisk signifikant sammenheng, men den kvantitative effekten av utdanningsinvesteringer er beskjeden, også ifølge Krueger og Lindahls resultater.

Studier av norsk økonomi finner også et beskjedent vekstbidrag fra utdanning. Anslag basert på data for alle industrinæringene i Norge viser at mindre enn 10 prosent av veksten i produksjon per arbeider i industrien kan forklares med økningen i arbeidsstyrkens utdanningsnivå 4 . Det beskjedne vekstbidraget fra utdanning er litt overraskende i lys av de store utdanningsinvesteringene som har funnet sted i Norge fra 1960-tallet og fram til i dag. I 1960 var utdanningsnivået i Norge blant de laveste i OECD-området, mens Norge i dag ligger i nærheten av utdanningstoppen.

Anslagene på vekstbidraget fra utdanning for norsk økonomi baserer seg på en forutsetning om at lønnsforskjellene mellom ulike utdanningsgrupper avspeiler forskjeller i produktivitet. Vekstbidraget fra utdanningsinvesteringene blir beskjedent ettersom lønnsforskjellene mellom arbeidere med ulik utdanningslengde er forholdsvis små i Norge.

Antakelsen om at lønnsforskjeller mellom ulike utdanningsgrupper svarer til forskjeller i produktivitet kan selvfølgelig betviles, spesielt i lys av Norges sentraliserte system for lønnsforhandlinger.

Hægeland og Klette (1999) analyserer denne antakelsen og finner et overraskende sterkt samsvar mellom lønns- og produktivitetsforskjeller mellom forskjellige utdanningsgrupper i en omfattende analyse av industribedrifter i ulike norske næringer.

Resultatet fra Norge om at snaut 10 prosent av veksten i produksjon per arbeider kan tilskrives høyere utdanning, ligger vesentlig lavere enn anslagene for USA og Canada, litt lavere enn Frankrike og Japan, og omtrent på linje med Storbritannia og Tyskland 5 .

I Norge, som i de fleste andre land, har størstedelen av arbeidstakerne med høyere utdanning blitt sysselsatt i tjenesteyting og i offentlig sektor. Dette kan tilsløre sammenhengen mellom utdanning og økonomisk vekst, ettersom tallfestingen av produksjonsutviklingen i disse sektorene er beheftet med så stor usikkerhet.

Del 2: Nyere teorier om økonomisk vekst

Hva skaper produktivitetsvekst?

På tross av ny og interessant empirisk forskning om sammenhengen mellom økonomisk vekst og investeringer i realkapital og utdanning i løpet av det siste tiåret, må vi konstatere at slike investeringer forklarer kun en begrenset del, anslagsvis om lag halvparten, av den økonomiske veksten i vestlige land. Produktivitetsveksten, definert som den delen av veksten i produksjon per arbeider som ikke kan forklares med investeringer i realkapital og utdanning, har derfor en helt sentral rolle.

Produktivitetsvekstens rolle er enda viktigere for den økonomiske veksten enn man kan få inntrykk av fra økonomiske vekstregnskap 6 , fordi høyere produktivitet stimulerer til høyere investeringer som diskutert ovenfor. Dessuten er anslagene på den restbestemte produktivitetsveksten for lave, ettersom produksjonsveksten er undervurdert som følge av de tidligere omtalte problemene knyttet til prisindekser for nye og forbedrede produkter, og vanskelighetene med produksjonsmåling i tjenesteytende næringer.

Ny teknologi og nye organisasjonsformer er som ventet viktige kilder til produktivitetsvekst, og ny kunnskap og nye ideer derfor er viktige brikker i den økonomiske vekstprosessen. Selv om betydningen av nye ideer for økonomisk vekst har vært velkjent i mange tiår, er det første i det siste tiåret at de økonomiske drivkreftene for investeringer i ideutvikling, forskning og innovasjon har blitt trukket inn i rammeverket for analyser av økonomisk vekst på en tilfredsstillende måte.

Produksjon og utvikling av nye ideer skiller seg fra annen produksjon

Problemene med å analysere samspillet mellom forskning, innovasjon og økonomisk vekst henger sammen med at ny kunnskap og nye ideer har flere viktige og særegne trekk som skiller disse faktorene fra andre produksjonsfaktorer som energi, råvarer, kapital og arbeidskraft. Det er spesielt fire særtrekk som har stått i fokus for forskningen om ideutvikling og økonomisk vekst.

Et viktig særtrekk ved en ny ide er at den kan utnyttes mange ganger uten at dette medfører store ekstra kostnader. Utvikling og produksjon av programvare illustrerer dette. Når den første kopien av en versjon av operativsystemet Windows er produsert, er merkostnadene med å produsere flere kopier neglisjerbare. Ettersom kostnadene for disse sterkt ide- og kunnskapsbaserte produktene i liten grad varierer med produksjonsmengden, svarer salgsinntektene, fratrukket markedsførings- og distribusjonskostnader, til fortjenesten. Lett tilgang på et stort marked er derfor avgjørende for å få dekket utviklingskostnadene for ideen eller produktet. Dette er bakgrunnen for at det store hjemmemarkedet er blitt trukket fram som forklaringen på hvorfor USA har hatt en ledende rolle i den teknologiske utviklingen i det 20. århundret 7 .

Et annet, beslektet trekk ved nye ideer er at en ny ide ofte kan utnyttes av konkurrentene til den nyskapende bedriften. Dette er for eksempel hovedargumentet til The Economist, om hvorfor det er sannsynlig at de skyhøye aksjeprisene på mange Internett-selskaper er børsbobler, som neppe kan forsvares med voldsomme framtidige fortjenester. Deres argument er at de fleste nye, lønnsomme forretningsideene etter kort tid vil bli kopiert av konkurrentene, noe som vil presse priser og fortjeneste nedover.

De åpne løsningene på Internett gjør slik kopiering langt enklere enn tilfellet har vært ved produksjon av programvare fram til i dag. Dette er sannsynligvis bakgrunnen for at Microsoft først var så motvillig til å begi seg inn på Internett, og dernest hvorfor Microsoft har kjørt et meget aggressivt løp for å overta kontrollen over Internett-standardene. Det siste lyktes ikke, og har som kjent ført til en meget skarp reaksjon fra konkurransemyndighetene i USA.

En nyskapende bedrift risikerer å miste sine forretningsideer ved at nøkkelpersonell slutter og starter for seg selv eller kjøpes opp av en konkurrerende bedrift. For eksempel er mye av Silicon Valley bygget opp ved at medarbeidere i Hewlett-Packard og andre bedrifter i området, tar med seg nye ideer og starter opp egne bedrifter.

