7 Pionerdykkernes situasjon i dag

7.1 Innledning

I punkt 2.3.3 foran er det redegjort nærmere for kommisjonens spørreundersøkelse og påfølgende intervjuer av pionerdykkere som granskingskommisjonen har gjennomført. Siktemålet med undersøkelsen var å få informasjon om pionerdykkeres erfaringer fra dykkerarbeidet og nåværende situasjon, særlig informasjon om deres familiesituasjon, arbeids- eller trygdeforhold og helsestatus. Spørreskjemaet var utarbeidet etter å ha konsultert og brukt erfaringen til franske, britiske, svenske og amerikanske kolleger. Skjemaet følger som vedlegg til rapporten.

Skjemaet ble sendt til i alt 365 personer som har dykket eller som har vært registrert som dykkere i Nordsjøen i den aktuelle perioden fra 1965 – 1990. Av disse hadde 235 dykkere selv svart pr. 1. november 2002. For 3 avdøde pionerdykkere har vi mottatt svar fra pårørende, altså foreligger informasjon om i alt 238 pionerdykkere. I det følgende omtales informasjonen fra de førstnevnte 235.

7.2 Resultater

7.2.1 Alder og dykkererfaring

Gjennomsnittsalder er år 2002 50,8  6,3 år (gjennomsnitt og standardavvik) (standardavvik angir spredningen i gruppen, normalt vil 68 % av gruppen være innenfor gjennomsnitt  1 standardavvik) og alle er menn. Figur 2.1 viser aldersfordelingen. Gjennomsnittlig alder ved start av dykking i Nordsjøen var 24,0  4,2 år. Den eldste startet som 36-åring. Gjennomsnitts antall år med dykking i Nordsjøen er på 16,3  8,6. Det er stor spredning i pionerdykkernes yrkesmessige erfaring. For dem som har svart, er minimums-erfaringen 1 år, mens 1 har dykket i 39 år. Fordelingen er ujevn, med mange med få års erfaring og et mindre antall meget erfarne dykkere.

7.2.2 Sivilstatus

Av 225 som har svart på dette spørsmålet, lever 14 (7 %) alene, 149 (61,5 %) er gift, 34 (15,1 %) er samboende, og 35 (15,6 %) er skilt eller enkemann.

7.2.3 Bopel

55 pionerdykkere (23 %) bor alene, 4 (1,7 %) bor hos venner, mens 150 (64 %) bor i familie. Vi mangler opplysninger for 26 dykkere (11,1 %).

7.2.4 Dykkernes utdannelse

Av de 235 dykkerne hadde 131 gått videregående skole (55,7 %), 76 hadde teknisk skole (32,3 %), mens 101 hadde gått andre skoler (43 %). Antall som hadde gått dykkerskole, var hele 184 (78,3 %) mens antall dykkere som har dykkersertifikat i klasse 1, 2 og 3 er henholdsvis: 122 (51,9 %), 107 (45,5 %) og 116 (49,4 %).

Konklusjonen er klar: Dykkerne som arbeidet i Nordsjøen har i dag en høy almen- og teknisk utdannelse. Nær 80 % av dem har utdannelse fra dykkerskole.

7.2.5 Godkjennelser

95 mann opplyste at de var godkjent av Oljedirektoratet, de fleste i 1979 – 1984.

182 var godkjent av Direktoratet for arbeidstilsynet, mens 81 forteller at de har utenlandske sertifikater.

Av de 14 som opplyser at de ikke har godkjennelse fra Oljedirektoratet, har 12 godkjennelse fra Direktoratet for arbeidstilsynet. 7 dykkere har godkjennelse fra utenlandsk skole, men ikke godkjennelse fra Oljedirektoratet eller Direktoratet for arbeidstilsynet.

Bare 2 opplyser at de verken har sertifikat fra Oljedirektoratet eller Direktoratet for arbeidstilsynet. Disse 2 hadde heller ikke utenlandsk godkjennelse.

Ikke alle svarer på spørsmålet om godkjennelse. For 4 dykkere mangler opplysninger om godkjennelse fra alle tre kilder, Oljedirektoratet, Direktoratet for arbeidstilsynet og utenlandsk sertifisør. For 2 av disse skyldes dette åpenbart sykdom.

