5 Utviklingen i norsk industris konkurranseevne
Etter en periode med forbedring av konkurranseevnen fram til 1996-97, har pris- og kostnadsutviklingen i Norge vært sterkere enn hos handelspartnerne. Tallene viser at både lønninger og priser har steget mer enn i omverdenen. Utslaget har vært større for lønnskostnadene enn for den alminnelige prisutvikling. Den relative økningen de tre siste årene i det norske nivået for lønnskostnadene er på linje med den nedgangen som fant sted i første del av 1990-tallet. Svekkelsen av den norske kronekursen i samme periode, som må antas forbigående, har foreløpig hindret store utslag av dette regnet i felles valuta.
I 2000 ble lønnsveksten i norsk industri klart høyere enn hos våre handelspartnere, men dette ble mer enn motvirket av en svekkelse av kronekursen. Beregningsutvalget anslår at lønnsveksten i Norge, inklusive avsetningen til to nye feriedager, var 5¼ prosent fra 1999 til 2000. OECD utarbeider anslag for lønnsveksten i industrien for våre viktigste handelspartnere. Når disse tallene veies sammen, anslås lønnsveksten hos handelspartnerne samlet til i underkant av 4 prosent fra 1999 til 2000.
Sammenliknbare tall for arbeidere i industrien, indikerer at lønnskostnadsnivået i 2000 lå 18 prosent over gjennomsnittsnivået for våre viktigste handelspartnerne målt i felles valuta. Dette er marginalt høyere enn i 1999. Lønnskostnadsnivået i Norge ligger langt nærmere våre handelspartnere når funksjonærene inkluderes i sammenlikningene for industrien.
I ettertid kan industriens totale konkurranseevne et stykke på vei avleses gjennom utviklingen i markedsandelene for industriprodukter på hjemmemarkedene og eksportmarkedene. I perioden 1988-97 økte den tradisjonelle industriens markedsandeler på eksportmarkedene med om lag 10 prosent. Foreløpige tall indikerer at eksportmarkedsandelene for tradisjonelle industrivarer gikk betydelig ned fra 1997 til 2000. Hjemmemarkedsandelene for tradisjonelle industrivarer har fortsatt å falle, også som følge av økt internasjonal arbeidsdeling.
I dette kapitlet ser vi på noen utvalgte indikatorer som kan belyse utviklingen i industriens konkurranseevne. I avsnitt 5.1 kommenteres utviklingen i hhv. lønnskostnader, kapitalkostnader og andre kostnader. I avsnitt 5.2 går vi nærmere inn på tall for produktivitetsutviklingen. I avsnitt 5.3 kommenteres utviklingen i lønnsomheten. For å antyde noe om mulige nivåforskjeller i industriens kostnadsmessige konkurranseevne mellom land, omtales de totale lønnskostnadsnivåene for arbeidere i industrien i Norge og i andre land i avsnitt 5.4. For andre kostnadskomponenter er det svært vanskelig å finne brukbare tall for nivåsammenlikninger. I ettertid kan en et stykke på vei avlese industriens totale konkurranseevne 1 ved bl.a. å se på utviklingen i markedsandeler for industriprodukter hjemme og ute, jfr. omtale i avsnitt 5.5.
Boks 5.1 Om konkurranseevnebegrepet
Landets konkurranseevne
Den omfattende deltakelsen i det internasjonale varebyttet har gjort det mulig for Norge å opprettholde en langt høyere materiell levestandard enn hva som ville vært mulig i en økonomi som var vesentlig mer skjermet overfor utenlandsk konkurranse.
Land som deltar i det internasjonale vare- og tjenestebyttet må over en viss tid ha en rimelig balanse i utenriksøkonomien. Fordelene ved det internasjonale varebyttet vil bli vesentlig redusert hvis vi ikke samtidig kan sørge for en full og effektiv utnyttelse og en akseptabel inntektsfordeling. Et lands konkurranseevne uttrykker derfor evnen til å opprettholde en rimelig balanse i utenriksøkonomien samtidig som en har full og effektiv ressursutnyttelse og en akseptabel inntektsfordeling.
I omtalen nedenfor vil Beregningsutvalget i hovedsak se på utviklingen i industriens konkurranseevne. Konkurranseevnen for en næring karakteriserer evnen til å hevde seg i konkurranse med utenlandske bedrifter. Dette gjelder for det første på produktmarkedet og for det andre på viktige markeder som for kapital og for mange råvarer. For arbeidskraft konkurrerer næringen i første rekke med andre norske bedrifter. En kan ikke uten videre trekke slutninger fra utviklingen i konkurranseevnen for en enkelt bedrift eller næring til utviklingen i konkurranseevnen for et helt land. En økonomi med vekst og omstilling vil normalt være preget av ulik utvikling i konkurranseevnen for de enkelte næringer. Videre kan en bedring i konkurranseevnen for en næring f.eks. gjennom subsidiering av innsatsfaktorene gi en dårligere utnyttelse av ressursene samlet sett, og dermed ikke bedre konkurranseevnen i samfunnsøkonomisk forstand. Det er derfor viktig å skille mellom konkurranseevnen for en enkelt næring og for Norge som helhet.
For Norge vil utviklingen i oljesektoren ha særlig stor betydning for utenriksøkonomien og dermed for landets samlede konkurranseevne. I 2000 viste driftsregnskapet overfor utlandet et overskudd på vel 195 mrd. kroner, etter et overskudd på om lag 47 mrd. kroner året før.
Konkurranseutsatte og skjermede næringer
Skillet mellom konkurranseutsatte og skjermede næringer er viktig fordi økte lønnskostnader har ulik effekt på lokaliseringen av produksjonen, på prisene og på sysselsettingen i de to typene næringer.
Tradisjonelt har konkurranseutsatte næringer blitt assosiert med industrien, mens skjermede næringer har blitt assosiert med innenlandske (som regel) tjenesteproduserende næringer (varehandel, transporttjenester, finansiell tjenesteyting, annen privat tjenesteyting etc.). Økt globalisering, sterkere internasjonal konkurranse og lavere transportkostnader har imidlertid bidratt til at stadig større deler av norsk næringsliv utsettes for konkurranse fra utlandet.
Et forsøk på å avklare innholdet i begrepene konkurranseutsatte og skjermede næringer er gitt i Holden-utvalgets rapport NOU 2000:21, vedlegg 8 (av professor Asbjørn Rødseth). I teorien blir skjermede næringer definert ved at de produserer varer eller tjenester som verken kan eksporteres eller importeres, mens konkurranseutsatte næringer produserer varer eller tjenester som kan eksporteres eller importeres. For de konkurranseutsatte næringene vil produsentprisene i stor grad blir bestemt på verdensmarkedet, mens produsentprisene i de skjermede næringene i større grad vil reflektere forholdet mellom tilbud og etterspørsel innenlands. I praksis er det imidlertid vanskelig å avgrense hvilke næringer som er konkurranseutsatte og hvilke som er skjermede fordi mange næringer er i en mellomstilling.
Rene konkurranseutsatte næringer kjennetegnes av bedrifter som produserer for et internasjonalt marked ved hjelp av arbeidskraft som eneste lokale produksjonsfaktor. (Bedriftene bruker også kapital, men de er ikke bundet til å investere i denne i Norge). Rene konkurranseutsatte næringer har stor betydning i forhold til lønnsoppgjøret fordi utviklingen i lønnsnivået over tid bestemmer om næringen blir værende i Norge eller ikke. Blir lønnsnivået for høyt sammenliknet med produktiviteten, reduseres lønnsomheten, noe som kan føre til at det ikke blir investert i nye arbeidsplasser. Lønnsnivået i de rene konkurranseutsatte næringene binder samtidig opp lønnsnivået i resten av økonomien dersom en skal ha samme lønn for samme arbeid uavhengig av næring.
Det største innslaget av rene konkurranseutsatte næringer finner man innenfor industrien, men i prinsippet kan slike næringer også være innen tjenesteyting.
<"boks5-1a>Industriens konkurranseevne
Økt produksjon i eksportkonkurrerende næringer og økte markedsandeler for importkonkurrerende næringer vil sikre at utenriksøkonomien blir mer robust overfor svingninger i oljeprisen. Blant de eksport- og importkonkurrerende næringene er industrien den viktigste enkeltnæringen. En rimelig god evne for industrien til å konkurrere både ute og hjemme er dermed viktig for å realisere en balansert økonomisk utvikling. Dette behøver imidlertid ikke innebære at industriens konkurranseevne hele tiden må være like god. Da oljeinntektene kom inn i norsk økonomi, kunne driftsbalansen ovenfor utlandet sikres med en mindre industrisektor. Men oljeinntektene innebærer ikke at norsk industri på varig basis kan ha svakere konkurranseevne enn industrien hos handelspartnerne. I en moderne økonomi er det hele tiden betydelige omstillinger, og et visst antall bedrifter og arbeidsplasser blir hele tiden lagt ned. Dersom Norge skal opprettholde den nødvendige størrelsen på industrien, og konkurranseutsatt sektor generelt, må de bedrifter og arbeidsplasser som blir lagt ned erstattes med nye bedrifter og arbeidsplasser. For at dette skal kunne skje, må bedriftene og arbeidsplassene som etableres ha minst like god konkurranseevne som industrien hos våre handelspartnere. Spesielt må investeringer i norsk industri gi avkastning på linje med investeringer i andre land. Hvis avkastningen på investeringer i Norge blir lavere enn avkastningen i andre land, vil det ikke være mulig å opprettholde en tilstrekkelig stor industri i Norge.
Industriens konkurranseevne avhenger av flere faktorer. Enkelte av faktorene er først og fremst knyttet til forhold i den enkelte bedrift, og vil i mindre grad påvirkes av endringer i de økonomiske rammevilkårene for bedriften. Dette gjelder i stor grad for produktivitet i vid forstand, dvs. bedriftenes evne til å utnytte arbeidskraft, kapital og energi på en effektiv måte i produksjonsvirksomheten og til å ta i bruk ny teknologi. Et annet eksempel er markedsføring.
Lønnskostnadene er den enkeltfaktoren som betyr mest for kostnadene ved norsk industriproduksjon. Foruten lønnskostnadene vil andre kostnadskomponenter som energikostnader, kapitalkostnader og kostnader til innenlandsk produsert vareinnsats ha betydning for norske bedrifters muligheter til å kunne hevde seg i den internasjonale konkurransen. Det samme vil være tilfellet for offentlige avgifter og subsidier.
