3 Lønnsutviklingen i senere år

• Den gjennomsnittlige årslønnsveksten fra 2002 til 2003 for alle grupper under ett er anslått til 4½ prosent mot 5,7 prosent året før.

• Årslønnsveksten fra 2002 til 2003 i NHO-bedrifter er beregnet til 3,5 prosent for industriarbeidere og til 4,6 prosent for industrifunksjonærer. Gjennomsnittlig årslønnsvekst for disse to gruppene under ett er beregnet til 4,0 prosent. For heltidsansatte i HSH-bedrifter i varehandelen har veksten vært 4,4 prosent. I forretnings- og sparebanker og forsikring under ett, som omfatter noen flere grupper enn forhandlingsområdet, er lønnsveksten beregnet til 4½ prosent. I NAVO-bedrifter kan lønnsveksten anslås til 7,0 prosent i helseforetakene og til 3,8 prosent i øvrige bedrifter. For ansatte i staten, kommunene og i skoleverket har lønnsveksten i 2003 vært henholdsvis 4,3 prosent, 4,4 prosent og 5,4 prosent (inklusiv skolepakke II). For det statlige tariffområdet (staten og skoleverket under ett) er årslønnsveksten beregnet til 4,8 prosent inklusiv skolepakke II og til 4,0 prosent eksklusiv skolepakken.

• Utvalget anslår overhenget til 2004 til vel 1 prosent for alle grupper under ett. Dette er vel 1½ prosentpoeng lavere enn til 2003 og vel ½ prosentpoeng lavere enn til 2002. Det brukes litt ulike metoder for beregning av overheng i de ulike tariffområdene. De beregnede overhengene kan derfor ikke uten videre sammenliknes på tvers. Spesielt vil store strukturendringer kunne skape forskjeller mellom områdene og i oppsplittingen av lønnsveksten i lønnsoverheng og lønnsglidning. I NHO-bedrifter er overhenget for industriarbeidere beregnet til 1,9 prosent og for industrifunksjonærer til 2,5 prosent. For heltidsansatte i HSH-bedrifter i varehandelen er overhenget beregnet til 0,9 prosent og for ansatte i forretnings- og sparebanker og forsikring under ett til ½ prosent. For NAVO-bedrifter kan overhenget beregnes til 0,7 prosent i helseforetakene og til 1,1 prosent i øvrige bedrifter. For ansatte i staten, kommunene og i skoleverket er overhenget beregnet til henholdsvis 0,4 prosent, 0,6 prosent og 0,2 prosent.

• For de grupper utvalget har tall for, har det vært en tilnærming mellom kvinners og menns lønn fra 2002 til 2003 blant ansatte i HSH-bedrifter i varehandel, i skoleverket, i kommunene, blant industrifunksjonærer i NHO-bedrifter og blant arbeidere i hotell- og restaurantvirksomhet. For statsansatte er det lite endring. For forretnings- og sparebanker og forsikring under ett og blant industriarbeidere i NHO-bedrifter har forskjellen økt fra 2002 til 2003.

• Toppledere i foretak med over 25 ansatte/lønnsforhold hadde i gjennomsnitt en lønnsvekst på 4,4 prosent fra 2002 til 2003 mot 5,1 prosent fra 2001 til 2002. Lønnsveksten fra 2002 til 2003 varierte fra 3,4 prosent for toppledere i foretak med 50-99 ansatte/lønnsforhold til 8,1 prosent i foretak med over 250 ansatte/lønnsforhold. For den fjerdedelen som tjente best i de store foretakene med over 250 ansatte/lønnsforhold, var lønnsveksten 10,5 prosent mot 7,3 prosent i 2002.

3.1 Lønnsutviklingen for hovedgrupper av lønnstakere

Beregningsutvalget legger i dette kapitlet fram statistikk og beregninger som gir et hovedinntrykk av lønnsutviklingen fra 2002 til 2003. Det gis dessuten anslag på lønnsoverhenget til 2004 for ulike grupper. I dette kapitlet gis det også en oversikt over lønnstilleggene i 2003 for en del grupper. En mer detaljert oversikt over resultatene av lønnsoppgjøret i 2003 gis i vedlegg 2.

Årslønnsvekst for hovedgrupper

Beregningsutvalget presenterer tall for gjennomsnittlig årslønn både for heltidsansatte, dvs. arbeidstakere som har utført et fullt avtalefestet normalt årsverk uten overtid og gjennomsnittlig lønn per årsverk. Det siste begrepet omfatter både heltids- og deltidsansatte der deltidsansatte er regnet om til heltidsekvivalenter. Beregningene av lønnsnivå og lønnsvekst er ført fram til 2003 og gjengis i tabell 3.1 og tabell 7.9 i vedlegg 7. Begge tabellene bygger på lønnsstatistikk for gruppene og på opplysninger om reguleringstidspunkter i de enkelte år. Lønnsbegreper og grunnlaget for beregningene av lønnsvekst og lønnsnivå omtales kort i boks 3.1. For mer detaljert omtale vises til vedlegg 3.

Av tabell 3.1 framgår lønnsutviklingen 1 i noen store forhandlingsområder det siste tiåret. Det har jevnt over vært en økende veksttakt i perioden fram til 1997-98. Særlig var lønnsveksten høy fra 1997 til 1998. I 1999 og 2000 avtok veksttakten med unntak av for ansatte i skoleverket i 2000. Fra 2000 til 2001 økte samlet lønnsvekst. Ansatte i kommunene, statsansatte og forretnings- og sparebanker hadde likevel lavere lønnsvekst i 2001 enn året før, mens bl.a. ansatte i skoleverket og industrifunksjonærer i NHO-bedrifter hadde høyere lønnsvekst. Fra 2001 til 2002 økte igjen samlet lønnsvekst og for de fleste grupper var lønnsveksten klart høyere enn i de tre foregående årene. Den forholdsvis sterke lønnsveksten i skolesektoren fra 2000 til 2002 skyldes spesielle tillegg, jf. omtale av lønnstilleggene i boks 3.5.

Årslønnsveksten fra 2002 til 2003 i NHO-bedrifter er beregnet til 3,5 prosent for industriarbeidere og til 4,6 prosent for industrifunksjonærer. Gjennomsnittlig årslønnsvekst for disse to gruppene under ett er beregnet til 4,0 prosent. For heltidsansatte i HSH-bedrifter i varehandelen har veksten vært 4,4 prosent. I forretnings- og sparebanker og forsikring under ett, som omfatter noen flere grupper enn forhandlingsområdet, er lønnsveksten beregnet til 4½ prosent. I NAVO-bedrifter kan lønnsveksten anslås til 7,0 prosent i helseforetakene og til 3,8 prosent i øvrige bedrifter. For ansatte i staten, kommunene og i skoleverket har lønnsveksten i 2003 vært henholdsvis 4,3 prosent, 4,4 prosent og 5,4 prosent (inklusiv skolepakke II). For det statlige tariffområdet (staten og skoleverket under ett) er årslønnsveksten beregnet til 4,8 prosent inklusiv skolepakke II og til 4,0 prosent eksklusiv skolepakken.

I tabell 3.2 har en beregnet gjennomsnittlig lønnsutvikling for alle grupper og for tre hovedsektorer:

• ansatte i industrien

• ansatte i varehandel

• ansatte i offentlig forvaltning

Gjennomsnittlig årslønnsvekst fra 2002 til 2003 er anslått til 4½ prosent mot 5,7 prosent året før. For ansatte i industrien i tabell 3.2 vises lønnsutviklingen både for ansatte i NHO-bedrifter og for industrien totalt. Om lag ¾ av sysselsettingen i industrien er i NHO-bedrifter. Tabellen viser at samlet over tiåret 1993-2003 har lønnsveksten vært nær den samme i alle de tre hovedsektorene. Lønnsveksten i industribedrifter i alt har samlet for perioden 1998-2003 vært om lag den samme som i industrien i NHO-bedrifter. Imidlertid har lønnsveksten mellom disse to gruppene vært forskjellig i de enkelte år.

I tabell 3.3 er årslønnsveksten de siste årene for hovedgruppene i tabellene 3.1 splittet opp i bidrag fra overheng, bidrag fra sentralt fastlagte tarifftillegg og bidrag fra lønnsglidning gjennom året. I offentlig sektor har bidraget fra lønnsglidningen i perioden ligget i størrelsesorden 0-0,8 prosentpoeng i året. For gruppene i privat sektor har den variert mellom 1 og knapt 3 prosentpoeng unntatt for industrifunksjonærer. For store grupper industrifunksjonærer avtales ikke sentrale tillegg. For disse avtales stort sett alle tillegg lokalt, blant annet som resultat av lokale forhandlinger. Dette medfører at all lønnsendring for disse betraktes som lønnsglidning i henhold til Beregningsutvalgets definisjon av dette.

3.2 Lønnsutviklingen etter utdanning

I tabell 3.4 vises lønnsutviklingen for heltidsansatte utdanningsgrupper etter næring i perioden 1997-2003. Tabellen er framkommet ved å koble lønnsstatistikken mot registeret over befolkningens høyeste utdanning. Tabellen viser at andelen med ulike utdanningsnivåer varierer mellom gruppene. I industri, bygg- og anlegg og i varehandel hadde i 2003 80 prosent eller flere utdanning på grunnskolenivå og videregående skolenivå (inklusiv fagutdanning) som høyeste utdanning. Blant statsansatte var andelen 41 prosent og blant kommunale- og fylkeskommunale ansatte 56 prosent (inkluderes deltidsansatte var andelen 68 prosent), mens det bare var 3 prosent i skoleverket. Foreløpig har ikke utvalget innarbeidet tall for utdanningsgrupper i de statlige helseforetakene. Utvalget kommer tilbake til det i neste rapport.

