2 Sammendrag og anbefalinger

2.1 Sammendrag

I denne utredningen defineres xenotransplantasjon som transplantasjon, implantasjon eller infusjon til mennesker av

a) levende celler, vev eller organer fra dyr

eller

b) menneskelige kroppsvæsker, celler, vev eller organer som utenfor kroppen har hatt kontakt med levende celler, vev eller organer fra dyr.

Utredningen tar for seg en rekke forhold som må belyses nærmere, før kliniske forsøk med xenotransplantasjon kan settes i gang i Norge. Dette gjelder først og fremst risiko knyttet til overføring av smitte fra dyr til mennesker, men også vurderinger av behov og klinisk effekt, etikk og dyrevelferd.

I kapittel 3 gjennomgås grunnleggende begreper og forhold ved transplantasjon og immunologi.

Kapittel 4 omhandler status og aktuelle muligheter ved klinisk xenotransplantasjon. Det skilles mellom tre hovedtyper av xenotransplantasjon: Xenotransplantasjon av hele organer, xenotransplantasjon av celler, og bruk av bioartifisielle organer.

For personer med livstruende og irreversibel organsvikt er transplantasjon den beste og ofte eneste gjenværende behandlingsmuligheten. Det er imidlertid et utbredt problem at tilgangen på organer ikke kan dekke behovet. Xenotransplantasjon vil kunne gi en tilnærmet ubegrenset tilgang til hele organer for transplantasjon. Ved xenotransplantasjon kan organene i prinsippet også tilpasses den enkelte mottaker, og man kan velge tid og sted for operasjonen langt friere enn ved allotransplantasjon fra nylig avdød giver.

Selv om mye forskning gjenstår, er det holdepunkter for at hjerte og nyre fra gris fysiologisk vil kunne fungere i menneskekroppen. Imidlertid har problemer med immunologisk avstøtning av organer i dyremodeller vært større enn tidligere antatt. Selv om man ved transplantasjon av hjerter og nyrer fra genmodifiserte griser til aper har kommet forbi den første immunologiske barrieren, hyperakutt avstøtning, er forventningene til overlevelsestid ikke innfridd. Det har vist seg at den akutte vaskulære avstøtningen ved xenotransplantasjon av organer fra gris til primater kun har latt seg utsette, men ikke eliminere, ved hjelp av tilgjengelige immundempende midler. Nye metoder for å komme forbi de immunologiske hindringene vil derfor måtte utvikles. Det er følgelig liten grunn til å tro at xenotransplantasjon av hele organer vil være aktuelt for klinisk utprøvning i større skala i løpet av de nærmeste årene.

Xenotransplantasjon av celler kan utgjøre en ny behandlingsform ved sykdommer som insulinkrevende sukkersyke, Parkinsons sykdom, Huntingtons sykdom og epilepsi. Det er sannsynligvis lettere å unngå immunologisk avstøtning med xenotransplantasjon av celler enn med organer, og en rekke kliniske forsøk er allerede i gang.

Kunstige organer som er basert på levende celler kalles bioartifisielle organer. Det er utviklet søyler som består av griseleverceller dekket med en membran. Ved å føre blodet fra pasienten gjennom en slik søyle (bioartifisiell lever) vil levercellene kunne ivareta leverens avgiftningsfunksjon inntil pasientens egen lever er restituert, eller til annen human lever er tilgjengelig. Bioartifisiell lever er allerede under klinisk utprøvning. Det antas at smitterisikoen ved denne behandlingen er minimal fordi membranen som dekker cellene ikke slipper virus gjennom.

Kapittel 5 tar for seg alternativer til xenotransplantasjon. Det fremtidige behovet for xenotransplantasjon påvirkes av forebygging eller utvikling av andre behandlingsformer. Tiltak for å øke antallet av humane givere har størst umiddelbart potensiale for å redusere ventelistene for organtransplantasjon. Erfaring fra andre land viser at tiltak rettet mot sykehuspersonell og sykehus kan være effektive. Potensialet for organdonasjon er likevel ikke tilstrekkelig til helt å kunne dekke behovet for organer til transplantasjon.

