9 Samisk lærerutdanning - i lys av sentrale begrep, lovgrunnlag og internasjonale avtaler
Framtidig samisk lærerutdanning må vurderes i lys av både faglige og rettslige forutsetninger.
9.1 Sentrale begrep
Et viktig grunnlag for det samiske folks rettigheter som folkegruppe er slått fast i Grunnloven og i Sameloven. I Grunnlovens § 110A heter det:
«Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for at den samiske Folkegruppe kan sikre og udvikle sit Sprog, sin Kultur og sit Samfundsliv.»
I Lov om Sametinget og andre samiske rettsforhold (Sameloven) heter det:
«Lovens formål er å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe i Norge kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.»
De to lovene slår fast at det samiske folk har rett til å utvikle sin egenart både som folkegruppe og kulturfellesskap. I den praktiske håndteringen av denne rettighet får det samiske utdanningssystemet avgjørende betydning. Det er viktig å minne om at begrep som 'samisk utdanning', 'samisk forskning' etc. glidd inn i både samisk og norsk dagligtale. De er etter hvert også blitt vanlige i offentlige dokument. I St.meld. nr. 36 (1992-93) «Forskning for fellesskapet» tas det til orde for «å skaffe den nødvendige kompetanse innen samisk forskning» (vår utheving).
I en rekke offentlige dokument forekommer begrep som 'samisk forskning', 'samisk skole', 'samisk utdanning' - og 'samisk lærerutdanning'.
Utvalget har festet seg ved at betegnelsene brukes uten at de er tilstrekkelig drøftet og avklaret. I flere av de sentrale utredninger fra de siste årene er forutsetningene for, og kriteriene for, bruk av begreper som 'samisk skole', 'samisk lærerutdanning' etc. bare i ubetydelig grad tatt opp til vurdering tatt opp til vurdering.
Forskningsrådets utredning «Samisk forskning» (november 1998) er ett av unntakene. I Forskningsrådets utredning foretas en generell og prinsipiell gjennomgang av begrepet 'samisk forskning'. Denne gjennomgangen har en viss interesse for klargjøringen av innholdet i begrepet 'samisk lærerutdanning'.
Forskningsrådets utredning starter med å vise til St.meld. 36 (1992-93) «Forskning for fellesskapet». I utredningen heter det bl.a.:
«Regjeringen forstår samisk forskning som «den forskning som har som mål å framskaffe mer kunnskap om områder som er av spesiell interesse for det samiske samfunnet, herunder språk, kultur, religion, samfunnsforhold, økonomi, ideologi, historie og rettshistorie» (understrekningen er vår).» (Forskningsrådets)
Utredningen refererer også St.meld. nr. 52 (1992-93) «Om norsk samepolitikk» og uttaler bl.a.:
«De to stortingsmeldingenes innfallsvinkler til samisk forskning er forskjellige. Mens Stortingsmelding 36 vektlegger samenes egne interesser (nytte, bruk) av forskningen, betoner 52 spesifikt samiske tema, uten hensyn til om samene som folkegruppe har behov for denne forskningen.
Man kan si at mens Stortingsmelding 52 har samisk kultur som forskningsobjekt, har nr. 36 en synsvinkel der samene framstår som subjekt i forskningssammenheng. Deres oppfatning av hva som er interessant og viktig å få utforsket, gjøres til kriterium for hva som kan kalles samisk forskning.»
Norges Forskningsråds utredning kommenterer også forsker Lars-Niila Laskos forsøk på å systematisere de ulike definisjoner av samisk forskning. I Forskningsrådets utredning oppsummeres Laskos (Diedut 5/92) gjennomgang slik:
«Man kan ikke si at en eller flere definisjoner er feilaktige, mener han (Lasko), bare at hver definisjon er tilpasset det man har funnet viktig å legge vekt på.
.....
Lars-Niila Lasko har påvist at det har vist seg vanskelig å oppnå enighet blant forskere om hvilke typer forskning som skulle defineres som prinsipielt mer samiske enn andre.»
