5 Sammenlikning av nivåer på arbeidskraftkostnader i industrien i Norge og i andre land

Tabell 5.1 viser lønnskostnader per time for industriarbeidere i forhold til våre samhandelsland, målt i felles valuta. De faktiske valutakursene er lagt til grunn sammen med konkurransevekter som er brukt for øvrig i kapittel 5.

Sør-Korea er med i sammenlikningene fra 1985. Nivåsammenlikningene omfatter ca.97,2 prosent av konkurrentene (1999-vekter) som er brukt ellers i kapittel 5. Landene som ikke er med i de relative sammenlikningene (som står for knapt 3 prosent av samhandelen) er Thailand, Singapore, Taiwan, Polen, Tsjekkia og Ungarn.

Lønnskostnadene består av lønn per faktisk arbeidet time, lønn for ikke-arbeidet tid (f. eks. lønn under sykdom, feriepenger etc.) og andre indirekte personalkostnader som arbeidsgiveravgifter, pensjonsutgifter og som knytter seg til bruken av arbeidskraft.

Lønnskostnadstallene er i hovedsak basert på datasammenlikninger av BLS (Bureau of Labor Statistics) i USA, men foreløpige 2000-tall er i tillegg bygd på vekstanslag fra OECD for enkeltland som er tillagt 1999-nivåtallene. Valutakurser fra Norges Bank er brukt ved omregning til norske kroner.

Innholdet i lønnsbegrepene kan være noe forskjellig landene imellom. Beregningsutvalget mener likevel at de relative lønnskostnadstallene "grovt sett" vil gi relevante indikasjoner på lønnsforskjellene landene imellom.

Lønnsbegrepene som brukes av BLS i sammenlikningen, faller ikke helt sammen med ILOs definisjon av totale lønnskostnader. Eurostats standard for lønnskostnader faller ganske nær ILOs definisjon og utvalget er i gang med en utredning og sammenlikning av definisjoner og ulike kildematerialer.

Basis for beregningene i tabell 5.1 er arbeidet tid, i dette tilfelle arbeidet time i ulike land. Lønn for ikke-arbeidet tid (feriepenger, sykefravær betalt av bedriften etc.) kommer som påslag i forhold til arbeidet tid. Av andre indirekte lønnskostnader utgjør bedriftens pensjonskostnader, enten gjennom arbeidsgiveravgifter og/eller egne spesielle ordninger en vesentlig del. En rekke andre ordninger knyttet til arbeidsgivers bruk av arbeidskraft vil også inngå. Noen indirekte lønnskostnader er ikke med. Blant annet er rekrutteringskostnader, opplæringskostnader, arbeidsklær og bedriftsfasiliteter som f.eks. kafeteria og helsetjenestekostnader ikke med i sammenlikningen. Grunnen til dette er at det ikke finnes data over slike kostnader i alle landene. I de land hvor slike kostnader er tilgjengelig utgjør de utelatte kostnadene mindre enn 4 prosent av de totale lønnskostnadene. I noen land, særlig i Norden, kan de utelatte kostnadene være påbudt ved lov eller avtale (f. eks. bedriftshelsetjenesten i Norge)og påløper automatisk ved ansettelse. Slike kostnader kan i andre land være frivillige og/eller driftskostnader, ikke knyttet til lønn.

I takt med utviklingen av pensjonsordninger for ansatte betalt av bedriften, ved blant annet oppbygging av fond som skal sikre utbetalinger fra pensjonsalder, er en del av kostnadene for bedriften relatert til et lønnsbegrep som inneholder påløpt, men ikke realiserte lønnskostnadselementer. Et viktig element er bonusutbetalinger. Slike forhold skaper stadig større usikkerhet i sammenlikningen mellom land.

Noen av komponentene i lønnskostnadstallene er nokså løst anslått. Statistikken må derfor ikke sees på som et presist uttrykk for kostnadsforholdene mellom land. Nivåsammenlikningen er basert på gjennomsnittet for industriarbeidere og er ikke representativ for alle deler av industrien. Lønnsforskjellene mellom bransjer i f.eks. Japan og USA kan være svært store, mens bransjeforskjellene i Tyskland og i nordiske landene er langt mindre.

I tabell 5.1 er Tyskland representert med gjennomsnittstall for både tidligere Vest og Øst-Tyskland fra 1995. Ettersom en stor andel av industrisysselsettingen i et samlet Tyskland var lokalisert i tidligere Vest-Tyskland, betydde dette skiftet bare omlag 3 prosent lavere lønnsnivå for Tyskland ved overgangen fra 1993 til 1994. I forhold til gjennomsnittet for norske handelspartnere betydde denne endringen bare omlag 0,5 prosentpoeng.

Utviklingstallene for enkeltland i forhold til Norge viser store fluktuasjoner. Blant annet viste de relative lønnskostnadene omregnet til norske kroner for Japan 60 prosent i 1990, for å stige til 102 i 1994 og videre ned igjen til 78 i 1998. I 2000 er japanske lønnskostnader per arbeidet time for industriarbeidere på norsk nivå, målt i felles valuta.

I tillegg har USA, Storbritannia og Sør-Korea hatt høyere kostnadsvekst i felles valuta enn Norge de siste årene, mens de skandinaviske landene og andre land innenfor EU-området har bedret sin kostnadsposisjon i forhold til Norge, spesielt i 1999 og 2000.

Strukturen på lønnskostnadene varierer sterkt fra land til land. Noen land har forholdsvis høye faktiske lønninger per arbeidet time og lavere indirekte personalkostnader, mens andre land har lave faktiske lønninger per arbeidet time og høyere indirekte personalkostnader. Tabell 5.2 viser hvordan forholdet mellom direkte lønn per arbeidet time og indirekte personalkostnader var i 1999, målt i norske kroner.

Sammenlikningene i tabell 5.1 og 5.2 gjelder bare arbeidere i industrien. Det er først og fremst for denne gruppen at totale lønnskostnader per time har vært harmonisert.

Funksjonærene har fått stadig større betydning for lønnssummen både i Norge og i de fleste andre land. Om lag halvparten av lønnssummen i norsk industri tilfaller de som i lønnsstatistikken defineres funksjonærer.

Arbeidstid og de indirekte personalkostnader er forskjellige for arbeidere og funksjonærer landene imellom. Også fordelingen av antall funksjonærer og arbeidere kan være svært forskjellig. Tallmessige indikasjoner for enkelte land innenfor EU-området peker i retning av at lønnskostnadene i Norge ligger langt nærmere våre handelspartnere dersom funksjonærene hadde vært med i sammenlikningene for industrien.

Utvalget er i gang med gjennomgang av ulike kildematerialer som etter hvert foreligger internasjonalt, for å skissere hvilke muligheter man har for andre sammenlikninger mellom land, enten andre grupperinger og/eller bruk av alternative kildematerialer. Utvalget vil komme tilbake til dette i sommerrapporten.