8 Ansvarsspørsmål

8.1 Innledning

Det fremgår av mandatet at kommisjonen skal vurdere om det foreligger rettslig ansvarsgrunnlag for myndighetene eller andre aktører vedrørende personskader som følge av dykkingen i pionertiden.

De aktuelle ansvarsgrunnlag er de regler man har i norsk rett om erstatning og kompensasjon for personskader. Med personskader menes i denne sammenheng alle former for fysiske og psykiske skader, og dessuten de følgeskader i form av tap av inntekt mv. som personskader kan medføre.

Nedenfor gis en kortfattet fremstilling av de betingelser (vilkår) som er knyttet til det enkelte ansvarsgrunnlag. Med betingelser menes de omstendigheter som må foreligge før reglene kan gis anvendelse, dvs. før det kan konstateres at det foreligger en erstatningsplikt for myndighetene eller andre aktører. For sammenhengens skyld gis også en kort oversikt over andre kompensasjonsordninger som ytelser etter folketrygdloven.

For en grundigere gjennomgang vises det til den juridiske litteratur. Standardverkene innen norsk erstatningsrett er Peter Lødrup: Lærebok i erstatningsrett, 1999, og Nils Nygaard: Skade og ansvar, 2000, Universitetsforlaget.

8.2 Kort oversikt over ansvarsgrunnlagene

8.2.1 Innledning

Når det gjelder rettsgrunnlag knyttet til erstatning og kompensasjon for personskader, trekkes det et hovedskille mellom erstatningsretten, folketrygdens ytelser og ulike forsikringsordninger. I tillegg til dette finnes det enkelte andre ordninger som for eksempel statens billighetserstatning. Alle erstatnings- og kompensasjonsordningene har det til felles at de skal sikre den enkelte økonomisk trygghet etter en personskade.

Erstatningsretten forutsetter en skadevolder som kravet kan rettes mot, og som er personlig ansvarlig for å betale for skaden. På de fleste livsområder er potensielle skadevoldere forsikret slik at den skadelidte i praksis kan holde seg til et forsikringsselskap for å få dekket sitt krav. Er skadevolderen ikke forsikret, eller er den konkrete skaden ikke dekket av skadevolders forsikring, må skadevolderen betale selv.

Kompensasjon etter folketrygdens ytelser er i hovedsak uavhengig av grunnlaget for skaden og om noen kan klandres for den. Det enkelte medlem i folketrygden har et rettskrav på ytelsen såfremt lovens betingelser er oppfylt.

For ytelser etter de øvrige ordningene er det noe ulike betingelser etter hvilken ordning det er tale om. En kort beskrivelse av dette finnes i punktene 8.2.4 og 8.2.5 nedenfor.

De tre former for erstatnings- og kompensasjonsordninger har nær sammenheng. Dette gjelder både spørsmålet om når erstatning eller annen kompensasjon skal gis (vilkårssiden), og størrelsen på erstatning/kompensasjon. Det siste henger sammen med avkortnings- og samordningsregler som tar sikte på å hindre at den skadelidte oppnår mer enn 100 prosent dekning av tapet.

8.2.2 Erstatningsrettslige ansvarsgrunnlag

I dette avsnittet behandles de erstatningsrettslige ansvarsgrunnlagene.

For å pålegge noen å betale erstatning for en personskade må tre hovedvilkår være oppfylt: det må foreligge et ansvarsgrunnlag, skadelidte må ha blitt påført et økonomisk tap og det må være en årsakssammenheng mellom ansvarsgrunnlaget og tapet.

Dette kan sammenfattes slik:

1. Skadevolderen må ha opptrådt uaktsomt eller det foreligger erstatningsansvar på objektivt grunnlag. De viktigste ansvarsgrunnlagene er:

   1. Ulovfestet subjektivt ansvar (ansvar ved uaktsomhet, uforsvarlighet)

      Med subjektivt ansvar menes at den ansvarlige er å klandre for skaden, det vil si at erstatningsansvaret for en handling begrunnes i skadevolderens handlingsmåte. Andre ord for subjektivt ansvar er skyldansvar eller culpaansvar. Ansvar på subjektivt grunnlag er delvis ulovfestet og delvis regulert i lovgivningen.

