Del 1
Innledning

1 Sammendrag

Det er sannsynlig at noe usannsynlig vil skje (Aristoteles, 384–322 f.Kr.).

Bygninger, maskiner, transportmidler, medisiner og andre resultater av den teknologiske utvikling blir tilsynelatende sikrere for hver generasjon. Likevel kommer uhellene tett og ofte med dramatiske følger. Ulykker har i dag en sentral plass i mediebildet, ikke bare ute i verden, men også i Norge. Vi har de siste tiårene opplevd mange katastrofer, blant dem Alexander Kielland-ulykken i 1980, Scandinavian Star-ulykken i 1990, Sleipnerforliset i 1999 og togkollisjonen på Åsta i 2000. Orkanen på Vestlandet i 1992 og flommen på Østlandet i 1995 har bekreftet at også naturkatastrofer fremdeles er en høyst aktuell risiko i vår tid. Arbeidet med år 2000-problemet i datasystemene førte til ytterligere bevissthet om hvor sårbart samfunnet og enkeltmennesket er for teknologisk svikt.

Felles for mange slike erfaringer er at det er lett å se etterpå hva man burde ha gjort på forhånd. Litt paradoksalt kan man si at en viktig side av arbeidet med sikkerhet og beredskap er å bli mer «etterpåkloke på forhånd.» Utfordringene er betydelige. Et åpnere verdenssamfunn, mer komplekse teknologiske systemer, avhengigheten av elektroniske informasjons- og kommunikasjonssystemer, tett sammenkoblede produksjons- og leveransesystemer for mat, samferdselssystemer med økt trafikktetthet og høyere hastigheter og et næringsliv i stadig raskere omstilling – alt dette skaper stadig nye og raskt skiftende sårbarhetsforhold. Den åpnere verdensøkonomien og endringer i det politiske landskapet har dessuten ført til at også trusselbildet når det gjelder kriminelle handlinger er vesentlig endret. På den positive siden teller det at befolkningens oppmerksomhet og kunnskap om farene rundt oss er økende. Dette kan gi grunnlag for nye strategier for risikokommunikasjon og beredskap som i høyere grad enn før bygger på ikke bare kompetente myndigheter, men også en kompetent befolkning.

Utviklingen i samfunnet med nye former for risiko og sårbarhet krever ny årvåkenhet og stadig tilpasning av sikkerhetstiltak og beredskap fra den øverste administrative og politiske ledelses side.

1.1 Utredningen i hovedtrekk

Utredningen består av i alt sju deler:

1. Innledning (kap. 1–3).

2. Nye utfordringer for samfunnet (kap. 4–5).

3. Sektorvise tiltak for økt samfunnssikkerhet (kap. 6–19).

4. Organisatoriske endringer på nasjonalt nivå (kap. 20–23).

5. Kommuner og fylker (kap. 24).

6. Forskning, utvikling og evaluering (kap. 25).

7. Økonomiske og administrative konsekvenser (kap. 26).

Del I gir et sammendrag av utvalgets vurderinger av samfunnets sårbarhet og de største fremtidige utfordringene. Utvalget skisserer forslag til målsettinger for sikkerhets- og beredskapsarbeidet. Med bakgrunn i analyser av sårbarheten og utfordringene på området, legger det frem en rekke konkrete forslag. De viktigste blir presentert i sammendraget. Det blir redegjort for utvalgets sammensetning, mandat, avgrensninger og arbeid og de mest sentrale begrepene. En beskrivelse av sikkerhets- og beredskapsarbeidet i dag er viet et eget kapittel.

I del II retter utvalget oppmerksomheten mot nye og store utfordringer for samfunnet. Kapittel 4 inneholder en vurdering av de største truslene det moderne norske samfunn står overfor i fred og dersom krig skulle bryte ut. Disse vurderingene fører over til en drøfting av samarbeidet mellom politi og forsvar under krisesituasjoner (kapittel 5).

Utvalget presenterer i del III en vurdering av sårbarheten og de største utfordringene innen en rekke viktige mangler nå punktum områder som blant annet informasjons- og kommunikasjonsteknologi, kraftforsyning, transport, forsyninger, olje- og gassvirksomhet, smittevern, vannforsyning, atomtrusselen og trusselen fra kjemiske og biologiske stridsmidler. De enkelte kapitler inneholder en oppsummering av utvalgets vurderinger, anbefalinger og konkrete forslag.

I del IV blir dagens organisering av sikkerhets- og beredskapsarbeidet analysert og diskutert. Utvalget påpeker svakheter ved dagens system for nasjonal krisehåndtering (kapittel 20) og ved tilsynsarbeidet (kapittel 21). Etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenestene (EOS-tjenestene) blir vurdert, og forslag til forbedringer blir lansert (kapittel 22). Med bakgrunn i vurderingene av samfunnets sårbarhet, utfordringer og svakheter ved dagens organisering, drøfter utvalget ulike modeller for å samordne sikkerhets- og beredskapsarbeidet på nasjonalt nivå (kapittel 23).

I del V blir kriseberedskapen i kommuner og fylker presentert, mens del IV tar opp temaene forskning, utvikling og evaluering. Utredningen avsluttes med en vurdering av administrative og økonomiske konsekvenser.

1.2 Sårbarheten og de fremtidige utfordringene

Dagens samfunn er mer sårbart enn før. En svikt i noen få avgjørende samfunnsfunksjoner kan føre til at store deler av samfunnet får omfattende problemer. Svikt i telekommunikasjon og kraftforsyning kan virke spesielt lammende på samfunnet. Forhold som bidrar til at vi står overfor nye sårbarhets- og sikkerhetsutfordringer er blant annet:

• De teknologiske endringene.

• Den økende kompleksiteten i samfunnet.

• Det økende kostnads- og effektiviseringspresset.

• Reduksjonene i bemanningen i mange virksomheter.

• Utsettingen av offentlige tjenester til kommersielle virksomheter.

Sikkerhetsutfordringene er betydelig forandret i forhold til bare for noen få år siden. Når det gjelder bevisste handlinger (for eksempel sabotasje eller terrorisme), er trusselbildet preget av en forskyvning fra det manuelle mot det elektroniske. De store endringene i bruken av informasjons- og kommunikasjonsteknologi endrer betydningen av landegrensene i sikkerhets- og beredskapssammenheng. Fremveksten av andre mulige motstandere enn nasjonalstater er nok et viktig utviklingstrekk.

Et mer sårbart og åpent samfunn gjør at usikkerheten og uforutsigbarheten er større. Dette gjelder både i forhold til store ulykker og krisesituasjoner og trusselen knyttet til villede handlinger mot norske mål. Vi kan bli stilt overfor en kalkulerende motstander som berører Norge eller norske interesser uten at vi er i krig med en annen stat. Dette kan for eksempel være en politisk bevegelse som bruker vold som virkemiddel, en terrororganisasjon, eller organisert kriminell virksomhet.

En regner med at Norges sikkerhetspolitiske situasjon er vesentlig forbedret siden slutten av 1980-tallet. Mulighetene for konflikter i våre nærområder er betydelig redusert. Faren for væpnede konflikter i Europa er imidlertid ikke forsvunnet. Utviklingen innen våpenteknologi og informasjonsteknologi gir økte muligheter for at regionale konflikter kan spre seg. Norges internasjonale forbindelser og vårt engasjement i ulike deler av verden kan føre til at vi blir trukket inn i konflikter, enten som direkte mål eller som en arena for aksjoner. Terrorangrep og sabotasje mot infrastrukturmål har ikke vært hyppig forekommende i fredstid. Vi kan likevel ikke se bort fra dette som en fremtidig trussel. Særlig aktuelt er mulighetene for bruk av nye metoder som kan gis den paradoksale betegnelse «myk» terror, nemlig elektroniske virkemidler rettet mot informasjons- og kommunikasjonssystemer. Bruk av masseødeleggelsesvåpen i terrorisme er en annen mulig trussel. Det er viktig å identifisere og rette innsatsen mot den type virksomhet som kan forårsake kriser, samt eventuelle følger av ulike hendelser.

Utvalget mener at de store endringene i trusselbildet må få betydelige følger for tenkning og prioriteringer når det gjelder beredskapen i det sivile samfunnet. En del av de nødvendige justeringer er allerede gjennomført eller igang. Noe av det mest positive er at:

• Fredstidskriser er blitt et selvstendig premiss for beredskapsarbeidet i det sivile samfunnet.

• Direktoratet for sivilt beredskap og fylkesmennene har lagt ned et betydelig arbeid for å omstille og styrke kommunenes arbeid med kriseplanlegging og krisehåndtering.

• Et flertall av landets kommuner har gjennomført sine første risiko- og sårbarhetsanalyser.

• En del av kommunene har utarbeidet planer for kriseledelse.

• Det er bygget opp en nasjonal atomulykkesberedskap etter Tsjernobylulykken.

• Sivilforsvaret er modernisert og er blitt en viktigere del av redningstjenesten i fred.

• Forberedelsene for å møte eventuelle år 2000-problemer ga en rekke forbedringer, spesielt med hensyn til informasjonsberedskapen.

• Det er vedtatt en ny lov om helsemessig og sosial beredskap.

Det er imidlertid ikke til å komme forbi at endringene i beredskapsarbeidet i betydelig grad er drevet frem av uforutsette hendelser og ikke på bakgrunn av helhetlige analyser og valg av overordnede, felles målsettinger. Resultatet er en organisering som er oppstykket og i stor grad bestemt av ulike inntrufne ulykker og andre begivenheter.

For å opprettholde god sikkerhet i samfunnet mot et bredt spektrum av utfordringer, er det nødvendig med bevisst innsats fra en rekke forskjellige myndigheter og virksomhetsområder. Samarbeid og samordning – også med andre stater – tvinger seg frem dersom vi skal kunne forebygge og håndtere krisesituasjoner.

