4 Dykkingen i Nordsjøen
4.1 Litt om den tekniske utvikling
Da oljevirksomheten startet i Nordsjøen, var tyngdepunktet av norsk dykkekompetanse lokalisert til marinens utdanningssenter, som på det tidspunkt befant seg på Haakonsvern i Bergen. I tillegg til dykkeutdannelse tilpasset militært behov, ble det også arrangert kurs som utdannet sivile hjelmdykkere for arbeid hovedsaklig i bygge- og anleggsbransjen der. For å bedrive arbeidsdykking med hjelm og slange var dette kurset påkrevd i henhold til Arbeidstilsynets regler. I tillegg til dette foregikk det internopplæring av dykkere i bedrifter som drev med anleggsdykking, samt at det var enkeltstående private skoler av ulik kvalitet som utdannet sportsdykkere i Norge.
Etter hvert som oljeutvinning foregikk på vanndyp større enn 10 meter – først og fremst utenfor California og i Mexicogulfen – skjedde det en rask implementering innen kommersiell dykking av den forskningen som foregikk rundt metningsdykking. De første metningssystemene ble utviklet og tatt i bruk i USA i 1965 («Cachalot» og «Mark DCL»). «Mark DCL» ble bl.a. benyttet til å fjerne en ødelagt rigg i Mexicogulfen på dyp ned til 73 meter i 1966, og samme system ble benyttet til dykk ned til 183 meter i 1967.
Innledningsvis i Norge foregikk det man kan kalle petroleumsrelatert dykking på to fronter:
I forbindelse med bygging og utrustning av plattformer – spesielt de store betongplattformene («Condeep») – som gjerne foregikk innaskjærs i Stavangerområdet.
Dykking ute i selve Nordsjøen. Dette var innledningsvis forbundet med leteboring, senere med rørlegging, grøfting, feltutbygging og etter hvert midlertidig og permanent produksjon av olje og gass.
Dykkingen som er gjort innaskjærs – f.eks. i forbindelse med bygging og utrustning av betongplattformer – ble i stor grad utført fra lektere eller mindre båter som hadde nødvendig utstyr installert.
Ute i Nordsjøen foregikk dykkingen de første årene ofte direkte fra riggene som da var utrustet med dykkefasiliteter, eller fra supplybåter som hadde installert dykkeutrustning på dekket. I noen grad ble det også utført luftdykking fra boreskip og rørleggingsfartøy.
På den riggen som startet boring av den første brønnen i norsk sektor i juni 1966, var det engasjert to norske dykkere. Disse to dykkerne var de eneste norske dykkerne engasjert i Nordsjøen fram til 1968.
En litt spesiell form for luftdykking som gjennomføres der det kan være vanskelig å komme til med ordinære dykkefartøy, f.eks. inne mellom plattformbein, er dykking som drives fra lettbåter – gjerne båter av typen «Zodiac» – som har installert nødvendig utrustning til å kunne utføre luftdykking. Lettbåten opererer normalt med utgangspunkt i et større dykkefartøy. Denne dykkemetoden refereres gjerne til som «flipperdykking» eller «Zodiac-dykking». Slik dykking er naturlig nok begrenset i betydelig grad av værforholdene, da lettbåten er svært utsatt når den ligger oppankret mellom plattformben eller lignende. Til tross for værrestriksjoner, er dette en form for dykking som medfører at reservedykker og øvrig hjelpepersonell som må oppholde seg i selve lettbåten, ofte er betydelig plaget av sjøsyke.
Rundt midten av 1970-årene ble det tatt i bruk spesialbygde fartøy for gjennomføring av dykkeoperasjoner i Nordsjøen (Artic Surveyor (1974), Seway Falcon (1975) etc.). Disse fartøyene fikk betegnelsen «Diving Support Vessels» (DSV) og ble etter hvert den dominerende «plattformen» hvor dykking i Nordsjøen ble utført fra. Selv om selve dykkoperasjonene er begrenset av værforholdene, kan disse fartøyene operere ute i havet uavhengig av vær og vind.
Spesielt i en tidlig fase foregikk den petroleumsrelaterte dykkingen innaskjærs som tradisjonell overflateorientert dykking med luft som pustegass. Etter hvert ble dykkerklokker tatt i bruk, og med disse også nye dykketeknikker som bouncedykking og metningsdykking. Det som i hovedsak drev fram disse teknikkene var:
Et behov for dypere dykking enn det som var forsvarlig med luft.
Behov for å gjennomføre dykkerarbeider av lengre varighet.
Redusere dekompresjonstid for dykkerne i vann, ikke minst for å redusere de termiske belastningene (frysing).
Som nevnt over og i punkt 3.3, innebærer dypere dykking skifte av pustegass. For bouncedykking ble det gjerne benyttet heliox for den dype delen av dykket, og så skiftet til luft i dykkerklokken på ca. 50 meters dyp på vei tilbake til overflaten.
Dykkingen innaskjærs foregikk i hovedsak med norske dykkere og dykkeledere som aktører.
Dykking med luft som pustegass har i alle år vært en form for dykking som har vært bedrevet også ute i Nordsjøen i forbindelse med petroleumsaktiviteten. Denne dykkingen kan i prinsippet jevnføres med luftdykking innaskjærs, selv om arbeidsoppgavene og de ytre forholdene (vær/sjøforhold, dykkeplattform/fartøy, etc.) kunne være forskjellige. Dykking på bunninstallasjoner i norsk del av Nordsjøen måtte i all hovedsak foregå på dyp større enn hva luftdykking tillater. Dette medførte ikke bare skifte av pustegass, men i all hovedsak også skifte av dykketeknikk. De to teknikkene som ble benyttet for dypere dykking, var innledningsvis bouncedykking, senere kom også metningsdykkingen. Etter hvert som metningsdykkingen fikk innpass, overtok denne dykketeknikken de arbeidsoppgavene som tidligere ble gjennomført med bouncedykking, og i siste del av tidsperioden, dvs. 1980 – 1990, forekom praktisk talt ikke bouncedykking.
Rent dykketeknisk var den praktiske kunnskapen om dypdykking, som i praksis betydde metningsdykking, lokalisert til utenlandske aktører i starten, først og fremst amerikanske dykkeselskaper. I første fase var derfor amerikanerne dominerende, etter hvert kom briter og franskmenn inn i bildet i tillegg til norske og skandinaviske dykkere.
Dykkingen i selve Nordsjøen foregikk innledningsvis på ikke alt for store dyp. Dybdeforholdene rundt Ekofisk var ca. 70 meter, mens det på Statfjord ble dykket til ca. 150 meter. Mellom Nordsjøbassenget og Norge, ligger Norskerenna med dyp på over 300 meter. Skulle det legges rørledning til Norge, måtte Norskerenna krysses, og dykking til de dyp det medførte, måtte påregnes. I februar 1978 ble det derfor planlagt og gjennomført et demonstrasjonsdykk i Skånevikfjorden til dyp på vel 300 meter. Det amerikanske dykkeselskapet Taylor Diving skulle demonstrere at de var i stand til å utføre en reparasjon på et aktuelt rør på den dybden. Som kjent endte dette med at en amerikansk dykker omkom, og Norsk Hydro, som var operatør for dykket i Skånevik, uttalte etter ulykken at de ville avvente operasjoner som kunne kreve dykking på slike dyp til tekniske ubemannede løsninger forelå.
4.2 Forskning og utvikling innen dykking i Norge
4.2.1 Innledning og bakgrunn
Da den petroleumsrelaterte dykkingen startet i Norge og i Nordsjøen i siste halvdel av 1960-tallet, var det liten organisert virksomhet i Norge innen medisinsk og teknisk forskning tilknyttet dykking. Den nasjonale medisinske ekspertisen var i vesentlig grad knyttet til marinens dykkevirksomhet, og legene som spesialiserte seg i dykkemedisin, fikk gjerne denne tilleggsutdannelsen i USA eller Storbritannia. Forskningsaktiviteten var relativt betydelig rundt om i verden innen dette området, både innen sivile og militære institusjoner. Å gi en komplett oppstilling over alle institusjonene er vanskelig, men det er naturlig å referere til noen sentrale miljøer i USA og i Europa.
