Del 6
Forskning, utvikling og evaluering

25 Forskning, utvikling og evaluering

Denne utredningen reiser mange spørsmål som etterspør forskning for få dypere innsikt i problemene og for å kunne gi kunnskapsbaserte svar. Vi trenger kunnskap for å forstå, overvåke og motivere for å finne de riktige virkemidler og tiltak. Forskningens rolle er å produsere slik kunnskap ut fra teori og analyse av erfaringsdata. I forhold til erfaringslæring representerer systematisk granskning av hendelser i ettertid en aktivitet som i funksjon overlapper med forskningen. Derfor er granskningsarbeid tatt med i dette kapitlet.

25.1 Sikkerhetsforskningens mangfold og omfang 1

I det følgene benyttes for enkelthets skyld uttrykket «sikkerhetsforskning» som fellesbetegnelse for en rekke forskningsområder av betydning for samfunnets sårbarhet og beredskap, blant annet:

• Risiko- og sårbarhetsanalyse og beredskapsanalyser.

• Fenomenkunnskap.

• Forståelse av farer og de fysiske mekanismer, alt fra konstruksjoners sikkerhet til informasjonssikkerhet og IKT-sårbarhet.

• Menneske-, organisasjons- og samfunnskunnskap av betydning for sikkerheten.

• Risikokommunikasjon, beslutningskriterier og beslutninger under usikkerhet.

En vid tilnærming til å begrepsfeste «sikkerhet» er å si at det dreier seg om alle former for tapsforebyggelse 2 inklusive psykologiske dimensjoner som folks trygghetsfølelse . «Tapsforebyggelse» (liv og helse, materielle verdier, miljø, omdømme) dreier seg i hovedsak om en «ytre» sikkerhet som ivaretas gjennom teknisk-naturvitenskapelige tilnærminger. «Trygghetsfølelse» er et mer samfunnsvitenskapelig forskningsområde, som dreier seg om tillit til det apparatet (personer, organisasjoner og institusjoner) som ivaretar sikkerheten, og til en «indre» sikkerhet i forhold til personens opplevelse av egen mestring og kontroll overfor farer vedkommende utsetter seg for eller utsettes for.

Sikkerhetsforskningen er et tverrvitenskapelig forskningsfelt, noe som illustreres gjennom den faglige utdannelsesbakgrunnen til forskere innen feltet: Sivilingeniører, statistikere/matematikere, økonomer, jurister, medisinere, statsvitere, sosiologer, psykologer, antropologer, filosofer, historikere, geografer og forskere med militærfaglig bakgrunn. Dels ivaretar de enkelte fagene ulike sikkerhetsfaglige nisjer (flerfaglighet), men stadig større deler av sikkerhetsforskningen har fått en tverrfaglig karakter på grunn av problemstillingenes kompleksitet og behov for helhetstenkning og helhetlige løsninger.

Sikkerhetsforskning er relevant for risikohåndtering på alle nivåer i samfunnet – fra internasjonale og nasjonale reguleringer ned til individets utøvelse av aktiviteter i arbeid, trafikk og fritid. «Sikkerhet» brukes om en rekke ulike fenomener, hendelser, situasjoner og tilstander innenfor alle arenaer for aktivitet i samfunnet (figur 25.1).

Figur 25.1 illustrerer hvordan fagfeltet sprer seg over to hoveddimensjoner. En akse fra ulykkeshendelser til tilsiktede hendelser (ofte benevnt som «security» eller sikring). En akse fra samfunnsforhold på makronivå til gruppers og individers reaksjoner og handlinger overfor konkrete farlige forhold og mer abstrakt risiko.

Risikobegrepet har tradisjonelt vært anvendt på faren for ulykker og i vurderinger av store komplekse tekniske prosjekter innen romfart og kjernekraft, i kundevurderinger i forsikring, i børs og i gambling (finansiell risiko). På andre områder som omhandler trusler og farlige forhold, er ikke sannsynlighetstenkning like utbredt. Dette gjelder innen medisin, miljøkunnskap, biokjemi og genteknologi.