Som alternativ til grisehjerter har kunstige hjerter den fordelen at de verken provoserer frem immunologisk avstøtning eller medfører risiko for overføring av infeksjonssykdommer fra dyr. Et hjerte fra gris vil på sin side ha biologiske egenskaper som ikke kan erstattes av mekaniske hjerter, inkludert fysiologisk tilpasningsevne. Risiko for lokal infeksjon, blødninger og blodpropp vil ventelig også være mindre ved xenotransplantasjon.

Stamcelleterapi vil kunne gi mindre problemer med immunologisk avstøtning enn xenotransplantasjon og representerer trolig heller ingen risiko for nye infeksjonssykdommer. Hvis pasientens egne stamceller kan anvendes, vil avstøtning ikke representere noe problem. Stamcelleforskningen har gjort store fremskritt de siste årene. Veien frem til klinisk anvendelse av stamcelleterapi kan likevel vise seg å bli lang, ikke minst som et reelt alternativ til transplantasjon av hele organer.

Kapittel 6 omhandler risiko for folkehelsen ved xenotransplantasjon. Med xenotransplantasjon overskrides artsgrensene, med direkte og som oftest langvarig vevskontakt mellom kildedyr og mottaker. Risiko for overføring av smittestoffer fra dyr til mennesker er derfor et viktig aspekt ved vurderingen av xenotransplantasjon. Mens avstøtning og infeksjon ved transplantasjon av humane organer medfører en risiko som pasienten i hovedsak må bære selv, kan infeksjoner etter xenotransplantasjon teoretisk være et problem for befolkningen for øvrig. Enkeltpasientenes nytte av xenotransplantasjon må med andre ord veies opp mot den kollektive risiko for folkehelsen.

Griser som skal være kildedyr ved xenotransplantasjon, må ales opp under spesielle betingelser og være fri for de fleste smittestoffer som vi vet kan infisere gris. Tiltak for å kontrollere mikrobene hos kildedyrene inkluderer jevnlig screening av grisepopulasjonen og omfattende bruk av fysiske barrierer og hygieniske tiltak på produksjonssted, under transport og ved transplantasjon.

Det er med dagens kunnskap likevel vanskelig å garantere at sykdomsfremkallende mikroorganismer ikke vil bli overført. Det kan finnes flere mikrober som kan infisere gris, enn de som i dag er kjent. Videre kan virus som er ufarlige hos en art, gi sykdom hos en annen. Porcine endogene retrovirus (PERV) er spesielt viktige fordi de foreligger som en del av grisens arvemateriale og dermed normalt ikke kan elimineres. Det er påvist ved laboratorieforsøk at PERV kan skilles ut fra transplanterte griseceller og infisere vev hos mus som mangler immunforsvar. Videre kan PERV infisere menneskeceller. For å representere en fare for folkehelsen, må imidlertid viruset også kunne formere seg hos mennesker, overføres til andre mennesker og dessuten føre til sykdom. Det er foreløpig ingen indikasjoner for dette.

For å minimalisere følgene av en eventuell smitteoverføring, er det viktig med et effektivt system for å oppdage og kontrollere smitte så tidlig som mulig. Kapittelet beskriver nødvendige tiltak for effektiv smitteovervåkning. For å muliggjøre tidlig identifikasjon av smittebærere er helseregister over alle mottakere av xenotransplantater (xenoregister) og biobank med blod- og vevsprøver fra disse pasientene og kildedyrene (xenobiobank) egnede verktøy.

Internasjonalt samarbeid om smitteovervåkning er av grunnleggende betydning ved xenotransplantasjon. Virus retter seg ikke etter nasjonale grenser, og myndighetene vil også måtte forholde seg til personer som har mottatt xenotransplantater i utlandet, og som ønsker å oppholde seg i Norge.