Forskningsrådets utredning kommenterer også Sametingets oppfatning av samisk forskning:
«Sametinget anfører som eneste målsetting for den samiske forskningen at den må være anvendbar for det samiske samfunnet.
.....
At Sametinget først og fremst er opptatt av den nytten samisk forskning har for det samiske samfunnet, er naturlig. Samer, som andre folkeslag, vil - og har rett til å - bruke forskning i oppbygging av sitt samfunn og til å styre og videreutvikle sin kultur.»
Forskningsrådets gjennomgang av begrepet 'samisk forskning' viser at det er vanskelig å samle alle interessene det samiske samfunnet har av forskningen i én enkelt definisjon.
Det kan også sies at Sametinget ikke uttaler seg om hvordan uttrykket 'samisk forskning' bør forstås, eller hva som gjør et forskningsarbeid samisk. Sametinget uttaler seg om hva de samiske forskningsmiljøene bør sikte mot eller tilstrebe: å være anvendbar for det samiske samfunnet. Vi tolker ikke dette som et allment utsagn som skal gjelde for evig og alltid. Vi tolker det heller ikke som et utsagn om at all forskning må være anvendelig, eller sikte mot å være det. Vi tolker det som et utsagn som springer ut av en situasjon og som skal gjelde for den situasjonen. Og situasjonen kan beskrives slik: Samiske forskningsmiljøer er nå under oppbygging, og i en meget tidlig fase av den oppbyggingen. Det samiske samfunn rår over bare få forskningsarbeider på samisk. Det samiske språk er fremdeles et truet språk og sørsamisk og østsamisk langt mer enn f.eks. nordsamisk. De forskjellige samiske gruppene i sine fire forskjellige land ser sitt livsgrunnlag truet. Striden om samenes rett til land og vann pågår fremdeles. Etc. I en slik situasjon bør samiske forskere ikke se seg råd til å forske på spørsmål som ingenting har å gjøre med det samiske folkets, eller de samiske folkenes, arbeid for å ta vare på og styrke sitt livsgrunnlag, sin kultur og sitt språk. Det er slik vi forstår Sametingets uttalelse.
Og slik forstått, gir den uttrykk for en god og naturlig målsetting. Da Norge fikk sitt første universitet, ble forskning på norsk språk, kultur og historie satt i høgsetet - kanskje noe for nyttens skyld, men nok enda mer for selvforståelsens og selvrespektens skyld. Og det var de norske forskerne som selv avgjorde, ut fra sin egen forståelse av situasjonen, hva slag forskning Norge trengte, for nyttens, selvforståelsens eller selvrespektens skyld. Når Sametinget, og vår egen generasjon av samiske forskere, kanskje legger mer vekt på nytte og anvendbarhet enn den første generasjonen av norske forskere, skyldes det nok at det nå går mer på livet løs for det samiske samfunn enn det gjorde for det norske samfunn den gang. Derfor bør også det samiske forskersamfunnet selv avgjøre hva det samiske samfunnet nå trenger av forskning.
Forskning og utdanning har et særskilt ansvar i forhold til utviklingen av det samiske samfunnet. Samisk lærerutdanning er en helt sentral faktor både i den kulturelle gjenreisingen av det samiske samfunnet og i de systematiske moderniseringsprosessene. Samiske lærere må - som forskerne - påta seg et tungt ansvar for hvordan de bidrar til å utvikle samisk skole og utdanning - hvordan de bidrar til å ta vare på samisk kultur og kunnskapstradisjon og hvordan de bidrar til å avveie tradisjon mot fornyelse i det samiske samfunnet.
Som for samisk forskning vil også samisk lærerutdanning til syvende og sist trenge sine egne kriterier for å bedømme hvordan den bidrar til å realisere sine målsettinger om relevans, nytte etc. både på kort og på lang sikt.