Samlet for alle utdanningsgruppene viser tabell 3.4 at den høyeste lønnsveksten i perioden 1997-2003 hadde ansatte i skoleverket med vel 43 prosent. For statsansatte var veksten knapt 38 prosent og for kommuneansatte knapt 33 prosent. For de andre gruppene i tabell 3.4 var lønnsveksten 34-35 prosent i perioden 1997-2003.

Tabell 3.4 viser at fra 2002 til 2003 hadde personer med videregående skolenivå inklusiv fagutdanning stort sett sterkere datolønnsvekst (fra 1.10.02 til 1.10.03) enn utdanningsgruppene med til og med 4 års utdanning og mer enn 4 års utdanning på høyskole eller universitet innen alle næringene med unntak av i bygg- og anleggsvirksomhet og i kommunene. En sammenlikning av datolønnsveksten fra et år til et annet mellom næringer blir ofte vanskeliggjort av at lønnsstatistikken først registrerer en del lønnstillegg året etter at de er gitt. F. eks har datolønnsveksten for noen næringer for perioden 1.10.02 til 1.10.03 med lønnstillegg som hører til forrige periode. Dette er tilfelle for staten og skoleverket. Dette er forhold som en korrigerer for ved beregning av årslønnsvekst, men som forstyrrer sammenlikningen når en ser på datolønnsveksten bare for ett år. Over tid vil årslønnsveksten og datolønnsveksten være tilnærmet lik for samme næring/gruppe.

Utdanningsgruppene med til og med 4 års utdanning og mer enn 4 års utdanning på høyskole eller universitet i industrien, i skoleverket og i varehandelen hadde høyere lønnsvekst enn tilsvarende utdanningsgrupper i kommunene, bygg- og anleggsvirksomhet, finanstjenester og i staten i perioden 1997-2003. Materialet sier ikke noe om i hvilken grad dette dreier seg om samme typer utdanning eller fag. Ansatte med fagutdanning i bygg- og anleggsvirksomhet hadde også relativ sterk vekst i perioden 1997-2003.

Tabell 3.4 viser videre at det er betydelige lønnsforskjeller for samme utdanningslengde mellom de ulike næringer/sektorer og at det er stor forskjell i lønnsnivå mellom utdanningsgrupper med samme lengde på universitets- eller høyskoleutdanning mellom privat og offentlig sektor. Det er også lønnsforskjeller for personer som er registrert med fagutdanning mellom offentlig og privat sektor. Det vises også til vedleggstabell 7.11.

3.3 Lønnsutviklingen for deltidsansatte

Vedleggstabell 7.10 viser lønnsutviklingen for deltidsansatte per heltidsekvivalent etter næringshovedområde i perioden 1997-2002. For en del områder er det også tall for 2003. Tabellen viser også lønn for deltidsansatte som andel av lønn for heltidsansatte.

Deltidsansatte hadde en gjennomsnittlig årslønn per heltidsekvivalent i 3. kvartal 2002 (1.9/1.10-2002) på kr. 267 600, en vekst på 7,4 prosent fra 3. kvartal 2001. Til sammenlikning hadde alle heltidsansatte en gjennomsnittlig årslønn på kr. 326 400, en vekst på 6,7 prosent. Samlet over perioden 1997-2002 er lønnsutviklingen i gjennomsnitt likevel lavere for deltidsansatte enn for heltidsansatte, 27,9 prosent mot 31,6 prosent. I kommunene og varehandel, som er to områder med stor andel deltidssysselsetting, har veksten per heltidsekvivalent for deltidsansatte vært henholdsvis 26,6 og 26,3 prosent i perioden 1997-2002. Den høyeste lønnsveksten har det vært blant deltidsansatte i skoleverket med 42,0 prosent. For staten, skoleverket og kommunene foreligger det også tall for 2003. Veksten per heltidsekvivalent for deltidsansatte i skoleverket og i kommunene var i 2003 litt lavere enn for heltidsansatte. For statsansatte var det omvendt.

Deltidsansatte er i mindretall i alle næringshovedområder unntatt i kommunene, der deltidsansatte utgjør om lag 60 prosent av alle ansatte. For alle ansatte under ett utgjør deltidsansatte om lag 27 prosent. Der antallet deltidsansatte er lite, blir lønnsnivået for disse lettere påvirket av endringer i sysselsettingen, arbeidstid og sesongvariasjoner. Likevel er det slik at under ett viser hovedtrekkene i lønnsutviklingen for deltidsansatte stort sett samme mønster som for heltidsansatte i perioden 1997 til 2002. Det samme trenger likevel ikke å være tilfelle i de enkelte næringshovedområdene i perioden, f. eks. i kommunene og i varehandel som er to områder med relativt stor deltidsandel.

Lønnen til deltidsansatte per heltidsekvivalent som andel av heltidsansattes lønn, varierte i 2002 fra nesten 96 prosent i skoleverket til 71 prosent for ansatte i eiendomsdrift og forretningsmessig tjenesteyting, med et gjennomsnitt på om lag 82 prosent. Forskjellen i lønn mellom gruppen deltidsansatte og gruppen heltidsansatte knytter seg blant annet til faktorer som yrke, stilling, utdanning og alder. For eksempel er deltidsansatte i varehandel relativt unge og jobber i lavere stillinger enn heltidsansatte. I skoleverket derimot er deltidsansatte og heltidsansatte mer like i alder og utdanning. Også andre forhold kan virke inn, for eksempel at deltidsansatte i enkelte områder stort sett har høyere turnover enn heltidsansatte.

3.4 Lønnsutviklingen i enkelte tariffområder

3.4.1 Lønnsutviklingen for industriarbeidere i LO/NHO-området.

• For INDUSTRIARBEIDERE steg lønn per årsverk fra 2002 til 2003 med 3,5 prosent, mot 5,0 prosent og 4,9 prosent de to foregående årene.

Bonus bidrar til 0,3 prosentpoeng sterkere vekst. Uregelmessige tillegg eller tillegg knyttet til arbeidets art, som for eksempel skifttillegg, andre former for ”ubekvemstillegg”, smusstillegg, maskintillegg etc. reduserer imidlertid veksten med 0,4 prosentpoeng. I selve innrapporteringen fra bedriftene kan imidlertid fordelingen på lønnskomponenter være usikker. Usikkerheten vil derfor naturlig være større for de enkelte lønnskomponentene enn for totalveksten.

Lønnsveksten for arbeidere er basert på lønn og årsverk tilknyttet tariffområder. Antall årsverk for industriarbeidere har totalt sett gått ned, men noe sterkere for avtaleområder med høyere lønnsnivå enn gjennomsnittet for industriarbeidere. Som eksempel gjelder dette spesielt grupper som elektrokjemisk, flyverksteder, avistrykkerier og bryggerier. Disse forholdene drar årslønnsnivået for industriarbeidere totalt sett ned med 0,4 prosent.

Foreløpige tall viser at gjennomsnittlig timefortjeneste for de 9 første månedene av 2003 lå 3,6 prosent høyere enn for tilsvarende periode året før, mens veksten fra 1.oktober 2002 til 1.oktober 2003 var 3,3 prosent. Året før var vekstprosenten for de 9 første måneder 4,8 prosent og veksten fra 1.oktober 2001 til 1.oktober 2002 var på 5,9 prosent.

For NHO-bedrifter bygger lønnsveksten for kalenderåret på lønnssum og timer for de første 9 månedene av året, lønn per 1.oktober og en forutsetning om at dette nivået gjelder året ut. Lønnstillegg som kommer etter 1.oktober betyr forholdsvis lite for årslønnen i kalenderåret.

Gjennomsnittlige tarifftillegg våren 2003 økte gjennomsnittlig lønn med 0,5 prosent, mens tarifftillegget i de forbundsvise tarifforhandligene i 2002 økte lønnen med 2,8 prosent, inklusive skifttillegg og andre tillegg som er klassifisert som uregelmessige tillegg.

Mens lønnsoverhenget fra 2002 bidro med 1,9 prosentpoeng, bidro tarifftilleggene per 1.april 2003 med 0,4 prosentpoeng til årslønnsveksten fra 2002 til 2003. Lønnsglidningen i løpet av 2003 bidro således til årslønnsveksten med 1,2 prosentpoeng mot 1,7 prosentpoeng i 2002 og 2,2 prosentpoeng i årene 2000 og 2001.

Lønnsoverhenget for industriarbeidere inn i 2004 er beregnet til 1,9 prosent. Metoder for beregning av overheng, glidning og årslønnsvekst er de samme som er benyttet tidligere. Fra 2002 til 2003 har det vært store strukturendringer i sysselsettingen i industrien. Dette har skapt større usikkerhet enn vanlig i beregningene av overheng.

Tabell 3.5 viser utviklingen i timefortjenesten, fordelt på tariffmessig lønnsøkning og lønnsglidning for voksne arbeidere i industrien (menn + kvinner) fra samme kvartal året før.

De gjennomsnittlige tarifftilleggene, inklusive den direkte effekten av skifttillegg og andre tillegg knyttet til arbeidets art er beregnet til (totale nivåtillegg):

3.4.2 Lønnsutviklingen for andre arbeidstakergrupper i NHO-bedrifter

• Alle arbeidere innenfor NHO-området hadde en årslønnsvekst på 4,0 prosent fra 2002 til 2003, mot 5,6 prosent året før.