For viktige deler av norsk industri er energikostnadene, særlig knyttet til elektrisk kraft, av stor betydning for konkurranseevnen. Også endringer i prisforholdet mellom ulike energibærere kan få betydning for konkurransesituasjonen for norsk industri. Slike endringer kan finne sted i løpet av forholdsvis kort tid. Bruken av olje som energikilde er relativt mindre i enkelte næringer i Norge enn i andre land. Derfor vil lave oljepriser på kort sikt bidra til å svekke den relative konkurransesituasjonen for enkelte norske bedrifter.
Bedriftenes transport- og logistikkostnaderer også av betydning for konkurranseevnen. Undersøkelser indikerer at transportkostnadene i industrien utgjør om lag 8 prosent av omsetningen (per 1997).
Også kapitalkostnadene har betydning for konkurranseevnen. I teorien er det den såkalte brukerprisen på kapital som gjenspeiler kapitalkostnadene. Brukerprisen tar hensyn til markedsprisen på kapitalutstyret, kostnadene ved å binde kapital i bedriften (renten), kapitalslitet og reglene for bedrifts- og kapitalbeskatning. Brukerprisen på kapital er vanskelig å måle i praksis, men en har data for enkelte viktige komponenter i brukerprisen som f.eks. renter og pris på nytt kapitalutstyr. Det er i prinsippet også mulig å beregne virkninger av skattereglene på brukerprisen.
I lys av den tettere integrasjonen i de internasjonale kapitalmarkedene og at reguleringene av kapitalbevegelser over landegrensene i all hovedsak er tatt bort, er det mindre grunn til å vente at kostnadene for bedriftene ved å ta opp lån skal være vesentlig annerledes i Norge enn i andre land. Likevel er det en klar tendens til at mange bedrifter låner mest i nasjonal valuta. Dette gjelder særlig små og mellomstore bedrifter som produserer for hjemmemarkedene, hvor tilbud av kreditt forutsetter god lokal kunnskap om marked og aktører. Det kan også være rasjonelt å ha gjeld i nasjonal valuta siden andre kostnader og inntekter er i nasjonal valuta. Også slike bedrifter vil imidlertid møte internasjonal konkurranse. Det kan derfor være relevant å sammenlikne lånekostnadene i norske kroner med lånekostnadene for gjennomsnittet av våre handelspartnere. I så fall må en også korrigere for endringer i verdien på den norske kronen i forhold til valutaene til våre handelspartnere.
Avgifter og subsidiersom knyttes direkte til bruk av arbeidskraft, f.eks. arbeidsgiveravgift, fanges opp i lønnskostnadene, slik de måles i dette kapitlet. Andre avgifter og subsidier fanges imidlertid ikke opp, f.eks. CO2-avgifter. Slike avgifter og subsidier vil også påvirke konkurranseevnen, men det er vanskelig å framskaffe sammenlignbare tall mellom land.
Utviklingen i industriens internasjonale konkurranseevne avhenger også av produktivitets- og kostnadsutviklingen i øvrige deler av norsk næringsliv, særlig i de skjermede næringene. Disse næringene leverer vareinnsats, energi og kapitalvarer til industrien. Jo billigere disse leveransene kan skje, desto bedre blir industriens internasjonale konkurranseevne. Videre konkurrerer industrien med øvrige næringer om enkelte innsatsfaktorer, særlig arbeidskraft. Lavere lønninger og svekket lønnsomhet i andre næringer kan føre til at industriens konkurranseevne bedres ved at det blir lettere og billigere for industrien å skaffe arbeidskraft og kapitalvarer. Kostnadsutviklingen i industrien kan derfor ikke ses uavhengig av kostnadsutviklingen i norsk økonomi for øvrig.
5.1 Indikatorer for industriens kostnadsutvikling
Tabell 5.1 gir en oversikt over enkelte indikatorer for kostnadsutviklingen i norsk industri i forhold til handelspartnerne. Det understrekes at de angitte tallseriene ikke er ment å gi noe fullstendig og presist bilde av utviklingen i den kostnadsmessige konkurranseevnen, men er ment å antyde noe om tendenser. En nærmere omtale av de enkelte kostnadskomponentene og utviklingen i disse er gitt nedenfor.
Tabell 5.1 Enkelte indikatorer for industriens kostnadsutvikling i Norge i forhold til handelspartnerne1)2). Prosentvis endring fra året før
| Gj.snitt 1981-89 | Gj.snitt 1991-99 | 1990 | 1991 | 1992 | 1993 | 1994 | 1995 | 1996 | 1997 | 1998 | 1999 | 2000 | |
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Relative timelønnskostnader3) i felles valuta | -0,4 | -0,7 | -0,9 | -3,8 | -1,5 | -4,1 | -2,2 | 3,1 | -0,3 | 1,8 | -0,5 | 1¼ | -¾ |
| Relative investeringspriser for industrien i felles valuta4) | -0,5 | .. | -4,6 | -2,8 | -0,2 | -2,7 | -1,8 | 4,4 | -1,2 | 1,5 | .. | .. | .. |
| Rentedifferanse5) for nominelle renter korr. for valutakursendringer | 2,0 | -0,2 | 0,3 | -1,1 | 2,9 | -2,3 | -1,5 | 1,4 | -0,2 | 0,1 | -2,6 | 1,9 | -0,2 |
| Relative konsumpriser i felles valuta | 1,1 | -1,0 | -1,9 | -3,3 | -0,1 | -3,1 | -2,5 | 2,4 | -0,9 | 1,6 | -3,0 | 0,2 | -1,1 |
| Memo: Valutakurs6) | 1,6 | 0,6 | 0,3 | 1,7 | -1,1 | 2,3 | 1,4 | -2,4 | 0,1 | -1,0 | 3,7 | 0,9 | 2,1 |
1) For de relative tallene inngår tall for Norge i telleren og handelspartnerne i nevneren. Ved omregning til felles valuta har en benyttet industriens effektive valutakurs. En sterkere kronekurs (dvs. et negativt endringstall for valutakursen) bidrar til å øke verdien på de ulike konkurranseevneindikatorene når disse er regnet i felles valuta. Motsatt vil en svakere kronekurs bidra til å redusere verdien på de ulike konkurranseevneindikatorene når disse er regnet i felles valuta.
2) Det er et brudd i tidsserien for konkurranseevnevektene fra 1992 til 1993 som følge av at OECD har revidert tallene for perioden 1993-1999, men ikke for perioden 1970-1992.
3) Det er usikkerhet knyttet til i hvilken grad det er tatt hensyn til endringene i alle enkeltkomponentene i timelønnskostnadene i tallene for handelspartnerne for 1999 og 2000.
4) Tall for relative investeringspriser i industrien er i mangel av tall for 7 nye handelspartnere beregnet som et (vektet geometrisk) gjennomsnitt for 18 (de gamle handelspartnere) av totalt 25 handelspartnere. Disse 18 landene utgjør 95,1 prosent (1999) av de 25 handelspartnerne.
5) Rentenivået i Norge fratrukket rentenivået for gjennomsnittet av handelspartnerne.
Kilde: Kilde: OECD, IMF, Statistisk sentralbyrå, Finansdepartementet og enkelte nasjonale kilder.
5.1.1 Lønnskostnader
Lønnskostnadene er den enkeltfaktoren som betyr mest for kostnadene i norsk industriproduksjon. Målt som andel av verdiskapingen (bruttoproduktet) i industrien utgjorde lønnskostnader mellom 70 og 80 prosent i perioden 1995-2000.
Tabell 5.2 Timelønnskostnader i industrien. Prosentvis endring fra året før1)
| Gj.snitt 1981-89 | Gj.snitt 1991-99 | 1990 | 1991 | 1992 | 1993 | 1994 | 1995 | 1996 | 1997 | 1998 | 1999 | Anslag 2000 | |
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Lønnskostnader pr. time | |||||||||||||
| Norsk industri2) | 9,4 | 4,1 | 5,9 | 5,6 | 2,6 | 1,5 | 2,9 | 4,6 | 4,1 | 4,4 | 6,3 | 5½ | 5¼5)6) |
| Handelspartnerne | 8,1 | 4,3 | 6,6 | 7,8 | 5,3 | 3,5 | 3,8 | 4,0 | 4,3 | 3,6 | 3,0 | 3,2 | 3¾3) |
| Relative timelønnskostnader i nasjonal valuta | 1,1 | -0,1 | -0,6 | -2,1 | -2,6 | -1,9 | -0,8 | 0,6 | -0,2 | 0,8 | 3,2 | 2¼ | 1½ |
| Relative timelønnskostnader i felles valuta | -0,4 | -0,7 | -0,9 | -3,8 | -1,5 | -4,1 | -2,2 | 3,1 | -0,3 | 1,8 | -0,5 | 1¼ | -¾ |
| Memo: | |||||||||||||
| Valutakurs4) | 1,6 | 0,6 | 0,3 | 1,7 | -1,1 | 2,3 | 1,4 | -2,4 | 0,1 | -1,0 | 3,7 | 0,9 | 2,1 |
1) Tall for handelspartnerne er beregnet som veide geometriske gjennomsnitt, der vektene er de samme som ligger til grunn for beregning av industriens effektive valutakurs. Nasjonalregnskapets lønnsbegrep brukes i sammenlikninger av konkurranseevnen mellom land, og det inkluderer både funksjonærer og arbeidere i industrien. Dessuten inngår skifttillegg og overtidsbetaling i industriarbeiderlønningene, jfr. avsnitt 3.1.
2) For 1999 og 2000 er tallene for lønnskostnader per time i Norge ikke korrigert for endringer i antall virkedager fra året før idet OECD ikke innarbeider slike korreksjoner i anslagene for handelspartnere. En økning på 1 virkedag fra et år til et annet vil anslagsvis redusere veksten i timelønnskostnadene i norsk industri med ¼ prosentpoeng. I 1999 var det en ekstra virkedag, mens det i 2000 var 2 færre virkedager.
3) Anslaget for handelspartnerne er basert på OECDs anslag til Economic Outlook 68. For 3 av de 7 nye handelspartnerne har en lagt til grunn en beregnet vekst i timelønnskostnadene basert på IMF-statistikk.
4) Industriens effektive valutakurs, jfr. tabell 5.1.