Både de juridiske og faglige forhold som regulerer lærervirksomhet og lærerutdanning krever ofte konkretiseringer. Lærerutdanningsloven fastsetter i § 2 følgende målsetting for all lærerutdanning:
«Utdanningen skal gje den faglege og pedagogiske kunnskap og praktiske opplæring som trengst for planlegging, gjennomføring og vurdering av undervisning og oppseding etter ulike føresetnader hos elevane og i samsvar med målet for den skole utdanningen siktar mot. Utdanningen skal fremje den personlege utviklinga hos studentane, vekkje interesse for pedagogisk utviklingsarbeid, og gje grunnlag for forståing av samanhengen mellom lærergjerninga og skolens funksjon i samfunnet.»
Selv om lærerutdanningsloven blir grunnleggende konkretisert i rammeplaner og de læreplanverk som regulerer den faglige virksomheten i det skoleslag studentene utdanner seg for, vil lærere i det samiske utdanningssystem måtte gjøre selvstendige vurderinger av bl.a. «samanhengen mellom lærargjerninga og skolens funksjon i samfunnet».
Det kan også være innebygget konflikter mellom de ulike bestemmelser som regulerer lærerutdanningen og lærergjerningen. Stortingsmelding nr. 48 (1996-97) «Om lærerutdanning» slår fast:
«Det auka omfanget av obligatoriske fag i allmennlærerutdanningen vil medføre at studentar ved Samisk høgskole, der også samisk er obligatorisk, får ein avgrensa valfridom.»
Dette er ett av mange eksempel på områder som samiske lærere, samisk lærerutdanning og samisk forskning må gjøre til gjenstand for kritisk og selvstendig vurdering: Er en slik «avgrensa valfridom» hensiktsmessig for de særlige målsettinger som må gjelde for samisk lærerutdanning og dens plass i det samiske samfunnet?
Stortingsmelding nr. 48 tilkjennegir i pkt. 10.4 «Departementets vurderingar og framlegg» følgende målsettinger for samisk lærerutdanning:
«Samisk lærerutdanning er særskilt tilrettelagt for det samiske samfunnets behov. Utdanningen er det sentrale verkemiddelet for å sikre dei samiske områda godt kvalifisert personell til barnehagar og skoleverk, og er såleis ein del av den kulturelle oppbygginga som skal bidra til å styrkje og vidareutvikle samhaldet mellom samar.
Oppgåva til samiske lærarar er mellom anna å føre tradisjonell samisk kunnskap vidare til kommande generasjonar, samtidig som dei er med på å utvikla kunnskap.
Alle faga i samisk lærarutdanning tar omsyn til dei oppgåvene samiske lærarar har, og særleg faga samisk språk, samfunnsfag og pedagogikk blir brukt som reiskap i denne samanheng. Samisk lærarutdanning gir spesiell kompetanse som lærar i det samiske samfunnet, og er samstundes eit likeverdig utdanningstilbod på linje med anna lærarutdanning. Lærarstudentane får på denne måten ein dobbelkvalifikasjon.»
Samisk lærerutdanning har ved siden av det lovverk og de fagplaner som regulerer norsk lærerutdanning en lang rekke spesielle oppgaver. Det er derfor nødvendig å gjennomgå disse oppgavene og utfordringene grundig og vurdere dem mot de forhold som regulerer samisk lærerutdanning - i de generelle norske bestemmelsene.
Utvalget er av den oppfatning at samisk lærerutdanning må foregå i et forskningsmiljø som har de grunnleggende forutsetninger for å foreta slike avveininger og vurderinger. Normalt er slike vurderinger strengt knyttet til grunnforskning der det selvstendige og kritiske element ved forskningen står sentralt. Særlig viktig i denne sammenhengen er det vitenskapsteoretiske og vitenskapsfilosofiske innslaget i forskningen. En rekke av de forskningsoppgavene en samisk lærerutdanning må basere seg på, må også være av en slik grunnleggende karakter.
