1 Hvis spesialundervisningen ikke fantes?

– Tilpasset opplæring i en skole for alle v/ professor Monica Dalen, Institutt for spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo

Alle elever i dagens skole har rett til en tilpasset opplæring. For å sikre at elever med helt spesielle behov også får en tilrettelagt opplæring, blir skolen tilført ekstra ressurser. Disse ressursene er knyttet til enkelt elevers rettmessige krav til spesialundervisning etter sakkyndig vurdering. Ressursene til spesialundervisning kan anvendes på ulike måter fra helt inkluderende til mer segregerende tiltak. I dagens inkluderende skole kan det være vanskelig å se hvor skillet mellom tilpasset opplæring og spesialundervisning går. Det er i denne sammenheng viktig å skille mellom spesialundervisning og spesialpedagogisk kompetanse. Det sentrale er å sikre at elever med spesiell behov får beholde en rett til en opplæring som ivaretar deres behov for spesialpedagogisk kompetanse. Dette blir spesielt viktig i tider med nedskjæringer og effektivisering av ressurser til skolen.

Hvis begrepet spesialundervisning ikke lenger skulle anvendes, måtte prinsippet om tilpasset opplæring tas langt mer på alvor enn det gjøres i dag både juridisk, faglig, pedagogisk og sosialt. Selv om prinsippet om tilpasset opplæring gjelder alle elever i grunnskolen, så er det likevel noen elever som må ivaretas mer direkte enn andre. Dette er elever som har et vanskeligere utgangspunkt i forhold til læring, og som av den grunn krever mer oppfølging og omtanke. Det er og har imidlertid alltid vært vanskelig å klart avgrense disse elevene fra andre elever. Det skyldes flere forhold, men kanskje aller mest at deres fungering i skolen er avhengig av hvordan den vanlige opplæringen tilrettelegges. Er denne differensiert og tilpasset elevenes behov, vil mange kunne klare seg tilfredsstillende uten spesielle tilleggsressurser. Er opplegget lite romslig og fleksibelt, vil disse elevene ha stort behov for spesielle tiltak. En annen årsak er selvsagt knyttet til elevenes utgangspunkt. Noen elever har særdeles omfattende behov for tilrettelagt opplæring og krever tett læreroppfølging. Mange undersøkelser har imidlertid vist at denne gruppen faktisk ikke er veldig omfattende. Selvsagt må disse elevenes behov for tilpasset opplæring ivaretas. Men dagens situasjon krever samtidig en fornyet innsats rettet mot «gråsone elevene», alle de som med en bedre tilrettelagt ordinær opplæring, ville klare seg uten spesialundervisning i tradisjonell forstand.

Det er imidlertid viktig å presisere tre forhold. For det første er en tilpasset opplæring som virkelig skal ivaretar alle elever ressurskrevende både faglig og sosialt. Differensiert opplæring krever at antall elever per lærer ikke overstiger et visst nivå. For det andre betinger en tilpasset opplæring at spesialpedagogisk kompetanse er inkludert i opplegget slik at opplæringen kan imøtekomme elever med spesielle behov. For det tredje krever en tilpasset og differensiert opplæring visse systemendringer. Det tenkes her på endringer i rutiner for lærersamarbeid, veiledning, planlegging samt endringer i skolens faginnhold og arbeidsmåter.

Egentlig behøver vi ikke å benytte spesialundervisningsbegrepet i dagens skole, men heller snakke om en rett til forsterket tilpasset opplæring for elever med spesielle behov. Denne retten må være lovhjemlet og utløse nødvendige ressurser. Iverksettingen av tiltak med utgangspunkt i slike tilleggsressurser bør imidlertid skje i nær tilknytting til den ordinære opplæringen. Praksis har vist at elever som vurderes til ikke å ha utbytte av den vanlige undervisningen, oftest blir skilt ut fra denne på en eller annen måte. Dette skjer i de fleste tilfeller uten at det virkelig er vurdert i hvilken grad den vanlige undervisningen er differensiert og tilrettelagt for å ivareta avvik og annerledeshet. Kvaliteten på et undervisningsopplegg blir sjeldent vurdert i forhold til grad av pedagogisk differensiering og sosial inkludering. Det er vel dette som i det store Bergens prosjektet til H.J. Gjessing ble omtalt som «den pedagogiske jokeren» og som ingen torde se nærmere på.

Mye kan imidlertid gjøres på dette området, men samtidig må vi også ha et romsligere syn på hva en skole for alle er. Selv om vi alltid må gjøre vårt ytterste for at flest mulig elever får oppleve klassetilhørighet, må vi samtidig akseptere at elever er forskjellige og har svært ulik tilnærming til læring. Dette blir mer og mer synlig etter hvert som elevene kommer opp på høyere klassetrinn. Som i en familie kan medlemmene i en og samme klasse godt være engasjert i ulike aktiviteter og likevel ha så mye felles at de føler at de har en sosial tilhørighet. Kanskje må vi også akseptere at for noen elever er skolen det viktigste felles samlingspunkt. Det avgjørende er å gå på samme skole selv om elevene i store deler av dagen er involvert i utradisjonelle opplegg i form av prosjektarbeid med mye praktisk tilrettelegging.

En obligatorisk skole må gi alle elever muligheten for faglig og sosial mestring. Mestringsopplevelser nærer opp under utviklingen av et godt selvbilde som igjen har grunnleggende betydning for sosial utvikling og personlig trivsel. Grunnskolen har et stort potensiale for å gi barn og unge muligheter for å lykkes dersom de oppgaver de blir stilt overfor er tilpasset hver enkelts evner og potensialer. Men for å få dette til må skolen både ha tilgang til faglige og tilstrekkelig menneskelige ressurser. Foruten mer materielle ressurser, er kanskje de viktigste ressursene knyttet til kvaliteten ved lærerfaktoren. Den gode lærer som både behersker sitt fag og som i sin formidling tar hensyn til elevenes mangfold og egenart, må styrkes gjennom utdanning og kompetanse. Men det ligger også verdifulle ressurser i elevenes egen kompetanse og i medlæringen som foregår mellom dem. Denne ressursen bør utnyttes i langt større grad enn hva som gjøres i dag.

Konklusjonen må bli at i en «spesialundervisningsfri» skole, må retten til forsterket tilpasset opplæring sikres for elever med spesielle behov. Dette må gjøres ved å opprettholde dagens lovverk og ressurser som nettopp sikrer noen elever en slik rett. Som hovedregel bør ressursene til slik forsterket opplæring tilføres elevenes ordinære opplæring og inkluderes i denne. Ved utløsing av ekstra ressurser må det foreligge en vurdering av kvaliteten på elevens ordinære opplæring m.h.t pedagogisk differensiering og grad av sosial inkludering. I helt spesielle tilfelle vil det være behov for mer omfattende tilrettelagt opplæring, men også denne bør fortrinnsvis iverksettes i elevens lokale skolemiljø.