Usikkerheten vedrørende smitterisiko gjør det påkrevet å anvende føre-var-prinsippet ved xenotransplantasjon. Et tidsbegrenset moratorium, en skritt-for-skritt-strategi, en gå-sakte-strategi og en overvåkingsstrategi er alle aktuelle strategier ved en eventuell innføring av xenotransplantasjon, men det synes utelukket at én av de ovenfor nevnte strategiene er tilstrekkelig for en eventuell forsvarlig innføring av xenotransplantasjon. Da det allerede foregår kliniske forsøk i utlandet, må samtlige av disse strategiene kombineres med en streng overvåkningsstrategi med tanke på eventuelle skadevirkninger. Gjeldende moratorium (opphør 1. januar 2003) gir tid til å bygge opp et system for regulering og kontroll av xenotransplantasjon, men gir ikke mulighet til innhenting av nødvendig risiko-informasjon gjennom kliniske forsøk. En skritt-for-skritt-strategi vil kunne ta hensyn til at ulike behandlingsformer medfører ulik risiko.

Identifikasjon av relevante faktorer som graden og varigheten av eksponering av humant til animalsk vev, graden av immundemping og hvor mange typer celler som er involvert, gjør det mulig å rangere behandlingsformene ved xenotransplantasjon etter stigende risiko.

I kapittel 7 diskuteres etiske spørsmål som er knyttet til xenotransplantasjon. Utvalget har tatt utgangspunkt i tre ulike etiske grunnverdier - velferd, verdighet og rettferdighet.

De genetiske endringene av griser som hittil er gjort eller er planlagt i forbindelse med xenotransplantasjon kan ikke sies å true grisens artsintegritet. Disse grisene er ikke, og vil antageligvis heller ikke bli, vesensforskjellige fra tilsvarende, ikke-genmanipulerte griser. Den etiske grensen for genmodifisering av kildedyr bør likevel være gjenstand for løpende debatt.

Utvalget anser ikke at menneskeverdet blir påvirket av xenotransplantasjon. Den psykologiske effekten for den enkelte pasienten vil kunne variere, og det bør derfor være opp til pasienten selv om vedkommende vil motta organer, vev eller celler fra dyr.

Et press på offentlige helsesystemer vil lett oppstå dersom xenotransplantasjon viser seg å bli en vellykket terapi, fordi antall organer til transplantasjon da ikke lenger er begrenset. Xenotransplantasjon vil kunne gi håp om forlenget liv og forbedret helse og livskvalitet for alvorlig syke mennesker.

Kapittelet går videre inn på hvilke prinsipper som bør legges til grunn for utvelgelse av de pasientene som først skal tilbys muligheten for xenotransplantasjon.

Det diskuteres også hvilke restriksjoner som kan pålegges livsførselen til den xenotransplanterte pasienten.

Bruken av dyr i xenotransplantasjon faller i to faser: Preklinisk forskning og produksjon av kildedyr. I kapittelet vurderes prinsipper for å sikre hensynet til dyrevelferd i begge faser.

Kapittel 8 redegjør for gjeldende nasjonale og internasjonale regelverk som er relevante for xenotransplantasjon.

I kapittel 9 fremlegges utvalgets forslag til regulering av xenotransplantasjon i Norge. Dette oppsummeres nedenfor.

I kapittel 10 vurderes økonomiske og administrative konsekvenser av de foreslåtte tiltakene.

2.2 Anbefalinger

Føre-var-prinsippet må anvendes ved xenotransplantasjon

Usikkerheten vedrørende smitterisiko gjør det påkrevet å anvende føre-var-prinsippet som en grunnleggende norm ved xenotransplantasjon.

Xenotransplantasjon er allerede aktuelt og må løpende vurderes

Utvalget anser en kombinasjon av ulike føre-var-strategier som mest fornuftig i forbindelse med xenotransplantasjon. Det vedtatte moratoriet vil gi tid til å bygge opp nødvendig kompetanse og infrastruktur. I forlengelsen av dette bør det kunne åpnes for behandlingsformer med lav risiko, for eksempel bioartifisielle organer med virus-tett membran, i den grad de gir god effekt. Det er i andre land allerede igangsatt kliniske forsøk med bruk av dyreceller i celleterapi og i bioartifisielle organer.

Dersom økende kunnskap om risiko indikerer at muligheten for overføring av xenoser er lav, bør også andre behandlingsformer med xenotransplantasjon kunne tilbys.