I forbindelse med myndighetenes overgang fra et spesifikt regelverk til funksjonskrav på flere og flere områder, har krav til sannsynlighetsvurderinger spredt seg fra bedømmelse av storulykkesrisiko 3 til krav om formelle risikoanalyser av arbeidsmiljø, beredskapslovgivning, informasjonssikkerhet, brannvernlovgivning og generell bygg- og planlovgivning.

I Norge og internasjonalt har risikoforskning vært anerkjent som en egen akademisk disiplin i mer enn 25 år. Det startet i USA innen kjernekraft og romfart. En del av de nye teknologiers virkninger var ikke så uskyldige som mange i industrialiseringens utviklingsoptimisme hadde forestilt seg. En vekker var blant annet R. Carsons bok «The Silent Spring» fra 1962 om sprøytemidlet DDTs virkning på næringskjeden. En gryende miljøbevegelse og press for strengere lovgivning og økt kontroll av industrien med hensyn til sikkerhet og miljø fikk utviklingen av risikoanalyser til å skyte fart. 4 Krav til risikoanalyser kom inn i lovverket, og det vokste opp en betydelig FoU-virksomhet og en fremgangsrik konsulentbransje innen området.

Tradisjonelt har sikkerhetsforskningen vært fragmentert i forskjellige studier (innen ett nivå, en sektor, en bransje, en aktivitetsarena, ett farlig fenomen, og så videre) uten et vitenskapelig nettverk og teoribygging som binder denne forskningen sammen. Denne fragmenteringen har bidratt til en svak vitenskapelig basis for deler av sikkerhetsforskningen. Det kan derfor være behov for å trekke sammen disse nisjene og trådene av kunnskap og viten. Å belyse overgripende felles risikoproblemer vil kunne gi et bedre vitenskapelig fundament for den mer sektoriserte og anvendte sikkerhetsforskning, og for den sikkerhetsfaglige utdanning.

25.2 Bakgrunn og status 5

Sikkerhetsforskningen i Norge har vært på «sparebluss» siden midten av 1980-tallet da de store «Sikkerhet på sokkelen»-programmene ble faset ut. Sikkerhet og sikkerhetsforskning var et prioritert område hos myndighetene i forbindelse med utbyggingen av norsk petroleumsvirksomhet på kontinentalsokkelen. Gjennom å betrakte sikkerhetssiden og ressurssiden som to sider av samme sak, og gjennom et godt tilrettelagt samarbeid mellom myndigheter, operatørselskaper og forskningsinstitusjoner, ble det i Norge bygget opp en sikkerhetsforskning som ble faglig sterk og fikk et godt og utbytterikt inngrep med utbyggingsvirksomheten. Forskningskompetansen som ble bygget opp i disse årene er avleiret i universiteter og høgskoler, forskningsinstitutter og i en rekke konsulentselskaper som hver på sin måte bidrar til et sikrere samfunn.

I oppbyggingen av sikkerhetsforskningen i Norge på 1980-tallet inngikk også et betydelig nordisk samarbeid. Dette nettverket er senere blitt svekket, og ikke fullt ut erstattet gjennom deltakelse i sikkerhetsrelaterte EU-forskningsprogrammer. I 1998 avsluttet Norges forskningsråd (NFR) et FoU-program kalt «Risiko og sårbarhet» (ROS) som spesielt la vekt på å gjøre risikoanalyser og metoder for sikkerhetsledelse anvendelige og tilgjengelig for offentlige etater og private bedrifter i fastlands-Norge. Året etter at ROS-programmet ble startet, ga Direktoratet for sivilt beredskap ut en veileder for kommunale risiko- og sårbarhetsanalyser som ble grunnleggende for gjennomføringen av ROS-programmet.

For tiden foregår ingen sikkerhetsforskning av betydning gjennom Norges forskningsråd. Det drives imidlertid en viss intern forskningsaktivitet på sikkerhet i store konsulent- og rådgivningsfirmaer som Det norske Veritas, og i noen oljeselskaper. Ellers har det meste av sikkerhetsforskningen ved forskningsinstituttene SINTEF og Rogalandsforskning vært direktefinansiert oppdragsforskning for næringsliv og forvaltning. Ved SINTEF Teknologiledelse har man det største sikkerhetsfaglige forskningsmiljøet i Norge med ca. 25 forskere. Forsvarets forskningsinstitutt har utviklet kompetanse på analyse av sårbarheten til samfunnets infrastruktur.