Utvalgets visjon er et trygt og robust samfunn som avverger trusler og overvinner kriser.

Samfunnet skal sikres mot utfordringer mot sentrale samfunnsverdier som liv, folkehelse og velferd, livsmiljøet, det demokratiske system og dets lovlige institusjoner, nasjonal styringsevne og suverenitet, landets territoriale integritet, materiell og økonomisk trygghet og kulturelle verdier.

Det skal gjennomføres forebyggende og skadebøtende tiltak for å styrke samfunnets sikkerhet, gjennom kunnskapsutvikling om risiko, trusler og sårbarhet, innpassing av beredskapsmessige og sikkerhetsmessige hensyn i den alminnelige samfunnsplanleggingen, forberedelser for å sikre styringskontinuitet, krisehåndtering og rehabilitering og regelmessig evaluering av alle tiltak for samfunnets sikkerhet.

I en krise skal tilgjengelige ressurser i samfunnet kunne settes inn på en fleksibel måte.

Norge skal bidra til gjensidig trygghet gjennom internasjonalt samarbeid for å sikre fred, stabilitet og viktige verdier i samfunnet.

Utvalgets konklusjoner bygger på enkelte viktige prinsipper:

• Det nye sårbarhets- og trusselbildet krever både evne til lokal mobilisering og sentral samordning av ressurser. Ressursene til sikkerhets- og beredskapsformål på sentralt, regionalt og lokalt nivå må settes inn der behovet er størst.

• Staten skal fremstå som en sentral og enhetlig drivkraft i arbeidet for å sikre et effektivt og målrettet sikkerhets- og beredskapsarbeid. De offentlig finansierte tiltakene vil i omfang og effekt måtte utgjøre en dominerende del av en langsiktig strategi for å redusere samfunnets sårbarhet. Staten må samtidig stille klare krav til både kommuner og næringsliv.

• Det må utvikles et partnerskap mellom stat, kommuner, næringsliv og frivillige organisasjoner for å forebygge og håndtere ulike ulykkes- og krisesituasjoner.

• Skadeforebyggende tiltak skal prioriteres for å redusere sannsynligheten for og begrense omfanget av nye store ulykker og krisesituasjoner. Samfunnet vil kunne unngå betydelige kostnader ved å innarbeide sårbarhetsreduserende tiltak i plan- og utbyggingsfasen av nye prosjekter.

• Virkemiddelbruken på sikkerhets- og beredskapsområdet må være tilpasset dagens globale og deregulerte samfunn. Det er nødvendig med aktiv deltakelse i internasjonale samarbeidsorganer for å forebygge og håndtere krisesituasjoner.

Videre understreker utvalget betydningen av omverdensanalyser (risiko- og sårbarhetsanalyser, etterretningsanalyser, forskning), kunnskap og bevissthet om risiko og sårbarhet, og regelmessige øvelser og evalueringer av sikkerhets- og beredskapsarbeidet.

Utvalget understreker betydningen av at sikkerhets- og beredskapsarbeidet får en god organisatorisk og politisk forankring, med kompetanse og status som sikrer autoritet og gjennomslagskraft i arbeidet for samfunnssikkerheten.

Utvalget mener det er viktig å holde fast på det rådende ansvarsprinsippet, som innebærer at den virksomhet som har ansvaret for en sektor, også har ansvaret for nødvendige skadeforebyggende tiltak, beredskapsforberedelser og iverksettelse av tiltak i en krisesituasjon. Svakhetene ved dagens sikkerhets- og beredskapsarbeid tilsier likevel en sterkere konsentrasjon av viktige kontroll- og beredskapsfunksjoner. Som hovedprinsipp bør viktige tilsynsfunksjoner utføres av organer som er uavhengige av sektor- og næringsinteresser. Sikkerhets- og beredskapsarbeidet må være klart samordnet, og det må ha politisk tyngde og oppmerksomhet.

1.3 De viktigste forslagene

I dette sammendraget omtales ikke alle, men de viktigste blant de mange utfordringer, anbefalinger og forslag som utvalget legger frem.

1.3.1 Sektorvise forslag

De viktigste forslagene knyttet til de ulike sektorene er:

Terror og sabotasje – kapittel 5

• Å styrke samarbeidet mellom politi og forsvar mot mulig omfattende terror og sabotasje. Eksisterende regelverk og beslutningsprosedyrer for bistand fra Forsvaret til politiet i fred bør gjennomgås med sikte på at man overfor væpnede motstandere i kritiske situasjoner så raskt og effektivt som mulig vil kunne sette inn militære ressurser som støtte til politiets krisehåndtering.

Informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) og kraftforsyning – kapittel 6

• Å fastsette klare sikkerhetskrav til etablering og drift av kritiske IKT-systemer.

• Å etablere et Senter for informasjonssikring som får i oppgave å koordinere oppgaver innen hendelsesrapportering, varsling, analyse og erfaringsutveksling i forhold til trusler mot IKT-systemer. Senteret foreslås organisert som en ikkekommersiell stiftelse.

• Å bygge opp kapasitet og kompetanse til å føre effektivt tilsyn med IKT-sikkerheten innenfor all samfunnskritisk virksomhet.

• Å oppdatere retningslinjene for sikring av kraftforsyningen.

• Å videreføre arbeidet med kartlegging av risiko for flom og dambrudd i lys av nye risikoforhold.

Transportsikkerhet – kapittel 7

• Å etablere et organisasjonsmønster som sikrer et klart skille mellom viktige tilsynsfunksjoner og sektorinteresser.

• Å få til et tettere samarbeid eller vurdere sammenslåing av tilsyn for transport med fly, båt og jernbane. Det må også sørges for uavhengig tilsyn med sikkerheten på veger og i tunneler.

• Å foreta en ny kartlegging av risiko ved transport av farlig gods. Denne bør utgjøre et grunnlag for blant annet å vurdere den samlede beredskap på området, også når det gjelder helseberedskapen.

Forsyningsberedskapen – kapittel 8

• Å gjøre forsyningssikkerheten innen kritiske samfunnsområder eller i særlig utsatte geografiske områder mer robust, blant annet ved å bygge inn krav til forsyningssikkerhet i avtaleverk med leverandører.

• Å etablere tettere samarbeid mellom sivile og militære myndigheter med sikte på å forvalte sivile og militære ressurser i sammenheng.

Olje- og gassvirksomheten – kapittel 9

• Å utrede behovet for å tilpasse og utvikle beredskapsorganisering, beredskapsplaner og mobiliseringstiltak i forhold til nye risiko- og sårbarhetsvurderinger. Søke å forhindre for stort press på sikkerhetsmarginene hos oljeselskaper og/eller staten ved at de rådende prinsipper for risikobasert styring og kontroll suppleres med grunnleggende sikkerhetskrav om barrierer og redundans ut fra et «føre var»-prinsipp.

• I tillegg til arbeidet for styrket beredskap mot terror, sabotasje og militære angrep som nevnt under kapitel 5, å styrke samordningen mellom dette og det arbeidet som nedlegges i forbindelse med storulykkesrisiko.

Mat og vann – kapittel 11 og 12

• Å etablere et felles uavhengig tilsyn for matvarekontroll som dekker alle næringsmidler. All matvarekontroll bør legges inn under en sentral ledelse. Dette inkluderer lokal matvarekontroll, som nå er et kommunalt ansvar.

• Å påse at det settes større kraft bak arbeidet for at kravene i drikkevannsforskriften blir oppfylt ved alle landets vannverk.

• Å vurdere om Statens næringsmiddeltilsyn, fylkeslegen eller fylkesmannen kan føre tilsyn med vannverkene. Kommunenes dobbeltrolle i dag som vannverkseier på den ene siden og godkjennings- og tilsynsmyndighet på den andre siden er prinsipielt betenkelig.

Radioaktivitet – kapittel 13

• Å utdype og videreutvikle samarbeidet mellom norske myndigheter og over landegrensene slik at risikoen for illegal handel og smugling av radioaktive eller spaltbare materialer til eller fra Norge reduseres. Grensekontrollen må styrkes.

• Å sikre beredskapsorganisasjonen mot atomulykker tilstrekkelige ressurser til å ivareta og videreutvikle atomulykkesberedskapen også hos aktører hvor det er uklart sektoransvar og ikke direkte departemental styring.

• Å videreutvikle varslings- og vaktordningene for den nasjonale beredskapen på området.

• Å gi nødvendig opplæring til det personell som vil ha oppgaver i akuttfasen av en atom- eller strålingsulykke. Grundig øvelsesvirksomhet er helt nødvendig for en effektiv beredskapsorganisasjon.

Smittevern og kjemiske og biologiske stridsmidler – kapittel 10 og 14

• Å styrke kommunenes smittevernberedskap, blant annet ved å legge til rette for mer interkommunalt samarbeid, spesielt hva angår leger med ansvar for kommunens smittevern.

• Å integrere kunnskap omkring kjemiske og biologiske stridsmidler i de aktuelle utrykningsetaters programmer for opplæring og videreutdanning.

• Å vurdere vaksinering av førstelinjepersonell mot aktuelle biologiske stridsmidler.

• Å sørge for at sykehusene inkluderer scenarier for angrep med kjemiske og biologiske stridsmidler i sine kriseplaner.

Informasjonsberedskap før og under en krise – kapittel 16

• Å innføre lovpålegg om informasjonsberedskap i kommunene med basis i en standard for god beredskap og som en integrert del av en mer omfattende plikt til beredskapsplanlegging.

1.3.2 Organisatoriske forslag

For å styrke arbeidet for sikkerheten og beredskapen i samfunnet forslår utvalget:

• Samling av arbeid for samfunnssikkerhet og beredskap i ett departement som får dette som hovedoppgave.

• Opprettelse av et koordineringsorgan for EOS-tjenestene.