Ett av de begrep som går igjen både i dokument som omhandler forskning og utdanning er 'tradisjonskunnskap'. I samisk lærerutdanning vil tradisjonskunnskap være et grunnleggende innslag. Men i en lærerutdanning kan en ikke arbeide med tradisjonskunnskap bare i formidlende øyemed. I lærerutdanningen må en gi studentene grunnleggende innsikt i hva som er denne kunnskapsformens egenart - sammenliknet med andre kunnskapsformer. Dette innebærer - etter utvalgets vurdering - at tradisjonskunnskap må bli et eget forskningsområde der denne kunnskapsformens begrep og egenart gjøres til gjenstand for analyse slik grunnforskningsmiljøene gjør andre kunnskapsformer til gjenstand for analyse.
Til dette feltet hører også behovet for grunnleggende forskning på den muntlige tradisjonen og de muntlige fortellingene. De er av helt grunnleggende betydning i de tradisjonelle livsformenes kunnskapstradisjon og i kunnskapsoverføringen i denne tradisjonen. Samisk grunnskole og videregående skole berører disse vitale kunnskapsområdene perifert. En viktig bakgrunn for dette er at det er vanskelig å lage 'fag' av fortellinger og den muntlige tradisjonen. Å utvikle slike emner til undervisningsområder i det samiske utdanningssystemet forutsetter at det foregår grunnleggende forskning nær livsformenes egen håndtering av sin tradisjonelle kunnskap. Det forutsetter også at denne forskningen er tett knyttet til samisk språk. En samisk lærerutdanning som baserer seg på slik forskning må derfor selv romme en samiskspråklig utdanning.
I denne rekken av områder som bør utvikles til 'fag' gjennom grunnforskning hører også tradisjonell musikk og joik.
En samisk lærerutdanning som skal sørge for at tradisjonskunnskapen sidestilles med andre kunnskapsformer må selv være et grunnforskningsmiljø. Når utvalget i tillegg tar i betraktning de andre grunnforskningsoppgavene en samisk lærerutdanning må basere seg på - for eks. tospråklighetspedagogikk, didaktisk og læreplanteoretisk forskning, er det naturlig å foreslå at disse grunnleggende oppgavene samles i ett forskningsmiljø. Utvalget vil understreke betydningen av at Samisk høgskole i Kautokeino får status som en vitenskapelig høgskole.
Dersom de målsettinger myndighetene allerede har satt seg på vegne av det samiske samfunnet skal kunne realiseres, er grunnleggende forskning knyttet til lærerutdanning av den største betydning.
9.2 Lovgrunnlaget for samisk lærerutdanning
FNs konvensjon av 1966 «Om sivile og politiske rettigheter» - artikkel 27 - beskytter minoriteters rett til å praktisere kulturell, religiøs og språklig samhørighet. Denne bestemmelsen var vesentlig under forarbeidene til grunnlovsbestemmelsen i § 110 A.
Norges forpliktelser overfor det samiske folket er også berørt av bestemmelsene i ILO-konvensjon nr 169 - Om urbefolkninger og stammefolk i selvstendige stater.
Norge ratifiserte ILO-konvensjon nr. 169 i 1990 - som første land i verden. Stortinget uttalte at konvensjonen skulle gjelde samene. Den overordnete hensikten med denne konvensjonen er å motvirke negativ diskriminering og å oppnå reell likestilling mellom urbefolkningen og majoritetsbefolkningen i nasjonalstater.
Konvensjonens del VI. omtaler utdanning og kommunikasjon. Av spesiell relevans for samiske forhold er bestemmelsene i artikkel 27 om myndigheters plikt til samarbeid, opplæringens innhold, om overføring av ansvar og om retten til egne institusjoner og ordninger for urfolk. Her ligger en del av argumentasjonen som Sametinget stadig vender tilbake til i sine vedtak i utdanningssaker.
Man må betrakte denne rettslige reguleringen av samisk opplæring i sammenheng med andre endringer som har skjedd i forhold til samenes rettsstilling i Norge. Også Norges ratifisering av ILO-konvensjon nr.169 har styrket samenes rettsstilling i Norge. Opplæringsloven er i samsvar med ovennevnte lover/konvensjon.