Samferdsel, energisektoren og spesielle forhold innen oljerelatert virksomhet, drar opp gjennomsnittlig lønnsvekst, mens arbeidere innenfor hoteller- og restauranter og industriarbeiderne drar gjennomsnittet ned.

For arbeidere i byggevirksomhet innenfor NHO-området er det anslått en årslønnsvekst på 3,9 prosent fra 2002 til 2003, mot 5,3 og 5,2 prosent årene før.

Byggevirksomhet består av arbeidere innenfor tømrerfaget, murere, grunnarbeid innenfor stein-, jord- og sementarbeid, bygge- og tømmermestere, elektrotekniske installasjonsfirmaer, malermestere, rørleggerbedrifter, kobber- og blikkenslagermestere o.l. Gruppen består i hovedsak av to tariffavtaler, Fellesoverenskomst for byggfag(ca. 2/3) og Tariffavtale for elektrofag (ca. 1/3).Den første gruppen hadde en lønnsvekst på 3,5 prosent fra 2002 til 2003 mot 5,9 prosent året før, mens den andre gruppen hadde en årslønnsvekst på 4,9 prosent mot 4,0 prosent året.

I 2002 var nivået på de gjennomsnittlige tarifftilleggene for arbeidere innenfor byggevirksomhet om lag som for industriarbeidere. Tarifftilleggene inklusive generelt tillegg, minstelønnssatser, akkordtariffer etc., økte gjennomsnittlig lønn med 2,6 prosent i 2002. I 2003 ble ikke gitt sentrale tarifftillegg i de tariffavtalene som omfattes av byggevirksomheten. Den gjennomsnittlige lønnsveksten i bransjen styres imidlertid i større grad av typen arbeidsoppdrag, hvor man også har akkordbestemt avlønning etc.

For arbeidere innenfor bygge- og anleggsvirksomhet totalt er årslønnsveksten fra 2002 til 2003 3,7 prosent. Andelen sysselsatte arbeidere innenfor anlegg går ned.

For arbeidere innenfor samferdselsektoren i NHO-området steg årslønnsveksten fra 2002 til 2003 med 5,2 prosent mot 5,4 prosent året før. En del av lønnsveksten i 2003 skyldes tillegg avtalt i 2002, som ble gitt fra starten av 2003.Lønnsveksten fra 1.oktober 2002 til 1.oktober 2003 var 4,6 prosent.

Samferdselssektoren i NHO-området omfatter blant annet rutebilsektoren, spedisjonsfirmaer, innenriks sjøfart, godstransport, og i noe mindre grad grossistbedrifter, oljeselskaper, ambulansefirmaer m.v.

For rutebilsektoren, som omfatter noe under halvparten av sektoren totalt sett var lønnsveksten på 4,6 prosent fra 2002 til 2003, mot 5,3 prosent året før. Om lag 1 prosentpoeng av veksten fra 2002 til 2003 skyldes tillegg avtalt i 2002, som ble gitt fra 1. januar 2003.

For arbeidere innenfor oljevirksomhet, offshore var det en lønnsøkning på 4,0 prosent fra 2002 til 2003. Veksttallet omfatter operatør- og servicebedrifter. Forpleiningsbedrifter og landbaser er ikke med. Oljeboring har ikke levert gode nok tall. Sysselsettingseffekter for oljearbeidere bidrar likevel til at årslønn for arbeidere går opp. En spesiell usikkerhet i denne bransjen har vært periodiseringen av tillegg og om tilleggene var kjent ved innrapporteringstidspunktet per 1.oktober de respektive årene.

Av arbeiderområder i NHO-området for øvrig har energisektoren økt betydelig i antall. Årslønnsveksten for arbeidere er 5,8 prosent fra 2002 til 2003, mot 3,7 prosent året før. Oppgjøret i 2002 ble avsluttet sent og for en del bedrifter innenfor sektoren kan det være med noe tillegg gitt i 2002 som ikke ble innrapportert før statistikktidspunktet i oktober samme år. Dette innebærer at veksttallet i 2002 kan være noe høyere og veksttallet i 2003 noe lavere enn statistikktallene viser.

3.4.3 Lønnsutviklingen for funksjonærer i NHO-bedrifter.

• For industrifunksjonærene i NHO-bedrifter var det en økning i årslønn på 4,6 prosent fra 2002 til 2003. Året før var økningen 6,1 prosent.

Endring av fordelingen av funksjonærer på bransjer bidrar til at gjennomsnittsveksten reduseres med 0,2 prosentpoeng. Bortfall av årsverk for funksjonærer innenfor verkstedsindustrien og elektrokjemisk industri forklarer dette forholdet.

Lønnsveksten for de første 9 måneder av 2003 i forhold til tilsvarende periode av 2002 økte med 4,8 prosent, mens tilsvarende året før var 6,0 prosent. Lønnsveksten for ”siste lønnsperiode” ved rapporteringstidspunkt, som i praksis betyr fra ca. 1.oktober 2002 til ca. 1.oktober 2003 var 4,1 prosent mot 6,6 prosent året før og 4,8 prosent fra 1. oktober 2000 til 1. oktober 2001.

Beregnet lønnsoverheng for industrifunksjonærer inn i 2004 er 2,5 prosent mot 3,1 prosent året før og 2,5 prosent inn i 2002.

I NHO-bedrifter utgjør funksjonærgruppene utenfor industri i antall om lag det samme som industrifunksjonærene. Disse består av funksjonærgrupper innenfor bergverk, skogbruk, fiskeoppdrett, kraftforsyning, oljevirksomhet, bygge- og anleggsvirksomhet, samferdsel, kunnskap- og undervisning og tjenesteyting som renholdsbedrifter, vaktselskaper, bemanningsbedrifter, IKT-bedrifter etc. For enkelt av disse gruppene er datamaterialet ikke godt nok for sammenlignbarhet mellom 2002 til 2003. Dette gjelder spesielt renholdsselskaper, vaktselskaper og annen tjenesteyting.

For alle funksjonærer innenfor NHO-området var lønnsveksten fra 2002 til 2003 5,1 prosent. Bonus bidrar til årslønnsveksten med 0,6 prosentpoeng. Årslønnsveksten for funksjonærer utenfor industrien totalt sett er beregnet til 5,6 prosent.

For funksjonærgruppen totalt bidrar sysselsettingsendringer mellom bransjer gjennom vridning av andel årsverk i næringer med lavere lønn enn gjennomsnittet til næringer med høyere lønn enn gjennomsnittet til 0,4 prosentpoeng av lønnsveksten.

Lønnsveksten fra 1.oktober 2002 til 1.oktober 2003 var 4,6 prosent mens lønnsveksten for de 9 første månedene av 2003 i forhold til samme periode av 2002 var 5,2 prosent. Lønnsoverhenget inn i 2004 er beregnet til 2,2 prosent for alle funksjonærer.

Funksjonærene i NHO-området har jevnt over lønnsreguleringer (anslagsvis over 50 prosent per 1.juli) senere i året enn arbeiderne, hvor store deler av lønnsveksten skjer fra april måned. Dette forhold bidrar isolert til at funksjonærene i NHO-området har et høyere lønnsoverheng enn arbeidere, selv med om lag samme årlig lønnsvekst.

Det samles ikke lenger inn data om reguleringstidspunkter i løpet av året(siste gang 1997). Sammenstillingen mellom lønnsnivåene pr. 1.oktober og "hittil i år" (3 første kvartaler) gjør at man kan beregne kalenderårslønnsveksten. Som i andre områder har man forutsatt ingen endringer etter 1.oktober. Bonus er med i tallene, mens overtid ikke er med.

I tillegg til lønnsstatistikk for arbeidere og funksjonærer er det grupper innenfor håndverk, handel, helse, organisasjoner etc. hvor man ikke kan skille mellom arbeidere og funksjonærer. Disse gruppene utgjør nå om lag 5 prosent av alle årsverk i NHO-bedrifter og er ikke med i lønnsstatistikken verken for arbeidere eller funksjonærer.

3.4.4 Lønnsutviklingen samlet for industriarbeidere og industrifunksjonærer i NHO-bedrifter (både heltid og deltid).

Det er store forskjeller i lønnsnivå og lønnsvekst mellom arbeidere og funksjonærer. Tallene for funksjonærer omfatter også ledere.

Deltid er med i tallene og inngår som heltidsekvivalenter på samme måte både for arbeidere og funksjonærer. Også for funksjonærer kan det være ulike arbeidstidsordninger. Dette er det tatt hensyn til i den grad bedriftene har innberettet dette i datamaterialet.

Tallmaterialet nedenfor sammenvekter funksjonærer og arbeidere innenfor industrien basert på årslønnsnivå i 2003 sammenholdt med antall årsverk for henholdsvis arbeidere og funksjonærer i NHOs medlemsregister på tidspunkt for utsendelse av statistikken. Årsverksfordelingen som er tilgjengelig ved utsendelse vil i hovedsak gjelde 2002.

Fordeling av årsverk i NHOs statistikkregister og lønnssum basert på årslønnsnivå for henholdsvis arbeidere og funksjonærer, har utviklet seg som vist i oppstillingen nedenfor de siste årene.