I USA kan det være naturlig å trekke fram følgende institusjoner:
US Navy . US Navy hadde to sentrale forskningsmiljø, ett i Bethesda (Naval Medical Research Laboratory – NMRL), og ett i Panama City (Experimental Diving Unit – EDU). Disse to miljøene hadde nok hver for seg sine spesialfunksjoner, men sammen var de sentrale i de først forsøkene som ble gjennomført i 1963 – 1964 med mennesker i heliox-metning ned til bl.a. 400 fot (122 meter) i mars 1964. Dette representerte et pionerarbeid i utvikling av metningsdykking – ikke minst hva angår utvikling av dekompresjonstabeller.
State University of Buffalo. US Navy hadde et nært samarbeid med Buffalo-universitetet, og dette miljøet fokuserte i stor grad på menneskelig yteevne under dykking.
University of Pennsylvania. Forskning rundt dykking var her ledet av Prof. C.J. Lambertsen, og hovedfokus var innen oksygenvirkning samt effekter av høyt trykk på sentralnervesystemet. I tillegg ble det i perioden 1969 til 1975 arrangert flere dype dykk i et program som ble kalt «Predictive studies».
Duke University . Under Peter Bennetts ledelse var man her lenge ledende innen dypdykking, og rundt 1980 ble det ved Duke University gjennomført en serie dype bemannede dykk (Atlantis-serien) som kulminerte med 686 meter, som den gang var det dypeste noen mennesker hadde vært. Miljøet her hadde tung kompetanse på nevrologiske effekter av dypdykking, samt at det ble drevet en utstrakt terapeutisk behandling av ulike pasientgrupper ved hjelp av høyt partialtrykk av oksygen.
Tarrytown Labs. Dette laboratoriet ble ledet av Dr. Bill Hamilton, og arbeidet i hovedsak med utvikling av dekompresjonstabeller.
DCIEM. Dette forskningssentret ligger i Toronto, Canada, og har bl.a. et hyperbart forskningsanlegg. Hovedkompetansen har ligget innen dekompresjonsproblematikk og tabellutvikling.
I Europa var det også forskning og utviklingsaktivitet i flere land:
Comex, Marseilles. Samtidig som Comex i en årrekke var ett av verdens største (om ikke det største) dykkeselskap, ble det ved selskapets hovedkontor i Marseilles drevet en utstrakt forsknings- og utviklingsaktivitet som omfattet både tekniske og medisinske/fysiologiske forhold – inklusive utvikling av dekompresjonstabeller. Selskapet hadde i flere omganger verdensrekord med tanke på dype bemannede dykk, både i kammer og i sjøen. I tillegg ble det utviklet en betydelig kompetanse innen det å dykke med alternativ gassblanding (hydrogen/oksygen). Det dypeste dykket som er gjennomført med mennesker, ble utført av Comex til 701 meter i 1992.
Royal Navy. Royal Navy hadde sitt hyperbare forskningssenter i Alverstoke, og drev her bl.a. utstrakte studier av dekompresjonseffekter, samt at de i en periode arbeidet med termofysiologiske effekter under hyperbare betingelser.
GKSS. Med midler hovedsakelig fra den tyske stat ble det tidlig på 1980-tallet bygget opp et forskningssenter utenfor Hamburg. Det ble her gjennomført en rekke dype dykk (helt ned til 600 meter i 1986), og hovedfokus lå på teknisk forskning – bl.a. hyperbar sveising.
Universitetet i Zürich. I regi av prof. A. A. Bühlman ble det her drevet utvikling av dekompresjonstabeller, og i en periode studier av nevrologiske effekter av høyt trykk (HPNS).
4.2.2 Etablering av et forskningsmiljø i Bergen
I 1972 nedsatte Det medisinske fakultetet i Bergen en komité som skulle utrede og legge forholdene til rette for forskning innenfor «undervannsfysiologi, dykking og drukning». I sammenheng med dette ble medisinstudentene gitt undervisning i hypo- og hyperbar fysiologi i 1973. Forskningen startet ved Fysiologisk institutt i 1977, og noe senere ved Farmakologisk- og Kjemisk institutt.
I 1976 ble Norsk Undervannsinstitutt (NUI) etablert i Gravdal utenfor Bergen, hvor Det Norske Veritas og staten gjennom NTNF (Norsk Teknisk Naturvitenskapelig Forskningsråd) innledningsvis var eiere. Arbeidet med å etablere et norsk undervannsinstitutt ble startet noen år tidligere, og målsetningen med NUI ble i 1974 konkretisert ved at man mente at Norge hadde behov for:
Hyperbarmedisinsk behandling og beredskap
Medisinsk og fysiologisk forskning
Sertifisering av dypdykkere
Utvikling og kalibrering av spesialutstyr
Utprøving av metoder og utstyr i trykkammer og sjø
Spesialopplæring i undervannsoperasjoner
Flere (minst 7) av forskerne som ble ansatt på NUI, fikk i slutten av 1970-årene et studieopphold på ca. ett år ved relevante forskningsinstitusjoner i USA. Dette ble finansiert gjennom Norges Almenvitenskapelige Forskningsråd (NAVF).
Et NAVF-stipend gitt til en forsker i Bergen fra 1. januar 1980 med tittelen «On long Term Neurological Effects of Diving» dannet starten for et program som ble kalt Langtids-virkning av dykking på menneske (LTV). Initiativet til dette programmet ble tatt av NUTEC, og programmet ble delt inn i 4 delprosjekter; nevrologi, nevropsykologi, lungemedisin og otologi (hørsel og likevektsorgan). Programmet ble finansiert både fra NTNF, NAVF og flere oljeselskaper, og flere institutt ved Universitetet i Bergen ble involvert med veilederansvar. Programmet foregikk over en periode på over 10 år, og har resultert i 4 doktorgrader.
4.2.3 De første dype dykkene
Etter en etableringsfase hvor det bl.a. ble installert kammeranlegg for å kunne simulere dype dykk, ble det ved NUI gjennomført en serie forskningsrelaterte bemannede dykk. I første omgang startet dette med noen bouncedykk ned til 150 meter i 1979, og ble etterfulgt av en rekke metningsdykk av forskningsmessig karakter. De viktigste var «Polar Bear 1» til 150 meter i 1980, «DeepEx I» til 300 meter samme år, «DeepEx II» til 500 meter i 1981 og «Polar Bear 3» til 150 meter i 1982. Formålene med disse dykkene var flere. Man ønsket bl.a. å:
Utvikle nytt utstyr
Teste og evaluere eksisterende utstyr
Teste og utvikle tekniske prosedyrer (f.eks. hyperbar sveising)
Teste og utvikle operasjonelle prosedyrer (f.eks. kompresjonsprosedyrer for dyp dykking)
Øke basalkunnskapen om menneskelige (fysiologiske og psykologiske) reaksjoner på hyperbar eksponering
Det var flere tema som ble studert under disse dykkene, men de tre det var hovedfokus på, var termiske forhold, psykiske og fysiologiske reaksjoner på kompresjon til større dyp og evnen til å utføre fysisk arbeid på store dyp. I tillegg ble det gjennomført studier av trykkreduksjoner (både under ekskursjoner og ordinær dekompresjon) med tanke på eventuell bobledannelse i menneskeorganismen. En vesentlig årsak til at man kunne gjennomføre studier av bobledannelse, var at det ble etablert et samarbeid med det medisinsk-tekniske miljøet i Trondheim, hvor det var utviklet relativt avansert utstyr for akustisk dopplermåling av blodstrøm.
På utstyrsiden ble det lagt størst vekt på pusteutstyr og utstyr som kunne bedre de termiske betingelsene både under normal operasjonell dykking og i nødsituasjoner.
De økonomiske resursene for å gjennomføre disse dykkene, ble dels fremskaffet av det offentlige gjennom forskningsmidler fra NAVF og NTNF, men i hovedsak kom finansieringen fra oljeindustrien. Flere dykkeselskaper bidro også både med dykkere og overflatepersonell. Deres «gevinst» var hovedsaklig å tilegne seg kunnskap, spesielt om dyp dykking. Gjennomføringen av disse dykkene representerte en betydelig økonomisk innsats. Bare de to DeepEx-dykkene kostet ca. 20 mill. kroner.