• Samlet strategi og vurdering av å slå sammen organer for tilsyn med sikkerhet på ulike områder.

• Gjennomgang av landets operative rednings- og beredskapsressurser.

• Felles granskningskommisjon for store ulykker og kriser.

Nedenfor utdypes disse fem punktene.

Samling av arbeid for sikkerhet og beredskap i ett departement – kapittel 23

Utvalget mener det er behov for at ett departement har et overordnet ansvar for å ta initiativ, fungere som pådriver, være koordinator og kontrollør for det ikke-militære arbeid for samfunnssikkerhet. Dette vil bidra til kontinuerlig fokus på og prioritering av sikkerhets- og beredskapsarbeidet, styrke mulighetene for effektiv krisehåndtering, og få positive følger for viktige kompetansemiljøer. Utvalget anbefaler derfor at det etableres et eget departement med sikkerhet og beredskap som en hovedfunksjon. I og under dette departementet bør det samles flest mulig instanser med ansvar for samfunnets sikkerhet mot andre former for risiko og trusler enn de rent militære.

Følgende arbeidsoppgaver bør, sett ut fra et sikkerhets- og beredskapsmessig synspunkt, legges til ett og samme departement:

• Politiet, terror- og sabotasjeberedskap.

• Samordning av redningstjeneste, storulykkesberedskap, brannvesen og sivilforsvar.

• Samordning av beredskapen for komplekse krisesituasjoner.

• Forebyggende beredskapsarbeid.

• Koordinering av EOS-tjenestene og utarbeidelse av nasjonale sårbarhets- og trusselvurderinger.

• Metode- og regelverksutvikling innen sikkerhet og beredskap.

• Strategisk forskning innen sikkerhet og beredskap.

Departementet bør ha en egen enhet for å tilrettelegge for koordinering av sentrale myndigheters krisehåndtering (kapittel 20). Det bør også vurderes å etablere dette departementet som fast varslingspunkt ved ulykker og katastrofer i andre land. Etater og funksjoner som etter utvalgets forslag vil bli underlagt dette departementet er blant annet:

• Politidirektoratet og Politiets overvåkingstjeneste, samt et sekretariat for koordinering av EOS-tjenestene.

• Direktoratet for sivilt beredskap.

• Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern.

• Oljedirektoratets sikkerhetsavdeling.

• Produkt- og elektrisitetstilsynet.

• Hovedredningssentralene.

• Fylkesmennenes beredskapsarbeid.

• Samarbeid med Næringslivets sikkerhetsorganisasjon.

Arbeidsmiljø- og sikkerhetsavdelingen i Kommunal- og regionaldepartementet foreslås også overført til dette departementet. Videre mener utvalget at flere organer for tilsyn med sikkerhet i ulike virksomheter kan knyttes til dette departementet.

Utvalget foreslår å skille ut den delen av Forsvarets sikkerhetstjeneste som får oppgaven som nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) etter Sikkerhetsloven. Denne enheten bør naturlig forankres til det ovenfor beskrevne departementet.

Utvalgsmedlem Torild Skogsholm vil bemerke at politiets ansvarsområde spenner adskillig bredere enn kun til sikkerhet og beredskap. Spørsmålet om politiets departementale tilknytning krever derfor en bredere vurdering enn det som ligger i dette utvalgets mandat.

Opprettelse av et koordineringsorgan for EOS-tjenestene – kapittel 22

Utvalget foreslår et eget organ i ett departement for å samordne etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetsarbeidet på permanent basis. Koordineringsorganet skal blant annet:

• Være bindeledd mellom sivile myndigheter og EOS-tjenestene.

• Innhente og prioritere sivile myndigheters behov for informasjon fra EOS-tjenestene.

• Samle inn og bearbeide informasjon om aktuelle sårbarhets- og trusselvurderinger fra EOS-tjenestene, Kripos, Økokrim, Tollvesenet, Utenriksdepartementet, Direktoratet for sivilt beredskap og det Senter for informasjonssikring som utvalget foreslår etablert.

Koordineringsorganet skal informere Regjeringen og ta imot oppdrag fra denne.

Mer uavhengige og sterkere tilsynsorganer – kapittel 21

Utvalget mener at det må utvikles en samlet strategi og metode for tilsynsvirksomhetene. Flere tilsyn bør vurderes slått sammen, særlig gjelder dette transporttilsynene. Som hovedregel bør sikkerhets- og beredskapstilsyn legges til et annet departement enn det departementet som har forvaltningsansvaret for sektoren. Utvalget mener det bør etableres en uavhengig tilsynsordning for å ivareta sikkerheten på veger og i tunneler. Ett departement eller direktorat må gis rett og plikt til å vurdere svakheter ved sikkerheten og beredskapen i andre departementer og på tvers av sektorene. Flere av statens tilsynsfunksjoner overfor kommunene vedrørende sikkerhet og beredskap bør legges til fylkesmannen (kapittel 24). Utvalget forutsetter også at Riksrevisjonen følger opp Regjeringens arbeid med sikkerhets- og beredskaps-­ spørsmål på lik linje med andre viktige områder.

Gjennomgang av landets operative rednings- og beredskapsressurser – kapittel 18

Utvalget anbefaler at man fastholder hovedtrekkene i dagens organisering og ansvarsdeling for redningstjenesten, dog slik at det sentrale ansvar bør tillegges ett departement som får nasjonal sikkerhet og beredskap som hovedansvarsområde, jf. omtalen ovenfor av et slikt departement. Utvalget anbefaler videre en gjennomgang av organisering og utnyttelse av landets sivile, operative rednings- og beredskapsressurser med sikte på å tilrettelegge for størst mulig operativitet og kostnadseffektivitet.

Felles granskningskommisjon – kapittel 25

Utvalget mener det er viktig å sikre god og bred oppfølging av erfaringer fra nasjonale og internasjonale ulykker og katastrofer. Også arbeidet med dette bør forankres i ett departement som har sikkerhet og beredskap som en hovedfunksjon. Utvalget mener det bør etableres en felles, nasjonal ulykkes- og krisekommisjon med ansvar for å granske større hendelser og ulykker uavhengig av sektor.

1.3.3 Juridiske forslag

Utvalget fremmer enkelte forslag om tilpasning av lovgivning for å fremme samfunnets sikkerhet og beredskap.

• Pålegge kommunene arbeid med kriseplanlegging (kapittel 24). En slik lovfestet planleggingsplikt vil i liten grad bli merket i kommuner som allerede har en tilfredsstillende beredskap. På grunn av ulike forhold må kommunene i betydelig grad selv bestemme hva en kriseplan bør inneholde. Men staten må stille visse minimumskrav, blant annet til plan for etablering av kriseledelse og for informasjon til befolkningen og massemediene under en krisesituasjon.

• Ansvarsområdet til Politiets overvåkingstjeneste bør lovfestes (kapittel 22). Utvalget er kjent med at dette er under utredning i Justisdepartementet. Som en del av denne prosessen bør det foretas en nødvendig samordning og avklaring i forhold til lovgivningen til etterretnings- og sikkerhetstjenestene. Det bør gis lovbestemmelser som gir Politiets overvåkingstjeneste muligheter til offensiv forebyggende virksomhet, herunder kommunikasjonskontroll i forebyggende øyemed.

• Det nåværende regelverket og beslutningsprosedyrene for bistand fra Forsvaret til politiet (og andre sivile myndigheter) i fred bør gjennomgås med sikte på at det i kritiske situasjoner overfor væpnede motstandere vil være mulig raskt å sette inn militære ressurser som støtte til politiets krisehåndtering (kapittel 5). I denne gjennomgangen vil det kunne være aktuelt med en ny drøfting av beredskapslovgivningen.

• De mange lovene på næringsmiddelområdet bør samles i én lov (kapittel 11).

• Regelverket for transport av farlig gods bør evalueres (kapittel 7).

• Det bør foretas en nærmere vurdering av behovet for endringer i lover og regler, og behovet for insentiver, for å redusere samfunnets IKT-sårbarhet og styrke robusthetsnivået i kritisk infrastruktur (kapittel 6). Det er også behov for å revurdere den øvre strafferammen for datainnbrudd.

1.3.4 Forskning og utdanning

Det trengs en ny giv for norsk sikkerhetsforskning for å holde tritt med teknologi- og samfunnsutviklingen (kapittel 25).

• Ett departement må ta et hovedansvar for at sikkerhetsforskning igangsettes, vedlikeholdes og videreutvikles. Det bør søkes løsninger som gjør at sektordepartementer med stort ansvar for sikkerhet og beredskap går sammen med næringslivet i et forpliktende partnerskap for et sektorovergripende forskningsprogram.

• Norges Forskningsråd må innta en initierende og koordinerende rolle for å fremme sikkerhetsforskning.

• Sikkerhet bør i større grad integreres i IKT-utdanningen på alle nivåer fra videregående skoler til universiteter. I tillegg er det behov for spesialkompetanse og at IKT-sikkerheten etableres som eget fag ved enkelte av våre universiteter og høyskoler.

1.4 På dagsorden

Sårbarhetsproblemene må stå høyt på den politiske agenda. Dette krever et bredt engasjement og betydelige endringer i måten sikkerhets- og beredskapsarbeidet i dag er organisert på nasjonalt nivå. Målet er å øke tryggheten i hverdagen, redusere faren for nye storulykker, minske sårbarheten for bortfall av viktige samfunnstjenester, forbedre kapasiteten og kompetansen til krisehåndtering og ivareta den nasjonale sikkerhet.