At nyskaping og nye ideer ofte kan og vil bli utnyttet av konkurrenter til den nyskapende bedriften, reduserer bedriftenes forventede fortjeneste av slik virksomhet, og derved bedriftens investeringslyst. På den annen side kan slik idespredning øke den samfunnsøkonomiske verdien av ideutvikling, dersom ideene kommer kundene eller andre bedrifter til gode i større grad.

Et tredje trekk ved nye ideer er at de ofte er komplementære. Ideen for løsningen av et problem kan skape grunnlaget for å løse liknende problemer. Alternativt kan en ny ide eller et nytt produkt øke lønnsomheten av å løse et problem knyttet til beslektede og komplementære produkter. Sammenkoblingen av utviklingen av mobiltelefoner og nye internett-tjenester illustrerer et slikt samspill mellom komplementære produkter. Det er selvfølgelig ingen tilfeldighet at Microsoft og Ericsson nylig inngikk en samarbeidsavtale om produktutvikling.

Et siste særtrekk ved ideer er at ideutvikling er kumulativ. Kumulativ ideutvikling gjennomsyrer den teknologiske utviklingen. Dagens løsninger er utgangspunktet for morgendagens nyvinninger. Utviklingen fra den første transistoren som kom i 1947 og fram til dagens nye mikroprosessorer, er et av mange eksempler på en slik trinnvis, kumulativ utviklingsprosess.

På grunn av ideutviklingens kumulative og komplementære natur, er ide- og kunnskapsutvikling nært knyttet til vekstprosesser og produktivitetsvekst, og ikke bare enkeltstående produktivitetsendringer. Dersom for eksempel rammevilkårene for innovasjon og ideutvikling forbedres, øker dette investeringene i ideutvikling som derved framskynder introduksjonstakten for nye ideer. Dette gir i seg selv en vekstøkning, og i den grad nye ideer skaper grunnlag for ytterligere ideutvikling gjennom komplementariteter, virker dette selvforsterkende på vekstprosessen.

Særtrekkene ved ideutvikling kan være et grunnlag for forståelsen av de store forskjellene i økonomisk utvikling mellom bedrifter så vel som mellom land. Mange har blitt slått av den store heterogeniteten mellom bedrifter som opererer innenfor en og samme næring. Tilsvarende er det mange som har undret seg over hvorfor fattige land ikke tar igjen de rikere landene. I den grad ideutvikling er grunnlaget for økonomisk vekst for bedrifter, næringer eller land, er de store forskjellene i økonomisk utvikling ikke så overraskende. De komplementære og kumulative kreftene, koblet sammen med usikkerheten i ideutvikling og innovasjon, fører til ulike utviklingsforløp over tid selv for enheter som i utgangspunktet er ganske like.

De komplementære og kumulative kreftene ved ideutvikling kan føre til at morgendagens valgmuligheter kan være sterkt begrenset av dagens ståsted. Dette er noe av essensen i frykten for at norsk økonomi kan oppleve en såkalt «hollandsk syke» når petroleumsinntektene gradvis blir redusert. Norsk næringsliv kan mangle den nødvendige kompetanse innen kunnskapsbasert næringsvirksomhet som skal erstatte disse valutainntektene, og den kompetansen kan det være tidkrevende og vanskelig å bygge opp. Dette temaet kommer jeg tilbake til i del 3.

Ideutvikling krever samspill mellom offentlig og privat innsats

Særtrekkene ved ideutvikling har konsekvenser for den økonomiske politikken. En bedrift verdsetter ikke nytten andre bedrifter har av nyskapningen, men vil tvert imot betrakte slike nyttegevinster til konkurrerende bedrifter som uheldige. Utfra en samfunnsøkonomisk synsvinkel øker imidlertid en slik idespredning verdien av ideen. Dersom konkurrenter, andre bedrifter eller kunder nyter godt av nyvinningen, vil bedriftenes fortjeneste av et nytt produkt eller en ny ide være lavere enn den samfunnsøkonomiske avkastningen. At ideer ofte har en høyere samfunnsøkonomisk verdi enn den bedriftsøkonomiske verdien, er begrunnelsen for at forskningsinvesteringer er sterkt subsidiert i alle OECD-land.

Spesielt grunnforskning og forskning rettet mot brede anvendelsesfelt, er kjennetegnet ved at den samfunnsøkonomiske avkastning av slike investeringer kan være høy, mens avkastningen av slike investeringer er lav for en enkeltstående bedrift. Tilsvarende vil langsiktig kunnskapsutvikling og investeringer i forskning som har sterke kumulative trekk kunne ha en høyere samfunnsøkonomisk verdi enn den bedriftsøkonomiske verdien, ettersom dagens investeringer i slik forskning danner grunnlaget for framtidig ideutvikling. I den grad dagens bedrifter er erstattet av nye bedrifter i morgendagens marked, har investeringene en samfunnsøkonomisk verdi som dagens bedrifter ikke verdsetter.

Det bør påpekes at det er forhold som trekker i motsatt retning, og som tilsier at den samfunnsøkonomiske verdien av en ny ide kan være lavere enn den bedriftsøkonomiske.

Et nytt produkt kan medføre at gamle løsninger blir verdiløse, slik at produsenten av det gamle produktet lider et tap. Dersom det gamle og det nye produktet produseres av forskjellige bedrifter, kan nyvinningen ha høy verdi for den nyskapende bedriften, mens den samlede, samfunnsøkonomiske verdien kan være beskjeden og ikke forsvare utviklingskostnadene for det nye produktet. Vi kan med andre ord ikke utelukke at bedriftene investerer for mye i utvikling av nye ideer og produkter, men det synes å være liten empirisk støtte for dette synet. Tvert imot er det mye empirisk forskning som tyder på at den samfunnsøkonomiske verdien av nye ideer og produkter er høyere enn fortjenesten til den nyskapende bedriften.

Ny vekstteori gir en mer helhetlig forståelse

Nyere forskning om økonomisk vekst har inkorporert de fire særtrekkene ved ideutvikling og innovasjon listet opp ovenfor i mer helhetlige analyser av teknologisk utvikling og økonomisk vekst. Spesielt har arbeidene til Aghion og Howitt (1998) representert et gjennombrudd på dette feltet. I deres analyseramme er den mer eller mindre jevne veksten på makronivå kjennetegnet ved en langt mer turbulent utvikling på bedriftsnivå. De etablerte bedriftene blir stadig erstattet av nye bedrifter som introduserer nye og forbedrede produkter. Produktforbedringene bygger hele tiden på hverandre slik at veksten er en følge av kumulative innovasjoner, som beskrevet over.

