6 Produktivitetsutviklingen i et internasjonalt perspektiv

6.1 Sammenlikninger av produktivitet i et internasjonalt perspektiv 1

En viktig faktor bak utviklingen i industriens kostnadsmessige konkurranseevne er utviklingen i arbeidskraftsproduktiviteten, som vanligvis måles som bruttoproduktet i faste priser sett i forhold til antall utførte timeverk. Sammenlikninger av nasjonalregnskapstall har antydet at produktivitetsutviklingen i industrien målt på denne måten systematisk har vært svakere i Norge enn hos våre handelspartnere. Ifølge nasjonalregnskapstall for Norge og våre viktigste handelspartnere, som nylig ble sammenstilt i en BLS-studie, var svekkelsen av relativ produktivitet vel 25 prosent fra 1978 til 1999. Samtidig viser produktivitetstallene i denne studien at utviklingen for Norges del var ytterligere ugunstig i årene etter 1993 enn tidligere.

Sammenlikninger av produktivitetsutviklingen i industrien for ulike land basert på nasjonalregnskapstall er imidlertid beheftet med stor usikkerhet. Som redegjort for i beregningsutvalgets rapporter NOU 1996:4 og NOU1999:12, er usikkerheten i hovedsak knyttet til tre forhold:

• Forskjeller i metoder og datagrunnlag for beregning av bruttoproduktet i faste priser, slik at det er vanskelig å finne gode sammenlignbare tall. Datagrunnlaget for nasjonalregnskapet og metoder for blant annet deflatering varierer til dels betydelig mellom land, og slår direkte ut i beregnede produktivitetstall. Dette understrekes i de nevnte NOU-rapportene, idet en finner vesentlig mindre produktivitetsforskjeller mellom norsk industri og våre handelspartnere når produksjon og ikke bruttoprodukt, målt i faste priser, legges til grunn for beregningene.

• Tallene for gjennomsnittlig produktivitet i industrien gir et misvisende bilde i sammenlikninger av produktivitetsvekst mellom land som har store forskjeller i industristruktur og/eller produktsammensetning. Forskjellig registrert produktivitetsvekst kan avspeile ulik produktsammensetning fordi det er store forskjeller i produktivitetsveksten for ulike produkter, rimeligvis av teknologiske årsaker.

• Produktivitetstall kan bli påvirket av kortsiktige konjunkturelle svingninger som ikke er sammenfallende på tvers av landegrensene.

Måleproblemene og de metodemessige vanskelighetene innebærer at deler av den relative svekkelsen i norsk arbeidskraftsproduktivitet siden 1978 trolig ikke er reell. Det Europeiske Nasjonalregnskapssystem (ENS95), som er den nye standarden som gjelder for utarbeidelse av nasjonalregnskapet i EU, tar sikte på å begrense disse problemene gjennom felles definisjoner og metoder. Standarden sier blant annet at bruttoproduktet i faste priser metodisk skal fremkomme ved først å deflatere produksjonen og produktinnsatsen hver for seg og deretter ta differansen, det vil si såkalt dobbel deflatering. Norge har lenge fulgt en slik praksis. Gjennom EØS-samarbeidet forplikter også Norge seg til å utarbeide nasjonalregnskapet i henhold til ENS95. Arbeidet med å konvertere nasjonalregnskapene til den nye standarden har imidlertid kommet kort i de fleste EU-land, slik at gode sammenliknbare tall fremdeles er svært begrenset.

For å undersøke med mer disaggregerte tall i hvilken grad forskjeller i produktsammensetning kan forklare den svakere produktivitetsutviklingen i norsk industri på 1990-tallet, presenteres en analyse basert på datamateriale for Norge, Sverige og Tyskland. Norske nasjonalregnskapstall foreligger etter ny standard tilbake til 1970, mens det svenske og tyske nasjonalregnskapet kun foreligger for perioden fra 1993 til 1999. Med et datamateriale som omfatter nasjonalregnskapstall for 23 ulike industrinæringer, er detaljeringsnivået trolig så høyt at produktene i stor grad er substituerbare innenfor hver næring. Det burde derfor være mulig å benytte materialet til å korrigere for produktivitetsforskjeller som skyldes ulik produktsammensetning.

