1 Oversikt over rapporten

Under punkt 2 i rapporten er det redegjort for opprettelsen av kommisjonen, mandatet, gangen i granskingsarbeidet og forholdet til kommisjonens kontaktforum og Nordsjødykkeralliansen. Det fremgår bl.a. at kommisjonen ble utvidet med ett medlem sommeren 2002 samtidig som Nordsjødykkeralliansen ble gitt observatørstatus i tillegg til det kontaktforum som allerede var opprettet med representanter fra partene i arbeidslivet.

Det fremgår videre at det er gjennomført omfattende gransking av statens arkiver, samt gjennomgang av arkiver hos Norsk Olje- og Petrokjemisk Fagforbund og hos flere oljeselskaper. Som et supplement til arkivgjennomgangen har kommisjonen intervjuet en rekke personer som innehadde relevante stillinger innen staten. I tillegg til dette er det gjennomført intervjuer med representanter fra fagbevegelsen, samt flere leger med dykkemedisinsk kompetanse.

For å få god kunnskap om pionerdykkernes helsemessige situasjon og arbeidsmiljøet i Nordsjøen 1965–1990, har kommisjonen gjennomført en spørreundersøkelse hos pionerdykkerne, til sammen ca. 350, og intervjuet 82 av de 235 som svarte på spørreundersøkelsen.

Både gjennom spørreskjema, intervjuer og samtaler har kommisjonen fått verdifulle bidrag til sitt arbeid.

Innhentet arkivmateriale og personopplysninger er underlagt taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13, noe som har satt grenser for hvilke opplysninger som kunne bringes videre til kontaktforumet og Nordsjødykkeralliansen. Kommisjonen har derfor bare kunnet ta opp temaer og problemstillinger på mer generell basis med forumet og Nordsjødykkeralliansen. Inntrykket er at representantene fra arbeidstakersiden har hatt større forventninger til møtene i kontaktforumet. I løpet av juni 2002 trakk OFS og NOPEF seg fra dette forum.

For at leseren skal kunne forstå hva dykking innebærer, er det i punkt 3.1 til 3.3 gitt en generell orientering om ulike former for dykking. Det fremgår her at bl.a. trykk, gassopptak og -utskillelse samt temperatur setter rammer for dykkingen. Utstyr som benyttes til dykking i Nordsjøen, skiller seg vesentlig både fra tradisjonell arbeidsdykking med hjelm og slange, og dykking med lettere utstyr. Drakter som tilføres varmt vann ble vanlig fra midten av 1970-tallet, og det brukes utelukkende maske med hette – eller hjelm – som dekker hele hodet. I tillegg benyttes umbilical (forsyningsslange), ofte sammen med dykkerklokke. Dekompresjonskammer på overflaten benyttes ofte ved luftdykking, og alltid både ved såkalt bouncedykking og ved metningsdykking. Som pustegass brukes i tillegg til luft også blandingsgasser hvor oksygen blandes med helium eller nitrogen.

I punkt 3.4 – 3.8 er det redegjort for fysiologiske virkninger av opphold under vann. Pustegassens innhold og trykk har betydning for respirasjonen og opptak av gass i vevene. Det redegjøres videre for temperaturregulering, energiomsetning, væske- og saltbalanse, samt effekter av trykkøkning og trykkreduksjon. Også betydningen av endret trykk av enkeltgasser som karbondioksid, oksygen og intertgasser (helium og nitrogen) er omtalt sammen med nitrogennarkose (dybderus), betydningen av gassblæredannelse, mikrobobler i blodet samt trykkfallsyke, ben-nekrose og virkninger i sentralnervesystemet.

I punkt 3.9 er det redegjort for varige skader etter dykking. Langtidsvirkninger av dykking er et sentralt punkt, og det er gitt en grundig redegjørelse for mulige årsaker til langtidsvirkninger og hvilke studier – både norske og utenlandske – som ligger til grunn for eventuelt å avdekke slike virkninger. Kommisjonen trekker den konklusjon at disse studiene viser at:

• vi har ennå ikke sikre data som kan gi svar på spørsmålet om vanlig dykking kan gi uheldige nevro/kognitive langtids-effekter

• det er delte meninger om korrekt utført dypdykking kan føre til langvarige eller permanente nevrologiske og/eller kognitive skader

• en rekke kompetente forskere fra flere land hevder at dype dykk ikke fører til signifikante nevrologiske skader forutsatt at de er utført profesjonelt

• et annet sett av like erfarne spesialister har rapportert en lang rekke enkelttilfelle med nevrologiske og kognitive senskader som best lar seg forklare som en negativ effekt av en eller flere faktorer koblet til dykking

I påvente av studier som fyller alle krav til vitenskapelig holdbarhet, mener kommisjonen at det må legges vekt på de studier som peker på en sannsynlig sammenheng mellom en langvarig dykkerkarriere og senere sviktsymptomer av nevrologisk og kognitiv natur. Det synes klart at slike symptomer kan være en konsekvens av trykkfallsyke, men at de også sees hos dykkere som ikke har hatt alvorlig trykkfallsyke. Det er sannsynlig at genetisk variabilitet kan forklare noe av variasjonen i sykdomsbildet fra en dykker til en annen. Dette gjelder både nevrologiske, kognitive og psykiatriske symptomer.