Et av de viktigste trekkene ved rammeverket til Aghion og Howitt er ideen om at investeringer i produktutvikling styres av lønnsomhetsbetraktninger 8 . En bedrift som har utviklet en ny ide får en ekstraordinær fortjeneste som følge av sitt fortrinn knyttet til ideen. Det er utsiktene til den ekstraordinære fortjenesten som motiverer bedriftene til å investere i forskning og produktutvikling, og omfanget av investeringer i forskning og produktutvikling bestemmes av forventet fortjeneste. Det er en rekke forhold som påvirker denne fortjenesten, ikke minst markedsstørrelse, skatteregler, patentrettigheter og andre juridiske reguleringer som skal sikre eiendomsrettighetene til nye ideer.

Betydningen av markedsstørrelse for lønnsomheten av et nytt produkt har blitt påpekt ovenfor. Forskjeller i markedsstørrelse er trukket fram som forklaring på hvorfor investeringer i forskning og produktutvikling varierer i den grad som de gjør mellom OECD-landene 9 . Det lille hjemmemarkedet er, ifølge disse analysene, en av forklaringene på hvorfor Norge har lave FoU-investeringer som andel av BNP i forhold til andre OECD-land.

Lønnsdannelsen har også betydning for lønnsomheten av FoU-investeringer og derved næringsutviklingen og den økonomiske veksttakten. Dersom lønnsdannelsen er desentralisert og basert på lønnsomheten i den enkelte bedrift, får lønnsomme bedrifter høyere lønnskostnader. Dette betyr at en desentralisert lønnsdannelse vil redusere investorenes avkastning på bedriftenes forskningsvirksomhet og produktutvikling, noe som vil dempe investeringslysten i innovasjonsvirksomhet. En sentralisert lønnsdannelse fører derimot ikke til høyere lønnskostnader i lønnsomme bedrifter, og dermed blir ikke investeringslysten dempet slik som ved lokale lønnsforhandlinger 10 .

På den andre siden kan individuelle lønnsavtaler og lokale lønnstillegg være en viktig motivasjon for at medarbeiderne skal bidra til produktutvikling og nyskaping. Når slik medvirkning er viktig for innovasjonstakten, kan lokale tillegg virke stimulerende på produktutvikling og innovasjon. For eksempel har IT-bedriftenes interesseorganisasjoner presset på for at opsjonsbeskatningen må endres her i landet. Opsjoner kan være et gunstig avlønningssystem for ansatte i nyskapende bedrifter av flere grunner. For det første kan dette knytte arbeiderne til bedriften, slik at de ikke stikker av med gode ideer, som diskutert ovenfor. Dernest kan opsjoner være et gunstig avlønningssystem for bedrifter som har liten inntjening i en oppstartingsperiode.

Del 3: Noen aktuelle spørsmål om økonomisk vekst

Del 1 og 2 har diskutert ulike teorier og empiriske funn om hva som skaper økonomisk vekst. I denne delen av notatet vil jeg på dette grunnlaget diskutere utsiktene for økonomisk vekst i Norge i de neste tiårene. Temaene som blir diskutert nedenfor, er (i) betydningen av den såkalte «nye, digitale økonomien», (ii) verdien av økte investeringer i utdanning og (iii) mulige omstillingsproblemer når petroleumsinntektene faller fram mot 2020. Det er åpenbart at disse omfattende temaene nedenfor kun blir diskutert i grove trekk.

En ny, digital økonomi 11 ?

Mange har pekt på at vi muligens er inne i et viktig tidsskille i forhold til økonomisk utvikling og ny teknologi, gjennom innføringen av ny informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT, heretter betegnet som informasjonsteknologi). Påstander om en omfattende digital revolusjon underbygges med at informasjonsteknologi er en gjennomgripende teknologi som øker produktiviteten i en rekke sektorer i økonomien, fra foring i oppdrettsnæringen, via automatisering i industrien til drastiske endringer i bank og forsikring. Offentlig tjenesteyting påvirkes også av disse endringene, ikke minst de delene av offentlige sektor som står midt opp i endringenes sentrum; telekommunikasjon og fjernsynsproduksjon. Disse aktivitetene er som kjent i ferd med å bli privatisert i mange land. Statistisk sentralbyrå har nylig lagt fram beregninger som viser at IKT-sektoren i dag har en like stor omsetning som olje- og gassektoren i norsk økonomi.

Entusiasmen omkring den digitale revolusjonen er betraktet med skepsis av mange økonomer. Skeptikerne peker på at det er lite i den økonomiske statistikken og produktivitetstallene som tyder på at vi er inne i en gjennomgripende teknologisk revolusjon i de vestlige land. Mens påstandene om en IT-revolusjon har sirkulert i de siste 20 årene eller mer, er det slående at produktivitetsveksten i den samme perioden synes å ha stagnert i forhold til veksten i den tidligere etterkrigstiden. Diewert og Fox (1999) har studert produktivitetsutviklingen i 18 OECD-land i perioden 1961 til 1992, og de påviser et markert fall i produktiviteten i disse landene etter 1973. Den gjennomsnittlige veksten i arbeidsproduktiviteten falt fra 4,4 prosent per år i perioden 1961–73 til 1,8 prosent i årene 1974–92. I årene etter 1992 har bildet i de fleste OECD-landene endret seg lite. Den svake produktivitetsutviklingen stemmer tilsynelatende dårlig med påstandene om en digital revolusjon som øker produktiviteten i store deler av økonomien 12 .

Kilde: OECD (1999). Lønnsforskjellene er målt som forholdet mellom lønnsnivået på høyeste og laveste desil i lønnsfordelingen.

Den høye produktivitetsveksten i USA etter 1995 er et interessant unntak fra det generelle bildet. Spesielt de siste to-tre årene viser den økonomiske statistikken en sterk produktivitetsvekst i USA, og dette er i meget sterk grad basert på at man har tatt i bruk bedre metoder for å tallfeste produksjonsveksten i industrisektoren som produserer datamaskiner 13 . I Appendikset gir jeg henvisninger til litteratur om de nye metodene.

Mens det har vært vanskelig å se klare trekk til noen digital revolusjon utfra makrotallene for økonomisk vekst, synes virkningene av ny teknologi å være mer synlig på arbeidsmarkedet i flere OECD-land. Figur 7.4 og 7.5 viser økende lønnsforskjeller mellom høyt- og lavtlønnede fra 1980 i flere land, spesielt i England og USA. Studier fra USA og England har vist at denne utviklingen i sterk grad kan forklares med at avkastningen på formell utdanning og annen kompetanse har økt. Det er en utbredt oppfatning at denne økningen i avkastningen på utdanning og kompetanse skyldes en teknologisk utvikling som har økt den relative etterspørselen etter arbeidskraft med lengere utdanning og høy kompetanse.