2 Utvalgets sammensetning, mandat og arbeid

2.1 Oppnevning og sammensetning av utvalget

Gjennom kongelig resolusjon av 3. september 1999 nedsatte Bondevik-regjeringen et bredt sammensatt utvalg for å utrede samfunnets sårbarhet og beredskap (Sårbarhetsutvalget). Det ble lagt vekt på å få en bred politisk og faglig sammensetning. Utvalget fikk følgende sammensetning:

• Direktør Kåre Willoch, tidligere statsminister og fylkesmann, utvalgets leder

• Informasjonssjef Bjørnar Olsen, Evenes, utvalgets nestleder

• Bonde Solveig Blækkan, Skaun

• Direktør Helen Bøsterud, Bærum

• Admiral Egil Jørgen Eikanger, Bergen

• Konsulent Kåre Harila, Vadsø

• Daglig leder Frederic Hauge, Oslo

• Professor Jan Hovden, Trondheim

• Brigader Jan Erik Larsen, Oppegård

• Husmor Karen Margrethe Mjelde, Sandnes

• Informasjonsrådgiver Lisbet Rugtvedt, Oslo

• Overvåkingssjef Per Sefland, Oslo

• Direktør Torild Skogsholm, Oslo

• Ekspedisjonssjef Hilde Caroline Sundrehagen, Oslo

Utvalget har hatt et eget sekretariat. Hovedsekretær og leder for utvalgets sekretariat har vært prosjektleder Arthur Gjengstø (Justisdepartementet). Øvrige utvalgssekretærer har vært rådgiver Stein Henriksen (Direktoratet for sivilt beredskap), forsker Steinar Høibråten (Forsvarets forskningsinstitutt) og rådgiver Vigdis Olsen (Nærings- og handelsdepartementet). Førstesekretær Gunn Fjogstad har vært utlånt fra TETRA-prosjektet i 20-prosent stilling fra desember 1999.

2.2 Mandat

Utvalget skal utrede samfunnets sårbarhet med sikte på å styrke samfunnets sikkerhet og beredskap.

Arbeidet i utvalget skal ta utgangspunkt i nasjonale og internasjonale utviklingstrekk av betydning for beredskapsarbeidet.

Utvalget skal gi en helhetlig beskrivelse av risikoen for ekstraordinære påkjenninger mot det sivile samfunnet i fred, sikkerhetspolitiske kriser og krig. Dette omfatter vurderinger knyttet til den økende sårbarheten i samfunnet for avbrudd i viktige forsyninger av varer og tjenester som følge av menneskelige feil, tekniske sammenbrudd, naturkatastrofer, terror, sabotasje eller krigshandlinger. Dette innbefatter også en vurdering av risiko, sårbarhet og beredskap på sivil side for å møte omfattende epidemier og uhell med, eller bevisst bruk av, atom-, biologiske eller kjemiske våpen eller materialer. Et felles risikobilde skal danne grunnlag for prioriteringer og anbefalinger om tiltak.

Utvalget skal analysere sårbarhetssituasjonen og gi en prinsipiell vurdering av styrke og svakheter ved dagens beredskapssystemer. På grunnlag av dette skal utvalget gi generelle og prinsipielle anbefalinger til tiltak for å sikre en akseptabel sikkerhet for sivilbefolkningen og kritiske samfunnstjenester i fred, kriser og krig. Utvalget skal herunder vurdere organiseringen av det sårbarhetsreduserende arbeidet.

En sentral problemstilling vil være prioritering av fremtidig innretting av, og oppgaver for, den sivile beredskapen. Utvalget skal foreta en prinsipiell vurdering av om – eventuelt hvordan – beredskapsarbeidet i samfunnet bør endres som følge av grunnleggende nasjonale og internasjonale endringsprosesser.

Utvalget skal vurdere tiltak som kan bidra til styrket folkelig engasjement, mer frivillig innsats og høyere prioritering av beredskapsarbeidet i kommunene og privat næringsliv.

Utvalget skal tilrettelegge for økt offentlig bevissthet, kunnskap og debatt om sårbarhetsproblematikk i samfunnet. Sikkerhet og sårbarhet skal avveies mot ønsket om et åpnere samfunn.

Utvalget skal etablere kontakt og samarbeid med det regjeringsoppnevnte forsvarspolitiske utvalg.

Utvalget skal avgi rapport med forslag om hvilken hovedkurs som bør ligge til grunn for arbeidet med å redusere samfunnets sårbarhet og videreutvikle den sivile beredskapen innen 1. juli 2000. Utvalget skal kunne peke på behov for nærmere utredninger på enkelte områder.

Utvalget skal redegjøre for administrative og økonomiske konsekvenser av sine anbefalinger, og følge utredningsinstruksens bestemmelser for øvrig.

2.3 Viktige begreper

2.3.1 Risiko

For å utvikle en god beredskap må vi ha tilstrekkelig kunnskap om hvilke farer som kan true samfunnet og befolkningens sikkerhet. Det er nærmest umulig å definere og måle hvilke farer vi i sum til enhver tid er utsatt for.

Vi har erfart at samfunnet kan være meget sårbart også i fredstid. Sårbarheten øker med samfunnskompleksiteten. Den teknologiske utviklingen har medført økt avhengighet av ekspertkunnskap og større kompleksitet i både tekniske og organisasjonsmessige systemer. Mange er eksperter på «delene», men få ser «delene» i sammenheng. Denne oppsplittingen ligger dypt i den samfunnsmessige strukturen med forankring i profesjonene, sektorene og institusjonene.

Både politikere og offentlige myndigheter stilles i økende grad til ansvar dersom sikkerhet og beredskap ikke er tilstrekkelig ivaretatt. De møter i økende grad krav om sikkerhet. Forsikringsbransjen er også i økende grad opptatt av at kommunene ivaretar sikkerhet i sine ordinære plan- og utbyggingsprosesser. Synet på hva som er akseptabel risiko varierer mellom politikere, eksperter og lekfolk.

Risikoforståelsen kan påvirkes av generell kunnskap om vår tids farer og trusler. Den kan også påvirkes av lokal kunnskap om hvilke farer og trusler som det aktuelle området spesielt vil være utsatt for. Vanligvis vil den enkelte være mer motivert for å beskytte seg mot farer han eller hun har vært utsatt for tidligere enn den risiko som finnes som teoretisk kunnskap. Faren med dette er at beredskapen blir for tilbakeskuende og hendelsesbasert. Problemet er at neste krise ofte er helt annerledes.

Risiko er en funksjon av sannsynligheten for mulige uønskede hendelser og konsekvensene av disse. Risiko uttrykker fare for tap av viktige verdier som følge av uønskede hendelser. Viktige verdier kan for eksempel være liv og helse, miljø, økonomi og gjennomføring av kritiske samfunnstjenester.

Risiko og trussel er ikke synonyme begreper. Med trussel forstås ethvert forhold eller enhver enhet med potensiale til å forårsake en uønsket hendelse. 1 Vilje og sannsynlighet for at hendelsen vil skje tillegges ikke vekt i trusselbegrepet.

Risiko kan i en del tilfeller beregnes matematisk. Dette er først og fremst praktisk gjennomførbart og fornuftig, hvis det foreligger klare statistiske data for frekvens av en hendelse. For eksempel gjelder dette for brann, trafikkulykker, arbeidsulykker, fallskader og andre hverdagsulykker. Imidlertid finnes det en rekke situasjoner hvor det vil være svært vanskelig, for ikke å si umulig, å foreta noen matematiske kalkyler fordi det statistiske underlagsmaterialet er tynt eller manglende. I mange tilfeller vil det være umulig å gi noe eksakt uttrykk for sannsynlighet. Konsekvensene av slike hendelser, for eksempel atomulykker eller krig, vil imidlertid være så alvorlige at man er nødt til å bygge opp en god beredskap. Dette må bygge på en mer kvalitativ risikovurdering.

2.3.2 Sårbarhet

Sårbarhet er et uttrykk for de problemer et system vil få med å fungere når det utsettes for en uønsket hendelse, samt de problemer systemet får med å gjenoppta sin virksomhet etter at hendelsen har inntruffet. Sårbarhet er knyttet opp til mulig tap av verdi. System kan i denne sammenhengen for eksempel være en stat, den nasjonale kraftforsyningen, en bedrift eller et enkeltstående datasystem. I stor grad er sårbarhet selvforskyldt. Det går an å påvirke sårbarheten, begrense og redusere den.

2.3.3 Krise, katastrofe og beredskap

Innenfor den sivile beredskapen har man tradisjonelt lagt til grunn at krise er påkjenninger mot samfunnet som i art eller omfang går ut over det som regnes som normalrisiko og normalbelastning i fredstid. 2 Utvalget er av den oppfatning at en slik definisjon kan virke innsnevrende og være uheldig med tanke på å tilnærme seg de sikkerhetsutfordringer samfunnet står overfor på en helhetlig måte. Definisjonen reiser også spørsmål ved hva som skal legges i begreper som «normalrisiko» og «normalbelastning.»

Utvalget har valgt å anlegge en bredere definisjon av begrepet krise. Utvalget legger til grunn at en krise er en hendelse som har potensiale til å true viktige verdier og svekke en organisasjons evne til å utføre viktige funksjoner.

Det er store forskjeller mellom kriser. Krisens karakter vil gjerne være avhengig av:

• Hvor vidtgående konsekvenser situasjonen medfører.

• Hvor raskt situasjonen inntreffer.

• Hvor fort situasjonen utvikler seg.

• Hvor godt samfunnet er forberedt på å møte situasjonen.

Noen kriser vil typisk inntreffe med en viss varslings- og forberedelsestid, for eksempel orkaner og konsekvensene av ulykker ved kjernekraftverk. Noen typer hendelser vil medføre skader som viser seg etter enda lengre tid, slik som forurensning av miljøet gjennom sur nedbør. Andre krisesituasjoner vil skje uten noen særlig varslingstid, for eksempel utslipp av farlige stoffer etter et uhell ved en kjemisk fabrikk. Dette betyr blant annet at kravet til hurtige beslutninger vil variere fra situasjon til situasjon

En krise kan utvikle seg til en katastrofe . Med katastrofe forstår vi en hendelse med særlig alvorlige skader og tap.