   2. Objektivt ansvar

      Med ansvar på objektivt grunnlag menes økonomisk ansvar uten at noen kan klandres for at skaden er oppstått. Grunntanken bak det objektive ansvaret er at den risiko som en virksomhet innebærer, må bæres av den i hvis interesse den skadevoldende handlingen utføres. Det objektive ansvaret er begrunnet i en interesseavveining hvor spørsmålet er hvem som er nærmest til å bære risikoen. I dagens produksjonsliv vil dette prinsippet innebære at det som regel er virksomheten som må bære risikoen og dermed erstatte skaden.

      Det objektive ansvaret følger av rettspraksis, men flere varianter er også lovfestet. Et av de objektive ansvarsgrunnlag er ansvar etter yrkesskadeforsikringsloven. Dette er en forsikring som arbeidsgivere er pliktige til å tegne for de ansatte etter lov av 16. juni 1989 nr. 65 om yrkesskadeforsikring. Etter yrkesskadeforsikringsloven § 11 dekkes følgende skade og sykdomstilfeller:

      Yrkesskadeforsikringen skal dekke

      a) skade og sykdom forårsaket av arbeidsulykke (yrkesskade)

      b) Skade og sykdom som i medhold av folketrygdloven § 13–4 er likestilt med yrkesskade

      c) annen skade og sykdom, dersom denne skyldes påvirkning fra skadelige stoffer eller arbeidsprosesser

      Skade og sykdom som nevnt i første ledd bokstav b, skal anses forårsaket i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden, hvis ikke forsikringsgiveren kan bevise at dette åpenbart ikke er tilfellet.

      Ved vurderingen av om en skade eller sykdom gir rett til dekning, skal det ses bort fra arbeidstakerens særlige mottakelighet for skaden eller sykdommen, hvis ikke den særlige mottakeligheten må anses som den helt overveiende årsak.

      Av interesse i denne sammenheng er bokstav b ovenfor som henviser til folketrygdloven § 13–4. I medhold av denne paragrafen ble det 1. mai 1997 gitt forskrift om «yrkessykdommer, klimasykdommer og epidemiske sykdommer som skal likestilles med yrkesskade». Forskriften § 1 bokstav G likestiller følgende med yrkesskade:

      Sykdommer som skyldes endringer i barometertrykket under visse arbeidsforhold som hos dykkere, flygere og andre. Herunder medregnes også skader på sentralnervesystemet. Videre medregnes sykdom som skyldes forholdene under opphold i trykkammer.

      Bestemmelsen referer seg til skader som oppstår som en følge av trykkendringer, bl.a. trykkfallsyke. Forskrifter om at slike skader skal regnes som yrkesskade kom allerede i 1960 i tilknytning til daværende lov om yrkesskadetrygd av 12. desember 1958. Denne lov ble senere inkorporert i folketrygdloven av 1966.

      Yrkesskadeforsikringsloven trådte i kraft 1. januar 1990. I medhold av lovens § 21 er det fastsatt at loven ikke gjelder for skader eller sykdommer som er konstatert før lovens ikrafttredelse. Loven vil som en hovedregel bare være anvendelig på de skadetilfelle som oppdages etter 1. januar 1990. Dette innebærer at store grupper av de dykkerne som har vært aktive i kommisjonens mandatperiode vil falle utenfor ordningen. De nærmere spørsmål knyttet til konstateringstidspunkt mv. behandles ikke nærmere.

      Erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven utelukker ikke ansvar etter andre regler, jf. lovens § 8 første ledd.

      Oversikten ovenfor kan gi inntrykk av at subjektivt og objektivt ansvar er helt adskilte former for ansvarsgrunnlag. Det er imidlertid en sammenheng mellom dem. Subjektivt ansvar er det alminnelige ulovfestede ansvaret i norsk erstatningsrett. Objektivt ansvar har vokst frem av det subjektive ansvaret, og har et mer begrenset virkeområde.