Som det framgår av figuren, er ikke utviklingen med økte lønnsforskjeller mellom høyt- og lavtlønnede like framtredende i alle europeiske land. Blant de land som ikke har hatt noen vesentlig økning i lønnsforskjellene blir det pekt på at arbeidsledigheten har vært høy i lang tid. Den samme teknologiske utvikling har funnet sted i disse landene, men resultatet har kommet i form av høy arbeidsledighet og ikke økte lønnsforskjeller, blir det hevdet 14 .

I dette perspektivet er det interessant å legge merke til at lønnsforskjellene ikke har økt i Norge gjennom de siste 20 årene. Samtidig har arbeidsledigheten vært lav. Dette har skapt en viss nysgjerrighet om norsk økonomi blant internasjonale forskere 15 .

Etter krisen i svensk økonomi rundt 1990, ville mange økonomer innenfor og utenfor Skandinavia avskrive «Den skandinaviske samfunnsmodellen». Ifølge disse økonomene er det for små lønnsforskjeller og for generøse velferdsordninger i Den skandinaviske samfunnsmodellen til at denne modellen kan forenes med «de økonomiske lovmessigheter» som de hevder gjelder i en markedsøkonomi. Sammenbruddet i de sentraliserte lønnsforhandlingene i Sverige på midten av 1980-tallet blir trukket fram som en viktig illustrasjon 16 . Nå har svensk økonomi tatt seg kraftig opp igjen de siste årene, men dette synes ikke å ha interessert kritikerne like sterkt. I Norge har det i hele perioden vært en ganske jevn utvikling med små lønnsforskjeller og uten tegn til stigende arbeidsledighet, og Norge er derved en illustrasjon på at Den skandinaviske samfunnsmodellen ser ut til å være levedyktig selv på lang sikt.

Kilde: OECD (1999). Lønnsforskjellene er målt som forholdet mellom lønnsnivået på høyeste og laveste desil i lønnsfordelingen.

Utviklingen på arbeidsmarkedet i USA og England gir et visst grunnlag for å påstå at det er i ferd med å skje en betydelig endring av økonomien gjennom innføringen av ny informasjonsteknologi. Et annet trekk som peker i samme retning er utviklingen på aksjebørsen i USA og andre OECD-land. Figur 7.6 viser aksjeverdien på et stort antall amerikanske, børsnoterte selskaper i forhold til verdien av selskapenes realkapital i perioden 1982 til 1995. Den sterkt oppadgående trenden har fortsatt også etter 1995.

Den oppadgående trenden viser at det i økende grad er noe annet enn realkapital som danner grunnlaget for verdien av amerikanske bedrifter. Med henvisning til selskaper som Microsoft, Netscape og Amazon er det mange som tolker denne oppadgående trenden som et uttrykk for den økende betydningen av ideer og kunnskapskapital, spesielt knyttet til informasjonsteknologi. Dersom en tolker figuren i dette perspektivet, synes tallene å antyde at verdien på idekapitalen i amerikanske bedrifter var dobbelt så stor som verdien av realkapitalen i 1995, og dette forholdstallet er i dag enda høyere.

En alternativ tolkning av denne veksten i børsverdiene i forhold til verdien på realkapitalen, er at den representerer en voldsom børsboble, som når som helst kan sende USA og verdensøkonomien inn i en alvorlig krise. Denne tolkningen understøttes av at lønnsomhetstallene ikke synes å utvikle seg i takt med aksjekursene.

Kilde: J. Cummins og S. Bond. Upubliserte tall.

For å oppsummere, er det indikasjoner på at ny informasjonsteknologi har en innvirkning på økonomien som er synlig også i et makroøkonomisk perspektiv. At informasjonsteknologi er en teknologi som er synlig på makronivå henger sammen med teknologiens brede anvendelsesområde, og flere økonomer har i dette perspektivet trukket parallellen til innføringen av andre bredt anvendbare teknologier slik som dampmaskinen, dynamoen og elektrisiteten. Et trekk som kjennetegner disse «teknologiske revolusjonene» var at de utspant seg i et samspill med store organisatoriske endringer i arbeidslivet. Det er velkjent at et slik samspill mellom innføringen av ny teknologi og organisatoriske endringer er kostnadskrevende og tar tid, og dette har blitt brukt som noe av forklaringen på at vi foreløpig ser få produktivitetsgevinster.

Utnyttelsen av en bredt anvendbar teknologi som informasjonsteknologi, medfører et samspill mellom en rekke komplementære innovasjoner som både er av teknologisk og organisatorisk art. Anvendelsene av internett vokser ettersom programvaren blir utviklet og, ikke minst, ettersom bedriftene får omorganisert seg til å utnytte de nye mulighetene. En slik trinnvis utvikling av komplementære endringer kan hemmes dersom beslutningene på hvert trinn i prosessen fattes av ukoordinerte bedrifter og beslutningstakere, som understreket i analysene til Aghion og Howitt omtalt ovenfor.

Dette er en prinsipiell begrunnelse for at offentlige myndigheter bør bidra til å koordinere omstillingsprosessen for å utnytte informasjonsteknologiens muligheter i næringslivet, gjennom utdanningssystemet og ved å støtte forskning og kunnskapsutvikling på dette området. Den nye forskningsmeldingen, St.meld. nr. 39 (1998-99), peker ut informasjonsteknologi som et av satsingsområdene for offentlig finansiert forskning i årene som kommer.

En slik tiltakslyst må imidlertid vurderes i lys av erfaringene fra tidligere tiltak i liknende situasjoner. På slutten av 1980-tallet brukte norske myndigheter flere milliarder kroner for å øke utbredelsen av ny informasjonsteknologi i norsk næringsliv. Utgangspunktet var at en skulle hjelpe fram anvendelser av informasjonsteknologi i hele næringslivet og i offentlig sektor. Etterhvert som planene ble konkretisert ble imidlertid fokus i økende grad snevret inn mot produksjon av IT-relaterte industriprodukter. Denne innsnevringen ble underbygget med høye, «konkrete» anslag om forventet vekst i IT-basert produksjon, sysselsetting og eksport.

Resultatet ble noe helt annet. En omfattende evaluering av disse tiltakene viser at de støttede bedriftene og næringene, som i hovedsak lå i industrien, på ingen måte levde opp til forventningene 17 . Utviklingen i de støttede bedriftene og næringene har delvis ligget i underkant av utviklingen i resten av industrien også når vi ser på utviklingen i et langsiktig perspektiv.

I korthet var problemet at den konkrete implementeringen av tiltakene medførte en lang rekke organisatoriske og institusjonelle problemer som den prinsipielle begrunnelsen for offentlig koordinering ikke hadde tatt hensyn til. Koordinering av de offentlige tiltakene strandet på samarbeidsproblemer mellom de involverte departementene og de øvrige offentlige institusjonene, inklusive NAVF, NTNF og de institusjonene som i dag er knyttet sammen i SND 18 . Forsøket på å koordinere IT-opprustningen av næringslivet strandet på styringsproblemer i offentlige etater. Ikke minst viste det seg vanskelig å få fram nysatsing gjennom det offentlige støtteapparatet. Mye av støtten endte opp hos «gamle hester» med veletablerte kontakter i dette støtteapparatet.