Xenotransplantasjon må reguleres nasjonalt og internasjonalt

I henhold til føre-var-prinsippet er det nødvendig med streng regulering av xenotransplantasjon for å ivareta sikkerheten for samfunnet. Videre må hensynet til pasientenes rettigheter og dyrenes velferd ivaretas.

Xenotransplantasjon bør i tråd med dette være forbudt uten etter uttalelse fra en egen xenotransplantasjonsnemnd og godkjenning fra Sosial- og helsedepartementet

Et permanent nasjonalt system for regulering av xenotransplantasjon bør bygges opp relativt raskt. Inntil dette er etablert, bør departementet opprette et rådgivende interimsorgan. Xenotransplantasjon er allerede under klinisk utprøvning i andre land, og verken virus eller pasienter lar seg stoppe av landegrenser. Det er derfor nødvendig med et omfattende internasjonalt samarbeid i tillegg til regulering på nasjonalt nivå. Norske myndigheter har en forpliktelse til å delta i utformingen av internasjonale retningslinjer og reguleringer av xenotransplantasjon.

Det bør utformes en egen xenotransplantasjonslov

Behovet for til dels omfattende regulering og kravene til det nærmere innholdet i bestemmelsene tilsier at xenotransplantasjon reguleres ved en egen lov, Xenotransplantasjonsloven. Dette gjelder ikke minst fordi det i dag ikke finnes lovregler som naturlig ville omfatte bestemmelser om xenotransplantasjon.

Formålet med loven skal være å sikre at all xenotransplantasjon foretas på bakgrunn av en betryggende vurdering av risiko for mulig skade som utbrudd av allmennfarlige sykdommer, og med respekt for pasienten og kildedyrene. Loven bør i tråd med dette omfatte både klinisk forskning og behandling.

Sammen med forskrifter bør loven i utgangspunktet utgjøre et samlet lovgrunnlag for xenotransplantasjon, slik at reglene også omfatter tiltak som det kan bli behov for, inkludert hjemmel for mulige tvangstiltak i forbindelse med den løpende overvåkningen av en pasients helsestatus.

Det bør opprettes en særskilt Xenotransplantasjonsnemnd

Xenotransplantasjon berører en rekke fagfelt og problemområder som sannsynligvis er lite oversiktlige for de nåværende organer som helsemyndighetene kan støtte seg på. Det bør derfor opprettes en særskilt Xenotransplantasjonsnemnd som skal følge utviklingen internasjonalt, og gi departementet råd i saker som angår xenotransplantasjon. Alle søknader om kliniske forsøk eller etablering av medisinsk behandling som involverer xenotransplantasjon, skal forelegges Xenotransplantasjonsnemnda for uttalelse. Videre skal Xenotransplantasjonsnemnda holde seg løpende orientert om xenotransplantasjonsvirksomheten ved den enkelte utførende institusjon og dessuten stimulere til bred offentlig diskusjon omkring sentrale aspekter ved xenotransplantasjon.

Xenotransplantasjonsnemndas medlemmer skal utnevnes av departementet, men nemnda bør være et frittstående organ som ikke er underlagt instruksjonsmyndighet fra forvaltningen. Dens oppgaver krever kompetanse på en rekke fagområder, men også lekfolksrepresentasjon.

Xenotransplantasjon stiller store krav til åpenhet

Siden xenotransplantasjon teoretisk kan ha skadeeffekt for andre enn pasienten, bør kravene til åpenhet og innsyn være store. I utgangspunktet bør derfor saksbehandlingen ved xenotransplantasjon være åpen for offentligheten også på nemndsnivå, utenom der tungtveiende hensyn tilsier at innsynet begrenses.

Xenotransplantasjonsnemnda skal påse at resultater fra alle forsøk som involverer xenotransplantasjon blir offentlig tilgjengelige. Nemnda skal også informere publikum gjennom en egen årsrapport og ved eventuelt å arrangere åpne møter.