2. Skadelidte må ha blitt påført økonomisk tap eller ha fått redusert sin livsutfoldelse.

   Her gjelder alminnelige erstatningsrettslige prinsipper som bygger på lov av 19. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning (skadeserstatningsloven) kapittel 3 og rettspraksis. Hovedprinsippet er at skadelidte skal ha hele sitt fulle individuelle økonomiske tap dekket.

3. Det må foreligge adekvat årsakssammenheng mellom (1) og (2).

   Når man skal avgjøre om årsakssammenheng foreligger mellom den skadegjørende handling og tapet, må man dels søke å finne ut hva som faktisk har skjedd i det enkelte skadetilfelle, og dels hva som er det rettslige innholdet i begrepet årsakssammenheng. Det kreves blant annet at årsakssammenhengen må være adekvat eller påregnelig.

Erstatningsvilkårene under punkt 1, 2 og 3 må alle være oppfylt for at erstatning skal kunne kreves.

8.2.3 Folketrygdens ytelser ved personskader/yrkesskader

Folketrygdloven er en sosialforsikring som omfatter de fleste som er bosatt i Norge, og har etter lovens § 1 som formål bl.a. gi den enkelte økonomisk trygghet ved å sikre inntekt og kompensere for særlige utgifter m.v. Formålsangivelsen er bred, og det finnes mange typer ytelser under loven. Av særlig interesse for pionerdykkernes situasjon er reglene om uførepensjon og om yrkesskadeytelser. Omlag en femtedel av pionerdykkerne har pt. uførepensjon, eventuelt uførepensjon med yrkesskadetillegg. Formålet med uførepensjon er å sikre inntekt for personer som har fått sin inntektsevne eller arbeidsevne varig nedsatt på grunn av sykdom, skade eller lyte. Uførepensjon er en langtidsytelse, og den vil vanligvis løpe til den trygdede går over på alderspensjon.

For yrkesskadenes vedkommende finner vi reglene i folketrygdloven kapittel 13. Yrkesskader er etter lovens § 13 -3 definert som personskade, sykdom eller dødsfall som skyldes en arbeidsulykke som skjer mens man er yrkesskadedekket etter loven. Om de nærmere detaljer vises til lovbestemmelsen.

Yrkesskadedekningen etter folketrygdloven har nær sammenheng med reglene om yrkesskadeforsikring etter yrkesskadeforsikringsloven. Til sammen tar disse reglene sikte på å gi full erstatning for yrkesskader.

8.2.4 Forsikringsordninger

Denne gruppen ytelser omfatter ulike pensjonsordninger som arbeidstagerne har gjennom sitt arbeidsforhold, og dessuten forsikringsordninger den enkelte har gjennom sin fagorganisasjon eller har tegnet selv. Slike ordninger vil som oftest omfatte dekning for yrkesskade, uførhet mv. alt etter avtalens innhold. Dekning etter slike ordninger fremstår derfor som en rettighet og tilleggssikkerhet for den enkelte utover hva erstatningsretten og folketrygden kan gi av kompensasjon ved en yrkesskade.

8.2.5 Kort om enkelte andre ordninger

I tillegg til de ordningene som er nevnt over, er det etablert ex gratia-ytelser, det vil si ytelser som gis uten at det er noe rettsgrunnlag for ytelsen.

For det første skal nevnes at det i revidert nasjonalbudsjett for 2000 ble vedtatt at dykkere som har fått varig helsesvikt, skulle få inntil kr. 200 000 i kompensasjon som engangsytelse. Det presiseres i St.prp. nr. 61 for 1999–2000 s. 86 at ordningen «innebærer ikke at det tas standpunkt til – eller utelukker – eventuelle vanlige sivilrettslige erstatningskrav».