Innenfor NHOs industribedrifter (både heltid og deltid) utgjør funksjonærene ca.41 prosent av årsverkene og ca.50 prosent av lønnssummen. Fra 2000 til 2003 har andelen av lønnssummen for funksjonærer steget fra 48,5 prosent til 49,6 prosent, men bare 0,2 prosentpoeng fra 2002 til 2003-materialet. Dette er for liten endring til at endring i denne fordelingen isolert vil bidra vesentlig til å øke den totale årslønnsveksten. Den totale årslønnsveksten fra 2002 til 2003 ble 4,0 prosent mot 5,6 prosent året før.

Lønnsoverhenget inn i 2004 er beregnet til knapt 2,2 prosent og tarifftilleggene for arbeidere vil for hele totalgruppen bety 0,2 - 0,3 prosentpoeng. Bidraget fra lønnsglidningen til lønnsveksten for hele gruppen er derfor 1,5 prosentpoeng. I siste 5 årsperiode har bidraget fra glidningen variert mellom 1,5 og 3,1 prosentpoeng.

3.4.5 Lønnsutviklingen i andre områder i næringsvirksomhet

I hotell- og restaurantvirksomhet ble det under mellomoppgjøret i 2003 gitt et lavlønnstillegg fra 1. april på kr. 2,85 per time til alle fastlønte.

Fra 2002 ble det gjennomført en omlegging av statistikkinnsamlingen for hotell- og restaurant ved at lønnsbegreper, periodisering av statistikkperioden etc. ble endret.

Lønnsbegrepet for hotellbransjen er nå det samme som for øvrige områder. Omleggingen medførte et skift oppover i lønnsnivå i forhold til tidligere statistikk. Noe skyldes uregelmessige tillegg som blant annet består av søndagstillegg, nattillegg og kveldstillegg, mens tidligere statistikk innsamlet av NHO bare inkluderte søndagstillegg. Bonus er ny lønnskomponent. I tillegg er en del som tidligere var klassifisert som prosentlønte, innrapportert med fast lønn pluss bonus eller en kombinasjon av fast lønn og en bevegelig lønnskomponent. Statistikken har andre referanseperioder for lønnsdata og er også en utvalgsundersøkelse. Dette kan bety at sammensetningen av datamaterialet kan være endret.

Beregninger på fjorårets datamateriale ga et lønnsoverheng til 2003 for fastlønte på 1,8 prosent. Tarifftillegg i 2003 bidro til årslønnsveksten med om lag det samme. Basert på foreløpig gjennomsnittsmateriale var det en negativ lønnsglidning på om lag ½ prosent.

Tariffoppgjøret i 2002 omfattet imidlertid økning i uregelmessige tillegg ved økte kvelds- og nattsatser og ved at tidspunkter for når kveldstillegg / nattillegg skal gis ble flyttet. Denne flyttingen kan ha endret den relative andelen av timene med slike tillegg. Det vil være spesielt usikkert om når slik lønnsvekst kommer. Derfor er dekomponeringen av lønnsveksten i denne bransjen mer usikker enn i andre sektorer.

Pga. strukturelle endringer har lønnsglidningen i enkelte tidligere år også vært negativ. Blant annet skyldes det at for eksempel andelen timelønte i gruppen (tidligere statistikk) stadig økte og bidro til redusert lønnsvekst. Det er spesielt stor turnover i bransjen som gjør at sysselsettingeffekter kan bety mye. I tillegg må man anta at den omfattende omleggingen av statistikkinnrapporteringen i likhet med andre grupper, har ført til overgangsproblemer og at statistikkpopulasjonene kan være noe forskjellig i 2002 og 2003. Antall innrapporterte ansatte er langt flere i 2003.

I tillegg er 30-40 prosent av de ansatte innenfor området i 2003 klassifisert som funksjonærer, mens andelen i 2002-materialet var ca. 20 prosent. Disse inngår i funksjonærområdet for NHO-området totalt. Tidligere ble funksjonærlønninger ikke innrapportert. Etablering av nye rutiner for lønnsinnrapportering i 2002 bidrar sterkt til økt andel funksjonærer i 2003-materialet.

For fastlønte i hotell- og restaurantvirksomhet innenfor NHO-området har lønnsvekst vært 3,1 prosent fra 2002 til 2003. Lønnsveksten for de 9 første måneder i 2003 i forhold til tilsvarende måneder i 2002 viser 3¼ prosent vekst, mens lønnsveksten fra 1.oktober 2002 til 1.oktober 2003 viser 2¾ prosent. Man kan foreløpig anslå lønnsveksten bare for fastlønte arbeidere, som totalt omfatter om lag 60 prosent av sektoren.

I forretnings- og sparebanker og forsikring som nå er ett forhandlingsområde, ble det i mellomoppgjøret våren 2003 avtalt tillegg som utgjør 0,8 prosent fra 1. mai og som bidro til årslønnsveksten fra 2002 til 2003 med 0,54 prosentpoeng. Ifølge Finansnæringens Arbeidsgiverforening ble det i medlemsbedriftene under ett gitt lokale tillegg per 1. januar 2003 på 1,1 prosent inklusive engangstillegg på om lag 0,5 prosent og per 1. juli 2003 på 0,9 prosent inklusive engangstillegg på om lag 0,4 prosent til ansatte som omfattes av tariffavtalene.

Ifølge lønnsstatistikken for 2003 steg den gjennomsnittlige månedsfortjenesten for forretnings- og sparebanker og i forsikringsvirksomhet under ett med 2,9 prosent for heltidsansatte fra 1. september 2002 til 1. september 2003. I denne perioden har lønnsglidningen bidratt til lønnsveksten med om lag 2¼ prosent.

For forretnings- og sparebanker og forsikring som omfatter noen flere grupper enn forhandlingsområdet 2, har utvalget på grunnlag av lønnsstatistikken for 2003 og lønnstilleggene i 2003 beregnet årslønnsveksten fra 2002 til 2003 til 4½ prosent.

I varehandelble det i mellomoppgjøret våren 2003 mellom LO og HSH enighet om at det på Landsoverenskomsten for Handel og Kontor fra 1. april gis et tillegg på kr 1,25 per time (203 kr. per måned) på minstelønnssatsene 1 til 5 og på ungdomssatsen (butikkene), samt på bransjeavtalene. Tillegget omfattet 25 prosent av området. Utover dette ble det gitt et garantitillegg fra 1. februar 2003. I forhandlingene våren 2002 ble partene enige om at garantitillegget i HK/HSH-avtalene per 1. februar 2003 gjennomføres med at alle ansatte får et tillegg på minimum kr. 3,- per time. Minstelønnssatsene ble regulert med ytterligere kr. 0,25 per time per 1. februar 2003. Dette bidro med 1¾ prosentpoeng til årslønnsveksten fra 2002 til 2003 i HSH-bedrifter i varehandelen.

Under forhandlingene i 2002 ble det på grossistoverenskomsten for Norsk Transportarbeiderforbund gitt kr. 1,50 per time til alle fra 1. februar 2003. Som del av oppgjøret i 2002 ble partene også enige om at minstelønnen økes med ytterligere kr 1,- per time fra 1. april 2003. Videre ble det i forhandlingene i 2003 gitt et tillegg til alle arbeidstakere på kr 1,50 per time fra 1. april 2003. De andre avtalene i området fulgte modellen fra LO/NHO-oppgjøret i 2003 med lønnstillegg til de lavest lønte, se vedlegg 2.

I oppgjøret mellom Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund/ Prifo, YTF, Farmasiforbundet og Norges Funksjonærforbund og HSH ble det ført parallelle forhandlinger med LO/Handel og Kontor. Det ble avtalt følgende tillegg gjeldende fra 1. april 2003:

• I overenskomstområdet for funksjonæravtalene, kontoroverenskomsten og reiselivsavtalen ble overenskomstenes minstelønnssatser trinn 1-5 samt ungdomssatsen hevet med kr 1,25 pr. time. (Kr. 203,- pr. mnd.)

• I overenskomstområdet for grossistavtalene gis alle arbeidstakere et tillegg på kr 1,50 pr. time.

• I overenskomst mellom HSH og YS/ Farmasiforbundet ble arbeidstakere som er omfattet av overenskomstområder med gjennomsnittslønn fra 85 og opp til 95 prosent av industriens gjennomsnitt gitt et tillegg på kr 1,95 pr. time. Alle minstelønnssatser og personlige lønninger i overenskomsten forhøyes med det overnevnte tillegg.

Ifølge lønnsstatistikken for 2003 steg den gjennomsnittlige månedsfortjenesten for heltidsansatte i varehandelen under ett med 3,3 prosent fra 1. september 2002 til 1. september 2003. For heltidsansatte i HSH-bedrifter i varehandelen var lønnsveksten i samme periode 4,0 prosent.

På grunnlag av lønnsstatistikk for 2003 og lønnstilleggene i 2003, har utvalget anslått årslønnsveksten fra 2002 til 2003 til 4,4 prosent for heltidsansatte i HSH-bedrifter i varehandelen.

For varehandelen totalt kan årslønnsveksten fra 2002 til 2003 også beregnes til 4,4 prosent. For engroshandel har den vært 3,7 prosent og for detaljhandel 4,7 prosent. For varehandelen totalt er motorkjøretøytjenester med i lønnsveksttallet. Denne gruppen hadde samme årslønnsvekst fra 2002 til 2003 som varehandel under ett. Gruppen er ikke med i lønnsveksttallet for HSH-bedrifter i varehandelen.