Dykkingen i Nordsjøen er behandlet under punkt 4. Dykking som hadde relasjon til virksomheten i Nordsjøen, skjedde innledningsvis på to fronter. I området rundt Stavanger foregikk bygging og utrustning av de store betongplattformene, og dykkerne bidro til dette arbeidet. Ute i Nordsjøen deltok dykkere både i forbindelse med leteboring, feltutbygging og etter at produksjonen kom i gang på de enkelte felt. Hovedtrekkene i de arbeidsoppgavene dykkerne gjennomførte er kort beskrevet.

Utviklingen innen dykketeknologi – først og fremst metningsdykking – var ikke kommet så langt med tanke på kommersiell utnyttelse da leteboringen startet i Nordsjøen. Teknologien ble først og fremst utviklet i USA, og amerikansk – og etter hvert fransk – ekspertise var i begynnelsen dominerende også i Nordsjøen. Etter hvert kom norske selskap og norske dykkere med. Utenlandske selskap utdannet dykkere dels i utlandet og dels i Norge. Arbeidsspråket i virksomheten var i all hovedsak engelsk. På norsk side skjedde det en gradvis oppbygging både av operasjonell og basal kompetanse. Det ble gjennomført omfattende forsknings- og testdykk ved NUI (senere NUTEC) i Bergen tidlig på 1980-tallet, og det var en betydelig utveksling og kontakt mellom norske og utenlandske forskere, samtidig som dykkeselskapene ble trukket inn for å operere testdykk på land.

Ut over 1980-tallet skjedde det også en bedring i hvordan oljeselskapene som oppdragsgivere håndterte dykking. Av flere ble det utarbeidet relativt detaljerte spesifikasjonsdokumenter som dykkeselskapene måtte tilfredsstille for å få oppdrag, og i disse ble det bl.a. stilt krav til minimumsstandarder.

Innledningsvis ble det i Nordsjøen dykket fra hekken på supplybåter, rigger og rørleggingsfartøyer, og i noen grad også fra kranlektere som hadde dykkesystemer installert ombord. Midt på 1970-tallet kom de første spesialbygde dykkefartøyene i Nordsjøen, og disse ble etter hvert dominerende som operasjonelle dykkeplattformer. Et viktig hjelpemiddel som i hovedsak ble introdusert parallelt med disse fartøyene, var de såkalte varmtvannsdraktene. Disse betydde mye med tanke på holde dykkerne tilnærmet termisk komfortable gjennom de lange arbeidsoperasjonene som ble vanlige etter hvert som metningsdykkingen overtok mer og mer.

En stor del av dykkerne som ble rekruttert til virksomheten, hadde grunnutdannelse fra marinen, men det er flere tilfeller av at sportsdykkere er blitt rekruttert uten ytterligere formell kompetanse. I noen tilfeller var dykkerne ansatt i et norsk dykkeselskap, men ble utleid til andre selskap på prosjektbasis, mens de i andre tilfeller var ansatt med ansettelseskontrakt direkte i det selskapet de dykket for. Arbeidstidsordningene for dykkerne har vært svært variable gjennom hele perioden, og kommisjonen er gjort kjent med at det ofte ble gjennomført tildels svært lange arbeidsøkter. Arbeidsledelsen er beskrevet som hierarkisk, og fagorganisering var lite populært, spesielt innledningsvis da utlendinger var i ledende posisjoner. Rundt 1980 organiserte likevel en betydelig del av de norske dykkerne seg, og organisasjonene – særlig NOPEF – markerte seg utover 1980-tallet.

Regelverket i Nordsjøen og myndighetens rolle er behandlet i punkt 5. Her fremgår det at det regler om dykking i hovedsak var fraværende frem til 1978, og Direktoratet for arbeidstilsynet manglet ressurser til tilsyn. Kommisjonen finner at tilsynet med dykkingen i Nordsjøen fram til 1978 var svakt.

Da Oljedirektoratet overtok tilsynet i 1978, ble det gradvis bedre, men fortsatt var mange dykkere kritisk til hvordan tilsynet ble utøvd. Det ble hevdet at direktoratet opptrådte generelt arbeidsgivervennlig, men ser man direktoratets sikkerhetsarbeid over tid, er det vanskelig å si at det er belegg for en slik påstand.