Konklusjon: Langt den største delen av pionerdykkerne har godkjennelse fra norsk myndighet, Oljedirektoratet eller Direktoratet for arbeidstilsynet. Et mindre antall har bare utenlandsk godkjennelse. Et meget lite fåtall mangler godkjennelse, eller er for syke til å gi disse opplysningene.

7.2.6 Arbeids/trygdesituasjon

Av de 235 dykkerne er 139 (59,1 %) i fast arbeid, de fleste av disse har annet arbeid enn dykking. 18 av de 235 pionerdykkerne (7,7 %) er uten arbeid.

Kommisjonen har innhentet informasjon om trygdesituasjon (ikke spesifisert på person) for 335 av dem som har fått spørreskjemaet. I hele gruppen er 63 uførepensjonert, herunder uførepensjon ved yrkesskade.

Nesten 19 % av alle dykkerne er i dag ikke arbeidsføre. I noen av aldersklassene er andel ikke-arbeidsføre blant dykkerne vesentlig høyere enn forventet ut fra gjennomsnittsbefolkningen.

7.2.7 Dykkersykdommer og skader

I løpet av den aktive dykkerkarrieren (13,8  8,6 år) rapporterer hele 173 av de 227 (76,2 %) som svarte på dette spørsmålet (Figur 2.2, søyle 2) at de har hatt dykkersykdommer av varierende alvor. Den mest vanlige plagen var smerter, oftest i form av leddnære smerter, såkalte bends (søyle 3, 56,2 %). Meget få rapporterte om skader på ryggmarg og hjerne (søyle 4), og enda færre om bobler som skaper lungestuvning «chokes» eller lungeemboli (søyle 5). Et uventet, og meget alvorlig funn, var at hele 47 mann (søyle 6, 20,0 %) hadde mistet bevisstheten under dykking eller i kammer.

Bevissthetstap må anses som en ekstremsituasjon som kunne endt med døden. Det høyeste antall episoder med bevisstløshet falt sammen med perioden med mange dødsfall, med en topp rundt 1974. Utover i 1980-årene falt forekomsten ned til et lavere nivå.

Ikke mindre enn 79 mann (33,6 %) hadde en eller flere ganger fått forurenset gass i pustegassen. Støy er et tilbakevendende problem for dykkere. Blant de 235 var det 74 som mente de hørte dårlig etter støypåkjenninger (31,5 %).

7.2.8 Antatte årsaker til uhell eller sykdom og – kunne sykdommen (uhellet) vært unngått, og i så fall hvorledes?

Mange av pionerdykkerne mente de kjente hovedårsaken til at sykdommen eller uhellet oppsto. Hele 121 av de 136 (89 %) som svarte på spørsmålet mente dette. De fleste av disse, 112 av de 124 (90 %) som også svarte på det andre spørsmålet, mente å vite at ulykken/sykdommen kunne vært unngått og mente at de også kunne si hva som skulle til for å unngå ulykken/sykdommen.

Disse tallene reflekterer pionerdykkernes betydelige yrkeskunnskap og innsikt i sin arbeidssituasjon.

7.2.9 Ekstreme påkjenninger

Vi spurte pionerdykkerne om de selv hadde opplevd ulykker der andre hadde dødd eller kommet alvorlig til skade, og om de hadde vært i farlige situasjoner som de senere ikke kunne glemme.

På det første spørsmålet svarte 101 av 235 (43,0 %) at de hadde opplevd å miste dykkerkamerater. Av 211 som svarte på spørsmålet om farlige situasjoner, svarte så mange som 176 (83,4 %) at de hadde vært i farlige situasjoner det ikke er enkelt å legge bak seg.

7.2.10 Mottatt hjelp fra lege/trygdevesenet

Hovedinntrykket er at majoriteten ikke var fornøyd med den hjelp de fikk av trygdevesenet.