5) Ifølge SSBs foreløpige nasjonalregnskapstall for 2000, er veksten i lønnskostnader per utførte timeverk i industrien fra 1999 til 2000 beregnet til 5,4 pst. Som en del av lønnsoppgjøret i 2000 bestemte partene at for privat sektor og offentlig sektor skal den resterende del av den femte ferieuken tas ut med 2 feriedager i 2001, og de 2 øvrige i 2002. Opptjeningen av 2 ekstra feriedager både i 2000 og 2001, vil ikke føre til økt årslønn, etter den beregningsmetoden utvalget benytter. I privat sektor vil imidlertid opptjeningen isolert sett øke veksten i de påløpte kostnadene per arbeidet time med om lag 0,8 prosentpoeng i hvert av årene. Som følge av at man i nasjonalregnskapet legger til grunn et prinsipp om utbetalt lønn, blir disse 0,8 prosentpoengene ikke regnet med i tallet på 5,4 pst. Beregningsutvalgets anslag for veksten i timelønnskostnadene i 2000 på 5¼ pst. fremkommer dermed som 5,4 pst. pluss 0,8 prosentpoeng (som er bidraget til veksten i timelønnskostnadene som følge av 2 ekstra feriedager) minus bidrag fra vekst i sykefravær, jfr. fotnote 6. Dette innebærer at i anslaget på 5¼ pst. fra 1999 til 2000 er ferien inkludert, men ikke virkedager og sykefravær.
6) I tallet for 2000 er bidraget til veksten i timelønnskostnadene fra endringer i det norske sykefraværet holdt utenom som følge av at slik informasjon ikke foreligger for 2000 for handelspartnere. Det anslås at økningen i sykefraværet i fra 1999 til 2000 bidrar til å øke timelønnskostnadene i Norge med ¼ -½ prosentpoeng.
Kilde: Kilde: OECD, IMF, Statistisk sentralbyrå, Finansdepartementet, Beregningsutvalget og nasjonale kilder.
Tabell 5.2 viser øverst utviklingen siden 1980 i lønnskostnader per time i norsk industri sammenliknet med våre viktigste handelspartnere. Ved å ta hensyn til endringer i valutakursen, kommer en fram til endringer i relative timelønnskostnader i felles valuta. Tallene gir imidlertid ikke uten videre uttrykk for en enkel årsaks-virknings-sammenheng. For eksempel vil en svekkelse av den norske kronen kunne påvirke prisstigningen, som i neste omgang kan påvirke lønnsveksten 2.
I årene 1989-1994 økte timelønnskostnadene i norsk industri i gjennomsnitt mindre enn hos handelspartnerne, mens økningen var sterkere gjennom størstedelen av 80-tallet. Fra 1988 til 1994 gikk relative timelønnskostnader i felles valuta ned med nesten 15 prosent. Ifølge reviderte tall økte de relative timelønnskostnadene i felles valuta med om lag 4½ prosent fra 1994 til 1997, hvorav over halvparten kan tilskrives en styrket kronekurs. Foreløpige nasjonalregnskapstall og anslag fra beregningsutvalget tyder på at relative timelønnskostnader regnet i felles valuta økte med om lag ¾ prosent fra 1997 til 1999. I 2000 ble lønnsveksten inorsk industri klart høyere enn hos våre handelspartnere, men dette ble mer enn motvirket av en svekkelse av kronekursen. Beregningsutvalget anslår at timelønnskostnadene i norsk industri økte med 5¼ prosent fra 1999 til 2000. OECD utarbeider anslag for lønnsveksten i industrien hos viktige handelspartnere. Når disse tallene veies sammen, anslås lønnsveksten hos handelspartnerne til i underkant av 4 prosent fra 1999 til 2000. Fra 1999 til 2000 svekket industriens effektive valutakurs seg med 2,1 prosent. Foreløpige og usikre tall tyder dermed på at de relative timelønnskostnadene i norsk industri regnet i felles valuta ble noe redusert fra 1999 til 2000.
Beregningsutvalget lager ikke egne anslag for lønnsveksten hos Norges handelspartnere. OECD 3 utarbeider anslag for lønnsveksten i industrien hos viktige handelspartnere. Når disse veies sammen, anslås en lønnsvekst hos handelspartnerne på 4 prosent fra 2000 til 2001. OECD har videre publisert anslag for lønnsveksten i privat sektor 4 hos viktige handelspartnere. Når anslagene for hvert enkelt land veies sammen, anslås en lønnsvekst i privat sektor hos handelspartnerne på om lag 4 prosent fra 2000 til 2001. EU-kommisjonen anslår lønnsveksten per sysselsatt i EU-landene til om lag 3,2 prosent i 2001. 5 Dette er om lag 1 prosentpoeng lavere enn OECDs anslag for ansatte i privat sektor i EU-området. Anslag fra Consensus Economics 6 og AIECE 7, som er en samarbeidsorganisasjon for uavhengige europeiske konjunkturinstitutter, viser en lønnsvekst hos Norges handelspartnere på om lag 3¾ prosent.
Det er knyttet usikkerhet til anslagene. OECDs anslag for lønnsveksten i industrien fra 1999 til 2000 er oppjustert med ½ prosentpoeng siden beregningsutvalgets rapporten sommeren 2000 (NOU 2000:25). Det er også usikkerhet som følge av at OECD ikke korrigerer tallene for lønnsveksten for endringer i kostnadskomponenter som f.eks. arbeidsgiveravgift, faktiske og beregnede pensjonsutgifter.
Boks 5.2 Timelønnskostnader og årslønn
Timelønnskostnadene som omtales i dette kapittelet utgjør samlede lønnskostnader regnet per utførte timeverk. Lønnskostnadene inkluderer i prinsippet direkte lønnskostnader (alle lønnsutbetalinger inklusive overtidsgodtgjørelse og lønn under sykdom, fødselspermisjoner m.v. som betales av arbeidsgiver, samt naturallønn) og indirekte lønnskostnader (arbeidsgiveravgift, faktiske og beregnede pensjonsutgifter betalt av arbeidsgiver). Antall utførte timeverk regnes inklusive overtid, mens fravær holdes utenom.
Årslønn for en lønnstakergruppe er definert som gjennomsnittlig årslønn for arbeidstakere som utfører et fullt avtalefestet normalt årsverk. Ved beregning av årslønn forutsettes det at det gis full lønn under ferie, sykefravær, permisjoner m.v. Årslønnen kan dermed sies å gi et samlet uttrykk for veksten i de avtalte lønnssatsene for arbeidstakerne i gruppen som en betrakter.
Det følger av definisjonene ovenfor at bl.a. følgende forhold kan bidra til ulik utvikling i timelønnskostnader og årslønn:
endringer i overtid
endringer i betalt fravær, f.eks. sykefravær
endringer i antall virkedager, f.eks. på grunn av endringer i bevegelige helligdager og skuddår
endringer i arbeidsgiveravgift og pensjonspremier
endret sats for feriepenger
I tillegg til faktorene som er nevnt i strekpunktene ovenfor vil forskyvninger i sysselsettingen mellom ulike regioner med forskjellig arbeidsgiveravgift bidra til at de samlede timelønnskostnadene for en lønnstakergruppe utvikler seg forskjellig fra årslønnen. Forskyvning i alderssammensetningen og endringer i antall som mottar pensjonsytelser fra bedriftene, vil også bidra til at timelønnskostnadene utvikler seg forskjellig fra årslønnen.
Ifølge foreløpige tall var veksten i timelønnskostnadene fra 1999 til 2000 klart høyere enn årslønnsveksten. Dette skyldes bl.a. at det var to færre virkedager i 2000 enn i 1999, men også at kostnadene ved ferieutvidelsen med 2 dager i 2001 påløp i 2000. Mens virkedager og indirekte lønnskostnader er tatt hensyn til i tallene for norsk industri, er det uklart i hvilken grad dette er gjort i tallene for handelspartnerne. Anslaget for årslønnsvekst er nærmere omtalt i kapittel 3.
Utviklingen i enkeltvalutaer kan avvike betydelig fra industriens effektive valutakurs. Dette innebærer bl.a. at et veid gjennomsnitt ikke gir et fullstendig uttrykk for den endringen i konkurransesituasjonen de enkelte bransjene står overfor.
5.1.2 Kapitalkostnader
Ved siden av lønnskostnadene er kostnadene ved bruk av kapital viktig for industrien. Det er enda vanskeligere å finne enkle, sammenliknbare tall her enn for lønnskostnadene. Tabell 5.3 gir imidlertid en framstilling av to indikatorer som kan antyde noe om utviklingen.
Tabell 5.3 Enkelte indikatorer for kapitalkostnader i industrien1)
| Gj.snitt 1981-89 | Gj.snitt 1991-99 | 1990 | 1991 | 1992 | 1993 | 1994 | 1995 | 1996 | 1997 | 1998 | 1999 | 2000 | |
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Nominelle kortsiktige renter, nivå2): | |||||||||||||
| Norge | 13,5 | 6,9 | 11,5 | 10,6 | 11,8 | 7,3 | 5,9 | 5,5 | 4,9 | 3,7 | 5,8 | 6,5 | 6,7 |
| Handelspartnerne | 9,6 | 6,4 | 10,9 | 9,9 | 9,9 | 7,4 | 6,0 | 6,6 | 4,9 | 4,6 | 4,8 | 3,6 | 4,7 |
| Rentedifferanse korr. for endringer i valutakurs3) | 2,0 | -0,2 | 0,3 | -1,1 | 2,9 | -2,3 | -1,5 | 1,4 | -0,2 | 0,1 | -2,6 | 1,9 | -0,2 |
| Investeringspriser i industrien4) | |||||||||||||
| Norge | 6,4 | 1,5 | -0,5 | 1,7 | 0,6 | 3,4 | 1,0 | 3,6 | -0,2 | -0,4 | 3,2 | 0,9 | 4,0 |
| Handelspartnerne5) | 5,3 | .. | 4,0 | 2,8 | 1,9 | 3,9 | 1,4 | 1,7 | 0,9 | -0,9 | .. | .. | .. |
| Relative investeringspriser i nasjonal valuta4) 5) | 1,0 | .. | -4,4 | -1,1 | -1,3 | -0,5 | -0,4 | 1,9 | -1,1 | 0,5 | .. | .. | .. |
| Relative investeringspriser i felles valuta3) 4) 5) | -0,5 | .. | -4,6 | -2,8 | -0,2 | -2,7 | -1,8 | 4,4 | -1,2 | 1,5 | .. | .. | .. |
1) Tall for handelspartnerne er beregnet som veide geometriske gjennomsnitt, der vektene er de samme som ligger til grunn for beregningen av industriens effektive valutakurs.