Kriser og katastrofer vil også ha ulikt geografisk omfang. Noen hendelser vil være avgrenset til lokale skader (for eksempel branner og eksplosjoner), mens andre hendelser vil ha mer geografisk vidtrekkende konsekvenser (for eksempel flom, orkaner og radioaktive utslipp).

I stadig økende grad kjennetegnes kriser og katastrofer også av:

• Globalisering.

• Medias innflytelse.

• Politisering.

Tsjernobylulykken i 1986 viste at konsekvensene av enkelte typer kriser og katastrofer ikke kjenner nasjonale grenser. Miljøkatastrofer er en kategori kriser som understreker den transnasjonale dimensjonen. Etter hvert som samfunn bindes sammen gjennom tekniske og sosiale strukturer og systemer, øker også sannsynligheten for at sammenbrudd i et av disse systemene et sted i verden får internasjonale ringvirkninger. Slike hendelser kan bidra til å undergrave tilliten til de nasjonale myndigheter.

I økende grad vil massemediene definere hva som er en krise, noe som har følger for den oppmerksomhet og de tiltak som myndighetene iverksetter. Dersom massemediene definerer en situasjon som en krise, vil den som regel også bli håndtert som om den er en krise.

Både medias rolle og globaliseringen av kriser er med på å tilrettelegge for en markert politisering av fremtidige kriser og katastrofer. Redaksjonene konkurrerer om å være «først på banen» og krever raske svar fra ansvarlige myndigheter. Journalistene krever forklaringer og svar fra den politiske ledelsen. I økende grad løftes massemedienes oppmerksomhet opp på det sentrale nivået, gjerne til de ulike statsråder. Det er også en viss økende politisk interesse for kriser og sikkerhetsspørsmål

De fleste kriser kommer overraskende. Andre kjennetegn er: 3

• Mangel på kontroll.

• Viktige interesser står på spill.

• Mange aktører.

• Tidspress.

• Sammenbrudd i den regulære beslutningsprosessen.

• Søkelys på kortsiktige løsninger.

• Stor usikkerhet.

• Mangel på informasjon.

• Desinformasjon kan forekomme.

• Stor interesse og oppfølging fra ulikt hold.

Begrepet kritisk infrastruktur brukes mye i denne utredningen. Med kritisk infrastruktur forstås systemer som når de ikke fungerer vil ha en sterkt negativ effekt på samfunnet (forsvar, velferdstjenester, næringsliv). Kritisk infrastruktur inkluderer blant annet informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT), systemer for elektrisk kraft, gass og olje, bank og finans, transport og vannforsyning.

Med beredskap forstås tiltak for å forebygge, begrense eller håndtere kriser og andre uønskede hendelser. Utvalget bruker ikke begrepet sivil beredskap med mindre det er nødvendig for å beskrive tidligere eller nåværende arbeid innenfor denne rammen av tiltak. Utvalget mener at sivil beredskap gir feil assosiasjoner. Den etablerte sivile beredskapen har også vært smalere definert enn det utvalget har sett behovet for å kartlegge av utfordringer.

Det vises for øvrig til vedlegg 1 for en mer utfyllende oversikt over sentrale begreper og definisjoner.

2.4 Avgrensning av utvalgets arbeid

Utvalget har hatt en bred tilnærming til arbeidet med å kartlegge og drøfte sikkerhets- og beredskapsutfordringer i samfunnet.

Utvalget avgrenser seg til å studere ulykker og kriser som kan oppstå relativt raskt, har betydning for samfunnet, truer vesentlige verdier og krever iverksettelse av ekstraordinære tiltak. 4 Dette betyr for eksempel at potensielle kriser som langsiktige miljøproblemer, omfattende klimaendringer, nedbryting av ozonlaget eller en gradvis utflytting av landet av viktige kompetansemiljøer ikke er en del av utvalgets videre kartlegging og drøfting. Hverdagskriminalitet og ulykker som ikke krever iverksettelse av ekstraordinære tiltak er ikke vektlagt i utredningen. Beredskapsmessige implikasjoner av langsiktige endringer i bosettingsmønster og lignende er også nedtonet i arbeidet.

Et samfunn helt uten risiko og sårbarhet er så å si en umulighet, både av praktiske og økonomiske årsaker. Spørsmålet blir da hvor terskelen for akseptert risiko bør være og hvilke typer risiko det er naturlig at et utvalg som dette fokuserer på. Det er vanskelig å definere et matematisk akseptnivå som utgangspunkt for utvalgets tilnærming, da både matematiske og kvalitative risikovurderinger ligger til grunn for vurderingene av de ulike fagområdene. I tillegg har problemstillingen «hva kan vi leve med av risiko» et normativt og etisk aspekt som gjør at det er vanskelig å fastsette et entydig allment akseptnivå for risiko.

Utvalgets tilnærming og valg av fokus er derfor basert på mer kvalitative vurderinger, hvor en har lagt vekt på forhold som har betydning for samfunnet og som truer grunnleggende samfunnsverdier. Med dette som utgangspunkt er følgende tema valgt ut:

• Informasjons- og kommunikasjonsteknologi.

• Kraftforsyning.

• Transport av mennesker.

• Varedistribusjon.

• Transport av farlig gods.

• Petroleumsvirksomheten.

• Smittevern.

• Matvaretrygghet/næringsmiddelberedskap.

• Vannforsyning.

• Masseødeleggelsesvåpen og atomtrusler.

• Massetilstrømning av flyktninger.

• Informasjon.

• Organisert kriminalitet, terror og sabotasje.

Utredningen dekker både ulykker som skyldes tilfeldige hendelser («safety») og hendelser som skyldes villede handlinger («security»).

Videre er det satt fokus på tiltak som generelt kan bidra til å styrke samfunnssikkerheten:

• Et effektivt samvirke mellom politi og forsvar.

• Redningstjenesten.

• Beskyttelse av sivilbefolkningen.

• Systemet for nasjonal krisehåndtering.

• Forebyggende tilsynsvirksomhet.

• Etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenestene.

• Samordning av sikkerhets- og beredskapsarbeidet på nasjonalt nivå.

• Kriseberedskapen i fylker og kommuner.

• Forskning, utvikling og evaluering.

2.5 Arbeidsmetode

Utvalget har hatt god nytte av tidligere forskningsprosjekter og analyser. Det har vært en utfordring å sammenstille ulike utredninger. På enkelte områder har det vært nødvendig å gjennomføre egne analyser.

Egne underutvalg ble etablert for å analysere samfunnets sårbarhet for brudd i informasjons- og kommunikasjonsteknologi, informasjonsberedskapen, atomtrusselen og risiko knyttet til kjemiske og biologiske stridsmidler. Sammensetningen av underutvalgene fremkommer i de aktuelle kapitlene.

Utvalget har hatt støtte fra en meget bredt sammensatt referansegruppe med deltakere fra ulike departementer, direktorater og tilsyn, forskningsinstitusjoner og høyskoler, næringsliv, forsvar, fylker, kommuner, frivillige organisasjoner og pressen. Medlemmene av referansegruppen har bistått med verdifulle råd og synspunkter til utvalgets arbeid.

Utvalget har også innhentet bidrag fra ulike departementer, direktorater, forskningsinstitusjoner og interesseorganisasjoner. I noen grad blir disse bidragene referert til senere i denne utredningen. En vil nevne spesielt omfattende bidrag fra Direktoratet for sivilt beredskap, Forsvarets etterretningstjeneste, Forsvarets forskningsinstitutt og Sosial- og helsedepartementet.

Det første møtet i utvalget ble holdt 14. sep-tember 1999, mens det 13. og siste møtet ble holdt 23. juni 2000. Enkelte av utvalgsmøtene gikk over to dager. På møtene er det gitt orienteringer fra ulike fagmiljøer. Det har i tillegg vært avholdt to dagsseminarer med referansegruppen.

Medlemmer av utvalget og utvalgets sekretariat har dessuten hatt møter med representanter fra ulike fagmiljøer, herunder det forsvarspolitiske utvalg (se kapittel 2.6) og prosjektgruppen for «Politiet 2000.» Halve utvalget deltok også på studiebesøk til Stavanger, der det var møte med fylkesmannen, politimesteren, ledelsen i Oljedirektoratet og Hovedredningssentralen.

Utvalget foretok et en ukes studiebesøk til USA og besøkte Central Intelligence Agency, Center for Strategic and International Studies, National Security Council, Federal Emergency Management Agency, National Infrastructure Protection Center ved Federal Bureau of Investigation, Critical Infrastructure Assurance Office, Defense Threat Reduction Agency, State Department, Department for Health and Human Services og National Defense University. Det ble også gitt orienteringer fra Chemical Biological Incident Response Force og National Guard.

Halve utvalget deltok på et tredagers studiebesøk til Sverige og Storbritannia. I Sverige ble hele besøket koordinert av Överstyrelsen för civilt beredskap. Det ble dessuten holdt foredrag for utvalget av Försvarsdepartementet, Försvarsberedningen, Socialstyrelsen, Försvarsmakten, Svenska Kommunförbundet, Svenska Arbetsgivareföreningen, Sveriges Civilförsvarsförbund, Statens Strålskyddsinstitut, Försvarets materielverk, Ag IW, Försvarshögskolan og Rikskriminalpolisen.

I Storbritannia hadde utvalget møter med Home Office, Department of the Environment, Transport and the Regions, Foreign and Commonwealth Office, Cabinet Office og Security Service. Utvalget hadde også et møte med Dr. Andrew Rathmell ved King’s College.

Den andre halvparten av utvalget deltok på et tredagers studiebesøk til Tyskland og Sveits. I Tyskland hadde utvalget møte med Bundesnachrichtendienst Deutschland, Bundesministerium des Innern, Bundesamt für Zivilschutz, Akademie für Notfallplanung und Zivilschutz og Bundesministerium des Auswärtigen Amts. Det ble også gitt en orientering ved innenriksdepartementets lokale for krisehåndtering; Lageszentrum BMI.