Av 111 var 44 fornøyd (39,6 %), mens 67 (60,4 %) var misfornøyd med hjelpen. Ni dykkere (7 %) var fornøyd med lege-hjelpen, men misfornøyd med trygdekontorets assistanse. Endelig var ytterligere to (1,6 %) dykkere fornøyd med trygdekontoret, men misfornøyd med legens hjelp. I alt var 80 dykkere (65 %) lite tilfreds med den hjelp de søkte.

7.2.11 Mottatte erstatninger

Fra arbeidsgiver: Av de 138 som svarte på om de hadde fått erstatning fra arbeidsgiver, svarte 5 (3,6 %) at de hadde fått.

Fra forsikringsselskap: Her svarte 142 dykkere, og 29 av disse (20 %) hadde fått erstatning

Fra Staten: Av 145 som svarte, hadde 35 (24 %) fått erstatning.

7.2.12 Arbeidsgiver

Langt de fleste arbeidet i dykkerselskaper eller hos andre entreprenører. Et mindretall arbeidet i oljeselskaper, og enda færre var selvstendig næringsdrivende.

7.2.13 Dykkemetoder

Skjemaene forteller om stor variasjon mellom de ulike pionerdykkeres erfaring. Dette gjelder både metode og mengde. Dessuten endret mønsteret seg gjennom pionerdykkertiden, fra å være dominert av bouncedykking i de tidlige år for i stor grad å gå over til metningsdykking fra midt på 1970-årene.

7.2.14 Utløsende eller medvirkende årsaker til dykkersykdommer og -skader.

Et sentralt punkt er om opplysningene fra spørreundersøkelsen kan hjelpe oss til å avsløre faktorer som kan ha utløst eller i alle fall medvirket til senere plager. Vi har konsentrert oss om to dykkertyper, bouncedykk og metningsdykk, av flere grunner. For det første mener de fleste pionerdykkerne at det er disse dykktypene som var mest belastende. Det samme fremgår av den riktignok sparsomme vitenskapelige litteraturen på feltet. De andre dykkemetodene, scuba og overflateorientert dykking, anvendes stort sett på grunnere vann og med atskillig kortere dykkerløp.

For analysen la vi vekt på kombinasjonen av antall dykk og deres dybde. For bouncedykk var det ingen sammenheng (r = 0,137, der r angir grad av samvariasjon, verdier under 0,5 viser lav grad av samvariasjon) mellom den subjektive helsetilstand (hvorledes pionerdykkeren føler seg i dag gjengitt på dykkerskjemaet) og mengde/dybde av samlet profesjonell dykkervirksomhet.

Ved å se på det samlete materialet (196 observasjonspar) var det heller ingen sammenheng mellom vurdering av helsetilstand og eksponering for bouncedykk (r = 0,153).

Det samme forhold (r = 0,138) gjør seg gjeldende for metningsdykk. Her var det om mulig enda større spredning på eksposisjonen i det enkelte hadde en meget beskjeden erfaring, mens et mindretall sto ansvarlig for de virkelig langvarige og dype belastningene, et forhold som skulle være gunstig for å oppdage en eventuell sammenheng mellom mengden av metningsdykk og senere helsetilstand.

Videre fant vi at antall luftdykk ikke ga holdepunkter for at mengden av luftdykk har påvirket helsetilstanden (r = 0,014). Uventet viste materialet at jo flere dykk en dykker har hatt, jo bedre subjektiv helse anga dykkeren!

Konklusjonen blir at det ikke er noe i dykkeropplysningene om antall dykk eller maksimal dykkedybde som kan forutsi hvem som får langtidsplager. Dette gjelder både for luft-, bounce- og metningsdykking.

7.3 Pionerdykkernes helsetilstand pr. senhøst 2001 og vinter 2002

På skalaen 1–5, for subjektivt vurdert helsetilstand, der 1 er Utmerket, 2 Ganske bra, 3 Tilfredsstillende, 4 Ganske dårlig og 5 Dårlig, var gjennomsnittet for de 209 som svarte på dette spørsmålet 3,14 med en standard avvik på 1,25. For normalbefokningen skulle et teoretisk gjennomsnitt være 3,0. Disse tallene tyder på at gruppen av norske pionerdykkere som helhet føler at de har en jevnt tilfredsstillende helsetilstand. Bildet er imidlertid langt fra entydig, idet det på den ene siden er et betydelig antall som føler at de har en utmerket helse, mens det på den andre fløyen dessverre også finnes mange dykkere hvis helsetilstand er dårlig, til dels meget dårlig.