2) 3-måneders renter. OECD Economic Outlook 68, IMF, nasjonale kilder.
3) Valutakursendring er angitt i tabell 5.1.
4) Prosentvis endring fra året før.
5) Tall for investeringspriser i industrien er i mangel av tall for 7 nye handelspartnere beregnet som et (vektet geometrisk) gjennomsnitt for 18 (de gamle handelspartnerne) av totalt 25 land. Disse 18 landene utgjør 95,1 prosent (1999) av de 25 handelspartnerne.
Kilde: Kilde: OECD, IMF, nasjonale kilder, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.
Som det framgår av tabell 5.3, har det for kortsiktige pengemarkedsrenter vært forholdsvis store variasjoner fra år til år i rentedifferansen korrigert for valutakursendringer. Gjennom det meste av 1990-tallet har det i de fleste årene vært billigere, eller like billig, å låne i norske kroner som i gjennomsnittet av handelspartnernes valutaer. Et unntak er 1992 da rentedifferansen var særlig stor i Norges disfavør som følge av uroen i det norske pengemarkedet før kronen begynte å flyte i desember 1992. Også i 1999 var det klart dyrere å låne i norske kroner enn i gjennomsnittet av handelspartnernes valutaer. I 2000 var det nominelle rentenivået i gjennomsnitt om lag 2 prosentpoeng høyere enn hos våre handelspartnere. På grunn av svekkelsen av kronekursen var imidlertid rentedifferansen regnet i felles valuta om lag null.
Boks 5.3 Renter og lånekostnader
Et problem med rentetallene som er brukt i tabell 5.3 er at det er usikkert hvor relevante kortsiktige pengemarkedsrenter er for bedriftenes lånekostnader. For det første låner bedriftene i liten grad direkte i pengemarkedet. For det andre foregår en stor del av opplåningen både i Norge og andre land med lengre rentebindingstid. Graden av rentebinding kan også variere mellom land. Et tredje forhold er at den indikatoren som er stilt opp i tabellen, ikke tar hensyn til forskjeller i skattesystemene mellom land, som også er viktig for å vurdere bedriftenes kapitalkostnader. Et fjerde forbehold er at bedriftenes valg mellom lån i ulike valutaer må tas under usikkerhet om framtidige endringer i valutakurs og renter.
Kostnaden ved bruk av kapital påvirkes også av prisutviklingen på selve kapitalutstyret. Tabell 5.3 viser en tallserie for prisutviklingen på industriens investeringer i forhold til den vi kan beregne for handelspartnerne. Disse tallene kan nok i større grad enn lønnskostnadene påvirkes av mer tilfeldige forhold. Men som vi ser, viser den mye av den samme utviklingstendensen som tallene for lønnskostnadene. Dette kan ha sammenheng med bl.a. at prisnivået for investeringer til dels avhenger av lønningene. De norske lønnskostnadene utgjør, direkte og indirekte gjennom produktinnsatsen, knapt 1/3 av investeringskostnadene til kjøperverdi.
5.1.3 Andre kostnader
Industriens kostnadssituasjon påvirkes i tillegg til lønnsnivå og kapitalkostnader av prisen på andre innsatsfaktorer. Særlig er energikostnader, spesielt knyttet til elektrisk kraft, av stor betydning for konkurranseevnen for viktige deler av norsk industri, jfr. nærmere omtale i boks 5.1. Fra tabell 5.4 ser vi at elektrisitetskostnadene i Norge er vesentlig lavere enn hos handelspartnerne. Prisforskjellen ble klart redusert i perioden 1980-1989, mens den økte fram til 1993. Fra 1993 til 1997 har prisforskjellen blitt noe redusert igjen. I 1998 økte prisforskjellen mellom Norge og handelspartnerne.
Tabell 5.4 Elektrisitetspriser for industrien
| 1982 | 1984 | 1986 | 1988 | 1991 | 1992 | 1993 | 1994 | 1995 | 1996 | 1997 | 1998 | |
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Elektrisitetspriser i US dollar pr. kWh: | ||||||||||||
| Norge | 0,020 | 0,018 | 0,026 | 0,032 | 0,035 | 0,023 | 0,019 | 0,020 | 0,022 | 0,025 | 0,024 | 0,019 |
| Handelspartnerne | 0,051 | 0,044 | 0,057 | 0,064 | 0,074 | 0,080 | 0,072 | 0,071 | 0,077 | 0,074 | 0,065 | 0,066 |
| Relative elektrisitetspriser, prosent1) | 39,2 | 40,9 | 45,6 | 50,0 | 47,3 | 29,4 | 26,3 | 27,6 | 29,0 | 33,1 | 36,6 | 29,4 |
1) Nivået på prisen i Norge i prosent av nivået for handelspartnerne.
Kilde: Kilde: International Energy Agency, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.
Bedriftenes transportkostnader er også av betydning for konkurranseevnen. En undersøkelse foretatt av Transportbrukernes Fellesorgansisasjon tyder på at transportkostnadene i norsk industri utgjorde om lag 8 prosent av omsetningen i 1997. En tilsvarende undersøkelse for varehandelen tyder på at transportkostnadene i denne næringen utgjorde knapt 6 prosent av omsetningen i 1996. Tall fra European Logistics Association, som omfatter både industrien, varehandelen og øvrige private næringer, tyder på at europeiske bedrifter i gjennomsnitt hadde transportkostnader tilsvarende drøyt 2 prosent av omsetningen i 1997. Tallene kan derfor tyde på at norske transportkostnader er høye i internasjonal sammenheng.
Tabell 5.5 Konsumpriser i Norge og hos handelspartnerne. Prosentvis endring fra året før1)
| Gj.snitt 1981-89 | Gj.snitt 1991-99 | 1990 | 1991 | 1992 | 1993 | 1994 | 1995 | 1996 | 1997 | 1998 | 1999 | 2000 | |
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konsumpriser | |||||||||||||
| Norge | 8,0 | 2,3 | 4,1 | 3,5 | 2,3 | 2,3 | 1,4 | 2,5 | 1,2 | 2,6 | 2,2 | 2,3 | 3,1 |
| Handelspartnerne | 5,2 | 2,7 | 5,8 | 5,2 | 3,5 | 3,2 | 2,6 | 2,6 | 2,0 | 2,0 | 1,7 | 1,2 | 2,1 |
| Relative konsumpriser i nasjonal valuta | 2,7 | -0,4 | -1,6 | -1,6 | -1,2 | -1,0 | -1,1 | -0,1 | -0,8 | 0,6 | 0,5 | 1,1 | 0,9 |
| Relative konsumpriser i felles valuta2) | 1,1 | -1,0 | -1,9 | -3,3 | -0,1 | -3,1 | -2,5 | 2,4 | -0,9 | 1,6 | -3,0 | 0,2 | -1,1 |
1) Tall for handelspartnerne er beregnet som veide geometriske gjennomsnitt, der vektene er de samme som ligger til grunn for beregningen av industriens effektive valutakurs.
2) Valutakursutviklingen er angitt i tabell 5.1.
Kilde: Kilde: OECD, Consensus Forecasts, Statistisk sentralbyrå, Finansdepartementet og enkelte nasjonale kilder.
Tallene for utvikling i lønnskostnadene for industrien sier indirekte også noe om kostnadsutviklingen for de innsatsfaktorene som kjøpes i Norge. Det skyldes at lønnsutviklingen i industrien gjerne setter et visst mønster for andre næringer og dermed for prisene på de varene og tjenestene de leverer til industrien selv. For å utfylle dette bildet har tabell 5.5 også en framstilling av hvordan det generelle prisnivået i Norge utvikler seg i forhold til utlandet. Som indikator har en benyttet tall for konsumpriser i Norge og hos handelspartnerne, i mangel av brukbare pristall for leveranser til bedriftene. Over tid kan en imidlertid regne med at det er en viss parallellitet i prisutviklingen.
5.1.4 Rammebetingelser
Forutsigbare og stabile rammebetingelser kan bidra til å styrke industriens konkurranseposisjon. Lav og stabil konsumprisvekst samt stabilitet i valutakursutviklingen kan være viktig i denne sammenheng. I tillegg til at konsumprisveksten har vært relativt lav viser tabell 5.5 at Norge gjennom flere år også har hatt en meget stabil konsumprisvekst. De siste fire årene har imidlertid prisveksten hos handelspartnerne falt og blitt klart lavere enn i Norge.
Tallene i tabell 5.5 er basert på de nasjonale konsumprisindeksene i de enkelte land. Disse indeksene er ofte mindre egnet når en skal sammenlikne prisutviklingen i ulike land, bl.a fordi ulike komponenter av prisindeksen beregnes og vektlegges forskjellig. Ved å harmonisere det metodiske opplegget produseres det nå harmoniserte konsumprisindekser i alle EU-land, Island og Norge, som er bedre egnet til internasjonale sammenlikninger. En nærmere omtale av den harmoniserte konsumprisindeksen er gitt i vedlegg 7.
Betydningen av å gi næringslivet stabile rammebetingelser har vært en viktig grunn til at pengepolitikken i Norge gjennom mange år har vært rettet inn mot stabilitet i valutakursen. Utviklingen i den nominelle effektive valutakursen for utvalgte land viser at Norge, i likhet med Danmark og til en viss grad Sverige, har hatt en meget stabil valutakurs de siste 40 årene sammenliknet med bl.a. Storbritannia, Tyskland og USA, jfr. figur 5.1. Dette reflekterer bl.a. at betydningen av å redusere usikkerheten omkring valutakursutviklingen er større i små og åpne økonomier enn i store økonomier med en relativt sett mindre konkurranseutsatt sektor. En nærmere omtale av utviklingen i den norske valutakursen er gitt i vedlegg 8.
Figur 5-1 Utviklingen i nominell effektiv valutakurs for utvalgte land. Indeks 1995=100.
Kilde: Kilde: Norges Bank
5.2 Produktivitetsutviklingen
Utviklingen i arbeidskraftsproduktiviteten kan motvirke en bestemt utvikling i timelønnskostnadene. Det er imidlertid stor usikkerhet både i de norske og de utenlandske produktivitetstallene.