Doktorgradsstipendier for utvikling av sikkerhetskompetanse er gitt av forsikringsselskap og oljeselskaper. Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) har fra midten av 1980-tallet utviklet et omfattende og allsidig utdanningstilbud i sikkerhetsfag primært rettet mot næringslivets behov for slike kandidater. Høgskolen i Stavanger (HiS) startet i 1999 et studietilbud i samfunnssikkerhet (mastergrad og sivilingeniørgrad) særlig rettet mot behov i offentlig planlegging og forvaltning. Fra før hadde de et sikkerhetsfaglig tilbud for petroleumsingeniører. Høgskolen Stord/Haugesund har et tyngdepunkt i branntekniske fag, men forsøker også å integrere sikkerhetsaspekter i andre etablerte fagområder. Også internasjonalt er forskningsmiljøene innen sikkerhetsforskning generelt små og fragmentariske, ofte mer knyttet til enkeltforskeres anerkjennelse og berømmelse enn til forskergruppers innsats. Det er faktisk få steder man finner eksempler på at sikkerhetsfag er så godt integrert i den ordinære studentundervisningen og i fagplanene som ved NTNU og HiS.

Norges forskningsråd har et ansvar for å finansiere en ikke ubetydelig del av forskningen i Norge, både den næringsrettede forskningen, som skal bidra til økt verdiskaping i landet, og den forskningen som har til overordnet formål å bedre vår livskvalitet. Samtidig har Forskningsrådet et ansvar som strategisk rådgiver overfor departementene med tanke på deres kanalisering av offentlige midler til forskning. I forhold til sikkerhetsforskningen har Norges forskningsråd ikke tatt dette ansvaret, slik at tilnærmet all sikkerhetsforskning som drives foregår uten Norges forskningsråds medvirkning og styring.

Konsekvensene for den beskjedne forskningsaktivitet som pågår er kortsiktig og fragmentert forskning og fortsatt tæring på gammel basiskompetanse fra industrisamfunnet for nye anvendelser. Videre at fornyelse og nytenkning ut fra blant annet IKT-revolusjonen og globaliseringen forhindres. En fortsatt beskjeden forskningsaktivitet vil også føre til at bare et begrenset betalingsdyktig og motivert næringsliv vil bli betjent, noe som gjør de beste bedre på problemstillinger hvor det er tette koblinger mellom sikkerhet, regularitet og produktivitet.

Sikkerhetsforskningen har bidratt mye til verdiskapningen i Norge. Regelverk og bedrifters helse-, miljø og sikkerhetsarbeid (HMS) er i fremste front i internasjonal sammenheng. Det gir et positivt omdømme og konkurransefortrinn i markedet. Gjennom den kompetansen som er bygget opp, er norske konsulentfirmaer innen sikkerhet blant de ledende på verdensmarkedet. Uten en ny satsing på sikkerhetsforskning fra Norges forskningsråd vil både omdømme og marked raskt forsvinne, og grunnlaget for fortsatt avansert forskningsbasert utdanning i sikkerhetsfag ved høgskoler og universitet vil visne bort. Både næringsliv, forvaltning og utdanningsinstitusjoner vil raskt kunne havne i en kompetanse- og rekrutteringskrise på sikkerhetsområdet.

Dagens samfunn er basert på velutdannede, engasjerte og kritiske samfunnsborgere. Det er forventninger om en positiv utviklingen i forhold til aksepterte trygghets- og velferdsmål. Det er på et vis paradoksalt at jo høyere utviklet et samfunnssystem er, materielt og funksjonelt, desto sterkere er kravene om risikoreduksjon, trygghet og forutsigbarhet, og desto lavere er toleransen for risiko og farer vi blir påført. Reaksjonene i media og hos opinionen er meget sterke når noe galt skjer, feil avdekkes, når liv og helse trues, eller infrastruktur og kommunikasjon slutter å fungere. Samtidig har kompleksiteten økt på alle nivåer fra hjem og arbeidsplass, til virksomheter og lokalsamfunn, og til storsamfunn og verdenssamfunn på en måte som gjør at sannsynligheten øker for at ulike former for kriser oppstår.

Det er mot denne bakgrunn av risikoproblematikk at det foreslås å satse på en mer integrert og utviklet sikkerhetsforskning.