Økte kompetansekrav og investeringer i utdanning

Den teknologiske utviklingen har økt behovet for mer utdannet arbeidskraft. Når dette ikke har ført til økte lønnsforskjeller i Norge, er det gode grunner til å tro at dette henger sammen med de høye utdanningsinvesteringene. En egalitær og god allmennutdanning sammen med en stor produksjon av arbeidskraft med høyere utdanning er antakelig en sentral forutsetning for den egalitære lønnsfordelingen vi har i Norge.

Kilde: Hægeland, Klette og Salvanes (1999). Estimatene er basert på data fra 1990.

De små lønnsforskjellene kan imidlertid sees i et annet perspektiv, nemlig at utdanningsinvesteringer synes å kaste lite av seg, i hvert fall for den enkelte arbeidstaker. Figur 7.7 viser lønnspremiene (før skatt) for ulike utdanningslengder sammen med en linje som viser hvordan disse premiene skulle vært for å forsvare en realavkastning på 7 prosent 19 . Tallene i øverste venstre del av figur 7.7 gjelder for økonomien som helhet. Lønnspremiene på de ulike utdanningsnivåene angir et representativt gjennomsnitt for alle utdanningsretninger, og det er selvfølgelig store forskjeller i lønnspremiene mellom ulike utdanningsretninger på hvert utdanningsnivå.

De tre andre grafene i figur 7.7 viser overraskende små forskjeller i lønnspremier mellom industri, privat tjenesteyting og offentlig sektor, selv om nivået på lønningene i offentlig sektor i gjennomsnitt er lavere enn i de to andre sektorene. Figur 7.7 viser at avkastningen på høyere utdanning er beskjeden. Det er derfor ikke så opplagt hvorfor det er så om å gjøre å øke investeringene i høyere utdanning.

Før en trekker for bombastiske konklusjoner på dette punktet, er det imidlertid flere spørsmål som bør vurderes nærmere 20 . Hvorfor er avkastningen på utdanning så lav i Norge i forhold til USA, hvor befolkningens utdanningsnivå ikke er så ulikt det vi har i Norge? Hva med kvaliteten på høyere utdanning i Norge? Selv om investeringene i utdanning i Norge sett under ett er høye, gjelder ikke dette innen høyere utdanning, f.eks. på universitetsnivå. Det høye investeringsnivået drives opp av små klassestørrelser på grunnskolenivå, spesielt i distrikts-Norge. I motsatt retning trekker meget lave lærerlønninger og lave investeringer per student i høyere utdanning. OECD (1997) påpekte f.eks. at lærerlønningene i Norge, i forhold til BNP per innbygger, ligger på bunnivå i OECD sammen med Portugal.

OECD (1997) og andre har stilt spørsmål om sammensetningen av de uteksaminerte studentenes kompetanse er i tråd med «de økonomiske utfordringene»? Bekymringen er at det utdannes for mange sosionomer og humanister og for få realister og ingeniører 21 . Det er imidlertid interessant å merke seg at lønningene i Norge i liten grad synes å avspeile noen knapphet på kandidater med hovedfag eller forskerutdanning innenfor realfag og andre vitenskapelige disipliner. Tvert imot synes lønningene å peke i retning av stor knapphet på skatteadvokater og aksjemeglere.

Etter oljealderen?

I følge en analyse basert på SSBs makromodeller ville BNP per capita i Norge i dag vært 30 prosent(!) lavere uten olje- og gassvirksomheten (Cappelen og Eika, 2000). Dette resultatet betyr imidlertid ikke at vi behøver å forvente en drastisk økonomiske nedtur når norsk økonomi gradvis vil måtte omstille seg til en reduksjon i olje- og gassvirksomheten. Norge har i sterk grad klart å skille inntektsopptjeningen fra bruken av oljeinntektene. En stor del av petroleumsinntektene er spart i form av utenlandske verdipapirer og investert i utdanningssektoren.

Likevel vil nedtrappingen av petroleumsvirksomheten kunne skape omstillingsproblemer for norsk økonomi. Deler av økonomien har allerede begynt å merke konsekvensene av det reduserte investeringsnivået på kontinentalsokkelen, men fallet i investeringene er et relativt beskjedent omstillingsproblem, i hvert fall målt i antall arbeidsplasser. Den virkelige utfordringen kommer når eksportinntektene fra petroleumssektoren faller. Anslagene viser at eksportinntektene fra petroleumssektoren som andel av BNP er forventet å bli halvert i forhold til dagens nivå litt før 2020, selv om usikkerheten er stor. Renteinntektene fra oljefondet fører til at Norge stadig nyter godt av olje og gassvirksomheten langt inn i det 21. århundret, men det er klart at norsk økonomi gradvis får et økende behov for produksjon og sysselsetting i konkurranseutsatt sektor. I hvilket tempo og omfang denne omstillingen kommer, er som nevnt usikkert, men mange har reist spørsmålet om norsk økonomi har den omstillingsevnen som skal til for å unngå høy arbeidsledighet og andre omstillingskostnader.

Det kan i denne sammenhengen være interessant å merke seg at nyere økonomisk forskning viser at det foregår en langt større omstilling i norsk næringsliv hvert år enn det man kan få inntrykk av ved å studere makrotallene for økonomisk vekst, sysselsetting og arbeidsledighet 22 . Innenfor hver eneste næring foregår det årlig en betydelig omstilling fra bedrifter som sliter i motgang og over til ekspanderende bedrifter. Selv innen næringer i klar tilbakegang skapes det hvert år en rekke nye arbeidsplasser i bedrifter som gjør det bra på tross av den generelle tilbakegangen i næringen de tilhører.

For å ta industrien som eksempel, så etableres det hvert år nye arbeidsplasser som utgjør i underkant av 10 prosent av alle arbeidsplassene i industrien. Denne andelen er på høyde med nivået i andre OECD-land og ikke så mye lavere enn i en «dynamisk» økonomi som USA. Motstykket til disse høye jobbskapingsratene er tilsvarende høye jobbdestruksjonsrater, slik at nettotallene viser en ganske jevn, svak tilbakegang for sysselsettingen i industrien. Tilsvarende tall foreligger også for tjenesteytende næringer, og tallene viser at både jobbskapingsratene og jobbdestruksjonsratene er noe høyere der.

Analysene viser at omfanget av bedriftsetableringer i Norge er på høyde med andre OECD land, og at det i Norge som i andre land er en høy dødelighet blant de nyetablerte bedriftene 23 .