Helt fra starten av hadde ledelsen ved NUIs (fra 1982 ble navnet endret til NUTEC) dykkeavdeling bestemt at alle bemannede dykk i eget kammeranlegg, skulle etisk klareres i henhold til Helsinkideklarasjonen. Dette synet ble også støttet formelt av NUTECs styre i eget vedtak på et styremøte i desember 1984. Med et slikt vedtak i ryggen fra øverst hold, kunne NUTEC motstå uvilje fra senere oppdragsgivere mot å klarere dype bemannede dykk hos etisk komité.
4.2.4 Verifiseringsdykk med tilknyttet forskning
I årene etter DeepEx-dykkene ble det i forbindelse med dype installasjoner gjennomført en rekke dype kammerdykk ved NUTEC. Hensikten med disse dykkene var i all hovedsak å demonstrere evnen til å gjennomføre arbeidsoperasjoner på store dyp (350 – 450 meter), og det forskningsmessige innholdet i dykkene ble tonet ned. I 1983 gjennomførte Statoil (i forbindelse med Statpipe-prosjektet) to «onshore-dykk» til 350 meter. Disse dykkene ble etterfulgt av et operasjonelt verifikasjonsdykk til 300 meter i Onarheimfjorden, hvor det ble gjennomført hyperbar sveising. Seaway Diving gjennomførte også et kvalifiseringsdykk til 150 meter for sveisere i NUTECs kammeranlegg i 1984. I forbindelse med Troll-utbyggingen gjenomførte Shell i 1985 et verifikasjonsdykk ved NUTEC til 450 meter, med Seaway Diving som dykkekontraktør.
Etter Skånevikulykken fikk Norsk Hydro operatøransvaret for utbyggingen av Osebergfeltet hvor bl.a. rørlegging over Norskerenna til Stureterminalen i Øygarden skulle gjennomføres. I denne sammenheng gjorde Hydro en betydelig innsats med tanke på å sikre at de kunne gjennomføre dykking ned til 360 meter på en sikker og forsvarlig måte. Det ble innledningsvis utarbeidet et spesifikasjonsdokument («Specifications for diving system and equipment», Document no. 10.1.0 NU EO SS 001, 1985), og med bakgrunn i dette ble det gjennomført en evaluerings- og utiklingsprosess med tanke på sikre at utstyr og prosedyrer var i samsvar med spesifikasjonene. På mange måter dannet dette dokumentet en mal for de dokumentene de norske oljeselskapene senere etablerte som kravspesifikasjoner overfor dykkeselskapene som skulle drive petroleumsrelatert dykking i Norge.
I forbindelse med forberedelsene til Oseberg-utbyggingen etablerte Norsk Hydro et nært samarbeid med Royal Navy (UK). Dette samarbeidet omfattet bl.a. gjennomføring av dype verifikasjonsdykk både i Canada, (ved DCIEM, Toronto) og ved Royal Navys eget anlegg ved Alverstoke i England. Avslutningsvis ble det i løpet av 1986 gjennomført tre bemannede dykk ved NUTEC (tidligere NUI) til 360 meter, hvor utstyr og prosedyrer ble testet med tanke på kvalitetssikring. Dykkeentreprenøren som ble valgt for gjennomføring av dykkingen, var Norcem Comex. Det var Norcem Comex som formelt gjennomførte dykkene ved NUTEC med eget personale (dykkere og overflatepersonell), og hvor NUTEC sto for resultatdokumentasjonen.
Selv om hovedhensikten med de dykkene som er referert over – og som ble finansiert av oljeselskapene – var å verifisere/dokumentere tekniske og operasjonelle prosedyrer relatert til den dykkingen de skulle (eller kunne komme til å) gjennomføre ute i Nordsjøen, ble det samtidig gjennomført datainnsamling/forskning som i betydelig grad var med på å øke kunnskapen om både fysiologiske og tekniske forhold knyttet til dyp dykking. Innen den medisinsk/fysiologiske siden ble det eksempelvis fokusert på nevrologi/kompresjonsprofiler, lungefunksjon, hørsel, dekompresjon/bobledannelse og medisinske før- og etterundersøkelser. På den tekniske siden ble gjort en betydelig innsats både med tanke på å kvalitetssikre eksisterende utstyr, samt å videreutvikle/nyutvikle utstyr. Utstyr det spesielt ble fokusert på, var pusteutstyr, dykkeroppvarming, kommunikasjon, monitoreringsutstyr og nødutstyr.
Den totale kostnaden som disse dykkene representerte, har det ikke lykkes å etterspore, men samlet er det snakk om flere hundre millioner kroner. Norsk Hydros aktiviteter gjennom Oseberg-prosjektet (OTS) alene, kostet langt over 100 millioner kroner. Hovedtyngden av disse resursene gikk med til å verifisere/videreutvikle utstyr og prosedyrer i henhold til etablerte spesifikasjoner, samt å arrangere/gjennomføre selve dykkene. Den konkrete forskningsinnsatsen utgjorde en relativt liten del av totalbeløpet.
4.2.5 Andre forskningsprogram
I tillegg til de norske oljeselskapene var Mobil Oil og Phillips Petroleum med og initierte og finansierte forskningsprosjekter relatert til dykking i Norge på 1980-tallet.
Mobil Oils forskningsprosjekt i Trondheim
Mobil Oil startet i 1985 et prosjekt i Trondheim i regi av SINTEF, NTH og Universitetet i Trondheim. Dette prosjektet var i utgangspunktet litt unikt, da man i stor grad valgte å ta utgangspunkt i det samlede arbeidsmiljøet til dykkeren. Dette betydde at man i tillegg til rene fysiologiske/medisinske og utstyrstekniske forhold, også valgte å fokusere på utforming av paneler og annet verktøy, dykkerklokkens innredning og dykkernes boforhold (kammerdesign). I dette arbeidet ble aktive dykkere trukket inn som premissleverandører i tillegg til fysioterapeut og arkitekt. Når det gjaldt kammerutformingen, ble det også brakt inn teknisk ekspertise på kjemisk rensing, ventilasjon, termiske forhold og belysning. En mikrobiolog ble også engasjert for å vurdere det mikrobiologiske miljøet i et dykkesystem. Dette hadde ikke minst bakgrunn i de problemer man hadde hatt i en årrekke med infeksjoner – spesielt ytre øregangsinfeksjoner – i metningsanlegg.
Prosjektet gikk over ca. 3 år, og ble terminert da Mobil Oil overførte operatøransvaret på Statfjordfeltet til Statoil. Man kan si at dette prosjektet var grunnlaget for det forskningsmiljøet innen dykking som ble opprettet i Trondheim, og som hadde tilknytning både til SINTEF, NTH og Universitetet i Trondheim.
Prosjektet kan også sies å ha vært en forløper for FUDT-programmet som Statoil satte i gang i 1988 (se nedenfor).
FUDT-programmet
I 1988 startet Statoil et forskningsprogram som fikk navnet FUDT (Forsknings- og utviklingsprosjekt i dykketeknologi). Intensjonen med dette programmet var å etablere og videreutvikle kunnskap innen dykketeknologi. Dette ble gjort både for å øke sikkerhetsnivået innen dykking, slik at denne aktiviteten kunne utføres på en etisk tilfredsstillende måte ned til 400 meter, samtidig som man ivaretok forsvarlige krav til operasjonell effektivitet. I 1989 kom Norsk Hydro og Oljedirektoratet med i programmet, og året etter også Saga Petroleum. Programmet har – under ulike navn – fortsatt helt fram til i dag (2002), og tunge forskningsaktører har vært NUTEC, SINTEF, Universitetet i Bergen, Universitetet i Trondheim og Haukeland Sykehus.