Det bør opprettes et eget Xenoregister

Klinisk og laboratoriebasert overvåkning av mottakerne av xenotransplantater er nødvendig for tidligst mulig å oppdage og kontrollere enhver introduksjon av smittestoffer som kan lede til xenoser. Det bør opprettes et eget helseregister for pasienter som har mottatt xenotransplantater (Xenoregisteret) for slik å muliggjøre tidlig registrering og oppfølging av symptomer og funn som tyder på at smitteoverføring har foregått, samt å utføre retrospektiv smitteanalyse.

Gjennom Xenoregisteret skal det være mulig å kunne koble mellom pasientens identitet, pasientjournal og arkivert biologisk materiale. Utvalget legger til grunn at registeret vil omfattes av reglene i helseregisterloven, dog slik at retten til å forske på registret i annen hensikt enn å øke kunnskapene om og forebygge mulige skadelige og overførbare virkninger av xenotransplantasjon, ikke bør være tillatt. I tillegg vil en pasient som har deltatt i forsøk eller behandling med xenotransplantasjon, ikke ha rett til å få slettet registreringen eller endret innholdet av opplysningene om egen person fra registeret, så fremt opplysningene ikke er uriktige.

Xenotransplantasjonsnemnda skal ha innsynsrett i registeret. Andre skal bare ha innsyn dersom det er klart i samsvar med registerets formål.

Ansvarlig helsepersonell og forskere som utfører virksomhet som omfattes av Xenotransplantasjonsloven, plikter å gi opplysninger til registeret. Ved mistanke om xenose må behandlende lege melde fra til helsemyndighetene.

Det bør opprettes en egen Xenobiobank

En egen biobank med blod- og vevsprøver, mikroorganismer og annet biologisk materiale fra kildedyr, pasienter som har gjennomgått xenotransplantasjon, og eventuelt deres nære kontakter, må opprettes for å kunne anvendes ved retrospektive analyser og smittesporing i forbindelse med xenotransplantasjon. Internasjonalt er det anbefalt at prøvene oppbevares i minst 50 år.

Den som er ansvarlig for virksomhet som omfattes av loven, plikter å sørge for at relevant biologisk materiale blir avgitt til Xenobiobanken.

Behandlende lege som ved undersøkelse av en xenotransplantantert pasient eller dennes nære kontakter konstaterer symptom eller funn som kan tyde på at smitteoverføring fra xenotransplantatet har funnet sted, plikter å melde fra til Xenobiobanken.

Mikrobiologiske, patologisk-anatomiske eller andre laboratorier som gjør funn som kan tyde på at smitteoverføring har funnet sted, plikter å melde fra og sende relevant biologisk materiale til Xenobiobanken. Xenobiobanken kan sende slikt materiale til spesiallaboratorier for nærmere undersøkelse.

Xenotransplantasjonsnemnda skal ha tilgang til det biologiske materialet i biobanken i henhold til formålet. Prøver som gis ut skal være anonymiserte eller avidentifiserte. Før bruk av materiale fra biobanken for forskningsformål, skal tilråding innhentes fra regional komité for medisinsk forskningsetikk.

Xenoregisteret og Xenobiobanken bør opprettes ved Rikshospitalet.

Pasienter må si seg villig til å delta i livslang oppfølging

For å kunne motta tilbud om behandling med xenotransplantasjon, må pasientene si seg villig til å delta i livslang oppfølging med hensyn til smitterisiko. Oppfølgingen inkluderer jevnlige helsekontroller, innlemmelse av pasienten i Xenoregisteret og innhenting av prøver fra pasienten og lagring av disse i Xenobiobanken. I tillegg må pasienten godta obduksjon.

Det vil ikke være anledning til å trekke seg fra smitteovervåkningen etter xenotransplantasjon

Ved kliniske forsøk med xenotransplantasjon regnes ikke den påfølgende smitteovervåkningen som en del av forsøket.

Xenotransplantasjon setter særlige vilkår for det informerte samtykket

Den ukjente risikoen for xenoser setter særlige krav til innholdet og omfanget av det informerte samtykket ved xenotransplantasjon, ikke minst fordi det ikke vil være mulig å trekke seg fra smitteovervåkningen. Videre skal informasjonen ikke bare ha som siktemål å verne om pasientens integritet, men også å gjøre xenotransplantasjon til en sikrere prosedyre for andre samfunnsmedlemmer.