Arbeidet med å etablere en statlig norsk dykkerskole er også beskrevet. Statens dykkerskole ble etablert formelt først i 1980 i Bergen, og fram til da hadde praktisk talt all opplæring av dykkere skjedd i regi av de enkelte dykkeselskapene. Med unntak av en årlig legeerklæring forelå det heller ikke formelle krav til sertifisering av verken dykkere eller dykkeledere på norsk sokkel før i 1980.

I første halvdel av 1970-tallet ble det fra myndighetene gjort noen mislykkede forsøk på å utvikle dekompresjonstabeller til allment bruk i Nordsjøen. Dette hadde sammenheng med at dekompresjonstabeller ble benyttet i konkurransen mellom de ulike dykkeselskapene. Ikke før i 1991 lyktes det Oljedirektoratet å få etablert felles tabeller for alle selskapene på norsk sokkel.

Jurisdiksjonsspørsmål skapte i mange år kompetansestrid og til dels uklare forhold med hensyn til regelverket i Nordsjøen. Kommisjonen har funnet det klanderverdig at myndighetene ikke greide å samle seg om en felles linje i jurisdiksjonsspørsmålet i Nordsjøen.

I punkt 6 gis det en kort redegjørelse for rollen til de øvrige aktørene i Nordsjøen – dykkerselskapene og oljeselskapene. For dykkeselskapene vises det bl.a. til at det i store deler av mandatperioden var en uheldig arbeidskultur som aksepterte trykkfallsyke med dekompresjon som en del av dykkingen. Oljeselskapene antas ikke å ha vært ukjent med dette.

I punkt 7 er det referert en del hovedpunkter i kommisjonens undersøkelse av pionerdykkernes nåværende forhold, bl.a. deres familiesituasjon, arbeids- og trygdeforhold og helsesituasjon.

Mange av pionerdykkerne har klart seg godt, mens en ikke ubetydelig del sliter med alvorlige medisinske problemer.

Et stort antall, om lag 3 av 4, er blitt utsatt for dykkerulykker eller dykkersykdommer. Over halvparten har hatt trykkfallsyke, mange en rekke ganger. Svært alvorlig er opplysningene om at hver femte dykker har mistet bevisstheten i en dykkesituasjon. Hele 83 prosent har opplevd livsfarlige situasjoner under dykkingen. Dette kan utløse post-traumatisk stress-syndrom.

Nær en femtedel av dykkerne er uføretrygdet, helt ned i 40-års alder. Dette, sammen med det relativt store antall som har psykiske plager, tyder på at mange dykkere har hatt en belastning som er kraftigere enn det de aller fleste møter i et vanlig arbeidsliv. Mange klager over nedsatt konsentrasjon, hukommelse og hørsel. Tilsvarende sviktsymptomer er vel dokumentert ved norske og utenlandske undersøkelser. Det virker sannsynlig at den til dels ekstreme arbeidspåkjenning nordsjødykkerne har vært utsatt for, utgjør en vesentlig faktor for utviklingen av sykdom hos en del av dem.

I likhet med funn fra britisk side, er det et foruroligende stort antall selvmord blant dykkerne på norsk sokkel.

Kommisjonen har innhentet opplysninger om dødsfall blant dykkere i Nordsjøen i perioden 1965 til 1990. Fra fem ulike kilder er det rimelig å betrakte som verifisert at det er 55 omkomne under dykkeoppdrag i oljevirksomheten i Nordsjøen mellom 1967 og 1990. Av disse er 5 nordmenn. Siden 1990 er det skjedd ytterligere 3 dødsfall (britisk side, ikke nordmenn). På norsk sektor foreligger sikre opplysninger om 17 dødsulykker for dykkere, hvorav 4 nordmenn.

Antall dødsulykker og andre alvorlige ulykker gikk markert ned utover i 1980-årene, noe som sannsynligvis har å gjøre med økende kompetanse blant dykkere, dykkerledere og klarere regler fra myndighetenes side samt bedre håndheving av disse.

Det er usikkerhet med hensyn til årsakssammenheng og bakgrunn for selvmord blant dykkere, men det synes klart at selvmord har vært klart hyppigere blant dykkere enn i den mannlige befolkningen for øvrig.

I punkt 8 er de rettslige ansvarsforhold drøftet. Det gjelder statens, dykkerselskapenes og rettighetshaverens/operatørens ansvar. Kommisjonen mener at staten og oljeselskapene bør kunne holdes objektivt ansvarlige for de skader som er påført nordsjødykkerne. For dykkerselskapene er bildet mer sammensatt.

Granskningskommisjonen anbefaler at det for nordsjødykkere med helseskader bør etableres en ordning der det gis erstatning. Ordning bør etableres og finansieres av staten, og rettighetshavere/operatører bør inviteres til å være med i finansieringen.