Del 5
Kommuner og fylker

24 Kriseberedskapen i fylker og kommuner

24.1 Utviklingen av beredskapsarbeidet i kommunene

Beredskapsarbeid i kommunene var i lang tid et lite prioritert tema for de sentrale beredskapsmyndighetene. Tiltakene inngikk i stor grad som en del av krigsberedskapen. Buvikutvalget 1 (1992) og St.meld. nr. 24 (1992–93) om det fremtidige sivile beredskap tok tak i denne problemstillingen og siden begynnelsen av 1990-tallet har spørsmålet om tiltak for å bedre den lokale kriseberedskapen vært et gjennomgangstema.

Buvikutvalget anbefalte i sin innstilling å innføre en generell lov som pålegger fylkeskommuner, kommuner og næringsvirksomheter med krigs- eller livsviktig produksjon eller tjenesteyting plikt til å utarbeide beredskapsplaner. Regjeringen gikk i St.meld. nr. 24 inn for at den ville arbeide videre med å kartlegge innholdet i en slik lovhjemmel og foreta en nærmere utredning av de økonomiske og administrative konsekvensene. I mellomtiden skulle man arbeide med motivasjonsskapende og tilretteleggende tiltak overfor kommunene med sikte på at disse driver beredskapsarbeid på frivillig basis.

Gjennom St.meld. nr. 48 (1993–94) om langtidsplan for sivilt beredskap 1995–98, ble det lagt økt vekt på beredskap mot hendelser i fred. Risiko- og sårbarhetsanalyser ble fremhevet som et viktig planleggings- og prioriteringsverktøy. Spørsmålet om en lovfestet plikt for kommuner til å drive beredskapsplanlegging ble ikke særskilt drøftet i meldingen. Flommen på Østlandet i 1995 aktualiserte igjen spørsmålet om planplikt. Erfaringene fra flommen viser at de kommuner som hadde gjennomført risiko- og sårbarhetsanalyser og/eller utarbeidet kriseplaner var i bedre stand til å håndtere situasjonen enn de kommunene som ikke hadde gjort slike forberedelser. I St.meld. nr. 37 (1995–96) om flommen på Østlandet 1995 og kriseberedskap i fred, ble det uttrykt at man ikke ville ta stilling til spørsmålet om planplikt før de nærmere resultater av de motivasjonsskapende og tilretteleggende tiltak overfor kommunene foreligger. Forsvarskomiteen ga i denne sammenheng uttrykk for følgende:

«Etter komiteens vurdering kan risiko- og sårbarhetsanalyse være så viktig for den enkelte kommune i en krisesituasjon at komiteen vil be Justisdepartementet vurdere ulike virkemidler – herunder også en eventuell lovhjemmel – slik at alle landets kommuner innen rimelig tid har utarbeidet sin analyse. Det er også viktig at kriseplaner blir utarbeidet i den prosessen og at disse øves med jevne mellomrom (Innst. S. nr. 256 (1995–96)).»

St.meld. nr. 25 (1997–98) om hovedretningslinjer for det sivile beredskaps virksomhet og utvikling i tiden 1999–2002, tok igjen opp spørsmålet. Det ble konkludert med at satsingen på motivasjonsskapende og tilretteleggende tiltak overfor kommunene har vært en nødvendig og riktig satsing som skal videreføres, men at den ikke har vært tilstrekkelig til å få etablert tilfredsstillende kommunalt beredskap. Det nærmere omfanget og innholdet i en slik plikt og eventuell plassering i lovverket ville bli utredet. Forsvarskomiteen hadde følgende uttalelse til dette:

«Komitéen er videre kjent med at Justisdepartementet vurderer å fremme forslag om en generell kommunal beredskapsplikt. Komitéen er enig i at dette i større grad vil sette kommunene i stand til å takle uforutsette kriser, men vil peke på at tiltak for å motivere politisk og administrativ ledelse til å erkjenne disse utfordringene og derigjennom innarbeide gode rutiner i det daglige arbeidet, kan ha like god effekt som et lovpålegg (Innst. S. nr. 241 (1997–98).»

Direktoratet for sivilt beredskap har vært en pådriver i arbeidet med å styrke den kommunale beredskapen og har gitt høy prioritet til prosessen med å motivere og veilede kommunene til å gjennomføre risiko- og sårbarhetsanalyser, utarbeide kriseplaner og gjennomføre krisehåndteringsøvelser. Direktoratet utviklet i 1994 en veileder for gjennomføring av risiko- og sårbarhetsanalyser i kommunene. Denne ble i 1995 fulgt opp med en veileder for kriseplanlegging i kommunene.