I Sveits fikk utvalget orienteringer fra forsvarsdepartementet, det føderale kontoret for sivil beskyttelse, det nasjonale operasjonssenteret for krisehåndtering, InfoSurance (stiftelse for IKT-sikkerhet) og det føderale politiet.

De stedlige norske ambassadene var meget behjelpelige med å forberede og gjennomføre studiebesøkene. En representant fra den amerikanske ambassaden i Norge deltok under utvalgets besøk i USA.

Utvalget har hatt en meget knapp tidsramme for utredningen, men har vurdert det som mulig å gjøre et tilstrekkelig grundig arbeid til å kunne legge frem forslag til tiltak for å styrke samfunnssikkerheten.

2.6 Forholdet til andre utvalg og utredninger

Utvalget fikk i oppdrag å etablere kontakt og samarbeid med det regjeringsoppnevnte forsvarspolitiske utvalg. Det forsvarspolitiske utvalg har utredet militære trusler mot samfunnet, samt trukket opp forslag til mål og prioriteringer for den militære delen av samfunnsberedskapen. I så måte representerer de to utvalgsinnstillingene til sammen en meget bred gjennomgang av den totale samfunnssikkerheten. Det har vært et tett og godt samarbeid mellom utvalgenes sekretariater og ledere.

Det har også vært gjennomført flere andre utredninger som i ulik grad omhandler tema som Sårbarhetsutvalget har behandlet, for eksempel Forsvarsstudien 2000, Oppgavefordelingsutvalget, Planlovutvalget, et IKT-prosjekt ledet av Nærings- og handelsdepartementet og utarbeidelse av stortingsmelding om Politidirektoratet. Disse omtales nærmere i ulike kapitler i denne utredningen.

3 Sikkerhets- og beredskapsarbeidet i dag

3.1 Mål, prinsipper og organisering

Den sivile beredskap er den ene hovedpilaren i det norske totalforsvaret. Den andre er det militære forsvar. Totalforsvarskonseptet innebærer at man skal kunne benytte alle sivile og militære ressurser i en samlet forsvarsinnsats, men tilrettelegger også for et samarbeid mellom sivile og militære virksomheter for å motstå og håndtere kriser og katastrofer i fred.

Det er gitt som virksomhetsidé at den sivile beredskapen skal, med sikte på kriser og krig, sørge for at samfunnet fungerer mest mulig normalt, gi befolkningen størst mulig sikkerhet for liv, helse og velferd, samt yte støtte innenfor rammen av det norske totalforsvar.

Med utgangspunkt i virksomhetsidéen er det gitt fire hovedmål:

• Redusere sårbarheten innen samfunnets infrastruktur, samt for livs- og krigsviktige næringsvirksomheter.

• Redusere skadevirkningene av en krise eller krigssituasjon og sikre befolkningens liv, helse og velferd.

• Bidra til å dekke sivilbefolkningens og Forsvarets behov for viktige varer og tjenester under kriser og krig.

• Utnytte beredskapsressursene effektivt i fredstid.

Sikkerhets- og beredskapsarbeidet i Norge bygger på tre viktige prinsipper:

• Ansvarsprinsippet: Den virksomhet som har ansvaret for en sektor, har også ansvaret for nødvendige skadeforebyggende tiltak, beredskapsforberedelser og iverksettelse av tiltak i kriser og krig.

• Likhetsprinsippet: Det skal være størst mulig likhet mellom organiseringen i fred, krise og krig. Begrunnelsen for dette er at den som utfører samfunnsoppgaven i fred, også har de beste forutsetningene for å håndtere oppgavene i kriser og krig.

• Nærhetsprinsippet: Kriser skal håndteres på lavest mulig nivå.

Sikkerhets- og beredskapsarbeidet i Norge er preget av sterkt fragmentert ansvar og organisering, se tabell 3.1. Alle departementene er ansvarlige for beredskapsforberedelser og -tiltak innenfor sine forvaltningsområder.

I tillegg til områdene som er nevnt i tabell 3.1 er flere beredskapsområder preget av sammensatte ansvarsforhold, hvor ansvaret er delt mellom flere departementer og flere forvaltningsnivåer. Atomulykkesberedskapen er et eksempel (kapittel 3.2 og kapittel 13). Andre eksempler er vannforsyningen (kapittel 12), næringsmiddelberedskapen (kapittel 11), flyktningberedskapen (kapittel 15) og informasjonsberedskapen (kapittel 16).

I en sikkerhetspolitisk krise eller krig er det behov for sterk sentral styring. Da vil Regjeringen blant annet støtte seg på et eget beredskapssystem med forberedte tiltak fra de ulike fagdepartementene.

I fred har Kommunal- og regionaldepartementet et samordningsansvar for arbeidet med helse, miljø og sikkerhet. Justisdepartementet har sektorovergripende samordningsansvar for planleggingen av den sivile beredskapen. 5 De programmer som dekkes i langtidsplanen for den sivile beredskapen, setter rammen for dette samordningsansvaret. Brannberedskap, beredskap mot akutt forurensning og beredskap i forhold til massetilstrømning av flyktninger faller utenfor dette ansvaret. Justisdepartementets samordningsansvar endrer ikke fagstatsrådenes konstitusjonelle ansvar. Dersom et fagdepartement vil avgjøre en sak i strid med Justisdepartementets uttalelse, kan imidlertid Justisdepartementet legge saken frem for Regjeringen. For å støtte Justisdepartementet med å samordne den sivile beredskapen er det opprettet et eget råd. 6

Det finnes flere organer som er relatert til sikkerhetspolitiske utfordringer:

• Forsvarsrådet.

• Regjeringens sikkerhetsutvalg.

• Embetsmannsutvalget for konsultasjoner i internasjonale krisesituasjoner.

• Rådet for krigsberedskap på norsk kontinentalsokkel.

Felles for alle disse organene er at de har en rent rådgivende funksjon. Alle er bygget opp under den kalde krigen og synes i stor grad å reflektere behov fra denne perioden. 7

3.2 Særskilte beredskapsorganer

I fred finnes det tre faste operative beredskapsorganisasjoner på sentralt nivå. Dette er Justisdepartementets stab for terror og sabotasje, beredskapsorganisasjonen mot atomulykker, og Statens forurensningstilsyns beredskapsstab for akutt foru-rensing.

Beredskapen mot terror og sabotasje

Beredskapen mot terror og sabotasje ledes av Justisdepartementet. Den rådgivende stab gir råd til Justisministeren og er ledet av ekspedisjonssjefen ved politiavdelingen i Justisdepartementet. I denne staben inngår representanter for Utenriksdepartementet, Forsvarsdepartementet, andre departementer avhengig av situasjonen, Politiets overvåkingstjeneste, Forsvarets overkommando og ved behov en eller begge forsvarskommandoer. Politiavdelingens operative stab er ledet av sjefen for Politiavdelingens beredskapsenhet. Staben kan etableres på egen hånd ved behov, og kan ta initiativ til å sette i gang øvrig organisering ved behov. Staben etableres normalt også i forbindelse med større ulykkessituasjoner.

Formålet med denne organisasjonen er å gi råd til henholdsvis Justisministeren og den berørte politimesteren i situasjoner hvor det er utøvd terror eller sabotasje. I tillegg skal denne organisasjonen kunne bistå politimesteren med å skaffe de ressurser han har behov for i den aktuelle situasjonen. Representanter for Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet innkalles rutinemessig til Den rådgivende stab. Representanter for andre departementer kalles inn når situasjonen berører deres ansvarsområder, for eksempel slik at en representant for Olje- og energidepartementet kalles inn ved en terroraksjon i Nordsjøen. Organisasjonen er fleksibel med hensyn både til bemanning og hvem som er representert, slik at den kan tilpasses situasjonen.

Atomulykkesberedskapen

En effektiv atomulykkesberedskap skal iverksette optimale konsekvensbegrensende tiltak, både umiddelbart etter en atomulykke og i hele perioden frem til eventuelle tiltak mot langtidskonsekvenser er gjennomført. Beredskapsorganisasjonen mot atomulykker, fastsatt ved kongelig resolusjon i 1993 og bekreftet etter mindre justeringer 26. juni 1998, er opprettet for å håndtere atomulykker i fredstid. I tillegg skal den håndtere atomulykker og virkninger av kjernevåpen overfor sivilbefolkningen ved sikkerhetspolitiske kriser og krig. Beredskapsorganisasjonen er bygget opp rundt Kriseutvalget ved atomulykker. Kriseutvalget har representanter fra Statens strålevern, Direktoratet for sivilt beredskap, Statens helsetilsyn, Justisdepartementets politiavdeling, Statens næringsmiddeltilsyn og Forsvarets overkommando. Statens strålevern leder Kriseutvalget. Kriseutvalget har ansvaret for utviklingen av den løpende atomulykkesberedskapen. I akuttfasen av en atomulykke skal Kriseutvalget beslutte iverksetting av tiltak. Under senfasen av en ulykke skal Kriseutvalget ha rollen som rådgiver for myndighetene. Hovedmålet ved innsatsen er å beskytte liv, helse, miljø og viktige samfunnsinteresser. Ved en atomulykke har Kriseutvalget fullmakt til å innhente informasjon, data og prognoser, og det skal sørge for samordnet informasjon til myndigheter, publikum og media. Kriseutvalget har fullmakt til å iverksette forhåndsbestemte tiltak i akuttfasen av en atomulykke. 8 Tiltakene skal avklares med ansvarlig departement dersom tiden tillater det. Tiltak med hjemmel i politiloven skal alltid avklares med Justisdepartementet.