På visse områder er det allerede etablert forskningsfelter som har fått betydelige utviklings- og anvendelsesområder innen virksomheter, organisasjoner og offentlig forvaltning. Internasjonalt har sikkerhetsforskningen ekspandert sterkt det siste tiåret, samtidig som det har vært tilnærmet stillstand i Norge. En trend er at betydningen av løsrevne, kortsiktige og situasjonsbestemte problemstillinger innenfor snevert avgrensede systemer eller sammenhenger, overskygger den meget betydningsfulle oppgaven som består i å samle og generere bred og langsiktig kunnskapsoppbygging.

Kunnskap innenfor risiko- og sikkerhetsområdet utvikles raskt internasjonalt gjennom et større nettverk av forskere fra et stort antall naturvitenskapelige, tekniske og samfunns- og atferdsvitenskapelige disipliner. I Norge mangler vi imidlertid både en spesiell organisering og spesifikke ressurser for å kunne gjøre oss nytte av produktene av denne utviklingen.

25.3 Behov for forskning og utvikling

Både næringsliv og forvaltning etterspør sterkt de kandidater som utdannes med spesialisering i sikkerhetsfag. Kunnskapen er altså ettertraktet. Det er imidlertid sjelden økonomisk rasjonelt for virksomheter å satse på egeninitiert sikkerhetsforskning for å skape ny kunnskap, fordi kostnadene hviler hos initiativtakeren mens gevinsten, som kan bli stor totalt sett, fordeles på svært mange. For et flertall av virksomhetene er det derfor avgjørende at det finnes en betydelig offentlig finansiert sikkerhetsforskning.

For departementer og etater med et sektoransvar er bildet slik at de er nødt til å bruke sine begrensede forskningsmidler for å løse sektorens umiddelbare utrednings- og kunnskapsbehov. Det er per i dag ikke noen enkelt sektor som satser så tungt på sikkerhetsforskning at det i seg selv kan gi den typen ringvirkninger som kom fra utbyggingsperioden i Nordsjøen. Hver sektor har sine spesifikke behov, med det er imidlertid så mange faglige utfordringer som går på tvers av sektorer at en sterkere koordinering hadde vært nyttig.

De faglige utfordringene er betydelige. Et åpnere verdenssamfunn, mer komplekse teknologiske systemer, en sterkt harmonisert infrastruktur for IKT, tett koblede produksjons- og leveransesystemer for mat, samferdselssystemer med større trafikktetthet og høyere hastighet, samt et næringsliv i stadig raskere omstilling og der samhandling i nettverk erstatter de klassiske kommando- og ansvarslinjene, gir nye utfordringer og behov for ny kunnskap og nye arbeidsformer for å mestre de nye sårbarhetsforholdene. Også etater med et klassisk teknisk ansvarsområde ser at de trenger en høyere grad av tverrfaglighet som basis for å løse sine egne oppgaver. Selv om for eksempel samferdselssektoren skulle trappe opp sin sikkerhetsforskning betydelig, og således utgjøre en motor i kunnskapsoppbyggingen, ville det være mye å hente på å se flere av de sektorspesifikke problemstillingene i en sektorovergripende sammenheng, både faglig og praktisk.

Universiteter og høgskoler utdanner ikke mange nok, og de som utdannes får heller ikke nødvendigvis den riktige fagprofil. Ingen er villige til å betale for den forskningen som er nødvendig for en slik kunnskapsproduksjon. På en del områder, så som fagkunnskap om «security» i næringsliv og forvaltning, er høyere akademisk kompetanse nesten fraværende, og følgelig mangler også grunnlaget for å etablere mer avanserte utdanningstilbud på området. Det raskest voksende sikkerhetsområdet i dag er «security» – tapsforebyggelse i forhold til tilsiktede hendelser. Det gjelder både utvikling og produksjon av sikringsprodukter, inklusive datasikring og alarmer, og av vektertjenester av mange slag. Så langt har imidlertid ikke denne bransjen vært gjenstand for kritisk evaluerende forskning som kunne styrket dens utvikling.