Undersøkelser har vist en økt bevissthet blant politikere og administrasjon i kommunene om samfunnets sårbarhet og betydningen av god kriseberedskap. 2 I dag har ca. 80 prosent av kommunene utarbeidet sine første risiko- og sårbarhetsanalyser, mens rundt 40 prosent har utarbeidet kriseplaner. Bare litt over halvparten av kommunene har utarbeidet faste rutiner for à jourhold av planen for kriseledelse, mens bare en av tre kommuner har faste rutiner for når risiko- og sårbarhetsanalyser skal gjennomføres, og under 10 prosent har faste rutiner for gjennomføring av øvelser. 3 En undersøkelse i forbindelse med overgangen til år 2000 viste at bare litt over halvparten av kommunene hadde øvd på beredskapen. 28 prosent gjorde dette første gang i forbindelse med sine forberedelser for eventuelle år 2000-problemer.

Utfordringen for kommunene er å øke bevisstheten i ledelsen på beredskapsarbeidet, og å sørge for å bygge opp egen kompetanse på området i samarbeid med den øvrige lokale beredskapen. Dernest er det viktig å utarbeide, regelmessig oppdatere og å øve på planer for kriseledelse og informasjonsberedskap som bygger på risiko- og sårbarhetsanalyser. Kommunene har også en utfordring med hensyn til å utvikle samarbeidsavtaler om bistand fra nabokommuner eller andre som har nødvendige ressurser og/eller kompetanse.

24.2 Innføring av plikt til beredskapsplanlegging i kommunene

Det finnes ikke i dag noe generelt pålegg om kriseplanlegging i kommunene. Kommunene er imidlertid pålagt en rekke oppgaver på beredskapsfeltet gjennom ulike særlover. Det finnes også lovgivning som dekker beredskapsmessige viktige områder i fred. Brannvernloven, smittevernloven og forurensningsloven ivaretar de beredskapsmessige aspekter innen sine ansvarsområder. Plan- og bygningsloven stiller også visse krav til beredskapsmessige konsekvensutredninger, og det er vedtatt ny lov om helsemessig og sosial beredskap.

Kommunenes beredskapsarbeid er svært varierende i både kvalitet og omfang. Utvalget har merket seg at spørsmålet om en lovfestet plikt til beredskapsplanlegging i kommunene har stått på dagsorden i nærmere ti år. Holdningen til en slik lovhjemmel har variert over tid. Utvalget har videre merket seg at det i løpet av disse årene ikke har vært utarbeidet noe utkast til en generell lovhjemmel om kriseplanlegging i kommunene. Betydelige administrative ressurser er likevel gått med til å drøfte ulike løsningsmodeller. Utvalget mener det nå er på tide å skjære igjennom og få fattet en beslutning.

Kommunene sliter i dag med krav og forventninger fra en rekke myndighetsorganer. Kravene og forventningene som stilles er i liten grad koordinert. Myndighetene gjennom sine tilsynsetater forholder seg ofte bare til fag- og sektoransvarlig i den enkelte kommune. Gjennom metodeverktøy og regelverk legger myndighetene til grunn svært ulike forventninger til kommunenes planlegging innenfor de ulike fagområdene. Det er heller ingen kobling mellom de ulike tiltak myndighetene ønsker kommunene skal utarbeide innenfor de ulike sektorene. Dette fører til en fragmentert planlegging i kommunene, med påfølgende dårlig ressursutnyttelse med hensyn til å utvikle en koordinert og effektiv beredskap.

Etablering av en lovfestet plikt til kommunal beredskap bør vurderes i forlengelsen av det arbeidet som er gjort de siste årene. Innenfor de fleste sektorer skal kommunene nå nytte ulike metoder for risikokartlegging i planleggingen for å etterleve lover og forskrifter.

Utvalget mener dagens sektoriserte beredskapsplanlegging med manglende samordning av i første rekke regelverk og arbeidsmetoder er med på å motvirke en helhetlig beredskap i kommunesektoren. Selv om en rekke kommuner i dag har fått på plass en generell risiko- og sårbarhetsanalyse, og en plan for kriseledelse, viser det seg at disse mer overordnede analysene og planene i for liten grad ses i forhold til sektorenes analyser og planer. Det viktigste er å få på plass et sett med grunnleggende krav som tydeliggjør sammenhenger og som er med på å få sektormyndighetene til å trekke i samme retning. Utvalget mener det er mye å hente i forhold til økt koordinering mellom sektormyndighetene om regelutvikling og metodebruk.