Det ble besluttet at programmet skulle omfatte både anvendte og basale problemstillinger, og fram til 1990 ble det i hovedsak fokusert på følgende delprosjekter:
sirkulasjonsendringer
dekompresjon
respirasjonsfysiologi
termofysiologi
høytrykks nervøst syndrom (HPNS)
nevrologi/nevropsykologi
psykologi
kjemisk arbeidsmiljø
bakteriologi
personlig dykkerutstyr
monitorering
ergonomi
HADES
I forbindelse med et uventet stort antall tilfeller av trykkfallsyke ved metningsdykking på Ekofisk, ble det i 1988 startet et prosjekt som ble finansiert av Phillips Petroleum. Prosjektet fikk navnet HADES, og var todelt. Den ene delen ble gjennomført ved SINTEF Unimed som basalforskning, hvor man gjennom dyreforsøk studerte forhold rundt dekompresjon. Den andre delen – som ble gjennomført av dykkeentreprenøren Stolt Comex – besto av å etablere en database hvor data fra et stort antall dykk – 2668 metningsdykk og 12087 luftdykk – ble samlet inn på en systematisk måte, slik at man kunne sammenholde observerte kliniske tilfeller av trykkfallsyke med tilhørende observerte trykkeksponeringer dykkere ble utsatt for i operasjonell dykking. Prosjektet gikk over ca. 10 år – fram til 1998.
NTNF
Som nevnt tidligere var NTNF med og etablerte NUI i 1976, og gjennom to forskningsprogrammer – Sikkerhet på sokkelen (SPS) (1978 – 1982) og Sikkerhet og beredskap (SoB) (1983 – 1989) – var NTNF med og finansierte en rekke prosjekter både innen basalmedisinske problemstillinger, samt tekniske utviklingsprosjekter. Innenfor SPS-programmet ble det bevilget i overkant av 8,3 millioner kroner på til sammen 23 prosjekter gjennom perioden.
NAVF
I tillegg til at NAVF støttet oppbygging av kompetanse gjennom reisestipend til NUI-forskere på slutten av 1970-tallet, startet NAVF finansiering av et hyperbarmedisinsk forskningsprogram innen området basalmedisin i 1984. I tillegg til NAVF bidro både Statoil, Norsk Hydro, Norske Shell, NTNF og Kommunal- og arbeidsdepartementet til finansiering av dette programmet, som i sin helhet ble utført innen forskningsmiljøet i Bergen. I regi av NAVF og det omtalte programmet, ble det forsvart 5 doktorgrader til og med 1990:
Experimental and theoretical studies of pressure effects in biochemical systems
Drug effects and disposition in the atmospheric pressure
Humoral blood cell changes during deep diving
Effects of diving on the human cochleovestibular system
Gas bubbles, a «new» platelet agonist
4.2.6 Oppsummering
Innledningsvis kan man si at nesten all forskningsaktivitet rettet mot dykking i Norge har fokusert på dykking til større dyp enn 150 meter. Det er også klart at det har vært brukt vesentlig mer ressurser på anvendte problemstillinger enn på basalforskning. Videre har den omfattende anleggsdykkingen som foregår på grunnere dyp, vært viet relativt liten oppmerksomhet. Disse konklusjonene trekkes også av Krombergutvalget i rapporten fra 1993. I samme rapport trekkes følgende eksempler fram som anvendelse av norske forskningsresultater:
nye norske dekompresjonstabeller for luft og nitrox
det er utviklet kompresjonsprosedyrer og prosedyrer for testing av dykkere med tanke på HPNS
etablering av bedriftshelsetjeneste ombord i dykkeskip
etablering av faste rutiner for rengjøring, overvåkning og kontroll av mikrobiologiske forhold i det hyperbare miljø
etablering av toksikologiske grenseverdier for en rekke kjemiske forbindelser
etablering av grenseverdier for elektrisk strøm nær en dykker
dekompresjonsprosedyrer
medisinske undersøkelser
grenseverdier for partialtrykk av oksygen i pustegassen
etablering av krav til metoder og utstyr for testing av pusteutstyr
tiltak for å redusere støy
etablering av termiske grenseverdier under dykking
forbedring av kommunikasjonsutstyr
utvikling av forbedret termisk nødutstyr for dykkerklokke og sveisehabitat
anbefalte lock-out tider og tid mellom dypdykk
undervisning og informasjonsspredning til det operasjonelle dykkermiljøet gjennom årlige seminar
4.3 Dykkernes arbeidsforhold
4.3.1 Innledning
Operatørene på den norske kontinentalsokkelen – Phillips, Mobil, Statoil, Norsk Hydro, Elf og Esso – er også de samme som har vært dominerende når det gjelder oppdrag til dykkeselskapene. Oppdragene har særlig hatt tilknytning til borerigger, produksjonsplattformer og rørlegging. De viktigste dykkeselskapene er nevnt i punkt 4.3.4.
Flere steder i denne rapporten er det redegjort for rammebetingelsene for dykking i Nordsjøen både når det gjelder offentlige regler og de tekniske forhold. For å gi et mer utfyllende bilde av nordsjødykkernes situasjon gis det i det følgende en oversikt over arbeidsforholdene for dykkerne sett fra et norsk ståsted.
4.3.2 Arbeidsoppgaver
Det er viktig å ha klart for seg at dykking som fagdisiplin i seg selv ikke er noe annet enn å ha kunnskap og utstyr for å kunne oppholde seg under vann. Dykkerne som var i aktivitet i Nordsjøen og i annen petroleumsrelatert dykking, var der for å utføre arbeidsoperasjoner. Det betyr at dykking var en basiskunnskap som de måtte ha, i tillegg til annen kunnskap som var nødvendig for å kunne utføre det egentlige arbeidsoppdraget. I sin enkleste form kunne dette bety at dykkeren skulle observere eller inspisere, men oppgaver både som mekaniker, måletekniker, gjennomføring av sveising/brenning, etc., var vanlige. Noen av disse ferdighetene krevde spesiell opplæring og sertifisering. Å kunne utføre «hyperbar sveising» og «ikke-destruktiv testing» (NDT) er to eksempler på dette. Intervjuer med pionerdykkere har vist at det var svært varierende hvor mye tid som ble avsatt til opplæring og eventuell trening i å håndtere utstyr og verktøy, både av generell og spesiell art.
Selv om det ikke var en arbeidsoppgave som normalt foregikk under vann, var det – spesielt i en tidlig fase – dykkernes oppgave å sørge for at alt dykkerelatert utstyr ble vedlikeholdt på en forsvarlig måte. Dette kunne også innebære vedlikehold og blanding av pustegass, samt annet forefallende arbeid som måtte gjøres. Dette gjaldt både for dykking innaskjærs og ute i Nordsjøen.
Dykkingen som foregikk innaskjærs i forbindelse med bygging og utrustning av plattformer, innebar en lang rekke arbeidsoppgaver. Summarisk kan nevnes:
inspeksjon/dokumentasjon
brenning/kutting/fjerning av stål eller kjetting
montering av anoder og andre objekter («risere», flenser, pakninger, etc.)
plugging av vanninntak, samt fjerning av plugger
rensing av flater – ofte med høytrykksspyler
Noen av disse arbeidsoppgavene medførte at dykkerne måtte bringe med seg mye utstyr, noe som kunne gi problemer med oppdrift. I tillegg kunne dykkingen foregå langt innunder kanten («skjørtet») av plattformene, noe som medførte at dykkerne også måtte trekke med seg en lang umbilical (dykkeslange).
For tidsperioden 1965 – 1990 har dykking ute i Nordsjøen gjerne vært knyttet opp mot tre faser av oljeaktiviteten:
Fase 1 Undersøkelse/leteboring
Fase 2 Feltutbygging og feltutvikling
Fase 3 Produksjon
Fase 1 Undersøkelse og leteboring
I første fase var gjerne dykkingen konsentrert rundt boreoperasjonen på bunnen, og dykkingen foregikk i all hovedsak som bouncedykking fra boreskip eller plattformer. Arbeidsoppgavene kunne innebære:
Prøvetaking
Observasjon/dokumentasjon (f.eks. at plattformbein ikke ble undergravd av strøm i vannet)
Montasje/demontering (av f.eks. wire, rør, slanger, pakninger, matter/sandsekker for å hindre utgraving av strøm, etc.)