Av disse grunnene vil det være aktuelt å gi omfattende informasjon også etter at forsøksfasen er over.

Ved samtykke på vegne av pasienter med redusert autonomi, for eksempel foreldre for barn, må det tas spesielt hensyn til mulig fremtidig belastning for pasienten i form av restriksjoner og livslange kontrolltiltak.

Pasientens nære kontakter bør gis skriftlig informasjon om xenotransplantasjon

Nære kontakter av xenotransplanterte pasienter kan bli omfattet av smitteovervåkningen. De bør derfor få skriftlig informasjon om hvorledes de berøres av xenotransplantasjon. Informasjonen inkluderer blant annet at de ikke får gi blod eller annet biologisk materiale for medisinsk bruk til andre mennesker. De skal også få tilbud om veiledning for å minske smitterisikoen.

Bare visse pasientgrupper bør få ta del i utprøvende behandling.

På grunn av risikoen for eventuell skade, vil alle forsøk med xenotransplantasjon av hele organer måtte være av vesentlig terapeutisk verdi for forsøkspersonen. Dersom forsøkene ikke er livreddende, men gjelder en potensiell forbedring av livskvaliteten, bør trolig de pasientene som er tyngst rammet eller har kortest forventet levetid prioriteres, siden disse har minst å tape. Yngre pasienter bør få humane organer så lenge disse er bedre enn xenotransplantater, siden disse pasientene presumptivt vil beholde organene lengst.

Ventelisten for transplantater i Norge er hovedsakelig organisert ut fra medisinske forhold. Bare de personer som ut fra disse kriteriene ikke kan motta humane organer, celler eller vev, bør inkluderes i den tidlige utprøvningsfasen for xenotransplantasjon. Innenfor denne gruppen bør forskningsmessige hensyn bestemme hvem som skal være med. Det kan ikke regnes som en rettighet å få være med i medisinske forsøk. Dersom en pasient nekter å motta xenotransplantater, må dette ikke endre hans eller hennes mulighet til å motta organer eller vev fra mennesker.

Spørsmålet om hvorvidt personer med redusert autonomi skal få delta i utprøvende behandling er ikke unikt for xenotransplantasjon, og må i siste instans være en sak for legens etiske vurdering og den regionale komiteen for medisinsk forskningsetikk.

Pasientenes motivasjon og evne til å følge opp de anbefalinger og pålegg som gjelder ved xenotransplantasjon, må nøye vurderes. Pasienter som ikke antas å kunne følge opp kravene som gjelder etter transplantasjon må utelukkes fra behandlingen.

Det må settes strenge krav til biosikkerhet ved produksjon av kildedyr

For å sikre maksimal sikkerhet mot smitte, er det nødvendig å kontrollere kildedyrenes helse og mikrobielle status i alle ledd av produksjonen. Prosjektansvarlig må dokumentere at slik kontroll er gjennomført.

Generelt skal celler, vev og organer som skal brukes i xenotransplantasjon bare hentes fra dyr som har blitt oppdrettet under kontrollerte forhold og som har en godt dokumentert opphavs- og helsehistorie.

Xenotransplantasjonsnemnda bør legge frem en liste over smittestoffer som det skal kontrolleres for. Søkeren skal fremlegge dokumentasjon på at og på hvilket tidspunkt en slik kontroll har funnet sted, og resultatet av denne. Prosjektansvarlig plikter å sende videre til Xenotransplantasjonsnemnda all informasjon om eventuelt annet relevant smittestoff som ikke står på listen.

Alle kildedyr må holdes og transporteres i et system med strenge barrierer for å redusere risikoen for at smittekilder fra miljøet kommer til. Dette må dokumenteres av søkeren.

Dersom produksjon av kildedyr blir aktuelt i Norge, bør prinsipper for dette fastsettes ved forskrift. Det skal utpekes en ansvarlig person på hvert sted hvor det produseres kildedyr.