Norsk økonomi ser altså ut til å ha en langt større omstillingsevne når en studerer utviklingen på bedriftsnivå i forhold til hva en får inntrykk av ved å se på utviklingen i aggregerte næringer eller den makroøkonomiske utviklingen i sysselsetting og arbeidsledighet. For eksempel antyder størrelsen på jobbskapingsratene ovenfor at det etableres omlag 100000 nye arbeidsplasser i industri og privat tjenesteyting i Norge hvert år. Tallet er sannsynligvis i overkant av de reelle tallene på grunn av støy i det underliggende tallmaterialet, men de antyder at omstillingsevnen kanskje ikke er så svak i norsk økonomi som det hevdes 24 .

Om det skapes mange arbeidsplasser i norsk næringsliv, kan man likevel spørre seg om Norge er i stand til å utvikle «de næringene en måtte ønske», for eksempel innenfor kunnskapsintensive vekstnæringer. På grunn av særtrekkene ved ideutvikling som ble diskutert i Del 2, kan det være vanskelig å få i stand de positive, kumulative prosessene som danner grunnlaget for kunnskapsintensiv næringsutvikling.

Dersom morgendagens næringsliv blir så annerledes som innovasjonsoptimistene hevder, kan det muligens være en fordel å ikke være så bundet av dagens «gammeldagse» industri og næringsvirksomhet. Man kan for eksempel frykte at den kompetansen som den petroleumsrelaterte næringsvirksomheten besitter, kan bremse utviklingen av ny næringsvirksomhet, i alle fall dersom de utnytter sin kompetanse til å vinne gehør for sine særinteresser gjennom lobbyvirksomhet og liknende. Det er ikke vanskelig å se for seg argumenter om at vi må støtte og verne næringsklyngene basert på den petroleumsrelaterte næringsvirksomheten.

Oppsummering

Dette notatet har drøftet økonomisk vekst utfra nyere forskning. Enkelte framstående økonomer har hevdet at mye av «ny vekstteori» har bidratt med lite innsikt, og at tradisjonelle teorier for økonomisk vekst er godt egnet til å forklare forskjeller i utvikling mellom ulike land, når analysene inkluderer investeringer i både realkapital og utdanning. I den første delen av dette notatet har jeg forsøkt å tilbakevise en slik påstand. Empiriske studier fra Norge og andre land antyder at minst halvparten av den økonomiske veksten gjenstår som produktivitetsvekst som ikke kan forklares med økt tilgang på arbeidskraft og realkapital. Studiene av norsk økonomi tyder på at investeringer i utdanning gir et overraskende lite bidrag til den økonomiske veksten.

I den andre delen av notatet diskuterer jeg nyere forskning som søker å forklare produktivitetsutviklingen med utgangspunkt i analyser av ideutvikling og teknologisk nyskaping. Denne forskningen har gitt innsikt i mange interessante særtrekk ved ideutvikling og teknologisk nyskaping, og hvordan dette spiller inn i den økonomiske vekstprosessen. Det må imidlertid understrekes at mye av denne forskningen foreløpig bør betraktes som teorier, og det gjenstår mye arbeid med å underbygge disse teoriene med empirisk tallfesting og støtte. Notatet diskuterer særtrekk ved ideutvikling og produksjon av ny kunnskap som tilsier at myndighetene har et viktig ansvar på dette feltet. En god forståelse og håndtering av dette ansvaret er spesielt viktig med henblikk på omstillingen mot økt konkurranseutsatt produksjon i de neste 10–20 årene. Denne utfordringen synes å være særlig stor ettersom forskningsvirksomheten både i privat og offentlig sektor ligger på et lavt nivå her i landet 25 .

Den tredje delen av notatet diskuterer også andre spørsmål knyttet til utviklingen av norsk økonomi i de neste 10–20 årene. Blant disse er konsekvensene av den «nye, digitale økonomien» for den økonomiske veksten og utviklingen på arbeidsmarkedet. Denne problemstillingen henger sammen med spørsmål om verdien av investeringer i utdanning. Notatet drøfter det lave vekstbidraget fra utdanning og den lave avkastningen av investeringer i utdanning i Norge. Den beskjedne avkastningen på mange typer utdanning står i en interessant kontrast til de mange løse påstandene som stadig gjentas om at vi lever i et kunnskapssamfunn. Notatet peker på noen av de substansielle og metodiske spørsmålene om utdanningsinvesteringer som fortjener videre oppmerksomhet.

Appendiks: Litteratur om tallfesting av økonomisk vekst

«[T]he actual productivity situation may not be as bad as some of the crude numbers indicate. In some sectors, such as communication, where we have good data, productivity is growing at a satisfactory rate …. In some areas, such as health and the criminal justice system, we may be facing sharply diminishing returns in spite of the many technical improvements that may have affected them. But unless we improve our measurements in this area, both in terms of the availability of basic statistics and improvements in the conceptual frameworks for their interpretation, we will never know.»

Zvi Griliches (1992)

Svak produktivitetsutvikling i norsk industri – et måleproblem?

Tabell 7.1 viser veksten i arbeidsproduktiviteten i industrien i Norge og en del andre land. Tallene viser en meget svak utvikling for norsk industri i forhold til de andre landene, spesielt i årene 1990–1995. Den relative produktivitetsutviklingen etter 1995 viser ingen tegn til bedring 26 . Dette svake bildet for norsk industri har blitt drøftet av Det tekniske beregningsutvalget i NOU 1996:4 (se spesielt vedlegg IV), og utvalget konkluderer med at «hoveddelen av forskjellen i produktivitetsutviklingen … skyldes målemetoder».

Veksten i arbeidsproduktiviteten er definert som veksten i produksjon per timeverk, hvor produksjonen måles som bruttoproduktet i faste priser. Utvalget viste at det er ved omregningen av bruttoproduktet fra løpende til faste priser at det oppstår en stor forskjell mellom Norge og de øvrige landene. Den økonomiske statistikken viser en langt høyere prisvekst i Norge enn hos handelspartnerne. Utvalget mener at dette avviket i hovedsak skyldes forskjeller i målemetodene og ikke en reell forskjell i prisutviklingen. En viktig begrunnelse for denne vurderingen er at norsk industri stort sett har beholdt sine markedsandeler på hjemmemarkedet og på eksportmarkedet etter 1980.

Det tekniske beregningsutvalget går i liten grad inn på hvilke måleproblemer som skaper de misvisende tallene. Er det prisveksten i utlandet eller Norge som er feilberegnet? Hvis produktivitetsutviklingen i Norge har vært på høyde med de andre landene i tabell 7.1, antyder det at produksjonsveksten i norsk industri har vært 1–2 prosentpoeng høyere enn det som er oppgitt i offisiell statistikk! Eller er det produktivitetsveksten i de andre landene som er overvurdert? Dette er åpenbart en viktig problemstilling som fortjener økt oppmerksomhet.