Lokalisering av utstyr
Guiding av utstyr (nøyaktig plassering)
Fase 2 Feltutbygging og feltutvikling
I forbindelse med feltutbygging eller midlertidig produksjon endret dykkernes arbeid seg. Først og fremst ble det snakk om langvarige arbeidsoppdrag på bunnen, og bouncedykkingen vek etter hvert plass for metningsdykking. I tillegg til dette foregikk det grunne dykkerarbeider på plattformer, lastebøyer og rørleggingsfartøy hvor luft ble benyttet som pustegass, enten ved at dykkeren ble senket ned fra riggen, eller at dykkeren dykket ut fra våtklokke. Arbeidsoppgaven var i grove trekk:
Overhaling av utstyr
Inspeksjon
Installasjon av utstyr
Når det gjelder dykking fra rørleggingsfartøy, var arbeidet i hovedsak konsentrert rundt utleggingsrammen («stingeren»):
Operasjon av kraner for å justere vinkel/profil på stingeren
Diverse inspeksjon
Sjekk eller bytte av overvåkningskamera
Flere av dykkerne har beskrevet dette som spesielt risikobetont dykking.
Problemer med at forsyningsslange kunne komme i beknip, gjorde at scubadykking ikke var uvanlig ved dykking på «stinger».
Under installasjon av plattformer ute i havet, besto dykkerarbeid i hovedsak av:
Inspeksjon
Ettermontering av komponenter som ikke ble ferdige under byggingen (f.eks. stigerør eller «risere»). Dette medførte gjerne sveising.
I en tidlig fase var nødvendige dykkesystemer gjerne plassert på en kranlekter som lå oppankret ved siden av plattformen, eller plassert på understellet av plattformen. Den grunne delen av slikt arbeid ble gjerne gjennomført med luft som pustegass, mens dypere arbeid på eller nær bunnen ble gjennomført med dykkerklokke, som bounce- eller metningsdykking.
I forbindelse med feltutbygginger, var legging og tilkopling av rør en arbeidsoperasjon som medførte mye og gjerne lange dykkerarbeider. Typisk var:
Inspeksjon, posisjonering av utstyr og oppmåling av grøfter (rørene ble nedgravd for ikke å hindre fiske)
Fjerning av uønskede fremmedelementer
Underbygging av rør hvor det oppstod frie rørheng grunnet ujevnheter på bunnen
Sammenkopling – eventuelt reparasjon – av rør. I noen tilfeller medførte dette bruk av koplinger, mens det i andre sammenhenger måtte sveises. Sveising foregikk normalt tørt inne i gassfylte sveisekasser («welding habitat»)
Fase 3 Produksjon
Grunnet manglende erfaring med permanente installasjoner offshore, ble det innledningsvis gjennomført betydelige inspeksjoner for å kartlegge begroing og eventuell sprekkdannelse. Utstyr til dette ble gjerne modifisert med grunnlag i tilsvarende utstyr brukt tørt. Dykkernes oppgaver var i hovedsak:
Inspeksjon og målinger (visuell, røntgen, video, foto, etc.)
Fjerning av begroing og maling
Plassering og bruk av måleutstyr for å kontrollere om rør var vannfylt
Inspeksjon og skifte av korrosjonsanoder
Reparasjon av skader under vann påført av f.eks. tunge objekter som falt ned fra plattformen.
Spesielt produksjonsriserne var viktige inspeksjonsobjekter. Høy temperatur på gass og olje (rundt 90 °C) gjorde korrosjonsfaren stor, spesielt i overgangen mellom sjø og luft. Alpha-ulykken i 1976 skyltes svikt her.
Også under produksjon kan det være nødvendig med dykkerarbeid på rørledningene. Dette kan ha bakgrunn i at innvendig inspeksjon viser uregelmessigheter, eller at tråldører, ankre eller annet redskap påfører rørene skader. Arbeid som da kan påregnes er:
Fremgraving av rør for inspeksjon
Reparasjon av rør
Etter at injeksjon av gass og vann ble tatt i bruk for å øke utvinningsgraden, medførte det jobb for dykkere da nye stigerør måtte monteres fra bunnen og opp til plattformen.
4.3.3 Kompetanse
De første årene etter 1965 fantes det ingen organisert opplæring spesielt for dykking i Nordsjøen. Mange som dykket hadde bakgrunn fra marinen eller hadde sivil opplæring hos dykkefirmaer, men det er flere eksempler på at dykkere med bare sportsdykking som bakgrunn fikk arbeid. Arbeidstilsynet krevde bare at dykkerne skulle ha godkjent legeerklæring.
Marinen utdannet naturlig nok dykkere ut fra militære behov (marinejegere, minedykkere og lettdykkere), og disse ble gitt grundige teoretiske kunnskaper og opplæring i praktisk utøvelse av dykking. I tillegg arrangerte marinen jevnlige kurs i hjelmdykking (arbeidsdykking) hvor også sivile deltok. Noen av dykkerne fra marinen hadde opplæring i dykking med blandingsgass, men ellers var den praktiske og teoretiske opplæringen både for marinedykkere og dykkere med sivil bakgrunn før 1970, i all hovedsak basert på luftdykking med dekompresjon i vann eller, i relativt lite omfang, overflatedekompresjon (i kammer på overflaten). Noen få hadde klokkedykkeropplæring fra Storbritannia, og de første norske klokkedykkerne ble leid ut fra Nord-Norges Dykker- og Froskemannservice til Ocean Systems i 1966. Etter det kommisjonen kjenner til ble det første klokkedykkerkurset gjennomført høsten 1973 i Tromsø i samarbeid med det nyopprettede Seaway Diving. Målet var å utdanne dykkere for å komme inn på dykkermarkedet i Nordsjøen. I denne sammenheng var både utstyr og tabeller av tysk opprinnelse, og læreplanen bygget på opplæringen blandingsgassdykkerne fikk i marinen.
Et annet tidlig kurs som også ble gjennomført i privat regi, ble arrangert av Det Norske Veritas i samarbeid med marinen og dykkerfirmaet Threex i Stavanger. Det Norske Veritas trengte for sitt vedkommende undervannsinspektører. Elevene ble gjort kjent med hjelmdykkerutstyr, blandingsgassapparater og slangeforsynt dykking ned til 50 meter, og gjennomførte 4 klokkedykk, det siste til 120 meter. US Navy Diving Manual ble benyttet som lærebok, og dekompresjonstabellene kom fra dykkeselskapet Ocean Systems. Dette kurset var i hovedsak modell for det første kurset som ble gjennomført med økonomiske midler fra Kommunal- og arbeidsdepartementet. Dette ble gjennomført ved Stavanger Maskinistskole i 1975.
I 1974 – 1975 startet Comex Diving Ltd., som da var det største dykkerselskapet i Nordsjøen, egen dykkeropplæring i Aberdeen og på Randøy nær Stavanger. Den teoretiske opplæringen, samt en innledende praksis i form av et simulert bouncedykk, ble gitt i Aberdeen. Øvrig praktisk opplæring ble gitt i form av dykking til 100 meter i sjøen utenfor Randøy. Comex’ egne tabeller og prosedyrer ble benyttet. Denne virksomheten opphørte i 1977/1978. I samme periode hadde et fåtall norske dykkere fått opplæring i regi av Comex i Marseille i Frankrike.
Om arbeidet med Statens dykkerskole vises for øvrig til punkt 5.9.