Under mellomoppgjøret i 2003 ble det i det i HSH/HUK 3-områdene inngått en etterreguleringsbestemmelse. Den har følgende ordlyd:

”Partene viser til at partene i korresponderende områder er enige om å oppta forhandlinger i januar/februar om eventuelle lønnstillegg. -----. Partene på HUK-områdene er enige om, for dette oppgjøret, å gjøre resultatet for nevnte forhandlinger gjeldende for tilsvarende grupper/stillinger. ”

Etterreguleringsbestemmelsen ble ikke utløst. Forutsetningen for at det skulle gis lønnstillegg etter etterreguleringsbestemmelsen i HUK-områdene var at reguleringsbestemmelsene i korresponderende områder (det statlig tariffområdet, KS-området, NAVO/LO og NAVO/YS i helseforetakene) utløste lønnstillegg.

3.4.6 Lønnsutviklingen i offentlig sektor

Staten

I mellomoppgjøret 2003 for statsansatte ble Arbeids- og administrasjonsdepartementet, LO Stat, Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund - Stat, Akademikerne og Utdanningsgruppenes Hovedorganisasjon enige om at det ikke skulle foretas lønnsreguleringer per 1. mai 2003. Det skulle heller ikke foretas sentrale justeringsforhandlinger eller lokale forhandlinger etter hovedtariffavtalens pkt. 2.3.3 i 2003.

Videre ble partene enige om en reguleringsbestemmelse som har følgende ordlyd:

”Partene er enige om på bakgrunn av det inntektspolitiske samarbeidet og uttalelsene i Kontaktutvalget 22. januar 2003, å oppta forhandlinger i januar/februar 2004 om eventuelle lønnstillegg for arbeidstakerne i det statlige tariffområdet. Partene er enige om at siktemålet med disse forhandlingene er å gi arbeidstakerne i det statlige tariffområdet en faktisk lønnsutvikling innenfor den samme ramme på årsbasis (2002-2003) som for industrien (gjennomsnittlig arbeidere og funksjonærer) i NHO-bedrifter. Forhandlingene føres med utgangspunkt i tall fra TBUs foreløpige rapport 2004.

Eventuelle tillegg av lønnsmessig art gis med virkning fra 1. januar 2004. Dersom avviket er mindre enn 0,10 prosentpoeng foretas det ingen endringer.

Forhandlingene skal være sluttført innen utgangen av februar 2004”.

Arbeids- og administrasjonsdepartementet førte også forhandlinger med Norges Ingeniørorganisasjon og Norges Farmaceutiske Forening der partene ble enige om samme løsning som hovedsammenslutningene i staten.

Skoleverket

Mellomoppgjøret i staten i 2003 er også gjeldende for skoleverket. I boks 3.5 gis det en oversikt over lønnstilleggene i skoleverket siden 1. mai 2000.

Lønnsvekst for statsansatte

Foreløpig lønnsstatistikk for 2003 fra SSB viser at månedsfortjenesten både for heltidsansatte og for alle ansatte under ett økte med 3,2 prosent fra 1. oktober 2002 til 1. oktober 2003.

Overhenget til 2003 er beregnet til 3,9 prosent.

På grunnlag av foreløpig lønnsstatistikk for 2003 kan årslønnsveksten beregnes til 4,3 prosent fra 2002 til 2003. Lønnsglidningen bidro med 0,4 prosentpoeng.

Lønnsvekst for skoleverket.

Foreløpig lønnsstatistikk for 2003 fra SSB viser at månedsfortjenesten for heltidsansatte økte med 2,5 prosent og for alle ansatte med 2,4 prosent fra 1. oktober 2002 til 1. oktober 2003.

På grunnlag av særavtale mellom UFD og berørte lærerorganisasjoner (skolepakke II) fikk lærerne ett lønnstrinn fra 1. januar 2002 og de fikk ytterligere to lønnstrinn fra 1. august 2002. Disse tilleggene bidrar til overhenget til 2003 med om lag 1¾ prosentpoeng. Overhenget til 2003 er beregnet til 5,3 prosent inklusiv de lønnsmessige virkningene av skolepakke II og til 3,4 prosent eksklusiv skolepakken.

På grunnlag av foreløpig lønnsstatistikk for 2003 kan årslønnsveksten beregnes til 5,4 prosent (inklusiv skolepakke II) fra 2002 til 2003. Lønnsglidningen bidro med knapt 0,2 prosentpoeng.

Lønnsvekst for det statlige tariffområdet (gjennomsnitt for staten og skoleverket).

Det gjennomsnittlige overhenget til 2003 i det statlige tariffområdet er 4,5 prosent inklusiv skolepakke II og 3,7 prosent eksklusiv skolepakken. På grunnlag av den foreløpige lønnsstatistikken for 2003 for staten og skoleverket har utvalget beregnet årslønnsveksten i det statlige tariffområdet til 4,8 prosent inklusiv skolepakke II og 4,0 prosent eksklusiv skolepakke II. Lønnsglidningen bidro med om lag 1/3 prosentpoeng. På grunnlag av disse tallene ble ikke etterreguleringsbestemmelsen i det statlige tariffområdet utløst.

Kommunene

I det kommunale tariffområdet ble KS, LOK, YS-K og UHO enige om at det ikke skulle gis sentrale lønnstillegg i 2003 utover det som allerede var avtalt for 2003 i lønnsoppgjøret i 2002. Det som ble avtalt i 2002 for 2003 var en pott på 1,5 prosent til lokale forhandlinger per 1. januar 2003 og økt minstelønn for ufaglærte, fagarbeidere og høyskoleutdannede etter 10 års ansiennitet fra 1. juli 2003.

I 2003 gir de avtalte tilleggene et bidrag til årslønnsveksten fra 2002 til 2003 på 1,9 prosentpoeng. Overhenget til 2003 er beregnet til 2,2 prosent.

Lønnsstatistikk for 2003 fra SSB viser at månedsfortjenesten for heltidsansatte økte med 2,9 prosent og for alle ansatte med 2,8 prosent fra 1. oktober 2002 til 1. oktober 2003.

På grunnlag av lønnsstatistikk for 2003 og de avtalte tilleggene i 2003 kan årslønnsveksten fra 2002 til 2003 beregnes til 4,4 prosent eksklusiv Oslo kommune.

For arbeidstakere i KS-området (eksklusiv stillinger med lokal lønnsdannelse) ble det i mellomoppgjøret 2003 inngått en etterreguleringsbestemmelse med tilsvarende innhold som i det statlige tariffområdet. Etterreguleringsbestemmelsen ble heller ikke utløst i KS-området.

I Oslo Kommune ble det i 2002-oppgjøret ikke avtalt tillegg som skulle iverksettes i 2003. Etter mekling i mellomoppgjøret 2003 ble partene enige om følgende tillegg fra 1. mai:

• Minstelønnsnivået ble hevet fra kr. 173 800 til kr. 197 300. For noen arbeidstakere utgjør tilleggene kr. 21 200. Det ble gitt et generelt tillegg på 0,9 prosent til alle lønnstrinn i Oslo kommunes lønnstabell dog slik at ingen tilegg ble lavere enn kr. 3 000. Mellom lønnstrinn 22 og 40 ble det gitt et ytterligere differensiert kronetillegg varierende fra kr. 100 til kr. 3 600. Fra lønnstrinn 22 til 40 utgjør tilleggene totalt mellom kr. 3 100 og kr. 6 600. Fra lønnstrinn 43 til 80 utgjør tilleggene mellom kr. 3 200 og kr. 6 000.

For kommuneansatte inklusiv Oslo kommune er også årslønnsveksten fra 2002 til 2003 beregnet til 4,4 prosent.

3.4.7 Lønnsutviklingen i NAVO-området

I tråd med forhandlingsmodellen i NAVO forhandles det først på nasjonalt nivå (A-nivå) om overenskomstens generelle del mellom NAVO og hovedorganisasjonene og er felles for alle virksomheter innenfor overenskomstområdet. Deretter forhandles overenskomstens spesielle del (B-delen) mellom den enkelte virksomhet på den ene siden og på den andre siden lokale arbeidstakerorganisasjoner.

For NAVO-helse er det med LO, YS, UHO og Akademikernes medlemmer i Den Norske Lægeforening avtalt et nasjonalt nivå II (A2) der det forhandles mellom NAVO-helse og de enkelte foreninger/forbund i hovedorganisasjonene om særskilte lønns- og arbeidsvilkår for den enkelte forenings medlemmer.

I mellomoppgjøret 2003 ble det på A-nivå mellom NAVO og LO Stat og mellom NAVO og YS NAVO enighet om følgende tillegg fra 1. april 2003:

• Til alle arbeidstakere med en årslønn lavere enn kr. 238 000 gis det et tillegg på kr. 5 557,50 per år

• Til alle arbeidstakere med en årslønn lavere enn kr. 266 000 og lik eller høyere enn kr. kr. 238 000 gis det et tillegg på kr. 3 802,50 per år

• De sentrale partene var enige om at ved lokal enighet i de ulike virksomhetene kunne man redusere eventuelt utsette disse tilleggene

På B-nivåer ble det gitt varierende tillegg i de ulike virksomhetene.

På grunnlag av lønnsstatistikk for 2003 og de avtalte tilleggene gitt i forhandlingene i de ulike virksomhetene, er årslønnsveksten fra 2002 til 2003 beregnet til 3,8 prosent. Lønnsglidningen bidro til årslønnsveksten med 0,5 prosentpoeng.

For helseforetakene kom NAVO, LO, YS og UHO til enighet om at det ikke skulle gis tillegg verken på A- eller B-nivå utover de tillegg som ble avtalt i 2002 og gitt med virkning fra hhv. 1.1 og 1.7.2003. Disse tilleggene bidrar til årslønnsveksten 2002 til 2003 med om lag 2,2 prosentpoeng.