Tabell 5.6 Produktivitetsutviklingen i industrien. Prosentvis endring fra året før.
| Gj.snitt 1981-89 | Gj.snitt 1991-99 | 1990 | 1991 | 1992 | 1993 | 1994 | 1995 | 1996 | 1997 | 1998 | 1999 | 2000 | |
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Produktivitet målt ved produksjon | |||||||||||||
| Handelspartnerne1) 4) | 6,1 | .. | 2,9 | 4,2 | 4,8 | 3,6 | 7,8 | 7,4 | 5,6 | 7,8 | 6,4 | .. | .. |
| Norsk industri5) | 3,5 | 2,1 | 6,3 | 2,5 | 2,7 | 0,8 | 3,4 | 1,8 | 3,0 | 3,6 | 0,7 | 1 | 1¾ |
| Relativ produktivitet2) | -2,5 | .. | 3,3 | -1,6 | -2,0 | -2,8 | -4,1 | -5,2 | -2,5 | -4,0 | -5,4 | .. | .. |
| Produktivitet målt ved bruttoprodukt | |||||||||||||
| Handelspartnerne1) 3) | 4,3 | .. | 1,3 | 2,8 | 2,9 | 3,1 | 5,7 | 3,3 | 2,2 | 4,8 | 2,4 | .. | .. |
| Norsk industri5) | 2,4 | 0,8 | 2,1 | 0,9 | 2,6 | 0,6 | 0,8 | 0,5 | 0,1 | 1,0 | 0,8 | ¼ | 1½ |
| Relativ produktivitet2) | -1,8 | .. | 0,8 | -1,8 | -0,3 | -2,4 | -4,6 | -2,7 | -2,1 | -3,7 | -1,5 | .. | .. |
1) Tall for handelspartnerne er beregnet som veide geometriske gjennomsnitt, der vektene er de samme som ligger til grunn for beregningen av industriens effektive valutakurs.
2) P.g.a. problemer med måling av produktivitet er ikke tallene for norsk industri og handelspartnerne direkte sammenliknbare.
3) Anslag for 2000 basert på OECDs Economic Outlook 68. Anslagene for 3 av de nye handelspartnerne er basert på tallmateriale fra IMF og BLS (Bureau of Labor Statistics).
4) Tall for produktivitet målt ved produksjon er i mangel av tall for 7 nye handelspartnere beregnet som et (vektet geometrisk) gjennomsnitt for 18 (de gamle handelspartnerne) av totalt 25 land. Disse 18 landene utgjør 95,1 prosent (1999) av de 25 handelspartnerne.
5) For 1999 og 2000 er tallene ikke korrigert for endringer i antall virkedager fra året før idet OECD ikke innarbeider slike korreksjoner i anslagene for handelspartnere. En økning på 1 virkedag fra et år til et annet vil anslagsvis øke antall utførte timeverk med ¼ prosentpoeng. I 1999 var det en ekstra virkedag, mens det i 2000 var 2 færre virkedager.
Kilde: Kilde: OECD, IMF, BLS, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.
Arbeidskraftsproduktiviteten måles ofte som bruttoproduktet i faste priser delt på antall utførte timeverk. Tall for produktiviteten som er beregnet med utgangspunkt i bruttoproduktet viser en systematisk svakere produktivitetsvekst i norsk industri enn hos handelspartnerne. Fra 1986 til 1996 var svekkelsen av relativ produktivitet om lag 20 prosent. Måleproblemene knyttet til produktivitetstallene tilsier imidlertid at deler av denne svekkelsen ikke er reell, jfr. også nærmere redegjørelse i Beregningsutvalgets rapport NOU 1996:4.
En analyse av utviklingen i arbeidskraftsproduktiviteten i industrien med utgangspunkt i mer disaggregerte tall (dvs. på tall for de enkelte industrinæringer) for Norge, Sverige og Tyskland tyder på at norsk industri har hatt en relativt svak produktivitetsutvikling på 1990-tallet. Undersøkelsen viser imidlertid at produktivitetsforskjellen mellom norsk og svensk industri på 1990-tallet dels kan tilskrives forskjeller i produktsammensetning, jfr. nærmere redegjørelse i vedlegg 6. Forskjeller i produktsammensetning ser imidlertid ikke ut til å kunne forklare produktivitetsforskjellen mellom norsk og tysk industri. Selv om analysen bygger på nasjonalregnskapstall etter ny standard (ENS95), som tar sikte på å begrense måleproblemer og metodiske forskjeller, hefter det fortsatt tvil ved om målemetodene faktisk er like i det norske og svenske nasjonalregnskapet. Dette har sin forklaring i at forskjellene mellom utviklingen i produksjonen og bruttoproduktet på næringsnivå er så vidt store målt i faste priser.
Figur 5-2 Relativ produktivitet målt ved produksjon og bruttoprodukt. Indeks 1980=100.
Kilde: Kilde: OECD, IMF, BLS og Statistisk sentralbyrå.
Måling av produktivitet i tjenesteytende næringer er mer komplisert enn for vareproduserende næringer fordi datainnhentingen til nasjonalregnskapet er mer ufullstendig. SSB arbeider imidlertid med en tallrevisjon, som vil bli publisert i 2002, og som antas å bedre mulighetene til å rapportere produktivitetsutviklingen for tjenesteytende næringer. Det gjenstår imidlertid mye arbeid rundt måling av produktivitet i tjenesteytende næringer, blant annet hvordan man skal måle kvalitetsforbedringer. Utviklingen i produktiviteten i tjenesteytende næringer er likevel viktig fordi tjenesteytende næringer utgjør en stadig økende andel av bruttonasjonalproduktet.
Boks 5.4 Produktivitetssammenlikninger
Usikkerheten i produktivitetstallene (bruttoprodukt i faste priser delt på antall utførte timeverk) er i hovedsak knyttet til tre forhold. For det første er det betydelige metodiske problemer knyttet til målingen av bruttoproduktet i faste priser. Datagrunnlaget for nasjonalregnskapsstatistikken og metoder for bl.a. deflatering ser ut til å variere mellom ulike lands nasjonalregnskapsstatistikker, slik at det er vanskelig å finne gode sammenliknbare tall. Tilgjengelige tall viser bl.a. at siden 1970 har bruttoproduktet i norsk industri målt i løpende priser i felles valuta, i grove trekk utviklet seg parallelt med bruttoproduktet i industrien hos våre handelspartnere. Målt i faste priser har imidlertid bruttoproduktet i norsk industri utviklet seg betydelig svakere enn i industrien hos våre handelspartnere. Den systematiske ulike utviklingen i bruttoproduktet målt i faste og løpende priser kan tyde på at deflateringsmetoden i de norske tallene er forskjellig fra metoden som er benyttet i tallene for handelspartnerne. Ulike deflateringsmetoder slår dermed direkte ut i ulik produktivitetsutvikling. Videre er det en tendens til betydelige revisjoner i produktivitetstallene i ettertid. I de foreløpige regnskapene bygger produksjonsutviklingen på korttidsindikatorer som produksjonsindeksen. Denne indeksen måler den samlede produksjonen, og en får dermed ikke korrigert for bidragene fra utviklingen i produktinnsatsen før senere regnskap foreligger.
For det andre kan tallene for gjennomsnittlig produktivitet i industrien gi et misvisende bilde dersom en ønsker å sammenlikne produktivitetsutviklingen mellom land som har store forskjeller i industristruktur. Analyser av produktivitetsutviklingen i industrien i Norge og Sverige på et mer disaggregert nivå tyder på dette kan være en viktig faktor i forhold til utviklingen i enkeltland (se Økonomiske Analyser 1/2001).
Det tredje problemet med produktivitetsmålet har sammenheng med at tallene blir påvirket av kortsiktige konjunkturelle svingninger som ikke er sammenfallende med de underliggende tendensene.
5.3 Indikatorer for utviklingen i lønnsomheten
Det er en nær sammenheng mellom utviklingen i konkurranseevnen og lønnsomheten. Høyere lønnskostnader, lavere produsentpriser eller svakere produktivitetsutvikling er faktorer som isolert bidrar til lavere lønnsomhet eller svekket konkurranseevne. Motsatt bidrar lavere lønnskostnader, høyere produsentpriser eller sterkere produktivitetsutvikling isolert til høyere lønnsomhet eller bedret konkurranseevne. For at det over tid skal investeres i nye lønnsomme arbeidsplasser i Norge må avkastningen på investert kapital i Norge være på linje med avkastningen utenlands. Hensynet til å opprettholde en rimelig god lønnsomhet er viktig for en økende del av næringslivet som følge av økt globalisering og sterkere internasjonal konkurranse.
Med utgangspunkt i anbefalinger fra en arbeidsgruppe som har vurdert ulike lønnsomhetsmål (se NOU 2000:25, vedlegg 6), presenteres i dette avsnittet indikatorer som beskriver lønnsomhetsutviklingen både for industrien og andre næringer, jfr. nærmere beskrivelse av de ulike målene i boks 5.5.
Boks 5.5 Indikatorer for lønnsomhetsutviklingen
Lønnsomheten kan måles både ved makroøkonomiske og bedriftsøkonomiske mål, jfr. vedlegg 6 i beregningsutvalgets rapport NOU 2000:25. Makromålene tar utgangspunkt i sentrale nasjonalregnskapssammenhenger mellom innenlandsk verdiskaping og produksjonsfaktorene arbeidskraft og kapital og er basert på tall fra nasjonalregnskapet, mens de bedriftsøkonomiske målene tar utgangspunkt i kjente nøkkeltall fra ordinære regnskaper. Det er til en viss grad samsvar mellom de to lønnsomhetsmålene, men forskjeller mellom nasjonalregnskapet og regnskapsstatistikken vil bidra til avvik.
Makroøkonomiske lønnsomhetsmål
- I)
driftsresultatandel = driftsresultat/totale faktorinntekter
- II)
kapitalavkastningsraten = driftsresultat/verdien av kapitalbeholdningen
Driftsresultatandelen fanger opp sentrale forhold som påvirker lønnsomheten. F.eks. vil økende lønnskostnader føre til redusert driftsresultatandel, noe som isolert sett innebærer redusert lønnsomhet og svekket konkurranseevne. Kapitalavkastningsraten er en indikator for hvor mye kapitaleierne får igjen i forhold til innsatsen (innskutt realkapital).