4.3.4 Dykkeselskaper og deres kompetanse
Dykkeselskaper som opererte i norsk del av Nordsjøen i perioden 1965 – 1990:
CG Dorris (Fransk. Kort tid på Ekofisk)
Comex Diving (Comex Norge før selskapet ble en del av Norcem, senere Aker og til sist Stolt Comex. Var ubetinget størst i Nordsjøen i store deler av 1970-tallet)
McDermott Int. (USA, lite omfang i Nordsjøen)
Oceaneering Int. (USA, mye dykking på Ekofisk, senere Veslefrikk)
Ocean Systems International Inc. (USA, størst i Nordsjøen på tidlig 70-tall)
Scan Dive (Norsk, opererte i hovedsak fra DSV «Artic Seal»)
Stolt Nielsen Seaway (Norsk, Senere Stolt Comex og nå Stolt Offshore)
Strongwork (UK, kortvarig på norsk side)
Taylor Diving (USA, var med i Nordsjøen på 1970-tallet)
Threex som via oppkjøp ble til Sub Sea Dolphin (Største norske fra starten av)
Wharton Williams («2W») (Senere Rockwater, Halliburton og nå Subsea 7)
Willco (Norsk, hovedsaklig første halvdel av 80-tall)
Både norske og utenlandske selskaper konkurrerte om dykkeoppdragene. Mye av det dykketekniske hadde sitt utspring fra US Navy, hvor bl.a. kunnskap og erfaring med ulike teknikker og prosedyrer ble publisert jevnlig gjennom U S Navy Diving Manual. Denne kunnskapen ble etter hvert åpent tilgjengelig for alle, og da kunnskap og erfaring med f.eks. metningsdykking kom, ble dette raskt implementert i petroleumsrelatert dykking, først i USA, senere i Nordsjøen. Også fysiologisk og medisinsk kunnskap ble spredt både gjennom tradisjonelle vitenskapelige journaler, kongresser og møter, og gjennom dedikert litteratur. Bennett & Elliott utga boken «The physiology and medicine of diving and compressed air work» i 1968, nettopp for oppsummere «… the present state of knowledge in this area» . Denne boken er revidert flere ganger, siste gang i 2002, og internasjonalt anerkjente forskere har bidratt med sin spesielle kompetanse i de ulike utgavene.
I tillegg til basal kunnskap utviklet de enkelte dykkeselskapene sin egen kompetanse gjennom erfaring. Dette var kompetanse som gjerne gav fortrinn i konkurransen om oppdrag. Ikke bare teknisk kompetanse ble holdt skjult for konkurrerende dykkeselskaper, men de enkelte selskapene hadde lenge egne dekompresjonstabeller og prosedyrer som de mente gjorde dem mer konkurransedyktige overfor andre dykkerselskaper. Arbeidstilsynet søkte, men fikk ikke innsyn i selskapenes egne tabeller. Først med Oljedirektoratet ble myndighetene gitt innsyn på dette området. I 1991 kom anbefaling fra Oljedirektoratet om ens dekompresjonsprosedyrer i Nordsjøen, se punkt 5.8.5.
Spesielt i en tidlig fase ble dykkeselskapene – også de norske – i stor grad drevet med innleid utenlandsk ekspertise som dykkesjef og dykkeleder (superintendent og supervisor).
4.3.5 Organiseringen av arbeidet
Luftdykking
Luftdykkingen ble i hovedsak drevet av et team under ledelse av en dykkeleder (supervisor). De øvrige i teamet var i hovedsak dykkere. I noen tilfeller var det ansatt vedlikeholdspersonale, men ofte lærte også disse seg å dykke.
Dykkelederen hadde den overordnete ledelsen av dykket. Ved overflatedekompresjon var det vanlig at dykkelederen opererte kammeret (dekompresjonsprosessen). En av dykkerne på overflaten var stand by-dykker. Han satt oppdresset (med unntak av pustemaske), og meningen var at han skulle gå i vannet på få sekunder ved behov. I tillegg var det gjerne en beredskapsdykker som var på plass, men som ikke var oppdresset. En person var «tender» og håndterte dykkerens forsyningsslange ved ned- og oppstigning.
Selv om en person var offisiell dykkeleder, var dette en stilling som i mange tilfelle sirkulerte mellom dykkerne. Det medførte at den offisielle dykkelederen også utførte dykkerarbeid. Generelt uttrykkes det at «de fleste gjorde det meste». Dette gjaldt også ettersyn og vedlikehold av utstyret.
Dersom luftdykkingen foregikk med flere skift, var det en dykkeleder for hvert skift. I slike sammenhenger var det gjerne en overordnet koordinator (eller dykkesjef, superintendent) som organisert dykkingen og var kontaktperson mot kunden.
Bouncedykking
Bemanning ved slike dykk er bl.a. beskrevet i B. Kahrs: Basisoppgave i historie, Univ. i Bergen, 2001 («Klokkedykking i Nordsjøen 1966–78») med utgangspunkt i et dykk fra «Ocean Viking» til vel 70 meters dyp i 1975. Teamet besto av 5 mann. En dykkeleder og hans assistent (som også kjørte klokkevinsjen), samt en beredskapsdykker i tillegg til de to i klokken. Også her var det dykkelederen som opererte kammeret som ble benyttet til dekompresjonen.
Metningsdykking
I forbindelse med metningsdykkingen ble organiseringen av oppgavene mer formaliserte. Dette hadde gjerne sammenheng med at det var mer utstyr som skulle opereres, i tillegg til at arbeidsoperasjonene gjerne foregikk døgnkontinuerlig. Dette medførte at det alltid var en som var øverste ansvarlige for dykkingen, og hadde tittel som dykkesjef/superintendent. Dykkesjefen hadde også kontakt med kunden og koordinerte dykkingen med fartøyets kaptein.
Selve dykkeoperasjonen var delt med et antall dykkere som befant seg i hvile i kammersystemet oppe på dykkefartøyet, mens to eller tre dykkere utførte arbeid i sjøen. Disse to gruppene ble kontrollert av en kammerkontroll og en dykkekontroll med atskilt ledelse. Det var klare grenser for hvor de to kontrollene hadde ansvarsmyndighet.
I tillegg var det eget personale som håndterte gass, og mekaniker og elektriker hadde tilsyn og vedlikehold av øvrig utstyr. Det tekniske utstyret på fartøyet – også det dykketekniske – var normalt underlagt maskinsjefen («chiefen») ombord.
Overordnet ansvar for alt som foregikk på dykkefartøyet hadde kapteinen.
4.3.6 Enkelte sider ved arbeidsforholdene
Etter de opplysningene kommisjonen har innhentet gjennom intervjuer og arkivundersøkelser, kan tilknytningsforholdet mellom nordsjødykkere og dykkerselskap grovt sett deles i to. Dykkerne har enten hatt en eller annen form for ansettelse eller det har vært en løsere forbindelse. I virkeligheten var mange som oppfattet seg som fast ansatt, ansatt for enkeltprosjekter, men de var hele tiden i arbeid fordi det ikke manglet prosjekter. Skriftlige ansettelsesavtaler synes for øvrig ikke å ha vært vanlig, i alle fall ikke før langt opp i 1970-årene. Lønnstariffer kom også i slutten av 1970-årene, mens tariffavtaler først kom senere. Det eneste selskap som fra første stund hadde fast ansatte dykkere med skriftlig ansettelsesavtale synes å ha vært Comex. Både i dette selskap og i enkelte andre selskaper ble det utført dykkearbeid året rundt.
Dykkere som hadde en løsere forbindelse til dykkeselskapet var gjerne engasjert for kortere eller lengre tid for å ta arbeidstopper for eksempel i sommerhalvåret. Enkelte dykkere så seg også selv mest tjent med å ta engasjementer på fritt grunnlag. De siste er av enkelte i miljøet omtalt som «freelancere» eller «cowboys».
I 1986 ble det utarbeidet en NUTEC-rapport (Rapp. 7–86, T. Bergan et al.) som omhandler en kartlegging av arbeidsmiljøet blant norske dykkere i Nordsjøen. Et antall på 45 norske dykkere deltok i undersøkelsen som var et ledd i det psykososiale prosjektet innen langtidsvirkningsprogrammet (se punkt 4.2.2). Av de 45 som deltok i undersøkelsen, var 25 fast ansatt, mens de resterende 20 var sesongansatt. Blant de fast ansatte var hele 75 prosent fornøyd eller svært fornøyd med sine ansettelsesforhold, mens det for de sesongansatte var vel 17 prosent som var fornøyd, og ingen som var svært fornøyd. Derimot var hele 60 prosent misfornøyd eller svært misfornøyd, mens ingen blant de fast ansatte uttrykte slik misnøye. Det ble videre uttrykt mer misnøye med utenlandske enn med norske dykkerselskap når det gjaldt arbeidsforhold og sikkerhet.