Utvalget legger til grunn at et lovpålegg vil være med på å forsterke effekten av en fortsatt satsing på positive virkemidler i form av veiledning og rådgivning fra statlige myndigheters side, og å bidra til nødvendig kontinuitet i beredskapsarbeidet. Utvalget antar at lovfesting vil bidra til en generell heving av beredskapsarbeidet i kommunene, og i særdeleshet for de kommuner som til nå ikke har kommet særlig langt i dette arbeidet. En lovfesting vil også bidra til å videreføre og utvikle det beredskapsarbeidet som er gjort i, og mellom, mange kommuner. En beredskapsplan anses som et viktig virkemiddel for raskt å kunne etablere en organisasjon som setter kommunene i stand til å løse sine oppgaver i en krisesituasjon.

Loven skal sikre at kommunene har en gjennomtenkt strategi for hvordan man beskytter sine innbyggere ved ulike krisesituasjoner. Det vurderes videre som viktig å arbeide for å få etablert administrative systemer for å sikre regelmessige interne kontroller og systematisk kvalitetsutvikling av beredskapsarbeidet.

Loven bør avgrenses til å stille opp enkle funksjonskrav. Det frarådes for eksempel å stille som krav at det skal fremstilles egne dokumenter for risiko- og sårbarhetsanalyser. Tvert imot kan det være en fordel at slike analyser i stedet gjennomføres som ledd i prosessen med de ordinære kommuneplaner. Dette vil styrke den allmenne oppmerksomheten om beredskapsoppgaver i lokalsamfunnet. Det bør også være mulighet til å kunne pålegge kommuner å planlegge for nærmere bestemte situasjoner. Dette kan være situasjoner som avdekkes i fremtidige nye planleggingsforutsetninger og som myndighetene mener kommunene er spesielt sårbare for.

Risiko- og sårbarhetsanalyser bør uansett inneholde oversikt over:

• Forhold som kan gjøre kommunen særlig utsatt for bestemte typer ulykker og kriser.

• Konsekvenser i tilfelle langvarig bortfall av strømforsyning, vannforsyning eller informasjons- og kommunikasjonssystemer.

• Geografiske forhold eller forhold ved virksomheter i kommunen som kan gjøre kommunen spesielt utsatt for visse typer ulykker eller kriser. Dette gjelder også kommunens utsatthet i forhold til ytre trusler, slik som risiko i forhold til en atomulykke.

Kommunene bør i stor grad også selv definere hva en kriseplan bør inneholde. Dette er et uttrykk for ansvarsprinsippet og prinsippet om at en krisesituasjon skal håndteres på lavest effektive operative nivå. Det er den virksomhet som har ansvaret til daglig som har de beste forutsetninger for å kunne vurdere risiko og sårbarhet og hvilke tiltak det er behov for. Imidlertid bør det fra statens side settes enkelte minimumskrav:

• Plan for etablering av kriseledelse.

• Plan for informasjon til befolkningen og media ved en krisesituasjon (se kapittel 16).

• Varslingslister.

• Oversikt over samarbeidsavtaler med frivillige organisasjoner, andre kommuner med flere.

Utvalget mener at en generell planplikt i kommunene må gjelde alle sektorområder. Dette vil bidra til en forenkling i forhold til sektorenes forskjellige behov for særplanplikter. Fremtidige lover som regulerer sikkerhets- og beredskapsområdet i kommunene bør knyttes opp mot den generelle planplikten. Når en eventuell lov om generell planplikt vedtas bør det etter utvalgets mening også vurderes om dagens lovverk bør gjennomgås med tanke på en harmonisering i forhold til den generelle planplikten.

En plikt til beredskapsplanlegging i kommunene bør etter utvalgets syn ikke innebære at kommunene skal være lovforpliktet til å gjennomføre fysiske beredskapstiltak eller gjøre andre investeringer. Det vil snarere legges til grunn at slike tiltak vil bli gjennomført av kommunene selv hvis det avdekkes uakseptabel risiko eller sårbarhet innen kommunens ansvarsområde.