Utenom behovet for ny viten om trusler og risikoforhold og deres håndtering, er det et generelt behov for styrket og oppdatert norsk kompetanse på sikkerhetsområdet. Uten et visst volum og vitenskapelig kvalitet, vil vi miste evnen til å innhente og anvende forskning fra omverdenen, bli mindre attraktive i internasjonalt forskningssamarbeid og erfaringsutveksling og få lavere kvalitet på de studenter som utdannes sikkerhetsfaglig fra høyskolene.

Sikkerhetsforskning er også viktig for å ivareta betydningsfulle samfunnsproblemer som det ikke er et marked for. Det kan gjelde spesielt ressurssvake grupper i samfunnet, eller det kan gjelde allmenne risikoproblemer som berører oss alle.

25.4 Finansiering av forskning og utvikling

Myndighetenes finansiering av sikkerhetsforskningen har blitt kraftig redusert over tid. Den er også fragmentert etter det enkelte departements sektoransvar. Norges forskningsråd har for tiden ingen bevilgning fra noe departement knyttet til et eget forskningsprogram om sikkerhet eller sårbarhet. Sikkerhet er nedfelt som et stikkord eller mulig forskningstema i flere av forskningsrådets forskningsprogrammer, men det er vanskelig å skape synergieffekter og spillover mellom sektorer på grunnlag av prosjekter fra vidt forskjellige programmer som selvsagt har hver sine strategiske føringer å forholde seg til. Så selv om de store næringsrettede og -finansierte forskningsprogrammene i Norges forskningsråds (NFRs) regi noen ganger nevner sikkerhetsaspekter, så er bevilgninger og prosjektaktiviter i forhold til sikkerhet tilnærmet lik null fra disse programmene.

For tiden utgjør eksempelvis bevilgninger til sikkerhetsforskning i NFR-systemet om lag én tusendel av bevilgningene til miljøforskning. Sikkerhetsforskningen er anvendt og tverrfaglig, og faller derfor mellom stoler. Det er lite aktuelt med grunnforskningsmidler fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Samtidig er det ikke noe departement som føler et spesielt ansvar for sikkerheten (med tanke på øremerket finansiering), slik som Miljøverndepartementet ivaretar i forhold til miljøforskningen. Imidlertid gis den noen mindre bevilgninger til sektorrelatert sikkerhetsforskning. Det er særlig Kommunal- og regionaldepartementet som over tid har gitt øremerkede midler til Norges forskningsråd for sikkerhets- og «HMS»-forskning. Et eksempel på problemet med å etablere og finansiere sektorovergripende og generelle problemstillinger for sikkerhetsforskning er forslaget fra Norges forskningsråd om å etablere et langsiktig strategisk prosjekt for sikkerhets- og risikoforskning. 6 Kommunal- og regionaldepartementet er villig til å bruke øremerkede forskningsmidler til dette, men initiativet har stoppet opp fordi prosjektet vil favne mange departementers og etaters fagområder, og det vil være behov for bredt samarbeid i gjennomføringen av prosjektet. I og med at ikke noe enkeltdepartement har et overordnet ansvar for sikkerhetsforskningen, mangler man et apparat og en praksis for organisering av partnerskap for å etablere og drive slik forskning.

Storulykker og katastrofer utløser gjerne forskningsmidler for en periode. Dette er imidlertid reaktivt og lite formålstjenlig for å styrke samfunnets generelle sikkerhet og beredskap. Forskningen må ha et langsiktig og proaktivt perspektiv i forhold til trusler og beredskapsbehov.

25.5 Tiltak for å få igang forskning og utvikling

En sektorovergripende koordinering på departements- og etatshold er en krevende oppgave. Eksemplet ovenfor vedrørende initiativet til en tverrsektoriell, kompetansebyggende forskningsaktivitet gjennom Norges forskningsråd ville med en koordinering med midler og initiativ fra andre sektorer kunne føre til gjensidig nytte for alle deltakende parter. Ikke minst vil midler, problemstillinger, erfaringer og kompetansenettverk fra myndigheter som tradisjonelt har hatt liten befatning med forskning gjennom Norges forskningsråd kunne være verdifulle i denne sammenheng. Det kan imidlertid se ut som om en slik koordinering vil kreve et samlet grep som ikke er til stede i dag. Ett departement må ta et hovedansvar for at slik forskning igangsettes, vedlikeholdes og videreutvikles. Sektordepartementer med stort ansvar for sikkerhet og beredskap bør sammen med næringslivet inngå forpliktende partnerskap for initiering av overgripende forsking og effektiv bruk av forskningsressurser. Dette vil kreve at Norges forskningsråd må være i stand til å organisere sikkerhetsforskningen på tvers av sin egen organisasjonsmodell (områdeinndeling).