9.3 Tradisjonskunnskap, urfolk og kulturvern
FN-konferansen om miljø og utvikling i Rio i 1992 satte i gang prosesser som har gitt tradisjonskunnskap og urfolkskunnskap en sentral plass i debatten om bærekraftig ressursbruk og utvikling i det internasjonale samfunn. Artikkel 22 i Rio-deklarasjonen slår fast at urfolk og deres samfunn har en sentral plass i forvaltning og utvikling av miljø på grunnlag av sin kunnskap og tradisjonelle praksis. Rio-deklarasjonen slår videre fast at statene bør anerkjenne og støtte urfolks identitet, kultur og interesser og muliggjøre urfolkenes effektive deltakelse i arbeidet for en bærekraftig utvikling.
Audhild Schanche (1999) sier om Norges arbeid for en slik utvikling:
«Den økende interesse for spørsmål omkring urfolkskunnskap har samtidig resultert i et stadig voksende antall nettverk, etablert av vitenskapelige institusjoner, urfolksorganisasjoner og andre ikke-offisielle organisasjoner. Det kan se ut som at Norge er blitt hengende etter i denne utviklingen. På en eller annen måte blir Norge nødt til å komme etter dersom de forpliktelser verdenssamfunnet stiller skal oppfylles.»
Hun problematiserer videre begrepet tradisjonell kunnskap:
«Skal mangfoldet i kunnskapssystemer ikke bare dokumenteres, men bevares, kreves anstrengelser for in situ bevaring, dvs. at de som sees som å ha kunnskapen også må være dem som har rett til å avgjøre hvordan den skal brukes og bevares. In situ kan med andre ord ikke lykkes med mindre urfolk og lokalsamfunn får innflytelse over bruk av land og vann og ressurser.
.....
...Det er de sosiale lærings- og overføringsprosessene av slik kunnskap (tradisjonell kunnskap) som gjør den tradisjonell. Mye slik kunnskap er i realiteten ganske ny, men den har en sosial mening og en rettskarakter som er ulik den kunnskapen urfolk tilegner seg utenfra.»
9.4 Samelovens språkregler
Det norske samfunns hovedforpliktelse overfor samene er - som det er redegjort for i avsnittet ovenfor - uttrykt i Grunnlovens § 110 a. De prinsipper som er fastsatt der, er nedfelt i lov om Sametinget og andre samiske rettsforhold (Sameloven).
Sameloven slår fast at samisk og norsk er likeverdige språk, og at enhver har rett til opplæring i samisk. Når det gjelder rett til opplæring i samisk sier loven følgende:
§ 3-8. Rett til opplæring i samisk
Enhver har rett til opplæring i samisk. Kongen kan gi nærmere regler om gjennomføringen av denne bestemmelsen.
Når det gjelder opplæring i og på samisk i grunnskolen og videregående skole henvises det til Opplæringsloven.
Gjennom Samelovens språkregler opprettes også «forvaltningsområdet for samisk språk». Forvaltningsområdet omfatter kommunene Karasjok, Kautokeino, Nesseby, Porsanger, Tana og Kåfjord. Samelovens språkregler omtaler bl.a. rettigheter og plikter knyttet til bruk av samisk språk i offentlig forvaltning spesielt innenfor dette området. Språkreglene forplikter forvaltningen til å oversette kunngjøringer og skjemaer av spesiell interesse for samer til samisk.
9.5 Opplæringsloven
Samiske elever - både i grunn- og videregående opplæring - har gjennom det nye lovverket fått styrket sin rettstilling, spesielt i forhold til opplæring i og på samisk. Det er først og fremst grunnskolelovens § 40 a som har vært med på å sikre særskilte ordninger for opplæring i samisk. For videregående opplæring og voksenopplæring har det ikke vært foretatt spesielle rettslige reguleringer som sikrer opplæring i samisk. Likevel har det blitt gitt opplæring i og på samisk i den videregående skolen - særlig i forvaltningsområdet. Sameloven omtaler også videregående opplæring i tillegg til å henvise til grunnskolelovens § 40 a. Dette har ført til at stadig flere samiske elever på videregående nivå har valgt å få opplæring i samisk språk.