Tabell 7.3 viser hvorledes pionerdykkerne angir sine helseplager. Blant alle de mulige tilstander har vi her tatt fram de hyppigst rapporterte plager. Av spesiell betydning synes å være dårlig hukommelse, særlig evnen til å lagre ny informasjon, i dagligspråket ofte kalt «korttids-hukommelsen». En annen vanlig klage er at evnen til å motstå psykiske utfordringer er redusert. Det går særlig ut over evnen til å håndtere dagliglivets små og større utfordringer, spesielt situasjoner som fordrer evne til forhandlinger og kompromisser, og til utholdenhet og konsentrasjon. Svært mange angir plager fra ledd, og mange har hørselsproblemer.

To andre indikatorer på pionerdykkernes helsetilstand er antall som er under legebehandling, og antall som bruker medisiner ordinert av lege. Av dem som svarte på dette spørsmål, svarte 46 av 116 (40 %) at de er under pågående behandling, mens 50 av 203 (25 %) svarte at de brukte medisiner for sin tilstand. Disse tall er tydelig over det ventede tall for 50-årige menn med god utdannelse.

7.4 Vurderinger og konklusjoner etter spørreundersøkelsen

Selv om granskingskommisjonen kunne ønsket seg et bedre grunnlagsmateriale for sine vurderinger av pionerdykkernes helsetilstand, mener den at de innsamlede data tillater en kvalitativt brukbar beskrivelse av situasjonen. Det mest slående er den store variasjon idet mange av pionerdykkerne har klart seg godt, ja for flere til og med meget godt, mens en ikke ubetydelig del sliter med alvorlige medisinske problemer.

Et stort antall, om lag 3 av 4, har imidlertid blitt utsatt for dykkerulykker eller dykkersykdommer. Over halvparten har hatt trykkfallsyke, mange en rekke ganger. Meget alvorlig er opplysningene om at hver femte dykker har mistet bevisstheten i en dykkesituasjon.

Vesentlig for vurderingen av mange dykkeres situasjon i dag er at hele 83 % har opplevd livsfarlige situasjoner under dykkingen, mange har gjort dette flere ganger. Dette kan utløse post-traumatisk stress-syndrom hos genetisk disponerte individer.

Et urovekkende stort antall dykkere er uføretrygdet. Spesielt viktig er det at dette har rammet relativt unge mennesker, helt nede i 40-års alder. Dette, sammen med det relativt store antall som har psykiske plager, tyder på at mange dykkere har hatt en belastning som er kraftigere enn det de aller fleste møter i et vanlig arbeidsliv.

I likhet med funn fra britisk side er det et foruroligende stort antall selvmord blant dykkerne på norsk sokkel. Som for andre selvmord, er det vanskelig å uttale seg om årsaksforholdene. Det er likevel ikke utenkelig at det langvarige og kraftige press dykkerne måtte holde ut kan ha vært en vesentlig faktor i prosessen.

For vurderingen av nordsjødykkernes helsetilstand er det viktig å huske på at mange av disse startet som en spesielt utvalgt og godt trent gruppe unge menn. Etter et gjennomsnitt på nær 14 år i Nordsjøen har de fleste en tilfredsstillende helsetilstand i følge de opplysninger de selv har gitt. Imidlertid har en relativt stor del fått markerte helseproblemer, illustrert ved at nær en femdel er uføre, og at en rekke dykkere klager over nedsatt konsentrasjon, hukommelse og hørsel. Tilsvarende sviktsymptomer er vel dokumentert ved norske og utenlandske undersøkelser. Det virker sannsynlig at den til dels ekstreme arbeidspåkjenning nordsjødykkerne har vært utsatt for utgjør en vesentlig faktor for utviklingen av sykdom hos en del av dem.