Ett sentralt moment som kom fram i denne undersøkelsen, var at dykkerne generelt var lite tilfreds med tid som var avsatt til trening på sikkerhetsrutiner/nødprosedyrer. Tanker rundt dette bar de gjerne med seg når de hadde fri og var hjemme.
Amerikanske og engelske dykkeselskaper synes i større grad å ha brukt norske dykkere til tidsbegrensede engasjementer, og til dels på dagrater. Dette har sammenheng med at engelske nordsjødykkere, etter det kommisjonen kjenner til, for det vesentlige har vært selvstendig næringsdrivende som har leid seg selv ut til ulike engasjementer.
Etter 1975, da dykkerskipene overtok store deler av markedet i Nordsjøen, var en del dykkere påmønstret skipet som sjømenn. At det på skipet fantes andre dykkere som ikke var påmønstret, spilte imidlertid ingen rolle med hensyn til lovgivningsspørsmålet. Sjøfartlovgivningen gjaldt for begge grupper, med mindre en dykker ikke var rederiansatt, men ansatt hos en entreprenør eller lignende. Dette var et av utslagene av kompetansestriden.
Dykkerne i Nordsjøen har hele tiden vært rekruttert fra flere land. Flest kom – og kommer fortsatt – fra Storbritannia, en del kom fra Norge, og noen kom bl.a. fra Frankrike, USA, Nederland og Sverige. Ulike tradisjoner og holdninger når det gjelder arbeidsmiljø, sikkerhet og ledelse førte regelmessig til en viss rivalisering mellom britiske dykkere på den ene siden og andre lands dykkere. Til dette kom at dykkerledere (supervisor og superintendent) for en stor del var briter med en mer autoritær lederstil enn det norske dykkere var vant med fra Norge, der det i større grad er vanlig med samarbeid mellom leder og underordnet. Dykkerlederne etablerte gjerne faste lag, og det blir hevdet at spesielt britiske dykkeledere ofte hadde et negativt syn på norske dykkere, og at det derfor kunne være vanskelig som norsk dykker å få innpass. Det er også slik at flere dykkere har opplyst til kommisjonen at norske dykkere jevnt over var vant med å legge vekt på sikkerhet i arbeidet, mens holdningen hos en del britiske dykkere var at de fikk betalt for å ta sjanser.
De aller fleste hevder videre at lederstilen generelt var hierarkisk, og at opposisjon gjerne førte til at man risikerte å bli sendt på land, eller ikke bli kalt ut på nye arbeidsoppdrag. Kommisjonen er også blitt fortalt at en dykkerleder kunne møte innkommende dykkere på helikopterdekket og sende enkelte tilbake med samme helikopter. Hensikten skulle være å markere hvem som var sjef.
Bildet av at innvendinger fra dykkere ikke ble akseptert, er imidlertid noe blandet i og med at flere dykkere også har hevdet at de ikke var redde for å si i fra når de mente at dette var nødvendig, uten at dette førte til at de ble sendt på land. Samtidig hevder flere at de har opplevd at dykkere har blitt sendt i land i tilsvarende situasjoner. Det kan derfor hende at enkelte dykkere, kanskje i kraft av personlige egenskaper, kunne tillate seg mer enn andre.
En konsekvens av det internasjonale miljøet gjorde at arbeidsspråket i dykking var – og i stor grad fortsatt er – engelsk. Flere dykkere har overfor kommisjonen påpekt at de opplevde språket som uheldig for sikkerheten, spesielt i starten.
De første årene etter 1966 var holdningen hos mange dykkere i stor grad preget av pionerånd – man sto på til jobben var gjort. I holdning kunne dette også innebære en viss aksept for å tøye sikkerhetsregler for å få arbeidet utført. Frem til ca. 1980 var arbeidstiden for dykkerne lite regulert. Ved siden av skiftordninger var det bunntid og dekompresjonstabeller som satte rammer for arbeidstiden for dykkerne.
De fleste dykkere opplevde bouncedykkingen som spesielt oppjaget. Den korte bunntiden de hadde tilgjengelig for å få gjort jobben uten å gå over i metning, blir rapportert som svært stressende av alle. I tillegg til stress og ofte hardt fysisk arbeid, var de termiske ubehagene slike dykk medførte gjerne svært belastende. Etter endt dekompresjon fulgte gjerne en arbeidsperiode på dekk før neste dykk, og mange dykkere rapporterer at de flere ganger har opplevd sammenhengende arbeidsperioder uten søvn på flere døgn. Flere har fortalt at de enkelte ganger gikk og håpet på dårlig vær som gjorde at dykkingen måtte stoppes, slik at de kunne få seg søvn. Det er også rapportert at stand by-dykkeren sovnet i klokken mens den andre dykkeren var ute og arbeidet, og flere har fortalt at de i egenskap av dykkerleder har måttet observere dykkerne nøye slik at de som ikke syntes å klare mer, fikk litt søvn. At et slikt arbeidspress ble akseptert i den grad det tross alt ble, forklarer flere dykkere med at det var viktig å få jobben gjort, og at yrkesstolthet var en betydelig motivasjonsfaktor. En annen faktor var at dersom de sto på og gjorde en bra jobb, var sjansen større for å bli kalt ut på neste jobb.
De arbeidsoperasjoner dykkerne skulle utføre, og tidspresset under bouncedykkingen og delvis også luftdykkingen, må ses i sammenheng med en kontraktsbestemmelse som regelmessig var og er en del av offshorekontrakter. Det siktes her til bestemmelsen som gir operatøren rett til å kreve uegnede personer på alle nivåer – i dette tilfellet hos dykkeselskapet – skiftet ut. Bestemmelse er begrunnet i sikkerhetsmessige forhold. Også fra dykkeselskapets side ble det av og til bestemt at enkeltpersoner som deltok i dykkeoperasjonene, skulle tas ut og settes på land. For fast ansatte innebar dette ofte ikke annet enn omplassering til andre oppgaver, ofte med redusert godtgjørelse, mens det for dykkere og andre med løsere tilknytning til dykkeselskapet kunne medføre arbeidsledighet. Adgangen til å sette folk på land førte, etter det opplyste, med seg at det ikke alltid bare var saklige hensyn som var bestemmende. Som nevnt ovenfor, har en rekke dykkere forklart til kommisjonen at det ble tatt usaklige hensyn, og at personlige antipatier kunne være utslagsgivende.
Problemstillingen som her er beskrevet var kjent for Direktoratet for arbeidstilsynet, og er også kjent for de aller fleste som arbeider offshore. Til illustrasjon gjengis følgende fra brev av 8. juli 1975 fra Arbeidstilsynet til et oljeselskap – hvilket oljeselskap er i denne sammenheng underordnet – der en dykkekontrakt kommenteres:
Vedrørende pkt. 2.6 bør kontrakten angi hvilke forhold som gir grunnlag for å kreve en mann fjernet. Kontrakten bør også bestemme at vedkommende, som forlanges fjernet, får kopi av den skriftlige anmodningen herom.
Vår begrunnelse for å ta opp dette spørsmål er erfaring med andre kontrakter hvor bestemmelsen er like udefinert og generell. Det har ført til at dykkere av frykt for å bli fjernet fra arbeidsstedet, ikke har påpekt eller ikke har fremholdt å påpeke vesentlige svakheter ved dykkersystemet.
Kommisjonen finner det sannsynlig at problemstillingen også var kjent på departementsnivå og i Oljedirektoratet.
Som nevnt gjelder operatørens adgang til å kreve uegnede personer skiftet ut alle nivåer hos dykkeselskapet. Flere dykkere har opplyst at også dykkeledere er blitt skiftet ut fordi operatørens representant var utilfreds med samspillet mellom lederen og dykkerne han var satt til å lede.
Ved overgang fra bouncedykking til metningsdykking var ikke lenger tidspresset for dykkeren like stort, men tidspresset under dekompresjonen var likevel til stede. Dekompresjonstabellene var fortsatt et kommersielt konkurransemoment mellom dykkeselskapene.