Det er gjennomført lokale forhandlinger mellom helseforetakene og lokale arbeidstakerorganisasjoner tilknyttet Akademikerne (eksklusive Dnlf) og SAN-Helse. For alle grupper eksklusiv leger er det beregnet en samlet årslønnsvekst på 5,0 prosent 2002 til 2003. Herav bidrag fra lønnsglidning på 0,8 prosentpoeng.

Det ble ikke gjennomført lønnsoppgjør for medlemmer i Den norske Lægeforening i 2002. Oppgjøret med Dnlf ble gjennomført med virkning fra 1.1.2003. Det var en forutsetning at dette oppgjøret skulle dekke årene 2002 og 2003 i og med at det ble avtalt at det ikke skulle gjennomføres mellomoppgjør for Dnlf i 2003. Den overenskomsten som ble inngått fra 1.1.2003 innebar vesentlige endringer i legenes lønns- og arbeidsforhold, herunder arbeidstidsendringer. Den nye avtalen innebærer betydelige endringer ved at flere tidligere lønnstillegg er erstattet av høyere fastlønn.

På grunn av de store systemomleggingene er det uvanlig komplisert og krevende å fastslå legenes lønnsvekst, bla a. fordi fastlønnsøkingen delvis erstatter kompensasjoner for forlenget arbeidstid og fordi kompensasjonen for utvidet arbeidstid er lagt om.

NAVO har beregnet legenes årslønnsvekst i 2003 til 15,8 prosent. SSB har på oppdrag fra Beregningsutvalget beregnet en lønnsvekst på om lag 15 prosent fra 2002 til 2003 i legenes samlede lønnsinntekt med grunnlag i LTO-registeret. Disse beregningen bygger på ”identiske personer” og omfatter om lag ¾ av legene.

En lønnsvekst for leger på 15,8 prosent og en lønnsvekst på 5,0 prosent fra 2002 til 2003 for øvrige grupper, gir en samlet, vektet, lønnsvekst for helseforetakene på 7,0 prosent fra 2002 til 2003.

I helseforetakene ble det mellom NAVO og LO og mellom NAVO og YS også inngått en etterreguleringsbestemmelse med tilsvarende innhold som i det statlige og kommunale tariffområdet. Etterreguleringsklausulen ble ikke utløst.

Det er beregnet et samlet overhent på 0,7 prosent til 2004. Legenes lønnsøking ble i 2003 gitt med virkning fra 1.1.2003. Beregningsmessig gir tillegg gitt fra denne dato ikke overheng til neste år. Holdes legene utenfor beregningen, er overhenget til 2004 på 0,8 prosent for øvrige grupper i helseforetakene.

Det er inngått en avtale mellom NAVO og Akademikerne om at lønnsforhandlingene i 2004 skal utsettes til oppstart i september 2004.

3.4.8 Lønnsutviklingen for toppledere i privat næringsvirksomhet

• Toppledere i foretak med over 25 ansatte/lønnsforhold hadde i gjennomsnitt en lønnsvekst på 4,4 prosent fra 2002 til 2003 mot 5,1 prosent fra 2001 til 2002. Til sammenligning er gjennomsnittlig lønnsvekst for lønnstakere under ett ifølge Beregningsutvalgets anslag 4½ prosent fra 2002 til 2003. Lønnsveksten fra 2002 til 2003 varierte fra 3,4 prosent for toppledere i foretak med 50-99 ansatte/lønnsforhold til 8,1 prosent i foretak med over 250 ansatte/lønnsforhold.

• Det er stor forskjell både i lønnsnivå og lønnsvekst mellom toppledere i små og mellomstore foretak og i de store foretakene. Særlig markert var forskjellen i lønnsvekst i perioden 1997-2001, se tabell 3.6.

• Innen de store foretakene var det i 2003 en forholdsvis liten gruppe toppledere som trakk opp gjennomsnittlig lønnsvekst. For den fjerdedelen som tjente best i de store foretakene med over 250 ansatte/lønnsforhold (134 ledere i alt) var lønnsveksten i 2003 10,5 prosent mot 7,3 prosent i 2002, jf. tabell 3.8.

• Det er få kvinnelige toppledere i privat næringsvirksomhet. Det er om lag 12 prosent kvinnelige toppledere i foretak med over 25 ansatte/lønnsforhold og de tjente i 2003 i gjennomsnitt om lag 72 prosent av det mannlige toppledere tjener.

Utvalget presenterer i dette avsnittet opplysninger om lederlønn fra følgende kilder:

• Skattedirektoratets lønns- og trekkoppgaveregister (LTO) for årene 1995-2003.

• aksjeselskapers årsregnskaper (noter i regnskapet) til Brønnøysundregisteret om lønn og annen godtgjørelse til administrerende direktør/daglig leder for årene 1995-2002.

Det vises til boks 3.6 for nærmere omtale av datagrunnlag, lønnsbegrep m.m.

1. Lønnsutviklingen for identiske ledere i aksjeselskaper og i allmenne børsnoterte selskaper etter LTO-registeret

Utvalget har i dette avsnittet sett på lønnsnivå og lønnsutvikling etter to lønnsbegreper:

• Det første omfatter all utbetalt lønn og annen kontantgodtgjørelse,dvs. lønn og honorarer m.m. for arbeid som ikke er utført som ledd i selvstendig næringsvirksomhet (kode 111) og skattepliktige og trekkpliktige naturalytelser som ikke er opptjent som ledd i selvstendig næringsvirksomhet (kode 112), jf. boks 3.6.

• Det andre er et utvidet lønnsbegrep som i tillegg til postene i første strekpunkt også omfatter kode 132, fordel ved kjøp av aksjer til underpris.

Fordel ved erverv og fordel ved salg/innløsning av opsjoner i arbeidsforhold er med i det første lønnsbegrepet, men hittil har fordelen ikke latt seg skille ut som egen post. For 2003 er fordelen registrert på egen kode i LTO 4. Fordel ved kjøp av aksjer til underpris er også registrert på egen kode og kan behandles særskilt. Det første lønnsbegrepet er i store trekk det samme som vi bruker ellers i kapittel 3. Det inneholder imidlertid en del naturalytelser som ikke er med i lønnsbegrepet, slik det anvendes i lønnsstatistikken og f.eks. i tabell 3.1. Naturalytelsene utgjør en liten andel, om lag 0,3 prosent av lønn og honorarer i gjennomsnitt, og er dermed av liten betydning for lønnsnivå og lønnsutvikling.

I LTO-registeret er det ingen opplysninger om stilling, noe som gjør det vanskelig å skille ut administrerende direktør/daglig leder i selskapene. “Leder” er definert som den personen i hvert foretak som har høyest utbetalt lønn både i 1995 og 1996, i 1996 og 1997 osv., jf. boks 3.6. Det kan ikke utelukkes at en på denne måten i noen tilfeller har fått med personer som har høy lønn pga. sin spisskompetanse uten å være toppleder. Utvalget tror ikke dette er noe stort problem.

Lønnsnivået for identiske ledere i foretak med 25 ansatte og over er lavere i LTO-materialet enn i Brønnøysundregisteret. Det skyldes i hovedsak at det er flere lønnsforhold enn ansatte, dvs. at det er med noen flere mindre foretak i tabell 3.6 enn i tabell 3.11 (som viser tall fra Brønnøysundregisteret). En kan derfor ikke direkte sammenlikne lønnsnivå for ledere som er sortert etter henholdsvis antall ansatte og antall lønnsforhold.

Foretak som bruker innleid arbeidskraft, kan bli plassert i en lavere foretaksstørrelse enn om foretaket hadde drevet med egne ansatte. Utstrakt bruk av korttidsansatte virker motsatt.

Tabell 3.6 viser at sammenliknet med 1995-96 var det en tiltakende lønnsvekst fra 1996 til 1997 for toppledere etter LTO-registeret. Fra 1995 til 1996 hadde identiske ledere i foretak med over 25 lønnsforhold gjennomgående en lønnsvekst på om lag 6-7½ prosent, mens veksten var om lag 6-9 prosent fra 1996 til 1997.

Fra 1997 til 1998 var lønnsveksten for toppledere i de minste foretakene (25-49 lønnsforhold) lavere enn året før, 6,2 prosent mot 7,3 prosent. Denne gruppen omfatter over halvparten av lederne tabellen dekker. For topplederne i de andre størrelsesgruppene var lønnsveksten høyere i 1998 enn året før. Særlig gjaldt dette for toppledere i foretak med over 250 lønnsforhold som hadde en vekst på 18,1 prosent fra 1997 til 1998.

Fra 1998 til 1999 var lønnsveksten 16,5 prosent for ledere i foretak med over 250 lønnsforhold. For de andre størrelsesgruppene varierte lønnsveksten fra om lag 5½ til om lag 11 prosent.

Fra 1999 til 2000 avtok gjennomsnittlig lønnsvekst for toppledere i alle foretaksstørrelsene under 250 lønnsforhold og i størrelsesgruppene 25-49 og 50-99 lønnsforhold var veksten om lag som for gjennomsnittet av lønnstakerne. I foretak med over 250 lønnsforhold hadde toppledere like høy gjennomsnittlig lønnsvekst i 2000 (16,8 prosent) som året før.