Det bør lages en forskningsplan som kan samle engasjement og kunnskap til en senteraktivitet og et faglig forum for de etablerte miljøer for sikkerhetsforskning i Trondheim, Oslo og Stavanger. Planen bør forankres i doktorsgradsutdanning og internasjonalt samarbeid. I neste omgang vil dette også inspirere og styrke den anvendte, mer kortsiktig begrunnede sikkerhetsforskningen. Fremfor alt vil det gi grunnlag for en langsiktig og strategisk utformet kunnskapsinnhenting og utdanning på universitets- og høgskolenivå i Norge.

Utgangspunktet for tverrfaglighet er allerede lagt ved NTNU på en rekke områder. I samfunnssikkerhetsstudiet har HiS også både en teknologisk og samfunnsfaglig forankring. Innenfor enkelte områder av sikkerhetsforskningen foreligger det allerede et godt utbygd internasjonalt nettverk. På andre områder må slike nettverk skapes. Dette er viktig for den faglige stimulans i forskerutdanningen og bør styrkes i form av serier av seminarer og konferanser på høyt internasjonalt nivå. Det vil lette arbeidet med å skape oversiktlighet og å påvirke den fremtidige forskningsaktiviteten på området.

25.6 Aktuelle emner for forskning og utvikling

Forskningsoppgavene vil være varierte. En bedre forståelse av den nye situasjonen på samfunns- og næringslivssiden og innenfor teknologi er allerede nevnt. Gitt den raske teknologiske utviklingen både innen klassiske teknologier og spesielt innen IKT og bioteknologi, kunne det også være hensiktsmessig å delta mer systematisk i internasjonal trendovervåking med tanke på å forstå nye risikobilder og trusler tidligst mulig. Sikkerhetsforskningen i Norge har primært vært rettet mot å forebygge eller redusere tap fra ulykker. Den åpnere verdensøkonomien og endringer i det politiske landskapet har medført at trusselbildet for kriminelle handlinger er endret. Her kan en innsats på sikkerhetsforskning gi et betydelig bidrag. Befolkningens oppmerksomhet og kunnskap om farene rundt oss er økende, og dette kan gi grunnlag for nye strategier for risikokommunikasjon og beredskap som i høyere grad enn før bygger på ikke bare kompetente myndigheter, men også en kompetent befolkning. Dette forutsetter imidlertid forskning på risikoatferd, sikkerhetskultur, risikokommunikasjon og dialog.

Det kan kanskje hevdes at vi vet nok om sikkerhet og beredskap, og at det som mangler er å bruke den kunnskapen vi har på en effektiv måte. Det er riktig at vi mangler evne til å bruke den kunnskapen om sikkerhet som vi har. Men spørsmålet om hvorfor vi ikke greier å implementere disse tiltakene, er både et forskningspørsmål og et politisk spørsmål. I tillegg kan man på mange områder ut fra politisk debatt, media og opinionsundersøkelser fastslå at usikkerhet om det ukjente, og folks frykt for farer, bare har økt. Kan dette i så fall skyldes at veksten i nye menneske- og teknologiskapte risiko er større enn vår kapasitet til å forstå og analysere dem, er det fordi våre metoder, verktøy og tilnærmingsmåter ikke er gode nok, eller er det fordi vi ikke evner å kommunisere godt om risikospørsmål og bygge opp et apparat rundt ivaretakelsen av sikkerheten i samfunn og næringsliv som inngir nødvendig tillit?

Mens risikobildet tidligere hadde en forholdsvis lokal forankring, blir vi nå mer og mer berørt av globale risikoproblemer både gjennom massemedia og ved at vi faktisk blir berørt av konsekvensene. Mer lokalt og nasjonalt er det viktig å vektlegge kunnskap om:

• Økt sårbarhet knyttet til infrastruktur – vannforsyning, elektrisitet, transportsystemer og informasjons- og kommunikasjonssystemer.

