3 Hvis spesialundervisning ikke fantes – tilpasset opplæring i en skole for alle

Forsker Thomas Nordahl, NOVA 05.11.02

Utgangspunktet for å kunne drøfte en realisering av skole for alle uten spesialundervisning er at alle elever må ha en sterk rettighet til opplæring ut fra egne evner og forutsetninger. Det innebærer at denne rettigheten til tilpasset opplæring slik den er formulert i formålsparagrafen i opplæringsloven må opprettholdes. Rettigheten må dessuten konkretiseres og realiseres i langt sterkere grad i den praktiske pedagogikken i skolen. En annen forutsetning for å drøfte dette er at dette ikke primært skal være en måte å redusere kostnadene i skolen på.

Under en slik forutsetning er det etter min mening mulig å drøfte hvilke implikasjoner det kan få for grunnopplæringen om spesialundervisningen fjernes. En vurdering i forhold til grunnopplæringen generelt er helt avgjørende fordi vi i dag ser at omfang og behov for spesialundervisning henger nært sammen med innholdet i og organiseringen av den ordinære opplæringen. Innfallsvinkelen her er derfor å drøfte tilpasset opplæring generelt. Det tas ikke utgangspunkt i elever med særskilte behov fordi mange av disse elevenes problemer henger sammen med det læringsmiljøet de er i og den undervisningen de mottar.

Lærernes manglende kompetanse i forhold til å differensiere opplæringen er en viktig forklaring på elevenes behov for spesialundervisning. Derfor er det i en skole uten spesialundervisning et klart behov for en langt sterkere og mer systematisk differensiering som også bør omfatte organisatorisk differensiering. Den organisatoriske differensieringen bør innebære at vi bryter opp klassebegrepet. En mulig organisering kan være at alle elever går i primærgruppe på om lag 15 elever. En slik gruppe er stor nok til å etablere et sosialt fellesskap og liten nok til at læreren med primæransvaret for en slik gruppe har oversikt og god kontakt med foreldre. Men elevene bør også tilhørighet i større grupper noen timer i uka. Dette kan være storgrupper på om lag 60 elever og noe mindre grupper på 30 elever. Dessuten bør alle elever også ha opplæring i smågrupper på om lag 4 – 6 elever. Utenom primærgruppene kan det gjerne være aldersblanding av elevene. I de minste gruppene vil det være store muligheter for å tilby for eksempel lese og skrivekurs med intensiv trening av disse ferdighetene eller matematikkurs for særlig motiverte elever. Et sentralt poeng med en slik organisatorisk differensiering er at det gjelder alle elever i skolen. Dette reduserer stigmatiseringseffekten vi i dag har ved spesialundervisning, og den vil gi muligheter for å realisere tilpasset opplæring for alle elever. Med den lærertettheten vi har i Norge, vil det være fullt mulig å gjennomføre en slik modell innenfor dagens ressursbruk.

Innenfor en tilpasset og differensiert opplæring uten spesialundervisning vil det sannsynligvis være behov for at alle elever har en form for individuell plan. Dette plandokumentet bør ikke ha et slikt omfang som dagens individuelle opplæringsplaner. Det individuelle opplæringsdokumentet bør kort uttrykke mål og viktige innholdsområder i opplæringen for hver elev. Et slikt dokument vil skape bedre forutsetninger for en innholdsmessig differensiering, og det vil være et godt grunnlag for lærernes utarbeidelse av ukeplaner. Innholdsmessig det dermed bi normalt at elever i perioder gjør forskjellige ting selv om de organisatorisk er i samme gruppe. Men det må fortsatt eksistere formidling av fellesstoff i opplæringen, og læreren må også legge vekt på å gi elevene fellesopplevelser gjennom fortellinger og aktiviteter som skaper tilhørighet i et fellesskap.

En tilpasset opplæring må omfatte elevenes sosiale og personlige utvikling. Deltakelse i et sosialt fellesskap med andre er nødvendig for å realisere disse målene. De individuelle rettighetene må derfor ikke bli så sterke at de går ut over fellesskapet og de mer dannende oppgaver skolen har. Av den grunn vil tilhørigheten i primærgruppene på om lag 15 elever være svært viktig.

En skole som er skissert ovenfor vil også forutsette lærere med høy kompetanse og integritet. Lærerne må drive en strukturert og forutsigbar opplæring, og de må være tydelige som voksenpersoner og ledere i skolen. Dette er ikke minst viktig i forhold til den problematferd mange av dagens spesialundervisningselever viser. Lærerne må dessuten mestre både rollen som formidler og aktiv veileder.

Ved å realisere den ordinære opplæringen på denne måten vil sannsynligvis behov for ekstra hjelp og støtte gjennom spesialundervisning bli betydelig redusert. Jeg vil anta at over halvparten av de elevene som i dag mottar spesialundervisning ville kunne få en kvalitativt bedre skoletilbudet ved å drive tilpasset opplæring ut fra disse forutsetningene.

Det vil likevel være elever som trenger ekstra hjelp og ikke kan få dekket sine behov innenfor en slik organisatorisk differensiering. Dette vil være for eksempel multifunksjonshemmede elever, elever, med ulike sansetap og elever med psykisk utviklingshemming. Her kan det tenkes løsninger som ikke er knyttet til spesialundervisning slik vi ser det i dag. Rettighetene kan knyttes til behov for tekniske hjelpemidler eller assistanse for å kompensere for ulikheter i lære forutsetninger. Det vil si at rettighetene ikke er en pedagogisk rettighet, men en rett til praktiske hjelp og støtte for å kompensere for ulikheter. Det innebærer at den pedagogiske tilpasningen av opplæring også for disse elevene skal utføres av de lærerne som i utgangspunktet møter elevene. Tilpasningen av opplæringen skal skje innenfor den økonomiske rammen som skolen disponerer og ut fra den organisatoriske differensieringen som gjelder alle elever.

I en slik skole kan PP-tjenestens rolle og oppgaver endres radikalt. Tjenesten må knyttes nærmere skolene og den pedagogiske praksis, og den vil ikke lenger måtte bruke mye av sin arbeidstid til sakkyndige vurderinger. Dermed vil mye tid frigjøres til å kunne veilede lærere i forhold til utfordringer den praktiske opplæringen.

Denne vektleggingen av tilpasset opplæring vil også forutsette et nærmere samarbeid med foreldrene. Dette samarbeidet bør dreie seg om det faglige innhold i opplæring og den oppfølging som bør skje hjemme. Det vil også være behov for spesialpedagogisk kompetanse i en slik skole. Denne kompetansen må anvendes på en slik måte at den når de ulike gruppene der det er elever med behov en slik kompetanse. Dette er fullt mulig uten at det nødvendigvis skal kalles spesialundervisning.

Jeg har her ikke drøftet de juridiske konsekvensene av å fjerne spesialundervisningen. Det sentrale spørsmålet vil være om formuleringen i formålsparagrafene er sterk nok til å sikre elvenes rettigheter. Dessuten bør retten til praktisk hjelp og støtte måtte lovfestes