Om kvalitetsforbedringer og nye goder

En av de mulige forklaringene på det sterke avviket i prisveksten i Norge i forhold til andre land er ifølge Det tekniske beregningsutvalget knyttet til problemer med å tallfeste produksjonsveksten når produktene stadig er gjenstand for kvalitetsforbedringer og det stadig introduseres nye goder. Det er vanskelig å skille veksten i nominell omsetning for en gruppe varer i volumvekst og prisvekst dersom varene endrer kvalitet gjennom observasjonsperioden. Enda vanskeligere er denne oppsplittingen når det introduseres helt nye produkter i varegruppen.

Det metodiske grunnlaget for å takle disse utfordringene har vært gjenstand for mye forskning. Det har i flere tiår vært forsket på hvordan kvalitetsforbedringer skal tallfestes. Dette forskningsarbeidet dannet mye av grunnlaget for Boskin-kommisjonens konklusjon om at konsumprisveksten i USA har vært overvurdert med om lag et prosentpoeng per år. Denne konklusjonen medfører vesentlig høyere anslag på den økonomiske veksten i USA de siste tiårene. Forbedringene av den økonomiske statistikken i tråd med Boskin-kommisjonens anbefalinger har ført til den økonomiske statistikken nå viser en sterk produktivitetsvekst i USA 27 . Boskin-kommisjonens rapport er presentert og diskutert i et spesialnummer av Journal of Economic Perspectives (1998, Winter).

Hausman (1997) og Nordhaus (1998) er blant de som mener at Boskin-kommisjonen undervurderer den økonomiske veksten (ved å overvurdere prisveksten), da metodene de anvender kun fanger en begrenset del av verdien av nye goder, som for eksempel mobiltelefoner, Internett og nye medisiner og medisinske behandlingsmetoder 28 . En god oversikt over forskningen knyttet til introduksjonen av nye goder finner man i boka redigert av Bresnahan og Gordon (1997) 29 .

Økonomisk vekst i tjenesteytende sektorer

Det er flere grunner til at økonomisk statistikk har problemer med å fange opp den økonomiske utviklingen i mange tjenesteytende sektorer. Det er som nevnt generelt vanskelig å tallfeste produksjonsøkningen knyttet til helt nye produkter og nye tjenester. Problemet med tjenester er at de i enda mindre grad enn industriprodukter har et standardisert preg. Restaurantmiddager, advokat- og konsulenttjenester lar seg ikke så lett summere på en meningsfylt måte. Problemet er ikke like stort for alle typer tjenester. Transporttjenester er for eksempel ikke så mye mer problematiske enn industrivarer.

I sin diskusjon av økonomisk vekst, delte Griliches (1994) den amerikanske økonomien inn i «målbare» og «ikke-målbare» sektorer. De målbare sektorene omfatter primærnæringene, olje- og gassproduksjon, industri og transport og kommunikasjon. Griliches poeng var at stadig mer av økonomien flyttes over i den «ikke-målbare» delen. I følge Griliches kan den økonomiske veksten i den «ikke-målbare» delen av økonomien også tallfestes, men det er vanskelig og krever en betydelig større forsknings- og datainnsats enn det som gjøres i dag. I USA utgjorde den «målbare» delen 44 prosent i 1959, mens den var falt til 31 prosent i 1990. De tilsvarende tallene for Norge er 49 prosent (i 1960) mot 44 prosent i 1990. Den lave nedgangen i Norge skyldes naturligvis veksten i olje- og gassproduksjonen.

Problemene og mye av den internasjonalt ledende forskningen om tallfesting av produktivitetsutviklingen i tjenesteytende sektorer er omtalt i et spesialnummer av Canadian Journal of Economics (1999, April). Fløttum (1998) diskuterer det statistiske datagrunnlaget og praksisen for å tallfeste produktivitetsutviklingen i tjenesteytende næringer i Norge.

De aller største problemene med å tallfeste produksjonsutviklingen og veksten i produktivitet finner vi i offentlig sektor. Dette henger sammen med at mye av produksjonen i offentlig sektor ikke omsettes i et marked, slik at man ikke engang har omsetningstall å ta utgangspunkt i. Like vanskelig er det at det neppe hersker noen enighet om hva som definerer produksjonsmengden av mange offentlige tjenester. Ta for eksempel skoleverket. Dersom for eksempel produksjonen i skolen måles ved elevenes karakterer – er det resultatene til gjennomsnittseleven, de svakeste eller de beste elevene som skal måles? Og hva med andre målsettinger for skolen enn det som fanges opp ved karakterene? Dette er som kjent politisk kontroversielle spørsmål, som ikke så lett kan avklares av en statistiker. Man kan jo håpe at tallene for produksjonsveksten ikke er så følsomme overfor hvilket resultatmål som velges. Dersom tallene på den annen side er følsomme overfor dette valget, er det ganske interessant å vurdere de ulike tallene opp mot hverandre. Også her står vi overfor et viktig tema som bør være fokus for mer forskning.

Erlandsen og Kittelsen (1998) gir en omfattende oversikt over forskning på produktivitet innen en rekke offentlige sektorer (samferdsel, justisvesen, elektrisitetsforsyning, helse, skole, høyere utdanning, barnehager, arbeidskontorer, kommuneadministrasjon og trygdekontorer). NHO har også gjennomført studier av produksjonen og produktiviteten i ulike offentlige sektorer. Imidlertid er det gjort lite for å konfrontere eller knytte resultatene opp mot offisiell økonomisk statistikk. Spesielt gir de nevnte studiene liten hjelp til å tallfeste produktivitetsutviklingen over tid. Fokus er på produktivitets-forskjeller mellom ulike enheter (skoler, sykehus, arbeidskontorer, kommuneadministrasjoner, trygdekontorer osv.) i et eller flere år.

Referanser

Agell, J. og K.E. Lommerud: Egalitarianism and growth, Scandinavian Journal of Economics 95, 1993, 559–579.

Aghion, P. og P.Howitt (1998): Endogenous growth theory. Cambridge, U.S.: MIT Press.

Bils, M. og P.Klenow (1998): Does schooling cause growth or the other way around? Mimeo, University of Chicago.

Bresnahan, T. og R.Gordon (eds.) (1997): The economics of new goods, Chicago. The University of Chicago Press and NBER.

Cappelen, Å. og T.Eika (2000): Resource booms: Curse or blessing? Paper presented at AEA Annual Meeting, Boston, January, 2000.

Det norske vitenskapsakademiet (1999): Forskning ved et sekelskifte. Oslo.

Diewert, W. og K.Fox (1999): Can measurement error explain the productivity paradox? Canadian Journal of Economics, 32, 251--80.