Det tilgjengelige datamaterialet for Sverige og Tyskland ser ut til å støtte det generelle inntrykket en har hatt av produktivitetsutviklingen i norsk industri sett under ett. Når en måler industriproduktiviteten som bruttoproduktet i faste priser delt på antall utførte timeverk, viser tallene at norsk industriproduktivitet under ett ble svekket med om lag 13 prosent og 23 prosent fra 1993 til 1999 sammenlignet med produktiviteten i henholdsvis Tyskland og Sverige. Målt på denne måten var produktivitetsveksten i norsk industri 0,6 prosent i gjennomsnitt per år i perioden fra 1993 til 1999, mot en vekst på vel 5 prosent i svensk industri og 3,5 prosent i tysk industri i samme periode. Problemet med kortsiktige konjunkturelle svingninger i en periode med sammenhengende konjunkturoppgang forstyrrer dette bildet noe, om enn ikke kvalitativt. På midten av 1990-tallet opplevde svensk, tysk og norsk industri et midlertidig, men kraftig tilbakeslag i produksjonsveksten. Dette ga seg utslag i et fall i produktivitetsveksten i svensk og tysk industri fra henholdsvis 9,8 og 7,8 prosent i 1994 til 0,6 og 2,7 prosent i 1995. Produktivitetsveksten i norsk industri falt tilsvarende fra 0,7 prosent i 1994 til 0,2 prosent i 1995.

Undersøkelser av betydningen av endringer i industristruktur og næringsvis produktivitetsutvikling, støtter hypotesen om at hoveddelen av produktivitetsveksten i industrien i alt i hvert enkelt land er drevet av næringsvis produktivitetsutvikling. Bare en liten del av produktivitetsveksten i hvert enkelt land ser ut til å skyldes endringer i industristruktur. Den lavere produktivitetsveksten i norsk industri sett under ett gjenfinnes også som betydelig lavere produktivitetsvekst enn svensk og tysk industri i de fleste næringer. Beregninger tyder på at gjennomsnittlig årlig vekst i arbeidskraftsproduktiviteten i perioden 1993 til 1999 har variert fra rundt -2 til i underkant av 6 prosent for de viktigste undernæringer innen norsk industri. For svensk og tysk industri har tilsvarende tall variert fra henholdsvis -2 til vel 11 prosent og fra nær -1 til om lag 9 prosent. Det kan derfor være grunn til å tro at den mye svakere produktivitetsutviklingen i norsk industri på 1990-tallet i alle fall i noen grad reflekteres av forskjeller i produktsammensetning. Denne hypotesen kan belyses ved å legge norsk industristruktur til grunn ved beregning av produktivitetsutvikling i svensk og i tysk industri. Slike beregninger antyder at den gjennomsnittlige årlige veksten i svensk produktivitet i perioden fra 1993 til 1999 bare ville vært vel halvparten av hva den faktisk var dersom Sverige hadde hatt Norges industristruktur. Forskjellen i årlig gjennomsnittlig produktivitetsvekst i perioden fra 1993 til 1999 reduseres følgelig fra 4,5 prosentpoeng til rundt 2 prosentpoeng. Den relative svekkelsen i produktiviteten målt på denne måten ville således vært vel 11 prosent, mot en relativ svekkelse på 23 prosent i tilfellet der produktivitetsforskjeller som skyldes ulik produktsammensetning ikke korrigeres for i beregningene. Det synes imidlertid ikke som om forskjeller i produ ktsammensetning er noen sentral faktor bak den svake produktivitetsutviklingen i norsk industri sett i forhold til tysk industri. Her var da også forskjellen i produktivitetsutviklingen vesentlig mindre i utgangspunktet (13 prosent).

Bildet så langt kan tyde på at forskjellen i produktivitetsutviklingen mellom norsk og svensk industri dels skyldes forskjeller i produktsammensetning og dels reelt svakere produktivitetsvekst i de fleste norske undernæringer. Med ny felles nasjonalregnskapsstandard, bør produktivitetsforskjeller som skyldes ulike målemetoder reduseres. Betydningen av eventuelle gjenstående forskjeller i målemetoder kan belyses i en sammenligning mellom norsk og svensk industri ved å benytte et alternativt mål på arbeidskraftsproduktiviteten, nemlig produksjonen i faste priser delt på antall utførte timeverk. Målt på denne måten, viser tallene en langt sterkere produktivitetsutvikling for Norge og en noe sterkere utvikling for Sverige enn om en måler produktiviteten med utgangspunkt i bruttoproduktet. Forskjellen i årlig gjennomsnittlig produktivitetsvekst i perioden fra 1993 til 1999, målt ved produksjon i faste priser delt på antall utførte timeverk, var bare 0,4 prosentpoeng når norsk industristruktur legges til grunn for beregninger av svensk produktivitetsutvikling. Tall for produksjonen i faste priser etter næring i henhold til den nye standarden foreligger foreløpig ikke for Tyskland.