For det annet er det naturlig å nevne Stortingets ordning med billighetserstatning. Dette er en ordning om skal komme personer til gode som enten har kommet spesielt dårlig ut i forhold til andre i samme situasjon eller at deres situasjon skyldes forhold det offentlige kan bebreides for. Ordningen er ikke lovfestet, og dens nærmere innhold følger av praksis i billighetssakene. Av St.prp. nr. 61 for 1999–2000 s. 86 fremgår det at ordningen med billighetserstatning synes å være mindre aktuelt for nordsjødykkere.

Endelig nevnes at Statoil i november 2001 opprettet en ordning der de støtter pionerdykkerne økonomisk med inntil kr. 750 000. Ytelsen gis etter vilkår knyttet til redusert arbeids- og ervervsevne og den enkeltes økonomiske situasjon.

8.3 Foreligger ansvar for staten eller andre aktører?

8.3.1 Innledning

I fremstillingen nedenfor vurderes ansvarsspørsmålet for staten, rettighetshavere/operatører og dykkerselskapene.

Granskingen har vært gjennomført med mål å avklare faktiske forhold som er felles for de fleste dykkere. Kommisjonen har derfor ikke gransket den enkelte dykkers forhold eller enkelthendelser spesielt, noe som for så vidt medfører en begrensning i fremstillingen om et mulig erstatningsansvar. Hvorvidt den enkelte dykker med basis i enkelthendelser kan tenkes å ha et erstatningskrav, må avgjøres konkret, og det faller utenfor kommisjonens mandat.

En komplikasjon er at kommisjonen må forholde seg til 25 års dykking i Nordsjøen. Som det fremgår av rapporten foran, ble forholdene for dykkerne bedre etterhvert som teknikk og regulatoriske forhold utviklet seg. Dette gjør også at en individuell vurdering av den enkelte dykker kan tenkes å falle ulikt ut alt etter hvilken periode dykkeren var aktiv og hvor lenge han dykket. Ansvarsspørsmålene må likevel vurderes på bakgrunn av de forhold som er felles for dykkerne.

Når det gjelder kravet om årsakssammenheng mellom ansvarsgrunnlaget og tapet, vurderes også dette generelt, men det må presiseres at dette til sist også vil måtte avgjøres på individuell basis, altså i forhold til den enkelte dykker.

Tilsvarende gjelder også for reglene om foreldelse. Også her må det i prinsippet foretas en individuell vurdering. En kort generell fremstilling kan likevel være hensiktsmessig.

Foreldelse av krav reguleres i lov av 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer (foreldelsesloven). Foreldelse av krav på skadeserstatning er regulert i lovens § 9. Regelen i lovens § 9 (2) inneholder særregler som har betydning for foreldelse av erstatningskrav for senskader. Loven har en treårsfrist og en tyveårsfrist. I visse tilfeller kan imidlertid tyveårsfristen settes til side. For at skadelidte skal kunne gjøre gjeldende et erstatningskrav på grunnlag av omstendigheter som ligger mer enn 20 år tilbake i tid, må tre vilkår være oppfylt. For det første må det være tale om en personskade, jf. foreldelsesloven § 9 (2). For det andre må skaden være forvoldt i ervervsvirksomhet, jf. foreldelsesloven § 9 (2) bokstav a. For det tredje må den erstatningsansvarlige ha vært kjent med at de aktuelle skadegjørende forhold innebar risiko for at liv kunne gå tapt eller at alvorlig helseskade kunne inntre, jf. foreldelsesloven § 9 (2) bokstav b. Alle vilkårene må være oppfylt for at unntaket skal gjelde.

Unntaket i foreldelsesloven er ment å fange opp senvirkninger av ansvarsbetingende forhold i næringsvirksomhet, for eksempel yrkesskader og yrkessykdommer som først slår ut etter mer enn tyve år. Ordningen er ment å komme skadelidte i møte i tilfeller hvor en absolutt tyveårsfrist ville ha virket urimelig. Hvis det først foreligger unntaksomstendigheter, finnes det ingen absolutt foreldelsesfrist. For den type skadetilfelle og omstendigheter som faller inn under unntaket, kan altså erstatningsansvar gjøres gjeldende etter svært lang tid. Det er imidlertid viktig å understreke at den alminnelige treårsfrist alltid gjelder. Skadelidte må således alltid gjøre sitt krav gjeldende overfor den erstatningsansvarlige innen tre år etter at han fikk eller burde ha fått kunnskap om skaden og ansvarsforholdene.