• Økt hyppighet og økte konsekvenser av «normale» naturfenomener som uvær, flom og ras der konsekvensene forsterkes som følge av press på sikkerhetsmarginene ved dimensjonering av byggverk i kombinasjon med dårlig samfunns- og arealplanlegging.

• Miljøulykker knyttet til produksjon og anleggsarbeid, lagring og transport av farlig gods.

• Ansamlinger av store menneskemengder i bygninger og transportmidler, oppskalering og økt uoversiktlighet, økt trafikktetthet både til lands, til havs og i lufta øker eksponeringen. For eksempel kan tunneler gi økt trafikksikkerhet og effektivitet totalt sett, samtidig som de øker risikoen for storulykker.

Av aktuelle problemstillinger for sikkerhets- og beredskapsforskning vil vi spesielt påpeke:

• Risiko- og sårbarhetsanalysemetodikk: Videreutvikle risikoanalysen til å håndtere mer dynamiske og komplekse fenomener og til å inkludere menneskelige og organisatoriske aspekter på en bedre måte; samt tilpasse metodikken for praktisk anvendelse på nye områder.

• Akseptkriterier : Utvikle en balansert tilnærming til konflikten mellom risikobasert styring og kontroll og «føre var»-prinsippet. Videre er det viktig å få bedre forståelse for beslutninger under usikkerhet. Det er foreslått å gjennomføre kost-nytte-analyser av ressursinnsats på sikkerhet i forhold til risikonivå og effekter på skadeforebygging for å kunne sammenlikne sikkerhetsarbeidet på ulike sektorer og risikoarenaer. 7

• Fenomenkunnskap: Brann- og eksplosjonsmodellering, kunnskap om kjernefysiske, kjemiske og biologiske trusler, kjemiske prosesser, konstruksjoner og laster. Uten slik forskning vil kunnskapen raskt miste sin aktualitet.

• Risikorelatert kunnskap om samfunn og organisasjoner: Forebyggelse av kriminalitet og ulykker krever spesifikk samfunnsvitenskapelig kunnskap for å identifisere og prioritere problemer og tiltak. Det nye trusselbildet for samfunn og næringsliv er knyttet til en dramatisk økning i bruken av IKT, internasjonalisering, konstante endringsprosesser i arbeidslivet, med videre. Det er ikke åpenbart hva som er de mest effektive og samtidig akseptable mottrekkene.

• Beredskapsmodellering, – organisering og planlegging: Blant annet vil økningen i naturkatastrofer tilsi en styring av kompetansen på området, gjerne i samarbeid med internasjonal forskningsaktivitet på området, eksempelvis det som skjer i regi av Europarådet.

• Informasjonssikkerhet og IKT: Dette er fagfelt som er i rivende utvikling, og det vil være naturlig at Nærings- og handelsdepartementet sammen med Forsvarets sikkerhetstjeneste (Nasjonal sikkerhetsmyndighet, se kapittel 22), Næringslivets sikkerhetsorganisasjon med flere tar ansvar for at det kommer i gang koordinert langsiktig forskning på området.

25.7 Granskning og ulykkeskommisjoner

Det ligger et stort potensiale i å lære mest mulig av de ulykker og kriser som inntreffer. Utfordringen i dag ligger først og fremst i å få etablert et system for systematisk og helhetlig samling av erfaringer slik at disse kan bli integrert i det forebyggende arbeidet. Erfaringene bør følges opp i veiledning, regelverk og tilsyn. Det er viktig å innhente erfaringer også fra ulykker og katastrofer i andre land. Det svenske Räddningsverket reiser ut til ulike internasjonale katastrofer for å lære av feil og løsninger i redningsarbeid. Styrelsen för psykologisk försvar gjør det samme når det gjelder kriseinformasjon. I Norge er det ingen som har et tilsvarende helhetlig ansvar.

Det er viktig at evalueringer ikke ensidig betrakter bare utløsende årsaker, men også vurderer bakenforliggende årsaker. Metodikken for ulykkes- og krisegranskning må utvikles videre med dette for øyet. I tillegg mener utvalget at det er viktig å sørge for åpenhet om resultatene, også for å sikre en felles lærdom som grunnlag for forbedringer mellom ulike sektorer og bransjer. Det er mye å lære på tvers av sektorene. Ofte vil man finne samme typer av problemer knyttet til organisering, metode og ansvar.