En lovfestet planleggingsplikt, det vil si en presisering av en forpliktelse som kan utledes av kommunelovens generelle bestemmelser, anses for å være lite inngripende i forhold til konsekvensene av mangelfulle forberedelser i tilfelle en ulykke eller katastrofe skulle ramme kommunen. Utvalget mener en lovfestet generell planleggingsplikt vil bidra til å tydeliggjøre kommunenes ansvar og fremme et mer helhetlig sikkerhets- og beredskapsarbeid. En lov vil også gjøre arbeidet mer robust i forhold til den personavhengighet som gjelder i dag. Lovfestet planleggingsplikt er ikke alene nok til å bedre den kommunale beredskapen. Beredskapsarbeidet i kommunene må følges opp av overordnede instanser med veiledning og annen bistand. Mange kommuner har fått erfaring med bruk av risiko- og sårbarhetsanalyser som grunnlag for gjennomføring av skadeforebyggende og skadebegrensende tiltak. Mange kommuner har også høstet viktige erfaringer fra faktisk krisehåndtering. Utvalget vil anbefale at det foretas en studie av ulike kommuner med sikte på å formidle «beste praksis.» Det må videre tilrettelegges for at statlige beredskapsressurser utnyttes best mulig i lokal sammenheng. Dette gjelder for eksempel Sivilforsvaret og beredskapsutstyr ved lokale lufthavner.

Kostnadene ved beredskapsarbeidet vil variere med kommunenes størrelse. Mindre kommuner som har begrenset med virksomhet som skaper risiko, og som ikke ligger særlig utsatt til for ytre påkjenninger, vil ha små utgifter forbundet med en plikt til beredskapsplanlegging, mens det vil bli stilt større krav til beredskapsforberedelsene i de større byene. Generelt antas imidlertid kostnadene ved dette planleggingsarbeidet å være relativt små, noe også en undersøkelse utført av Direktoratet for sivilt beredskap viser. Arbeidet må også betraktes som en del av den ordinære drift og dermed kunne dekkes inn over det ordinære rammetilskuddet til kommunene.

24.3 Fylkesmannens beredskapsfunksjoner

Fylkesmannen har en meget viktig rolle i beredskapsarbeidet, både i form av å yte veiledning og råd til kommunene, å samordne beredskapsplanlegging og krisehåndtering i fylket, og å føre tilsyn med beredskapsforberedelsene i fylket.

24.3.1 Veiledning av kommunene

Mesteparten av arbeidet til fylkesmennene på beredskapsområdet går med til å veilede, gi råd til og motivere kommunene. Det kan med god grunn påstås at mye av det som er oppnådd i forhold til risiko- og sårbarhetsanalyser og kriseplanlegging ville ikke ha skjedd dersom ikke fylkesmennene hadde vært aktive med veiledning og bistand.

24.3.2 Samordning på regionalt nivå

Kommunene, fylkeskommunene og den regionale statsforvaltningen har i utgangspunktet ansvaret for å iverksette nødvendige tiltak i en krisesituasjon. Krisen kan imidlertid bli så stor at håndteringen må samordnes fra regionalt nivå. Det kan for eksempel bli behov for å prioritere bruk av tilgjengelige ressurser på tvers av sektorer og kommunegrenser.

Omleggingen av beredskapsarbeidet på begynnelsen av 1990-tallet og orkanen i 1992 aktualiserte spørsmålet om en hensiktsmessig samordning av samfunnets ressurser under katastrofer i fred. Nødvendig samordning under ulykker som truer menneskers liv eller helse har i lang tid vært ivaretatt gjennom redningstjenesten. En tilsvarende samordning var lenge ikke etablert ved ulykker som bare rammer materielle verdier, eller som skaper alvorlige funksjonsforstyrrelser i samfunnet uten at liv eller helse er direkte truet.

Etter en lengre prosess ble det tatt beslutning om en todelt løsning for krisehåndteringen i fylkene. Politimesteren har ansvaret for akuttinnsatsen. Fylkesmannen overtar imidlertid samordningsansvaret så raskt som mulig. En slik todelt løsning stiller krav til gode samarbeidsprosedyrer mellom politi og fylkesmenn. I enkelte fylke er dette fulgt opp med skriftlige samarbeidsavtaler mellom fylkesmannen og politimestrene. Ingen ting tilsier i seg selv at det skulle være behov for å revurdere den gjeldende ansvarsfordelingen. Imidlertid betinger dagens modell at fylkesmennene opprettholder nødvendig operativ kapasitet og kompetanse. Det vil på sikt være naturlig å foreta en nærmere evaluering av ordningen.