8.3.2 Grunnlag for erstatningsansvar for staten

Statens ansvar kan ses både under synsvinkelen subjektivt ansvar og objektivt ansvar. Mellom disse ansvarsformer er det som nevnt sammenheng. Ved vurderingen av statens erstatningsansvar synes det mest hensiktsmessig å ta utgangspunkt i det objektive ansvaret.

Gjennom statens erklæring om herredømme over norsk kontinentalsokkel har staten fått en begrenset eierposisjon over sokkelen. Prinsippet er i dag fastslått i petroleumsloven § 1–1 som lyder:

§ 1–1. Retten til undersjøiske petroleumsforekomster og ressursforvaltning : Den norske stat har eiendomsrett til undersjøiske petroleumsforekomster og eksklusiv rett til ressursforvaltning.

Prinsippet fremgikk også av den tidligere kontinentalsokkelloven § 2 som var en forløper for petroleumsloven. Prinsippet er en lovfesting av et vesentlig prinsipp i norsk sokkelforvaltning, og stadfester at staten i kraft av sitt eierskap til ressursene har det overordnede ansvar for virksomheten på norsk kontinentalsokkel.

I tillegg kommer at staten i kraft av å være stat også har lovgivningsmyndighet og beskatningsmyndighet for virksomhet på sokkelen.

Når staten i kraft av å være grunneier til norsk sokkel velger å igangsette utvinning av olje- og gassressursene på sokkelen, skjer dette gjennom tillatelser til private aktører som driver virksomheten for egen regning, men som samtidig forplikter seg til å overlate en del av olje- og gassressursene vederlagsfritt til staten. Kommisjonen går ikke nærmere inn på de forholdsvis vanskelige spørsmål som vedrører de privatrettslige og offentligrettslige forhold som knytter seg til statens stilling på kontinentalsokkelen. Som resultat oppebærer staten i alle fall betydelige inntekter av virksomheten på sokkelen. Dette kalles SDØE (Statens direkte økonomiske engasjement i petroleumsvirksomheten) og ivaretas nå av selskapet Petoro.

Statens betydelige eierinntekter må ses i lys av at virksomheten på sokkelen i utgangspunktet medfører en betydelig risiko for skade, og at ulykker lett kan få et stort omfang. Det må kunne hevdes at når staten igangsetter en virksomhet på sokkelen som medfører en stadig risiko for skade, er det rimelig at staten også må være med å bære det økonomiske ansvaret for skader som oppstår som følge av oljevirksomheten. Staten er som eier av petroleumsressursene oftest nærmere til dette enn den enkelte skadelidte.

De tanker om risikofordeling som ligger til grunn for det objektive ansvar, taler således for at staten i en viss utstrekning har et objektivt ansvar for deler av den virksomhet som drives på sokkelen. Noen grenseoppgang om ansvarets utstrekning kan ikke anses nødvendig i forhold til nordsjødykkerne, som har hatt sentrale og viktige oppgaver i forbindelse med oljeutvinningen.

Etter kommisjonens oppfatning må det ved vurderingen av statens ansvar også legges betydelig vekt på at statens posisjon som eier tilsier at staten har en viss plikt til å påse at virksomheten på sokkelen drives på forsvarlig måte. I så måte påligger det staten også et ansvar som lovgiver hva angår grunnleggende sikkerhet innenfor arbeidervernets område. Det vises til punkt 5.1 foran.

Av gjennomgangen foran med hensyn til Arbeidstilsynets rolle frem til 1978 fremgår det at det mangelfulle tilsynet etter kommisjonens mening var medvirkende til at dykkerne fikk tåle større belastninger enn de fleste andre grupper av arbeidstakere. Dette må også ses i sammenheng med at både regelverk og hensiktsmessig utdannelse av dykkere mer eller mindre manglet. De forhold som er nevnt, var i flere år kjent i statsadministrasjonen uten at de fant sin løsning.