Ett moment som av flere ble opplevd som stressende ved metningsdykking, var at dersom en dykkeoperasjon måtte stanse på grunn av dårlig vær, var det slik at de dykkere som sto for tur til å dykke da dykkingen ble stanset, var de som måtte starte når været bedret seg, uansett når på døgnet dette var. Det gjorde at de som sto for tur hadde uvissheten hengende over seg til dykking på nytt startet. Dette ble endret på 1980-tallet til faste økter, hvor hvert dykkerlag hadde en fast periode i døgnet de var på jobb, og visste at de hadde fri etter endt økt, uansett om det ble dykket eller ei.
Kommisjonen finner det klart at tidspresset, og valg av dekompresjonsprosedyrer, var medvirkende til at mange dykkere både i forbindelse med bouncedykking og senere metningsdykking fikk trykkfallsyke. Gjennom de mange intervjuer kommisjonen har foretatt av dykkere, er det klar dekning for å hevde at arbeidskulturen i dykkermiljøet var slik at trykkfallsyke var akseptert som en del av dykkingen. Trykkfallsyke ble behandlet med rekompresjon, og man anså seg da ferdig med det. De dykkerleger kommisjonen har innhentet forklaring fra, har bekreftet at denne arbeidskulturen var vanlig til et godt stykke opp i 1980-årene.
4.3.7 Fagorganisering
4.3.7.1 Innledning
Flere pionerdykkere har uttalt at de første 15 årene i Nordsjøen var preget av at dykkeselskapene stort sett gjorde som de ville uten nevneverdig innblanding fra myndighetene. Som det også fremgår av beskrivelsen under punkt 5.7 foran, var myndighetens engasjement i denne perioden svak.
Kommisjonen finner i det følgende grunn til å peke på enkelte forhold som har betydning for å forstå bakgrunnen for fagorganisasjonenes stilling i dykkermiljøet og organisasjonenes arbeid.
Til tross for at arbeidsoppgaver mv. hos nordsjødykkere har flere fellestrekk med vanlig industriarbeid (montering, sveising, rengjøring, inspeksjon, skiftturnus m.m.), sto fagorganisering ikke spesielt sterkt i miljøet. Kommisjonen antar at det dels kan ha sammenheng med de miljøer dykkerne var rekruttert fra, men flere pionerdykkere har også pekt på at mange av dem var menn som var vant til å klare seg selv, og at det i dykkermiljøet var delte oppfatninger om behovet for regler som begrenset den enkeltes frihet til å arbeide. Eksempelvis er det antydet overfor kommisjonen at mange ikke brukte fri-periodene mellom dykk eller skift til å hvile slik at kroppen ble restituert, men til å arbeide som dykker inshore eller for andre selskaper offshore. Det er videre antydet at noen også førte dobbelt sett med loggbøker, en norsk og en britisk.
Problemstillingen med dobbelt arbeid angår ikke bare dykkerne selv, men også arbeidsgiverne og ansvaret for ulykker. At spørsmålet fortsatt var aktuelt i 1980-årene fremgår av brev 16. mai 1986 til Kommunal- og arbeidsdepartementet fra Undervannsentreprenørenes Servicekontor. Fra NOPEFs side ble det i brev 9. oktober 1986 til Kommunal- og arbeidsdepartementet fremholdt at bransjen «har vore prega av eit hardt miljø der det har vore god tone å stå på for å tjena mest moglet på kort tid. At yrket delvis er eit sesongyrke forklarer noko av dette. Arbeidsmiljøet er dårleg og det er vanskeleg å kontrollera at tariffavtaler og lovbestemmelser vert overhalde.».
Til dette kommer at dykkerne arbeidet innenfor et internasjonalt miljø med delvis andre holdninger til fagorganisering enn det man er vant med i Norge.
4.3.7.2 Fagforeningsarbeid
Den viktigste fagorganisasjonen blant nordsjødykkerne var og er NOPEF (Norsk Olje- og Petrokjemisk Fagforbund). NOPEF ble stiftet 1. april 1978 og avholdt sitt konstituerende landsmøte 26. – 29. oktober samme år. I løpet av sommeren var organisasjonens leder blitt kontaktet av to pionerdykkere som ønsket å gå i bresjen for å organisere dykkere i Nordsjøen. På NOPEFs første landsmøte ble følgende uttalelse om dykkernes vilkår vedtatt:
Metningsdykk i dyp ned til 150 m skal ha en varighet av maksimalt 5 timer. Med dykketid menes tiden fra man forlater kammeret til en vender tilbake. Med dykk dypere enn 150 m bør dykkertiden reduseres vesentlig.
Pensjonsalderen til dykkere må nedsettes og være i samsvar med den aktuelle yrkestid for dykkere i bransjen. NOPEF må arbeide for at dykkerne får støtteordninger som gjør det mulig å avsette midler til pensjon.
NOPEF må arbeide for at dykkere som pga. sin helsetilstand mister dykkerstatus, får en skikkelig kompensasjon i form av en engangsutbetaling eller en skikkelig pensjonsordning.
NOPEF må ta initiativ til at det lages offisielt godkjente dykkersertifikat, for alle typer dykkerarbeid, og at det opprettes et offentlig utvalg for dykkerarbeid hvor også arbeidslivets representanter er representert.
Dykkersystemene er i seg selv rene fellene for dykkerne som er under trykk, da unnslippelsesmulighetene ved katastrofetilfeller som brann, blow-out, forlis etc. er minimale. NOPEF må kreve at det utvikles systemer som gjør det mulig for dykkerne å unnslippe og at det regelmessig drilles på dette.
Denne uttalelsen ble sendt bl.a. Direktoratet for arbeidstilsynet.
NOPEF engasjerte seg i årene som fulgte særlig i sikkerhetsarbeidet for dykkerne og i arbeidstidsspørsmål, spesielt gjaldt dette overfor myndighetene. Særlig to sentrale tillitsmenn i NOPEF talte de første årene vedvarende og konsekvent dykkernes sak med sterk stemme. Spørsmålet om arbeidsmiljølovens rekkevidde var også tidlig et tema. I brev 16. mai 1978 til Olje- og energidepartementet heter det således:
Dykkerne vil ikke lenger finne seg i å være en diskriminert yrkesgruppe. Det er dykkerne som uomtvistelig løper den største risiko og har den mest farefulle arbeidsplass i Nordsjøen. Likefullt er denne yrkesgruppen (dykkere påmønstret dykkefartøy) ikke omfattet av arbeidsmiljøloven.
...
Da arbeidsmiljøloven ble utarbeidet og vedtatt av Det norske Storting var det for at loven generelt skulle komme den vanlige norske arbeidsmann/kvinne til gode, og i særdeleshet de yrkesgrupper som har et tungt og krevende yrke. Dykking er uten sammenligning det tyngste og mest krevende yrke ute på kontinentalsokkelen ...
Parallelt med dette deltok representanter fra NOPEF sammen med representanter fra arbeidsgiversiden også i råd og utvalg nedsatt av det offentlige med hensyn til nordsjødykkernes vilkår. Granskingen har bekreftet at NOPEF har vært en pådriver både mot offentlige og private aktører i Nordsjøen for å bedre sikkerheten for dykkerne.
Av andre fagforbund må også nevnes NOGMF (Norsk Olje- og Gassmedarbeideres forbund) og NOEMFO (Norsk Olje- og Energimedarbeideres Fellesorganisasjon) der særlig en person var en dyktig talsmann for dykkernes sak.
Som nevnt foran har arbeidskulturen i Nordsjøen mange steder vært slik at fagforeningsarbeid har vært lite akseptert. Lokale fagforeninger har bare i begrenset grad vært opprettet. Foreningene har møtt motstand ikke bare fra arbeidsgiverhold, men også fra dykkernes egne rekker, der enkelte aktivt motarbeidet de fagorganiserte. Under slike forhold var det ikke lett å være tillitsmann eller verneombud, noe som også flere ganger ble tatt opp med myndighetene fra foreningenes side.
Innenfor rammen av kommisjonens mandat kan det ikke gis noe fullstendig og rettferdig bilde av foreningenes bidrag til sikkerhetsarbeidet i Nordsjøen.