Dyrevern må vies spesiell oppmerksomhet

Kravene til minimal smitterisiko kan medføre spesielt krevende vilkår for kildedyrene. Ved produksjon eller oppstalling av kildedyr skal det dokumenteres tilfredsstillende velferd for dyrene.

Når det gjelder behandling av forsøksdyr, forutsetter utvalget at etablerte normer for behandling av forsøksdyr i det norske samfunnet følges. Utvalget finner det uakseptabelt å anvende villfangede primater i vitenskapelige forsøk. Selv om forsøk med primater ikke er aktuelle i Norge, forutsetter utvalget at norske myndigheter og forskningsmiljøer arbeider for et internasjonalt opphør i bruken av villfangede primater som forsøksdyr.

Nødvendig kompetanse om xenoser må bygges opp

I og med at visse former for xenotransplantasjon allerede er under klinisk utprøvning eller vil kunne bli aktuelle innen nær fremtid, hviler det en forpliktelse på det offentlige til å bygge opp miljøer med tilstrekkelig kompetanse, utstyr og øvrig infrastruktur slik at hensiktsmessige forholdsregler kan tas med hensyn til smittefare.

Norske kompetansemiljøer for zoonoser bør bygge opp et miljø med fokus også på xenoser. Disse sentra bør drive aktiv forskning innen dette området og sikres gode forbindelser til tilsvarende kompetansemiljøer i andre land.

De mikrobiologiske undersøkelsene som er nødvendig ved overvåkning av pasienten, bør utføres av et mikrobiologisk laboratorium med erfaring fra lignende undersøkelser ved allotransplantasjon. Nærhet til det nasjonale miljøet som gjennomfører transplantasjonsbehandling er nødvendig. Utvalget foreslår derfor at Xenoregisteret og Xenobiobanken legges til Rikshospitalet. Dette vil også ha den fordel at opplysninger og materiale er tilgjengelig 24 timer i døgnet. De nødvendige økonomiske midler til dette formålet må bevilges.

Regulerende myndigheter må ta stilling til ved hvilket tidspunkt prekliniske forsøk på dyr har kommet langt nok til at utprøvende behandling på mennesker kan settes igang. Det kan være grunn til å kreve tilnærmet konsensus og en tilfredsstillende medisinsk metodevurdering av teknologien før dette blir aktuelt. Dette innebærer blant annet at forsøk er publisert i fagfellevurderte tidsskrifter, og at kliniske forsøk er godkjent og resultatene kontrollert av helsemyndighetene i det aktuelle landet. Kompetanse til slik vurdering må bygges opp.

De innledende forsøkene med xenotransplantasjon av organer bør bare utføres ved sentre med betydelig erfaring og ekspertise i klinisk allotransplantasjon og relaterte problemstillinger. Det ville være en styrke om kliniske protokoller godkjennes av en internasjonal komité.

Det bør satses på utvikling av alternativer til xenotransplantasjon.

Felles for de aller fleste nye medisinske teknologier er at en viss grad av usikkerhet er knyttet til dem. En prioritering mellom xenotransplantasjon og alternative behandlingsmetoder basert på effekt, risiko, kostnad og resultater bør avventes til et senere stadium av forskningen. Det er også en generell erfaring at alternative teknologier kan være komplementære, slik som tilfellet har vært med nyretransplantasjon og dialyse i en årrekke.

Innsatsen for å øke organdonasjon må styrkes

Ansvarliggjøring av helsepersonell og det enkelte donorsykehus, samt tilførsel av ressurser for opplæring og gjennomføring av organdonasjon er nødvendige virkemidler. I tillegg bør Rikshospitalet tilføres ressurser for å optimalisere bruken av alle norske organgivere.

Det bør bygges opp nasjonal kompetanse for kunstige organer

I Sverige har man ved de to transplantasjonssentrene relativt store programmer for behandling med både allment tilgjengelige og nye typer hjertepumper. Den teknologiske utviklingen kan føre til at slike pumper blir mer aktuelle for permanent behandling, noe som også kan gjelde bioartifisielle organer med humane celler. Rikshospitalet bør som nasjonalt transplantasjonssenter tildeles ressurser for å bygge opp kompetanse og følge denne utviklingen i praksis.