7.5 Dødsfall blant dykkere i Nordsjøen 1965–1990

7.5.1 Dødsulykker

Dødsulykker blant dykkere i Nordsjøen har regelmessig vært et diskusjonstema, bl.a. blant dykkerne selv. Et av de spørsmål som reises, er om man har fullstendige opplysninger om hvem som er omkommet. Kommisjonen har forsøkt å tilveiebringe en oversikt med navn, sted og omstendigheter ved dødsulykker blant dykkere i Nordsjøen (ikke bare i norsk sektor). I vedlagte tabeller har kommisjonen gjengitt opplysninger om dødsulykker fra i alt fem kilder: 1) Oljedirektoratet, 2) Rapport fra Bevan & Gosling, Submex Ltd 1986 (data fra UK Department of Energy Diving Inspectorate, AODC og Submex Ltd), 3) Bjørn Kahrs (Mellomfagsoppgave i historie, Universitetet i Bergen, 2001), 4) Norsk Olje- og Petrokjemisk Fagforbund (NOPEF, 2001) og 5) Rapport fra Norsk Undervannsinstitutt NUI nr. 3/1980, forf. Erik Jacobsen.

Materialet er presentert i to tabeller (Vedlegg 3 og 4), en for hele Nordsjøen, en for norsk sektor alene. Listene er i hovedsak satt opp kronologisk.

Kommisjonen har ikke selvstendig etterprøvet riktigheten av listene. Generelt er det imidlertid grunn til å påpeke at listen fra NUI inneholder en god del usikre tilfeller der verken dykkerens navn, nasjonalitet eller sted for ulykken er kjent.

I tabellen i vedlegg 3 er det full samstemmighet mellom de ulike kilder for dødsfallene når det tas hensyn til de perioder de dekker, til og med hendelse nr. 53. Hendelsene nr. 54 til og med nr. 56 har skjedd i perioden 1990 til 1999. For hendelsene nr. 58 til nr. 99 er usikkerheten høy. Av disse siste stammer 27 fra E. Jacobsens rapport, og for alle unntatt 4 mangler opplysninger om hvor hendelsen fant sted eller nasjonaliteten til den antatt omkomne. I ett av tilfellene som E. Jacobsens har oppført (1963) dykket personen gjennom hull i isen, noe som neppe er et nordsjødykk.

Det er rimelig å betrakte som verifisert at 55 dykkere er omkommet under dykkeroppdrag i oljevirksomheten i Nordsjøen mellom 1967 og 1990. Av disse er 5 nordmenn. Siden 1990 har det skjedd ytterligere 3 dødsfall (britisk sektor, ikke norske dykkere).

På norsk sektor foreligger sikre opplysninger om 17 dødsulykker for dykkere, hvorav 4 nordmenn. 1 nordmann omkom på britisk sektor, men ulykken regnes ikke som dykkerrelatert da den var en fall-ulykke på dekket av et dykkerskip (angitt nederst i hovedtabellen).

Tabell 7.4 viser at antall dykkere (alle nasjonaliteter medregnet) var meget høyere på britisk sektor enn på den norske. Antall dykkere i norsk sektor er beregnet fra Bevan & Gosling (de som ikke arbeidet på engelsk sektor ble antatt å arbeide på norsk sektor). Antall dødsfall i forhold til gjennomsnittlig antall dykkere var omtrent likt for norsk og engelsk sektor i perioden 1971 til og med 1985. Et annet fellestrekk er at antall dødsulykker (og andre alvorlige ulykker) går markert ned utover i 1980-årene på begge sektorer i Nordsjøen, et trekk som sannsynligvis har å gjøre med økende kompetanse blant dykkere og dykkerledere, sammen med klarere regler fra myndighetene og bedre håndheving av disse.

7.5.2 Årsaker til dødsulykker

Når man studerer materialet for å finne ut mulige årsaker til dødsulykker og andre alvorlige ulykker, møter man store vanskeligheter. Den viktigste ligger i sakens natur – den kompliserte tekniske situasjon der dykkeren i stor grad er overlatt til seg selv og sine egne kunnskaper og vurderinger. Vanligvis har dykkeren stor hjelp av sin med-dykker inne i klokken (bellman) og av dykkerledelsen oppe på overflaten, men i vanskelige situasjoner viser det seg i praksis at dykkeren ofte må være sin egen redningsmann.