Utvalget ønsker også å reise spørsmålet om det bør etableres en felles, nasjonal ulykkes- og krisekommisjon med ansvar for å granske større hendelser/ulykker uavhengig av sektor. 8 En slik kommisjon bør være fast sammensatt av personer med høy kompetanse på granskningsmetodikk, men med mulighet til å utvide med særskilt viktig spisskompetanse i det enkelte tilfelle. På den måten kan medlemmene bygge opp solid kompetanse innen området sikkerhet og beredskap. Erfaringer gjort innen én sektor kan overføres til andre sektorer.

En nasjonal ulykkes- og krisekommisjon bør sammensettes slik at den ikke kommer i habilitetsproblemer i forhold til departementer og etater. Dette tilsier en viss rullering av medlemmene. Det bør gjennomføres en nærmere vurdering av hvilket miljø en permanent granskningskommisjon bør bygges ut fra. Flyhavarikommisjonen kan være et alternativ. Kommisjonen bør rapportere til ett departement med sikkerhet og beredskap som en hovedfunksjon. Det bør i tillegg være et fast sekretariat for kommisjonen. Dette sekretariatet bør plasseres i en virksomhet med bredt ansvar for beredskapsplanlegging, metodeutvikling og opplæringsvirksomhet. Det anses som meget viktig at kommisjonen forankres i et miljø som sikrer at erfaringer formidles systematisk og bredt.

25.8 Konklusjon og anbefalinger

Både næringsliv og forvaltning etterspør kunnskap fra sikkerhetsforskning, og kandidatene som utdannes med spesialisering i sikkerhetsfag er ettertraktet. Kunnskapen er attraktiv, men ingen vil betale for den. Basisen for sikkerhetsforskningen og utdanningssystemet er knyttet til det store løft som ble tatt rundt 1980 for slik forskning innenfor olje- og gassnæringen. Siden har myndighetenes finansiering av sikkerhetsforskning blitt faset ut. Den er også fragmentert på de enkelte departementers sektoransvar. Ikke noe departement føler et spesielt overordnet ansvar for sikkerhetsforskningen. Ut fra dette har heller ikke Norges forskningsråd tatt sitt ansvar for å initiere og drive slik forskning. Storulykker og katastrofer utløser gjerne forskningsmidler for en periode, men det er lite konstruktive bidrag til et langsiktig sikkerhets- og beredskapsarbeid. Det trengs ny sikkerhetsforskning for å holde tritt med teknologi- og samfunnsutviklingen.

Det er behov for å sikre at erfaringer og lærdommer fra ulykker og krisesituasjoner formidles systematisk og bredt på tvers av sektorene.

Utvalget anbefaler når det gjelder forskning og utvikling:

• Det trengs en ny giv for norsk sikkerhetsforskning for å holde tritt med teknologi- og samfunnsutviklingen. Det bør påhvile Norges Forskningsråd et spesielt ansvar for å sørge for at teknologitrender av betydning for risikobildet blir kartlagt, analysert og tilført det politiske system som beslutningsunderlag. I dette bør en systematisk deltakelse i internasjonal trendovervåking inngå.

• Ett departement må ta hovedansvaret for at sikkerhetsforskning igangsettes, vedlikeholdes og videreutvikles. Det bør søkes løsninger som gjør at sektordepartementer med stort ansvar for sikkerhet og beredskap går sammen med næringslivet i et forpliktende partnerskap for sektorovergripende forskningsprogram.

• Norges Forskningsråd må innta en initierende og koordinerende rolle for å fremme sikkerhetsforskningen.

• Informasjonssikkerhet og IKT-sårbarhet må vies spesiell oppmerksomhet.

Utvalget anbefaler når det gjelder granskning av ulykker og kriser:

• Det bør etableres en felles, nasjonal ulykkes- og krisekommisjon med ansvar for å granske større hendelser og ulykker uavhengig av sektor.

• Ansvaret for å sikre en god og bred oppfølging av erfaringer fra ulykker og katastrofer i Norge og utlandet bør forankres til ett departement som har sikkerhet og beredskap som en hovedfunksjon.