Diewert, W., A.Nakamura og A.Sharpe (1999): Introduction and overview. Canadian Journal of Economics, 32, 251--80. Special issue on the productivity paradox.

Eaton, J., E.Gutierrez og S.Kortum (1998): Comparative advantage in research. Mimeo,46 p., Boston University.

Erlandsen, E. og S.Kittelsen (1998): Effektivitetsmåling av offentlig tjenesteproduksjon. Arbeidsnotat 8/98. SNF.

Fløttum, E. (1998): Information as technology change. The productivity paradox and the cry for improved service statistics. I Service Statistics: Proceedings of the 13th Voorburg Group Meeting, ISTAT, Rome.

Fløttum, E. og T. Skoglund (1997): Produktivitetsutviklingen i Norge belyst ved Nasjonalregnskapstall, Økonomiske Analyser 7/97, 19–25.

Gibbs, W. og D. Fox (1999): The false crisis in science education. Scientific American. October.

Gordon, R.J. (1999): Has the New Economy rendered the productivity slowdown obsolete? Mimeo, Nortwestern University.

Griliches, Z. (ed.) (1992): Output Measurement in the Service Sectors. Chicago: University of Chicago Press.

Griliches, Z. (1994): Productivity, R&D, and the data constraint. American Economic Review 84, 1–23.

Griliches, Z. (2000): R&D, Education and Productivity: A Personal Perspective. The Simon Kutznets Memorial Lectures. Harvard University Press. (Under trykking).

Grossman, G. og E.Helpman (1991): Innovation and Growth in the Global Economy. Cambridge, (U.S.): MIT Press.

Harlem, L. et al. (1990): Evaluering av nasjonal handlingsplan for informasjonsteknologi 1987–90. Rapport fra evalueringsutvalget oppnevnt ved kongelig resolusjon 12.1.1990. Oslo.

Hausman, J. (1997): Valuing the effect of regulation on new services in telecommunications. Brooking Papers on Economic Activity, 1–38.

Holmøy, E., B.Larsen og N.Mæhle (1992): Growth and productivity in Norway 1970–1991. Economic Survey, 16–34. Statistisk sentralbyrå.

Hægeland, T. (1997): Hvor mye bidrar økt utdanning til økonomisk vekst? Norsk Økonomisk Tidsskrift, 111, 93–120.

Hægeland, T. og T.Klette (1999): Do higher wages reflect higher productivity? Education, gender and experience premia in a matched plant-worker data set. I J.Haltiwanger, J.Lane, J.Spletzer, J.Theeuwes and K.Troske (eds.), The Creation and Analysis of Employer-Employee Matched Data. Amsterdam: North Holland Publ. Co.

Hægeland, T., T.Klette og K.Salvanes (1999): Declining returns to education in Norway? Comparing estimates across chorts, sectors and over time. Scandinavian Journal of Economics, 101, 555–76.

Hægeland, T. og J.Møen (2000): Betydningen av høyere utdanning og akademisk forskning for økonomisk vekst: En oversikt over teori og empiri. Rapport til Mjøs-utvalget. Kommer som Rapport fra Statistisk sentralbyrå.

Kahn, L. (1998): Against the wind: Bargaining recentralization and wage inequality in Norway 1987–91. Economic Journal, 108, 603–45.

Katz, L. og D.Autor (1999): Changes in the wage structure and earnings inequality. I O.Ashenfelter and D.Card (eds.), Handbook of Labor Economics, Volume 3.A. Amsterdam: North Holland.

Klette, T. (1996): Investeringer i realkapital, utdanning og forskning som kilder til industriell vekst. I V.Norman (ed.), Næringspolitikk og økonomisk utvikling. Oslo: Universitetsforlaget.

Klette, T. (2000): En ny, digital økonomi? Presentert på konferansen «Status 2000 – makt og demokrati», 27.1.2000, arrangert av Makt- og demokratiutredningsutvalget.

Klette, T. og A.Mathiassen (1996): Vekst og fall blant norske industribedrifter – om etablering, nedlegging og omstilling. Sosiale og økonomiske studier nr. 95. Oslo: Statistisk sentralbyrå.

Klette, T. og J.Møen (1999): From growth theory to technology policy – coordination problems in theory and practice. Nordic Journal of Political Economy, 25, 53–74.

Klette, T. og K.Salvanes (1995): Jobbskaping og omstilling i norsk industri. Sosialøkonomen, (nr. 10), 36–44.

Krueger, A. og M.Lindahl (1999): Education for growth in Sweden and the world. NBER Working Paper no. 7190.

Kvitastein, O. og K.Salvanes (1996): Jobbskaping i norsk privat tenesteyting, 1977–93. Oslo. Vedlegg til Rapport til småbedriftsutvalget.

Mankiw, G. (1995): The growth of nations. Brookings Papers on Economic Activity (1), 275–326.

Mankiw, G., D. Romer og D. Weil (1992): A contribution to the empirics of economic growth. Quarterly Journal of Economics, 107, 407–37.

Moene, K.O., M. Wallerstein and M. Hoel (1993): Bargaining structure and economic performance. I R. Flanagan, K.O. Moene og M. Wallerstein (eds.) Trade union behavior, pay bargaining and economic performance. Oxford: Clarendon Press.

Moene, K.O. og M. Wallerstein (1997): Pay inequality. Journal of Labor Economics, 15, 403–30.

NIFU (1998): Rekruttering til matematikk, naturvitenskap og teknologi innenfor høyere utdanning i de nordiske landene. TemaNord 1998:505. Nordisk Ministerråd.

Nordhaus, W. (1998): Quality change in the price indexes. Journal of Economic Perspectives. 12, 59–68.

OECD (1995): Monitoring the World Economy. Paris: OECD.

OECD (1997): Economic Survey of Norway 1997. Paris: OECD.

OECD (1999): Implementing the OECD Job Strategy. Assessing Performance and Policy. Paris: OECD.

Romer, P. (1996): Why, indeed, in America? Theory, history, and the origins of modern economic growth. American Economic Review, Papers and Proceedings, 86, 202–6.

Statistisk sentralbyrå (1965): Norges økonomi etter krigen. Samfunnsøkonomiske studier nr. 12. Oslo: Statistisk sentralbyrå.

Topel, R. (1997): Factor proportions and relative wages: The supply-side determinants of wage inequality. Journal of Economic Perspectives, 11, 55–74.

Topel, R. (1999): Labor markets and economic growth. I O.Ashenfelter og D.Card (eds.), Handbook of Labor Economics, Volume 3.C. Amsterdam: North Holland.

Young, A. (1995): The tyranny of numbers: Confronting the statistical realities of the East Asian growth. Quarterly Journal of Economics, 110, 641–80.