Fylkesmannen har ikke hjemmel i fredstidskrisesituasjoner til å treffe beslutninger på tvers av den myndigheten som tilligger det enkelte fagorgan. Når fylkesmannen har etablert samordningen ved kriser og katastrofer i fredstid vil fylkesberedskapsrådet bli sammenkalt for å skape enighet om hvilke tiltak som bør iverksettes. Ved uenighet må fylkesmennene fremme saken for Justisdepartementet. Situasjonen er annerledes under krig eller når krig truer. Da får fylkesmennene utvidet sitt ansvars- og myndighetsområde, spesielt hvis forbindelsen med de sentrale myndighetene blir avskåret.

I kommentarene til kongelig resolusjon av 12. desember 1997, Instruks for fylkesmannens samordning ved kriser i fred, fremgår det at behovet for en særskilt lovhjemmel for fylkesmannen til å treffe beslutning på tvers av myndigheten som tilligger det enkelte fagorgan har vært vurdert. Regjeringen mente at det ikke var behov for en hjemmel for fylkesmannen til å kunne fatte avgjørelser på tvers av andre etaters myndighetsområde. Det varsles imidlertid at Justisdepartementet vil foreta en revurdering av dette spørsmålet på basis av erfaringene med retningslinjene og i samråd med berørte departementer og instanser.

Det kan være frykt for at en slik generell fullmakt vil kunne skape forvirring omkring ansvarsforhold og roller i en situasjon som allerede fremstår som uoversiktlig. Imidlertid er dette egentlig bare et spørsmål om fylkesmannens evne til å utøve lederskap. Det kan også vises til at fylkesmannen i verste fall har anledning til å ta i bruk nødretten. Til dette kan det imidlertid sies, at bruk av nødrett ble tatt opp allerede i 1950 i forbindelse med behandlingen av beredskapsloven. 4 Nødretten har (nødvendigvis) et ubestemt og udefinert innhold. Ut fra nødretten er det mulig (for hvem som helst) å foreta seg hva som helst i en krisesituasjon. Ut fra hensynet til demokrati og rettsstatens prinsipper er dette betydelig verre enn å ha nærmere regulerte og begrensede fullmakter for krisesituasjoner. Nødrett gir i tillegg ikke noe planleggingsgrunnlag.

Utvalget vil også legge vekt på disse argumentene:

• Mangelen på beslutningsrett skaper problemer for effektiv krisehåndtering ved uenighet på regionalt nivå.

• Kriser utvikler seg fort og ukontrollert; det kan ta for lang tid å få avklart situasjonen på sentralt nivå.

• Problemet vil bli særlig tungt ved akutte krisesituasjoner der det haster med å ta beslutninger.

• Utvalget merker seg at det i den nye loven om helsemessig og sosial beredskap åpnes for at fylkesmannen, i situasjoner hvor ressurser må samordnes over kommunegrenser, kan delegeres myndighet til krisehåndtering.

24.3.3 Tilsyn med beredskapsarbeidet

Fra og med 1997 har fylkesmennene gjennomført systemrettede tilsyn med kommunenes beredskapsarbeid. Fylkesmennene har i første rekke ført tilsyn med om kommunene har ferdigstilt en generell risiko- og sårbarhetsanalyse, etablert en plan for kriseledelse, og har rutiner for videreføring, oppdatering og testing av beredskapen. Nevnte oppgaver er ikke lovpålagt, og både tilsynet og kommunenes oppfølging av tilsynet er basert på frivillighet. Fylkesmannen fører bare beredskapstilsyn med lovpålagte oppgaver innen Miljøverndepartementets ansvarsområde. Utvalget har merket seg at samordning på fylkesmannsnivå mellom de generelle beredskapsoppgavene og miljøoppgavene i liten grad har funnet sted.

For å få til økt koordinering regionalt, har en rekke fylkesmenn kontaktet andre regionale tilsynsmyndigheter for å få til en bedre samordning overfor kommunene. Fellesnevneren har i første omgang ikke nødvendigvis vært beredskap, men at samtlige etater skal føre tilsyn med kommunene. På sikt er det forventet at fylkesmennene vil etablere mer fagorientert samarbeid med regionale etater, blant annet fylkeslegen. Når det gjelder de sentrale aktørene som Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern og Statens forurensningstilsyn er det i dag verken sentralt eller regionalt noe formelt samarbeid.