Kriseutvalgets faglige rådgivere representerer tolv sentrale institusjoner og etater med oppgaver og spesiell kompetanse innen atomulykkesberedskapen. 9

Det er bygget opp en egen informasjonsgruppe (KU-Info) som skal bistå Kriseutvalget med informasjon til presse og publikum under en atomulykke. Medlemmene i gruppen er hentet fra Kriseutvalgets og de faglige rådgivernes institusjoner. I tillegg kan Regjeringens kriseinformasjonsgruppe anmodes om assistanse.

Embetsgruppen for koordinering av atomulykkesberedskapen ledes av Sosial- og helsedepartementet og er sammensatt av representanter for departementer med ansvar for ulike deler av atomulykkesberedskapen. Embetsgruppen skal være et organ for kontakt og formidling av informasjon mellom departementene i det løpende beredskapsarbeidet. Embetsgruppen skal samordne budsjettinnsatsen innen områdene atomulykkesberedskap og radioaktiv forurensing.

Beredskapen mot akutt forurensning

Beredskapen mot akutt forurensning er delt i en statlig, en kommunal og en privat del.

Kommunene ved brannvesenet skal ta hånd om mindre oljesøl som ikke dekkes av privat beredskap. Kommunene skal utarbeide beredskapsplaner og er sterkt anbefalt å etablere et interkommunalt samarbeid. Staten har ansvaret for å treffe tiltak hvor den private og kommunale beredskapen ikke strekker til, som ved større oljesøl i kystfarvannet. Den statlige oljevernberedskapen ledes av Statens forurensningstilsyn ved en egen stabsorganisasjon. Dette er en utrykkingsenhet som bistår innsats på stedet. Private har ansvar for å rydde opp i forurensning de selv forårsaker.

3.3 Sammenligning med sikkerhets- og beredskapsarbeidet i andre land

Utvalget har som nevnt foran besøkt Sverige, Storbritannia, Tyskland, Sveits og USA. Dessuten ble det på et møte gitt en orientering fra Crises Research Center om krisehåndtering i Nederland. Det er i tillegg innhentet oversikt over kriseplanleggingen i Danmark og Finland.

Det er et gjennomgående trekk ved landene ovenfor, at ansvarsfordeling og organisering av beredskapsarbeidet har samme utgangspunkt som i Norge. Krisehåndtering og redningsarbeid er lokalt forankret etter nærhetsprinsippet og sektoransvaret opprettholdes etter ansvarsprinsippet. I stor grad er det også likhet mellom krise- og krigsorganisasjonene.

Det er et ytterligere fellestrekk at beredskapsstrukturene har gjennomgått omfattende endringer de siste ti til femten årene. Endringene har skjedd på bakgrunn av behov for en mer fredstidsrettet planlegging og virksomhet etter slutten av den kalde krigen. Samtlige land har fått nye lover og forskrifter som regulerer ansvarsforholdene innen dette området.

I forhold til dette har revisjonsprosessen av den lovregulerte beredskapsstrukturen i Norge vært omfattet av stor treghet. Med unntak av brannvernlovgivning er det norske lovverket på beredskapsområdet i stor grad fra 1950-tallet. Fokus i dette lovverket er videre rettet mot beredskapsplanlegging for krig. Flere av de fredstidsrettede ansvarsforholdene som er regulert i andre land er dermed ikke regulert i Norge.

Generelt sett er beredskapsarbeidet organisert ut fra sammenlignbare lokale, regionale og sentrale nivåer. Det går imidlertid et hovedskille i beredskapsstruktur mellom de landene som har en føderal styreform og de med sentralisert styreform. De landene med sentralisert styre som utvalget har satt seg inn i er preget av enhetlig ansvarsorganisering, hvor øverste samordningsansvar for beredskapsområdet er samlet i et departement. I de føderale statene har de delstatlige og føderale myndigheter mer adskilte ansvarsstrukturer.

Det er mest relevant å sammenligne den norske beredskapsstrukturen med land som har tilsvarende styringsform som Norge. Problemstillinger knyttet til beskyttelse av befolkningen, lokal beredskap, effektiv utnyttelse av ressurser, fokus på fredstidscenarier og lignende er like for både Norge, Sverige, Danmark, Finland, Nederland og Storbritannia.

Det er videre et felles trekk at det finnes et departement med et overordnet ansvar for beredskap. I Sverige er Forsvarsdepartementet tildelt denne oppgaven gjennom etatsansvar for Överstyrelsen för civilt beredskap og Räddningsverket. I de andre landene er det Innenriksdepartementene som har denne rollen. En slik samordning er ikke like tydelig i Norge. Beredskapsansvar er fordelt på svært mange departementer. Det er rom for tolkning av Justisdepartementets samordningsansvar, og dermed er ansvarsforhold mer uoversiktlige enn i de andre landene.

Alle landene vil i starten av en krise bruke lokale ressurser for å håndtere en krisesituasjon. Politiet spiller en fremtredende rolle i den lokale operative håndteringen i alle land vi kjenner til. Samordning på nasjonalt nivå kan variere sterkt. På føderalt hold i USA har for eksempel Federal Bureau of Investigation (FBI) og Federal Emergency Management Agency (FEMA) delt myndighet til å koordinere hvert sitt aspekt ved innsats ved større katastrofer. Danmark, Sverige, Finland og Nederland har etablert redningstjenester ved å slå sammen eller formalisere samarbeidsmønstre mellom sivilforsvar og brannvesen. Redningstjenestene i disse landene har både et forvaltningsansvar for kriseplanlegging og et operativt ansvar for krisehåndtering. Redningstjenestene er lokalt basert med styrings- og tilsynsfunksjoner tillagt henholdsvis Forsvarsdepartementet i Sverige og Innenriksdepartementene i Danmark, Finland og Nederland.

Av de besøkte landene skiller Sverige seg ut ved, i likhet med Norge, å ikke ha et forberedt krisehåndteringsapparat på øverste myndighetsnivå.

I vedlegg 3 gis det en beskrivelse av sikkerhets- og beredskapsarbeidet i Storbritannia, Sverige, USA, Sveits, Tyskland, Danmark, Finland og Nederland.

3.4 Etterretning, overvåking og sikkerhet

Tjenestene for etterretning, overvåking og sikkerhet (EOS-tjenestene) har et stort ansvar både i forbindelse med å forebygge trusler mot viktige samfunnsverdier og i forbindelse med utøvelse av krisehåndtering. Den nye sikkerhetspolitiske situasjonen som beskrives andre steder i denne utredningen, preges av stor usikkerhet og uoversiktlighet. Det er derfor vesentlig med riktig og rettidig informasjon til sentrale beslutningstagere. Det er verdt å merke seg at i og med slutten på den kalde krigen har arbeidsoppgavene for disse tjenestene endret karakter. Det er særlig funnet sted en dreining fra tradisjonelle militære oppdrag til oppdrag som gjelder beskyttelse av hele samfunnet mot et bredt spektrum av trusler.

EOS-tjenestene består av følgende virksomheter:

• Forsvarets etterretningstjeneste (FO/E) . FO/E skal innhente, bearbeide og analysere informasjon som angår norske interesser sett i forhold til fremmede stater, organisasjoner eller individer. FO/E skal videre utarbeide trusselanalyser og etterretningsvurderinger, i den utstrekning det kan bidra til å sikre viktige nasjonale interesser (beredskapsplanlegging og korrekt episode- og krisehåndtering; tilveiebringelse av informasjon om internasjonal terrorisme; tilveiebringelse av informasjon om overnasjonale miljøproblemer; tilveiebringelse av informasjon om ulike former for spredning av masseødeleggelsesvåpen og utstyr og materialer for fremstilling av slike våpen.) 10

• Politiets overvåkingstjeneste (POT) . POT skal forebygge, motvirke og etterforske lovbrudd mot Statens sikkerhet og selvstendighet, ulovlig etterretningsvirksomhet, ulovlig teknologioverføring, spredning av masseødeleggelsesvåpen, sabotasje og politisk motivert vold (terrorisme), og internasjonal organisert kriminalitet og annen særlig alvorlig kriminalitet knyttet til viktige samfunnsinteresser. 11

• Forsvarets sikkerhetstjeneste (FO/S) . FO/S skal koordinere de forebyggende sikkerhetstiltak og kontrollere sikkerhetstilstanden, innhente og vurdere informasjon av betydning for gjennomføringen av forebyggende sikkerhetstjeneste, søke internasjonalt samarbeid i kraft av å være Nasjonal sikkerhetsmyndighet, føre tilsyn med sikkerhetstilstanden i virksomheter, og bidra til at sikkerhetstiltak utvikles, herunder iverksette forskning og utvikling på områder av betydning for forebyggende sikkerhetstjeneste. 12

Det er opprettet et Koordinerings- og rådgivningsutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenestene. 13

3.5 Direktoratet for sivilt beredskap med Sivilforsvaret

Direktoratet for sivilt beredskap er underlagt Justisdepartementet. Direktoratet skal bistå Justisdepartementet med den overordnede samordningen av det sivile beredskapsarbeidet. Direktoratet er et kompetanseorgan for beredskapsarbeidet generelt, og skal fastsette krav og retningslinjer for planleggingen i fylkeskommunene og kommunene. Direktoratet gir veiledning for arbeidet med omstillingsplaner og kriseplanlegging på ulike nivåer. Direktoratet er tillagt et tilsynsansvar. Dette tilsynet vil i fremtiden gjennomføres som systemrettet tilsyn og forutsetter at de enkelte virksomheter har kvalitetsstyringsprosesser for sitt beredskapsarbeid.