Ved de to samiske videregående skolene - i Karasjok og Kautokeino - blir det gitt opplæring på samisk. Mange steder har det vært stilt krav om at minst 3 elever må kreve det dersom det skal gis tilbud om opplæring i samisk. Det har også vært ulik praksis i de ulike fylker, noe som har ført til at det er «goodwill» fra skoleeier som har vært utslagsgivende for hvorvidt elever har fått slik opplæring eller ikke.
Stortinget vedtok i juni 1998 en ny lov om grunnskolen og videregående skole (Opplæringsloven). Den nye Opplæringsloven styrker helt klart samiske elevers rettsstilling, særlig med hensyn til adgangen til å få opplæring i og på samisk. Samiske elever gis individuell rett til slik opplæring både i grunnskolen og videregående skole. Denne retten gis uten vilkår. Når loven trer i kraft, vil det ikke være opp til den enkelte skoleeier eller myndighet å avgjøre hvorvidt det skal tilbys opplæring i samisk eller ikke.
Den nye Opplæringsloven begrenser imidlertid denne retten til å gjelde i samisk distrikt. Samisk distrikt omfatter forvaltningsområdet for samisk språk, og evt. andre kommuner eller deler av kommuner etter forskrifter gitt av Kongen i statsråd. Det er forutsatt at Sametinget og de kommunene og fylkeskommunene det dreier seg om skal få uttale seg før det gis nærmere forskrifter.
Utenfor samiske distrikt må det - på grunnskolenivå - være en gruppe på minst 10 elever som ønsker opplæring i og på samisk for at slik opplæring skal bli gitt. Videregående opplæring på samisk vil være betinget av at staten fullt ut finansierer et opplæringstilbud på samisk. Departementet skal kunne gi forskrift om at visse skoler, klasser eller linjer skal gi slik opplæring.
9.6 Sametinget og samisk utdanning
Sametinget har ved flere anledninger uttrykt behov for en helhetlig gjennomgang av samisk forskning og høyere utdanning. Tinget har i denne sammenheng vist til at det er nødvendig med en bred utredning om det samiske samfunnets behov for og krav til høyere utdanning. Det er også pekt på at overordnede samepolitiske målsettinger må formuleres og virkemidlene fastsettes.
I plenumsmøte den 20.-23. september 1994 behandlet Sametinget saken om organisering av den samiske utdanningssektoren. Sametinget gikk inn for en modell for framtidig organisering av den samiske utdanningssektoren hvor en betydelig del av myndigheten over samiske utdanningsspørsmål ble overført til Sametinget:
Sametinget fastsetter innholdet i fagplaner og har direkte styringsansvar for deler av den samiske utdanningssektoren. Sametinget bør i tillegg et omfattende rådgivnings- og utviklingsansvar i samisk utdanningssektor.
Kontroll/tilsyn og klage-/ankebehandling organiseres av Sametinget selv.
Departementets styringsfunksjon over samisk utdanningssektor knyttes til å fastsette minimumsstandarder i samråd med Sametinget.
Utdanningsinstitusjoner med ansvar for samisk utdanning i forskjellige regioner skal Sametinget ha tilsyn med og ansvar for.
Sametinget tilføres nødvendige ressurser i tråd med slik myndighetsoverføring.
Sametinget forutsatte i sitt vedtak «...at det utvikles forhandlingsfora der Sametinget og myndighetene kan komme til reell enighet om løsninger...» i forhold til punktene ovenfor.
Senere har Sametinget bl.a. i sin høringsuttalelse til NOU 1995:18 «Ny lovgivning om opplæring» pekt på at opplæring for samiske elever må bygge på et kunnskaps-, kultur- og verdigrunnlag som er tilpasset det samiske samfunnet. Sametinget uttrykte tilfredshet med at utredningen om organiseringen av den samiske utdanningssektoren (Balto-utvalget) foreslo å gi Sametinget mer ansvar og myndighet til å fastsette den samiske opplæringens innhold. Sametinget så dette forslaget som et viktig skritt i retning av å gi Sametinget myndighet over den samiske utdanningssektoren.