I tillegg kommer at myndighetene for den etterfølgende perioden da kompetansestriden pågikk, ikke kan ha hatt fullt fokus på sikkerhetsarbeidet i Nordsjøen, og kommisjonen har funnet det sannsynlig at sikkerhetsarbeidet ble forsinket. Også dette medvirket til at dykkerne sannsynligvis ble utsatt for større påkjenninger enn andre grupper av arbeidstakere.

At man ikke hadde fullt ut kjennskap til hvilke skader dykking kunne medføre, og at det er delte meninger om skadebildet, kan ikke være avgjørende.

Kommisjonen mener for øvrig at det er sammenheng mellom enkelte dykkeres arbeidsmessige belastning og deres nåværende helsesituasjon. Det vises til punkt 3.9.3.7 og 3.9.3.8, samt punkt 7 om pionerdykkernes situasjon.

Samlet sett er det etter kommisjonens mening mye som taler for at staten har et rettslig ansvar og derfor bør bære det økonomiske ansvaret for skader som en del dykkere har pådratt seg som følge av dykkingen i Nordsjøen og skader som kan komme til å utvikle seg (senvirkninger).

8.3.3 Grunnlag for erstatningsansvar for andre aktører

Når det gjelder de øvrige aktører på sokkelen – operatørene og dykkerselskapene – er bildet komplisert. Noen dykkere har vært ansatt i operatørselskaper, mens andre har vært ansatt i et dykkerselskap og videre noen hos entreprenører. Endelig har noen også vært selvstendig næringsdrivende. Arbeidsgiver og tilknytningsform har dessuten variert over tid. Den mest vanlige tilknytningsformen var imidlertid et vanlig arbeidsforhold.

8.3.3.1 Grunnlag for erstatningsansvar for dykkerselskap mv.

Når det gjelder dykkerselskap mv. synes et mulig ansvar først og fremst å måtte begrunnes på subjektivt grunnlag, eventuelt som et arbeidsgiveransvar etter skadeserstatningsloven § 2–1. Arbeidsgiveransvaret etter denne regel gjelder også for skader påført en som er ansatt i virksomheten. Det generelle objektive ansvar med risikofordeling passer etter kommisjonens oppfatning ikke like godt, selv om det også her kan argumenteres for et slikt ansvar. Så langt dykkingen har foregått fra skip, må dessuten sjøfartslovgivningens regler vurderes. Kommisjonen går ikke nærmere inn på de nevnte regler, men vil peke på at det er dykkernes arbeidsbelastning i vid forstand kombinert med frykten for å bli satt på land, samt arbeidskulturens aksept av trykkfallsyke med behandling som er det sentrale. Det vises også til at dekompresjonstabellene var et konkurransemoment mellom selskapene.

Så langt det foreligger et ansettelsesforhold, vil en uheldig arbeidskultur typisk ligge innenfor arbeidsgiverens ansvarsområde, og vil eventuelt kunne medvirke til å utløse et erstatningsansvar etter skadeserstatningsloven 2–1. At det offentliges tilsyn i en del av perioden ikke var som det skulle og at regelverket manglet, er ikke til hinder for det. Mye kan derfor tale for at tap på grunn av helseskader der en uheldig arbeidskultur har vært medvirkende, bør kunne kreves erstattet av arbeidsgiveren. Imidlertid var muligheten for senskader som følge av dykking ikke kjent den første perioden i Nordsjøen, og i samme utstrekning er det da vanskelig å knytte noen subjektiv bebreidelse til dykkerselskapene for slike skader.