Fra 2000 til 2001 var lønnsveksten fortsatt sterk for toppledere i foretak med over 250 lønnsforhold, 14,2 prosent mot 16,8 prosent året før. For størrelsesgruppen 100-249 lønnsforhold var lønnsveksten 11,3 prosent i 2001 mot 6,4 prosent året før. I foretak med 25-49 og 50-99 lønnsforhold var lønnsveksten henholdsvis 5,8 og 4,3 prosent i 2001.

Fra 2001 til 2002 var lønnsveksten for toppledere i gjennomsnitt lavere enn for lønnstakere under ett, 5,1 prosent mot 5,7 prosent. Lønnsveksten fra 2001 til 2002 varierte fra 4,4 prosent for toppledere i foretak med 100-249 lønnsforhold til 8,2 prosent i foretak med over 250 lønnsforhold.

Fra 2002 til 2003 var lønnsveksten for toppledere i gjennomsnitt på 4,4 prosent, dvs. som for lønnstakere under ett. Lønnsveksten fra 2002 til 2003 varierte fra 3,4 prosent for toppledere i foretak med 50-99 lønnsforhold til 8,1 prosent i foretak med over 250 lønnsforhold.

I perioden 1995-2003 har lønnsveksten i gjennomsnitt for lønnstakere vært 47,0 prosent eller 4,9 prosent per år. For topplederne har lønnsveksten i denne perioden vært til dels langt sterkere. I de enkelte størrelsesgrupper har lønnsveksten variert fra om lag 52 prosent for topplederne i foretak med 25-49 lønnsforhold til om lag 147 prosent for lederne i de største foretakene. For den siste gruppen var lønnsveksten særlig sterk fra 1997 til 2001 med en samlet vekst på 83,4 prosent.

Tabell 3.7 viser lønnsnivå og lønnsutvikling når en inkluderer kode 132, fordel ved kjøp av aksjer til underkurs i materialet.

Tabell 3.7 viser at i 1997 betydde fordel ved kjøp av aksjer til underkurs mest for lederne i de større foretakene. Ved å inkludere fordel ved kjøp av aksjer til underkurs (kode 132) i lønnsbegrepet økte gjennomsnittlig lønnsvekst fra 9,2 prosent til 11,0 prosent for ledere i foretak med 100-249 lønnsforhold og fra 8,0 prosent til 9,5 prosent i foretak med over 250 lønnsforhold, jf. tabellene 3.6 og 3.7.

Fordelen ved kjøp av aksjer til underkurs vil i hovedsak svinge i takt med utviklingen i aksjekursene. I 1998 har fordelen for de gruppene som er med i tabell 3.7 i gjennomsnitt betydd mindre enn i 1997, noe som gir lavere vekst fra 1997 til 1998 enn når fordel ved kjøp av aksjer til underkurs holdes utenom lønnsbegrepet. F. eks. ble veksten for toppledere i foretak med over 250 lønnsforhold redusert fra 18,1 til 17,0 prosent når fordel ved aksjekjøp til underkurs inkluderes i lønnsbegrepet.

I perioden 1999-2003 betydde fordel ved kjøp av aksjer til underkurs mindre for lønnsveksten til toppledere enn i 1997 og 1998 i alle størrelsesgrupper. Gjennomsnittlig lønnsvekst var uendret eller endret seg lite når fordel ved kjøp av aksjer til underkurs ble inkludert i lønnsbegrepet.

I boks 3.7 kommer en nærmere inn på opsjoner og kjøp av aksjer til underkurs og den skattemessige behandlingen.

I tabell 3.8 er topplederne i foretak med over 250 lønnsforhold rangert etter stigende lønnsnivå. Det er 134 ledere i hvert kvartil. Tabellen viser at lederne i 4. kvartil har en gjennomsnittslønn på knapt 2,4 mill. kroner i 2003 og at veksten har vært 10,5 prosent fra 2002 til 2003 mot 7,3 prosent året før. I de andre kvartilene varierte lønnsveksten fra 4,9 til 7,6 prosent i 2003 og fra 8,7 til 9,5 prosent i 2002.

Tabell 3.9 viser at det er få kvinnelige administrerende direktører/daglig ledere i foretak med over 25 lønnsforhold. Andelen varierte i 2003 fra 14 prosent i størrelsesgruppen 25-49 lønnsforhold til 7 prosent i foretak med over 250 lønnsforhold. Gjennomsnittlig lønnsnivå i 2003 (ekskl. fordel ved kjøp av aksjer til underkurs) for kvinnelige toppledere var om lag 74 prosent av mannlige topplederes i størrelsesgruppen 25-49 lønnsforhold, om lag 69 prosent i størrelsesgruppene 50-99 og 100-249 lønnsforhold og om lag 73 prosent i den største gruppen. I gjennomsnitt tjente kvinnelige toppledere om lag 72 prosent av mannlige i alle foretak med over 25 lønnsforhold. Gjennomsnittlig lønnsvekst fra 2002 til 2003 var lavere for kvinner enn for menn i alle foretaksstørrelser.

2. Tall fra Brønnøysundregisteret

Lønnsbegrepet som skal brukes i årsregnskapene til aksjeselskaper (noter til regnskapet) og som skal innberettes til Brønnøysundregisteret, er hjemlet i regnskapsloven §7-31, hvor det bl.a. heter:

”Det skal opplyses om de samlede utgifter til henholdsvis lønn, pensjonsforpliktelser og annen godtgjørelse til daglig leder og medlemmer av styret og bedriftsforsamlingen. Det skal opplyses om godtgjørelse til revisor og hvordan godtgjørelsen er fordelt på revisjon og andre tjenester.

Det skal opplyses om arten og omfanget av forpliktelser til å gi daglig leder eller leder av styret særskilt vederlag ved opphør eller endring av ansettelsesforholdet eller vervet. Tilsvarende gjelder avtaler om bonuser, overskuddsdelinger, opsjoner og lignende til fordel for daglig leder eller leder av styret”.

Dette er et omfattende lønnsbegrep og skal i prinsippet omfatte all godtgjøring til toppledere, herunder fordel ved opsjoner, fordel ved kjøp av aksjer til underkurs og naturalytelser. Det vises tall både for alle og for identiske ledere, dvs. ledere som er med i materialet to år etter hverandre.

Fra og med 1999 er opplysningene om lønn m.m. for daglig leder/administrerende direktør hjemlet i lov om årsregnskap m.v. (regnskapsloven), mens opplysningene tidligere var hjemlet i aksjeloven.

Mange aksjeselskapene oppgir ikke lønn til administrerende direktør/daglig leder i årsregnskapene. Også for de større foretakene er det mange som ikke følger opp regnskapslovens krav på dette punktet. Det er derfor knyttet en del usikkerhet til tallene fra Brønnøysundregisteret, men i hovedsak gir de samme inntrykk av lønnsnivå og lønnsutvikling for toppledere som tallene fra LTO-registeret.

Gjennomsnittlig lønnsutvikling for alle administrerende direktører/daglige ledere fra 1995 til 2002 har variert en del etter foretaksstørrelse, jf. tabell 3.10. I 1996 og 1997 varierte lønnsveksten mellom i underkant av 3 og 8 prosent, mens den var mellom om lag 7 og 14 prosent i 1998. I 1999 økte lønnsveksten ytterligere og varierte fra om lag 9 til knapt 16 prosent. I 2000 avtok lønnsveksten. Den varierte fra om lag 2 prosent i de miste foretakene til om lag 10½ prosent i de med over 250 ansatte. Fra 2000 til 2001 økt lønnsveksten igjen i alle foretakstørrelsene under 250 ansatte og varierte mellom om lag 7 og 9 prosent. For administrerende direktører/daglige ledere i de største foretakene var lønnsveksten gjennomsnittlig 6 prosent i 2001. I 2002 varierte lønnsveksten mellom om lag 3 og 8,5 prosent i foretakstørrelsene under 250 ansatte. I de største foretakene var lønnsveksten gjennomsnittlig 0,4 prosent i 2002.

Den sterkeste gjennomsnittlige veksten i perioden 1995-2002 under ett har det vært for toppledere i foretak med 100-249 ansatte og i foretak med over 250 ansatte. I årene 1998 til 2000 var lønnsveksten spesielt sterk for ledere i foretak med over 250 ansatte med henholdsvis 14,2, 15,8 og 10,4 prosent, men avtok både i 2001 og 2002.

Tabell 3.11 viser at det var 5 474 ledere med oppgitt lønn i 2002 i foretak med 25 ansatte og over. Antall ledere i statistikken blir redusert til 4 619 (jf. tabell 3.11) når en går fra alle til identiske, dvs ledere som var med både i 2001 og 2002. Avhengig av hvilke foretaksstørrelser en ser på, var lønnsveksten for identiske ledere i foretak med over 25 ansatte om lag 6-8 prosent i 1996, om lag 5½-10 prosent i 1997, om lag 10 til knapt 17 prosent i 1998 og om lag 11 til 22,5 prosent i 1999. I 2000 var lønnsveksten mellom 6,5 og om lag 10 prosent og i 2001 mellom 9 og 14,5 prosent. I 2002 lå lønnsveksten mellom 4,3 og 7,2 prosent. Lønnsveksten var høyest for lederne i foretaksstørrelsene 25-49 og 100-249 ansatte.

Tabell 3.10 og 3.11 viser at alle ledere i gjennomsnitt har lavere lønnsvekst over perioden 1995-2002 enn identiske ledere og også lavere lønnsnivå i alle foretaksstørrelser, særlig i de minste. Denne forskjellen skyldes trolig i noen grad at ledere begynner på lavere lønnsnivå når de går over til et annet foretak i de minste foretaksstørrelsene, mens det ofte er motsatt i store foretak.