For mange av dødsulykkene finnes bare fragmentariske opplysninger om selve ulykkesforløpet og de forutgående hendelser. Både politiet og undersøkelseskommisjonene måtte ofte nøye seg med å angi antatt årsak til ulykken.

Av de 17 dødsulykker som rammet dykkere på norsk sektor, hadde i alle fall 8 sin årsak i teknisk/operativ svikt. 2 mann mistet livet da droppvekten under dykkerklokka ble utløst og klokka «blåste opp» til overflaten. Utløsningsmekanismen var endret på et verftsbesøk og dykkerne hadde ikke fått nødvendig instruksjon om den nye prosedyren. Byford Dolphin-ulykken kostet 5 mann livet, hvorav 4 dykkere, fordi kammerets slusedel feilaktig ble åpnet. Heller ikke her var kammeroperatøren klar over den korrekte prosedyre. 1 dykker fikk umbilicalen trukket inn i og derved revet over av sidepropellen (thruster) på dykkerfartøyet. Disse tre eksempler viser hvor intimt samspill moderne dykking krever mellom teknikk og mennesker, og at selv godt trenete personer kan tenkes å gjøre feil i en komplisert arbeidssituasjon.

Av de øvrige dødsfall skyldes sannsynligvis 3 asfyksi (mangel på adekvat pustegass, 1 fordi umbilicalen ble klemt sammen, 1 fordi gassen inneholdt ren helium uten oksygen, 2 lungesprengning (for rask oppstigning), 1 pneumothorax (gass i lungesekken som følge av brist i lungevev, sannsynligvis ikke dekompresjonsindusert) som ikke fikk riktig behandling (leges feildiagnose), mens de øvrige ikke har kjent årsak.

Når man ser på materialet fra hele Nordsjøen, viser rapportene at drukning ofte angis som dødsårsak, uten at det opplyses hvorfor dykkeren druknet. Her er det mange muligheter; gasskutt, feil gassblanding, nedkjøling og svikt i dykkerdrakt for å nevne noen.

7.5.3 Selvmord blant norske dykkere

Som sine britiske kolleger (se nedenfor) synes også norske dykkere å være mer utsatt for selvmord enn jevnaldrende landsmenn. I følge Nordsjødykkeralliansen har 16 norske dykkere begått eller forsøkt selvmord. I følge et oppslag i bladet Vi Menn (nr. 23/2001) angis at 11 dykkere har lykkes i selvmord. Bladet oppgir Nordsjødykkeralliansen som kilde. I samme artikkel forteller Vi Menn at det ikke lyktes bladet å samle fakta om ytterligere 4 dykkere som skal ha forsøkt eller har gjennomført selvmord. Det har heller ikke lykkes kommisjonen å få opplysninger om dette fra Nordsjødykkeralliansen, eller å skaffe til veie ytterligere data fra andre kanaler som kan belyse selvmord blant dykkere. De fleste av tilfellene var kjent for dykkere som ble intervjuet. Gjennomsnittsalderen for de 11 vi dermed kjenner til, var 39,7 år da de endte sine liv. Hvis vi forutsetter at de 11 dykkere som tok sitt liv gjorde det over en 15-års periode, og at det i gjennomsnitt var 150 norske dykkere i aktivitet, gir det en frekvens på 0,5 % per år. I denne aldersgruppe var det omtrent 0,025 % selvmord i den hele den mannlige befolkningen i 1990. Det er mange usikkerheter i denne oppstillingen, men det synes helt klart at selvmord har vært klart hyppigere blant dykkerne enn i den mannlige befolkning for øvrig.

7.5.4 Selvmord og ulykker blant britiske dykkere

I 1994 undersøkte McCallum (Godøysundrapporten 1994) livssituasjonen for 2111 britiske dykkere. Blant disse fant McCallum at 75 (3,6 %) hadde avgått ved døden i løpet av 10-årsperioden 1972–81, et urovekkende høyt tall. Gjennomsnittsalderen for de 75 var da de døde 37,2 år, og for dem som døde i ulykker 34,4 år. En sammenligning med resten av befolkningen i England og Wales viste at dykkerne (betraktet som gruppe) døde langt tidligere enn resten av befolkningen, og at de døde i ulykker svært meget oftere enn andre mennesker. Forskjellene var statistisk meget sikre. Han fant også at det blant dem var uvanlig høye tall for traumatisk død og selvmord. 28 % av dødsfallene skyldtes drukning (10 personer) eller dykkerulykker (11 personer), og selvmord forklarte hele 17 % av dødsfallene.