Bedriftsøkonomiske lønnsomhetsmål
- III)
driftsmargin = driftsresultat / driftsinntekter
- IV)
totalrentabilitet = (resultat før ekstraordinære poster + finanskostnader) / totalkapital
- V)
egenkapitalandel = egenkapital pr. 31.12 / sum eiendeler pr. 31.12
Driftsmarginen kan beregnes brutto eller netto, dvs. henholdsvis før og etter ordinære avskrivninger. I internasjonale sammenlikninger brukes ofte brutto driftsmargin pga. ulike avskrivningsregler i forskjellige land. Ulik kapitalinnsats og ulik omløpshastighet for kapitalen i ulike bransjer kunne innebære at identiske driftsmarginer kan gi forskjellig kapitalavkastning. Driftsmargin er dermed mer egnet til å analysere utviklingen i lønnsomheten innen en bransje, enn utviklingen i lønnsomheten mellom ulike bransjer. Bruk av driftsmargin bør kombineres med mål for kapitalavkastning for å ta hensyn til forskjeller i kapitalintensitet i de ulike næringene.
Totalrentabiliteten beregnes som resultatet i forhold til kapitalen i bedriften. Det er resultatet inklusive kostnader knyttet til lånefinansieringen som er relevant for å beregne avkastningen på hele kapitalen. For totalrentabiliteten måles resultatet uavhengig av om kapitalen er finansiert av egenkapitalen eller av lånte midler. Totalrentabilitetsmålet svarer i prinsippet til makro lønnsomhetsmålet kapitalavkastningsraten. Ulike metoder for å beregne forringelsen av realkapitalen mv. i regnskapsstatistikken og nasjonalregnskapet bidrar imidlertid til at det ikke nødvendigvis er samsvar mellom tall basert på disse to lønnsomhetsmålene.
God lønnsomhet ett bestemt år vil ikke nødvendigvis innebære noen garanti for god lønnsomhet i fremtiden dersom lønnsomheten i det bestemte året skyldes en forbigående oppgangskonjunktur. Generelt, og spesielt i sykliske og svært konkurranseutsatte bransjer eller i bransjer med stor forretningsmessig risiko, vil en tilfredsstillende soliditet være nødvendig for å sikre bedriftens eksistens gjennom konjunkturforløpet. Soliditeten måles ofte ved egenkapitalandelen. Ulike bransjer krever ulik soliditet fordi risikoen i ulike bransjer er forskjellig.
5.3.1 Makroøkonomiske lønnsomhetsmål
Tabell 5.7 viser lønnsomhetsutviklingen for industrien og andre næringer med utgangspunkt i de to makroøkonomiske målene driftsresultatandel og kapitalavkastningsraten.
Tabell 5.7 Lønnsomhetsutviklingen i Norge. Makroøkonomiske mål, prosent. 1)
| 1990 | 1991 | 1992 | 1993 | 1994 | 1995 | 1996 | 1997 | 1998 | 1999 | 2000 | |
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| I) Driftsresultatandel (netto) | |||||||||||
| - Industri | 19,0 | 17,5 | 18,7 | 21,7 | 21,6 | 25,1 | 21,4 | 20,5 | 20,4 | 13,8 | 14,32) |
| - Varehandel | 18,2 | 20,5 | 22,1 | 23,1 | 24,4 | 22,0 | 19,6 | 17,1 | 10,3 | 7,8 | |
| - Hotell og restaurant | 7,5 | 9,7 | 3,5 | 5,7 | 4,0 | 0,7 | 1,4 | 2,2 | 4,2 | 4,3 | |
| - Post og telekommunikasjon | 22,3 | 18,1 | 21,2 | 29,3 | 25,0 | 11,7 | 18,7 | 21,9 | 12,7 | 7,5 | |
| - Forretningsmessig tjenesteyting | 28,8 | 28,9 | 30,3 | 31,1 | 31,2 | 31,9 | 31,5 | 32,8 | 31,5 | 28,2 | |
| - Personlig tjenesteyting | 25,2 | 26,8 | 27,7 | 26,6 | 27,6 | 29,0 | 27,8 | 27,7 | 28,3 | 28,4 | |
| II) Kapitalavkastningsrate (netto) | |||||||||||
| - Industri | 8,5 | 8,0 | 8,7 | 10,9 | 11,4 | 14,0 | 11,5 | 11,5 | 11,7 | 7,4 | |
| - Varehandel | 9,7 | 12,1 | 13,9 | 14,4 | 16,2 | 14,6 | 12,5 | 10,6 | 5,9 | 4,2 | |
| - Hotell og restaurant | 3,6 | 5,1 | 1,8 | 2,9 | 2,0 | 0,3 | 0,7 | 1,1 | 2,1 | 2,2 | |
| - Post og telekommunikasjon | 7,9 | 6,3 | 8,1 | 11,6 | 9,2 | 3,6 | 6,4 | 7,9 | 4,1 | 2,2 | |
| - Forretningsmessig tjenesteyting | 19,6 | 21,1 | 24,0 | 20,7 | 20,9 | 21,3 | 21,4 | 25,6 | 26,1 | 22,6 | |
| - Personlig tjenesteyting | 17,4 | 19,1 | 20,1 | 18,5 | 18,8 | 19,5 | 18,7 | 18,8 | 19,6 | 19,4 | |
1) Tallene vil kunne bli påvirket dersom det i en næring er en stor andel selvstendige.
2) Ferieutvidelsen i 2001 og 2002 bidrar til å øke lønnskostnadene på påløpt basis i 2000 og 2001. I tallet for driftsresultatandelen i 2000 er virkningen på lønnskostnadene av ferieutvidelsen imidlertid ikke regnet med som følge av at denne virkningen registreres i nasjonalregnskapet først når feriepengene kommer til utbetaling, dvs. i 2001, jfr. tabell 5.2, fotnote 5.
Kilde: Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.
Tabell 5.7 viser at lønnsomheten i industrien, varehandelen, forretningsmessig tjeneste og personlig tjenesteyting bedret seg i perioden 1990-1995, målt ved både driftsresultatandelen og kapitalavkastningsraten. Eksempelvis økte driftsresultatandelen i industrien fra 19 pst. i 1990 til vel 25 pst. i 1995. For hotell- og restaurantvirksomhet og post- og telekommunikasjon ble lønnsomheten redusert i perioden 1990-1995. I perioden 1995- 1999 ble lønnsomheten redusert for alle næringer (utenom hotell- og resurantvirksomhet). Tabell 5.7 viser at lønnsomhetsnivået i 1999 for de fleste næringer var lavere enn ved begynnelsen av 1990- tallet. Svekkelsen av lønnsomheten i andre halvdel av 1990-tallet skyldes blant annet en relativt sterk økning i lønnskostnadene og en svak produktivitetsutvikling, jfr. avsnitt 5.1 og 5.2. Som det fremgår av tabellen var det en svak bedring i lønnsomheten (målt ved driftsresultatandelen) i industrien fra 1999 til 2000.
Det kan være betydelig usikkerhet knyttet til internasjonale sammenlikninger av lønnsomhetsutviklingen, blant annet som følge av ulike metoder for å beregne kapitalslitet. Ved å sammenlikne bruttotall kan en unngå noe av denne usikkerheten. Vurderinger av lønnsomhetsutviklingen i Norge og hos handelspartnere vil også være beheftet med usikkerhet som følge av stor usikkerhet knyttet til sammenlikninger av norske og utenlandske produktivitetstall, jfr. boks 5.4.
I tabell 5.8 presenteres lønnsomhetsutviklingen for Fastlands-Norge og fire viktige handelspartnere samt gjennomsnitt for Norges handelspartnere. Sammenlikningen tar utgangspunkt i lønnsomhetsmålet "brutto driftsresultatandel", definert som forholdet mellom brutto driftsresultat og totale faktorinntekter (=brutto driftsresultat + totale lønnskostnader).
Tabell 5.8 viser følgende:
Tabell 5.8 Brutto driftsresultatandel for utvalgte land.1) Prosent.
| 1990 | 1991 | 1992 | 1993 | 1994 | 1995 | 1996 | 1997 | 1998 | |
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Fastlands-Norge | 36,5 | 37,0 | 37,0 | 38,3 | 38,1 | 38,2 | 36,9 | 35,9 | 34,6 |
| Storbritania | 35,2 | 34,1 | 34,4 | 36,0 | 37,2 | 37,7 | 38,4 | 37,9 | 36,7 |
| Danmark | 38,4 | 38,7 | 38,9 | 39,6 | 41,2 | 40,8 | 40,4 | 40,1 | 39,2 |
| Sverige | .. | .. | .. | 35,3 | 37,2 | 38,9 | 35,9 | 35,6 | 34,6 |
| USA | 34,6 | 34,2 | 33,9 | 34,1 | 34,9 | 35,2 | 35,7 | 35,7 | .. |
| Handelspartnere *) | .. | .. | .. | .. | .. | 39,8 | 39,4 | 39,4 | .. |
| Memo: Industrien 2) | |||||||||
| Norge | 31,0 | 29,7 | 30,5 | 32,5 | 31,8 | 34,1 | 31,0 | 29,9 | 29,8 |
| Danmark | 27,6 | 27,6 | 29,9 | 28,9 | 32,3 | 31,9 | 30,7 | 30,0 | 31,8 |
| Finland | 37,3 | 30,3 | 36,4 | 43,5 | 44,5 | 45,4 | 41,8 | 44,6 | 46,2 |
| Tyskland | 27,9 | 24,9 | 23,1 | 24,6 | 24,0 | 24,0 | 25,6 | 28,1 | |
1) Sammenveid med konkurranseevnevekter. Irland er holdt utenom pga. manglende data.
2) Manglende data gjør at det ikke er mulig å beregne brutto driftsresultatandel for handelspartnerne samlet.
Kilde: Kilde: Statistisk sentralbyrå, OECD (National Accounts of OECD Countries Volume 1 1988/1998: Main Aggregates, National Accounts of OECD Countries Volume II 1988-1998) og Finansdepartementet.
Fastlands-Norge har hatt et fall i lønnsomheten i perioden 1995-1997 mot en mer stabil utvikling hos handelspartnere (Sverige har i likhet med Norge hatt en svak lønnsomhetsutvikling i denne perioden).
Fastlands-Norge hadde i perioden 1995-1997 noe lavere lønnsomhet sammenliknet med et gjennomsnitt av handelspartnerne, men forskjellen er ikke veldig stor.
Industrien i Norge har på 1990-tallet hatt en noe bedre lønnsomhetsutvikling, målt ved brutto driftsresultatandel, enn Danmark og Tyskland, men en klart svakere utvikling enn Finland.