3.5 Lønnsoverhenget

Lønnsoverhengene i tabell 3.12 er regnet ut for tariffområder og/eller organiserte bedrifter. Det brukes litt ulike metoder for beregning av overheng i de ulike tariffområdene. En kan derfor ikke umiddelbart sammenlikne på tvers. Spesielt vil store strukturendringer kunne skape forskjeller. Informasjon fra den kvartalsvise lønnsindeksen viser en viss lønnsvekst for noen grupper i privat sektor fra september/oktober og ut året som hittil ikke har vært fanget opp av beregningsoppleggene. Utvalget har derfor satt i gang et arbeid for å se på om kvartalsstatistikken kan brukes til å beregne lønnsvekst og overheng for tariffområder. Dette arbeidet kan medføre at tallene for lønnsvekst og overheng de siste tre-fire årene kan bli revidert for enkelte tariffområder. En eventuell revisjon vil ikke påvirke størrelsen på lønnsveksten sett over flere år.

3.6 Lønnsutviklingen for kvinner og menn

Utvikling i lønnsforskjeller mellom kvinner og menn (heltidsansatte)

Tabell 3.13 viser lønnsutviklingen for heltidsansatte 5 kvinner og menn i en del hovedtariffområder. Tabellen tar utgangspunkt i TBUs årslønnsbegrep, jf. boks 3.1. Tabellen viser gjennomsnittlig årslønn for kvinner som andel av gjennomsnittlig årslønn for menn samt gjennomsnittlig årslønn for kvinner og menn i 2003.

Tabellene 3.14 og 3.15 viser lønnsutviklingen for heltidsansatte og totalt sysselsatte kvinner og menn fordelt på næring. I disse tabellene har man tatt utgangspunkt i SSBs offisielle lønnstatistikk for gjennomsnittlig månedsfortjeneste. Det presenteres også et samletall for de totale lønnsforskjeller mellom kvinner og menn basert på denne statistikken.

Likelønnstrekk i mellomoppgjørene i 2003 finnes i vedlegg 2.

Lønnsforskjeller mellom kvinner og menn kan avspeile forskjeller i utdanning og stillingsplassering. Ulike konkurranseforhold sektorer og bransjer imellom kan sammen med ulik sysselsettingsfordeling mellom kvinner og menn, også bidra til å forklare en del av forskjellene i lønn. Dessuten kan strukturendringer, som er omtalt i boks 3.2, påvirke utviklingen. Lønnsforskjellene som omtales i dette avsnittet vil derfor uttrykke ”bruttoforskjeller”. I NOU 2000:4 vedlegg 5, presenteres analyser som belyser lønnsgapet mellom kvinner og menn nærmere. Hovedkonklusjonene fra disse analysene er at lønnsforskjeller mellom kvinner og menn innenfor samme område i stor grad henger sammen med ulik stillingsplassering 6.

Lønnsforskjellene mellom kvinner og menn kan imidlertid også avspeile ulike former for lønnsdiskriminering. Vi kan her skille mellom det man kaller stillingsdiskriminering (ulik adgang til stillinger), direkte diskriminering (ulik lønn for likt arbeid) samt verdsettingsdiskriminering (kvinnedominerte yrker blir mindre verdsatt enn mannsdominerte yrker) jf. NOU 2000:4 vedlegg 5.

Utviklingen fra 2002 til 2003 på en del store forhandlingsområder

Når det gjelder utviklingen i lønnsforskjellene fra 2002 til 2003 (tabell 3.13) har vi hatt en tilnærming i kvinner og menns lønninger for industrifunksjonærer i NHO-bedrifter, ansatte i HSH-bedrifter, arbeidere i hotell og restaurant, ansatte i skoleverket og ansatte i kommunene. For statsansatte er det lite endringer. For finanstjenester og industriarbeidere i NHO-bedrifter har det vært en tilbakegang.

For perioden 1998 til 2003 har det vært en tilnærming i kvinner og menns lønn for HSH-bedrifter i varehandel, finanstjenester, skoleverket og ansatte i kommunene. Det har vært lite endring blant industriarbeidere i NHO-bedrifter og for statsansatte. For industrifunksjonærer i NHO-bedrifter har lønnsforskjellene økt noe i denne tidsperioden.

I hovedgruppene i tabell 3.13 nedenfor er det fortsatt forholdsvis store variasjoner i størrelsen på lønnsforskjellene mellom kvinner og menn. Imidlertid er disse gruppene ikke sammenliknbare med hensyn til sammensetning. I gruppen industriarbeidere er stillingsstrukturen relativt enhetlig, mens den er mer sammensatt blant annet i finanstjenester og i kommunene.

De største lønnsforskjellene mellom kvinner og menn har vi i finanstjenester og blant industrifunksjonærer i NHO-bedrifter.

Lønnsforskjeller etter næring

Tabellene nedenfor viser kvinners lønn som andel av menns fordelt på næring for heltidsansatte (tabell 3.14) og for sysselsatte totalt (tabell 3.15). I sistnevnte er deltid inkludert og omgjort til heltidsekvivalenter (til og med 2002 tall). Det er her tatt utgangspunkt i SSBs offisielle månedslønnsstatistikk per 1/9-1/10. Vi ser av disse to tabellene at vi har minst lønnsforskjeller mellom kvinner og menn for skoleverket, bygge- og anleggsvirksomhet og kommunene. Størst lønnsforskjeller har vi innenfor finanstjenester, forretningsmessig tjenesteyting og helseforetak. Når vi ser på utviklingen fra 1997-2003, har det vært tilnærming i alt mellom kvinnene og menns gjennomsnittlige lønn, men svakere når deltid tas med enn for heltid alene. Lønnsforskjellene mellom kvinner og menn økte på enkelte områder som kraftforsyning, finanstjenester, staten og helse og sosialtjenester.

Ser man på det enkelte år ser vi at lønnsforskjellene mellom kvinner og menn gjennomgående er større når man inkluderer de deltidsansatte. Unntak i 2002 er ansatte i hotell- og restaurantvirksomhet, helseforetak og helse- og sosialtjenester hvor lønnsforskjellene blir mindre.

Lønnsforskjellen mellom alle sysselsatte kvinner og menn

Når vi veier alle gruppene sammen, får vi et samletall som uttrykker de totale lønnsforskjellene mellom kvinner og menn i Norge (se tabell 3.14 og 3.15 ovenfor). I 1997 var heltidsansatte kvinners gjennomsnittslønn (totalt utbetalt lønn eksklusiv overtid) 85,4 prosent av heltidsansatte menns gjennomsnittslønn. I 2002 var andelen 86,0 prosent. Tilsvarende for heltids- og deltidsansatte samlet var tallene for 1997 og 2002 hhv 83,7 og 83,9 prosent.

Forskjeller i statistikkgrunnlag i tabell 3.13, 3.14 og 3.15

Tabellene 3.14 og 3.15 tar utgangspunkt næringer etter SSBs standard for næringsgruppering hvor også uorganiserte virksomheter er med. Tabell 3.13 viser hovedtariffområdene. Når vi sammenligner disse tabellene kan utviklingen bli noe forskjellig innenfor den enkelte gruppe siden grupperingen ikke er helt den samme. F.eks. for industrien er funksjonærer og arbeidere samlet i SSBs klassifisering, mens den er delt i tabell 3.13. Ser vi på hotell og restaurantvirksomhet er det bare arbeidere med i tabell 3.13, mens både funksjonærer og arbeidere i tillegg til uorganiserte virksomheter er inkludert i tabell 3.14 og 3.15. I tabell 3.14 og 3.15 er også toppledere inkludert i statistikkgrunnlaget. Disse er i stor grad ikke med i tabell 3.13 siden topplederne ikke er en del av tariffområdet. Endelig er årslønnsbegrepet forskjellig da tabell 3.13 tar utgangspunkt i en gjennomsnittlig årslønn for hele året mens tabell 3.14 og 3.15 tar utgangspunkt i registrert månedslønn per 1. september/ 1. oktober.

Lønnsforskjeller mellom kvinner og menn fordelt på utdanning

Tabellene 7.12 og 7.13 i vedlegg 7 viser utviklingen i lønnsforskjeller mellom heltidsansatte kvinner og menn for de ulike utdanningsgruppene fordelt på næring 7 i perioden 1997 til 2003.

For de heltidsansatte med grunnskolesom høyeste utdanning har lønnsforskjellene blitt redusert fra 1997 til 2003 for industrien, varehandel og skoleverket. For de andre næringene har lønnsforskjellene økt.

For heltidsansatte med videregående skole som høyeste utdanning har lønnsforskjellene fra 1997 til 2003 blitt redusert for industri, varehandel, skoleverket og kommunene. For de andre næringene har lønnsforskjellene økt.

For heltidsansatte med fagutdanning har lønnsforskjellene blitt redusert i perioden 1997-2003 for varehandel og skoleverket. For de andre næringene har lønnsforskjellene økt.

Når det gjelder universitet eller høgskoleutdanning til og med 4 århar det vært en bedring i lønnsutviklingen mellom kvinner og menn på alle de områder vi har tall på bortsett fra på finanstjenester og staten hvor lønnsforskjellene har økt.

For heltidsansatte med universitet eller høgskoleutdanning lenger enn 4 år har det vært en bedring i lønnsutviklingen mellom kvinner og menn for alle grupper bortsett fra i industri i alt og i staten.