Mangel på en generell lovbestemmelse om beredskapsplanlegging i kommunene har resultert i store forskjeller i fylkesmennenes oppfølging av kommunene. På grunn av at planleggingen er frivillig, samt at fylkesmennene mangler hjemmel til å pålegge kommunene å rette på svakheter som er avdekket gjennom tilsyn, blir oppfølgingen av kommunene personavhengig.

Det er videre store forskjeller i hvordan tilsynsfunksjonene er organisert og plassert i forhold til forvaltningsnivåene (kapittel 21.1). Dels går styringslinjen direkte mellom direktorat og eget distriktsapparat, dels til fylkesmennene med departement eller direktorat som instruksjonsmyndighet, dels fra departement eller direktorat til kommunene, og dels fra departement eller direktorat til ikke-statlig virksomhet.

Det kan her særlig nevnes fylkeslegenes tilsyn med helseberedskapen og Direktoratet for brann- og eksplosjonsverns tilsyn med brannberedskapen. Det kan også nevnes at kommunene selv fører tilsyn med vannforsyningen (kapittel 12.5). Det vises for øvrig til kapittel 21.

24.3.4 Kapasitet

Fylkesmennenes beredskapsarbeid har tradisjonelt vært drevet frem av egne beredskapsavdelinger. I mange fylker er beredskapsavdelingene de siste årene slått sammen med andre avdelinger i embetene. Dette har blant annet skjedd for å få en mer effektiv og koordinert tilnærming mot kommunene.

Det er samtidig et betydelig press mot fylkesmannens beredskapsoppgaver i forhold til den interne ressursfordelingen i embetet. Dette kan gå ut over fylkesmennenes utadrettede kontakt mot kommuner og andre beredskapsmessig viktige virksomheter i fylket.

24.4 Konklusjon og anbefalinger

Utvalget mener det er behov for å etablere en generell planleggingsplikt på sikkerhets- og beredskapsområdet i kommunene. Fra myndighetenes side er det viktig å tydeliggjøre kommunenes ansvar for å ivareta innbyggernes sikkerhet, samtidig som det er viktig å signalisere overfor kommunene deres ansvar for selv å vurdere behovet for eventuelle særskilte beredskapsforberedelser. Loven bør avgrenses til å stille opp enkle funksjonskrav. Imidlertid bør det settes enkelte minimumskrav, knyttet til plan for etablering av kriseledelse, plan for informasjon til befolkningen og media ved en krisesituasjon, varslingslister og oversikt over samarbeidsavtaler. Utvalget anser at en lovfestet generell planplikt som stiller visse basiskrav til den kommunale beredskapen vil bidra til en mer helhetlig planlegging i den enkelte kommune.

Utvalget er ikke overbevist om at dagens ordning for samordning på regionalt nivå under en krisesituasjon er tilfredsstillende i forhold til krav om raske beslutninger. Utvalget har ikke hatt anledning til å drøfte løsninger på dette inngående, men vil anbefale at problemstillingen gjennomgås nøye og kritisk.

Utvalget mener at statens tilsyn med kommunenes sikkerhets- og beredskapsvirksomhet må bli bedre koordinert. Flere av statens tilsynsfunksjoner overfor kommunene bør legges til fylkesmannsembetene.

Utvalget mener det må være opp til den enkelte fylkesmann å organisere beredskapsarbeidet på beste måte. Det er positivt at fylkesmennene forsøker å utnytte kompetanse og ressurser over avdelingsgrenser i beredskapsarbeidet. Samtidig er det viktig at beredskapsarbeidet får en synlig og tydelig rolle i embetet, med tanke på den signaleffekt dette gir utad.

Det er også viktig at et departement påser at fylkesmennenes viktige beredskapsmessige oppgaver holdes ved like, blant annet når det gjelder beredskapsmessig kontakt med kommunene, samordning av beredskapsforberedelsene og gjennomføring av regionale øvelser (kapittel 23). Det er viktig at man fra sentralt hold sikrer en ressurstilgang som gjør det mulig for fylkesmennene å opprettholde et akseptabelt nivå i sitt beredskapsarbeid.

Utvalget anbefaler:

• Kommunene bør pålegges arbeid med kriseplanlegging.

• Regelverket for samordning på regionalt nivå under krisesituasjoner bør gjennomgås.

• Flere av statens tilsynsfunksjoner overfor kommunene vedrørende sikkerhet og beredskap bør plasseres hos fylkesmannsembetene.

• Det må være et klart plassert ansvar for ett departement å påse at fylkesmennenes beredskapsarbeid blir tilfredsstillende ivaretatt.