Lønnsomhetsforskjellene mellom Norge og handelspartnerne i perioden 1995-1997 må ses i sammenheng med bl.a. følgende forhold:
økte relative timelønnskostnader
nedgang i relativ arbeidskraftproduktivitet
I den internasjonale sammenlikningen av lønnsomhetstall presenteres ikke tall for kapitalavkastningsrater fordi det per i dag ikke foreligger tall som gjør det mulig å beregne slike. Tall for kapitalavkastningsraten i ulike land vil trolig også være beheftet med betydelig usikkerhet som følge av at det er ulik praksis for å beregne forringelsen av realkapitalen mv. i nasjonalregnskapene.
5.3.2 Bedriftsøkonomiske lønnsomhetsmål
Tabell 5.9 viser lønnsomhetsutviklingen for industrien og andre næringer med utgangspunkt i bedriftsøkonomiske lønnsomhetsmål.
Tabell 5.9 Bedriftsøkonomiske mål for lønnsomheten. Norge, prosent.
| 1994 | 1995 | 1996 | 1997 | 1998 | |
|---|---|---|---|---|---|
| III) Driftsmargin (netto) | |||||
| - Industri | 5,8 | 7,4 | 5,6 | 5,3 | 4,8 |
| - Varehandel | 3,7 | 3,3 | 2,9 | 2,8 | 2,7 |
| - Hotell og restaurant | 4,6 | 3,7 | 4,3 | 4,6 | 4,0 |
| - Annen tjenesteyting | 5,1 | 7,4 | 6,5 | 7,0 | 4,7 |
| - Andre næringer | 9,4 | 8,7 | 7,0 | 9,9 | 8,2 |
| IV) Totalrentabilitet | |||||
| - Industri | 9,0 | 10,3 | 8,1 | 8,8 | 7,7 |
| - Varehandel | 11,0 | 10,5 | 9,4 | 9,2 | 8,5 |
| - Hotell og restaurant | 8,6 | 6,5 | 7,2 | 7,3 | 6,8 |
| - Annen tjenesteyting | 6,7 | 8,7 | 7,8 | 6,8 | 6,3 |
| - Andre næringer | 7,4 | 8,6 | 6,7 | 7,1 | 6,0 |
| V) Egenkapitalandel | |||||
| - Industri | 30,8 | 32,4 | 34,3 | 36,2 | 37,4 |
| - Varehandel | 29,7 | 29,6 | 30,0 | 29,0 | 29,2 |
| - Hotell og restaurant | 18,9 | 17,5 | 17,1 | 19,4 | 19,7 |
| - Annen tjenesteyting | 39,3 | 41,8 | 43,4 | 42,7 | 41,9 |
| - Andre næringer | 28,6 | 34,2 | 40,1 | 41,8 | 42,6 |
Kilde: Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.
Tabell 5.9 viser at lønnsomheten, målt ved driftsmarginen og totalrentabilitet, for industrien, varehandelen, hotell- og restaurantvirksomhet, annen tjenesteyting og andre næringer har falt etter 1995 samtidig som egenkapitalandelen (soliditeten) i disse fire næringene har økt (industrien, hotell og restaurant, annen tjenesteyting og andre næringer) eller vært stabil (varehandelen).
Tabell 5.10 viser utviklingen i bedriftsøkonomiske lønnsomhetsmål for industrien i Norge og utvalgte land for perioden 1994-1998. 8
Tabell 5.10 Lønnsomhetsutviklingen basert på mikroøkonomiske mål. Industrien. Norge og handelspartnere. Prosent.
| 1994 | 1995 | 1996 | 1997 | 1998 | |
|---|---|---|---|---|---|
| III) Brutto driftsmargin | |||||
| - Norge | 5,8 | 7,4 | 5,6 | 5,3 | 4,8 |
| - Handelspartnere *) | 2,1 | 4,8 | 4,9 | 5,3 | 5,4 |
| IV) Totalrentabilitet | |||||
| - Norge | 9,0 | 10,3 | 8,1 | 8,8 | 7,7 |
| - Handelspartnere *) | 5,8 | 9,5 | 9,3 | 9,7 | 11,4 |
| V) Egenkapitalandel | |||||
| - Norge | 30,8 | 32,4 | 34,3 | 36,2 | 37,4 |
| - Handelspartnere *) | 34,0 | 35,1 | 37,9 | 39,1 | 38,1 |
* Et uveid gjennomsnitt av 11 europeiske land samt Japan og USA.
Kilde: Kilde: BACH og Statistisk sentralbyrå
Sammenliknet med et gjennomsnitt av utvalgte handelspartnere hadde norske industribedrifter en lavere egenkapitalandel i perioden 1994-1998, jfr. tabell 5.10. Samtidig har norske industribedrifter hatt en økning i egenkapitalandelen gjennom perioden 1994-1998 mot en mer stabil utvikling hos utvalgte land, noe som blant annet skyldes konjunkturoppgangen i Norge gjennom 1990-tallet. I 1998 er egenkapitalandelen i norske industribedrifter på linje med nivået hos handelspartnerne.
Utviklingen i brutto driftsmargin og totalrentabilitet for industrien i Norge sammenliknet med et gjennomsnitt av utvalgte land tyder på at norske industribedrifter har hatt en svakere lønnsomhetsutvikling i perioden 1994-1998, målt ved brutto driftsmargin. Videre har norske industribedrifter opplevd en nedgang i driftsmarginen gjennom perioden 1994-1998 mot en mer stabil utvikling hos utvalgte land. Tabell 5.10 viser at norske industribedrifter har hatt høyere totalrentabilitet i perioden 1994-1998 sammenliknet med et gjennomsnitt for utvalgte land, men forskjellen har gradvis avtatt gjennom perioden.
5.4 Sammenlikning av nivåer på arbeidskraftkostnader i industrien i Norge og andre land
Avlønningsformen for industriarbeidere har tradisjonelt vært timelønn. En del industriarbeidere kan også ha fast månedslønn. I tillegg til den faste lønnen er arbeidstid innrapportert og omregnet til timefortjeneste og tatt med i sammenlikningene mellom land.
Lønnskostnadene består av lønn per arbeidet time, lønn for ikke-arbeidet tid (f. eks. lønn under sykdom, feriepenger etc.) og andre indirekte personalkostnader som arbeidsgiveravgifter, pensjonsutgifter osv. og som knytter seg til bruken av arbeidskraft. Beregningsutvalget vil imidlertid understreke at en rangering av nivåtall for lønnskostnader mellom land isolert sett ikke sier noe om konkurranseevnen.
Konkurransevektene baserer seg på (som ellers i kapittel 5) flere land enn tidligere. Så langt man kan fremskaffe sammenliknbare tall forsøker man å ta disse inn i sammenlikningene. Nivåsammenlikningene omfatter nå 97,2 prosent av landene brukt ellers i kapittel 5. Landene som ikke er med i de relative sammenlikningene (som står for 2,8 prosent av samhandelen) er Thailand, Singapore, Taiwan, Polen, Tsjekkia og Ungarn.
Lønnskostnadsnivå for norske industriarbeidere i 2000 anslås til ca.18 prosent høyere enn gjennomsnittet regnet i norske kroner for våre handelspartnere, som er med i tabell 5.1 i vedlegg 5. Sør-Korea som kom med i sammenstillingene for første gang i forrige rapport bidrar isolert sett til at det relative lønnsnivå i Norge øker med omlag 2 prosentpoeng. (Jfr. NOU 2000:4)
Utviklingstallene for enkeltland i forhold til Norge viser store fluktuasjoner. Blant annet viste de relative lønnskostnadene omregnet til norske kroner for Japan 60 prosent i 1990, for å stige til 102 i 1994 og videre ned igjen til 78 i 1998. I 2000 er japanske lønnskostnader per arbeidet time for industriarbeidere på norsk nivå, målt i felles valuta.
I tillegg har USA, Storbritannia og Sør-Korea hatt høyere kostnadsvekst i felles valuta enn Norge de siste årene, mens de skandinaviske landene og andre land innenfor EU-området har bedret sin kostnadsposisjon i forhold til Norge, spesielt i 1999 og 2000.
For utviklingen de senere år vises det til vedlegg 5.
Strukturen på timelønnskostnadene varierer sterkt fra land til land. Noen land har forholdsvis høye faktiske lønninger per arbeidet time og lavere indirekte personalkostnader, mens andre land har lave faktiske lønninger per arbeidet time og høyere indirekte personalkostnader, enten det gjelder flere feriedager med full kompensasjon, sykefravær eller andre kostnader. Mens bare Danmark hadde høyere lønn per arbeidet time enn Norge i 1997, hadde 10 land høyere indirekte personalkostnader per arbeidet time målt i norske kroner. For flere detaljer vises det til vedlegg 5.
Funksjonærene slik de defineres i statistikken, har fått stadig større betydning for lønnssummen både i Norge og i de fleste andre land. Om lag 45 prosent av lønnssummen i norsk industri tilfaller de som i lønnsstatistikken defineres funksjonærer. Tallmessige indikasjoner for enkelte land innenfor EU-området, peker i retning av at lønnskostnadene i Norge ligger langt nærmere våre handelspartnere, dersom funksjonærene hadde vært med i sammenlikningene for industrien.
Utvalget vil som følge av en stadig mer harmonisert lønnsstatistikk mellom en del land, se på alternative kilder for å sikre at dekningsgraden og kvaliteten på tall for lønnskostnadene i forhold til utlandet blir best mulig.
Utvalget er i gang med gjennomgang av ulike kildematerialer som etter hvert foreligger internasjonalt, for å skissere hvilke muligheter man har for andre sammenlikninger mellom land, enten andre grupperinger og/eller bruk av alternative kildematerialer. Utvalget vil komme tilbake til dette i sommerrapporten.
Figur 5-3 Lønnskostnader per arbeidet time for industriarbeidere i Norge i forhold til handelspartnerne. Handelspartnerne=100
Kilde: Kilde: Statistisk sentralbyrå
5.5 Markedsandeler på hjemme- og eksportmarkedene
I ettertid kan en et stykke på vei avlese industriens totale konkurranseevne ved å se på utviklingen i markedsandeler ute og hjemme. Grunnlaget for dette er utdypet i boks 5.6.
Boks 5.6 Om markedsandeler
I ettertid kan industriens totale konkurranseevne et stykke på vei avleses gjennom utviklingen i markedsandelene for industriprodukter på hjemmemarkedene og eksportmarkedene. I tillegg vil utviklingen i industriens konkurranseevne bl.a. påvirke industriens andel av bruttonasjonalproduktet, sysselsetting og beholdning av realkapital. Utviklingen i disse størrelsene kan dels gi informasjon om evnen til å omsette produkter i konkurranse med andre lands næringsliv, dels om evnen til å konkurrere med andre norske næringer om arbeidskraft og kapital.