Forklaringen med forskjeller i målemetoder synes altså fortsatt å spille en viss rolle. En sammenligning av utviklingen i bruttoprodukt og produksjon viser at målt i faste priser har bruttoproduktet vokst 10 prosentpoeng mindre enn produksjonen i norsk industri sett under ett i perioden fra 1993 til 1999. Den tilsvarende vekstforskjellen i svensk industri er ifølge tallene 4 prosentpoeng. Gjennomgående (med unntak av noen få næringer) finner en svakere utvikling i bruttoproduktet enn i produksjonen, målt i faste priser, på næringsnivå i Norge. Selv om dobbel deflatering benyttes som metode for beregning av bruttoprodukt i faste priser i begge land, kan det ulike vekstforholdet mellom bruttoprodukt og produksjon i faste priser tyde på at forskjellige vurderinger og beregningspraksis i nasjonalregnskapene gir seg utslag i svakere utvikling i bruttoproduktet i faste priser i hoveddelen av norsk industri sammenlignet med svensk industri. Denne konklusjonen synes styrket ved det faktum at den svakere utviklingen i bruttoproduktet målt i faste priser i norsk industri i noen grad er utlignet med sterkere prisvekst målt i felles valuta. En slik utligning er det en skulle forvente dersom den registrerte forskjellen i produktivitetsveksten skyldes målefeil i tall for bruttoproduktet i faste priser. For gitte tall for bruttoproduktet i verdi og antall utførte timeverk vil en undervurdering av bruttoproduktet i faste priser, og dermed undervurdering av produktivitetsveksten, slå ut i en tilsvarende overvurdering av prisveksten. Datamaterialet viser en systematisk svakere utvikling i produktinnsatsprisen målt i felles valuta (med unntak av noen få næringer) i norsk industri enn i svensk industri. Det samme gjelder for produksjonsprisen målt i felles valuta, men i mindre grad. En detaljert granskning av de norske og svenske nasjonalregnskapstallene tyder dermed på at deler av den sv akere produktivitetsutviklingen i norsk industri motsvares av en noe bedre utvikling i det næringsvise bytteforholdet (forholdet mellom produksjonspris og produktinnsatspris målt i felles valuta), og dermed i en sterkere prisvekst for bruttoproduktet. Om dette bare avspeiler forskjeller i beregningspraksis eller reelle forskjeller mellom norsk og svensk industri gjenstår å avdekke. Dersom den svakere produktivitetsveksten i norsk industri skyldes ulik produktsammensetning, skulle en også fra et konkurranseevnesynspunkt forvente at svakere produktivitetsvekst falt sammen med høyere prisvekst i bruttoproduktet, noe en observerer i datamaterialet for en del av næringene.

Bildet som her er tegnet tyder på at produktivitetsutviklingen i norsk industri var svak på 1990-tallet. Både målt ved bruttoprodukt og bruttoproduksjon har norsk industri hatt en svakere produktivitetsvekst enn svensk industri etter 1993. Denne undersøkelsen, med mer disaggregerte tall, viser at produktivitetsforskjellen mellom norsk og svensk industri på 1990-tallet dels kan tilskrives forskjeller i produktsammensetning. Samtidig bør det understrekes at det fortsatt hefter tvil ved om målemetodene faktisk er like i det norske og svenske nasjonalregnskapet, idet forskjellene mellom utviklingen i produksjonen og bruttoproduktet på næringsnivå er så vidt store. Når mer disaggregerte tall for flere land foreligger etter den nye regnskapsstandarden bør det undersøkes om hoveddelen av produktivitetsforskjeller mellom norsk industri og våre øvrige handelspartnere også kan tilskrives ulik produktsammensetning.

Kilde: Kilder: Bureau of Labor Statistics (USA) og NOU 2000:25.

Kilde: Kilder: Statistisk sentralbyrå og Statistisk sentralbyrå i Sverige og Tyskland

Vurdering:

Sammenlikninger av nasjonalregnskapstall har antydet at produktivitetsutviklingen i industrien gjennom de siste 20-30 årene systematisk har vært svakere i Norge enn hos våre handelspartnere. Slike sammenlikninger er imidlertid beheftet med stor usikkerhet. Usikkerheten skyldes blant annet forskjeller i metoder og datagrunnlag for nasjonalregnskapene, som slår direkte ut i beregnede produktivitetstall. Dessuten kan beregnede tall for gjennomsnittlig produktivitet i industrien gi et misvisende bilde i sammenlikninger av produktivitetsvekst mellom land som har store forskjeller i produktsammensetning. Det Europeiske Nasjonalregnskapssystem (ENS 95), som er en ny felles regnskapsstandard, tar sikte på å begrense måleproblemer og metodiske forskjeller. Analysen av utviklingen i arbeidskraftsproduktiviteten i industrien basert på tall for de enkelte industrinæringer for Norge, Sverige og Tyskland tyder på norsk industri har hatt en relativt svak produktivitetsutvikling på 1990-tallet. Denne undersøkelsen, med mer disaggregerte tall, viser at produktivitetsforskjellen mellom norsk og svensk industri på 1990-tallet dels kan tilskrives forskjeller i produktsammensetning. Samtidig bør det understrekes at det fortsatt hefter tvil ved om målemetodene faktisk er like i det norske og svenske nasjonalregnskapet, idet forskjellene mellom utviklingen i produksjonen og bruttoproduktet på næringsnivå er så vidt store målt i faste priser.

