5 Nærmere om den harmoniserte konsumprisindeksen

Maastricht-traktaten, som ble vedtatt i 1991, inneholder konvergenskriterier som måtte oppfylles før endelig etablering av den Økonomiske og monetære union (ØMU). Et av kriteriene var knyttet til nivået på inflasjonen. De nasjonale konsumprisindeksene i de enkelte land kan være uegnet når en skal sammenligne prisutviklingen mellom land, bl.a. fordi ulike komponenter av prisindeksen beregnes og vektlegges forskjellig. Dette er noe av grunnen til etableringen av en harmonisert konsumprisindeks (HKPI).

Ved å samordne det metodiske opplegget produseres det nå harmoniserte konsumprisindekser i alle EU-land, samt Island og Norge, som anses å være bedre egnet til internasjonale sammenlikninger. Den harmoniserte konsumprisindeksen (HKPI) vil for de fleste land eksistere parallelt med den tradisjonelle konsumprisindeksen (KPI).

I Norge dekker den harmoniserte konsumprisindeksen om lag 88 prosent av forbruksutgiftene som inngår i den tradisjonelle konsumprisindeksen. Det eneste området som nå er utelatt fra den harmoniserte indeksen (HKPI), men som derimot er dekket i den tradisjonelle konsumprisindeksen (KPI), er selveieres bokostnader (beregnet husleie) 1. I henhold til EØS-bestemmelser må alle land som lager harmoniserte konsumprisindekser kontrollere vektene som brukes i beregningene årlig etter visse kriterier. I Norge bygger vektene i både KPI og HKPI på et gjennomsnitt av resultater fra Forbruksundersøkelsen siste tre år. Vektene implementeres imidlertid til forskjellige tidspunkter.

I HKPI er beregnet husleie utelatt. Derimot inngår betalt husleie. Dette innebærer totalt sett at husholdningenes gjennomsnittlige boutgifter blir mindre vektlagt i HKPI enn i KPI, og tilsvarende får utviklingen mindre betydning.

Figur 5.1 viser utviklingen i HKPI, KPI og beregnet husleie i Norge fra 1996 til februar 2004. Figuren viser at tolvmånedersveksten i HKPI i hovedsak har vært lavere enn for KPI. I siste halvår i 1998 og i begynnelsen av 1999 var KPI høyere enn HKPI, selv om veksten i husleieindeksen var lavere enn veksten i totalindeksen. Dette skyldes i hovedsak at barnehagetakster, skolegang og enkelte helsetjenester, som den gang var utelatt fra HKPI, men inngikk i KPI, hadde en vesentlig høyere tolvmånedersvekst enn KPI. At HKPI var moderat høyere enn KPI i deler av 2000, til tross for at veksten i beregnet husleie var høyere enn veksten i totalindeksen 2, skyldes trolig blant annet enkelte omlegginger av HKPI fra og med januar 2000. I 2002 var differansen mellom tolvmånedersveksten i HKPI og i KPI relativt stor, noe som kan tilskrives en kraftig vekst i husleieindeksen.

I 2003 var den gjennomsnittlige stigningen i HKPI i Norge 2,0 prosent, mens den tilsvarende veksten i KPI var 2,5 prosent. Differansen må ses i sammenheng med den relativt kraftige veksten i beregnet husleie, jf. figur 5.1. I februar i år falt KPI med 1,7 prosent fra samme måned året før, mens nedgangen i HKPI var 1,5 prosent.

Figur 5.2 gir en oversikt over tolvmånedersveksten i den harmoniserte konsumprisindeksen i Norge, EU-landene og euroområdet i perioden fra 1996 til februar 2004. Fra 1997 til sommeren 2001 var prisstigningen i Norge høyere enn prisstigningen i EU og euroområdet. I 2001 og 2002 påvirket endringer i momssatsene prisforløpet i Norge betydelig. Økningen i merverdiavgiftsatsen fra 1. januar 2001 bidro til å øke differansen i forhold til EU, mens prisstigningstakten i Norge falt under den i EU etter halveringen av matmomsen fra 1. juli 2001. I første halvår 2002 var tolvmånedersveksten i HKPI betydelig lavere i Norge enn i euroområdet. Dette skyldes i hovedsak halveringen av matmomsen i 2001. I andre halvår steg årsvekstraten i Norge igjen, og mot slutten av året var inflasjonen, målt ved tolvmånedersveksten i HKPI, relativt lik i Norge og EU. I begynnelsen av 2003 var prisveksten i Norge klart høyere enn i EU. Prisveksten i Norge avtok betraktelig de siste månedene og som gjennomsnitt for året var prisveksten 2,0 prosent både i Norge og i EU.