Det kan imidlertid ta noe tid før endringer i konkurranseevnen fører til evt. endrede markedsandeler. I tillegg vil forskjeller i selve kostnads nivået ha betydning for sammenhengen mellom endringer i konkurranseevnen og endringer i markedsandelene. Utviklingen i markedsandelene må dessuten ses i sammenheng med den økonomiske utviklingen for øvrig. Økonomisk vekst kjennetegnes bl.a. ved økt internasjonal spesialisering. Ved økonomisk vekst vil derfor enkelte næringer og bedrifter øke sine markedsandeler, mens andre får reduserte markedsandeler uten at det nødvendigvis gir uttrykk for endringer i konkurranseevnen for landet. Økt internasjonal arbeidsdeling vil for eksempel bidra til en underliggende nedgang i hjemmemarkedsandelene.
I tillegg til en trendmessig nedgang som følge av økende grad av internasjonal arbeidsdeling, vil utviklingen i hjemmemarkedsandelene også kunne avhenge av utviklingen i forholdet mellom importpriser og hjemmemarkedspriser. Det er vanskelig å tallfeste hvor mye av nedgangen i hjemmemarkedsandelene de siste årene som kan tilskrives de ulike forklaringsfaktorene. En analyse1)<"Note Idn=28> av de viktigste industrivarene kan imidlertid tyde på at vel halvparten av nedgangen i hjemmemarkedsandelene fra 1968 til 1994 skyldes økt internasjonal spesialisering. I tillegg har prisene på hjemmemarkedet økt klart kraftigere enn importprisene i denne perioden, noe som også har bidratt til tapet av hjemmemarkedsandeler. Utviklingen i dette prisforholdet kan imidlertid være påvirket av de samme bakenforliggende faktorer som tendensen til økende internasjonal arbeidsdeling. Spesielt kan lavere transportkostnader, bl.a. som følge av utviklingen innenfor informasjonsteknologi, ha bidratt til nedgang i forholdet mellom importpriser og hjemmemarkedspriser i alle land over tid. Betydningen av internasjonal arbeidsdeling samlet sett for nedgangen i hjemmemarkedsandelene er derfor trolig enda større enn antydet over.
Endringene i norsk industris eksportmarkedsandeler kan beregnes ved å sammenligne eksportveksten av tradisjonelle industrivarer (ekskl. skip og oljeplattformer) med veksten i vareimporten hos våre handelspartnere. Importtallene er aggregert med vekter som gjenspeiler landenes betydning for norsk eksport.
Til forskjell fra hjemmemarkedsandelene, tilsier økt internasjonal handel ingen tilsvarende trend i markedsandelene for eksport2)<"Note Idn=29>. Utviklingen i eksportmarkedsandelene bør imidlertid tolkes med stor varsomhet. Endringene i eksportmarkedsandelene blir målt ved å sammenlikne eksportveksten av tradisjonelle industrivarer med veksten i den samlede vareimporten hos våre handelspartnere. Forskyvninger i sammensetningen av norsk industris eksport i forhold til handelspartnernes vareimport vil kunne gi endringer i den samlede eksportmarkedsandelen uten at det behøver å være endringer i markedsandelene for undergrupper av industrivarer. Tolkningsproblemet forsterkes når en måler utviklingen i markedsandeler for undergrupper av industrivarer med endringen i den samlede vareimporten hos handelspartnerne som indikator for markedsvekst.
Markedsandeler på hjemmemarkedet er beregnet ved forholdet mellom norske produsenters leveranser av de enkelte varer på hjemmemarkedet og den samlede innenlandske anvendelsen av varer som delvis dekkes av import.
1) B. E. Naug (1999): "Modelling the Demand for Imports and Domestic Output", Discussion Papers No. 243, Statistisk sentralbyrå. 2) Denne forskjellen henger sammen med måten markedsandelene måles på. Eksportmarkedsandelene for norsk industri beregnes ved å sammenlikne eksportveksten av tradisjonelle industrivarer med veksten i vareimporten for gjennomsnittet av handelspartnerne. Med økt internasjonal handel vil det være en tendens til at både eksporten og importen i de enkelte land øker. Dersom eksporten av industrivarer i Norge øker med like mye som importen hos gjennomsnittet av handelspartnerne som følge av økt internasjonal arbeidsdeling, vil dette ikke slå ut i eksportmarkedsandelen slik denne beregnes. Først når norsk eksport øker mer enn handelspartnernes import kan en et stykke på vei tolke dette som at norske produsenter vinner markedsandeler på eksportmarkedet. Markedsandelene på hjemmemarkedet for industrivarer beregnes ved forholdet mellom norske produsenters leveranser av industrivarer på hjemmemarkedet og den samlede innenlandske anvendelsen av samme typer varer. Siden den samlede innenlandske anvendelsen inkluderer import som vil ha en tendens til å øke ved økt internasjonal arbeidsdeling, vil det også være en tendens til at hjemmemarkedsandelene faller. Det følger av dette at en bør sammenlikne utviklingen i hjemmemarkedsandelene mellom ulike land for å få et bilde på tap av markedsandeler på hjemmemarkedet som ikke kan tilskrives økt internasjonal arbeidsdeling.
Siden den økonomiske utviklingen er kjennetegnet ved økt internasjonal spesialisering, vil hjemmemarkedsandelene falle trendmessig. Norske hjemmemarkedsandeler bør derfor sammenliknes med hjemmemarkedsandelene hos handelspartnerne, jfr. figur 5.4. Avvik i enkeltår kan ha sammenheng med at konjunkturutviklingen ikke er i fase i Norge og hos handelspartnerne. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall har hjemmemarkedsandelene for de fleste industrivarer falt med om lag 3¼ prosent fra 1997 til 2000. De siste ti årene er det i første rekke produsenter av metaller, kjemiske og mineralske produkter og treforedlingsprodukter som har hatt de største tapene av markedsandeler.
Figur 5-4 Hjemmemarkedsandeler for norsk industri og for handelspartnerne1)
Kilde: Kilde: OECD, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.
Figur 5-5 Hjemmemarkedsandeler for industrivarer1). Volumandeler
Kilde: Kilde: Statistisk sentralbyrå.
Foreløpige tall indikerer at eksportmarkedsandelen for tradisjonelle industrivarer falt med om lag 14½ prosent fra 1997 til 2000. Markedsandelen for verkstedprodukter ble noe mindre redusert (om lag 7 prosent) i samme periode, jfr. figur 5.6. Tapet av markedsandeler de siste tre årene er særlig markert for utekonkurrerende næringer. Opplysninger fra næringen tyder på at dette blant annet kan knyttes til kapasitetsskranker i produksjonen, noe som vil gi fall i markedsandelen så lenge etterspørselen er høyere enn produksjonskapasiteten.
Figur 5-6 Markedsandeler for norsk eksport av tradisjonelle industrivarer. Volumindeks 1980=100
Kilde: Kilde: Statistisk sentralbyrå
Fotnoter
Begrepet konkurranseevne kan defineres på flere ulike måter. Hvilken definisjon som vil være mest hensiktsmessig vil bl.a. være avhengig av tidsperspektivet. En definisjon av et lands langsiktige konkurranseevne er gitt i rapporten NOU 1996:17 I Norge for tiden? der en ekspertgruppe har analysert konsekvenser av økt internasjonalisering for en liten åpen økonomi: "Landets evne til å sikre høyest mulig avlønning av innsatsfaktorene i samfunnet gitt at man samtidig skal ha full sysselsetting og langsiktig balanse i utenriksøkonomien." Sett på bakgrunn av at denne definisjonen er gjort innenfor et langsiktig tidsperspektiv, er det lagt til grunn at prisene på innsatsfaktorene er fleksible og at de i stor grad avspeiler verdiskapingen. "Lang sikt" er imidlertid et rent teoretisk begrep. I praksis behøver det ikke være noe godt samsvar mellom faktorpriser og verdiskaping.
Videre vil lønnskostnadsutviklingen per time bli påvirket av endringer i antall virkedager som ikke gir uttrykk for de underliggende tendensene. En økning på 1 virkedag fra et år til et annet vil anslagsvis redusere veksten i timelønnskostnadene i norsk industri med ¼ prosentpoeng.
OECDs anslag ble offentliggjort desember 2000. Anslagene for lønnskostnadsveksten i privat sektor er hentet direkte fra OECD Economic Outlook 68, mens anslagene for timelønnskostnadene i industrien kan bestilles via Internet (www.oecd.org).
Privat sektor er definert som økonomien i alt fratrukket offentlig sektor.
Anslagene fra EU-kommisjonen ble offentliggjort 22. november 2000 (EUROPEAN ECONOMY. Supplement A. Economic trends. No. 10/11. October/November 2000. Office for Official Publications of the EC. Luxembourg. 84 p. Tabl. Graph.)
Anslagene fra Consensus Economics ble offentliggjort 12 mars i år, og kan bestilles via Internett (www.concensuseconomics.com).
Anslagene fra AIECE ble offentliggjort i oktober 2000.
Dataene for de utvalgte landene er hentet fra Business Accounts Harmonised Databank (BACH), en database som er utarbeidet i EU-kommisjonen. Databasen inneholder aggregert og harmonisert informasjon fra de årlige årsregnskapene til ikke-finansielle foretak, og dekker 11 europeiske land samt Japan og USA. Landene som omfattes av basen er Østerrike, Belgia, Danmark, Finland, Frankrike, Tyskland, Italia, Japan, Nederland, Portugal, Spania, Sverige og USA. Dataene kan i en viss utstrekning fordeles på næring, og gir balanseoppstilling og resultatregnskap. Harmonisering av regnskapstallene er sentralt i arbeidet med databasen, men det har foreløpig ikke lyktes å harmonisere dataene fullt ut på grunn av forskjeller i regnskapsprinsipper mellom de ulike landene og vanskeligheter med å sette sammen et felles regnskapsoppsett. Sammenlikninger av nivå mellom landene er derfor problematisk, mens sammenlikning av trender er enklere. Det fremgår av tabellene i vedlegget at omfanget av data varierer når det gjelder årgang og næringer. Sammen med de metodiske problemene nevnt ovenfor, kompliserer dette sammenlikning av tall for de ulike landene. Definisjonen av industrinæringen i BACH avviker også noe fra næringsinndelingen som er benyttet for de norske tallene.