6.2 Muligheter for å utvide rapporteringen til øvrige næringer (utenom industri)

De metodiske problemene forbundet med måling av produktivitet i tjenesteytende næringer er svært store, og måleproblemene er større enn for industrinæringene. Dette har først og fremst sammenheng med at data for tjenesteytende sektorer innhentes på en annen måte enn for industrinæringene.

Industriregnskapet, som er Nasjonalregnskapets hovedkilde for industrinæringene, har en lang tradisjon i Norge. Med utgangspunkt i industriregnskapet hentes det inn data for både produksjon, produktinnsats og sysselsetting. Det finnes ikke noe tilsvarende for tjenesteytende næringer. Beregningen av produksjonen i disse næringene er i stor grad basert på indikatorer. Måleproblemene i de tjenesteytende næringene knytter seg både til dekomponering av produksjonen i pris og volum, og til at datainnhentingen er ufullstendig.

Det er tjenesteytende næringer som i nyere tid har vært gjenstand for de største revisjonene ved hovedrevisjoner av nasjonalregnskapet. SSB arbeider for tiden med en tallrevisjon av nasjonalregnskapet, som vil bli publisert i 2002. Revisjonen innebærer at flere datakilder, herunder regnskapsstatistikk, vil bli benyttet. Ifølge Seksjon for nasjonalregnskap ligger det an til en vesentlig oppjustering av produksjonsnivået for mange tjenesteytende næringer. Det innebærer at særlig bruttoproduksjon per timeverk, men også bruttoprodukt per timeverk, vil bli revidert.

Etter at nye nasjonalregnskapstall blir publisert neste år, bør mulighetene til å vurdere produktivitetsutviklingen i tjenesteytende sektorer være betydelig bedre. Etter hvert som ny strukturstatistikk bygges ut, vil datainnhentingen for tjenesteytende næringer nærme seg datainnhentingen for industrien.

Det er særlig for to sektorer – varehandel og samferdsel – det har vært håp om å beregne relativt pålitelige tall for produktivitetsutviklingen. I disse sektorene har datainnhentingen i noen grad vært mer omfattende enn i andre tjenestytende sektorer. I varehandelen har en benyttet avanseundersøkelser for beregning av bruttoproduksjonen. Disse undersøkelsene gjøres imidlertid ikke så ofte. Den siste ble foretatt i 1995, og det var da ti år siden forrige undersøkelse. I periodene mellom avanseundersøkelsene benyttes fremskrivninger. Beregningen av bruttoproduksjon i samferdsel er basert på flere indikatorer. Utover på 1990-tallet ble imidlertid indikatorene gradvis mindre pålitelige. Dette hadde blant annet sammenheng med strukturelle endringer, for eksempel endringen av Televerket.

Figur 6.3 og figur 6.4 illustrerer måleproblemene i næringene varehandel og samferdsel. Måleproblemene i andre tjenesteytende næringer er trolig enda større. Begge figurene viser produktivitetsveksten i Fastlands-Norge, industrien, varehandel og samferdsel. I figur 6.3 er produktivitetsveksten beregnet på grunnlag av bruttoproduktet, mens det i figur 6.4 er brukt bruttoproduksjon. Produktivitetsutviklingen i Fastlands-Norge og i industrien er mye jevnere enn utviklingen i de to tjenesteytende næringene. Figurene 6.3 og 6.4 gir likevel et inntrykk av en gjennomsnittlig produktivitetsvekst over noen år i varehandels- og samferdselsnæringen.

Kilde: Kilde: Statistisk sentralbyrå og Norges Bank

Kilde: Kilde: Statistisk sentralbyrå og Norges Bank

Vurdering:

Det er store problemer knyttet til måling av produktivitet i tjenesteytende næringer. I den grad beregningsutvalget skal rapportere slike produktivitetstall for Norge og de viktigste handelspartnerne, må det understrekes at slike tall er beheftet med betydelig usikkerhet. Problemene er knyttet til måten nasjonalregnskapet er bygget opp på. Videre er det grunn til å tro at spesielt kvalitetsforbedringer er vanskelig å måle. Det er grunn til å tro at måleproblemene vil bli mindre etter hvert som ny strukturstatistikk utvikles.