Den overordnede styringen av Sivilforsvaret skjer fra Sivilforsvarsavdelingen i Direktoratet for sivilt beredskap. Sivilforsvaret er en landsdekkende organisasjon med 350 ansatte fordelt på 48 tjenestesteder. Sivilforsvarskretsene ledes av politimestre. Ved beredskap og krig kan Sivilforsvaret mobilisere 50 000 personer. Ved ulykker i fredstid kan Sivilforsvaret stille med ca. 12 000 utrustede personer. Av disse er ca. 2500 organisert i 116 fredsinnsatsgrupper. Disse er søkt lagt til kommuner hvor beredskapsressursene er små. Stedlig politi, brannsjef/teknisk sjef eller kommunelege kan rekvirere tjenester fra fredsinnsatsgruppene ved direkte henvendelse. Selv om avdelingene er lagt til bestemte kommuner, vil de ved behov også kunne settes inn i nabokommuner. De øvrige 10 000 er satt opp i større innsatsgrupper og støttegrupper. Disse varsles som oftest kun ved større hendelser og hvor en forventer en vedvarende og tyngre innsats. Styrkene brukes til å forsterke og avløse fredsinnsatsgruppene utover akuttfasen. Sivilforsvaret er formelt knyttet opp til atomulykkesberedskapen, forurensningsberedskapen og skogbrannberedskapen.

Sivilforsvaret har etablert to støttegrupper for forskjellig humanitær bistand i utlandet. Gruppene utfører kontor-, underbringelse-, transport- og sambandsoppgaver for de som utfører innsats i første linje. Støttegruppene stilles til disposisjon for hjelpeorganisasjonene. De kan også nyttes av norsk politi på oppdrag utenlands. Støttegruppene deltok i Kosovo i 1999. Det bygges nå også opp en spesiell materiell- og personellstøtte for FNs Disaster Assessment Teams.

3.6 Fylkesmennene

Fylkesmennene har en sentral plass både når det gjelder beredskapsforberedelser og samordning ved kriser og krig. De er underlagt Arbeids- og administrasjonsdepartementet, men mottar oppdrag fra fagdepartementene og Direktoratet for sivilt beredskap. Justisdepartementet prioriterer mellom fylkesmennenes beredskapsoppgaver. Fylkesmannens alminnelige instruks pålegger beredskapsansvar.

Fylkesmennenes ansvar for beredskapsforberedelser i forhold til krig er regulert av kongelig resolusjon av 21. september 1979. Rollen inkluderer planlegging, veiledning, samordning, tilsyn og samarbeid med Forsvaret. Fylkesmennene skal veilede og støtte kommunenes beredskapsarbeid. I tillegg utfører fylkesmennene en rekke andre oppgaver, blant annet innenfor atomberedskap og flyktningberedskap, gjennomføring av øvelser, bygningsrekvisisjoner, fritaksordninger, leverings- og produksjonsplanlegging, rasjonering, kartlegging av ressurssituasjonen, bygg- og anleggsberedskap, koordinering av Sivilforsvarets virksomhet, tilsyn med utbyggingen av tilfluktsrom og planer for evakuering. Under krig eller krigsfare kan fylkesmennene få utvidet sitt ansvars- og myndighetsområde, spesielt hvis forbindelsen med de sentrale myndighetene blir avskåret.

I hvert fylke er det et fylkesberedskapsråd som skal drøfte beredskapsspørsmål og være et forum for gjensidig orientering om arbeidet på de forskjellige beredskapsområdene. I tillegg til fylkesmannen og fylkesberedskapssjefen skal blant annet fylkesordføreren, fylkesrådmannen, en oppnevnt politimester og en representant for Sivilforsvaret være representert i rådet. Forsvaret bør normalt være representert. Når fylkesmannen har etablert samordningen ved kriser og katastrofer i fredstid 14 vil fylkesberedskapsrådet bli sammenkalt for å skape enighet om hvilke tiltak som bør iverksettes. Ved kriser hvor kommunenes ressurser ikke strekker til, eller hvor krisen berører et større geografisk område, løftes enkelte deler av krisehåndteringen opp til fylkesmannen. Fylkesmannen vil blant annet bistå med å skaffe til veie ressurser fra andre kommuner, Sivilforsvaret og Forsvaret.

3.7 Kommunene

Kommunene har det primære ansvaret for å håndtere de fleste kriser som oppstår i fredstid. Kommunenes ansvar for å håndtere hendelser som inntreffer lokalt blir i prinsippet uendret selv om deler av krisehåndteringen «løftes» opp til regionalt eller sentralt nivå.

I tillegg har kommunene også spesielle oppgaver som de blir tillagt et ansvar for i en beredskapssituasjon, blant annet rasjonering og mottak av evakuerte. Kommunene er anbefalt å gjennomføre risiko- og sårbarhetsanalyser, 15 utarbeide beredskapsplaner, innpasse beredskapsmessige hensyn i den ordinære kommuneplanleggingen og å innføre internkontroll for å sikre kvaliteten og kontinuiteten i beredskapsarbeidet. Kommunene har i tillegg etablert egne beredskapsråd som et samarbeidsorgan i beredskapsspørsmål. Rådet ledes av ordføreren og har som regel medlemmer fra kommunale fagorganer, politiet, Forsvaret, Sivilforsvaret og de frivillige organisasjonene.

Fylkeskommunene har ansvar for blant annet sykehusene, de videregående skolene, fylkesvegene, ferger og kulturminner.

Alle kommuner er pålagt å ha et brannvesen. Det er i dag ca. 13 300 ansatte i de kommunale brannvesener, hvorav rundt 3100 på heltid og resten på deltid. De samlede årlige driftsutgifter ligger på ca. 1400 millioner kroner. De kommunale brannvesen er samfunnets primære ressurs til innsats ved akutte uhell og ulykker. I sitt forebyggende arbeid og i forbindelse med innsats ved branner og andre ulykker utøver også brannvesenet myndighet etter loven. De kommunale brannvesen er underlagt tilsyn av Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern.

Det er i løpet av de siste år skjedd en omfattende omstilling innen de kommunale brannvesen, med økt satsing på forbygging og informasjon, koordinering og samarbeid, kompetanseutvikling og bedre ressursbruk. Utvikling av interkommunalt samarbeid er et satsingsområde. Det er videre i samarbeid mellom Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern og Statens forurensningstilsyn satset på beredskap mot akutt forurensing med utstyr og opplæring. Denne beredskapen er regionalisert i 34 regioner. Etter brannen på Scandinavian Star ble det også satset på redningsinnsats til sjøs (RITS) gjennom avtaler med brannvesenene i fem byer 16 med opplæring og utstyr. I dag er det imidlertid bare Larvik som har avtale med Staten om dette. Alle relevante brannvesen har imidlertid en alminnelig plikt til å bistå etter evne i slike situasjoner etter brannvernloven. Det vil imidlertid finnes situasjoner som ikke lar seg løse med nåværende organisering og tilgjengelig utstyr, for eksempel tunnelbranner.

3.8 Politiet

Etatsledelsen av politiet vil i fremtiden skje fra av et eget Politidirektorat. Politiet er organisert i 54 politidistrikter og ca. 360 lensmannsdistrikter. 17 Det er ca. 11 000 ansatte i politi- og lensmannsetaten.

Politiet har et eget beredskapsplanverk. Politiets ansvar og oppgaver endres i prinsippet ikke fra fred, gjennom kriser og under krig. 18 Politiet har tradisjonelt ansvaret ved ulykker der liv og helse er i fare. I andre akutte krisesituasjoner har også politimesteren et ansvar for å iverksette nødvendige tiltak for å avverge fare og begrense skade. Ansvaret gjelder inntil annen myndighet overtar. 19 Under mobilisering og krig har politiets medvirkning sentral betydning for at tiltak ved andre ledd i totalforsvaret skal få full effekt. Dette gjøres blant annet ved å ivareta kontrollfunksjoner, hindre panikk og masseutflytting gjennom å gi troverdig informasjon til befolkningen, ta hånd om flyktningestrømmer, holde kommunikasjonslinjene åpne for prioriterte vegtransporter, samt vakthold og andre beskyttelsestiltak for personer og virksomheter.

Politiets kriminalitetsforebyggende og etterforskende arbeid er en vesentlig del av arbeidet med samfunnets sikkerhet. I denne forbindelse deltar politiet i en rekke internasjonale samarbeid, primært Interpol, Europol og Schengen.

3.9 Redningstjenesten

Den norske redningstjenesten er integrert, det vil si at den omfatter alle typer redningsaksjoner (sjø, land- og flyredning). Redningstjenesten koordineres av Justisdepartementet, som har det administrative samordningsansvaret. Den øverste operative ledelse innenfor det norske ansvarsområdet ligger hos hovedredningssentralen (HRS) for Sør-Norge, på Sola, som har ansvar for sjøområdet sør for den 65. breddegrad, og HRS for Nord-Norge, i Bodø, som har ansvar for sjøområdet nord for den 65. breddegrad. Hovedredningssentralene utøver normalt den operative ledelse av sjøredningsaksjoner. Den aktuelle lokale redningssentralen (LRS) har normalt den operative ledelse innen politidistriktet og ledes av politimesteren . Sysselmannen på Svalbard er LRS innen sitt myndighetsdistrikt. Den operative redningsledelsen kan rekvirere alle tilgjengelige redningsressurser.

3.10 Forsvaret

I tillegg til sine militære oppgaver er Forsvaret pålagt å støtte det sivile samfunn ved behov i fred, særlig i forbindelse med kriser og katastrofer, men også på mer regulær basis. Forsvaret har ansvar for deler av redningstjenesten ved redningshelikoptre, og for kystvakt 20 og indre kystoppsyn. Heimevernet brukes ofte i forbindelse med redningsaksjoner og søk. Støtte fra Forsvaret til politiet i fred reguleres generelt av kongelig resolusjon av 13. februar 1998.

3.11 De frivillige organisasjoner

De frivillige, humanitære organisasjonene gir viktige bidrag til beredskapen mot ulykker, særlig til redningsberedskapen på lokalt nivå og til nødhjelp i utlandet.