En ytterligere komplikasjon er at dykkingen i Nordsjøen har foregått i regi av en lang rekke selskaper, flere hjemmehørende i andre land, samtidig som det kan være uklart om og i hvilken form selskapene fortsatt eksisterer. Det synes derfor ikke unaturlig om man for dykkerselskaper mv., så langt det kan foreligge et subjektivt ansvar, faller tilbake på regelen i petroleumsloven § 10–9 om solidaransvar for rettighetshaver. Den likelydende bestemmelsen i § 60 i den tidligere petroleumsloven (lov 22. mars 1985 nr. 11) er nærmere omtalt i E. Selvik: Petroleumsrett til studiebruk, Utdrag II, 1995, H. J. Bull: Ansvarsregulering i petroleumsvirksomheten.

8.3.3.2 Grunnlag for erstatningsansvar for rettighetshaver/operatør

Petroleumsloven inneholder ikke regler om objektivt ansvar for personskader, men har regler om slikt ansvar for henholdsvis forurensningsskade (kapittel 7) og erstatning til norske fiskere (kapittel 8). Rettighetshaver/operatør kan imidlertid bli ansvarlig på vanlig måte overfor den enkelte dykker dersom det foreligger et ansvarsgrunnlag (subjektivt grunnlag, arbeidsgivergrunnlag, objektivt grunnlag).

De fleste dykkere har vært ansatt i et selskap som hadde kontrakt med rettighetshaver/operatør. Som nevnt i foregående avsnitt, kan de i utgangspunktet rette et eventuelt erstatningskrav mot sin egen arbeidsgiver. Finnes det et ansvarsgrunnlag som er anvendbart overfor dykkerselskapet, vil regelen om solidaransvar i petroleumsloven § 10–9 kunne gis anvendelse.

De spesielle forholdene knyttet til rettighetshaver/operatørs kontrollerende stilling, og økonomiske interesse i virksomheten, kan imidlertid tilsi at disse bør kunne holdes ansvarlig på objektivt grunnlag enten det finnes et ansvarsgrunnlag hos dykkerselskapet eller ikke. Betraktningene om risikofordeling som begrunner et objektivt ansvar for staten, gjør seg i hovedsak gjeldende også i forholdet til rettighetshaver/operatør.

Det som etter kommisjonens oppfatning særlig kan begrunne et rettslig ansvar for operatør/rettighetshaver, er dykkernes arbeidsbelastning sammenholdt med frykten for å bli satt på land, samt kravet til tempo under dykkeoperasjoner. I tillegg kommer at arbeidskulturen i store deler av den perioden kommisjonen har undersøkt, aksepterte trykkfallsyke med etterfølgende behandling (rekompresjon) som en del av dykkingen. Dette antas å ha vært kjent også på rettighetshaver-/operatørsiden. Samlet er det grunn til å tro at disse forhold har vært medvirkende til helseskader man ser hos en del dykkere.

For den gruppen dykkere som hadde eget selskap/enkeltmannsforetak, blir stillingen i utgangspunktet den samme som for andre som ikke var ansatt hos rettighetshaver/operatør. I enkelte tilfeller kan imidlertid sammenhengen med et vanlig arbeidsforhold bli så lik at det vil være kunstig å operere med et skille, særlig i lys av rettighetshavers/operatørs sentrale posisjon i petroleumsvirksomheten.

8.3.4 Skadelidtes medvirkning og aksept av risiko

Skadelidtes medvirkning og aksept av risiko kan i enkelte tilfelle modifisere eller utelukke erstatningsansvar. Skadelidtes eget forhold har også betydning i forhold til regelen i skadeserstatningsloven § 2–1. Generelt har imidlertid skadelidtes eget forhold mindre vekt i arbeidsforhold. Skadelidtes eget forhold kan etter kommisjonens mening ikke tillegges vekt i lys mange av nordsjødykkernes helsesituasjon.

8.4 Anbefalinger

Granskingskommisjonen anbefaler at det for nordsjødykkere med helseskader fra dykkingen i Nordsjøen bør etableres en ordning etter følgende retningslinjer:

• Det bør gis erstatning for økonomisk tap

• Ordningen bør etableres og finansieres av staten

• Rettighetshavere/operatører bør inviteres til å være med i finansieringen