Lignende konklusjoner ble trukket av Welham (Centre for Health and Risk Management Loughborough University of Technology 1996, rapport MaTSU, P3204)) som tok for seg dødsårsakene til 191 britiske dykkere som døde i perioden 1971 til 1994 (herunder de som inngikk i McCallums undersøkelse). Også han fant at dykkerne døde unge, med et gjennomsnitt på 38–40 år ved død. Som McCallum fant han en markert overrepresentasjon av drukning, andre ulykker og selvmord som umiddelbare dødsårsaker. Hans liste over de tre viktigste dødsårsaker var den samme som hos McCallum: 1) Drukning, 2) Andre ulykker (inklusive dykkerulykker med kvelning som største enkeltfaktor) og 3) Selvmord.

Welham regnet ut den såkalte «Standard Mortality Ratio» (SMR) som er den observerte dødsrate delt på den ventede dødsrate fra hele befolkningen, multiplisert med 100. Derfor betyr et SMR-tall på 100 for en gruppe at denne gruppen har den samme dødelighet som vi venter fra resten av befolkningen. Et høyere tall forteller om overdødelighet, mens et lavere tall forteller at gruppen dør sjeldnere enn standardbefolkningen. For de 191 dykkerne fant Welham at de hadde en markert overdødelighet (SMR = 303), særlig av ulykker (alle typer: SMS = 866). Overveldende hyppig var dødsfall etter drukningsulykker (SMR = 18666) og med klar overvekt av selvmord (SMR = 431) sammenliknet med en alders-justert del av den mannlige befolkning. Det døde også uvanlig mange i trafikk- og andre ulykker (SMR var henholdsvis 363 og 1090).

Disse to engelske studier viser at det er en svært høy forekomst av selvmord blant dykkere, de har også en høy forekomst av fatale ulykker hvorav en del i virkeligheten kan representere selvmord.

7.5.5 Konklusjoner

Manglende opplysninger om ulykkesforløp ved dødsulykker i forbindelse med dykkingen er vanlig og stiller seg i vegen for sikre konklusjoner.

Kommisjonen mener likevel det er berettiget å uttale:

Den vanligste direkte årsak til dødsulykkene var drukning. De bakenforliggende årsaker var mange, med hypoksi/CO2-forgiftning, nedkjøling og teknisk svikt i dykkerutrustningen som kanskje de viktigste faktorer.

Den nest vanligste dødsårsak var eksplosiv dekompresjon.

I mange tilfelle skyldes ulykkene menneskelig feil. Slike feil synes å ha forekommet på alle nivåer. Vi har å gjøre med et komplisert samspill mellom mennesker og høy-teknologisk utstyr.

Mangelfull utdannelse kan ha vært medvirkende årsak i noen tilfelle, både for den enkelte dykker og for dykkerledere.

Den heldigvis kraftige nedgang i alvorlige ulykker utover i 80-årene på begge sider av Nordsjøen kan for en del tilskrives bedre regler og kontroll av at reglene overholdes. En annen viktig årsak var overgang til metningsdykk, hvor tidspresset på bunnen ble vesentlig redusert.

Videre konstaterer kommisjonen at det har vært et urovekkende høyt antall selvmord blant norske dykkere som har arbeidet i Nordsjøen, og at hyppigheten av selvmord generelt synes meget høy blant dykkere. Dykkere synes urovekkende ofte å dø i ulykker utenom selve dykkarbeidet.

I tillegg til dødsulykkene i norsk og britisk sektor av Nordsjøen, var det i perioden 1971 til 1985 1 dødsulykke i irsk og 3 i hollandsk farvann

Opplysningene i tabellen er hentet fra Bevan & Gosling 1986, Clark 1997 og Kahrs 2001.